Kindness as a road to success

Jeg har akkurat lest ut boken "Medmennesker" av Stefan Einhorn, en mye klok mann.
Jeg fann den her TED foredraget på Youtube.

"Hvis det ikke er min oppgave å være medmenneske - hvem sin oppgave er det da?" (Stedan Einhorn)

Einhorn er akkurat som meg inne på at vi lever i et sammenheng med hele verden. Det er viktig å være medmenneske både for oss selv og omgivelsen. Det er til og med helsefremmende å vise varme og omtanke for noen annen. Det er en atferd som sprer seg, hvis noen begynner. Vi har et ansvar sammen med både skyldigheter og rettigheter. Boken tar opp et mye viktig tema, på en lettbegriplig måte. Jeg tenker at dere som følger min blogg ikke er forbauset at en slik tekst tiltaler meg. Jeg vil gå så langt til å si at det her temaet er meningen med våre liv, men ikke alle innser det.

Hvis du fremdeles er syk. Da har du gjort feil!

Det kommer stadig frem nye eksempler på syke mennesker som har dårlig erfaring av Lightning Process.
ME syke, deprimerte, fibromyalgi syke skal i følge Lightning Process coacherne være sykdommer som kan ha bruk for LP. Kursdeltakerne får høre at de gjør ME, depresjon eller fibromyalgi og at de kan velge å gjøre seg friske. Jeg lurer på hvis det virkelig er så lett å gjøre seg syk. Kan vi gjøre så at vi nå får influensa, kreft, ME, diabetes, bare gjennom å forandre våre tanker? At vi kan spise oss til en diabetes har jeg mere tro på. Når jeg får høre og lese at helsepersonell tror på Lightning Process og anbefaler syke å ta den kursen, LP, da undrer jeg. Hva grunner de den antakelsen på? Vilken uavhengig studie? Skal vi kanskje alle satse på Lightning Process så får vi en bedre folkehelse, eller? For meg ser det ut til at ME og LP avslører mye om vårt samfunn. Det avslører hvor fordomsfullt samfunnet er, og det avslører at helsevesendet ikke er et unntak. Joda, jeg vit at mange er skeptiske takk og pris! Jeg har ikke noe imot åndelighet og tro på positive tanker. Jeg er interessert i begge deler. En tro på en høyre kraft har vært en god hjelp mange ganger i mitt liv. Men det er viktig å skille mellom opplevelse og fakta i spørsmål om helse. Tro kan vi gjøre privat, men i helsevesendet er det viktig å holde fast ved vitenskap og beprøvd erfaring. Det er også viktig å være nysgjerrig og åpen for å lære seg nye ting.

Jeg kan skjønne at mange i begynnelsen ble nysgjerrige av LP. Markedsføringen var karismatisk. Det gav håp om hjelp. Det gav rubrikker i media som forførte. Og det finns de som rapportert at de har fått hjelp, men de store mørketallene om de som ble sykere de kom ikke frem. Hvorfor?

Det var et stort hemlighetsmakeri rundt teknikkene som bruktes på kursene. Hva var det som skjedde med de som ble dårligere?
En  blogger  med fibromyalgi diagnose skriver:
"I April 2009 dro jeg til Trondheim alene, og startet kurset. Det varte i tre lange dager med intensiv hjernevasking. Fra nå av skulle alle som var syke på kurset ikke hvile seg. Kursdeltakerne skulle lage avtaler hele uken slik at man holdt seg mest mulig aktiv. En skulle for all del IKKE legge seg ned på dagtid. LP sa til mennesker som var deprimerte på kurset at de kunne bare slutte på medisinen sin. Etter første kursdag skulle vi gå på shopping mens vi drev med denne “mentale omprogrammeringen”.
Vi fikk beskjed om å slutte å ”body-check” kroppen vår, og ikke lytte til hva den fortalte oss. Hvis vi begynte å “sjekke kroppen” skulle vi si STOPP, gjerne med hånden. Deretter skulle vi si til oss selv: “vil du ha et liv i grøften? eller et liv du elsker?“. Jeg ville selvfølgelig ha et liv jeg elsker. Videre skulle man si til seg selv: “kjempebra! – “Du er på sporet”. LP mener at man gjør FM, ved at man følger en spesiell oppskrift. Og siden vi hadde klart å få FM, kunne vi klare å bli kvitt det ved å følge en ny oppskrift."


De lærte seg å ikke lytte på kroppen! Deprimerte ble fortalt at de kunne slutte med medisinen sin! De skulle være så aktive som mulig! De skulle ikke hvile! De skulle ikke kjenne etter i kroppen! De skulle bare tenke fremad og positivt. Hvis de følte noe fra kroppen, "begynte å sjekke kroppen, skulle de tenke stopp! Det første jeg tenker er at det er akkurat slik mange av de personer som jeg møtt som har brent ut seg til utmattelse eller andre alvorlige sykdomstilstand. Det er fullt mulig å trykke ned kroppens signaler i en lang tid til kollapsen kommer, og da kommer den hardt! I mine år som psykolog er det en grupp som tydligst har kjent etter for mye på kroppen og som har feiltolket normale fysiske processer. Denne gruppen er angstpasienter. Det fleste som jeg har møtt er de som ikke kjenner etter og som tidlig lært seg at ikke være syke. Hypokondri og psyko-somatikk er virkelig ikke samme sak! Det kommer frem den ene etter den andre som har gått på Lightning Process og som har blitt mye dårligere. Hvor har helsedirektoratet vært? Hvor har avisene vært? Hvor har helsevesendet vært?

I det her blogginlegget finns en kommentar fra en dame som selv har ME, og også hennes 4 barn. Hun forteller om hvordan det gikk da hun og barnen hadde deltatt i Lightning Process og de alle ble mye dårligere etterpå. Se & Hør sponsret dem for å siden skrive en Gla melding i  Se & Hør. Det ble ingen artikkel i Se & Hør. Hvorfor det? Man får fantasier når man tenker på at en av lederne i Aktiv Process er journalist og har et meget stort nettverk. Det er mye mulig at hun er venninne med de fleste journalister i Oslo, eller i hvert fall bekant. Den tid hun arbeidet på VG har også gjort at hun har fått et stort nettverk. Det kan ikke være lett  å skrive noe negativt om en venninne/kollega som har vært veldig syk og som nå har startet en firma som skal kurse andre personer. Da er det ikke like moro å avsløre deltakere som har blitt dårligere. Samtidlig undrer jeg hvor etikk, moral og civil courage får rom her i landet. Veldig syke mennesker og ikke minst veldig syke barn blir dårlige etter Lightning Process og ingen taler deres sak! Ja, Landmark har vært syk, men det gir henne ikke noen rett til å fortsette å behandle, unnskyld, kurse alvorlig syke barn og å si til deprimerte personer at de skal slutte med medisineringen sin! Det er langt utenfor en jourmalist sine befogenheter, og coacher har heller ikke noen rett til å si til syke mennesker at de skal slutte med sine medisiner.
Bloggeren Fremad i alle retninger skriver også om sine erfaringer av Lightning Process. Hun er fremdeles syk i ME. Lightning Process hjalp ikke henne heller. I stedet ble hun sykere. Det her var tre år siden. For noen dager siden hadde hennes mann diskutert med Landmark på twitter. Da han fortalte at hans kone var ME syk, hadde Landmark skrevet at han kunne ringe henne.
Bloggeren skriver så her:

"I stedet for er du frekk nok til å finne hans telefonnummer og ringe ham.


For å fortelle at det er nytt for deg at LP kan ha følger som gjør at syke blir sykere.
Og du forteller at bortsett fra meg, har du kun hørt om to andre (begge har vært tydelige i media i forbindelse med ME-saken) som har blitt sykere i etterkant."

I steden for selv kritikk, ettertanke, så skylder hun på pasienten at hun er syk. Samtidlig kan man lese om andre som har konfrontert Landmark om at de har blitt dårligere etter LP kursen. Jeg tror neppe at Landmark har unngått å lese lege Maria Gjerpe sitt blogginnlegg Marias Manual , der hun skriver om sine negative erfaringer av Lightning Process. I det her blogginnlegget er det en lang kommentarrekke fra personer som også har dårlig erfaring av LP. Hva er det ellers som har fått Landmark til å ringe hjem privat for å få dem til enighet. Hva er det for enighet Maria Gjerpe og Landmark skal komme til når Lightning Process fikk  henne til å kollapse helt, og det etterpå kommer frem andre liknende historier. Hvis jeg for eksempel blir feilbehandlet hos legen, da er jeg ikke interessert i å legge "enigheten" noen sted mellom oss. Er jeg feilbehandlet, da er det slik det er. Både Maria Gjerpe og jeg har fått lære oss å tale de svake/syke sin sak. Jeg synes det er en merkelig tolkning når personer, som ikke er ME syke eller pårørende, kaller situasjonen Maria Gjerpe - Landmark for en interesse konflikt. Den ene er feilbehandlet og taler for andre som også har blitt skadelidende etter Lightning Process, og den andre tjener millioner av kroner. Skal det her være å forholde seg neutral til hele situasjonen? Ser man likt på det når foreldrer til ME syke barn som har blitt dårligere etter LP, er kritiske til Lightning Process og markedsføringen av det hele.
Når vi blir feilbehandlet i helsevesendet, da har vi klagerett, men om vi blir skadelidende av en alternativ behandling er det en intressekonflikt!
Bloggeren unfiltered perception har også gjort en interessant analyse av Lightning Process. Det har også i den her kommentartråden kommet inn mange kommentarer fra personer med forskjellige erfaringer fra LP.

Hvis vi nå snur oss tilbaks til bloggeren Fremad i alle retninger, som jeg skrev tidligare i det her innlegget.
Hun skriver videre: "I stedet for er du frekk nok til å finne hans telefonnummer og ringe ham.
For å fortelle at det er nytt for deg at LP kan ha følger som gjør at syke blir sykere.
Og du forteller at bortsett fra meg, har du kun hørt om to andre (begge har vært tydelige i media i forbindelse med ME-saken) som har blitt sykere i etterkant."
Vi som har lest i en periode har hatt kontakt med andre ME syke, har veldig vanskelig for å tro at Landmark ikke har hørt om folk som har blitt dårligere etter LP kurs. Det er også en merkelig markedsføring. Hvis nå LP er så bra. Hvorfor trenger hun da å gjøre den her oppsøkende virksomheten, og hvorfor må hun fremdeles markedsføre LP? En bra behandlingsmetode selger seg selv. Men nå forteller den ene etter den andre om dårlige erfaringer av LP. Det må være forferdelig å vite at man frivillig har gått på LP og ha blitt mye dårligere av det. Det må rent av være skremmende å være forelder til ME syke barn, som etter LP har blitt mye dårligere. Stakkers barnen som vit at foreldrene har betalt mye penger, og å tro at det er deres feil hvis de ikke blir bra. Det er skremmende at det har pågått så lenge, og at myndighetene ikke har trukket i håndbremsen. Og hvor finns Barneombudet?
Nå kommer snart Jørgen Jelstad sin bok "De bortgjemte" ut i bokhandelen. Der kan vi lese om ny interessant forskning! Skal myndighetene endelig komme på banen? Og hvem skal tale de syke barnens sak?

Noen febertanker... eller?

Nå er det høst og tid for høstforskjølelser. Jeg har nå feber i den 3:e omgangen i september. Det er fremforalt kjedelig, men det er som det er. På torsdagen akkurat før jeg skulle til fysioterapeuten begynte jeg å føle meg dårlig. Tror jeg kanskje smittet fysioterapeuten med forskjølelse for igår ringte han og sa at han var syk, og timen min måtte strykes. På fredagen følte jeg mest meg trøtt, så derfor støvsøg jeg alle gulvene i etapper. Når det nesten var kveld måtte jeg bare avbryte det, jeg drev med, og å legge meg på gulvet. Kroppen vegret å gjøre det som jeg ville den skulle gjøre. Armer og bein var som kokt spagetti. Der låg jeg en stund til jeg kunne krype opp i sengen. Det er en skremmende erfaring når kroppen strejker! Det var flere år siden som jeg  var gjennom det samme, og det kom tilbaks gamle følelser og minner sammen med "Hva skjer nå?" På kvelden kom jeg likevel opp og kunne ligge i go stolen å se på tv. Kroppen sa hvile, og jeg lydde. På lørdagen skjønte jeg meg også svekket, og svak i armer og bein. Noen gang på dagen kom jeg på å kontrollere om jeg hadde feber. Ja! Straks under 38 grader. Jeg hadde også halsvondt, men det har jeg så ofte. Nå fikk jeg i hvert fall vite hvorfor det gikk som det gikk kvelden før. Likevel opplevde jeg den fortvilelse det er å være mye, mye svekket. Det er et trauma i seg Jeg lever et rolig liv og er nøye med å ikke overanstrenge meg. Da begynner tankene med å gå ut på vandring. Gamle minner om det å være veldig dårlig kom og gikk. Når jeg er kvar i det å ikke trykke ned det, da slipper det raskere taket. Da begynner underbevisstheten med en indre diskusjon. Spennende opplevelse.
Når jeg det seneste året har begynt å følge med på den bio-kjemiske forskningen da har jeg fått flere aha-opplevelser når jeg ser tilbaks i livet. Jeg har lest om svekket immunforsvar, lekkende tarm, autoimmun sykdom og andre interessant forskning. Det gir håp selv om ting tar tid. Jeg ser også at det å være syk og å melde seg inn i en pasientforening ikke nødvendigvis svekker oss og gjør oss sykere. For meg meg er det presis omvendt. Det gir kraft og energi å føle at man kan bidra til fellesskapet. Vi er alle forskjellige og må finne vår egen veg. Kanskje noen føler seg mer sliten av å være aktiv i ME saken, mens noen annen får kraft av det. Vi er forskjellige og det blir feil å generalisere.
Det å få aha opplevelser blir veldig befriende. Jeg begynner å se min sykdomshistorie fra nye synsvinkler. Når man står fast i livet, da er det oftest mer som man trenger å se og forstå. Det er det her som ME foreningen og forskerne arbeider mot. Det gjør ikke de som tror seg å sitte på hele sannheten. Når jeg for eksempel leser om de personer som går i behandling hos professor De Meirleir og på Lillestrøm Helseklinkk og hva prøver har vist for resultat som medførte god behandling, da får jeg tanker. Da tenker jeg at det offentlige helsevesendet ikke har satset nok på diagnostikk og utredninger. Det kan ikke være lett å være lege når de ikke har tilstrekkelig tilgang til diagnostiske verktøy, som gir grunn for en god behandling. Samtidlig krever samfunnet at de syke skal komme tilbaks i arbeide så raskt som  mulig. Helsevesendet skal reprodusere arbeidskraft, men får ikke de grunnleggende verktøyene til å gjøre akkurat det. I steden vil man ha inn syke mennesker tilbaks til arbeidsplassene. Det kan vel ikke være noe bra for arbeidsgiver og arbeidstakere. En arbeidsgiver vil ha friske folk og forventer seg at samfunnet stiller opp med det. Det er med andre ord god samfunnsøkonomi å satse penger på forskning, diagnostikk og behandling. For privatpersoner er det også god økonomi fordi det er meget dårlig økonomi å være langtidssyk. Jeg hadde for eksempel hatt mye bedre økonomi om jeg hadde vært i jobb og fått brukt min psykologutdannelse til nytte for andre som også trengs å reproduseres tilbaks til jobb.
Den svenske legen Jerzy Einhorn sa for noen år siden da det svenske helsevesendet gjorde mye besparinger og nedbemannet stort, at det kan bli slik at helsepersonalet blir så stresset og presset at man etter hvert ser pasientene som en belastning. Einhorn var kjent for å være veldig klok. Når jeg hører og leser om ME sykes opplevelser om hvordan de føler seg møtt eller ikke møtt i helsevesendet, da lurer jeg på om Einhorns ord lever i praksis. Leger står idag i en kryssild der de har et medisinsk ansvar for sine pasienter som de ønsker å hjelpe. Samtidlig står de i samfunnets krav om å ikke sykemelde for mange og for lenge, samtidlig som de ikke  alle de diagnostiske instrument som som skulle kunne hjelpe folk å bli friskere. Samfunnet krever mer og mer av mennesker, som sliter mer og mer, og nå mener jeg at det er tid respektere og akseptere legers kompetanse og kunnskapsnivå. De trenger også støtte i å ta inn internasjonell forskning. Det er ikke lett å stå i den pressen som de står i hver arbeidsdag, og samtidlig oppdatere seg i all ny forskning på alle sykdommer. Det er ikke rart at det på mange sted gror fordommer som det gjør idag. Pasienten kan oppleves som en belastning når det egentlig er legers arbeidssituasjon som ikke alltid er holdbar. Når arbeidssituasjonen ikke er bra så ønsker man som helsepersonell at pasientene ikke skal lide. Sannheten er at pasienter ser mer enn helsepersonell ønsker å tro. Når samfunnet ikke lengre respekterer legers kompetanse, da går det på sikt ut øver pasientsikkerheten. Hvis det går ut over pasientsikkerheten, hva gjør det da med folkehelsen?

Når dum og makt gifter seg!

I min forrige bloggpost kom det igang en interessant diskusjon om Tålmodighet, hvordan det er å være langtidssyk i vårt samfunn, i helsevesendet og i takt med NAV. Det er ikke få som er traumatisert av sykdom og som blir mer traumatisert i vårt helse og trygde system. Vi lever en tid da ytre verdier, perfekt design, quick fix, og penger har blitt viktigere til priset for natur og mennesker. Når vi mister kontakten med den menneskelige naturen og prøver å overkjøre den, da er det ikke rart om allmentilstanden hos folk blir svekket, og flere blir syke. Når regler og idealer går for langt fra den menneskelige naturen, da er det ikke rart at mennesker kommer mer og mer i ubalanse. Det brukes mye fine ord blant politikere og andre når det diskuteres inkludering, mangfold og restarbeidsevne. Når alle syke skal passe inn i et trangssynt system som ikke er tilpasset "mangfoldet" da er det fler og fler som farer ille i systemet. Det blir for meg helt feil når en individ må søke privat psykologhjelp for å overleve i attføringssystemet, eller en annen som har allvarlige psykiske problemer begynner å tenke over hvor bra en krok skal sitte i taket for å kunne henge seg. Helsevesendet og trygdesystemet skal reproduseres arbeidskraft, men om individer traumatiseres i et stivt og trangsynt system, hvor er vi da. De som arbeider på NAV har strikte regler som de må følge. Jeg har en bilde at de gjør så godt de kan. Likevel blir det feil for mange syke. Hvor er logikken i det her.

I mitt forrige inlegg fikk jeg en god kommentar fra en person som kaller seg for Bambi. For meg ser det ut til at hun har reflektert lenge over vårt system rundt Arbeidsavklaringspenger.
Les selv: "Ja, arbeidsmoralen er sterkt forankret i mange av oss. Det utgjør stor del av vår identitet. Vi er det vi gjør/ arbeider med. Derfor blir det en ytterligere belasting, i tillegg til å håndtere sykdom, at man skal føle seg presset på å være virksom i arbeidslivet og pliktfullt utøve sin samfunnstjeneste.

Jeg tenker at systemet AAP på mange måter er et feilgrep. I alle fall for de som er så syke at de ikke er i stand til å arbeide (for kortere eller lengre tid).
Når man er langtidssyk og uten arbeidsevne så skal man ikke stå i NAV sitt system som frisk og arbeidssøkende og sende meldekort hver 14 dag? Hallo, det er jo bakvendtland!!!
Hadde man i det minste kalt det avklaringspenger (!) dessuten skulle heltidssyke vært fritatt fra å sende meldekort. Først når det er aktuelt å tenke opptrapping av jobb eller aktivitet kan man tenke på det.
Jeg synes det er helt absurd at jeg står registrert som frisk og arbeidssøkende, når leger har erklært meg 100% midlertidig arbeidsufør...
Språket gjør noe med oss. NAV har ikke språk for sykdom. Vi blir redusert til en arbeidsevne / restarbeidsevne. Det er et tørt og upersonlig språk og språkets kraft virker dessverre inn på oss syke mennesker, vi er jo sårbare.
Hørte forresten om en lege med cancer som utviklet langvarig fatigue i etterkant av cellegiftbehandling . Hun var ikke klar for å arbeie men NAV ville ha henne på arbeidsutprøving og foreslo hun kunne arbeide som sentralborddame (?). Har hørt om lign historier. En direktør som hadde gjennomgått hjertetransplantasjon kunne begynne å selge doruller. 20 % Høyt utdannende mennesker som ikke kan utøve sitt yrke pga av sykdom skal utprøve sin arbeidsevne på fretex, ol.
Er ikke dette krenkende, så vet ikke jeg! Hvordan hadde politikerne, f.eks Stoltenberg , hvis han ble langtidssjuk, likt å bli beordret til Fretex på arbeidsutprøving?
Nå skal jeg ikke svartmale totalt, vet at det er langt mer nyansert, men dette er virkeligheten til svært mange... Og det er skremmende!"
Ja det er virkelig skremmende! Vart er vi på veg? Jeg vit om en mann som hadde alvorlige hjerteproblemer, så pass at han hadde vært hjerteoperert. Han ble ble plassert på en arbeidsutprøving der han fikk bære betong. Han hadde i alle år arbeidet hardt, tatt mye ansvar, og når han sen ble alvorlig syk, ble han helt overkjørt. Det er mange som ikke tørr å protestere mot NAV systemet, eller ikke når frem med sine protester fordi NAV har makt. Man biter heller ikke den hånd som føder en. Vi har alle regninger som skal betale, og de fleste av oss er oppdratt med at vi skal gjøre rett for oss.
De her krenkelsene er absolutt ikke helsefremmende. Kanskje det er tid for samfunnet og staten å ta til seg ny forskning som lærer oss hva som er helsefremmende. Det kan ikke være lett heller for de som arbeider i våre trygdesystemer og som ser hvordan det ser ut. Da går man næmlig imot sine egne verdier og trykker ned seg selv.
Bambi har også en viktig poeng når hun tar opp at det er et merkelig system når langtidssyke uten arbeidsevne registreres som friske og arbeidssøkende. Hva blir det for statistikk av det? Og hva er budskapet?
Jeg har pratet med leger og psykologer som er meget frustrert over det stive system vi har idag. Det er ikke rart det når hele behandlingen rammes, og at pasientene sliter enda mer vondt.
Jeg har fått god forståelse fra NAV. Men de har å følge reglene. AAP forlenges et år om gangen, og nå er jeg inne på å forlenge AAP. Selv om jeg vit at jeg har forståelse på NAV, så stresser det meg likevel at jeg snart har et møte med saksbehandleren på NAV. Når jeg tenker på det blir blant annet nakkemusklerne stivere. Det er samme muskler som fysioterapeuten hjelper meg å løse opp. Det er ikke helt helsefremmende med andre ord, ikke heller for meg.
Jeg mener at mye ansvar ligger på politikernivå. Det er på den nivå man bestemmer de regler som NAV skal følge. Det er de som burde stå til svars for den situasjon som syke mennesker står i. Vi er mange som med glede skal ta frem informasjon som kan gi dem et bedre beslutningsunderlag.
Det her handler om menneskesyn og menneskeverdi. Hva er viktig  i livet? Hva er det for samfunn vi ønsker å ha? Tenk på at hvem som helst kan bli syk eller funksjonshemmet, til og med du!
Så jeg håper derfor at "dum og makt" ikke har et katolskt ektenskap, men at de to går å separere.

Tålmodighet.

Forfatteren Sanna Ehdin skrev så her på facebook: "Bland det svåraste som finns är att ha tålamod med en process – att den får ta den tid den tar, med framsteg och bakslag o allt… Eller hur?!?"

Jeg synes at de her ordene passer veldig bra for oss som er langtidssyke. Hvis det er noe som vi får trene på så er det tålmodighet, tåla oss selv, tåle prosessen det er å være syk, arbeide med tilliten til livet og ikke minst at vår kropp tåler det å være syk lenge. Når vi strever med tålmodigheten er det mange sider av oss selv som vi møter. Vi har kommet i en situasjon som vi ikke har kontroll over. I den sårbare situasjon som vi er i må vi arbeide med sin tillit til livet og den prosess som man må følge med i.Jeg har lært meg å forsone meg med livet og meg selv. Det er en stor transformerende utvikling, som jeg ikke hadde fått med meg hvis livet hadde gått på skinner. Helt plutselig har jeg lært meg å se det store i det lille. Jeg kan kjenne at livet kan være godt til tross for alt. Vi er ikke bare prestasjon. Vi er så mye mere.


Fast det er klart. NÅ synes jeg at jeg har lært meg det her. Kunne være godt å bli frisk igjen... ;)


 

Bloganbefaling Jørgen Jelstad

Det kommer snart en interessant bok ut i bokhandlen. Den er skrevet av journalisten Jørgen Jelstad og heter

De bortgjemte, og hvordan ME ble vår tids mest omstridte sykdom

På http://www.tanum.no/ kan man lese:
"De sykeste pasientene ligger i lyd- og lysisolerte rom, med masker for øynene, helt flatt i en seng de aldri er ute av, og de tåler knapt å snus i sengen. Flere av dem ernæres gjennom en sonde i nesen. Mange av dem er ungdommer eller unge voksne, og en stor andel av de sykeste pasientene pleies av sine pårørende i årevis fordi det ikke finnes noe annet tilbud.Jørgen Jelstad tar oss med inn i mange av disse hjemmene, der flertallet opplever å bli mistrodd på grunn av en psykiatrisering av tilstanden. Samtidig skriver han fra norsk og internasjonalt forskningsmiljø og hjelper oss å forstå hva denne mystiske sykdommen er og hvorfor den er omstridt i fagmiljøene. Forfatteren har selv en ME-syk mor."

Forfatteren har nå også begynt med bloggen De bortgjemte
Her kommer han å følge opp med mere materiale han ikke har tatt opp i boken, og han tar også opp ny forskning.

Tankekraft.

Det snakkes mye om tankens kraft idag. Det kan lett tolkes som at man kan tenke seg frisk, som om tanken kunne overstyre fysiske prosesser. Det er mange som er syke som får høre "tenk positiv" så blir du frisk. Da er det mange som føler seg i enda mere stress og skyld. Det er ikke helsefremmende.

Når jeg nå diskuterer rundt det her temaet, så vil jeg først poengtere at det ikke bare er våre tanker som gjør oss syke eller friske. Det kan se slik ut at folk tror det, når alvorlig ME syke får høre at de skal tenke positivt slik at de blir friske. Det som interesserer meg er hvordan tanker og følelser påvirker allmenntilstanden i kropp og sjel, i tillegg til den hjelp vi får i helsevesendet. For meg som syk er det interessant å tenke over hva jeg selv kan gjøre for å få en bedre allmenntilstand i kroppen uavhengig av hva diagnosen er. Diagnosen er viktig når vi skal behandle sykdommer, men hvordan kan jeg hjelpe meg selv for å forbedre avslappning og energinivå slik at jeg gir medisinene større sjanse til å virke. Et eksempel: Hvis du har en influense eller en infeksjon med mye feber, da skulle du bli sur om noen sa til deg. Tenk positiv så blir du frisk. God dag økseskaft kanskje hadde vært din reaksjon. Hvis du i steden klarer å se på en komedie på tv som får deg å le når du er syk, da blir du på bedre humør. Energien blir litt bedre selv om du fremdeles må hvile og ta din medisin. Når jeg arbeidet på sykehus, da hadde pasientene tv på rommet. De valgte ofte noe tv program som fikk dem å le, hvis de ikke lyttet på musikk eller annet som engasjerte dem.

Men hva er da helsefremmende? Vi kan snu om det. Hvordan tenker man seg syk? På et slikt spørsmål tror jeg mange skulle svare. Jeg var veldig mye i uro og stress. Jeg tok meg ikke tid til pusterom. Det skjedde så mye at jeg ikke rakk å trekke pusten ordentlig før neste ting skjedde. De som har vært i traumatiske relasjoner eller i krig kan ha slike erfaringer. Barn som har levd i en familie der det var alkohol, stoff og overgrep har levd i en stendig uro. Det er ikke bare når overgrepen skjer, mor eller far tar stoff, som uroen og redselen er der. Det er også den indre forsvarsberedskap og redsel de har når de ikke vit når det skjer neste gang. Det leder til en indre kronisk forsvarsberedskap og stress, og det sliter på kropp og sjel.
Noen annen kanskje har store økonomiske problemer, pårørende som er syke i lang tid og så videre. I vårt konsumsjonssamfunn lever vi også i stress, hvis vi har før høye mål for å prestere, og ikke stopper opp for å puste dypt og å glede seg over hva vi faktiskt har. For egentlig har vi mye å glede oss over de fleste av oss.

Hvis man tenker at vi tenker oss syke gjennom å være lenge i uro og stress. Hva blir det da å tenke seg frisk? For meg blir det å søke seg til pusterom, avslappning og å gjøre ting som er morsomt og meningsfullt. Det som da skjer med kroppen er at vi slapper av. Når stressen slipper taket i oss, da har kroppen en større mulighet til å "rydde opp og reparere" det som har blitt "nedslitt" i en traumatisk og stressende situasjon. Det er her mindfulness kommer inn. Selv om vi er syke i lang tid, eller i synnerhet da, trenger vi å gjøre ting som får oss å slappe av. Det er lett å bli stresset over at man er syk og å bli redd for å ikke bli frisk igjen. Det gir også en indre stress å bli møtt med andres mistro og råd om enkle løsninger på et komplisert problem.
Når vi skal tenke oss friske, da handler det om å akseptere at det er som det er idag. Når vi ser realitetene, da er det  også starten på hvordan man skal håndtere situasjonen. Vi sitter inte på alle svaren, og det gjør ikke legerne, derfor er det viktig å ikke bli skyldbelagt fordi man er syk. Det som vi trenger er fred og ro. Når vi søker oss til aktiviteter som gir oss en større ro, da er det et hjelpemiddel for å tenke seg frisk. Det handler med andre ord IKKE om å benekte den reelle situasjonen.
Vi lærer oss mer og mer om hvordan vi skal slappe av bedre. En ting er å leve så mye vi kan her og nå og her og nå er det mulig å ha det bra.
Sukker og raske karbohydrater gir stress i kroppen når blodsukkeret svinger raskt. Det kan være mye som gir stress i kroppen som man kanskje ikke tenker på.
Å tenke seg frisk er som jeg ser det er å søke seg til å leve så parasympatiskt som mulig, og hvordan man skal gjøre det er avhengig av hvordan helse og livssituasjonen ser ut akkurat nå. Det handler om å søke seg mot verktøy som hjelper oss til å tenke på andre måter, men det må være verktøy som passer akkurat meg eller deg der og da.
Den som kan trene seg opp i fysisk aktivitet og på den måten kjenne seg avslappet er heldig. Jeg ser frem til den dagen det også gjelder meg. Det er lov å håpe. :)
Det er også viktig å forsone seg med seg selv. Det er ikke lett å slappe av hvis man har mye indre stridigheter. Vi har alle våre sterke og svake sider, vakre og ikke like vakre sider. Slik er det. Vi har alle en indre kritikker som lyver så forbannet. ;) Det er viktig å gi den kritikkeren kjærlighet og forståelse. Det er slik vi kan "legge ned våpnene og begynne å røyke fredspipe". :) Når man tar opp striden, kampen med de sider av oss selv vi ikke liker, da er vi inne i en ond sirkel. Det er da vi trykker ned oss selv. Det er kjærligheten som lyfter og bærer. Ja visst snubler vi iblant, men vi trenger ikke å ligge kvar. Det går å reise seg på ny og på ny og på ny.
Kjærlighet er et viktig å nødvendig tema å arbeide med. Jeg kan spørre meg og du kan spørre deg: Hvordan er jeg på å ta imot kjærlighet og å slippe den inn i mitt hjerte?
Det her er det viktigste målet, fordi da kan du ta imot kjærlighet og  å virkelig føle på den. Da er du trygg nok til å virkelig gi kjærlighet til deg selv og dine medmennesker. Da har vi skapt et godt miljø å leve i.
Ting er praktiske hjelpemidler, men de kan ikke gi oss kjærlighet. Det kan bare levende vesen gjøre.

Kan du se deg i speilet og si til deg selv, "Jeg elsker deg!"?

Åndelighet som beskyttelse.

Jeg har akkurat lest boken: "Vändpunkter : människor som vågat möta livet" av Agneta Sjödin. En Vändpunkt er når det skjer noe i livet som får oss til å snu om i en ny retning. Det kan være en livskrise, sykdom, trauma, katastrofe eller noe annet. Agneta har snakket med 21 personer som forteller om sine Vändpunkter. Det er helt forskjellige skjebner, men det de har til felles er at de har forandrets på en dypere nivå.
Den svenske legen Christina Doctare er en av dem som stiller opp til intevju. Doctare var en av de leger som arbeidet i Bosnia under kriget i 90-årene. Hun tar opp at hun har vært vitne til helsekonsekvensene av at mennesker har blitt krenkt. Ordet krenke kommer fra samme ord som det tyske ordet "krank", som betyr syk. Når man krenks da blir man syk, mener hun. Når vi ikke blir sett, bekreftet, får høre at vi kan og er bra, eller får tydlige grenser, da  blir vi syke. Det å bli sett er det samme som å få respekt. Å se heter på latin respectare. Å bli sett er å få respekt.
Alle sorts krnkninger gir stress og stress er et stort samfunns problem. Hvis det pågår for lenge slår det over i apati, oppgitthet og avmakt. Når det skjer er utmattningsdepresjonen nær. Da har den kroniske stressen pågått så lenge at personen har blitt utmattet.
Doctare mener at her er våre åndelige behov, religionen, viktig som beskyttelse.  Hvilken veg man velger her, det er opp til enhver person. Vi velger selv hva vi vil tro på.
Det finns en åndelig dimensjon og derfor er det viktig at vi også snakker om existentielle spørsmål. Hva er viktige mål og mening i livet. Hva betyr det å være menneske og hva er menneskeverd? Hvis vi ikke tenker at et menneske har en verdi finnes det en risiko at begynne å se et menneske som en ting, et objekt, noe som vi kan bruke og kaste. Da finnes risikoen at mennesker blir handelsvarer.
Det blir noe helt annet hvis vi ser en gudomlig dimensjon i oss og rundt oss. Da kan vi ta bedre vare på oss og hverandre. Da arbeider vi i følge kjærlighetens prinsipp.
Det finns alltid en risiko at mennesker som ønsker å få makt over andre mennesker misbruker religion for egen vinning. De arbeider ikke for menneskligheten. De skaper redsel rundt og trykker ned.



Jeg synes at Doctare har mye klokt å si. Det var hun som for litt mere en 10 år siden skrev boken "Hjernestress - kan det ramme meg?" Den boken beskriver tydelig hvordan kronisk stress kan sette seg i kropp og sjel.

Det er viktig å se og respekter hverandre. Hvordan er det med meg og med deg? Gir jeg rom for å se og respektere meg? Gir du deg selv rom til å se og respektere deg? Gir jeg deg rom til og se og respektere meg? Gir du meg rom for å se og respektere deg? Tar jeg meg tid til å se og respektere deg og vice versa. Gir vårt samfunn oss rom for å se og å respektere hverandre? Vi er alle deler av et samfunn. Hvis hver og en av oss tar oss tid til existentielle spørsmål og for hva som er viktig i livet. Da har vi begynt på å sette gode spor. Når vi ser hva som er viktig, da arbeider vi lettere mot konstruktive mål. Når vi ikke tar oss tid til det, da er det lett å gå seg vil i livet, og vi prøver å fylle tomrommen med overfladiske ting som ikke betyr noe i lengden.
Hvis man skal tenke på hva som er viktig i livet kan det være til hjelp å tenke at nå er jeg gammel. Jeg har levd et langt liv. Hva er det jeg ønsker at de etterlevende skal tenke om meg? Hva er det for spor jeg vil sette og hva blir minnet etter meg? Hvis selvfølelsen er god og jeg tørr å tro at jeg kan, da ønsker jeg at andre kan ta lærdom av mine erfaringer. Da blir mitt arv kjærlighet til kommende generasjoner.
Adolf Hitler må ha hatt en helt annen selvbilde og selvfølelse.
De valg som jeg gjør, for meg, er med på å skape en miljø der jeg selv skal leve. Det samme er det med deg.
Hvis vi skammer oss og skjuler for andre de lærdommer vi har gjort på livets veg, går kommende generasjoner miste om noe viktig. Det er barnen som er fremtiden. Hva er det for fremtid som de får, takk være oss?
Den åndelige dimensjonen er et reellt behov. Den kan ikke trykkes ned, med alkohol, sukker, shopping, duppeditter og annet.

Agneta Sjødin er en søkere, som skriver fine bøker om temaer som er viktige for mange av oss som lever idag. Hun har lenge vært kjent i Sverige som programleder i forskjellige tv-program, men i hennes bøker får vi se en dypere side av henne.

Radiopsykologen

Den svenske radiopsykologen Malin Edlund snakker med forskjellige personer om deres problemer i radio. På den måten ønsker hun å gi folk flest mere kunnskaper om hva en psykolog arbeider med. Hun er utdanet i kognitiv atferdsterapi, men har også en psyko-dynamisk bakgrunn. Jeg tror at de som lytter på hennes radioprogram kan få mange nyttige tanker om sine egne liv, og at det kan være en god inspirasjon til å gå videre med seg selv. Her finner du flere forskjellige temaer som du kan høre på fra hennes radioprogram.
Her er det ikke bare "tenk positivt" kommentarer. Kognitiv terapi er mye mer avansert enn så. :)

Gull og grønne skoger.

Jeg har det seneste året hatt mye kontakt med personer som er syk i ME, Canada kriteriene, akkurat som jeg selv. Vi er mange som har prøvd forskjellige alternative behandlinger, og mange føler seg lurt.
Lightning Process har fått mye halleluja reklame i aviser og ukeblad. Vi har sett den ene glansbilden etter den andre og det høres vakkert ut. Vi ønsker å tro at det er sant. De finns personer som opplevd bedring og noen har fått livet tilbaks. Det finns en annen sannhet som det ikke skrives om like ofte. Det er fortellingene om alle de som ikke fikk hjelp, eller som til og med ble mye dårligere.
Bloggeren Unfiltered Perception har en fortelling fra virkelige livet i sin blogg. Han har tidligere skrevet en kritisk blogg om Lightning Process og Phil Parker . Der kommer det også opp mange fortellinger av personer som har gått på LP, 3 dagers, kursen.
Legen Maria Gjerpe skrev i sin blogg Marias Metode om hvordan hun etter en LP kurs gikk fra å arbeidet som lege kollapset 3 uker etter avsluttet LP kurs. Hun ble alvorligere syk i ME og slike historier har jeg lest flere av. I kommentar rekken i samme blogginnlegg er det mange kommentarer fra folk som har gjort vonde erfaringer av Lightning Process.
Når vi prøver alternative behandlinger så er det en prøve for å se om man kan oppleve bedring når man sliter med helsa. Jeg har også prøvd alternativ behandling og er det noe som jeg er nøye med, så er det at jeg skal IKKE bli dårligere. Har ikke lyst til å satse mer enn jeg kan ofre. Det er betenkelig at coacher i LP har fortsatt med LP hos individer som er alvorlig syke i ME. Jeg har kontakt med en person sa fortalte at hun den 3:e dagen på LP kurs var så dårlig at hun låg ned på gulvet. Hun orket ikke å sitte opp, så dårlig var hun. Likevel fortsatte coachen og fikk henne å si at "Jag har ikke ME. Jeg gjør ME, altså er jeg frisk."
Det er mye penger å tjene for LP coachene når hver deltaker betaler 15000 kroner for en 3 dagers kurs! Selv om Phil Parker skal ha en del av de her pengene så blir det likevel en god inntekt.
Jeg lurer på hva det er som gjør at avisene og ukebladen har likt å vise frem glansbildene, men at man ikke har tatt seg tid å granske det her litt nærmere. Er det på grunn av at journalisten Live Landmark som er en av lederne av Aktiv Process er en gammel kollega av dem eller er det hennes syke og fremgangshistorie som imponerer? Det at noen er eller har vært meget syk gir en ikke rettigheter til å ikke ta hensyn til etikk og moral. Da jeg for noen år siden begynte å lese om Lightning Process på internet, reagerte jeg sterkt på at man la hele ansvaret på kursdeltakerne hvis de ikke ble friske etterpå. Det hett at de da hadde gjort kursen feil og ikke øvd nok. Det mener jeg er å være lite ødmyk, og meget arrogant. Det er ikke slik som helsepersonal er opplært til og vitenskapen har ikke avslørt alt ennå.
Jeg har selv også blogget om Lightning Process - et uetiskt opplegg? , og Friske vinder i LP debatten.

Kvalitetssikringen kring ME som diagnose har også vært dårlig. I Sverige skiller man mellom ME og utmattelsessyndrom. I Norge ser det ut til at det er mange med utbrenthet og utmattelse har fått en ME diagnose. Men alt av utmattelse er ikke ME. Legen Maria Gjerpe skriver om det her
 Det er gledende å lese at vi nå har nye internasjonale konsensusregler . Vi kanskje nå kan håpe på en opprydning, og at det alternative miljøet kan bli forsiktigere i kontakt med ME syke.  Jeg håper at legene snart får en bedre informasjon om ME enn hva de tidligere har hatt. Nå er vi mange som formidler ny forskning til våre leger og ME foreningen gjør et fantastiskt godt arbeide.

Jeg har selv søkt hjelp i det alternative miljøet. Det har resultert i økt livskvalitet, men jeg er ikke frisk enn. En stor vinst for meg har vært at jeg har blitt mye mere avslappet, noe jeg liker veldig godt. Det må til for å underlette de selvhelbredende funksjonene i kroppen. Alt som får meg å leve mere parasympatiskt er bra. Men nå når vi har fått de nye kriteriene for ME, kanskje en del kunne være mye mere forsiktig med å si at de kan bote ME. Utbrenthet og ME er ikke det samme. Når folk kjenner seg lurt, da slår det bare tilbaks på  det alternative miljøet og de som er mere seriøse.

Det er viktig at vi tar til oss den nye forskningen om ME. Det er for mange som har dårlig erfaring av både det tradisjonelle helsevesendet og det alternative miljøet til at vi bare skal la det humpe og gå.
Det handler til syvende og sidst om menneskesyn og nestekjærlighet!

Nye veger.

Jeg sitter og leser noen ord som jeg skrev ned på en forelesning i vegetoterapi for noen år siden.
Hvis vi skal ha en god helse skal vi prøve å leve parasympatiskt, og å ha så god gjennomstrømning i kroppen som mulig. Det er da vi har det som best. Nå er det for de fleste av oss en stor forskjell på hvordan vi ønsker å ha det og hvordan virkelig ser ut. Når vi holder igjen på følelser, da holder vi igjen på pusten og spenner musklene.
Hvis vi har spenninger i mellom gulvet som man for eksempel får ved sjokk, da må andre muskler kompensere når vi puster. Da får vi føle på skuldrer, nakke og at livet stresser oss. Da blir det mindre gjennomstrømning i kroppen og vi mister energi.
Hvis man for eksempel er urolig for det ukjente prøver man samtidlig å holde uroen igjen, fordi det blir ubehagligt. Hvis man blir igjen i uroen og ser hva som skjer kan det komme gråt eller noe annet.
I en samtale terapi kan man, hvis man er trygg, tørre å gå in i følelsen og møte sin barndoms verden. Men da er det viktig at terapeuten er tilstede og er med klienten. På den måten får man hjelp til å gå inn i det for å gå ut ur det.
Etterpå finns det fremdeles ærr i oss, men det er viktig å se att vi kan leve et godt liv til tross for ærrene.
Man trenger å lære seg å ta det, å håndtere det. Det er veldig viktig å se at det finns mye å lære av det.
Å snakke for lenge om en ting kan gjøre at man bindes opp ved det gamle. Jeg kan ta et eksempel her. Etter at jeg var vitne til en barnekidnapping, da gravde jeg og gravde ved mine minner. Jeg ville hjelpe politiet så mye det gikk. Når man nå tenker på at hjernen ikke kan skille mellom indre og ytre trussel, så har jeg da satt meg selv i mye stress da jeg om og om igjen gjenopplevde hva som skjedd.
Det her er en balansegang som hver og en av oss har å arbeide med.
For å komme gjennom sine sår trenger man en person som er tilstede i smerten og prøver så godt det går å se og forstå. Iblant er støtte samtaler den beste løsningen. En person kan ha så mye uro i sitt liv at det blir vanskelig å arbeide seg gjennom sine sår. Når man har mye uro rundt seg, da spenner man sine muskler, og det må man kanskje for å beskytte seg i stunden. Jeg kan jo bare se på meg selv hvor mye lettere det er å ta seg gjennom sine minner og å gi slipp når jeg får ha fred, ro og trygghet omkring meg. Det føles som om mye løser seg selv og jeg blir mere laid-back. Når var jeg også gjennom noen osteopatitimer i forrige året og da arbeidet vi blant annet med mellomgulvet, der sjokket hadde satt seg.

Jeg har også skrevet at klientens målsettning er målet. Skal man tørre å være i sine spenninger, da må man selv bestemme takten. Det sier seg selv at det ellers blir enda mere spent.

En person med vonde erfaringer kan tenke at det er farlig å være i gleden. Det blir snart verre igjen....
Man har begynt å ta ut bekymringene i forskudd, for å være beredt og å slippe føle seg skuffet. Det er en overlevelsesmekanisme men dessverre i bra for å leve her og nå. Da spenner man seg og forblir spent. Det er når vi begynner å leve her og nå som vi begynner å slappe av, få en bedre gjennomstrømning og kroppens selvhelbredende mekanismer kan gå igang. Så enkelt, men likevel så vanskelig.

Når vi ikke puster fritt, da tar vi ikke inn like mye oxygen, og får ikke ut alle slagstoffer som skal ut gjennom pusten. Man kan tenke seg at det skaper en del ubalanse i kroppen.
Det man ikke tenker på er hvordan det kan påvirke tarmene. Når vi puster med maven da får tarmene massasje. På vegetoterapikursen fikk vi selv bekreftelse på den her sammenhengen. Vi gjorde mange pusteøvelser og det var mye springende på toaletten etterpå. Det forsvant mye toalettpapir. Vi måtte jo bruke det etter tarmene hadde tømt seg. :)
Vi fikk lære oss at en måte å se om en behandling har fått fremgang er å se om de vegetitative funksjonene hadde påvirkets, altså om en person var mere avslappet.

Trygghet og mave har et sammenheng. Er vi urolige, da føler vi det i magen.

Hvis vi stendig lever i uro, da blir det til en kronisk uro eller stress.
Kronisk stress kan lede til mye elende. Det kan påvirke immuneforsvaret, hormonebalansen, alle organer ned til cellnivå.
Hvis vi for eksempel på grunn av stress har et svekket immuneforsvar og får et virus inn i kroppen, da er det mye lettere å bli syk.

Vi har mange gode grunner for å søke oss til fred og ro, trygghet der det er mulig, og ha hvilestunder fra bekymringer. Vi gjør så godt vi kan! :)

Det er ingen selvfølge.

Jeg leste en kronikk i den svenske avisen Expressen der journalisten Britta Svensson reflekterer rundt Jens Stoltenbergs sin tale på minnes seremonien 21/8. Hun mener at Stoltenberg taler på en måte som hun ikke har sett i  Sverige selv om det også har skjedd katastrofer der. Hun taler om trøstens ord, og at Stoltenberg tørr å si at nordmennene er et stort folk.

"Hur visste norrmännen hur de skulle hantera en så ofattbar tragedi?

Statsminister Jens Stoltenbergs tal efter de 77 bilderna är som en dikt. Korta, tunga rader av ord fyllda av betydelse.
"I dag stannar vi tiden för att minnas de döda", börjar han.
Sen tar det honom sju korta rader att bekräfta alla som tillsammans "vunnit över hatet". Först de anhöriga till de döda, och de överlevande som "inte blir kvitt bilderna, ljuden och lukterna från den svarta fredagen".
Sen räddningstjänsten och sjukvården.
Norska folket tackar han så här:
"Varje ljus har värmt
Varje tanke har tröstat
Varje ros har gett hopp"
Jag tänker på de få gånger jag hört en riktigt bra predikan. De har också innehållit väldigt få ord.
"Vi är ett litet land. Men ett stort folk", säger Stoltenberg."

Hun spør om noen svensk politiker kunne si noe slikt. Det har skjedd en del tragedier i Sverige de seneste årene, og hun har ikke hørt noen politiker prøve å si noe til noe til trøst.
Hun avslutter kronikken med å si: "Stoltenberg hade förstås ord för det man ska göra i stället. Det måste tas på norska:

"Du kan hjelpe.
Bak en kake. Inviter på kaffe. Gå tur sammen.
En større gave enn godhet finnes ikke."
Orden slog rakt ner i mig när jag hörde dem. De var självklara, och sen försvann de. Kunde man verkligen säga detta med att ta en promenad tillsammans med bara tre ord på norska?
Jo, man kan det, på detta världens mest bergfasta språk. Som hugget i fjället. Inget onödigt tjafs.
Gå tur sammen.
Gå bredvid en medmänniska som behöver dig.
Norrmännen bekämpar ondskan genom att stå fast vid vilka de är. Vad har vi att komma med?
Jag vill vara lika stolt över att vara svensk. Vi är också ett litet land, men är vi ett stort folk? Vågar vi vara det?"

Jeg mener at Jens har gjort et meget godt arbeide etter den 22/7, og at det ikke er en selvfølge at andre politikere kunne gjort et like bra arbeide. Det betyr ikke at jeg synes at Jens er bedre enn noen andre, men mer at vi alle har gjort forskjellige livsreiser og lært oss forskjellige ting på vegen.
Det er ikke mye som jeg vit om Jens, fordi jeg kjenner ham ikke personligen. Det jeg vit er at hans far var en stor politiker, og jeg kan tenke meg at Jens gjennom hele sitt liv har truffet mange spennende mennesker som kan ha lært ham mye. Det er de erfaringer som vi møter som former oss. De erfaringer som former oss på dypet er blant annet de smertefulle. Jeg har i mitt arbeidet mye med livsdypet og smerter. Jeg har snakket med familiemedlemmer til stoffmisbrukere. Jeg har snakket med søsken til stoffmisbrukere. Jeg har møtt stoffmisbrukere og eks stoffmisbrukere. Det er helt tydelig at også familiemedlemmer til stoffmisbrukere har det veldig vondt og at det er en hard visdomsreise. Jens har en søster som har stått frem på tv med sine problemer med stoff. Jeg er ikke i tvil om at det har vært tøffe år for familien Stoltenberg. Kanskje Jens har møtt sin søsters venner som også har slitt med stoff misbruk. Når det handler om å lære seg mere om livsdypet og om hva som er viktig i livet, kan det her være hardt men samtidlig lærerikt. Det er i de vanskeligste tider som vi ser hva som er viktig i livet og hva som skal til for å gi noen trøst og varme. Er det noen som kan hjelpe oss med det da er det blant annet stoffmisbrukere.

Jens har naturligvis mange personer omkring seg som støtter ham og som kan gi vegledning når det trengs, og det fikk han sikkert også i den her situasjonen. Men du kan ikke gi noe som du aldri har fått. Du kan ikke gi noe som du aldri har lært deg.
Jeg har på internet lest at folk har ment at Jens kun har gjort jobben sin, og at andre kunne ha gjort et likebra arbeide. Det er kanskje mulig det, men det hadde ikke vært på samme måte fordi det livs bagasje vi alle bærer på ikke er det samme.
Det er også lov å føle takknæmlighet og empati for en politiker som har gjort jobben sin. Det er ikke alle som har den psykiske styrken for å gjøre det. Han skulle selv ha vært en av ofrene. Han er selv i sorg.
Jeg har i alle de år jeg har arbeidet i helsevesendet lært meg at det ikke er en selvfølge å orke med store belastninger.
Jens har vært en stor samlende kraft! Vi får holde håpets lys tent og håpe at ingen annen politiker må kjenne på om egen styrke holder i katastrofale tider som nå Jens har gjort.