"Når faen blir gammel, da blir han religiøs".

Det heter at "Når faen blir gammel, da blir han religiøs". Jo eldre jeg blir desto dypere mening får det uttrykket. Når man blir gammel, kanskje er syk, og har god tid å reflektere, kommer minnene opp på overflaten. Minnene har flytevest, kommer opp på overflaten, og belyses med den erfaring, innsikt man har i dag, og det kan være et speilbilde som både gjøre godt og vondt avhengig av hvilke minner som kommer frem i lyset.

Hele livet er en modningsprosess og overforenklet kan man dele inn den i 3 faser:
1. Hva har rammet meg? Har noen skadet eller såret meg?
2. Hva gjør det med meg? Hvordan har det påvirket meg?
3. Hva har jeg selv gjort mot meg selv og andre?

Når man i det første fasen blir oppmerksom hva andre har gjort en, begynner man å bli observant på at man har egne grenser, og at man har rett til å beskytte seg. Da er det viktig å ha en medresenær som ser, lytte, kjenner og tar på alvor. Det krever tid og rom for å føle, se og innse.
I den andre fasen føler man på hvordan livet har påvirket en, man sørger, og lærer seg hvordan man kan leve for å styrke seg selv.
Når man får fred og ro og føler seg tryggere er det lettere å se hva man selv gjort i livet. Hva man gjorde eller ikke gjorde, og hva det gjorde med en selv og andre. Man opplever sorg, skyldfølelser og skam, men også kjærligheten.
Da møter man sin egen visdom, og det kan være en beskyttelse mot å bli bitter.

Jeg tenker at det her går man gjennom hele livet, og forhåpentlig får barn lære seg det her når de vokser opp. Det var en psykiater som sa at barn som ikke får grenser får sosiale problem. Jeg tenker det kan handle om å lære seg at man har rett til å sette grenser, og å lære seg hvordan man skal være mot andre. Hvis barnene driver med rampestreker eller ikke er snille mot andre barn, får de ikke lære seg hvordan de selv påvirker sine relasjoner. Hvis man tenker seg at noen barn gjør andre barn ille i for eksempel skolen, og foreldrene ikke tar inn hva læreren sier når han/hun ringer dem for å informere. Hvis barnene ikke får lære seg at de har gjort feil og fortsetter med det samme, begynner andre barn å trekke seg unna for å verne om sine egne grenser. Barnene kanskje ikke hva som skjedde, og selvbildet blir dårligere. Det kan bli konsekvensen av mangelfull vegledning.

Når ungdommer ikke får vegledning, må kanskje vennene oppdra hverandre.

Det kreves tid og rom for å reflektere og å se ting i nye lys. Grave og elte kan kanskje være et hinder her, da prosessen faller naturlig når en har pusterom i livet og tankene flyter frem som en båt på vannet. Man kan kjøre fast, og det kan være et indre hinder for å komme videre.

Men de som vært utsatt for mange traumer i lang tid kan det være helt nødvendig å gå gjennom hva som skjedde og hva det gjorde med en, for å bygge opp seg selv på nytt. I traumatiske relasjoner er det lett å trykke ned følelsene sine, samtidig som selvbildet blir lavere og lavere. Når man trykker ned følelsene trykker en ned seg selv og hvis det flettes sammen med en lav selvbilde, og hvis det her pågår over tid, kreves det tid for å løse opp de indre flokene. Da er det ikke nok med en terapi der man skal lære seg å forandre tanker og atferd. Man må begynne med grunnen som innebærer å bygge opp tilliten til et annet menneske og det kan ta tid.

Men det må ikke være traumatiske situasjoner som gjør at modningsprosessen stopper opp en stund. Det kan være nok med å ha et meget aktivt liv med mye stress, der man ikke tar seg tid for pusterom og et meditativt tilstand. Da er det lett for å komme i ubalanse, refleksjonene kring seg selv og andre  uteblir. Det er lett å gå seg vill i livet. Kanskje søker man etter å utvikle seg selv, men glemmer at seg selv finner man i sin egen kropp.

Når man blir kronisk syk får man også tid til å reflektere og å kjenne på hvordan livet føles. Da møter man seg selv på godt og vondt, akkurat som de gamle. Man får kanskje nye indre verdier, og det som man opplevde som viktig kanskje ikke var det likevel. Kanskje var de gode relasjonene det viktigste vi har, og kanskje ikke karrieren og materiell standard det viktigste likevel? Kanskje ønsket man å stått opp for seg selv og andre men ikke gjorde det? Kanskje hadde man en drøm, men ikke hadde prøvd?

Man snakker om å ta seg utenfor sin Comfort sone, men en del kanskje aldri har vært i en trygg situasjon? Da må de først få en sjanse til trygge omstendigheter, for å senere prøve vingene sine! Jeg har møtt ungdommer som har vært veldig slitne etter å hva levd med stress og traumer i flere år. Det som skjer når det får en trygg livssituasjon er at de trenger mye søvn! Det er ikke alltid lett å førene med skole å arbeide på heltid. De her ungdommene kan trenge hjelp og støtte fra NAV i lengre tid, hvis de har vokst opp i utrygge hjem. Jeg tenker vi skal akte oss for å dømme ungdommer som NAVer, fordi vi vet ikke hva de har vært med om.

Vi vet ikke hva folk har gått gjennom og hva som hindrer dem i sin livsutfoldelse. Det kan man ikke se på utsiden. Det er heller ikke alt man er interessert i at andre skal får vite.

Samtidig kan det være en veg å gå for å møte kjærlighet og forståelse.

Livsvegen er en modningsprosess mot visdom! Men vi er på helt forskjellige trinn i modningsprosessen, og det er der vi skal være. Enhver person gjør sin egen personlige reise. Vi er alle unike, og derfor er det ikke riktig at vi kopierer hverandre. Når vi fikserer oss for mye på hva andre gjør, da mister vi kontakten med oss selv. Det er en pris som er altfor høy!

Hvem er det som tror det er ok å gå til arbeidet med 40 graders feber?

Det skrives en del om vårt trygdesystem i Norge, og om man skal forandre trygdesystemet for å få flere i arbeide. I en kommentarrekke leste jeg en mann skrive om at folk sykemelder seg for lett, og at han selv hadde arbeidet med 40 graders feber. Det var bare å stå på.
"Oh, my god!", tenker jeg. Jeg har sett og hørt en del når jeg har arbeidet i helsevesenet, både psykiatri og somatikk, i mange år.
På infeksjonsklinikken i Lund hadde vi iblant pasienter, bønder og folk med egen bedrift, som hadde arbeidet da de hadde influensa og høy feber. Kanskje hadde de hatt flax tidligere, hvis de kjørte rovdrift på kroppen, men nå ble de syke i hjertesekksinflammasjoner eller andre alvorlige sykdommer. Det hadde et høyt pris både helsemessig og økonomisk når de ikke kunne arbeide i lang tid.
Jeg har i mitt arbeide som psykolog, møtt mange pasienter som hadde hatt en hard attityde om arbeide når man var syke. Kanskje noen vil kalle det en streng arbeidsmoral, men i virkeligheten kan det være å brenne lyset i begge ender. Nå satt de der med alvorlige sykdommer,  var lei seg og deprimert over å være syke med de begrensninger i livet som kommer av å være syk. Nå kunne de se bakover i sitt liv og på alle de mistak de hadde gjort da de ikke tok hensyn til kroppens (med andre ord sine egne) behov. Tidligere hadde de sett ned på de som, de hadde syntes, sykemeldte seg altfor for lett og som hadde tatt pauser iblant på arbeidet. Nå med fasit på hånden kunne de se hvem som (var frisk eller syk) hadde hatt mest realistiske mål i livet. De betalte en høy pris for den innsikten!

Jeg har også møtt pasienter som var syke, og som ble presset tilbake i arbeidet for raskt. De ble stresset og presset seg til de var sykere enn de vært tidligere!
Vi er alle veldig avhengige av penger, og når vi er syke så føler vi det på kroppen mye mer enn da vi er friske. Det å være langtidssyk kan være starten på en nedovergående spiral der man blir mer og mer fattig. Det gjelder ikke minst de som blir kronisk syke i lav alder.

Det er en viktig ting til å tenke over når en går til arbeidet når man har en smittsom sykdom som for eksempel influensa. Kanskje ikke sjefen blir gla når en person kommer på jobb og smitter sine arbeidskamerater som dermed blir sykemeldte i noen dager. Jeg hadde en gang en arbeidskamerat som ble sendt hjem fra arbeidet når hun kom på arbeide med influensa.

Det er nemlig veldig korttenkt å tro at det er ok å gå til arbeidet å smitte ned sine arbeidskamerater, og det kan ha en pris som definitivt kan koste mye mer enn det smaker.
Hvem ønsker å betale den prisen?

Blogganbefaling: Lille ME glede

Bloggen Lille ME glede har et meget viktig innlegg som heter: "Om LDN, håp og livbåter med (mulige) hull."
Hun skriver blant annet:

"Jeg er medlem av flere pasientfora, og leser dem med stor interesse. Det er mye interessant å lese, og det er mange som har innfallsvinkler og erfaringer som gir meg innsikt og aha-opplevelser. Et av de foraene jeg besøker, er en facebookgruppe for LDN. Det er mange som har begynt med LDN etter TV2s oppslag, og det er mange desperate mennesker med et utall forskjellige sykdommer som øyner håp for en bedre hverdag. Jeg unner alle av dem bedring, men samtidig blir jeg betenkt over hvor mange som jubler ut sitt håp til en medisin som i stor grad er udokumentert for deres egen tilstand.

Det er ikke bare på LDN-forumet, og det er ikke bare LDN. Også på andre fora er det mennesker som sverger til udokumenterte kurer, og anbefaler en rekke kurer, kosttilskudd, medikamenter eller dietter til sine medpasienter. Det at noe er udokumentert betyr ikke at det ikke virker, det betyr bare at det ikke har vært foretatt relevant forskning, men nettopp derfor skulle jeg ønske meg litt mer nøkternhet.. Det er nemlig så fryktelig viktig å vite hva man gjør med kroppen sin når man er syk."

 Hvis man er svekket av sykdom, kan det være lurt å tenke over hvilke medisiner og behandlinger som man prøver på. Min homeopater fortalte om personer med forskjellige sykdommer som prøvde homeopati, kvantemedisin, og andre typer behandlinger parallelt. Det overbelastet ikke sjelden kroppen og det ledde til et sykere tilstand. Det er grunn til å være forsiktig og la kroppen få arbeide i den takt som den klarer av. Når han snakker om ME sa han det var viktig å starte på 1:e gir, og ikke 5 gir med en gang. Det hadde ikke kroppen kapasitet til! Det er nok ikke bare ME som passer inn på det. Han sa også at det var viktig å behandle med veldig lave homeopatiske doser. Han var også for at pasientene samtidig ble behandlet av legen sin og andre fagpersoner i helsevesenet.

Jeg gikk for en del år siden i akupunkturbehandling, der jeg spurte akupunktøren om hvilke helsekosttabletter som kunne være lurt å ta. Han sa jeg kunne ta litt, men skulle passe meg for å ta for mye forskjellig. Også han advarte mot å overbelaste kroppen, og det var viktig at jeg slappet av og unnvek stress. Jeg skulle prøve å løse eventuelle bekymringer hvis det var mulig.
Min akupunktør var utdannet i kinesisk medisin i Hongkong, og han var flink på det som han var utdannet til.

Jeg har alltid tenkt nøye over alt som jeg har prøvd man på, både medisiner og alternativ behandling. Det er viktig at det ikke koster mer enn det smaker, fordi jeg syntes jeg var syk nok som det var.
Selv om vi har liknende symptomer, er det forskjellige årsaker til at vi er syke.
Derfor velger jeg å stå ved siden av å observere hva som skjer av behandlinger og tenker nøye før jeg prøver noe nytt. Jeg synes det er trist med alle de som har blitt sykere etter behandling, enten det er i det offentlig helsevesenet, eller i det alternative miljøet.

Jeg anbefaler dere å lese de kloke og viktige refleksjonene i bloggen til Lille ME glede.

Vendpunkt gir nye muligheter!

Jeg har i hele mitt voksne liv hatt mye målbevissthet og ansvarsfølelse. Men når man blir syk lever man under lover man ikke har kontroll over, selv om jeg har laget mange forskjellige mestringstrategier.
Når jeg tenker bakover har tilfellighetene påvirker mitt liv minst like mye, om ikke mer, som mine planer over fremtiden har gjort. Det har vært vendpunkter som påvirket mitt liv i nye retninger, på godt og ondt. I vinter har jeg vært med om en ny vendpunkt. Det begynte med at en jeksel knektes, med konsekvens at jeg måtte ta vekk resten av jekselen. På den måten ble jeg fri fra en kronisk tannrotsbetennelse som jeg har hatt i mange år! Når jeg gikk på en kort antibiotikakur, ble til min forbauselse mitt allmenntilstand bedre og de nevropatiske smertene kom mye mere sjelden!
Jeg kan fremdeles få de nevropatiske smertene, men ikke så ofte. Likeså migrenen er kvar, men mindre ofte.

Nå har jeg også begynt med en CPAP behandling på natten som skal hjelpe meg til å inte ha pustestopp på natten. Det skal hjelpe meg til en bedre søvn på natten, og til bedre energi på natten.
Nå har vi snart våren her og solen lyser sterkere og sterkere.

Det får meg å tenke mye på hvordan jeg skal forvalte de her mulighetene. Nå har jeg håp om muligheter til noe nytt, men hvordan skal jeg rent konkret gjøre det beste av det?

Nå har jeg et helhetstenk som jeg har hatt god nytte av i flere år. Det finns forståss med meg idag også. Når man har hatt en kronisk inflammasjon i kroppen i 20 og kanskje mer er det ikke bare å ruse avsted og å tappe hodet.
Det er viktig å gå fremover med de små steg, kroppen trenger fortsatt å helbrede seg i sin egen takt. Men det er likevel rom for å øke aktivitetsnivået litt og litt.
Mange bruker metoden push - crash metoden, men det lokker ikke meg. Det er ikke så hyggelig å krasje.
Nei, det får bli langsomme steg.

Det gleder meg å ta flere korte turer utendørs enn jeg har klart å gjøre de siste årene. Jeg har større muligheter å lytte på snøen som smelter, og fuglene som synger i gledesrus!
Jeg har en laidback holdning samtidlig som jeg lytter på kroppen som viser at jeg kan gjøre litt mer enn tidligere. Jeg ser frem til snøfrie gater, der jeg kan komme ut på sykkelturer. Det er ikke noen feil på drømmene.
Jeg må legge mer fokus på mat og matlagning. Maten er jo et viktig drivstoff.

Det finns mange måter til å få et bedre allmenntilstand og bevegelse er viktig.

Jeg leste om bevegelse i Sanna Ehdins blogg:

"All rörelse – motion, dans, yoga, stretching, skratt etc. – stimulerar andning, blodflöde, syresättning och lymfans cirkulation, det vill säga flödet av molekyler och energi i kroppen. Man sover bättre, det stärker självkänslan och har en föryngrande effekt. Vi är helt enkelt gjorda för rörelse och ett kontinuerligt flöde.

På samma sätt stimulerar andningen flödet i kroppen, och hur vi andas är lika viktigt för en hög energinivå.Yoga och qi gong är exempel på rörelsetekniker som både öva in en bra andningsrytm och stimulerar energiflödet.

Motion är definitivt en av de starkaste positiva faktorerna för hälsan och självläkningen! Det ändrar genernas uttryck mycket snabbt och hjälper dig att få starkare ben och muskler, det ökar lungornas kapacitet, och gör det lättare att tänka klart och använda hjärnan."
 

Når jeg leser det her får jeg lyst til å sette igang med veldigt mye, men her må man ha hodet kallt!
Alt for mange som "tenkt positivt" til de kollapset.
Tenke konstruktivt er min måte å være på.

 Tror rydde mer i huset, spasserturer, og å sykle er en bra nok start.

Når jeg skriver om en bedre energinivå, snakker jeg ofte om allmenntilstand. Ved mye energi er det lett å tenke psykiskt, og en god vilje til en sund livsstil, noe det kan være.
Et godt allmenntilstand passer egentlig bedre når vi snakker om sykdom og helse. Det er mange ting som påvirker vårt allmenntilstand. MYE mer en stressmestring! Det er mye som påvirker allmenntilstanden, både psykiskt OG fysiskt. Ikke minst maten!

Men nå må jeg drømme litt, eller kalles det å affirmere? Skitt au!
Se her hvordan Sanna Ehdin sprudler av energi på en av sine forelesninger!

Åh! Jeg vil også ha så mye energi!

Den besværlige pasienten som tenkte selv!

Professor Gøran Sjøberg, har en kronikk, i Lege Annika Dahlqvists LCHF blogg.
Fra forskerens opplevelse og beskrivelse av sitt møte med svensk helsevesen.
"När är man frisk och när är man sjuk?" Les selv!

"Jag försökte fråga honom om han inte tyckte det var anmärkningsvärt att en patient som 14 år tidigare drabbades av en väldigt allvarlig hjärtinfarkt och som då tackat nej en inbokad bypassoperation och dessutom inte hade tagit några hjärtmediciner över huvud taget under alla dessa år, ändå satt där och såg oförskämt frisk och pigg ut och dessutom på så gott humör.

Men nej! Han var inte det minsta imponerad av detta, snarare tvärtom! Detta rubbade därför inte det minsta hans grundmurade tro på de dogmer som är etablerade inom hjärtmedicinen. Att kosten skulle ha någon betydelse för utvecklingen av hjärtsjukdomen var helt ointressant och hade i hans ögon uppenbarligen bara ett löjes skimmer över sig. Jag hade i själva verket bara haft tur! För mig låter inte ointresse som en speciellt vetenskaplig attityd och egentligen var detta ointresse rent ofattbart i mina forskarögon. Men som han uttryckte det så ”ska vi väl inte bli ovänner för det”. Han lyckades i alla fall göra mig så irriterad, och frågan om detta var meningen, att han fick upp mitt blodtryck till 150/90 som han dessutom mätte under ultraljudsundersökning och var inte heller intresserad av det faktum att mina blodtrycksvärden vid vila stadigt ligger under 110/60 och senast häromkvällen på 103/56. För att uttrycka det milt så fanns det här en total brist på nyfikenhet över huvud taget inför min så kallade patientberättelse. Det är förstås specialisten som själv VET och patienterna är därför mer betraktas som tomflaskor som på ett löpande band ska fyllas med en standardcocktail av mediciner varav blodtrycksmediciner är en av ingredienserna oberoende av om patienten, som i mitt fall, har ett jättelågt blodtryck eller inte. I mina ögon, i sanning skrämmande!

En patient som stör den etablerade bilden måste förstås, som vanligt inom den medicinska världen, bara bli en helt ointressant anekdot för annars skulle ju läkaren själv tvingas att ifrågasätta de etablerade doktrinerna och hamna i samma läge som en präst som börjar ifrågasätta guds existens. Och ve den läkare som ifrågasätter dessa doktriner och försöker tänka självständigt på grund av sina egna kliniska erfarenheter."

Mestringsstrategier ved kronisk sykdom

Å bli kronisk syk og ufør er ikke en lett situasjon, enten en sliter med psykiske og/eller fysiske plager. Det er en livskrise og det er en forandring i livet på alle plan. (Min personlige erfaring må tilegges.)
Når jeg ble sykemeldt tenkte jeg mye på at det kunne være en fordel å ha et program å følge, der man lærte seg å fokusere på hva som styrker det friske. Det spiller ingen rolle om man sliter psykiskt eller fysiskt, man har likevel nytte av å styrke kroppen på flere plan, både psykiskt eller fysiskt. Samtidlig må man tilpasse livet sitt etter den diagnose og den behandling som trenges.

Jeg har skrevet ner noen punkter:

- Hold håpets lys tent!

- Leve parasympatiskt, alltså gjøre ting som får en å føle ro, og der tankene flyter som et løv på vannet. Det meditative tilstanden. Da har vi en bedre gjennomstrømning i kroppen. Kroppen får lettere å reparere seg, og vi føler lettere harmoni. Vi får en friere pust, mag-tarmkanalen arbeider bedre, tanker og følelser er i bevegelse, og så videre.

- Fysisk aktivitet og stretching. Å strekke på kroppen aktiverer kroppens elektriske system.

- Kroppskontakt. Hvis man har en kroppskontakt med sine dyr og de nære og kjære, aktiveres velvære hormoner i kroppen og det er lettere å slappe av og føle glede. (Det forutsetter at det er en berøring som føles god for den enkelte.)

- Aktivitetsavpassning og energiøkonomisering. (Hvis man ikke klarer gradert trening) Noen av oss må tenke på helandehvile, noe som jeg selv har hatt glede av. Ikke alle tåler gradert trening, som er en flott metode for mange. Hva som passer den enkelte kan man snakke med legen sin, eller psykologen. I Sverige skiller man mellom ME og utmattningssyndrom og det er meget viktig av den grunn at de forskjellige gruppene trenger forskjellige behandlinger.

- Mat og drykk. Forskning har begynt å finne ut at raffinert, industriell mat gir oss betennelser i kroppen, ikke minst i tarmene. Lavgradig inflammasjonsprosess gir oss mye av de sykdommer, psykiske og fysiske, som vi sliter med idag, i følge Charlotte Erlanson-Albertsson, professor i Lund, Sverige. Hun er også skeptisk til de smakstilsatser som er vanlig i vår mat. Det finns mat som styrker vår helse, som motvirker betennelser. Mat påvirker også vårt psyke. Det kjenner man ikke minst når en har lavt blodsukker. Huff! Mat aktiverer søppelgener i følge immunolog Sanna Ehdin, som har skrevet mye om hvordan mat påvirker vår helse.

- Biodophilus styrker immuneforsvaret i magen. Vi trenger de gode tarmbakteriene. Det ligger nære til hands å tenke på å ta biodophlus når en går på antibiotika, har inflammasjonstilstand i kroppen og liknende. Men hvor mange har tenkt på å anbefale overleverne fra Utøya å ta biodophilus for å styrke kroppens immunforsvar. Traumer er en stor belastning på kroppen og svekker allmenntilstandet. Når jeg ser tilbaks 24 år i tid, når jeg var med om en sjokkopplevelse. Var vitne til en barnekidnapping. Hun var 10 år og ble brutalt myrdet. Vi fikk vente i 15 år før murderen ble tatt. 5 måneder etter han murdet jenta, myrdet han en voksen kvinne. Vi var mange som var redde, ikke minst jeg. Deretter hadde jeg en periode med diarre. Jeg er nå helt sikker på at jeg burde spist bio-dophilus. Vi må ikke undervurdere de somatiske konsekvensene av psykiske traumer.

- Gode relasjoner. Det her er ikke alltid så lett når en er syk og svekket. Men det er viktig å føle på hvordan våre relasjoner påvirker vår helse. Hva styrker og hva svekker? Vi har også behov av å føle at vi betyr noe for andre, samtidlig som vi har nære og kjære som er viktige for oss. Viktig å også se på hvordan vi selv er i våre relasjoner. Hvordan kan vi bidra? Det her gjør vondt nær man er veldig syk, når en føler en ikke kan bidra med det vi ønsker å gi. Men kanskje man kan bidra med litt likevel?

- Akseptanse og sorgeprosess. Det kan være et stort indre arbeide å akseptere det å ikke være den man ønsker. Når livet begrenses på grunn av sykdom. Man går gjennom en sorgeprosess, og den må man gjennom for å kunne nyorientere seg i den livssituasjon man er inne i. Vi reagerer på livet og det er slik det er. På vegen finner vi forhåpentlig andre deler av livet som gir oss glede. Et viktigt
nøkkelord her er trøst.

- Lytt på kroppen og den indre GPS! Det blir vanskelig når man bare fokuserer på det positive, eller bare på det negative. Hva gir energi og hva svekker? Jeg har hatt stor nytte av å lytte på kroppen, ikke minst når det handler om kosthold. For eksempel oppdaget jeg hvilke kroppsignaler jeg kunne ta det med ro og når det var tid til å bremse. Det har også vært en hjelp til å se over hvilke relasjoner som gir meg kraft og hvilke som svekker. Skulle kunne skrive mye om det her.

- Konstruktive mål. Det er mye bedre å tenke konstruktivt enn "positivt". For å arbeide mot konstruktive mål må man prøve å se det hele bildet og ut ifra det finne gode løsninger. For å løse et problem, må man begynne med å definiere hva som er problemet, for å siden se hvilke løsningsalternativer man har. Deretter velger man hvordan man skal gå videre.

- Positive hobbies og prosjekt. Her kan man bruke fantasien. Det er individuelt hvilke aktiviteter som gir mental hvile, sammen med trivsel og glede. Jeg ser mange gode eksempler på Facebook. Hva er det som inspirerer deg og gjør deg nysgjerrig?

- Sømn og hvile. Sømn er et vanskelig kapitel for oss med ME. Selv tok jeg lenge insomningstabletter for å få en bedre sømnkvalitet og mer ut av dagene. Nå har jeg en medisin mot de nevropatiske smertene og den hjelper meg også med sømnen. Takk og pris! Her finnes det mange veger til Roma, og forhåpentlig er det noe man kan snakke med legen sin om. Det er et eget helvete å ikke kunne sove. Jeg prøvde leeenge uten noe, men kom etter noen år frem til at jeg trengte insomningmedisin. Nevrologen som sendte meg på utredning, mente det var en fordel for meg for å kunne sove. Ble jeg avhengig var det noen jeg kunne ta tak i når jeg er frisk. Men det er min reise. Vi er forskjellige og kan finne vår egen løsning.

- Humor. En god latter eller et godt smil gjør dagen lettere. Morsomme bøker og morsomme filmer får en å glemme at livet har blitt begrenset for en stund.

- Forenkle livet! Prioritere! Hva er viktigst å fokusere på, og hva kan man ta vekk? Hva er viktigst i mitt liv her og nå?

- Symptomlindring! Det finns mye forestillinger om medisiner, ikke minst hos friske. Her må man stå med begge beina på landbakken og se hva som kan lindre. Her er det lett å være innbilningsfrisk, der man tror at man skal tåle hvor mye som helst. Sannheten er at det sliter oss ut!

- Passe seg for å være innbilningsfrisk. Var realist! Først da kan man bygge stein for stein. Ikke ha en kamp mot din egen kropp. Lev, ikke bare overlev!

- Pass deg for å uroe deg for mye!

- Tilstedeværelse her og nå. Mindful moments.

- Innse at du kommer til å snuble! That's life! Vi snubler. Gi deg rom for å hente deg inn. Prøv igjen!

Når vi lytter på kroppen har vi noen varsellamper. Å bare tilate seg "positive" tanker svekkes kontakten med den indre GPS, og det gjør det også når vi overfokuserer på det negative!
En overfokusering på det negative innebærer også en indre kronisk alarmberedskap, med andre ord en kronisk uro. Det sliter en ut.
Derfor blir det viktig å prøve å skille mellom hva som er intuition og hva som er uro.

Det her er allmenne holdpunkter. Vi må også forholde oss til den diagnose vi har og hva som er rett behandling for den enkelte. Tanken med de her punktene er å minne på at vi kan styrke vår helse på mange plan, noe som forhåpentlig leder til et bedre allmenntilstand. Jeg kjenner fremdeles på håpet om et annet liv en dag. Det er viktig å tro at det er mulig. Alt som er bedre enn det var, er helt underbart!

Ting tar tid!



17 mars 2013. Legger til et veldig fint innlegg som handler om Balansegang . Godt skrevet Dagens lille ME-glede!

Mindfulness on BBC Breakfast

Jeg har i flere år blitt mer og mer interessert i mindfullness, meditasjon, simple living, og har vel alltid tenkt over de dypere sammenhengene i livet. Den her filmen er et koseligt innslag om temaet mindfullness. De snakker om helsemessige gevinster av å bruke mindfullness mediasjonsteknikker. Jeg bruker selv de her teknikkene, og jeg synes det er en spennende indre reise. Når man av helsemessige grunner må begrense de ytre reisene (nåja, litt kan jeg reise), så kan man likevel fortsette de indre reisene.

Lykkefølelser er et fysiskt tilstand, når vi er i de rette omstendighetene. Lykke føler vi når vi er i fase med oss selv, og hvis vi stresser og prøver å fylle livet med for mye aktiviteter, ting og annet, da springer vi ifra vår lykkefølelse. Jo mindre vi har kontakt med lykkefølelsene, er det lett å søke den i vår omgivelse. Hvis det skjer? Hvis jeg kjøper den jakken?

Tenk positivt! Fokusere på det positive! Jo mere vi søker lykken rundt oss, jo mindre kontakt får med vår indre visdom. Jo, naturligvis går ytre og indre miljø sammen, men det handler om nyanser. Hvis en person sliter med traumer, lever i traumatiske forhold, kan det være fort gjort å miste kontakten med seg selv, når man stenger av kontakten med kroppen. Det er lett å gå seg vill.

Mindfullness aktviteter og og avledningsaktiviteter kan gi oss gode stunder, og det er viktig at man ikke stresser med å nå et resultat, fordi da er det lett å komme inn i låsninger. Da låser man seg, blokkerer seg og dårlig samvittighet stresser. Man får også regne med at dagsformen og hvor man står i livet spiller inn for hvor avslappet man kan bli.

Når man arbeider med mennesker kan det være av en stor verdi å praktisere mindfullness meditasjon på seg selv, for å spre ro rundt seg og selv få energi. Begrepet vegetativ integrasjon betyr at vi påvirkes hvordan den som skal hjelpe oss puster rolig og tar det rolig, Da tar den som får hjelp ubevistt etter pusten av hjelperen. Omvendt kan hjelpere få en impuls om hvordan individen har det med seg selv, hvis hjelperen ubevisst tar etter individens pust. Her finns det store muligheter for en bevisstgjøringsprocess om hva som skjer her og nå. Hvis begge parter er nysgjerrige kan det bli en spennende prosess. Det er viktig å ikke døme, men hellre rolig konstatere at slik er det.

Det her burde få store konsekvenser for helsevesenet hvis den psyko-sosiale arbeidssituasjonen er altfor pressende, slik man leser om hvordan helsepersonell arbeider under i forskjellige organisasjoner. Tror ikke jeg trenger å gi eksempler på det. Hvis pasientene reagerer ubevisst på legers, sykepleieres, og andre fagpersoners pust, hva skjer da med behandlingen og tillit til helsevesenet?

Mindfullness aktviteter er behaglige, og gir kontakt med gode følelser i kroppen. Det er en vinn vinn sitasjon på mange måter. Det skal ikke være et krav, men vær en mulighet for å finne en godere løsning til det som vi står oppe i der det er muligt og realistiskt.

Hvis man ikke klarer det der og da, er det viktig å få akseptanse at slik er det. Tror for eksempel ikke det er så enkelt med å meditere bort stress i Syria akkurat nå. Det finns situasjoner i livet da vi må mobilisere oss for å overleve. Det finns en tid for alt, å mobilisere seg eller å slappe av.

Du får Pelle, pappa!

Jeg var en 5-6 år gammel. Det var november og farsdag. Når de voksne skulle gratulere sine foreldre, da hadde de alltid kjøpt en gave som de gav sin mamma og sin pappa. Når det var morsdag og mai måned, da var det lett å plukke en blomsterkvast å gi den til mamma. Men hva kan man gi til en pappa i november, og det ikke var noen blomster der ute? Hvordan skulle jeg løse det? Det var langt til butikken og jeg hadde heller ikke noen penger. Hm!!! Hva kunne man gjøre? Jeg var ute på gården når jeg tenkte over det her problemet. Så fikk jeg syn på katten Pelle! Den kunne pappa få! :) Men han betalte jo allerede for maten til katten. Det ble litt feil det. Hm! Men den kunne jo mest være hans katt! Det kunne jeg gjøre. Men tanken om at det her ikke stemte helt, den var der. Men jeg kunne ikke finne noen annen løsning. Pappa kanskje ble glad likevel! Det ble han nok. Selv om jeg ikke fikk alt til å stemme inne i meg, gikk jeg bort til min 3 år yngre bror. Når jeg spurte lillebror om vi skulle legge Pelle i en kartong (uten lokk) og gi den til pappa i farsdags presang, lyste han opp. "Ja!" Det merkelige var at katten aksepterte at vi plasserte ham i kartongen og gikk med han til pappa. Det gjorde kattene aldri når jeg prøvde å legge dem i dukkevognen, og la dyne over dem. Da forsvant de raskt!
Pappa han holdt maska og sa:"Tack så mycket". Ja , det var et veldig lurt smil og man kunne gjette på hva han tenkte. Men jeg og lillebror vi strålte som tente lys!
Det her har pappa aldri glemt og han snakket om det fremdeles i forrige året. Hva de voksne ikke visste, det var at jeg skjønte ikke logikken i det her, men jeg holdt maska. Det ble morsomt! Og det ble bra, og pappa ble glad!

Nå tenker jeg at de er veldig viktig for barn og gi kjærlighet, ikke bare få. Da får man en følelse av at "jeg kan", og at "jeg betyr noe".
Den her situasjonen handlet også om et problem, eller utfordring som skulle løses. Det fantes et hinder på vegen og jeg måttet navigere om, og på en måte løste jeg det. Det er noe som andre unger også må, og det er bra. Det her er viktig for utviklingen på flere plan. Det gir en god selvfølelse og en følelse av "jeg kan".
Derfor er det bra om man ikke hele tiden curler for barn, men kanskje i stedet stoler på dem og viser at jeg vet du klarer det her!
Som barn er det mange situasjoner som de kommer opp i, og som gjør at de må navigere om, ikke minst med de andre barna.
Det fantes også andre utfordringer som ikke gikk å løse der og da. Da husker jeg veldig godt at jeg mange ganger tenkte, "Når jeg blir stor..." Tiden skulle hjelpe meg! Man trenger ikke å aktivere unger hele tiden. De har godt av å få pusterom, og da få tilgang til den kreative fantasien. Den kreative fantasien er så viktig. Det er med fantasien som man lærer seg å finne nye løsninger, og å drømme om fremtiden. Når man har kontakt med den kreative fantasien, kan man også ha kontakt med den indre roen. Hvordan skal barn få kontakt med den indre stillheten om de hele tiden er i aktivitet? Hvorfor har så mange barn problem med psyken idag? Er det på grunn av  høye krav? Hvor mye får de ro til å bare være? Barn har vel aldri fått ting servert så mye som de får idag? Tidligere generasjoner fikk arbeide tidlig, og Norge var fattig. Alle skulle bidra. Det var krig på 40-tallet, og folk var redd. De hadde god grunn til å være redd. Hvordan var helsesituasjonen for barna da?

Jeg har fremdeles nytte av min kreative fantasi. Den hjelper meg å finne nye løsninger, hvordan jeg må navigere om når det er hinder på vegen, og å se forskjellige mulige konsekvenser av mine planer. Den gir en indre trygghet og selvbilde. Jeg går så langt at jeg sier at den er en stor kilde til visdom.

Når jeg tenker på langtidssyke barn tenker jeg at den kreative fantasien sammen med å få gi kjærlighet er meget viktig i tilegg til å få kjærlighet. Ja, de kanskje ikke kan gå i skolen på flere år, og det skjønner jeg ikke er noe moro. Samtidig så kan man alltid ta igjen teoretiske kunnskaper. Men den emosjonelle og sosiale utviklingen er her og nå. Den kreative fantasien kan hjelpe dem å få en god selvfølelse, og den bærer de med seg hele livet.

Her tror jeg barn sliter, når de lever under svært traumatiske situasjoner. Når man går og er kronisk redd og i forsvarsberedskap, da er det kanskje ikke så lett å få kontakt med den indre kreative fantasien. Eller er det akkurat omvendt? Hva sier mine kloke lesere?

Ikke bare en parodi, men en tragi-komisk parodi.

Psykolog Eva Jacobsen skriver idag i sin blogg: Har positiv psykologi blitt en parodi?

Mitt svar på det må være "Ja" !

Hun skriver blant annet:

"Noen tiår tilbake ble det kjent fra forskning i psykologien at folk reagerer veldig forskjellig på negative opplevelser og at mye av den følelsesmessige reaksjonen avhenger av hvordan de fortolker situasjonen. Dette brukte psykologer til å hjelpe mennesker som i tankene gjorde relativt harmløse situasjoner til katastrofer eller som alltid klandret seg selv når noe gikk galt. Tilnærmingen ble popularisert og budskapet forenklet til slagord som: Det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det som teller. Ideen om at man kan tenke seg ut av lidelse ble omgjort til en kjempeindustri. Søker du ”positive thinking” på Google får du over 10 millioner treff. Men i popularisert utgave ble ideen om positiv tenkning noe helt annet enn det vi har dekning for å si utifra forskningen. Ved alvorlige traumer kan denne tenkningen lett virke som en parodi."

Jeg har hørt forskjelllige personer fortelle om erfaringer fra positiv tenking, og enda verre. Jeg har hørt kraftig traumatiserte personer fortelle om at helsepersonell si, "Legg det bak deg. Gå videre." Hvordan tror man at noen som vært truet med pistol, vært i et alvorligt dødstrussel, vært i krigstilstander og så videre, bare skal legge noe bak seg. Er det bare å glemme? Eller blir det en reakson der man bare kapsler inn minnene i kroppen. Når jeg tenker nærmere på det, så har jeg også en gang hørt det samme. Jeg gikk for lenge siden på en kurs, der vi brukte oss selv som case. jeg fortalte om hvordan jeg hadde hatt det etter en hendelse for flere år siden. Jeg var vitne til en barnekidnapping der jeg på plass skjønte hvor alvorligt det var. Hun levde i noen dager til, men ble kraftig misbrukt på mange måter. Hun fikk heller ikke mat og vann sine siste dager. Det gjorde meg naturligvis livredd, og jeg var også med om retraumatiseringer med å lese om det her i mediene gang på gang i flere år. Kurslederen, en psykolog, gav meg rådet, legg det bak det. Det her kanskje aldrig blir oppklart. Problemet var at jeg ubevisst i alle år var redd for den farlige mannen, noen som merktes tydelig den dagen politiet arresterte ham, og han ble dømt til mange års fengsel. Da var det noe som slapp taket i meg. Jeg ble avslappet og sliten. Etter det kom jeg inn i en prosess der minnesbilder og mitt syn på det hele har klarnet. Det har hjulpet meg til å få et avstand til det hele. Man bygger en stabilere grunn når man får fred og ro, og da får man en sjanse til å lande i både kopp og sjel. Før jeg kom til det her stadiet hadde jeg aldrig klart å skrive om det her offentligt. Da hadde jeg trolig fått sterke stressreaksjoner.
Hvis man bare prøver å forandre tanker når kroppen ikke er med, da blir det som en mental konstruksjon. Den her mentale konstruksjonen blir like "stabil" som å snu en pyramide opp og ned.

Når vi kommer til Rosentogene, så har de sin funksjon. Det er trygge symboler som formidlet trøst, håp, varme og kjærlighet. Er det noe som man trenger når man har møtt ondskapen er det akkurat de her trygge rammene. Vi skal ikke glemme det stresspådrag som følger sjokktraumaet. Alt som kan hjelpe individet til mindre fight-flight reaksjoner må sees som godt. Jeg har selv vært utsatt for et sjokktrauma, og har lært meg mye av det. Det her er reaksjoner som går å forklare fysiologiskt.

Men hver og en har rett til sine reaksjoner. Jo mere forferdelige ting man har blitt utsatt for, jo sterkere følelsereaksjoner. Det blir da sterkere følelser enn hva man tidligere har vært med om, hvis man ikke er traumatisert fra før. Jeg husker hvor rasende jeg var på den forferdelige murderen, likevel som jeg var livredd. Det er en stor belastning for kropp og sjel. Det ble takk og pris bedre for hvert år.

Jeg blir mer og mer bekymret når jeg hører om individer som ikke blir møtt der de er, når de sliter med forferdelige og vonde følelser. Hva blir det for signaler når helsepersonell velger å fokusere på det gode, og unnviker å møte det indre helvetet? Hvordan blir det for individen som ikke opplever bedring av tidsbegrenset behandling?
Jeg lurer på hva som skjer med de overlevende fra Utøya. Får de den kvalifiserte støtte som de trenger? Jeg håper det! De har møtt ondskapen og da trenger de noen som orker å høre om de vonde opplevelserne. Det er på den måten de kan legge litt av sin byrde fra seg. Det er på den måten de slipper å føle seg ensomme. Det er på den måten de kan føle seg verdifulle.
Traumer er som en verkebyll i kroppen, og den “verken” må ut, for å få igang den indre helbredelsen. De trenger tid, og fred og ro. De trenger ikke overfladiske råd selv om det sikkert kommer fra personer som vil dem veldig vel.
Jeg skjønner godt at cbt har blitt populært blant mange, men når den tolkes som en rask behandling for hummer og kanari da lurer jeg på hva som skjer. Ja, det finns en økonomisk side av det her, og det kan være en fristelse for politikere å forføres av en slik reklameføring.
For noen år siden snakket jeg med noen damer som hos sin lege fikk rådet at forandre på sine tanker. De fikk fylle i spørreskjemaer om hvordan de følte seg, og på neste legetime fikk de fylle i de samme papirer. De lurte på hvordan man forandret sine tanker, og sa at de bare følte seg dumme!!! Hvis noen tror at cbt er så enkelt, da skjønner jeg at pasientene blir skeptiske. Cbt er en stor verktøykasse, der man bruker forskjellige verktøy ved forskjelllige diagnoser. Jeg arbeidet for noen år siden sammen med en psykolog som var spesialist i cbt, og det var ikke en quick fix for alle. Jo større traumer, jo mere tid og rom trengs.

Det er positivt å bygge seg nye gode minner når man har, eller har hatt det forferdelig. Det er ikke det samme som å "tenke positivt", og å trykke ned det vonde.
I en overlevelsesfase kan det være bra å mobilisere seg. Jeg tenker på de personer som var med om krigen i Bosnia. De holdt seg oppegående når de overlevde i krig, når de flyktet til Skandinavien. De klarte å trygge seg selv og familjen sin i et nytt hjem, og kunne slappe av. DA KOM REAKSJONEN!
Helt plutselig kom alle vonde følelser og de kom meget sterkt, så sterkt at de lurte på om de var gale. Nei, de var ikke gale. De hadde vært med om helvetet og nå kom den sterke reaksjonen! Det er normalt å reagere, og vi har fått våre følelser av en grunn.
Ikke sjelden blir møtet med ondskapen en vendpunkt. Man kanskje kan si en valgpunkt. Livet blir tydelig, og valget kan stå mellom kjærlighet og ondskap. Det jeg oppfatter fra overleverne fra Utøya er, at de velger kjærligheten. Jeg forstår det så vel!

Ja, Eva Jacobsen tar opp et meget aktuelt tema. Les gjerne hennes blogg her.

Overgrep utløser sykdom.

Interessant artikkel i Nordlys idag:

"– Vi har gjort to hovedfunn. Det ser ut til å være en klar sammenheng mellom det å ha vært utsatt for negative livshendelser, og da spesielt vold, og det å få en rekke spesifikke somatiske sykdommer som voksen, sier Ole Kristian Hjemdal hos Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress til VG.

En rapport Hjemdal har vært med på å utarbeide, viser at over halvparten av de som har blitt utsatt for vold eller overgrep som barn, mener de har dårlig helse som voksne. Rapporten viser også at denne gruppen oftere er sykmeldt og bruker medisiner hyppigere enn andre.

I undersøkelsen kommer det også fram at om man har blitt utsatt for vold eller overgrep som barn, har man større sjanse enn andre for å utvikle sykdommer som kronisk bronkitt, astma, infarkt og diabetes som voksen."

Det burde ikke være noen overraskelse. Kronisk stress reduserer og allmenntilstanden går ned. Det finns mange grunner til å forbedre barns levevilkor. Og det er viktig å være bevisst om at personer med psykiske lidelser også kan få somatiske lidelser.

Hierarki og helsevesen - anbefalt lesing.

Lege Maria Gjerpe har skrevet et meget viktig blogginnlegg, "Hierarki og Helsevesen".
Det er meg et igjennkjennelig tema siden 25 år tilbake, og jeg synes det er trist at det vi ikke har kommet lengre.  Det forskes mer på menn og sykdommer, og det innebærer at vi ikke har nok kunnskaper om kvinner og kvinners helse. Når man ikke har kunnskaper, da blir det rom for synsinger og fordommer. Når det skjer oppfattes pasientene oftere som besværlige.

Jeg sitere fra hennes blogg og anbefaler videre lesning på hennes blogg.

"HANNDYR OG HUNNDYR

Tradisjonelt er det brukt hanndyr som utgangspunkt for vår basalforskning. På den måten vil vi rent biologisk vite mer om menn og deres kroppslige reaksjoner og sykdom. Det blir lettere å gjenkjenne og diagnostisere sykdom hos menn – dersom han forteller om den. Kunnskapen vi har fått gjennom å forske på hanndyr og bruke deres celler, appliserer vi på kvinner og kvinners sykdom. Det blir langt fra nødvendigvis rett!

KVINNEFORSKNING?


Kvinneforskning handler om mye mer enn fødsler og underliv. Kvinneforskning handler også om å få kunnskap om kvinners fysiologi, slik at det som framstår som diffust, blir tydelig. Ny kunnskap om sykdommer som rammer begge kjønn, men har overvekt av kvinner, er viktig. Når det er sagt; vi trenger også vite mer om menns reaksjoner på egen sykdom.

KOMMUNIKASJON OG PARTNERSKAP

Vi vet for lite om disse «diffuse kvinnene». «Å synse» blir derfor den eneste muligheten vi har. Hvordan legene møter disse pasientgruppene, er avgjørende. Regelmessig trening på hensiktsmessig og god kommunikasjon under veiledning, gjør oss gode. "  Maria Gjerpe http://mariasmetode.no/2012/05/hieraki-helsevesen/#comment-7776

De sykdommer vi ikke har nok kunnskaper om, kommer ofte inn under diffuse lidelser, selv om symptomene langt ifra er diffuse for pasientene. Kunnskapsmangel gir grogrunn for synsinger, holdninger og teoribildninger. Tidligere trodde man at magesår var psykisk nå vet man mer.
I 80 årene fikk jeg lære meg at autiske barn hadde tilknytingsproblem med mor. Det kan ikke ha vært noe moro å ha et autistiskt barn, og hatt mistanker på seg å være et tilknytningsproblem til sitt barn.
Derfor er det viktig å ikke holde fast ved sin egen teoribildning, slik at man ikke er mottakelig for andre kunnskaper. Det som er sant idag, kan være morgendagens fordom!

Vitenskapsvokterne

Det får for faen finnes grenser!
Ikke sant? Eller?
Er i tenkemodus. Lurer på... Hmmm!
Finnes det for leger/psykologer/skribenter noen grense mellom "stolthet" og medmenneskelighet/medfølelse?
Ja, jeg bare lurer.
Jeg sitter å leser en bloggpost av dr. Maria Gjerpe, To underlige ledere i Tidskriftet

Maria har ME, og engasjerer seg for de langtiddsyke. Hun er aktiv på sin blogg Marias Metode, og skriver iblant kronikker i aviser. Hun har også blitt intervjuet i radio og tv.
I år har hun og andre ME bloggere blitt omtalt i Tidskrift for norsk legeforening.

Jeg siterer fra hennes innlegg To underlige ledere i tidskriftet:

"Mitt store engasjement for å få mere forskning for denne pasientgruppen har møtt motstand og jeg ble mistenkeliggjort gjennom leder i Tidsskriftet kalt «Maktskifte». Mine reaksjoner var sterke. Jeg vet at jeg aldri har vært en del av en konspirasjon eller har samarbeidet i en slags gerilja. Til tross for at jeg ble kalt for «bloggermakt» og tar akkurat det som en hedersbetegnelse og et bevis på at andre mener jeg behersker sosiale medier, liker jeg ikke å bli utsatt for synsing eller bli beskyldt for noe jeg ikke har gjort. Integritet har vært og er viktig for meg, også fordi jeg er Fritt Ord-blogger. I tillegg; hvilken «makt» har jeg til å styre informasjon,mot redaktører av det desidert mest leste fagtidsskriftet for leger i Norge?

Motsvar

 Det ble selvsagt skrevet behørig motsvar, selv om plassen å «forsvare og forklare» seg på et relativ liten i forhold til den tendensiøse lederen, fikk jeg og andre avfeid usannhetene som oppspinn. Jeg skrev om reaksjonene i posten «Konspirasjonsteorier og kunnskap»

Charlotte Haug, Tidsskriftets redaktør, kom senere med en leder som skulle forklare den første, men som ikke opplevdes mindre tendensiøs. Hun kalte den «Meningsvokterne». (Hvor vanlig er det å skrive to ledere i ett og samme nummer av et fagtidsskrift?)"

Det som Maria skriver om her var noe jeg også reagerte på, og virkelig ikke kjente meg igjen i.

I lederen  Maktskiftet brukes ord som organiserte pressgrupper, kampanjejournalistikk, og bloggmakt.

 Jeg siterer:

"Bloggerne har sørget for viral spredning av Fluge og medarbeideres artikkel, på samme måte som de gjør med annen informasjon som støtter deres synspunkter. De har ingen profesjonsetisk forpliktelse eller tradisjon for å fremme en nyansert debatt, slik aktører i etablerte medier har. Der man både i vitenskapelig publisering og undersøkende journalistikk har metoder for kvalitetssikring og avdekking av interessekonflikter, står bloggerne fritt til å fremme ett syn. Kombinasjonen kampanjejournalistikk og bloggmakt har bidratt til bredt gjennomslag for ett syn på en kompleks sykdom ingen kjenner årsakene til, og har gitt ett forskningsmiljø vind i seilene. Strategene bak høstens kampanje har bevist at folket har makt til å sette politisk dagsorden, definere hvordan en sykdom skal forstås og påvirke fordelingene av forskningsmidler."

Skribenten skriver navnet på noen bloggere, og av de tre som navngis, kjenner jeg til två av dem. Den ene er lege og den andre er sosiolog og forskere.
Det som tydelig går frem er at ME miljøetangivelig velger ett syn på en komplex sykdom. Kanskje det kan se slik ut for den som er på utsiden. Like vel kan man ønske at redaksjonen på Tidskriftet hadde gransket det her mye mere.

Jeg siterer videre:

"I januar 2011 publiserte Lillebeth Larun & Kirsti Malterud en metaanalyse av randomiserte, kontrollerte studier om treningsbehandling ved kronisk utmattelsessyndrom i Tidsskriftet (5). Artikkelen konkluderer med at tilpasset treningsbehandling kan gi mindre utmattelse hos disse pasientene, og forfatterne finner ikke holdepunkter for at dette er skadelig. Vi produserte et innslag til Tidsskriftets YouTube-kanal (6), spredte artikkelen i sosiale medier og sendte ut pressemelding om den. Den ble møtt med taushet.

19. oktober 2011 publiserte Fluge og medarbeidere i PlosOne resultatene fra en liten klinisk studie om rituximabbehandling av pasienter med kronisk utmattelsessyndrom (7). Studien antyder at sykdommen er autoimmun. Den dukker opp på nett, blir samtidig hovedsak i TV2-nyhetene (8) og omtales som et gjennombrudd. At den er i en tidlig fase, omfatter kun 30 pasienter og at vi vet lite om langtidsvirkninger og bivirkninger, er tonet ned. Alle som intervjues, uttaler seg positivt. Det stilles få eller ingen kritiske spørsmål til intervjuobjektene."

Når skribenten skriver "Vi produserte et innslag til Tidskriftets YouTube-kanal" lurer jeg på om hvem vi er. Er "vi" detsamme som redaksjonen på Tidskriftet, eller noen annen?
Hvis det er redaksjonen, da lurer jeg på om de også har produsert et innslag om Riituximab studien på YouTube kanalen. Det forbauser meg uansett at de jæmfører en metastudie og en randomisert studie likt. Jeg får en bilde av at de to studiene jæmføres likt en arbeidsplasskonflikt, mens det som er viktig i den er situasjonen er hvilken studie som som har mest vitenskaplig tyngde.
Forskningen på ME og Rituximab er i en tidlig fase. Likevel er den oppsiktsvekkende, fordi det gir mange ME syke og deres pårørende et håp om en lysere fremtid.
Jørgen Jelstad gir ved den tidspunkten ut boken "De Bortgjemte", noe som i lederen beskrives som en del av kampanjejournalistikken.
Jeg lurer på overskriften "Maktskiftet". Hvem synes de mister makt når forskningen går fremover, og bloggere og journalister engasjerer seg hva som skjer i forskningsverden på internasjonal basis?

Det var ikke bare bloggere som reagerte på ordvalget i Tidskriftet. Snart hadde flere fagpersoner skrevet motsvar på lederen. De var Lisbeth Myhre, tidligere ansatt på Helsedirerktoratet, professor Saugstad, dr Mella, dr. Fluge, dr Maria Gjerpe, journalist og forfatter Jørgen Jelstad, tv2 journalist Korsvold, og Anette Gilje, ME foreningen.

Den eneste av disse, som fikk motsvar fra redaksjonen, var Anette Gilje for ME foreningen. Svaret var Nødvendig maktskifte? Der kritiseres brukerstemmene fordi de reagerte på lederartiklene. Det ble tolket som en bekreftelse på at den første lederen skulle være riktig. Jeg lurer på om redaksjon i det hele hadde lest HVA de ME syke skrev om og ikke bare så at de reagerte.
Jeg lurer på hvorfor det bare var ME foreningen og dermed de ME syke som fikk svar og ikke noen av legene. Kan det være slik at det er vanskelig å kritisere legers ekspertise, men lettere å gi seg på de syke når man selv har gått inn i en situasjon, der det viser seg at man ikke har satt seg nok inn i det som man skriver om?

Det skrevs en ledere til i Tidskriftet. Den har navnet "Meningsvokterne". Den her lederen gir en bilde av de ME syke som ikke er særlig pen. Les selv: " Meningsvokterne

"Det mest særegne i diskusjonen om mulige årsaker til og behandling av kronisk utmattelsessyndrom er de voldsomme emosjonene og den polariserte debatten - samt et inntrykk av at noen pasientorganisasjoner er villige til å gå langt for å fremheve forskningsresultater som går i én bestemt retning og undertrykke andre. «ME-kampen har preg av religionskrig. En del av debatten minner mer om kamp enn om meningsutveksling,» uttalte Bjarte Stubhaug til Finansavisen i desember 2011 (5). Stubhaug er psykiater med doktorgrad på feltet. En annen psykiater, professor Simon Wessely ved King´s College i London, får såpass eksplisitte trusler at posten hans rutinemessig gjennomlyses. Ifølge BMJ er han ikke alene (6)."

Den her lederen gir et bilde av ME miljøet som jeg ikke kjenner meg igjen i. Naturligtvis finns her grupperinger og og forskjellige meninger som iblant kan uttrykkes veldig sterkt. Samtidligt vil jeg spørre: Hvilken arbeidsplass er uten konflikter fra tid til annen? Er det noen som forventer seg at det ikke skulle være følelsesuttrykk og debatter i en pasientgruppe som ikke har fått noen særlig hjelp i helsevesenet? Hva er det for mennesker som velger å prøve å stigmatisere en pasientgruppe?

 Ser de ikke at de stigmatiserer seg selv i det lange løpet?

Hvilke  er det som har hatt så stor tro på sine teorier om ME, at de ikke har engasjert seg i ME forskningen på internasjonal nivå??? Hvordan føles det når bloggere syner dem i sømmene?

Jeg er like lite interessert i å bli assosiert med de som angivelig har sendt trusler til en engelsk psykiater, som jeg tror nordmennene er i å bli assosiert med Breivik.

For noen dager siden fikk jeg tips om dr. O Brubakk sitt innlegg, To underlige lederartikler  i Tidskriftet. Han har lest de to lederne i Tidskriftet og reagert så sterkt at han har tatt sig tid til å sette ord på det her slik at vi alle kan kan lese det.

Han skriver blant annet:

"Stine Bjerkestrand (1) forstår ikke hvorfor Larun & Malteruds artikkel ikke fikk samme oppmerksomhet i mediene som Fluge og medarbeideres studie (5). Hun beskriver den som en liten klinisk studie der det antydes at sykdommen er autoimmun og hevder at det er tonet ned at studien er i en tidlig fase og at vi vet lite om langtidsvirkninger og bivirkninger. Hun harselerer over at en forfatter har fulgt forskerne tett og at bloggere har omtalt studien samtidig som den ble publisert. Verst av alt er at Fluge og medarbeidere har fått 2 millioner kroner til videre forskning.

I en ny leder beroliger Charlotte Haug (2) med at Tidsskriftet ikke har tatt parti i «ME-striden». Lederen starter med en fiasko, nemlig at viruset XMRV ble antatt å være årsak til utmattelsessyndrom, men viste seg å være et sannsynlig laboratorieskapt artefakt - i tillegg til at det er påvist uredelighet og juks i artikkelen. Hva har dette med denne saken å gjøre? Er det for å antyde at forskerne bak rituximabstudien kan ha tatt feil, eventuelt jukset? Hun mener det trengs mer og bredere forskning, fortrinnsvis utført av en uavhengig gruppe. Uavhengig av hva? Av Haukeland universitetssykehus, som har finansiert studien?"

Ordvalget i de to lederne signalerer en mistenkeliggjøring av både fagpersoner og ME syke. Hva de to skribenterne har hatt for avsikt med de her lederne kan man ha store fantasier  om, og egentlig bryr jeg meg ikke om det. Det som jeg reagerer på er signaleffekten av det som har blitt skrevet i de to lederne plus motsvaret til ME foreningen.

Jeg reagerer også på at bloggerne blir redusert til ikke reflekterende meningsvoktere som bare viser frem sitt syn på ME forskningen.
Sannheten er at flere av bloggerne har en høyere akademisk utdannelse, med utdannelse i vitenskaplig teori og metode. Vi har støtte fra andre akademikere som støtter oss, i kommentarrekken. Selv om flere skriver anonymt så gir det en god inspirasjon.
Når vi ser på motsvaren fra blant annet professor, leger, og andre, da ser jeg ikke noen forskjell mellom hvordan de tenker og hvordan for eksempel Maria Gjerpe, Cathrine Eide Westerby, og jeg selv tenker om det her.

Du kan lese her om hvem som skrivet motsvar i Tidskriftet: Maktskiftet møter motstand

På bloggen ME-nyheter , kan du lese mere om hvordan forskjellige personer tenker om lederne i tidskriftet.

Dr Fluge og dr. Mella skriver i Tidskriftet:

"Flere hundre mottatte sykehistorier fra pasienter som ønsker å delta i kliniske studier viser at dagens etablerte behandling etterlater en stor gruppe mennesker med elendig livskvalitet og små håp om bedring. Kanskje Tidsskriftet burde uttrykke glede over et nytt behandlingskonsept som kan gi innsikt i sykdomsmekanismene og håp til dem som over år lever med patologisk utmattelse, smerter og kognitive symptomer, og der de hardest rammede er i en nærmest vegetativ tilværelse?"

Jeg synes ærlig talt at redaksjonen på Tidskriftet burde be om unnskylning til de ME syke og alle de fagfolk som er navngitt i de to lederne!

Jeg byter også ut ordet meningsvokterne til et mye mer passende ord, og det ordet er:

VITENSKAPSVOKTERNE!

Jeg kan skjønne at de som ikke har god kontroll over sin vitenskaplige metodikk, blir slitne av å bli gransket av ME pasienter som velutdannet, intelligente og interessert i vitenskaplig metode og internasjonal forskning.
Jeg kan skjønne om det er fristende å "sparke nedover", men jeg aksepterer det ikke!

Det rammer levende mennesker, levende unger og deres familier! Frem med empatien folkens!

Tenke positivt, ikke alltid så positivt?

Det har blitt modernt å mene at positive tanker gjør oss friskere, men det er ikke all forskning som viser det. I stedet kan det bli et umenneskelig krav å leve opp til. Jeg har hørt mange syke fortelle om hvor mye stress det leder til når de får høre fra omgivelsen at de skal tenke positivt slik at de blir friskere. Jeg leste en interessant artikkel på Facebook om akkurat forskning og tenke positivt.

"Try to stay positive . . . it’s become a common call to those who are ill as the belief has grown that having a positive attitude will not only help you get through illness, but make you better quicker.

But is it true? In fact, there’s no evidence that teaching yourself to have a positive attitude makes you physically healthier. A recent study of cancer patients in Finland and Sweden found no association between survival rates and whether people were positive or negative in their outlook.

The study, in the American Journal Of Epidemiology, looked at 4,600 people with cancer over 30 years, and found that whether they were extrovert or neurotic, their attitude to life had no relationship with how long they survived their illness.

It’s not an isolated finding. An analysis of research by Dr James Coyne, professor of psychology at the University of Pennsylvania School of Medicine, found that there were no good quality studies showing that ‘positive psychology’ had any effect on physical health.

In one of his own large studies, he found that the sense of emotional wellbeing of cancer patients had no effect on how long they lived.

Yet self-help gurus such as Louise Hay, whose book You Can Heal Your Life has sold 35 million copies worldwide over the past 20 years, says that ‘science is now confirming that we can’t allow ourselves to indulge in negative thinking. It’s making us sick and it’s killing us’.

British researchers and health staff are becoming concerned that American lifestyle gurus who urge us to ‘be positive and live longer’ may be doing more harm than good.

Claire Murrell, head of nursing at the Barts and the London Hospital Cancer Unit, is concerned that too many people are being urged to ‘be positive’ after a cancer diagnosis, when they need to be realistic and realise they will experience emotional lows.

‘I think that some people with cancer do come down with a bump when they realise that, for all their positive attitude, they haven’t been cured,’ she says. ‘I’ve come across people who feel a lot of pressure to be positive, sometimes from family and friends, at a time when they really don’t want to.’

Her words echo those of film star Michael Douglas, who last year spoke of his concern for his wife Catherine Zeta-Jones when she was reported to have mental health problems.

 He said she broke down under the stress of his battle with throat cancer because she tried to put on a brave, positive face all the time. He may have been right.

As one patient recently wrote on an internet forum for cancer patients: ‘Keeping up with the positive thinking is very hard, particularly in front of friends and family. Sometimes I just feel like screaming at the world.

‘For me, remaining positive is sometimes harder than dealing with the chemo side effects and having cancer.’

Things can be even harder if you expect positive thoughts to make you better. In her book Smile Or Die: How Positive Thinking Fooled America And the World, Barbara Ehrenreich quotes a woman who had been following the healing advice of mind-body guru Deepak Chopra.

The woman wrote to Chopra: ‘Even though I follow the treatments, have come a long way in unburdening myself of toxic feelings, have forgiven everyone, changed my lifestyle to include meditation, prayer, proper diet, exercise and supplements, the cancer keeps coming back. Am I missing a lesson here that it keeps reoccurring?’

The problem is research findings are diverse and complex, so the science is ambiguous enough to allow lifestyle gurus scope for claiming it backs their teachings. There are studies indicating that people with a positive attitude cope better with illness — even if they don’t get better quicker.

Indeed, relaxation and emotional support are extremely important in helping people with life-threatening illness get on with life.

And how stressed people are (as opposed to how positive) does seem to predict how some conditions such as heart disease progress — stress affects the body’s immune and hormone systems.

There are also some studies suggesting that people who are born with, or develop early in life, an ability to dwell on what can be done, rather than what can’t, may be healthier.

Research on 1,000 people attending the famous Mayo Clinic in the U.S. over 30 years found that those classified as optimists had a 19 per cent higher chance of still being alive than pessimists.

But this is all different from saying that taking a positive attitude makes you healthier. "

Simon Crompton, Daily Mail

Når jeg i juli 2011 skrev en blogg om kroppens visdom, og hvordan "positive tanker" kan brukes på feil måte, med skadelige konseikvenser, kom innlegget på  lesernes vg . Det kom en rekke med spennende kommentarer, og det var tydelig det er et tema som engasjerer.
Det som vi trenger er egentlig en viktigere ting. Vi trenger å bli hørt ,sett og å bli tatt på alvor! Vi trenger også høre, se og ta oss selv på alvor. Når vi trykker ned våre følelser, da trykker vi også ned oss selv. Det gjelder ennå mere nå vi er syke. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt at de kunne legge fra seg sine vonde følelser når de gikk ut gjennom dørren fra mitt kontor? Det er  en stor kraft i å tale ut hva hjertet er fullt av til någon som lytter, ikke bare med hodet, men også med hjertet!
I vårt samfunn skal alt gå så raskt, og det er lett å ty til enkle raske løsninger. Nå skal vi via tankene programmere om hodet, slik at vi på ny er tilpasset enn i samfunnet.
Men det er ikke alle som passer inn i den modellen. Skal vi få lov å være våre autentiske selv, da må vi ha kontakt med hele følelsesregistret. Fremfor alt trenger vi tid til å finne tilbaks til de blomstrende individer vi egentlig er. Får man den akseptans og ro som muliggjør en god blomstringsprosess som er vi, uten noen som helst "programmering" Vi skal også ha akseptans for at alle ikke kommer dit, og vi vet heller ikke alt. Derfor er det viktig å følge med i forskningen, også på den somato-psykiske.
Det finns mye ønsketenking både bland privatpersoner og helsepersonell, men den ønsketenkingen kan faktisk innebære en avvisning for den som trenger hjelp.

 

Trauma, stress, kropp og psyke.

Det er, i dagene, igjen blitt aktuelt å fokusere på katastrofen på Utøya og bomben i Oslo, den 22/7-2011. Det går ikke å unnvike at de såren, som oppsto for de som kom i direkt berøring, blir opprivne igjen. De har gått gjennom en krigserfaring og sjokkopplevelse, som ikke kan være så lett å forstå for de som ikke selv har vært med om noe liknende. Det ungdomene var med om på Utøya, er en enorm belastning for kropp og sjel. Jeg håper de får god hjelp og støtte nå etterpå og at de får forståelse for at det her kan ta lang tid.

For ca 12 år siden kom den svenske legen Christina Doctares bok ut. Den heter "Hjernestress - kan det ramme meg?". Hun var meget aktiv i Lege uten grenser i 90 årene når kriget i Bosnia var på sitt værste. Det var mange med krigskader, voldtektsoffer, tortyroffer og andre som søkte hennes hjelp. Det som slet henne hardest i den her perioden var prestisjekampen og andre uroligheter inne i organisasjonen Lege uten grenser.  Etter Doctare kommet hjem til Sverige gikk hun selv inn i veggen og måtte ta en hvileperiode. En periode bodde hun i et kloster, der det var stille og rolig. Alt det her ledde til at hun begynte å lese igjennom den forskning som fanns på området, og det ble til  boken Hjernestress - kan det ramme meg. 


Christina Doctare fortalte om stridene inne i organisasjonen Lege uten grenser, sa hun at det var som å hele tiden være beredd på å få en kniv i ryggen. Men andre ord kronisk stress. Det her handler om den velkjente "løven" som det diskuteres i ME miljøet. Men min erfaring fra jobben er at det er først når løven har gått og lagt seg for å sove, som kollapsen kom. Mine pasienter fra Bosnia hadde klart seg å overleve kriget. De hadde tatt med seg famljen til det trygge Sverige. De hadde en bolig og en trygg inntekt i Sverige, og de kunne puste lettet ut. Da kom krasjen og de sterke reaksjonene. De skjønte ingenting. Holdt de på å bli gale? tenkte de. Nei de var ikke gale, men det var først nå de slappet av og da kom reaksjonen. Jo mere forferdelige hendelser de hadde vært med om, jo kraftige følelsesreaksjoner. Det er forferdelig slitsomt når følelsene bryter seg frem, helt jævligt! I overlevelsesituasjonen da mobiliserer man seg til å overleve, og da er hele organismen i alarmberedskap. Det er en viktig funksjon. Problemet blir større når man lever i den her alarmberedskapen i lang tid. "Reservelagrene tømmes." Når man føler seg trygg, da slapper man av. Det parasympatiske fred og ro systemet aktiveres, og de selvhelbredende mekanisme i kroppen får en sjanse å arbeide og å bygge opp kropp og sjel igjen. Det er når faren over signalen lyder, jeg har sett at mange får en reaksjone. I striden bygges det murer, og i fred rives murerne.
 
Jeg lurer på mye stress som de fra Utøya må leve med i dag. Kronisk stress er veldig slitsom for kroppen, og det er sjokkopplevelser også. Får de den fred og ro som de trenger? Har de mulighet til å snakke med noen som har kunnskaper om sjokktraumer? Det her er ikke noen man bare kan legge bak seg. Nei, man må gjennom det.
Her kan du lese litt om immunologen Sanna Ehdin tanker om følelsenes biologi.
Jeg lurer på om de har har psyko somatiske reaksjoner nå etterpå. Med den forferdelige katastrofen, er det ikke rart om de har det. Selv fikk jeg ryggproblemer og fordøyelsen av mat fungerte ikke som den skulle. Når maten hadde tatt seg gjennom hele mage tarm kanalen, da luktet det og lignet oppkast. Når kroppen hadde som mest behov av det riktige drivstoffet, ernæringsbalansen, fordøyde kroppen ikke maten. Hvis kroppen ikke kan ta til seg nok næring og bakteriefloraen er helt forandret, da snakker vi om somatikk i tilegg til psykologi. Hvis jeg hadde hatt kunnskaper om det her for 20 år siden hadde jeg tatt biodophilus kapsler og vitamintilskudd. Det handler om å styrke kroppen på flere områder når man er med om så traumatiske tilstander. Når allmenntilstandet er svekket, da er vi sårbare på mange områder.
Man kan få inflammasjonstilstander i kroppen både av stress og vår industriellt raffinerte mat.
Når jeg for noen år siden snakket med en psykologspesialist som samarbeidet med traumaspesialister på nasjonal nivå, lærte jeg noe nytt. Når man tidligere hadde studert personer med liknende helsetilstander som hos meg, hadde man funnet en felles variabel. De hadde alle traumaer fra andre verdenskriget. Man kom frem til at det her handlet om langtidseffektene etter krigstraumer. Når det gått så lang tid var det vanskelig å komme ad traumaet. Jeg har min egen teori av det her. Ved traumaer forandres pusten, og kroppen har ekstra mye behov av næring. Kronisk indre stress akkurat som feil mat, kan gi sykdommer. 
Her kan du lese litt om immunologen Sanna Ehdin sine refleksjoner om hvordan mat kan påvirke vår helse.
 
I boken "Hjernestress - kan det ramme meg" kan man lese at stress i lang tid, kronisk stress, kan lede til alle typer sykdommer, fysiske og psykiske, ned til cellnivå. Det forandrer hormonebalanse, immunforsvar og så videre.
Her kan du lese hva immunologen Sanna Ehdin har å si om stress, følelser og kropp. 
Når en person har vært med om sjokkopplevelser og eller stress i lange tider, er det ikke vanskelig å få fagpersoner til å se at det må ha påvirket psyken. Det er bra det! Det som kan bekymre meg er når de her personene parkeres hos psykologen eller psykiateren, og man ikke tenker at det også kan bli biologi av det hele. Den her prosessen kan ha gått så langt at det må behandles, eller hvis man ikke kan det, gi personen tid og muligheter til selvhelbredelse hvis det er mulig. Det er ikke alltid det heller går.
 
Immunologen Sanna Ehdin har vært min viktigste inspirasjon de siste 10 årene. Når man har problemer med helsa og helsevesenet ikke har så mye å tilby da må man søke informasjon på andre måter. Hva styrker kropp og sjel og hva svekker? Det er ikke så at jeg bruker alle hennes råd. Det er ikke alt som kan appliseres på min situasjon, men tanken om å ta vare på helsa fra et holistiskt perspektiv er interessant. Jeg tørr ikke stå for alle hennes helsekost råd, men når hun snakker om hvordan maten påvirker biologien i kroppen da er hun på topp! :)

Jeg håper det her innlegget kan være en inspirasjon til videre assosiasjoner om det udelte mennesket.

En sterk vilje kan sabotere for den som er syk!

Når jeg var yngre da trodde jeg naivt at hvis jeg hadde mye vilje, kunne jeg klare veldig mye. Jeg hadde lett for å få infeksjoner, men de gikk raskt over. Det var en del av mitt liv helt fra tidlige skoleår. Det som jeg ikke regnet med var at jeg skulle bli langtidssyk. Nei, jeg hadde andre planer, som jeg arbeidet hardt for å få til. Jeg skulle bli psykolog og deretter skulle jeg videreutdanne meg. Da har man ikke tid til å bli langttidssykemeldt. Men det er ikke alt man har kontroll over. Livet slår til og man får prøvninger som forstyrrer det som man hadde planert. ;) Man planerer ikke å bli langtidssyk, ikke jeg. Det finns det som er morsommere, og jeg hadde likt å delta på konferanser der jeg kunne lære meg mer om det menneskelige psyken.
I stedet kom jeg i en situasjon der jeg måtte lære meg mer om et holistisk syn på mennesket. Hvordan er mennesket skrudd sammen, med kropp og sjel?
Når jeg ble vitne til en barnekidnapping og fikk sterke sjokkreaksjoner hadde jeg allerede lett for å få infeksjoner. Et halvår etter barnekidnappingen hadde en til ung dame blitt myrdet og funnet naken i en svart søppelsekk. Redseln var stor og kroppen fordøyde ikke maten, og luktet fortsatt oppkast etter å gått gjennom hele tarmkanalen. Stress kan virkelig påvirke kroppen. Det har jeg vært med om. Psykisk stress blir også biologi. Men det er også omvendt. Den mat vi spiser blir også biologi og psyke, altså somato-psykiskt.
Det er det somato-psykiske som jeg har fått lære meg mere om. Året etter at fordøyelsen hadde kommet i ubalanse, fikk jeg en halsbetennelse og deretter ble jeg fatigue. Det var jeg hele resten av utdannelsen, men til tross for det klarte jeg å bli ferdig med utdannelsen. Når motivasjonen er sterk, da klarer man mye. Og jeg kunne arbeide i flere år. Jeg trivdes veldig godt med mitt arbeide. Pasientkontaktene opplevdes meget meningsfulle. Men stressen rundt omorganisasjoner tok energi, for meg som ikke hadde helsaen på topp. Jeg skjønte at noe var feil i kroppen, men hva var det som skjedde?
Det er ikke noen selvfølge å vare frisk, tverimot. Hvorfor skulle akkurat jeg være et unntak? Eller du, eller du, eller du..
Når man blir syk i lang tid er det mye som man går miste om. Hvis man satser tid og penger på en akademisk utdannelse, har man en drøm. Drømmen om jobb, karriære, sosialt nettverk på jobb, og god økonomi får seile sin egen sjø, og livet som man har fått går i en annen retning. Når man leser i media om at skal lønne seg å arbeide, da tenker jeg at slik er det allerede. Når man er langtidssyk er det mye i livet som man går miste om. Det er ikke bare drømmen om jobb som går tapt, det er omgang med venner, reiser, og hobbies som man ikke lengre har kapasitet å klare av. i sommeren som var hadde jeg for eksempel mulighet til å reise til USA, til Forks i staten Washington, og på hos avlegsne slektinger. Det var en for lang reise og derfor alt for krevende. Periodevis er jeg redd for å ikke har krefter til å reise til vårt Tyrkiaparadis. Det er ikke noe som er en selvfølge lengre.
Når man er frisk, da er det enkelt å mobilisere ekstrakrafter til ting som man liker og synes er gøy. Det ser ikke slikt ut når man har ME eller andre sykdommer som svekker. (Jeg hadde tidligere en nabo som var hardt rammet av KOLS. Det er en også en sykdom som kan slå forferdelig hardt) Hvis man bruke viljestyrken for mye kan priset bli veldig høyt. Det beskriver bloggeren Serendipitycat veldig tydelig her. Jeg siterer litt fra hennes blogg:

"For det er jo sånn man er opplært til å tenke, at den positive opplevelsen er verdt det. Det å kunne delta, møte folk, være med på ting, det er verdt å bli litt dårlig etterpå.

Litt.

Hvis det bare hadde vært snakk om litt så.

Jeg tror mye av æren for at alvoret i dette faktisk gikk opp for meg må tilskrives Dr. Barbara på ME-senteret på Aker. Da hun satt ved sengekanten min der oppe i oktober og rynket pannen og øynene hennes gnistret mens hun fortalte meg hvordan disse smellene gang på gang i verste fall ville gjøre meg sykere og sykere, eller hindre at jeg ble friskere, gjorde det noe grunnleggende med min holdning til aktivitet og hvile også." serendipitycat

Det å ha en sterk vilje kan ha en pris når en er syk. Det kan bli dyrt! Det svekker allmenntilstanden i kroppen og man blir dårligere. Det hindrer de selvhelbredende prosessene i kroppen.

Når man sitter med de her kunnskapene, blir det ekstra ille når man får høre eller å lese at det skal lønne seg å arbeide. Det gjør allerede det. Det er positivt for alle de som kan arbeide at få hjelp av NAV til å komme videre. Der har NAV et kjempeviktig arbeide. Men for oss som er syke blir det helt feil. Hvis vi skal komme ut i arbeidslivet igjen, da må vi ha en god behandling. Hvis vi skal ha en bedre folkehelse, er det der vi må begynne. For å få en riktig behandling, må vi diagnostiseres. Det er betenkelig at man i Norge har satset så mye på psyko-somatikk på sykdommer man ikke vet hva de er. Jeg hadde en gang en rådgiver på bank som sa, at man skal ikke legge alle eggene i samme kurv. Man skal kke satse hele kapitalet på samme sted. Det er bedre å spre kapitalet for å trygge vinsten senere. Likeså vinner kognitiv terapi altmer terreng, og tar plass, slik at de pasienter som ikke opplever å få hjelp av kognitiv terapi ikke får andre alternativer. Kognitiv terapi og psykodynamisk terapi er to forskjellige behandlingsmetoder som kan komplettere hverandre. Ikke heller her burde man legge alle eggene i samme kurv.
Når jeg arbeidet i psykiatrien i Sverige var vi nøye med at pasientene skulle få en rask time. Jo raskere man fikk hjelp, jo bedre var det. Det var ikke sjelden som sengeposten som tilhørte vårt distrikt hadde ledige plasser. Slik såg det ikke ut i Norge når jeg kom flyttet hit. Det var mer en situasjon der mange trengte innleggelse og når de skulle skrives ut var det ikke alle som automatisk fikk en time på poliklinikken. De hadde næmlig fullt. Når en person ikke får tidlig hjelp risikerer han/hun å bli mye dårligere. Det er en sannhet som også berører barn som sliter.
Karin Andersen skriver i Dagbladet. :

"Folk som tror at folk velger sykdom og dårlig råd, framfor jobb og selvstendighet og som bruker alle anledninger til å gå løs på inntekten til uføretrygdede må stoppe den uverdige hetsen. Og endringer må skje i hodene på de som aldri ser kvalifikasjoner, evner og mulighet, men stirrer seg blind på problemer, rullestoler og forutinntatte holdninger. Hvis Fasting og andre kunne bruke energien på å bryte barrierer og fordommer mot folk som ønsker jobb, framfor å bygge opp under dem, har vi mulighet til å lykkes. "

Det blir feil når friske og resurssterke skal vurdere hva som skal prioriteres i samfunnet, hvis man ikke lytter på de sykes erfaringer. Vi er mange langtidssyke som skulle kunne bidra veldig mye i samfunnet, hvis de friske vil lytte. Vi har god tid til å tenke på hvordan samfunnet fungere, og jeg er ikke i tvil om at det kommer mange konstruktive forslag från oss som kjenner det på kroppen.
Det ikke få ganger som jeg har tenkt over hvorfor man ikke informerer folk mer om hva som svekker allmenntilstandet og hva som styrker oss. Slik det er nu får vi selv lete opp informasjon og tiden går.
Når negative holdning får styre for mye, da løser vi ikke et folkehelseproblem. Det er ikke ideologier som gjør syke mennesker frisk. Det er reelle fakta om hvordan kropp og sjel fungerer og hva som gjør oss friske, altså vitenskap! Når det handler om ME, psykosomatikken og den bio-kjemiske forskningen, da er det ikke nok å tenke at sannheten nok ligger noensted i mitten, som om det handler om en vanlig arbeidsplass konflikt. Det handler om hvilke studier som mest holder mål!
Jeg undrer om det finns noen studier som viser hvilke pasienter med "fatigue" som har bruk for gradert trening, og hvilke som blir dårligere av det. Jeg snakket for noen år siden med en nevrolog som sa at det er mange sykdommer som gir fatigue, og det vanskelige er å skille ut de forskjellige pasientgruppene.
For meg blir det da feil å føre sammen de her her pasientene i samme gruppe og ordinere alle i den her gruppen cbt og kognitiv trening. Hva blir det for holisme, kvalitetssikring og god forskning av det?

The Food Revolution in Sweden.

Når myndighetene begynte å anbefale oss til å unnvike fett i maten, begynte nye helseproblemer. Det sm vi lærte oss fungerte ikke i praksis for mange mennesker. Det har vært økende antall med fetma og diabetes. Personer som virkelig prøvde å fulge kostrådene som anbefaltes i helsevesenet og fra myndigheter, mislyktes med å holde vekten. Likevel fortsatte man med lavfettrådene. Når det ikke virket på pasientene, da la man skylden på pasientene.og mente at de var late og ikke motiverte til å ta ansvar for sin helse.
Den svenske legen Annika Dahlqvis hadde selv problemer med  sin vekt og helse. Hun prøvde alle mulige kostråd, men ikke noe virket. En dag fortalte hennes datter som leste medisin, at de på utdannelsen hadde gjort en studie på forskjellige dietter. Annikas datter hadde prøvd en lav karbo diett, og hun hadde raskt gått ned i vekt. Det her ble starten på Annikas nye liv. Hun prøvde lavkarbo dietten og merkte raskt resultat. Hun tok kontakt med en lege som er spesialisert på kost og helse. Han anbefalte henne å spise mer fett i maten. Hun fulgte de her rådene. Helt plutselig merkte hun at hennes ledd og muskelsmerter var vekk. Den irriterte tarmen var ikke lengre irritert. Tidligere hadde hun vært meget sliten, og nå hadde hun energi. Hun begynte å lese om hva forskningen faktisk sa om kost og helse. Hun begynte å anbefale sine pasienter low carb high fat, lchf. De fikk gode resultat av den nye dietten men fagfolk var i tvil. 2 næringsfysiologer meldte fra til den svenske Socialstyrelsen (tilsv Helsedirektoratet) Etter en lengre tids utredning kom de frem til at anbefalinger om lchf for diabetikere, var forenlig med vitenskap og beprøvd erfaring. Hun har måttet ta mange strider fra svenske skeptikere og hun har måttet å være tøff. Når det svenske Livsmedelsverket (tilsv Mattilsynet.) har informert om at mættet fett (smør) var farlig for helsaen, og de i stedet anbefalte lettmargarin. 
Annika har startet en folkebevegelse via sin blogg, der hun har mange tilhengere. Hennes blogg er en av Sveriges største helseblogger. Det var den svenske starten på et paradigmeskifte i Sverige. Det er fler og fler som fulger i hennes spor.
Videoen her er en veldig interessant forelesning av den svenske legen Andreas Eenfeldt. Den er på engelsk, men om noen synes det er vanskelig med engelsk, så finns det mye bra å finne på youtube. Andreas har også mange tilhengere på sin blogg og den er også en av de største helsebloggene i Sverige.
Det er på grasrotnivå og i de sosiale mediene det skjer. Når den undersøkende journalistikken ikke har fungert og journalister til og med har bidratt til dagens lav fett kostråd, da må grasrota selv ta tak i et reelt folkhelseproblem.

Hjertekirurg forteller om hva som egentlig gir hjerteinfarkt.

Hjertekirurgen Dwight Lundell snakker ut om hva som egentlig leder til hjerteinfarkter. Man kan lese den engelske versjonen her. Det er ikke kolesterolet som er det farlige, men de inflammansjonsprosesser i blodkarene som skader cellveggene. Kolesterol fastner på de blodkarene der skadene finns, og det leder til sykdommer. Det er med andre ord inflammasjonene vi må lære oss mer om og hva som leder til inflammasjonstilstand i kroppen. Du kan også velge å lese den svenska oversettelsen her.

"Skadorna och inflammationen i våra blodkärl orsakas av fettsnål kost som har rekommenderas i åratal av den konventionella läkarvården.

Vilka är de främsta orsakerna till kronisk inflammation? Det är helt enkelt ett övermått av enkla, högförädlade kolhydrater (socker, mjöl och alla de produkter som tillverkas av dem) och en hög konsumtion av omega-6 vegetabiliska oljor som soja-, majs- och solrosolja som finns i många förädlade livsmedel.

Föreställ dig att du upprepande gånger gnuggar en styv borste över mjukt skin tills det blir rött och nästan börja blöda. Gör detta flera gånger om dagen varje dag i fem år. Om du står ut med denna behandling skulle du få en blödning, ett svullet infekterat område som blev värre med varje upprepad skada. Detta är ett bra sätt att ge en bild av den inflammatoriska processen som kan pågå i din kropp just nu.

Oavsett var den inflammatoriska processen uppträder, externt eller internt, sker samma sak. Jag har kikat in tusentals och åter tusentals artärer. En sjuk artär ser ut som om någon tagit en borste och skurat flera gånger mot dess vägg. Flera gånger om dagen, varje dag, de livsmedel vi äter skapar små skador som leder till fler skador, som kroppen kontinuerligt och naturligt reagerar på med inflammation.

Medan vi njuter av den ljuvliga smaken av en söt vetebulle, reagerar våra kroppar med att larma som om en främmande inkräktare anlände och förklarade krig. Livsmedel laddade med socker och enkla kolhydrater, eller innehållande omega-6-oljor för lång hållbarhet, som har varit stöttepelaren i den amerikanska kosten i sex decennier. Dessa livsmedel har sakta förgiftat alla." (Hjertekirurg Dwight Lundell)

Det er alt fler leger som står frem og forteller om mat som fremkaller inflammasjonsprosesser i kroppen. Noen eksempler som vi kjenner til i Norge er blant annet legene Annika Dahlqvist, Andreas Eenfeldt og Sofie Hexeberg.
Her vil jeg også legge til Lundaprofessoren Charlotte Erlanson-Albertsson som forsker på hvordan mat påvirker vår helse. Hun mener at vår moderne raffinerte "søppelmat" leder til mange av våre moderne fysiske og psykiske sykdommer idag.
Når det oppstår en dramatisk økning av syke, og også nye sykdommer i et samfunn, da må vi tenke helhet.
Når jeg den første gangen leste om det bio-psyko-sosiale synsettet, da syntes jeg det var interessant. Når jeg sen oppdaget at den viktige behandlingsmodellen var kognitiv terapi og gradert trening, ble jeg skuffet. Hva er det for en helhetssyn der man fokuserer så mye på hvordan tanker og følelser påvirker kroppen, og ikke bryr seg om hvordan prosessen går omvendt. Har psyko-somatikken aldrig drukket noe med alkohol? Har de aldrig opplevd lavt blodsukker? Har de aldrig hatt infeksjoner eller opplevd myggbett?
Det blir samfunnsøkonomiskt dyrt å låse forskning og teorier til psykologiske forklaringer. Det er flott for alle de som får god hjelp av kognitiv terapi og gradert trening, og som med det får bedre livkvalitet eller  blir friske. Men de andre da?
Det er ikke noen bra vitenskaplig holdning. Man kan si at den sanne vitenskapsmannen eller kvinnen er agnostiker. Man er åpen for å lære seg nye ting og låser seg ikke til en forklaringsmodell.
Når helse Norge ser at kognitiv terapi ikke løser alle typer av sykdommer man ikke forstår, da tror jeg tiden er inne for å se mere på hvordan mat og ytre miljø påvirker vår helse.
For meg som er kronisk syk, har det vært meget viktig å lære meg mere om hva som svekker kroppen og hva som styrker den. Da tenker jeg ikke bare på tanker og føleser, men og hva som kommer inn gjennom munnen og hva jeg bruker på huden. Naturligvis er det også viktig med å være aktiv på den nivå som jeg klarer og å tilpasse meg til hva jeg tåler. Mindfullness er også viktig. Jeg går til legen og får hjelp med medisiner som demper symptomer slik at jeg får en bedre livskvalitet.
Jeg har ikke alltid kapasitet til å lage mat, og det er et dilemma. Likevel som bilen krever den rette bensinen og den rette motoroljen, så trenger vi også bra drivstoff. Det har ikke vært få ganger som jeg har tenkt at det skulle vært bra om det hadde kommet hit noen regelmessig som laget god og sund mat.
Mat påvirker oss på mange måter både fysiskt og psykiskt. Det her er kunnskaper som vi både behøver å få inn i helsevesenet og på politikernivå!

Jeg skal bare legge til at min blogg ikke er en medisinsk blogg, men mer en blogg som skal få leseren til å tenke i videre baner. Det er så lett å kjøre fast og da kommer vi ikke videre.

Søvnforstyrrelser

Sidsel Kreyberg skriver mye bra om ME diagnosen.

"Søvnforstryrrelser er imidlertid regnet som et kardinalsymptom ved ME. Det gjelder forstyrret søvnmønster, endret drømmeliv og nedsatt søvnkvalitet, såkalt "non-refreshing sleep".

Søvn er godt for helsen, heter det, og god søvn er vanligvis godt for ME, og omvendt. Med bedring følger gjerne også bedre søvn. Det er en allmenn erfaring at både oppturer og nedturer gjerne starter med ett symptom og så kommer andre symptomer etter. Hva som er høna og hva som er egget, er derfor ikke alltid godt å vite, men når man er så marginal som ved ME, skal det lite til av provokasjoner for å utløse en kjedereaksjon eller nedadgående spiral.

Erfaringen er at hva man spiser har noe å si for både søvn og andre symptomer, som pustestopp under søvn, restless legs, brenninger, hodepine, svetteanfall og mange oppvåkninger med risting og during i kroppen og hodet - men det er ikke bare matinntak som spiller inn. Også fysiske og mentale anstrengelser og psykisk stress kan påvirke søvnen negativt, mens noe aktivitet, massasje og stimulans innenfor tålegrensene kan gi en bedring i søvnen.

Når man får en forverring i søvnen, kan det være fornuftig å ta en gjennomgang av hva man har spist og drukket. Det kan være at te og matvarer som regnes som sunne er sprøytet med noe som for eksempel inneholder tungmetaller. Man kan ha tungmetallallergi uten å vite om det. Tungmetallallergi for diverse andre metaller er vanlig hos folk med nikkelallergi og/eller hvitløksintoleranse. Man ser også ofte ansiktssmerter hos disse pasientene, og det kan være lupus i familien. ME har jo også vært kalt "antibody negative lupus".

Med bedre søvn følger gjerne også en lettelse i de øvrige symptomene. For eksempel vil man kunne ha lammelser i tarmen som gir seg etter en god natts søvn. De fleste vil oppleve en sammenheng mellom søvn og søvnkvalitet og hva som skjer i tarmen. Tarmen blir dermed et nokså sentralt organ ikke bare i kroppen, men i hele sykdomsopplevelsen."

Les mer her.

Her finns mye spennende å lese. Kreyberg skriver slik at det er lett å fulge med selv om man ikke har helseutdannelse.

Det er veldig spennende å lese hva Kreyberg skriver ME, og det er mye jeg kjenner meg igjen i. Den systematiske kartlegging hun har gjort om symptomer og sykdommens karaktær, er så interessant at jeg har informert legen min og fysioteraputen om hennes arbeide. Jeg mener det er meget viktig at man får god hjelp på hjemmeplan. Det er ikke minst viktig for oss som bor langt fra storbyene. Det koster mye energi kapital å reise langt for å få rett hjelp, og det kjenner jeg selv blir for krevende. Derfor er det viktig at fastlegen har gode kunnskaper om ME. Både barn og voksne har behov av å få en god støtte på hjemmeplan så godt det er mulig. Jeg er selv heldig med å ha en fastlege som gjerne tar imot skriv om ME, skrevet av Sidsel Kreyberg. Han er positiv til å lære seg mer. Jeg føler at jeg er i en miljø der man er interessert i å lære seg nye ting. Det gjør at jeg føler meg mer i ro, og det er viktig når man er syk. Den roen har man rett til å ha, hvor man enn bor i Norge. Derfor mener jeg at det er bra med sykehusplass for de allre sykeste i ME, men vi må også tenke på bygde Norge. Hvis man får god hjelp på hjemmeplan, kanskje man ikke må legge seg inn på en sykehus avdelning.
Ja takk, begge deler! Nå må helsevesenet ikke sove i timen! :)