Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

torsdag 27. september 2012

Omprogrammeringsterapi - en veg som formidler betinget kjærlighet.

Informasjonsutbyttet er stort på internet og vi kan formidle erfaringer på en helt annen måte enn hva tidligere har kunnet.
Når jeg tidligere leste om blogg om hvordan Lightning Process fungerer slår det meg at det sier noe om vårt samfunn, akkurat som troen på kognitiv terapi som rask behandling gjør..
Du kan lese om en av mange beskrivninger på LP her.

Jeg blir også betenkt når jeg leser blogger om psykisk helse, som for eksempel bloggen En del av meg. de hun beskriver om alle skjemaer som skulle fylles i;

"Skjemaene skulle dekke det meste,

Trodde de,

Hun har fyllt ut utallige skjema,

Mistet oversikt over, hvor mange.

Samvittighetsfullt har hun svart,

Tom. på om bostandarden var tilfredsstillende,

Hva de nå enn kunne gjøre med det.


De trodde de hadde fått oversikt, og kunne konkludere

På hvem hun var eller ikke var.

Likevel, opplevde hun mangler i skjemaene.

Store mangler,

Det viktigste utelatt"
 
Hvordan har du det?
Hva ønsker du selv?
Hva kan vi gjøre for deg, og hvordan?
Hun har savnet sin egen opplevde medvirkning"
 
Jeg lurer på hva det her viser om vårt samfunn? Hvor har vi plass for det gode samtalene?
Nå skal vi effektifisere helsevesenet som overalt ellers. Syke folk ses som en belastning og for å få dem raskt i arbeide blir de redusert til en type computer som skal omprogrammeres!!!

Nå har jeg kontakt med en del personer som sliter med traumer etter en vanskelig oppvekst, og på grunn av det dårlig erfaring med relasjoner. De har ikke blitt sett og hørt. De har prøvd så godt de kunne med hjelp å stenge av kroppen. De har levd i en kronisk stress, i årevis.

Er det da noen rart om en terapi der det skal presteres og gis hjemmelekser, ikke blir opplevd som hjelp for de indre sårene som lever sitt liv. Nå skal de med psykiske lidelser i arbeide så raskt som mulig. Det heter at de skal inn i fellesskapet og bidra.

I prestasjon og stress konserveres og isoleres de indre sårene, og den som er rammet kan fremdeles ikke få slappe av og å være i sin egen kropp! Vegen tilbaks i kroppen er i følge vår natur, at vi snakker om det som gjorde vondt. Det er når noen hør og ser, at man får et håp, og kan begynne slappe av. Når den som er rammet og kan slappe av, da kommer endelig de selvhelbredende funksjonene i kroppen igang.

Det er når man føler aksept, at man føler en verdi. Budskapet i en omprogrammeringsterapi signalerer noe helt annet. Det sier du er en feilvare! Er det noen som virkelig tror at det er et helbredende budskap?

Når du oppnår målet da får du det som du fortjener. Hm! Hvis du ikke kommer dit, hvem er du dà?

 Har vi plass for et kjærlighetsfullt møte idag, da et menneske får være seg selv, et menneske? Hvor er vi på veg?

Kanskje vi trenger å snu, eller å ta en ny veg?
Jeg kan gi et eksempel på en meditasjon som jeg gjør hver dag. Jeg har lastet ned en guidet meditasjon fra ITunes,der man skal føle på pusten og for kroppsdel for kroppsdel hvordan det er akkurat her og nå. Man skal gå ned en trappe, sted for steg. Lengst der nede er en trygg og rolig plass til å hvile. Der mede har jeg plassert en hundvalp. Den lille hunden er glad å se meg, og viaser det med hele kroppen. Det spiller ingen rolle om jeg er syk eller frisk, glad eller lei meg. Hunden liker meg like godt for det.
Det her er en meditasjon som har et eksempel på ubetinget kjærlighet, noe som er et grunnleggende behov for alle mennesker.

Ingen omprogrammering kan erstatte et så viktig og grunnleggende behov! Hva har skjedd med oss i vårt samfunn, der vi har mist kontakten med oss selv?

Hva sier det om oss, når det sprer seg behandlingsformer som formidler betinget kjærlighet som et alternativ for store grupper? Det har blitt koldt!!! Huff! Kanskje noen sier at det ikke er det som det handler om. Ikke det sier jeg. Hvordan skulle akkurat du kjent det om det ikke fantes rom for de gode trygge samtalene lengre i ditt liv?

onsdag 26. september 2012

Frykten for LP

Det her er en viktig lesning om hvordan mange ME syke har en frykt for LP, da mange ME syke har en meget dårlig erfaring av LP. Ærlig talt skjønner jeg ikke at helse Norge ikke har interessert seg mere for overlege Sidsel Kreyberg sitt fremragende arbeide på ME diagnosen. Diagnosen ME er en diagnose med erfaringsbasert kunnskap. Når vi nå har en så stor kompetanse på ME, mener jeg det er en skandale å ikke bruke den kunnskapen som hun underviser på en bedre måte. På den måten som hun beskriver logiske sammenhenger mellom ME, LP og stress, har jeg vanskelig å tro at de syke har problemer med å se. Det er en betydelig mer pedagogisk forklaring, enn hva en karismatisk markedsføring LP noensinne har presentert. I retorikken for LP kan man lese at pasientene trenger en tett oppfølgning i lang tid og at det derfor ME syke ikke har blitt bra etter LP kurs. I den her teksten til Sidsel Kreyberg er det tydelig at det er ikke alle som passer for LP, og for noen er timingen feil.
Jeg mener at markedsføringen på LP er missvisende, og det forundrer meg at når de ME syke forteller om sine erfaringer, blir de avvist med at de har gjort kursen feil og at de trenger oppfølgning. Psyko somatikken har også gjort sine mistak, og det kunne vi tydelig lese om i Jørgen Jelstad sin bok "De Bortgjemte". Kanskje det er tid for både psykosomatikken og LP coacher å legge fra seg offerrollen, og å slutte å skylde på de ME syke, men i stedet ta seg tid til å tenke over hva pasientene reagerer på! For å gjøre det kan de for eksempel å ta seg tid til å lytte på hva overlege Sidsel Kreyberg har å fortelle om ME.

Jeg har for egen del ikke noen problemer med å se at kropp og sjel hører sammen, og jeg har til og med informert mine klienter om det når jeg var i jobb for noen år siden. Vi har en psyko-somatisk veg og vi har en somato-psykisk veg og det går naturligvis begge veger. Dermed mener jeg det er hovmod å bare fokusere på kognitiv terapi og gradert trening, selv om det fins mange som kan ha glede av det. Vi er et stort gjeng som må vente inn kroppen, og la kroppens selvhelbredende prosesser arbeide i sin egen takt. Ja, stress har betydning, og jeg skjønner godt at det har påvirket min egen helsetilstand. Alvorlig og kronisk stress kan lede til alle typer sykdommer, og våre gener spiller inn. Når jeg en gang i tiden arbeidet på infeksjons klinikken i Lund hadde vi ikke problemer med å se at alt henger sammen. Når bønder og menn med egne bedrifter, ikke tok seg tid til å være syk når de hadde influensa,og ble syke når de ikke hadde lyttet på kroppen. De kunne for eksempel være innlagd for hjertesekksinflammasjon, da var det en selvfølge at de fikk behandling for det. Selv om livsstil og personlighet var en viktig faktor må man likevel gi rett behandling til rett pasient. Jeg har også i mine år som psykolog hatt pasienter som blitt henvist til meg på grunn av en depresjons diagnose. Det har vært tilfeller som senere fikk en somatisk diagnose som måtte medisinere for det, og ved et tilfelle viste det seg å være kreft. Det er viktig å lære seg betydningen av å leve parasympatiskt, men det er ikke nok!
Jeg var en gang på en forelesning der en neurolog meget bestemt sa til oss at vi må ta inn over oss at det kan være somatiske lidelser, som plager pasienten. Det var lett å høre på stemmen hans at det her hadde frustrert ham mange ganger.
Det er på høy tid å gi slipp på hovmodet og arrogansen og å begynne å ta Sidsel Kreybergs kunnskaper på alvor! Jeg har ikke sett noen lege i Norge forklare så bra om ME sykdommens mekanismer, som hun gjør.
Jeg kunne skrive mye om stress og utbrenthet, men jeg har holdt det tilbake, da jeg har vært redd det kunne brukes som støtte for en viss mestrings kurs.
Vi må alle ta høyde for at vi faktisk ikke vet alt, og å la det komme pasienten til del. Den bilde som Jørgen Jelstad beskrev i boken sin, var ikke noe hyggelig.



Jeg har kopiert Sidsel Kreyberg refleksjoner fra Facebook . Det er veldig interessant:

"Frykten for LP

Det som har vært sagt her og på ME-registerets side, har vært et forsøk på å forklare hvordan det kan ha seg at ME-pasienter og andre som har hatt en fysisk sykdom de ikke kommer seg etter havner i en situasjon der de blir liggende i mørkt rom. Eller de utvikler avvergereaksjoner som ikke er nødvendige i forhold til hva deres fysiske helse tåler. Så kommer de seg på bena etter å ha
gjennomgått LP-kurs. Som ME-pasient må man være forsiktig med å legge sine egne mål på andre. Det er jo nettopp det mange innen ME-miljøet kritiserer disse som har hatt effekt av LP for å gjøre.

Hele poenget med å forsøke å forklare hvorfor LP kan virke for noen, er å vise hvordan en unødig uheldig sykdomsutvikling kan forebygges ved riktig håndtering av sykdommen fra start. Til tross for all aggressiv og villedende markedsføring er det også et poeng å få frem at de som driver med LP egentlig ikke er interessert i alle dem som ikke har gode utsikter til å ha positiv effekt av programmet. De forsøker jo å luke dem ut på forhånd. Dette er et viktig poeng slik at ingen går rundt og tror at LP helbreder ME.

Det som likevel ikke rimer, er at de som driver med LP-coaching forlanger å bli trodd på en teori som hadde vært enkel å dokumentere hvis viljen var til stede. Så hvorfor skjer ikke det? Antagelig er hele poenget at det er selve overbevisningen som kan "vekke" en del pasienter ut av det som ser ut til å ha blitt en slags bakevje, og for første gang på lenge opplever de å ha et valg. For en del skjer dette allerede idet de setter seg inn i hva programmet går ut på, de trenger ikke gjennomføre det for å ha effekt. Å oppdage at man har et valg, og å finne noen knep for å minne seg selv om det, er noe som i seg selv virker motiverende for å finne en vei ut av "bakevjen".

De legger også fra seg angsten fordi de tror de skal bli bra hvis de bare er lydige og gjør øvelser titt og ofte. Det de i realiteten gjør når de foretar disse øvelsene, er jo å gi seg selv en pause som er akkurat så lang at de får den nødvendige distanse til sin egen avvergereaksjon. Hvorfor er det så galt? Det ser ut til å virke i den grad angst eller negative forventninger har bidratt til å opprettholde sykdommen og holde den syke nede. Haken ved det er at det kan virke helt motsatt og direkte skadelig hvis den syke ikke har slike problemer og hele greia oppfattes som noe hokus pokus der besvergelser og dansetrinn skal ha en helbredende effekt.

Men at det burde finnes andre tilbud, som har samme siktemål, og som ivaretar pasientens behov uten å sette helsen på spill, er jo helt opplagt. Det har da også vært etterlyst flere ganger. Det trengs også kvalifisert veiledning og en bevisstgjøring av pasientenes nærmeste. Ikke bare av de syke selv.

Alt dette forandrer imidlertid ikke det faktum at effekten LP har på enkelte ME-pasienter også trenger å bli forklart og forstått. Man kan ikke bare fastslå at de må ha feilt noe annet. Så lenge de har hatt et sykdomsbilde som kvalifiserer for diagnosen, har de ME like god som noen.

I likhet med andre tiltak er effekten av LP, på godt og vondt, noe som kan kaste lys over sykdommen og ikke minst hvilke komplikasjoner som kan oppstå.

Komplikasjoner kan oppstå ved ME uten at man enkelt kan skille primære og sekundære forhold. Det er vanskelig fordi alt går inn i det samme symptombildet, mer eller mindre. Hvilket kan forklares med at kroppen reagerer på det meste med symptomøkning. Og det later til at dette mønsteret er noe kroppen lærer og at det er noe man kan motarbeide aktivt for å forhindre en selvforsterkende effekt av angst, usikkerhet, misforstått oppmuntring og krav om deltagelse og aktivitet. Det er jo dette som er hele vitsen med å komme tidlig i gang med avlastning, skjerming og tilrettelegging slik at den syke kan holde seg innenfor tålegrensene og føle seg trygg.

Den eneste som egentlig kan vite hva som er hva, primært eller sekundært, og som kan si om angst, skam, nederlagsfølelse og avvergereaksjoner er blitt drivkrefter i sykdommen, er den syke selv. Det gjelder enten man føler at LP er noe man kan ha nytte av eller ikke. Altså kan det være grunn til å lytte til hva disse sier som har opplevd at de "gjør ME". Hvis de opplever det slik, så er det noe man må godta.

Det betyr ikke at alle andre "gjør ME", og det er det som er feilen. De som har nytte av LP blir "frelst" for et program som bygger på blind tro, og legger sin egen sykdomsopplevelse til grunn. Dermed skjer det fatale, som også skjer når andre blir "helbredet" av ME, enten det skjer gjennom ryggøvelser, antibiotikakurer eller hva det måtte være, at alle mulige sekundære forhold bli det som skal forklare sykdommen i ettertid. Enkelte vil føle at de har hatt en psykososial bagasje som har stått i veien for å bli bra, og når de får bearbeidet sorger og tap og blir i stand til å fungere igjen, vil de ha lett for å definere hele sykdommen som uttrykk for en forstyrret sorgreaksjon eller noe annet de har med seg fra fortiden.

Man må huske på at ME er en tilstand som glemmes lett når den er tilbakelagt. Dette er også noe å ta med seg når man skal forstå ME og hvordan ME-pasienter omtaler seg selv og sykdommen. Alle tiltak som krever medvirkning som virker positivt krever også en grunnleggende aksept hos den syke selv. Og hvis folk sier nei takk, dette er ikke for meg, er det også noe man må godta selv om det ikke alltid er enkelt å avgjøre med seg selv hva som er primært og hva som er sekundært - og om man kanskje går glipp av noe ved ikke å prøve. Det er ingen andre som kan si hvor skoen trykker enn den som har den på. Barn må absolutt ikke utsettes for noen form for press i denne forbindelse, verken fra lærere eller andre. De vil lett få følelsen av at de setter foreldrene i en vanskelig situasjon hvis de ikke vil prøve alle forslag som kommer dumpende utenfra. Det må de skånes for så langt det går.

Problemet er at teorien bak LP og effekten av LP på enkelte pasienter ikke er noe som kan definere ME (like lite som effekten av en antibiotikakur eller antiviral behandling eller drastiske ryggøvelser, psykoterapi eller annet som kan ha effekt på en del pasienter), og slike tiltak er heller ikke noe som uten videre har overføringsverdi til andre ME-pasienter. Tvert imot kan håndtering, medisinering og all aktiviserende behandling være svært skadelig.

"Bivirkninger" av "behandling" med en mulig positiv effekt er derfor noe man skal ha den aller største respekt for, og man bør ikke gi seg inn i dette terrenget hvis man ikke forstår rekkevidden av hva man utsetter pasienter for ved å utløse tilbakefall gjennom terapiforsøk. En advarende pekefinger til FHI - og ME-senteret - til slutt her!"

tirsdag 25. september 2012

Min plats på jorden

Hjernen og ME

Som vanlig skriver overlege Sidsel Kreyberg veldig bra om ME. Den her teksten har jeg hentet fra Facebook .

"Det ser ut til at hjernen til en del pasienter med ME (og postinfeksiøs asteni) kan gå inn i en slags dvaletilstand, eller det jeg tidligere har kalt en bakevje, der de mister kontakten med sine egne muligheter. Sykdommen svekker evnen til å treffe valg, og hvis dette aspektet ikke fanges opp av omgivelsene, kan den syke resignere totalt på områder som har å gjøre med å velge, en funksjon vi er te
mmelig avhengige av for å kunne fungere i det daglige. Det merkes ikke så godt når man er frisk, men for en ME-pasient kan alle valgsituasjoner være en stor belastning, og den syke ender rett som det er med å kaste kortene.

Dette forløpet er naturlig ved en tilstand som i så stor grad rammer kognitive funksjoner som ME, og særlig hvis omgivelsene ikke ser det og yter nødvendig hjelp. Det handler ikke om å overta for den syke eller treffe valg på vegne av den syke, tvert imot. Det handler om å presentere valgmuligheter på en måte som ikke sprenger den sykes mentale kapasitet.

Problemene forsterkes der den syke blir møtt med et forventningspress om å prestere, klare mest mulig selv, bli fort frisk, eller opplever angst, usikkerhet, resignasjon eller tilbaketrekning hos sine hjelpere, eller et stadig jag etter kvikk-fiksløsninger.

ME-pasienter har lav bufferkapasitet og et hyperaktivt sensorisk apparat. Det er ikke noe som vises utenpå. De profitterer derfor på ro og en imøtekommende holdning der de har siste ordet i alle saker som berører deres person. Dermed oppnår de også lettere den trygghet som bidrar til en stabilisering av tilstanden, noe som erfaringsmessig er gunstig prognostisk. I neste omgang vil det også komme deres nærmeste til gode ved at de syke i større grad blir i stand til å delta og til å ta vare på seg selv.

Den kognitive svikten ved ME rammer også forestillingen om hva andre kan gjøre slik at den syke unnlater å be om nødvendig hjelp. Hjelpen må derfor aktivt gis som tilbud og i størst mulig grad innarbeides som faste rutiner når man finner et regime som ikke provoserer symptomene unødig hos den syke. Også dette må omgivelsene være seg bevisst.

I denne tilstanden av dvale ser det altså ut til at pasientene også blir ute av stand til å registrere den bedringen som skjer. Når de blir vekket av dvalen, så å si, gjennom LP, oppdager de at de er mye bedre enn de trodde.

Sykdommen har ellers en iboende tendens til langsom bedring over lang tid, og mange kan oppnå full remisjon uten annen aktiv behandling enn skjerming, tilrettelegging og avledning tilpasset sitt symptomnivå og funksjonsnivå til enhver tid. Her skorter det alvorlig både på forståelse og tilgjengelige ressurser.

Det er med andre ord ikke LP som virker helbredende på ME. Man kan likevel tenke seg at denne prosessen kan bryte en ond sirkel og gjøre at den syke kommer i kontakt med seg selv igjen og blir minnet om at de har noen valg. De syke vil selv gjennom en bevisstgjøringsprosess på forhånd kunne avgjøre om de har noe å hente ved et slikt treningsprogram.

LP kalles et treningsprogram og passer definitivt ikke for alle. Det vil ikke ha relevans der hvor sykdommen mestres godt fra før og der den syke har tilstrekkelig, adekvat hjelp.

Noe å bearbeide i sin psyke og i sine relasjoner kan likevel alle mennesker ha, også ME-pasienter og deres familier. Ulike terapiformer må gis som tilbud og på den sykes premisser, uten å stille krav om at den syke skal presse tålegrensene for å vise sin sanne motivasjon for å bli "frisk". På forhånd kan det da være nyttig for eventuelle hjelpere å ha satt seg inn i de mest elementære begrensningene ved ME slik at "behandling" ikke gjør vondt verre. Det skjer hver gang den syke må presse tålegrensene fysisk og mentalt. Vinninga vil da gå opp i spinninga og vel så det. Så også ved LP. Intet overraskende eller "unormalt" der.

Når ME-pasienter går inn i en slik bakevje, tyder det på feilbehandling fra start, som oftest på grunn av uvitenhet. Dette er noe som kan og absolutt bør forebygges ved en økt bevissthet om sykdommens natur. Mye kan gjøres for ME-pasienter hvis man ønsker å forkorte pinen og få tilstanden til å snu så tidlig som mulig, hvilket også har vist seg å være gunstig prognostisk.

Inntil man har en terapi rettet mot sykdomsårsaken, er det flere tiltak som har vist seg å være effektive hvis de bare gjennomføres konsekvent. Det er ofte her det skorter. LP fordrer konsekvens. Vær like konsekvent med alle andre tiltak, så hjelper de også.

Skjerming, tilrettelegging og avlastning i kombinasjon med avledning og eventuelt andre terapiformer gitt som tilbud, tar nettopp sikte på å bevare fysiske og kognitive ferdigheter og å la den syke få beholde mest mulig kontroll med sitt eget liv. I tillegg virker det stabiliserende og følgelig dempende på symptomnivået. Men et slikt regime krever nærmest militær disiplin og kan være krevende hvis man ikke er sterk i troen. Får man det til og ser at det virker, vil det være motivasjon nok til å fortsette.

Gi den syke noen valg, men gjør det enkelt. Både hjelpeapparatet og de nærmeste trenger en helt annen bevissthet om det å kommunisere med en ME-pasient. Her hadde det vært en fordel å få pedagogene på banen.

Å ta utgangspunkt i at LP helbreder ME, er imidlertid å gå baklengs inn i problematikken."

mandag 24. september 2012

Du får Pelle, pappa!

Jeg var en 5-6 år gammel. Det var november og farsdag. Når de voksne skulle gratulere sine foreldre, da hadde de alltid kjøpt en gave som de gav sin mamma og sin pappa. Når det var morsdag og mai måned, da var det lett å plukke en blomsterkvast å gi den til mamma. Men hva kan man gi til en pappa i november, og det ikke var noen blomster der ute? Hvordan skulle jeg løse det? Det var langt til butikken og jeg hadde heller ikke noen penger. Hm!!! Hva kunne man gjøre? Jeg var ute på gården når jeg tenkte over det her problemet. Så fikk jeg syn på katten Pelle! Den kunne pappa få! :) Men han betalte jo allerede for maten til katten. Det ble litt feil det. Hm! Men den kunne jo mest være hans katt! Det kunne jeg gjøre. Men tanken om at det her ikke stemte helt, den var der. Men jeg kunne ikke finne noen annen løsning. Pappa kanskje ble glad likevel! Det ble han nok. Selv om jeg ikke fikk alt til å stemme inne i meg, gikk jeg bort til min 3 år yngre bror. Når jeg spurte lillebror om vi skulle legge Pelle i en kartong (uten lokk) og gi den til pappa i farsdags presang, lyste han opp. "Ja!" Det merkelige var at katten aksepterte at vi plasserte ham i kartongen og gikk med han til pappa. Det gjorde kattene aldri når jeg prøvde å legge dem i dukkevognen, og la dyne over dem. Da forsvant de raskt!
Pappa han holdt maska og sa:"Tack så mycket". Ja , det var et veldig lurt smil og man kunne gjette på hva han tenkte. Men jeg og lillebror vi strålte som tente lys!
Det her har pappa aldri glemt og han snakket om det fremdeles i forrige året. Hva de voksne ikke visste, det var at jeg skjønte ikke logikken i det her, men jeg holdt maska. Det ble morsomt! Og det ble bra, og pappa ble glad!

Nå tenker jeg at de er veldig viktig for barn og gi kjærlighet, ikke bare få. Da får man en følelse av at "jeg kan", og at "jeg betyr noe".
Den her situasjonen handlet også om et problem, eller utfordring som skulle løses. Det fantes et hinder på vegen og jeg måttet navigere om, og på en måte løste jeg det. Det er noe som andre unger også må, og det er bra. Det her er viktig for utviklingen på flere plan. Det gir en god selvfølelse og en følelse av "jeg kan".
Derfor er det bra om man ikke hele tiden curler for barn, men kanskje i stedet stoler på dem og viser at jeg vet du klarer det her!
Som barn er det mange situasjoner som de kommer opp i, og som gjør at de må navigere om, ikke minst med de andre barna.
Det fantes også andre utfordringer som ikke gikk å løse der og da. Da husker jeg veldig godt at jeg mange ganger tenkte, "Når jeg blir stor..." Tiden skulle hjelpe meg! Man trenger ikke å aktivere unger hele tiden. De har godt av å få pusterom, og da få tilgang til den kreative fantasien. Den kreative fantasien er så viktig. Det er med fantasien som man lærer seg å finne nye løsninger, og å drømme om fremtiden. Når man har kontakt med den kreative fantasien, kan man også ha kontakt med den indre roen. Hvordan skal barn få kontakt med den indre stillheten om de hele tiden er i aktivitet? Hvorfor har så mange barn problem med psyken idag? Er det på grunn av  høye krav? Hvor mye får de ro til å bare være? Barn har vel aldri fått ting servert så mye som de får idag? Tidligere generasjoner fikk arbeide tidlig, og Norge var fattig. Alle skulle bidra. Det var krig på 40-tallet, og folk var redd. De hadde god grunn til å være redd. Hvordan var helsesituasjonen for barna da?

Jeg har fremdeles nytte av min kreative fantasi. Den hjelper meg å finne nye løsninger, hvordan jeg må navigere om når det er hinder på vegen, og å se forskjellige mulige konsekvenser av mine planer. Den gir en indre trygghet og selvbilde. Jeg går så langt at jeg sier at den er en stor kilde til visdom.

Når jeg tenker på langtidssyke barn tenker jeg at den kreative fantasien sammen med å få gi kjærlighet er meget viktig i tilegg til å få kjærlighet. Ja, de kanskje ikke kan gå i skolen på flere år, og det skjønner jeg ikke er noe moro. Samtidig så kan man alltid ta igjen teoretiske kunnskaper. Men den emosjonelle og sosiale utviklingen er her og nå. Den kreative fantasien kan hjelpe dem å få en god selvfølelse, og den bærer de med seg hele livet.

Her tror jeg barn sliter, når de lever under svært traumatiske situasjoner. Når man går og er kronisk redd og i forsvarsberedskap, da er det kanskje ikke så lett å få kontakt med den indre kreative fantasien. Eller er det akkurat omvendt? Hva sier mine kloke lesere?


Om LP, ME og cfs.

Den her teksten er fra overlege Sidsel Kreybergs side ME-registret.  på Facebook.


"Man kan snakke om å "ha" ME fordi det er en sykdom med en sykdomsbeskrivelse, en tilstand som kan skilles fra andre tilstander på grunnlag av klinisk observasjon og sykehistorien. ME har både subjektive symptomer og objektive kjennetegn i motsetning til CFS, som vanligvis defineres på grunnlag av subjektive symptomer alene.

Opprinnelig (fra 1869) ble det sykdomsbildet vi i dag kaller ME kalt nevrasteni, og nevrasteni ble oppfattet som en fysisk sykdom. Denne tilstanden gikk i glemmeboken i den somatiske medisinen fordi nevrastenipasientene ble overlatt til psykiatrien ettersom diagnostikken var vanskelig og man ikke hadde laboratoriefunn å støtte seg til, og heller ingen dokumentert virksom behandling.

Da den samme tilstanden dukket opp igjen i form av epidemier i midten av forrige århundre, fikk den dette rare navnet benign myalgic encephalomyelitis etter en litteraturgjennomgang (av Ramsay) der det viste seg at det samme sykdomsbildet var beskrevet under en rekke epidemier verden over tidligere, men under forskjellige navn.

Den epidemiske formen av ME er også blitt kalt Ramsay's myalgic encephalomyelitis, og det ble diskutert om man i det hele tatt kunne tillate seg å stille diagnosen utenom epidemiske situasjoner. I dag brukes ME også om sporadiske tilfelle når sykdomsbildet overensstemmer med det som er blitt beskrevet under epidemiene.

CFS er ikke noe man kan "ha" med mindre det brukes synonymt med ME, og det er ikke alltid tilfelle. Skal man vite det, må man se nøye etter hvilken definisjon som er brukt. Den opprinnelige betydningen av CFS (etter definisjonen fra CDC i 1988, Holmes) er den samme som ME, men etter at psykosomatikken lagde en helt egen definisjon av CFS (i 1991, Oxfordkriteriene), har ME ikke lenger noe å gjøre med CFS slik denne sykdomsbetegnelsen vanligvis brukes.

Som oftest betegner CFS (på norsk KTS eller KUS) kun en samling symptomer og brukes som en slags restdiagnose man får når ingen sykdomsdiagnose passer. CFS brukes også synonymt med nevrasteni som en psykiatrisk tilstand som kan utløses etter en fysisk sykdom. Dette har vært praksis etter at CDC i 1994 reviderte sin CFS-definisjon og fikk med seg psykosomatikken. Denne CFS-definisjonen (Fukuda) har ikke med noen objektive sykdomstegn, kun subjektive symptomer, og krever utelukkelse av alle andre sykdommer og tilstander (overvekt, alkoholisme) som kan forklare en subjektiv fatigue - unntatt nevrasteni.

Nevrasteni har så mange betydninger og tolkninger at man har gått bort fra denne diagnosen, men den brukes noen ganger når legen gir opp å finne en diagnose som passer eller ikke vil bruke sykdomsbetegnelsen CFS. I Norge brukes CFS ofte synonymt med nevrasteni som en restdiagnose, til forskjell fra det opprinnelige nevrastenibegrepet. Alternativt slik CFS defineres i henhold til Oxfordkriteriene.

Det går altså et viktig skille her mellom ME og CFS, og man må være tydelig på hva man mener, for CFS er også definert etter så mange ulike definisjoner at man aldri kan vite om det siktes til en fysisk betinget tretthetstilstand med noen psysiske symptomer attåt, eller omvendt. CFS i henhold til Fukudadefinisjonen kan tolkes vidt og brukes forskjellig avhengig av hvem som bruker den. Det heter at symptomet fatigue i Fukudadefinisjonen av CFS ikke skal være uttrykk for motivasjonssvikt slik tilfellet er for symptomet fatigue i Oxfordkriteriene, men dette er lite kjent.

Den vanskelige grenseoppgangen, hvis man ikke er bevisst på det, og særlig hvis man ikke har hatt anledning til å observere en svært syk eller nyinnsyknet ME-pasient på nært hold over tid, kan være vis á vis en langtrukken postinfeksiøs asteni (kraftløshet) som er kjennetegnet ved langvarig fatigue (utmattelse) og tretthet, med økt søvnbehov uten at man kan sove av seg trettheten. I tillegg kan det være kvalme og en del andre symptomer, men ved en postinfeksiøs asteni ser man ikke denne ekstreme muskulære trettbarheten som alltid opptrer sammen med en rekke andre symptomer og tegn ved ME, slik det fremgår av diverse kriteriesett for ME og postviralt fatiguesyndrom (PVFS).

Muskulær trettbarhet er for øvrig et objektivt sykdomstegn og noe annet enn den følelsen av motstand i muskulaturen som ligger til grunn for det subjektive symptomet fatigue i Oxfordkriteriene (sammen med en følelse av mental tretthet, nedsatt oppmerksomhet og motivasjon). Det sies eksplisitt i disse kriteriene at trettbarhet ikke er et uttrykk som kan brukes til å beskrive den formen for fatigueman opererer med der. Ofte opptrer denne formen for fatigue sammen med depresjon og angst. Diagnosen krever ingen andre symptomer enn denne typen fatigue og har dermed ingen relevans ved ME - selv om også angst og depresjon kan forekomme ved ME. Den muskulære og mentale trettbarheten man ser ved ME kan verken forklares med motivasjonssvikt, angst eller depresjon.

Det er nok ganske mange som får diagnosen ME/CFS der det ikke skilles mellom noen av disse tilstandene. Hører man på hva folk selv sier før de prøver Phil Parker’s Lightning Process, også kalt LP, så beskriver de noe som kan oppfattes som en psykisk følgetilstand etter det som kan ha vært ME, postinfeksiøs asteni eller utbrenthet, der mange av symptomene, kanskje hele symptombildet, nærmest er blitt en vane - eller noe man "gjør", som det heter; noe som opprettholdes av angst for symptomøkning og negative forventninger knyttet til aktivitet.

Dette skal være pasientens egen opplevelse av sykdommens dynamikk før man starter på kurset og er grunnlaget for et vellykket resultat. Å komme frem til en slik "erkjennelse" av dynamikken i sykdommen kalles "å arbeide med sin motivasjon" i forkant. Kursdeltagelse krever at pasienten skal ha vært gjennom en slik bevisstgjøringsprosess som dermed sikrer at man siler ut dem som ikke har utviklet dette mønsteret. Å kalle det å "arbeide med sin motivasjon" går imidlertid rett inn i Oxforddefinisjonen av CFS, der den subjektive trettheten postuleres å være forårsaket av en underliggende motivasjonssvikt.

Det kreves altså ingen andre symptomer enn fatigue for å kvalifisere for CFS-diagnose i henhold til disse kriteriene, og denne fatigue skal være uttrykk for en underliggende motivasjonssvikt. Når folk med CFS-diagnose som har gjennomgått LP-kurs blir "friske" på en-to-tre, nører det opp under forestillingene som er nedfelt i Oxforddefinisjonen, uansett hva pasienten kan ha feilt i utgangspunktet. Man slipper da å se ordentlig etter hva det er som forklarer bedring hos pasienter med langvarig postinfeksiøs asteni eller ME som kan ha hatt nytte av kurset. De har gjerne vært svært aktive på forhånd og har "prøvd alt" før de tok LP-kurset og endelig opplevde en bedring.

At man kan ha nytte av en teknikk som krever en bevisstgjøring, og som til en viss grad ansporer den syke til å ta tilbake kontrollen over angst for symptomøkning og negative forventninger, er ikke overraskende. Dette er imidlertid ikke noe man skal peke nese av, for at ME og postinfeksiøs asteni er alvorlig nok, og til dels kan oppleves traumatisk, er hevet over tvil.

ME er også preget av betydelig kognitiv svikt og store problemer med å treffe valg. Pasientene opplever ofte en dyp maktesløshet fra start og får ikke nødvendig hjelp. Problemet med nedsatt fysisk og mental kapasitet over lang tid, undervurderes både av leger og andre i omgivelsene uansett hva årsaken kan være, og pasientene presses til å overskride tålegrensene for å imøtekomme både systemet og andre som ikke forstår sykdommen. Det i seg selv er traumatisk og må forventes å få konsekvenser for både den fysiske og psykiske helsen. Hos noen fører det til resignasjon, hos andre til en intens jakt på løsninger. Ingen av delene er gunstige for sykdomsutviklingen. 

Det er heller ikke pasientenes feil at systemet stiller for store krav til hva den syke skal prestere i forhold til hva helsa tåler eller unnlater å bistå med nødvendig hjelp, avlastning og veiledning. Dette vil kunne forsterkes av forhold i den sykes psykososiale miljø eller personlighet, men mestringsadferd er likevel noe annet enn sykdomsårsak, og det som oppfattes som uhensiktsmessige mestringsstrategier kan være det motsatte når en sykdom ikke blir forstått.

Vårt helsevesen er løsningsorientert og overlater til pasientene å finne løsninger når det selv ikke har noe å by på. Likevel får ikke pasientene det de ber om fordi de mistenkes for motivasjonssvikt. Neglekt skal på mystisk vis virke motiverende. Det fungerer heller dårlig, men ingen bryr seg om å evaluere effekten av denne politikken. Noen steder presses pasienter til å bevise sin motivasjon for å bli frisk gjennom å måtte prøve ut tiltak som virker direkte sykdomsprovoserende. Aktiviserende behandling kan skape angst i tillegg og påfører den syke ekstra lidelse og kanskje tilbakefall. Pasientene velger da heller å gå til komersielle aktører innenfor den somatiske medisinen og prøve diverse "løsninger" som tilbys der, ofte med samme resultat. 

Denne mangelen på aksept av diagnosen og mangelen på innsikt i sykdommens natur åpner feltet for en rekke useriøse aktører, og pasienter som holder igjen og ikke er villige til å "prøve alt" blir sett på som vanskelige og lite motiverte for å bli friske. Erfaringsmessig har de minst like gode utsikter til bedring, men dette er ikke noe som kan belegges med statistikk. Omstendigheter som påvirker sykdomsutviklingen ville sett annerledes ut med tilrettelegging fra start, veiledning av den syke og de pårørende, og korrekt diagnose så tidlig som mulig i sykdommen.

Når man hører leger snakke om "blandede årsaksforhold" ved "ME og CFS", er det ofte et tegn på at de ikke vet hva ME er og ikke er i stand til å skille ME fra for eksempel en postinfeksiøs asteni som varer utover seks måneder. Slike tilstander løser seg ofte opp etter noen få måneder. En seksmåneders grense har tradisjonelt vært kravet for å få CFS-diagnose fra den gang CFS betydde ME (fra 1988-1991). Dette kravet ble innført da man var ute etter å finne ut om man hadde å gjøre med en helt ny sykdom og altså skulle etablere diagnosen som egen entitet. En seksmåneders grense ble satt for å unngå tilblanding av pasienter med andre årsaker til utmattelse, men en slik utsettelse av diagnosen er lite hensiktsmessig i en klinisk setting der det gjelder å komme raskest mulig i gang med avlastning, skjerming og tilrettelegging.

At man hangler i seks måneder eller mer etter en infeksjon, er ikke det samme som at man har ME. Det er det kliniske bildet som avgjør om man oppfyller kriteriene for en ME-diagnose. Diagnosen vil kunne stilles lenge før det er gått seks måneder på grunnlag av det kliniske bildet alene ved fullt utviklet sykdom.

ME kan starte akutt, nærmest som en bombe som går av, hos noen i forbindelse med en infeksjon, hos andre etter et såkalt fritt intervall på noen dager etter en gjennomgått infeksjon, hos noen skjer innsykningen mer trinnvis i løpet av få uker, ofte etter en provokasjon som kan utløse ME akutt, og hos noen etter lang tids innsykning over måneder og år før det plutselig slår over i fullt utviklet ME.

Innsykningsfasen kan det være vanskelig å få ordentlig greie på, for den ligner heller ikke helt på en typisk postinfeksiøs asteni. Den allmenne kraftløsheten mangler, og det er ikke nødvendigvis fatigue eller økt søvnbehov. Men det kan være en rekke andre forstyrrelser som man ser ved fullt utviklet ME. Hos noen kan det ta måneder og år før ME-sykdommen blir fullt utviklet, hvis det i det hele tatt kommer så langt, og da inntrer det man kaller et akutt-fase-bilde som varer i minst et halvt år.

At pasienten har utviklet et slikt akutt-fase-bilde må være et krav for at man skal kunne sette full ME-diagnose. Diagnosen bør likevel stilles med en gang sykdomsbildet kan gjenkjennes, som en tentativ diagnose (foreløpig diagnose), inntil man får en avklaring gjennom videre utredning. Da må den syke behandles som en ME-pasient fra start, og det kan bidra til at man unngår å provosere sykdommen ytterligere, for eksempel gjennom en voldsom og belastende utredning som ikke tar hensyn til hvor sårbar en ME-pasient er i akutt fase. 

ME kan komme snikende etter en hvilken som helst infeksjon eller annen fysisk belastning, men vil i denne såkalte prodromale fasen være kjennetegnet mer av en del symptomer man ser ved fullt utviklet sykdom enn det man ser ved et typisk post-infeksiøst asteni-bilde, som er det vanlige for eksempel etter mononukleose eller hepatitt. ME i prodromal fase har også vært kalt partiell ME.

Hvilken tendens disse ulike tilstandene av uforklarlig, langvarig utmattelse (som utbrenthet og postinfeksiøs asteni) har til å gå over i fullt utviklet ME, er ikke kjent. Men det er nok en del unge folk med alvorlig mononukleose som ikke kommer seg så raskt tilbake som man forventer, uten at man dermed kan si at de har utviklet ME. De blir ofte for tidlig rehabilitert og må tilbake på skolebenken, og de prøver også selv å henge med så godt de kan i fritidsaktiviteter og så videre. Om dette er noe som disponerer for senere utvikling av ME, er ikke kjent, men det disponerer uten tvil for stresslidelser sekundært. 

Dette at man verken får lov av andre eller seg selv til å være ordentlig syk fordi tilstanden gir rom for å opprettholde et visst aktivitetsnivå, vil kunne hindre en gradvis, spontan eller naturlig tilfriskning. Disse pasientene vil kunne utvikle en betydelig stressproblematikk i denne forbindelse. Det samme kan skje ved ME, som har en iboende tendens til langsom bedring over tid hvis sykdommen ikke provoseres for sterkt og man unngår større tilbakefall.

Det er nok helst denne komplikasjonen med sekundært stress og innlært sykdomsadferd der man stadig presser tålegrensene uten å bevisstgjøre seg hvordan dette fører til at man maskerer symptomene forbigående og dermed skyver sykdommen foran seg den såkalte LP-prosessen tar tak i slik at den syke får en annen innfallsvinkel til mestringen av sin egen sykdom og får en distanse til den angsten som skapes av symptomøkning og nedsatt funksjon etter aktivietet. I alle fall er det slik metoden brukes, skal man tro beskrivelsene av de foreslåtte sykdomsmekanismene (basert i teori) med "adrenalin-loop" og "uvanen" med å vedlikeholde egen sykdom fordi man har "glemt" at det går an å velge noe annet, eller ikke er klar over det.

Det er en stor svakhet ved denne teorien at den ikke har latt seg bekrefte ved objektive målinger i laboratoriet. Det ville styrket teorien, som per i dag kun er en hypotese. Det er også kjent at en del pasienter blir bedre allerede gjennom den forutgående bevisstgjøringsprosessen. En bevisstgjøring i forhold til symptomene og hva som gir symptomøkning kan vel også forklare enkelte tilfelle av helbredelse når ME-pasienter i kontrollerte studier blir helt bra etter en kur med narremedisin.

Forutsetningen for å bli med på kurset, er altså at man har kjent grundig etter på forhånd hvor man står med hensyn til negative forventninger og angst for symptomøkning og annet som man kan kontrollere bevisst. Å trekke den konklusjon at ME er noe man "gjør" er imidlertid å dra det for langt med mindre den syke selv har denne opplevelsen. Men det er det altså enkelte som har, også blant folk som må kunne sies å ha kvalifisert for en ME-diagnose. Da må man ta med i betraktningen at ME har en iboende tendens til bedring over lang tid, men at kanskje ikke alle er i stand til å nyttiggjøre seg denne bedringen nettopp fordi de er så opptatte av å bli friske i en fei og må prøve "alt" heller enn å forholde seg til sykdommen.

Andre utsetter seg for en betydelig risiko ved å gjennomgå et slikt program som LP-kurset innebærer, for de vil da måtte presse tålegrensene sine langt utover det forsvarlige. Ettersom aktivitet maskerer symptomene og ME-pasienter er høyt motiverte for å bli bra, vil de som kaster alle hemninger på båten risikere alvorlige tilbakefall, noe man også har tallrike eksempler på. Det er grenser for hvor lenge en som fortsatt er syk med ME kan undertrykke og overstyre symptomene. En bevisstgjøringsprosess kan nok være nyttig, men å gjennomføre programmet, kan naturlig nok være svært risikabelt, spesielt hvis man blir fortalt at uteblitt effekt skyldes at man ikke utfører øvelsene "riktig".

Noen får tilbakefall etter lang tid, og dette vet man jo av erfaring med ME, at det er fullt mulig å undertrykke symptomene og nærmest oppleve en slags aktivitetsrus i flere uker og måneder - det skjer ved enhver utredning som krever transport og omstilling og ved enhver behandling som krever det samme, inklusive gradert fysisk trening. Så lenge sykdommen varer, vil det før eller senere komme et tilbakefall når tålegrensene stadig presses selv om den syke er i stand til å overstyre symptomene for kortere eller lengre tidsrom.

Dette blir som kjent ikke fanget opp av dem som driver LP-kurset. Der skal man signere på at kurset har vært vellykket, ferdig med det. I likhet med psykosomatikken og en del somatiske leger som driver med "ME/CFS" foretas ingen langtidsoppfølging av pasientene, som gjerne blir henvist til seg selv, eller de "shopper" videre etter stadig nye løsninger. Pasienter som blir verre etter endt utredning eller behandling blir også gjerne mistenkt for å motta en negativ påvirkning hjemme. Dette fører enkelte steder til tvangstiltak mot barn og unge som innlegges under andre diagnoser og holdes adskilt fra foreldrene. I slike miljøer er troen på kognitiv adferdsterapi og gradert fysisk trening fremdeles fremherskende ettersom ME oppfattes som en form for motivasjonssvikt eller angst for somatisk sykdom, og det er gjerne også i slike miljøer man opplever sterkest press om å prøve LP. 

Noen ME-pasienter er friske nok til ikke å ta skade av kurset selv om de heller ikke blir bedre, men noen vil kunne oppleve at de blir mer klar over sine tålegrenser enn de var fra før, kanskje fordi de blir i stand til å skille ut angst og negative forventninger og opplever at de mestrer sykdommen bedre. Denne effekten skulle det imidlertid være mulig å oppnå med andre metoder som var både rimeligere og mindre risikable, og mye av det som skjer når slike pasienter går inn i en bakevje kan forebygges gjennom adekvate tiltak fra start.

De fleste med ME går for hardt ut når de blir bra nok til å komme tilbake i aktivitet, og får dermed mange negative erfaringer med å teste ut tålegrensene sine. Man skal ikke peke nese av dette heller, for symptombildet ved ME er voldsomt og traumatisk og krever ganske omfattende hjelp hvis man skal ha noen mulighet til å plukke seg selv opp og gå videre etterpå.

LP- teknikken innebærer at man må undertrykke symptomer og i tillegg fjerne seg fra alt som kan provosere symptomer gjennom assosiasjon til sykdommen da den var på det verste. Det er typisk ved ME at snakk om symptomer eller sykdom hos andre virker direkte symptomprovoserende og kan være angstskapende i tillegg. Dermed kan man lett komme inn i en ond sirkel ved å assosiere til symptomene. LP-prosessen "løser" dette ved å kapsle inn og benekte sykdommen.

Dette kravet om å neglisjere symptomene og alt som minner om sykdommen, får imidlertid store konsekvenser for dem som fortsatt er syke, og som ikke har godt av å presse tålegrensene sine, men som blir med på kurset fordi de tror det er helbredelse i det bare man gir seg totalt over. En meget farlig vei å gå for en ME-pasient som ikke er seg helt bevisst i hvilken grad negative forventinger kan være en drivkraft i sykdommen hos andre selv om den ikke gjelder dem selv. Atter andre kan si at dette gjelder ikke meg, så nei takk, LP er ikke for meg. Disse teller da heller ikke med i statistikken over hvor adekvat LP er som "behandlingsform" ved ME.

Teknikken kan også få store negative konsekvenser for familiene til dem som blir bra - fordi de samme personene som sto hos og ofret seg minner så sterkt om ubehaget og traumet ved sykdommen at det blir nødvendig å fjerne seg helt, ikke bare i noen uker, men i årene som følger, og det kan være en lang og smertefull vei tilbake hvis man i det hele tatt kommer tilbake. For mange foreldre kan det oppleves som å miste et barn. 

Burde ikke dette være lagt inn i informasjonen på forhånd slik at man på et tidlig tidspunkt la opp til at man senere måtte få til en tilnærming til nære familiemedlemmer igjen? Og hvem står klar til å hjelpe med den prosessen? Hva med den totale benektningen av sykdommen hos tidligere pasienter som anser seg som vellykket behandlet, og som derfor tror fullt og fast på teorien bak, og som dessuten er programmert til å benekte sykdommen hos seg selv?

De sosiale implikasjonene, og den overføringsverdien de som er blitt bra tror at denne teknikken har for alle som er rammet av noe av det samme som dem selv, er en utilsiktet "bivirkning" som det snakkes lite om. Dette er ofte et stort problem og noen ganger et stort traume for dem som har stått hos og bistått gjennom hele sykdommen, ofte uten noen form for støtte eller veiledning selv, og for de fortvilede pasientene som stadig utsettes for press om å prøve en teknikk de på forhånd kan si med sikkerhet at ikke har relevans for dem selv." 


Sidsel Kreyberg har spesialisert seg på ME i mange år og rydder i den her teksten opp i diagnoseforvirringen kring ME og cfs og hvem som har hatt nytte av LP og hvem som ikke har hatt hjelp av det, og i de mere triste skjebnene, blitt mye dårligere.
De her diagnosekriteriene er høyaktuelle idag. Folkehelseinstituttet har søkt 9 miljoner i forskningsmidler for å forske på LP Og ME, og Live Landmark som selv har store økonomiske interesser i Lightning Process kommer være aktiv i studien, hvis det blir godkjent. Det forbauser meg stort. Grunnen til det er at man i Sverige er interessert i om forskerne har egne økonomiske interesser i det som de forsker på, har begynt å presentere det. Et eksempel på de er Psykiateren Mats Humbles forelesning om D-vitamin som man kan finne på youtube, der man i begynnelsen av forelesningen kan lese at Humble ikke har økonomiske interesser i det område han foreleser i. Hvis Live Landmark eller Phil Parker deltar i studien, da blir det problemer og tvil om kvaliteten på studien. 
Det blir også interessant hvilke kriterier som brukes i studien. Hvis de ikke avgrenser pasientgruppen med de striktere kriteriene da blir det problemer med om det som man skulle studere, var det de virkelig var det som de studerte.
Jeg lurer hvilke ME pasienter som vil delta i studien og kanskje risikere å bli sykere. Det kan være personer som har lyst å prøve LP, men da er det fremdeles interessant med kriteriene.
Det er mange spørsmålstegn og vi er mange som kommer å være oppmerksomme på hva som skjer.

Jeg stusser en del på forskjellige retorikk i LP reklameføringen. 
De som ikke blir bedre forklares med at de må få en tett oppfølgning etter LP kurs. Finns der ikke noen tanke på at den syke ikke responderer på LP fordi det er annen behandling som skal til. Det fins mer en tenkbar forklaring med andre ord... 

Som psykolog får jeg flere assosiasjoner når Landmark skriver om LP i media. Hun skriver om å være flink og å sette for store krav til seg selv. Det skrives også om stress og å uroe seg for mye, men at man kan påvirke det her i en ny retning.
Jeg kjenner godt til fenomenet fra mitt arbeide som psykolog. Det er mange som er utbrent som passer inn her, det som Sidsel Kreyberg også snakker om som cfs. Hva har det med ME å gjøre? Er det en sammenblanding her? Ikke rart det blir forvirring om diagnosen ME!
Hvis du leser hva Kreyberg skriver, så ser man tydelig at hun skiller mellom ME og cfs (av stress).

Lege Maria Gjerpe har også refleksjoner på den her eventuelle kommende studien og du kan lese det her


Du kan lese  her  om hvordan Kjersti opplevde Lightning Process og hvordan hun siste kursdagen ble overtalt å skrive under på at hun var frisk, til tross for at ikke klarte å sitte opprett. Hun lå på gulvet og skrev under på at hun var frisk. Hun fikk før kursen skrive under på en taushetserklæring om å ikke fortelle noe om kursen etterpå. Det må jeg si er en ny vri man driver pasientbehandling på. Det har jeg aldri hørt førr!

Jeg lurer på hvordan en eventuell studie skal løse de forskningsetiske utfordringene i sporene etter LP. Det skal bli spennende å se!

søndag 23. september 2012

Om ME, LP og forskning.


Det her er fra Sidsel Kreybergs Facebook side  :
"Typisk at Trudie Chalder, Simon Wesselys talerør og en ihuga tilhenger av Wessely school, har kastet seg over akkurat dette temaet. Disse folkene har aldri sett på ME som annet enn spørsmål om motivasjon - eller mangel på sådan. Psykiske fa
ktorers medvirkning står helt sentralt i deres tolkning av sykdomsbildet. De var blant de siste til å anerkjenne forekomsten av ME blant barn, men de kalte det CFS og vektla sin oppfatning av psykiske faktorer som sentrale for sykdomsutviklingen. Dette henger nøye sammen med hvordan de definerer og tolker CFS i en og samme operasjon, som en subjektiv lidelse. Deres hovedanliggende er mestring - eller mangel på sådan. De har ingen interesse av hvordan disse pasientene tidligere har mestret sine liv eller andre sykdommer så lenge de kan få sykdommen til å se ut som et uttrykk for sviktende mestring. I mangel av fysiske forklaringer på symptomene er det ikke så vanskelig. Faktisk er det en ren folkesport.

Grunnen til at psykosomatikken nå kaller det ME/CFS, er at diagnosekriteriene for ME også, tragisk nok, publiseres under denne headingen. Dermed opprettholdes den gamle forvirringen som hersker rundt disse diagnosene. Dette fagmiljøet som Chalder et al. tilhører, har aldri anerkjent ME som en egen sykdom, og de har aldri forlatt sitt forsett om å påvise psykiske faktorers avgjørende betydning for sykdomsutviklingen, spesielt uttrykt som "uhensiktsmessige mestringsstrategier" og sviktende motivasjon.

De er tilbøyelige til å se symptomene som uttrykk for uhensiktsmessige mestringsstrategier og en underliggende motivasjonssvikt, noe de kan fortsette med inntil man finner en fysisk forklaring. At subjektive symptomer kan bli en vane, og at frykt for symptomene kan virke forsterkende, er en annen sak og noe det kan være verd å se nærmere på. Men da må diagnosekriteriene være krystallklare. Det gir ingen mening å blande epler og pærer og plommer og tro at det som gjelder for den ene sorten også må gjelde for de andre.

Teorien bak Phil Parkers Lightning Process, en ren mestringsstrategi som baserer seg på pasientens motivasjon for å bli frisk, spiller rett i hendene på disse folkene og hvordan de tenker. Det handler om å gjenoppdage at man har noen valg og å ta kontroll over angsten. Hvordan disse ulike aktørene definerer ME/CFS, er et ganske sentralt punkt som lett glemmes i denne sammenheng.

Det er ingen tilfeldighet at all misjoneringen for LP blant ME-pasienter skaper slikt opprør. Det kan man godt forstå når man vet hvordan disse fagmiljøene vrir og vender på premissene så de alltid kan stemme med deres forhåndsoppfatninger, og hvordan de sender sine lydige undersåtter rundt i verden for å misjonere. Det krever ingen faglig bakgrunn, kun en sterk nok tro.

http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/j.2044-8287.2012.02093.x/abstract

lørdag 22. september 2012

Balanse i livet; En blogg anbefaling.

Jeg tenker det kan være en interessant blogg for mange å lese om Simple Living, Feng shui, Mindfulness, Livsglede og Hverdags luksus, selv om bloggen er på svensk.  Ann-Sofie, som også er psykolog tar seg tid til å tenke over livet, reflektere over hva som er viktig for henne og å rense ut de ting i livet som ikke føles riktig for henne her og nå. Hun har forenklet livet sitt så mye at hun har gått ned litt i arbeidstid, for å ha mulighet til å satse på ting som er viktig for henne, til eksempel sin dotter og å være sammen med dyr.

Du finner bloggen hennes  her.

Jeg ser at fler og fler søker seg til et enklere liv, etter å ha vært på autopilot lenge og ikke har tatt seg tid til å tenke over hva som er viktig i livet. Vi har mange mulighet idag og det informasjonsbrus som vi får gjennom alle sosiale medier idag, har ingen generasjon fått før oss. Vi blir fristet til mange ting med all reklame vi har overalt, og som vi må ha fordi vi er verd det. Hvis vi ikke på samme gang funderer over hvor viktig det egentlig er, da er det lett å over konsumere. Hvis vi strekker oss lengre og lengre for å skaffe oss alle de her tingene og status i mange varianter, da er det lett å gå seg vill. Nå vi er i kjøpe og aktivitets karusellen tar vi oss ikke lengre til hverandre og det har et pris i det lange løp. Når vi ikke har tid for de gode relasjonene, er vi snart i ubalanse.

Ønsker dere en god lørdag! Kos dere!

fredag 21. september 2012

Enkelt liv og tid til ettertanke.

Jeg har i flere år interessert meg i et enkelt liv (simple living), mye kontemplasjon og meditasjon. Jeg har i mange år arbeidet med mange flinke folk i helsevesenet, hatt mange kloke pasienter, og i tillegg til det har jeg lest alternative bøker og snakket med folk som er terapeuter i alternativ behandling. All den her erfaringen og inspirasjonen har jeg tatt meg god tid til å reflektere over.
Jeg har også arbeidet sammen med fysioterapeuter som er spesialister i basal kropps kjennskap og psykomotorisk behandling, og hatt mye spennende samtaler med dem,
Selv har jeg prøvd akupunktur og osteopati, og det var behandling som jeg opplevde meget positivt og veldig avslappende. Jeg har i flere år prøvd forskjellige meditasjons teknikker og pusteteknikker. Jeg har prøvd yoga og chi gong. Jeg har også hatt glede av fri dans og magedans. I tillegg til å bruke tid i naturen, og å leve et rolig liv, finner jeg alt det her som gode muligheter til å føle på livsglede.
Jeg føler meg godt plantet på landbakken og uansett om jeg er frisk eller syk, så har jeg samme verdi. Kjernen i meg er den samme uansett.
Jeg ser livet som en livs reise, og at på vegen møter både opplevelser som gjør vondt og som gjør godt. Det finnes livserfaringer som vi må stå i fordi livet der og da krever det. Da er det viktig å prøve å se seg om og se om det finnes muligheter til å navigere om. Det er ikke alltid det går der og da. Når det skjer for mye er det lett gjort å kjøre fast, og det er å bli tatt på alvor. Noen sier etterpå at de har levd i offerrollen og at de nå har tatt ansvar for sitt liv. Kanskje noen har stått i offerrollen, men det som også slår meg er at de ofte har hatt møtt situasjoner med riktig inspirasjon, og at de også fått de riktige verktøyene for akkurat dem. Og det er bra at de har fått vend punkter i livet som har blitt bra for akkurat dem.
Det her blir feil for de som sliter og har fått for mye livet, og som har blitt traumatisert. Det kan bli så feil at det kan oppleves som mobbing fra dem som burde vite bedre.
Jeg har hatt kontakt med personer som lever med traumer og som får sine sår åpnet, når de hører og leser om Sigrid som først var forsvunnet og etter en tid ble funnet drept. Det er å ta på alvor! Jeg er takknæmlig å kjenne på at jeg har kommet videre i livet og kan holde det her på avstand. Det jeg selv var med om for 23 år siden føles som noen skjedde i en annen tid og en annen verden.
Jeg mener det er veldig å strekke ut en hjelpende hånd, til de som ikke kommet like langt ennå.
Når man møter ondskapen gjør det noe med hvordan man ser på livet. Man forandres som menneske og jeg  ser på verden som et fellesskap. Vi gjør en felles reise, og for meg ble som som å velge kjærligheten før ondskapen. Det er forferdelig å ikke kunne hjelpe! For flere år siden tok jeg en viktig beslutning. Grunnlaget var at jeg hadde vært i en situasjon som jeg ikke hadde kunnet påvirke og man kan komme  i slike situasjoner. Slik er det. Men jeg sa til meg selv at jeg skulle hjelpe der jeg kunne, selv om jeg fikk folk imot meg og ikke tok det jeg sa på alvor. Det kunne jeg godt leve med. Det var vondere å leve med at det ikke gikk å hjelpe. Det har jeg hatt med meg i mitt arbeide som psykolog og det har jeg med meg som langtidssyk. Det handler om å få kontakt med sin indre stillhet og sjelsstyrken. Men man må samtidig ta vare på seg selv slik at man klarer av å fortsette. Det er ikke alle strider man skal ta. Det er ikke alle strider som er riktig å ta, eller som man klarer av. Det er livets realiteter.
Vi har i dag et samfunn der vi har klassforskjeller i helsevesenet. Jeg har sett det i flere år og det er for de som ikke har økonomi og krefter som jeg har begynt å skrive blogg slik at de kan få inspirasjon og informasjon uten å blakke seg.
Vi har et samfunn der ego tripper belønnes, og de dypere verdiene har kommet mer i bakgrunnen. Det ser vi på hvordan de syke og svake behandles. Et veldig godt eksempel på det er for eksempel pasienter med ME.
Det er for meg rystende å lese og høre om ME syke som har meget dårlige erfaringer av noen spesifike behandlingsmetoder ikke får mere oppmerksomhet! Hvor har empati og nestekjærlighet tatt vegen?
Jeg har fulgt med på hva som skjer i det alternative miljøet. Det som slår meg er at de ulike terapeutene overselger den metode som hjalp akkurat dem selv. Jeg kan skjønne at de ønsker å hjelpe andre med samme metode som hjalp dem, men for de som ikke passer inn på den metoden kan få betale en altfor høy pris.
Et eksempel på det kan for eksempel være Rosenterapi, som jeg i og for seg kan synes være spennende. Jeg har truffet mange som har gått gjennom Rosenterapibehandling, og resultatene var helt forskjellig. Noen opplevde stor glede i behandlingen, andre fikk tidligere traumer opp i dagen noe som er veldig  tøfft. Og hvis man gjenopplever sterke traumer trenger man noen som har kompetanse til å hjelpe dem. Jeg har også møtt noen som ble psykotisk! Jeg legger ikke noen verdiladning på psykosediagnosen, men har en bilde at den som er rammet har et indre helvete.
Det er ikke alle som skal stenge av stressresponsen og myke opp muskel-panseret for raskt eller i det hele tatt. Det finnes det som trenger hjelpe til å stramme opp for å stå på beina. Hvis terapeuten eller coachen ikke er kvalifisert til å diagnostisere og å vurdere om en metode er riktig kan den syke betale en meget høy pris. Hvis terapeuten eller coachen ikke har kompetanse til å forstå hva som skjer, og å kommer med rådet at de syke skal fortsette med den teknikk som de ble dårlige av. Da kan nok alle forstå hva som skal skje.
Her trenger fagfolkene å komme på banen!
Når vi selv har kommet videre på vegen er det tid for å hjelpe de som kommer lengre bak. Vi lever i et mye større sammenheng, og hvis samfunnet skal bli bedre for de som kommer etter oss da må vi alle ta ett felles ansvar å ikke bare tenke på sitt eget liv. Alle kan komme i en situasjon der vi trenger hjelp! Livet rammer oss alle før eller siden!

torsdag 20. september 2012

Det Ska Va Gött Å Leva.



Ja, visst skal det være godt å leve. Dagen idag har vært veldig god. På formiddagen mediterte jeg. Deretter tok jeg en sykkeltur til sentrum, og solen lyste over oss alle. Der møtte jeg positive folk som også var glade for at solen lyste sitt ansikte over oss. Følelsen som meditasjonen gav meg forstærktes av det fine været og de glade folkene som jeg møtte i byen. Når jeg er i godt humør møter jeg ofte mye mer hyggelige folk, enn da jeg er i dårlig form. Min utstrålning påverker de personer jeg møter og det er spennende å oppleve. Det er slikt det er for oss alle.
Når jeg kom hjem mediterte jeg en gang til. Deiligt!
Alle har glede av å slappe av, både friske og syke, men det er viktig å finne sin egen metode. Jeg har tidligere arbeidet sammen med fysioterapeuter som har vært spesialisert i basal kroppskjennskap, og psyko-motorisk behandling. De tilpasser metoden til pasienten, alltså riktig metode til riktig pasient.
Noen må stramme opp for å klare å gå på beina, noen annen må slappe av og flate ut.
Jeg har brukt meditasjon og pusteøvelser i flere år. Jeg har også komplettert med akupunktur og osteopati. Begge var veldigt fine metoder for å slappe av og å føle velvære. Det har man glede av både når man er frisk eller syk.
Mmmmm!!!! Det skal være godt å leve!!! <3 p="p"> 

onsdag 19. september 2012

Skandale?

"Dagbladet): Høyre-leder Erna Solberg mener det norske forskningsmiljøet på ME - som har blitt karakterisert som en sekkediagnose - og den flåttbårne sykdommen borrelia er for dårlig prioritert forskningsmessig.
Solberg mener at dette forskningsmiljøet trenger gulrøtter - i form av øremerkede midler - for å «lokke flinke hoder» inn i feltet.
- Mulig skandale
- Det er utrolig hvordan forskningsmiljø snur seg etter pengene, og dette kan bli den nye folkesykdommen. Innad i miljøene er det mange bastante meninger, og det er en skandale dersom det foregår systematisk feilbehandling, sier hun. " 
 
Les mere  her
 
De sosiale mediene gir nye muligheter for syke mennesker. Nå finns det store muligheter å søke informasjon, dele informasjon og å støtte hverandre til et opprør på grassrotnivå. Den seneste tiden er det flere som har fått bekreftet borreliose i utredning, som ikke sjelden har blitt gjort på privatklinikker. De har fått antibiotika behandling og mange forteller om tydelig bedring av helsetilstand, selv om det er en lang prosess.
De syke reagerer sterkt på å få diagnosen, etter at ikke har blitt tatt alvorlig i det offentlige helsevesenet. Nå tar de tilbaks definisjonsmakten over sine egne liv, retter på ryggene, og taler sin sannhet i mediene. Flere års innstengt frustrasjon kommer nå ut med full kraft!!! Det er ikke å vente at de retter seg inn i rekkene og holder kjeft lengre.
Vi lever i en ny tid og det åpner nye muligheter, men det her er også noe som helsepersonell og politikere må forholde seg til. Nye arbeidsmetoder tvinger seg frem.
De syke og deres pårørende krever å bli tatt på alvor, presser på at internasjonal forskning også blir kjent i Norge, forventer seg gode diagnostiske metoder med resultat på adekvat behandling.
 
Det uroer en del ME syke at de syke som har fått en borreliosediagnose tar så mye plass i mediene nå. Jeg tenker det er viktig å si at borreliose og ME er forskjellige diagnoser, og at det er viktig å arbeide for en bedre differentialdiagnostikk.
 
Hvis helsevesenet skal arbeide med en reproduksjon av arbeidskraft, da er det viktig å satse på diagnostikk. Man kan næmlig ikke løse et problem, hvis man ikke definierer hva problemet er.

onsdag 12. september 2012

Når teoribildning leder til overgrep av alvorlig syke barn.

Jeg ser at overskriften inneholder mye ladning, og det er gjort med avsikt. Jeg får gang på gang lese og høre om hvordan alvorlig syke barn blir feilbehandlet i helsevesenet. De opplever krenkinger, opplever avmakt og blir traumatisert i vårt helsevesen, og andre får trøbbel med barnevernet. Nå vet jeg også at det finns gode fagfolk som er genuint interessert i sine pasienter. Men nå velger jeg å fokusere på de alvorlig syke barnen og ungdomene som opplever å ikke bli tatt på alvor i helsevesenet og hva det gjør med deres følelsesliv.

Bloggeren Thea Kristine skriver blant annet:

 "Dere sier at dere vil det beste for oss, og at dere vil hjelpe. Da skal dere for f**n vise at dere mener det. Ville dere virkelig behandlet deres eget barn på denne måten? Det vedder jeg mye på at dere ikke hadde gjort. Innse at det faktisk går an å ta feil selv om dere tror at dere er verdensmester i det dere driver med. Det er ikke noe nytt for oss, det fikk vi vite for lengst at mange ikke er. Vi er ikke late, vi er ikke oppmerksomhetssyke og vi later ikke som. Det er jo en grunn til at vi prøver å skjule hvordan vi har det. Vi er bare pasienter som spør om noe som ikke skulle vært nødvendig å spørre om. Bare hjelp oss, lytt til oss og tro på oss, vær så snill."
 
Thea Kristine hadde tidligere et ME liknende tilstand, og var i vinter alvorlig syk med veldig lav BMI. Hun møtte en lege som hun opplevde som meget arrogant, og hans vurdering var at hun hadde psykiske problemer. Kort tid senere fikk hun diagnsoen Lyme disease , og har i flere måneder fått behandling for det.

Thea Kristine er en tøff ung dame som taler sin sannhet, med andre ord, tar tilbaks definisjonsmakten i sin blogg. Der kommenteres fra andre at de kjenner seg igjen i det som hun har å fortelle.

I mars det her året skrivet Thea Kristine:

 "Legen vi snakket med i går før vi reiste derimot, han var seriøst helt skrullete i hodet. Han stilte mamma spørsmål og nektet henne for å svare, bare avbrøt henne hele tiden fordi hun tør å si det hun mener. Bør hun ikke få svare ferdig når hun blir stilt et spørsmål? De mener nemlig at jeg har blitt utredet for ME før, nå nylig faktisk. Åh, blir irritert bare jeg begynner å tenke på alt styret som kommer ut av dette her. Ja, jeg har tatt MR, EEG, ph-sonde, blodprøver, kontrastvæske and you name it, men nei, jeg har ikke blitt utredet for ME. Han sa dette selv, "ME er en utelukkelsesdiagnose som vi setter når vi ikke finner noe galt.", og da lurer jeg, "Hvorfor satt de ikke ME-diagnosen på meg da de ikke fant noe galt i 2009?". Det står også i journalen min at jeg var gjennom en ME-utredning på Rikshospitalet nå nylig, det har jeg ikke vært, men da har jeg et spørsmål, "Hvorfor utrede meg for ME på Rikshospitalet etter at jeg ble utredet for det på Drammen?".
Jeg merker fortsatt på måten de snakker om meg, at de fortsatt mener det er psykisk og sitter i hodet, selv om psykologen min som har utredet meg i to år, ikke finner noen ting som tyder på at det er psykisk. Legene som mener det, de er ikke psykologer og spesialister innenfor psykiatri, så hvordan kan de være så skråsikre? Det blir litt som at jeg, som ikke er en dataekspert, skulle sagt til en dataekspert at jeg kan mer om data enn den personen, og etter det var bevist at dataeksperten var bedre enn meg, så skulle jeg nektet for det. Det sier seg selv at det blir for dumt. Idiotleger. "  Klar for opptur

Hun snakker om det som hjertet er fullt av og med full kraft på ungdomsspråk. Det er bra fordi det er viktig at vi får vite hva barn og ungdomer får være med om i norsk helsevesen i 2012. Det her kan vi ikke skyve under teppet. Det må opp i lyset!

I februar skrev Thea Kristine blant annet det her:

"Etter en stund ble vi sendt til et annet rom, og det var jo greit, i og med at vi først lå på mottakrommet. Vi fikk beskjed om og vente en stund til, så skulle en overlege komme inn å snakke med oss. Vente.. vente.. vente. Der kom han, endelig. Og nå hadde vi vært her i 8 og en halv time! Først snakket vi litt, og han sa noe som at "ønsket til Thea Kristine om å spise vil ikke bli noe større om vi gir henne sondeernæring." Det er ikke det eneste han sier, jeg skjønner jo såpass, måten han sier alt på, er som å si "Det sitter i hodet.", bare på voksenspråk, som om jeg ikke skjønner det? Herregud. Er det mulig å være så blåst, tror du ikke jeg vil spise eller? Det er for søren meg ikke derfor jeg trenger næring, jeg får jo ikke i meg noe særlig fordi jeg har veldig sterke smerter i magen og er forferdelig kvalm. Jeg spiser og drikker alt jeg kan og er helt fra meg fordi kroppen min ikke får nok næring. Er det noe jeg vil så er det jo for søren meg å spise!!
For å toppe det hele har jeg blitt utredet psykisk av en spesialist, og psykologen min(verdens beste psykolog) finner ingen verdens ting som tyder på at det er psykisk.

Plutselig er det ikke noe han får gjort heller. "Nei, vi vil ikke gi henne hverken sondeernæring eller intravenøs væske, ikke i dag og heller ikke i morgen. Jeg kan snu og vende på deg og utrede deg, men hverken sonde eller intravenøs får du av meg. Blodprøvene dine er fine og du har ennå ikke lav nok bmi. Sondeernæring gir vi kun til babyer som ikke får i seg næring, og en sjelden gang i blant til barn og ungdom med bmi under 12." Jeg er mer enn nok undervektig fra før av, bmi på 13,9 og det at jeg ikke vil gå ned i vekt er jeg helt åpen om, det siste jeg vil er å gå ned i vekt, og sånn har det alltid vært. Skal vi bare vente til jeg har en bmi på under 12 da eller? Skal jeg bare ligge hjemme å ha det så vondt å gå nedover og nedover i vekt helt til jeg er så underernært at det er livsfarlig? Det første jeg sier når han har gått ut av rommet er: "Drittsekk."
Tragisk
 
Jeg kan ikke la være å lure på hvordan barn og ungdomer med psykiske problemer får være med om i norsk helsevesen. Når leger tror at ME handler om en psykisk lidelse, lurer jeg på om det ikke kunne være lurt å få en god dialog med pasienten. Nå skjønte  Thea Kristine at hun var alvorlig syk, og det gjør ikke traumaet mindre når hun  ikke opplever seg å bli tatt på alvor av legen. Barn trenger ikke være så veldig gamle før de skjønner når det er null kontakt med helsepersonell.
Det er farlig å være skråsikker. Det er ikke alt vi vet og når teoribildning får dominere over det å observere pasienten med åpent sinn, da kan det skje mye rart. Thea Kristines historie gir oss et bilde av hvordan det kan gå galt mellom helsepersonell og pasient.
Når fordommene får plass i rommet, har fornuften gått ut gjennom døren! Jeg synes det er bra at hun ser den her situasjonen klart slik at hun kan legge ansvaret der det hører hjemme.
For den som ikke vet så mye om ME, kan jeg fortelle at somatikken har kuppet en somatisk diagnose og gjort den til sin og mest fokusert seg på symptomet utmattelse. På den måte har man gjort en somatisk sykdom psykisk. Samtidlig finns det massevis med forskning i utlandet som viser bio-markører som er å ta på alvor. Man kan lese om det her i Jørgen Jelstad sin bok "De Bortgjemte". Overlege Sidsel Kreyberg skriver også om det i ME registret på Facebook.

Du kan lese Thea Kristines mors fortelling fra hennes blogg.

Jeg har tidligere skrevet om Thea Kristine her  og  her  og her.


Når psykosomatikken kupper en somatisk diagnose, fokuserer på symptomet uttmattelse, og ikke er så strikt med kriteriene, da får de sykeste med ME diagnose seile sin egen sjø. Diagnosen ME setter da igang fordommer om pasienten, og de syke blir altfor ofte feilbehandlet. Det er levende mennesker det rammer!
Når man gjør en utvannet diagnose der man mikser sammen forskjellige pasientgrupper og anbefaler kognitiv terapi og gradert trening, da rammer det de alvorlig syke ME pasientene. Helsepersonell får holdninger som ikke baserer seg på strikt vitenskaplighet. Det som helsepersonell kaller for eksponering, innebærer for de syke at de blir feilbehandlet og traumatisert, i det helsevesen som skulle være deres hjelp og fristed. Thea Kristines historie er et skremmende og hjerteskjærende eksempel hvor feil det kan gå. Det her er meget alvorligt!

Nå er ME en klart definiert syndromdiagnose med klare kriterier i følge Barbara Baumgarten-Austrheim  , overlege på ME-senteret, universitetssykehuset i Oslo.
Men ikke alle leger følger de her diagnosekriteriene, og det har Thea Kristine betale et høyt pris for å erfare!

Thea Kristine! Jeg beundrer din styrke! Stå på! <3 p="p"> 

Jeg har tidligere misoppfattet og tenkt at Thea Kristine hade en ME diagnose. Hennes mor sendte meg en melding for å klargjøre at det ikke var slik, men at Thea Kristine fått behandling på BUP lokalt slik de behandler ME pasienter. Hun fikk behandling med gradert trening og kognitiv terapi, og det gjorde henne sykere. Da ble hun overført til BUPA, som er fylkesdekkende.

Nå har undersøkelser vist at hun har en Borreliose, og det får hun behandling for.
 

tirsdag 11. september 2012

Hellig melk?

Immunologen Sanna Ehdin har et interessant innlegg om melk og vår helse.

"• Mjölkens förträfflighet för att undvika benskörhet är en myt. De som konumerar mest mjölk i världen, svenskar och amerikaner, har även högst benskörhet… Hos afrikanska bantukvinnor är dock benskörhet i stort sett okänt fastän de aldrig äter mjölkprodukter. Kalcium sitter hårt bundet till mjölkproteinerna, och bästa kalciumupptaget får vi via gröna bladgrönsaker, bönor och fisk.
• Söker man på mjölk + allergi på PubMed ger det närmare 5000 vetenskapliga artiklar. Tio år gamla rekommendationer från WHO European region säger också att barn ska undvika komjölk före 10–12 månaders ålder. En för tidig introduktion av komjölk kan leda till blödningar i tarmen."
 
Les mere på hennes blogg  her.