Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

lørdag 31. juli 2010

Gazipasa

























































Gazipasa ligger øster om Alanya, og den her plassen kommer vi å høre mere om. Tyrkerne bygger en ny flyplass i nærheten av byen. I samband med at den åpner, får vi regne med at turismen øker her. Det kan være varmt i Gazipasa. Når vi gjort en dagstur hit en julidag for noen år siden var det 45 grader i skyggen. Det er det varmeste jeg hitinntil har vært med om.
Vi liker oss på plassen, og har spist lunsj her ved et par tilfeller.
Akkurat nå er Gazipasa et sted der man opplever ro. Vi får se hvor lenge det blir med det, men det kan nok bli en stund. Man ser på bilderne at her er det godt om plass og ikke så folksomt. Bildene er tatt i juni i år, da turistsesongen allerede er i gang.
Ønsker man mye fred og ro, er det her plassen å være på.

fredag 30. juli 2010

Terror i familien

Leste igår en blogg på SOL blogg: http://alias23.blogg.sol.no/2010/07/29/norske-kvinners-vold-mot-den-norske-familie/
Der diskuterer alias noen undersøkelser som han har lest som handler om forskningsresultat om kvinners vold i familien. Nå trekker han debatten til spissen for å få debatt, men han har en viktig poeng. Jeg har selv i flere år hørt kvinner, som har en vond erfaring av sin egen mor, si at det burde være høy tid til å ta en debatt om at mor også kan være den som mishandler i familien. Jeg tenker ikke diskuterer om det er verst for menn eller kvinner. Det jeg utgår fra er at vi alle reagerer på den grad av psykisk og fysisk mishandel vi blir utsatt for. Det er fler kvinner som dør i samband med familievold, en hva menn gjør. Men vold i familien skaper ufred med sykdommer i forskjellige grader. Det er feil å slåss enten mann er mann eller kvinne, Det vet vi alle innerst inne.
Når mor er den som begår overgrepp i familien er det også en fortvilt situasjon. Ikke minst er de psykiske overgrepene vanskelige. Vi vet at barn har sterke bånd til sin mor og da risikerer de psykiske skadene raskt omfattende på både jenter og gutter. Hvis mannen er legger merke til hva som skjer, kan han likevel være i en mye vanskelig situasjon. Hvis han skiller seg fra kona kan han være redd for å ikke treffe sine barn. I mange fall er det moren som får ungene, og da kan han ikke beskytte dem. Hvis han blir i ektenskapet risikerer han å bli en del av det usunde i familien. Samme situasjon er mor i. Men hon har oftere lettere for å bli trodd ettersom samfunnet er bevisst på menn som terroriserer familien. Mannen står ofte mye ensom i sin fortvilelse. En del menn står kvar i ektenskapet for de ser ikke noen annen utveg. Men det risikerer å gå på helsa løs.

En del kvinner og menn som mishandler er veldig flinke på å manipulere og har en god fasade utad, eller kanskje har en offer rolle som de agerer ut (jeg har sett eksempel på begge deler i min nærhet). Det kan være veldig vanskelig for en utenforstående å se hva som virkelig skjer mellom husets 4 vegger. Da er det heller ikke noen som kan støtte opp. Fortvilelse og maktesløshet blir da følgesslagerne. De sitter da i en "catch 22 situasjon.

Det er ikke enkelt å protestere i en slik situasjon da alt blir mye verre, og kanskje også de andre familiemedlemmene far ille. Familien er allerede sliten og kanskje avreagerer på hverandre da hodeproblemet er for overveldende i nået. Alle har vi svake punkter og gjør våre mistak. Det utnytter mishandleren med alt hva hun eller han er verd. Da bindes man raskt opp i en patologisk skyld. Kommer et barn inn i det her er det ikke vanskelig å se at det kan bli for mye.

Det har gjennom tiden vært vanskelig for en mann å ta tak i det her, da kvinner har hatt expert rollen på barneoppdragelse og kunnet spille på sin svakhet. Når han er i en presset situasjon er det like raskt gjort for ham som for en kvinne å si ting som blir feil. Hvem skulle han gå til for å få hjelp. Det har ikke funnets det her nettverket for menn slike situasjoner tradisjonellt sett. Da står barna uten mulighet til å få den hjelp de trenger, og da er det bare å holde ut til de blir voksne. Psykiatrien og barnevernet vet mer og mer om det her. Men se hvor små resurser BUP og barnevernet har. Når man ikke får hjelp i tide vokser problemene seg større og større, og det blir vanskeligere å behandle. Hvor mange av våre uføretrygdede har vokset opp i en slik vanskelig situasjon.

En del som har vokst opp i en slik situasjon kan lett fortsette i en offerrolle i voksen alder, andre blir mishandler, noen kvinner og menn møter hverandre og slåss i ektenskapet. Noen gjør et heldig valg og møter en god livskamerat og er selv detsamme. En sak er sikker. Det finns et stort mørkertall her. Tidligere trodde man at det her bare var et familieproblem, men hvordan kan det være det når det repeterer seg i generasjoner?

Vi har selv ansvar for våre liv og vi gjør valg. Iblant står vi opp i veldig vanskelige situasjoner og det her er en situasjon som vi virkelig trenger å snakke mere om.

Barn og voksne som har vokst opp i et slikt helvete bærer ofte på en stor redsel. Det handler om at ikke bli trodd. Da er det enklere å tie stille. Hvem tror på meg hvis jeg sier at min mor gjør meg veldig, veldig vondt? Risikerer jeg ikke da å få høre at det er meg det er feil på? Nei, hellre tier jeg stille om det her! Det som ikke bearbeides trykkes ned i kroppen og forandrer de biokjemiske prosessene i kroppen. Dessuten trykker man ned seg selv når en trykker ned sine følelser.

En mor kan spille på et stort register. Jeg fødte deg i smerte. Alt hva jeg gjort for deg! Man har bare en mor. Det står i bibelen att man skal være snill mot sine foreldrer. Med andre ord antyder mor da at hun har gud på sin side i sin tyranni. Den person som mishandler, vil da se bort fra at der også står at foreldrer ikke skal rete opp sin barn. Den respekten skal gå begge veger, enten man er religiøs eller ikke. Et barn er et levende vesen, ikke en eiendom eller en container eller bokser ball.

Jeg vet at personer som har levd i en familie der det er far som er hustyrannen kan ha erfarit liknende situasjoner. Men nå ønsker jeg å skrive fra barnens og mannens perspektiv.

Det finns mødrer som ikke viser sine barn varme og bare krever og krever, kjefter og kjefter. Da er det ikke rart at barnen må holde seg på avstand for selv å overleve!

Det er en hard virkelighet som jeg skriver om. og dessverre ikke uvanlig. Har møtt mange som har vært i en slik situasjon. Alt for ofte!

torsdag 29. juli 2010



Livet kan virkelig være rofylt hvis vi tar oss tid til det. Tenk å sitte å bare oppleve og se seg omkring. Lytte på hva som skjer rundt omkring, og på stillheten. Kanskje man legge merke til noen lukter. Hvordan er temperaturen? Hvordan dufter varme? Hvordan føles det å bare være?
Hvordan føles det å la alle sansen å ta inn det som skjer akkurat nå? Kanskje stresser tankene omkring av gammel vane? Min erfaring er at om man låter tankene komme og gå og de bare får være tanker, så slipper de etter hvert taket. Da blir det stille og da er vi her og nå. Men det er viktig å gi seg tid og rum. Det er helt nødvendig.
Man sentrerer seg, får ro og får nye krefter til å ta tak i hverdagen. Vi står stadigere på jorden og puster friere. Da vet vi også mer hva vi ønsker oss. Vegen å gå er inn for å komme ut og videre. Det viktige er å ikke fastne, og derfor er det viktig at vi ikke stever imot. Vi trenger å være gode mot oss selv og å være snille når vi ser på oss selv. Da er det enklere å arbeide seg videre i livet. Når vi dømmer oss og andre, har vi satt opp et hinder til forståelse. Når vi forstår oss selv har vi lettere å forsone oss til det som er, samtidlig som vi også tar ansvar for hvem vi er. Vi setter opp et mål om oss selv for fremtiden og forsiktig tar vi steg for steg til dette. Vegen er det viktige for der eller her lever vi nå. Målet kan endres på vegen, og når vi har nått det er det raskt gjort å sette opp et nytt. Hvis vi kjemper oss fast ved målet, er det raskt å leve i fremtiden noe som stresser. Vi er mer harmoniske når vi lever her og nå, derfor blir vegen det viktige og hva vi gjør med livet her og nå. Når vi har positive mål gjør vi det beste vi har her og nå og tankene holder seg til hva som bygger opp oss. Når vi mister fokus på målet er det raskt gjort å grave seg ned i negative tanker og minner. Vi blir uharmoniske og trykker ned oss selv.
Så det handler om å være positiv realist og passe seg for den så kallet positiviteten som handler veldig mye om benektning der vi ikke tørr å ta i problemene. Hvis vi skyver vekk problemene slår livet til før eller siden. Derfor lev her og nå og gjør noe konstruktiv med det som er nå. Ja det er et arbeide og en prosess hele livet. Det tar ikke slutt. Det er et livsprosjekt!




Når vi er i Tyrkia ser vi månen og stjernene mye bedre enn her hjemme. Det er så avslappende. Bare sitte å se opp på himmelen setter livet i andre perspektiv. Vi er så små i et større sammenheng.

Vi lurer på hvis det finns liv på andre planeter. Når vi tenker på hvor mange solsystem det finns, og så mange planeter som beveger seg rundt de her solerne. Hvis de er slik at det bor liv med bevissthet på noen planeter, og tenker seg at de ser mot sin himmel i vår retning. For dem bor vi i himmelen.

Vi er en del av en uendelig stor helhet. Hva vi gjør har stor betydning for verden. Det som vi gir ut kommer før eller senere tilbaks til oss, akkurat som en bumerang. Tar vi ikke vare på vår natur, så får vi det igjen. Hvis vi for eksempel søppler ned i naturen, får vi til syvende og sidst se resultatet på vår tallerken. Vi får bokstavligen spise opp det vi gjør med omgivelsen, vår natur. Det som vi gjør er virkelig betydningsfullt!

Vår gode venn herr Mehmet




Vår gamle venn herr Mehmet, han er sprek han. Han bor i et litet tettsted i Alanyaregionen, Tyrkia. Han har fortalt for meg at kona hans er syk, og at han må arbeide for å ha råd å kjøpe medisin til henne. I Tyrkia finnes det ikke det trygdesystem som vi har her. Det koster penger å gå til lege og å kjøpe medisinene. Det finnes ikke noe som heter frikort der.

TIl tross for at herr Mehmet må arbeide i høy alder så lyser han av livsglede og livskraft. Øyene lyser av glede. Humor er han full av og det er moro å møte ham. Han plukker søppel på gatene for kommunen. 4 år tidligere arbeidet han på en byggeplass og bar på 20 liters bøtter med sement. Det må ha vært tungt 7 dager i uken. Jeg så selv at han gjorde det.

For snart et par år siden var vi på et tyrkiskt bryllop i Alanya. Der var herr Mehmet også gjest. Han var oppe på dansegulvet og danset, tyrkisk dans. Han har kvar rytmen og spensten i kroppen.

Det er imponerende å se den livskraften som lyser av honom!

Jeg kan ikke å la være å lure på hvordan man selv kommer å være når man er 76 år, hvis man lever da. Den som lever får se.

Jeg skrev det her i vintres. Hans kone døde i april. Som han selv sier, "Det er verden". Men sørger, det gjør han sikkert.

onsdag 28. juli 2010

Tyrkisk basar 2



















































På en tyrkisk basar kan man finne mye rart. Det er lett å finne klær og skor til bra priser, men man får se opp med dårlig kvalitet. Man kan gjøre veldig bra kjøp på basar. Mine favoritter er håndlagade duker. Jeg har selv vært fornøyd med mine innkjøp, og flere damer har vært glade med å få tyrkiske duker i gaver. De er helt nydelige. Når det gjelder klær får man se opp, men også her kan man finne ting med god kvalitet. Det man får se opp med er for eksempel 4 t.shirt til 10 euro. Når det er for bra for å være sant så er det oftest det. Når man kjøper klær vil man gjerne ha dem en stund. Derfor kan det være bra å legge til noen tyrkiske lire å få bedre kvalitet.

Jeg kjøper gjerne krydderier på basar. Man finner mange forskjellige krydderier og de er gode. Nøtter og mandler koster litt i Tyrkia også, men de er veldig gode!

På sommeren kan det være varmt å gå på basar. Når de har tak over basarområdet så trenger en ikke å bli solbrendt, men varmen står still når det heller ikke er noen vind. Derfor er det lurt å ha en flaske med vann med seg. Man må drikke mye i varmen for å holde seg i form. For å unngå den varmeste tiden på dagen kan det lønne seg å stå opp tidligere på dagen. Når man kommer til basaren på morgenen har det ikke rukket å bli så varmt, det er ikke så mye folk og det er enklere å få et bra pris når man er den første kunden på dagen. Den første kunden er viktig for dem, slik at dagen blir lønnende. De har en liten rituale at de legger den første seddelen på gulvet. Da håper de på at dagen skal bli god og at de skal tjene nok penger til å kjøpe mat og å betale sine regninger.

tirsdag 27. juli 2010

På tyrkisk basar


























Det er lett å bli fristet av alt det gode. Det er så mye å velge mellom og det er godt. Jeg kjøper grønnskaker og frukt og bær på basaren og når jeg kommer hjem nyter vi av frukt og bær fra sesongen. I oktober kommer klementinene, mandalinas. De kan være litt grønne på skalen, men så søte å spise. I juni er det morellene...Ja, og jeg plukket mine første sitroner i hagen i juni når vi var der på ferie. Jeg skivet en halv sitron og la i en mugge med vann. Det ble et godt sitronvann som var lett å få ner. Vi hadde som mest 43 grader og høy luftfuktighet, så det trengtes at vi drakk mye. Man kan bli riktigt dårlig hvis man ikke får i seg vann.

mandag 26. juli 2010

Kjære barn!





<








Kjære barn



Fikk du som barn formidlet til deg

at du er et dårlig menneske,

at du ikke var verdt noe,

og at du fortjener forakt.

Var dette budskap så sterkt for deg

at du ikke orket å verge deg mot det?

Var det ingen der og da

som så det som skjedde og som kunde si til deg at

dette ikke er sant,

at dette ikke handler om deg.

Var det ingen som sa til deg at

det finns store som agerer dårligere enn små barn og

som lurer små barn å tro på ting som ikke er sanne.

Det finns voksne som skader barn

og får barna å ha det vanskelig med seg selv,

når det egentlig handler om at den voksne har det vondt i seg selv.

Det kan være en voksen som tenker at den er en dårlig menneske,

som hater og forakter seg selv så ille at

han/hun gør så at barnet får store problemer med seg selv.

Det er en så vanskelig situasjon at barnet begynner å tvile på seg selv,

for de voksne har jo rett.

Det må være meg det er feil på.

Stakkers barn! Var det ingen som lærte deg sanningen?

Var det ingen som lærte deg at du er bra?

Du duger mer enn nok!

Du er strålende!

Du er et kjempefint menneske!

Du er den beste jeg vet!

Ja, sannheten er:

Du er kjærlighet!



Psykisk mishandel er et alvorlig tema og meget nedbrytende.

Den person som mishandler psykisk, er på en måte god menneskekjennere. Han eller hun vet hvor de skal trykke for å såre mest, og hvor mye de skal dosere. De veksler ofte mellom varme og sårende og nedtrykkende kommentarer, noe som medfører at mottakeren, den sårede blir forvirret. Man lengter etter kjærlighet og sulter etter den, men tror ikke man er verd den. Ofte er mishandleren veldig koselig utad. Iblant opptrer de også som offer.

Den som under lang tid utsettes for den her mishandelen lever under langvarig, kronisk spenning. Når en gjør det, er det lett å si eller å gjøre ting som blir feil for dem selv, da de kommer in i enda mere skyldfølelser, og førøveren får vann på sin kvern. Det utvikles lett en patologisk skyld hos den som er i en plagsom situsjon.

Det er viktig at behandleren forstår hva som skjer for at den som er utsatt ikke skal utvikle en enn større patologisk skyld. Det kan være veldig vankelig for den som skal hjelpe å se hva som er hva.

De her tingene kan det også finnes deler av i en relasjon der angriperen ikke er psykopat. Det finns grader av det her. Psykopat ordet har blitt veldig misbrukt de senere åren.

Uansett tenker jeg at begge parter kan ha god nytte av profesjonell hjelp og av støttegrupper.

Har møtt sterke individer som har blitt utsatt for psykisk mishandel, og Hiriguyen forklarer dette med at mishandleren er misunnelig på offerets livskraft.

Men man får også tenke seg at det i en del fall handler om opprepningstvang, fra oppveksten.

Det er i hvert fall ikke en homogen gruppe, og derfor blir det feil at sette merkelapper på de her personene. De er alle individer, som gjør erfaringer av hvordan det føles å bli overkjørt.

Det finns också menn, kvinner og barn som har gjort vonde erfaringer av det her av mor og eller far.

Marie-France Hiriguyen som er en fransk psykiater som har skrevet boken "Hverdagens skjulte vold".

Har hørt mange som har hatt stor glede av den her boken.







Lille Ida

I Tyrkia har vi flere gode venner. Blant dem har vi en ny liten venninne som fødtes i februar det her året. Jeg velger her å kalle henne for Lilla Ida. Det er en liten tyrkisk prinsesse. Ja, i hvert fall for hennes foreldrer og besteforeldrer. Det er flere år siden jeg hadde en baby i min nærhet. Og det er fantastiskt å se samspillet mellom ett så litet barn og omgivelsen. Mor er 18 år ung, men hver dag tar hun sin lille baby, til kafeet der foreldrerne arbeider. Der kan hennes mor, barnets mormor, lære opp henne hvordan man tar være på en liten baby. Båndene er tette. Mor stiller opp og passer barnebarnet sitt hvis mor trenger å gjøre ærender eller å gå til legen. Mormor og morfar elsker sitt barnebarn. Andre voksne rundt om omkring viser også sin glede over at Lilla Ida nå finns. Mennen er like åpent gærne i å leke og å kose med Lilla Ida som hvilken kvinne som helst. (Meg innberegnet) Der diskuteres det ikke hvis det er sundt for en baby å ligge å skrike. Skriker Lilla Ida er det noen direkt hos henne. Lilla Idas far elsker sin lille jente. På lunsjen kom han fra sitt arbeide og ga dottern sin fra nappeflasken. Hele familien spiste mat. Ikke han, for han hadde bare øynene for sin lilla prinsesse. På kvelden gir han henne også mat, og vugger henne til hun sover. Han kan nok ikke la være. Stoltheten lyser i øynene. At han siden arbeider fra tidlig morgen til omtrent 7 på kvelden, spiller ikke noen rolle. Det lyser omkring mor når hun er sammen med sitt barn, og hun har mye støtte. Hun er fornøyd med livet.
Hun sier at vi kan være ekstra besteforeldrer,
og vi kommer nok å gjøre hva vi kan. I sommer har jeg tenkt å lete opp pekebøker og å sende ner. Det finns ting som er dyrt i Tyrkia, men som barn og foreldrer kan ha stor glede av. Barnebøker er en viktig ting. Nå kjøpte vi bleier til dem. Det er dyrt for alle foreldrer.
Det var interessant å se hvordan mor og mormor vugget Lilla Ida til sømn. De satte seg på gulvet eller med en stol fremfor seg. De satt med strake bein og la en pute over leggene. Der plasserte de Lilla Ida, og gynget henne sideleds, imens de la en hånd på hennes bein eller mave. Dette er sikkert en gammel metode for å få små barn å sove, og det var effektivt.
Hjemmer i stuen hadde de laget en hengekøye der Lilla Ida sov godt når hun hadde spist sin mat, fått tørr bleie, lekt og kost med foreldrene.