Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

torsdag 29. mars 2012

Trauma, stress, kropp og psyke.

Det er, i dagene, igjen blitt aktuelt å fokusere på katastrofen på Utøya og bomben i Oslo, den 22/7-2011. Det går ikke å unnvike at de såren, som oppsto for de som kom i direkt berøring, blir opprivne igjen. De har gått gjennom en krigserfaring og sjokkopplevelse, som ikke kan være så lett å forstå for de som ikke selv har vært med om noe liknende. Det ungdomene var med om på Utøya, er en enorm belastning for kropp og sjel. Jeg håper de får god hjelp og støtte nå etterpå og at de får forståelse for at det her kan ta lang tid.

For ca 12 år siden kom den svenske legen Christina Doctares bok ut. Den heter "Hjernestress - kan det ramme meg?". Hun var meget aktiv i Lege uten grenser i 90 årene når kriget i Bosnia var på sitt værste. Det var mange med krigskader, voldtektsoffer, tortyroffer og andre som søkte hennes hjelp. Det som slet henne hardest i den her perioden var prestisjekampen og andre uroligheter inne i organisasjonen Lege uten grenser.  Etter Doctare kommet hjem til Sverige gikk hun selv inn i veggen og måtte ta en hvileperiode. En periode bodde hun i et kloster, der det var stille og rolig. Alt det her ledde til at hun begynte å lese igjennom den forskning som fanns på området, og det ble til  boken Hjernestress - kan det ramme meg. 


Christina Doctare fortalte om stridene inne i organisasjonen Lege uten grenser, sa hun at det var som å hele tiden være beredd på å få en kniv i ryggen. Men andre ord kronisk stress. Det her handler om den velkjente "løven" som det diskuteres i ME miljøet. Men min erfaring fra jobben er at det er først når løven har gått og lagt seg for å sove, som kollapsen kom. Mine pasienter fra Bosnia hadde klart seg å overleve kriget. De hadde tatt med seg famljen til det trygge Sverige. De hadde en bolig og en trygg inntekt i Sverige, og de kunne puste lettet ut. Da kom krasjen og de sterke reaksjonene. De skjønte ingenting. Holdt de på å bli gale? tenkte de. Nei de var ikke gale, men det var først nå de slappet av og da kom reaksjonen. Jo mere forferdelige hendelser de hadde vært med om, jo kraftige følelsesreaksjoner. Det er forferdelig slitsomt når følelsene bryter seg frem, helt jævligt! I overlevelsesituasjonen da mobiliserer man seg til å overleve, og da er hele organismen i alarmberedskap. Det er en viktig funksjon. Problemet blir større når man lever i den her alarmberedskapen i lang tid. "Reservelagrene tømmes." Når man føler seg trygg, da slapper man av. Det parasympatiske fred og ro systemet aktiveres, og de selvhelbredende mekanisme i kroppen får en sjanse å arbeide og å bygge opp kropp og sjel igjen. Det er når faren over signalen lyder, jeg har sett at mange får en reaksjone. I striden bygges det murer, og i fred rives murerne.
 
Jeg lurer på mye stress som de fra Utøya må leve med i dag. Kronisk stress er veldig slitsom for kroppen, og det er sjokkopplevelser også. Får de den fred og ro som de trenger? Har de mulighet til å snakke med noen som har kunnskaper om sjokktraumer? Det her er ikke noen man bare kan legge bak seg. Nei, man må gjennom det.
Her kan du lese litt om immunologen Sanna Ehdin tanker om følelsenes biologi.
Jeg lurer på om de har har psyko somatiske reaksjoner nå etterpå. Med den forferdelige katastrofen, er det ikke rart om de har det. Selv fikk jeg ryggproblemer og fordøyelsen av mat fungerte ikke som den skulle. Når maten hadde tatt seg gjennom hele mage tarm kanalen, da luktet det og lignet oppkast. Når kroppen hadde som mest behov av det riktige drivstoffet, ernæringsbalansen, fordøyde kroppen ikke maten. Hvis kroppen ikke kan ta til seg nok næring og bakteriefloraen er helt forandret, da snakker vi om somatikk i tilegg til psykologi. Hvis jeg hadde hatt kunnskaper om det her for 20 år siden hadde jeg tatt biodophilus kapsler og vitamintilskudd. Det handler om å styrke kroppen på flere områder når man er med om så traumatiske tilstander. Når allmenntilstandet er svekket, da er vi sårbare på mange områder.
Man kan få inflammasjonstilstander i kroppen både av stress og vår industriellt raffinerte mat.
Når jeg for noen år siden snakket med en psykologspesialist som samarbeidet med traumaspesialister på nasjonal nivå, lærte jeg noe nytt. Når man tidligere hadde studert personer med liknende helsetilstander som hos meg, hadde man funnet en felles variabel. De hadde alle traumaer fra andre verdenskriget. Man kom frem til at det her handlet om langtidseffektene etter krigstraumer. Når det gått så lang tid var det vanskelig å komme ad traumaet. Jeg har min egen teori av det her. Ved traumaer forandres pusten, og kroppen har ekstra mye behov av næring. Kronisk indre stress akkurat som feil mat, kan gi sykdommer. 
Her kan du lese litt om immunologen Sanna Ehdin sine refleksjoner om hvordan mat kan påvirke vår helse.
 
I boken "Hjernestress - kan det ramme meg" kan man lese at stress i lang tid, kronisk stress, kan lede til alle typer sykdommer, fysiske og psykiske, ned til cellnivå. Det forandrer hormonebalanse, immunforsvar og så videre.
Her kan du lese hva immunologen Sanna Ehdin har å si om stress, følelser og kropp. 
Når en person har vært med om sjokkopplevelser og eller stress i lange tider, er det ikke vanskelig å få fagpersoner til å se at det må ha påvirket psyken. Det er bra det! Det som kan bekymre meg er når de her personene parkeres hos psykologen eller psykiateren, og man ikke tenker at det også kan bli biologi av det hele. Den her prosessen kan ha gått så langt at det må behandles, eller hvis man ikke kan det, gi personen tid og muligheter til selvhelbredelse hvis det er mulig. Det er ikke alltid det heller går.
 
Immunologen Sanna Ehdin har vært min viktigste inspirasjon de siste 10 årene. Når man har problemer med helsa og helsevesenet ikke har så mye å tilby da må man søke informasjon på andre måter. Hva styrker kropp og sjel og hva svekker? Det er ikke så at jeg bruker alle hennes råd. Det er ikke alt som kan appliseres på min situasjon, men tanken om å ta vare på helsa fra et holistiskt perspektiv er interessant. Jeg tørr ikke stå for alle hennes helsekost råd, men når hun snakker om hvordan maten påvirker biologien i kroppen da er hun på topp! :)

Jeg håper det her innlegget kan være en inspirasjon til videre assosiasjoner om det udelte mennesket.

tirsdag 27. mars 2012

En sterk vilje kan sabotere for den som er syk!

Når jeg var yngre da trodde jeg naivt at hvis jeg hadde mye vilje, kunne jeg klare veldig mye. Jeg hadde lett for å få infeksjoner, men de gikk raskt over. Det var en del av mitt liv helt fra tidlige skoleår. Det som jeg ikke regnet med var at jeg skulle bli langtidssyk. Nei, jeg hadde andre planer, som jeg arbeidet hardt for å få til. Jeg skulle bli psykolog og deretter skulle jeg videreutdanne meg. Da har man ikke tid til å bli langttidssykemeldt. Men det er ikke alt man har kontroll over. Livet slår til og man får prøvninger som forstyrrer det som man hadde planert. ;) Man planerer ikke å bli langtidssyk, ikke jeg. Det finns det som er morsommere, og jeg hadde likt å delta på konferanser der jeg kunne lære meg mer om det menneskelige psyken.
I stedet kom jeg i en situasjon der jeg måtte lære meg mer om et holistisk syn på mennesket. Hvordan er mennesket skrudd sammen, med kropp og sjel?
Når jeg ble vitne til en barnekidnapping og fikk sterke sjokkreaksjoner hadde jeg allerede lett for å få infeksjoner. Et halvår etter barnekidnappingen hadde en til ung dame blitt myrdet og funnet naken i en svart søppelsekk. Redseln var stor og kroppen fordøyde ikke maten, og luktet fortsatt oppkast etter å gått gjennom hele tarmkanalen. Stress kan virkelig påvirke kroppen. Det har jeg vært med om. Psykisk stress blir også biologi. Men det er også omvendt. Den mat vi spiser blir også biologi og psyke, altså somato-psykiskt.
Det er det somato-psykiske som jeg har fått lære meg mere om. Året etter at fordøyelsen hadde kommet i ubalanse, fikk jeg en halsbetennelse og deretter ble jeg fatigue. Det var jeg hele resten av utdannelsen, men til tross for det klarte jeg å bli ferdig med utdannelsen. Når motivasjonen er sterk, da klarer man mye. Og jeg kunne arbeide i flere år. Jeg trivdes veldig godt med mitt arbeide. Pasientkontaktene opplevdes meget meningsfulle. Men stressen rundt omorganisasjoner tok energi, for meg som ikke hadde helsaen på topp. Jeg skjønte at noe var feil i kroppen, men hva var det som skjedde?
Det er ikke noen selvfølge å vare frisk, tverimot. Hvorfor skulle akkurat jeg være et unntak? Eller du, eller du, eller du..
Når man blir syk i lang tid er det mye som man går miste om. Hvis man satser tid og penger på en akademisk utdannelse, har man en drøm. Drømmen om jobb, karriære, sosialt nettverk på jobb, og god økonomi får seile sin egen sjø, og livet som man har fått går i en annen retning. Når man leser i media om at skal lønne seg å arbeide, da tenker jeg at slik er det allerede. Når man er langtidssyk er det mye i livet som man går miste om. Det er ikke bare drømmen om jobb som går tapt, det er omgang med venner, reiser, og hobbies som man ikke lengre har kapasitet å klare av. i sommeren som var hadde jeg for eksempel mulighet til å reise til USA, til Forks i staten Washington, og på hos avlegsne slektinger. Det var en for lang reise og derfor alt for krevende. Periodevis er jeg redd for å ikke har krefter til å reise til vårt Tyrkiaparadis. Det er ikke noe som er en selvfølge lengre.
Når man er frisk, da er det enkelt å mobilisere ekstrakrafter til ting som man liker og synes er gøy. Det ser ikke slikt ut når man har ME eller andre sykdommer som svekker. (Jeg hadde tidligere en nabo som var hardt rammet av KOLS. Det er en også en sykdom som kan slå forferdelig hardt) Hvis man bruke viljestyrken for mye kan priset bli veldig høyt. Det beskriver bloggeren Serendipitycat veldig tydelig her. Jeg siterer litt fra hennes blogg:

"For det er jo sånn man er opplært til å tenke, at den positive opplevelsen er verdt det. Det å kunne delta, møte folk, være med på ting, det er verdt å bli litt dårlig etterpå.
Litt.
Hvis det bare hadde vært snakk om litt så.
Jeg tror mye av æren for at alvoret i dette faktisk gikk opp for meg må tilskrives Dr. Barbara på ME-senteret på Aker. Da hun satt ved sengekanten min der oppe i oktober og rynket pannen og øynene hennes gnistret mens hun fortalte meg hvordan disse smellene gang på gang i verste fall ville gjøre meg sykere og sykere, eller hindre at jeg ble friskere, gjorde det noe grunnleggende med min holdning til aktivitet og hvile også." serendipitycat
Det å ha en sterk vilje kan ha en pris når en er syk. Det kan bli dyrt! Det svekker allmenntilstanden i kroppen og man blir dårligere. Det hindrer de selvhelbredende prosessene i kroppen.

Når man sitter med de her kunnskapene, blir det ekstra ille når man får høre eller å lese at det skal lønne seg å arbeide. Det gjør allerede det. Det er positivt for alle de som kan arbeide at få hjelp av NAV til å komme videre. Der har NAV et kjempeviktig arbeide. Men for oss som er syke blir det helt feil. Hvis vi skal komme ut i arbeidslivet igjen, da må vi ha en god behandling. Hvis vi skal ha en bedre folkehelse, er det der vi må begynne. For å få en riktig behandling, må vi diagnostiseres. Det er betenkelig at man i Norge har satset så mye på psyko-somatikk på sykdommer man ikke vet hva de er. Jeg hadde en gang en rådgiver på bank som sa, at man skal ikke legge alle eggene i samme kurv. Man skal kke satse hele kapitalet på samme sted. Det er bedre å spre kapitalet for å trygge vinsten senere. Likeså vinner kognitiv terapi altmer terreng, og tar plass, slik at de pasienter som ikke opplever å få hjelp av kognitiv terapi ikke får andre alternativer. Kognitiv terapi og psykodynamisk terapi er to forskjellige behandlingsmetoder som kan komplettere hverandre. Ikke heller her burde man legge alle eggene i samme kurv.
Når jeg arbeidet i psykiatrien i Sverige var vi nøye med at pasientene skulle få en rask time. Jo raskere man fikk hjelp, jo bedre var det. Det var ikke sjelden som sengeposten som tilhørte vårt distrikt hadde ledige plasser. Slik såg det ikke ut i Norge når jeg kom flyttet hit. Det var mer en situasjon der mange trengte innleggelse og når de skulle skrives ut var det ikke alle som automatisk fikk en time på poliklinikken. De hadde næmlig fullt. Når en person ikke får tidlig hjelp risikerer han/hun å bli mye dårligere. Det er en sannhet som også berører barn som sliter.
Karin Andersen skriver i Dagbladet. :
"Folk som tror at folk velger sykdom og dårlig råd, framfor jobb og selvstendighet og som bruker alle anledninger til å gå løs på inntekten til uføretrygdede må stoppe den uverdige hetsen. Og endringer må skje i hodene på de som aldri ser kvalifikasjoner, evner og mulighet, men stirrer seg blind på problemer, rullestoler og forutinntatte holdninger. Hvis Fasting og andre kunne bruke energien på å bryte barrierer og fordommer mot folk som ønsker jobb, framfor å bygge opp under dem, har vi mulighet til å lykkes. "
Det blir feil når friske og resurssterke skal vurdere hva som skal prioriteres i samfunnet, hvis man ikke lytter på de sykes erfaringer. Vi er mange langtidssyke som skulle kunne bidra veldig mye i samfunnet, hvis de friske vil lytte. Vi har god tid til å tenke på hvordan samfunnet fungere, og jeg er ikke i tvil om at det kommer mange konstruktive forslag från oss som kjenner det på kroppen.
Det ikke få ganger som jeg har tenkt over hvorfor man ikke informerer folk mer om hva som svekker allmenntilstandet og hva som styrker oss. Slik det er nu får vi selv lete opp informasjon og tiden går.
Når negative holdning får styre for mye, da løser vi ikke et folkehelseproblem. Det er ikke ideologier som gjør syke mennesker frisk. Det er reelle fakta om hvordan kropp og sjel fungerer og hva som gjør oss friske, altså vitenskap! Når det handler om ME, psykosomatikken og den bio-kjemiske forskningen, da er det ikke nok å tenke at sannheten nok ligger noensted i mitten, som om det handler om en vanlig arbeidsplass konflikt. Det handler om hvilke studier som mest holder mål!
Jeg undrer om det finns noen studier som viser hvilke pasienter med "fatigue" som har bruk for gradert trening, og hvilke som blir dårligere av det. Jeg snakket for noen år siden med en nevrolog som sa at det er mange sykdommer som gir fatigue, og det vanskelige er å skille ut de forskjellige pasientgruppene.
For meg blir det da feil å føre sammen de her her pasientene i samme gruppe og ordinere alle i den her gruppen cbt og kognitiv trening. Hva blir det for holisme, kvalitetssikring og god forskning av det?

torsdag 22. mars 2012

LCHF förr och nu del2



Lchf er ikke noe nytt. Førr fikk syke styrkende mat som kjøtt og fett.
Når kostrådene ble forandret fikk vi andre sykdommer. Annika gir fler eksempler på det.her i filmen.

Det som hun forteller om setter fart på mine tanker, kanskje også deg.

Annika forteller for eksempel om at det er kvinner med høy utdannelse som er mest interessert i å fulge de etablerte kostrådene. De er også dem som sliter med mange av de nye sykdommene som for eksempel fibromylagi og annet. Hun er jo selv en av dem som slet vondt med sin helse og hun hadde mange symptomer på det som kan tolkes som diffuse symptomer. Det var ikke kognitiv terapi som gjorde henne frisk. det var en kostomleggning.
Det finnes mange veger til Roma. Mitt interesse med den her type blogg er å stimulere til nye tanker.
Nå tror jeg at vi må finne den kost som passer til vår egen kropp.
Det er viktig å tenke hvordan en slik forskning ska finansieres. Vi kan ikke forvente at legemiddels og matindustrien (for eksempel margarin eller raffinert matindustrien) skal finansiere noe der de selv risikere å miste inntekter. De er vinstdrivende foretak og driver ikke med velgjørenhet.

LCHF förr och nu del1



Annika forteller om hvordan kostholdet forandrets fra slutten av 1800 tallet og hvordan folkehelsaen har forandret seg til idag. Etter at vi har begynt å spise margarin og annen industrimat har nye sykdommer utviklets.
Hun forteller om forskeren Ancel Keys som trodde at det var de harde fettene som ga oss hjerte- kar sykdommer. Via forskningjuks lyktes han å imponere journalister og politikere om at det var mettede fetter  som var farlig for vår helse. Politekere ble så overbeviste at det her var riktig at de gav bare penger til den her forskning. De andre fikk vare uten. Det her sammen med idealisme ble starten til den her fettskremsels propagandaen som vi har vært vitne til de seneste tiårene.
Senere ble det en en eksplosjon fedme og diabetikere. Det må ha vært gyllene tider for legemiddelindustrien eter vært som folk har spist mere søppelmat og blitt sykere.
Min gamle far som har diabetes og hjertekar sykdommer har nå lenge måttet fulge myndighetenes kostråd. Jeg kan ikke la være å lure på hvordan han hadde hatt det med lchf. Å andre siden hadde han ikke levd idag om ikke legemiddelsindustrien utviklet så fin medisiner som finnes idag.
Annika forteller om hvordan pasientene blir bemøtt av helsevesenet når kostholdrådene ikke fungerte på dem. Hadde de fulgt kostrådene skulle de ha vært mye bedre, og de kan ikke ha gjort som de fått beskjed om at de skulle. De må ha fortrengt de ting som de ikke skulle har spist, men som de likevel spiste.
De  viser et menneskesyn som sier at mennesker er late, ikke godt nok motiverte, og som lyger om at de ikke har spist rett. Det er ikke rart de syke bli sinte og skuffet på myndighetene og på fagfolk i helsevesenet når de ikke ble tatt på alvor når den aktuelle behandlingsformen ikke virket på dem.
Jeg møter eksempel, på eksempel i vårt samfunn, der man skylder på de syke når behandlingen ikke gir resultat.
Når myndighetene, politikere, og helsepersonell viser holdninger som de syke ikke kjenner seg igjen, da blir det fullt naturlig for de syke å arbeide sammen for sin sak på internet. Hvis man tenker gruppepsykologi, organsiasjonspsykologi og sosiologi, da finner vi mye interessant og igjenkjennelig i de her prosessene. Det er interessant at man ikke er mere ydmyke og tar til seg at vi faktiskt ikke vet alt. Man tror at ma står i en trygg grunn i vitenskapen som sannheten, og da har man utviklet en tro. Hvis man luter seg mot en tro, da er det lett å skylde på pasienten som ikke passer inn på den tro man bærer på idag.
De syke ønsker resultat, og leter etter ting som fungerer i praksis. Når behandlingen som anbefales ikke virker i praksis, da er keiseren uten klær. Pasienten ser det eller tror det er han/hun det er feil på. Det ser ut til at en stor gruppe tro på at keiseren har klær på seg, men ikke allle. Det er de som går føre og viser en ny veg, når de har søkt videre til nye fakta. Ikke så sjelden blir de uglesett og må stå fast i en stormvind.
Når vi er syke, er det naturlig for oss å søke oss til løsninger som leder til noe positiv, og kanskje til og med blir friske. Det er en positiv kraft som samfunnet kan ha stor nytte av, hvis de tørr å se hvordan keiseren egentlig ser ut.
Kanskje ikke vi voksne kronikkere får glede av det her, men bare det at barn, ungdomer og kommende generasjoner får glede av alles (ikke bare de syke) vårt samfunnsengasjemang får det. Da har vi gjort noe meget meningsfullt av vårt engasjemang.

Annikas historia del2



Annika forteller her om hvordan hun startet sitt nye liv til et slankere liv der hun også ble frisk.
Hun hadde mange symptomer, blant annet, ledd og muskel besvær. Hennes helseproblemer forsvant etter 15 år og hun kunne helt plutselig gjøre husarbeide uten noen problemer.  Det samme opplevde hennes pasienter.
Men hun gikk imot de etablerte kostråden og da fikk hun problemer med arbeidsgiveren. De mente at hun ikke fulgte vitenskap og beprøvd erfaring. Hun startet med sin blogg i 2005. Det var starten på en historia som er meget spennende. Jeg tror Annika har fått betale et høyt pris for sitt arbeide, men samtidlig er mange takksomme fordi hun sto frem som hun gjorde.
Idag er det på Socialstyrelsen godkjent at lchf brukes for diabetespasienter, som en av noen kostalternativ. Det erkjent som forenlig med vitenskap og beprøvd erfaring.
Idag må margarinindustrien begynt å gjøre reklame for sitt margarin, også i Norge. Det har jeg ikke sett tidligere. Nå får bøndene gode tider når vi er mere interessert i smør. Beck to basic! :)

Annikas historia del1



Det her er damen som satte igang en folkebevegelse i Sverige, og det ble starten på et paradigmeskifte på samme gang. De syke prøvde lchf (low carb high fat) og det var mange som rapporterte om bemerkningsverdige helseresultater, som kunne måles hos legen. Likevel fikkk Annika  og hennes tilhengere tåle mye sterk kritikk og harselering.  Det ble sterke diskusjoner på bloggen hennes. Selv om hun ikke diskuterer ME diagnosen, tror jeg likevel det her kan være interessant for de ME syke. De personer som Annika snakker om som har fått god hjelp av lchf, har tidligere prøvd de anbefalte kostrådene i helsevesenet. Når det ikke virket da var det pasientene man skylte på. De ansågs som late og ikke engasjerte nok. Når de siden fikk veldig gode helsemessige resultater og kunne minske på sine medisiner og i en del fall kutte ut medisinene, da ble de skuffet, og i en del fall sinte på hva Annika kaller for etablissemanget.  Tilliten til  uttalt myndighetene og etabissemanget var svekket. Det var kritiske røster mot Annika og hennes tilhengere, og de ansågs som besværlige. (Noen som kjenner igjen det her?)
Annika startet den her  folkebevegeslen via sin blogg, og etter henne har den ene spesialisten etter den andre at vi har godt av å spise mindre karbohydrater og at vi trenger naturlige fetter.

onsdag 21. mars 2012

The Food Revolution in Sweden.



Når myndighetene begynte å anbefale oss til å unnvike fett i maten, begynte nye helseproblemer. Det sm vi lærte oss fungerte ikke i praksis for mange mennesker. Det har vært økende antall med fetma og diabetes. Personer som virkelig prøvde å fulge kostrådene som anbefaltes i helsevesenet og fra myndigheter, mislyktes med å holde vekten. Likevel fortsatte man med lavfettrådene. Når det ikke virket på pasientene, da la man skylden på pasientene.og mente at de var late og ikke motiverte til å ta ansvar for sin helse.
Den svenske legen Annika Dahlqvis hadde selv problemer med  sin vekt og helse. Hun prøvde alle mulige kostråd, men ikke noe virket. En dag fortalte hennes datter som leste medisin, at de på utdannelsen hadde gjort en studie på forskjellige dietter. Annikas datter hadde prøvd en lav karbo diett, og hun hadde raskt gått ned i vekt. Det her ble starten på Annikas nye liv. Hun prøvde lavkarbo dietten og merkte raskt resultat. Hun tok kontakt med en lege som er spesialisert på kost og helse. Han anbefalte henne å spise mer fett i maten. Hun fulgte de her rådene. Helt plutselig merkte hun at hennes ledd og muskelsmerter var vekk. Den irriterte tarmen var ikke lengre irritert. Tidligere hadde hun vært meget sliten, og nå hadde hun energi. Hun begynte å lese om hva forskningen faktisk sa om kost og helse. Hun begynte å anbefale sine pasienter low carb high fat, lchf. De fikk gode resultat av den nye dietten men fagfolk var i tvil. 2 næringsfysiologer meldte fra til den svenske Socialstyrelsen (tilsv Helsedirektoratet) Etter en lengre tids utredning kom de frem til at anbefalinger om lchf for diabetikere, var forenlig med vitenskap og beprøvd erfaring. Hun har måttet ta mange strider fra svenske skeptikere og hun har måttet å være tøff. Når det svenske Livsmedelsverket (tilsv Mattilsynet.) har informert om at mættet fett (smør) var farlig for helsaen, og de i stedet anbefalte lettmargarin. 
Annika har startet en folkebevegelse via sin blogg, der hun har mange tilhengere. Hennes blogg er en av Sveriges største helseblogger. Det var den svenske starten på et paradigmeskifte i Sverige. Det er fler og fler som fulger i hennes spor.
Videoen her er en veldig interessant forelesning av den svenske legen Andreas Eenfeldt. Den er på engelsk, men om noen synes det er vanskelig med engelsk, så finns det mye bra å finne på youtube. Andreas har også mange tilhengere på sin blogg og den er også en av de største helsebloggene i Sverige.
Det er på grasrotnivå og i de sosiale mediene det skjer. Når den undersøkende journalistikken ikke har fungert og journalister til og med har bidratt til dagens lav fett kostråd, da må grasrota selv ta tak i et reelt folkhelseproblem.

tirsdag 20. mars 2012

Anti Inflammatory Foods

Hjertekirurg Dwight Lundell om hvordan maten påvirker vår helse.



Nå trenger man nok ikke kjøpe den helsekost som de gjør reklame for her. Det er veldig interessant med all den informasjon som kommer idag om hvordan maten påvirker vår helse. Jeg er helt sikker på at det her er bare begynnelsen av noe nytt, der vi bli bevisst mat som betennelsesdempende og mat som betennelsefremmende. Det her er forskning som ikke kommer fra legemiddelses industrien. Big pharma er vinstdrivende foretak, og da må de se om sine egne hus. Den her forskningen om hvordan mat påvirker vår helse, må med andre ord finansieres på andre måter. Det som jeg er nysgjerig på er hvilken mat som kan gi et bedre tilstand i kroppen. De raske karbohydratene har jeg vært forsiktig med i snart 3 år. I maj er det 3 år siden som jeg spiste kaker, is og godterier. Men jeg unner meg sjokolade med 70 % kakao. Vanlig brød har jeg tatt vekk, men nå prøver jeg å spise glutenfritt brød. Jeg har også tatt vekk hvit pasta, pajer og hvitt ris spiser jeg mest bare på restaurang. Men noe jeg spiser mye mer av er grønnsaker. Lav karbo folket adværer for grønnsaker under jord. Jeg spiser det likevel, og gjør gryter og supper av rotfrukter som har dyrkets på en biodynamisk gård i Stange, Hedmark. Det er den kortreiste mat man finner ved den her tiden av året.
Professor Charlotte Erlanson-Albertsson som forsker på hvordan mat påvirker vår helse sier også at vår industrielle mat, søppelmat, er en viktig grunn til våre sykdommer i dag, både de fysiske og psykiske. Den her maten gir oss betennelser i kroppen.
Så lenge som psykosomatikken og troen på kognitiv terapi som løsning for mange sykdomstilstander,  må vi selv lete opp informasjon om hva som styrker og svekker kroppen. Det blir vi selv og en del leger som er åpne for det nye som får stå for kunnskapssøkning og informasjonsspredning. Det ideale hadde vært at vi fikk den her informasjonen i vårt helsevesen, og jeg tenker at det her er viktig å arbeide for slik at vi i fremtiden har de her kunnskapene både i helsevesenet i skolene. Hvis man på alvor ønsker å forbedre folkehelsen må vi arbeide for en mer holistisk syn på mennesket.

Verdenskjent hjertekirurg Dwight Lundin om betennelsestilstander som orsaker hjerteinfarkter.

fredag 16. mars 2012

Hjertekirurg forteller om hva som egentlig gir hjerteinfarkt.

Hjertekirurgen Dwight Lundell snakker ut om hva som egentlig leder til hjerteinfarkter. Man kan lese den engelske versjonen her. Det er ikke kolesterolet som er det farlige, men de inflammansjonsprosesser i blodkarene som skader cellveggene. Kolesterol fastner på de blodkarene der skadene finns, og det leder til sykdommer. Det er med andre ord inflammasjonene vi må lære oss mer om og hva som leder til inflammasjonstilstand i kroppen. Du kan også velge å lese den svenska oversettelsen her.
"Skadorna och inflammationen i våra blodkärl orsakas av fettsnål kost som har rekommenderas i åratal av den konventionella läkarvården.

Vilka är de främsta orsakerna till kronisk inflammation? Det är helt enkelt ett övermått av enkla, högförädlade kolhydrater (socker, mjöl och alla de produkter som tillverkas av dem) och en hög konsumtion av omega-6 vegetabiliska oljor som soja-, majs- och solrosolja som finns i många förädlade livsmedel.
Föreställ dig att du upprepande gånger gnuggar en styv borste över mjukt skin tills det blir rött och nästan börja blöda. Gör detta flera gånger om dagen varje dag i fem år. Om du står ut med denna behandling skulle du få en blödning, ett svullet infekterat område som blev värre med varje upprepad skada. Detta är ett bra sätt att ge en bild av den inflammatoriska processen som kan pågå i din kropp just nu.
Oavsett var den inflammatoriska processen uppträder, externt eller internt, sker samma sak. Jag har kikat in tusentals och åter tusentals artärer. En sjuk artär ser ut som om någon tagit en borste och skurat flera gånger mot dess vägg. Flera gånger om dagen, varje dag, de livsmedel vi äter skapar små skador som leder till fler skador, som kroppen kontinuerligt och naturligt reagerar på med inflammation.
Medan vi njuter av den ljuvliga smaken av en söt vetebulle, reagerar våra kroppar med att larma som om en främmande inkräktare anlände och förklarade krig. Livsmedel laddade med socker och enkla kolhydrater, eller innehållande omega-6-oljor för lång hållbarhet, som har varit stöttepelaren i den amerikanska kosten i sex decennier. Dessa livsmedel har sakta förgiftat alla." (Hjertekirurg Dwight Lundell)
Det er alt fler leger som står frem og forteller om mat som fremkaller inflammasjonsprosesser i kroppen. Noen eksempler som vi kjenner til i Norge er blant annet legene Annika Dahlqvist, Andreas Eenfeldt og Sofie Hexeberg.
Her vil jeg også legge til Lundaprofessoren Charlotte Erlanson-Albertsson som forsker på hvordan mat påvirker vår helse. Hun mener at vår moderne raffinerte "søppelmat" leder til mange av våre moderne fysiske og psykiske sykdommer idag.
Når det oppstår en dramatisk økning av syke, og også nye sykdommer i et samfunn, da må vi tenke helhet.
Når jeg den første gangen leste om det bio-psyko-sosiale synsettet, da syntes jeg det var interessant. Når jeg sen oppdaget at den viktige behandlingsmodellen var kognitiv terapi og gradert trening, ble jeg skuffet. Hva er det for en helhetssyn der man fokuserer så mye på hvordan tanker og følelser påvirker kroppen, og ikke bryr seg om hvordan prosessen går omvendt. Har psyko-somatikken aldrig drukket noe med alkohol? Har de aldrig opplevd lavt blodsukker? Har de aldrig hatt infeksjoner eller opplevd myggbett?
Det blir samfunnsøkonomiskt dyrt å låse forskning og teorier til psykologiske forklaringer. Det er flott for alle de som får god hjelp av kognitiv terapi og gradert trening, og som med det får bedre livkvalitet eller  blir friske. Men de andre da?
Det er ikke noen bra vitenskaplig holdning. Man kan si at den sanne vitenskapsmannen eller kvinnen er agnostiker. Man er åpen for å lære seg nye ting og låser seg ikke til en forklaringsmodell.
Når helse Norge ser at kognitiv terapi ikke løser alle typer av sykdommer man ikke forstår, da tror jeg tiden er inne for å se mere på hvordan mat og ytre miljø påvirker vår helse.
For meg som er kronisk syk, har det vært meget viktig å lære meg mere om hva som svekker kroppen og hva som styrker den. Da tenker jeg ikke bare på tanker og føleser, men og hva som kommer inn gjennom munnen og hva jeg bruker på huden. Naturligvis er det også viktig med å være aktiv på den nivå som jeg klarer og å tilpasse meg til hva jeg tåler. Mindfullness er også viktig. Jeg går til legen og får hjelp med medisiner som demper symptomer slik at jeg får en bedre livskvalitet.
Jeg har ikke alltid kapasitet til å lage mat, og det er et dilemma. Likevel som bilen krever den rette bensinen og den rette motoroljen, så trenger vi også bra drivstoff. Det har ikke vært få ganger som jeg har tenkt at det skulle vært bra om det hadde kommet hit noen regelmessig som laget god og sund mat.
Mat påvirker oss på mange måter både fysiskt og psykiskt. Det her er kunnskaper som vi både behøver å få inn i helsevesenet og på politikernivå!

Jeg skal bare legge til at min blogg ikke er en medisinsk blogg, men mer en blogg som skal få leseren til å tenke i videre baner. Det er så lett å kjøre fast og da kommer vi ikke videre.

lørdag 10. mars 2012

Søvnforstyrrelser

Sidsel Kreyberg skriver mye bra om ME diagnosen.
"Søvnforstryrrelser er imidlertid regnet som et kardinalsymptom ved ME. Det gjelder forstyrret søvnmønster, endret drømmeliv og nedsatt søvnkvalitet, såkalt "non-refreshing sleep".

Søvn er godt for helsen, heter det, og god søvn er vanligvis godt for ME, og omvendt. Med bedring følger gjerne også bedre søvn. Det er en allmenn erfaring at både oppturer og nedturer gjerne starter med ett symptom og så kommer andre symptomer etter. Hva som er høna og hva som er egget, er derfor ikke alltid godt å vite, men når man er så marginal som ved ME, skal det lite til av provokasjoner for å utløse en kjedereaksjon eller nedadgående spiral.
Erfaringen er at hva man spiser har noe å si for både søvn og andre symptomer, som pustestopp under søvn, restless legs, brenninger, hodepine, svetteanfall og mange oppvåkninger med risting og during i kroppen og hodet - men det er ikke bare matinntak som spiller inn. Også fysiske og mentale anstrengelser og psykisk stress kan påvirke søvnen negativt, mens noe aktivitet, massasje og stimulans innenfor tålegrensene kan gi en bedring i søvnen.
Når man får en forverring i søvnen, kan det være fornuftig å ta en gjennomgang av hva man har spist og drukket. Det kan være at te og matvarer som regnes som sunne er sprøytet med noe som for eksempel inneholder tungmetaller. Man kan ha tungmetallallergi uten å vite om det. Tungmetallallergi for diverse andre metaller er vanlig hos folk med nikkelallergi og/eller hvitløksintoleranse. Man ser også ofte ansiktssmerter hos disse pasientene, og det kan være lupus i familien. ME har jo også vært kalt "antibody negative lupus".
Med bedre søvn følger gjerne også en lettelse i de øvrige symptomene. For eksempel vil man kunne ha lammelser i tarmen som gir seg etter en god natts søvn. De fleste vil oppleve en sammenheng mellom søvn og søvnkvalitet og hva som skjer i tarmen. Tarmen blir dermed et nokså sentralt organ ikke bare i kroppen, men i hele sykdomsopplevelsen."
Les mer her.

Her finns mye spennende å lese. Kreyberg skriver slik at det er lett å fulge med selv om man ikke har helseutdannelse.

Det er veldig spennende å lese hva Kreyberg skriver ME, og det er mye jeg kjenner meg igjen i. Den systematiske kartlegging hun har gjort om symptomer og sykdommens karaktær, er så interessant at jeg har informert legen min og fysioteraputen om hennes arbeide. Jeg mener det er meget viktig at man får god hjelp på hjemmeplan. Det er ikke minst viktig for oss som bor langt fra storbyene. Det koster mye energi kapital å reise langt for å få rett hjelp, og det kjenner jeg selv blir for krevende. Derfor er det viktig at fastlegen har gode kunnskaper om ME. Både barn og voksne har behov av å få en god støtte på hjemmeplan så godt det er mulig. Jeg er selv heldig med å ha en fastlege som gjerne tar imot skriv om ME, skrevet av Sidsel Kreyberg. Han er positiv til å lære seg mer. Jeg føler at jeg er i en miljø der man er interessert i å lære seg nye ting. Det gjør at jeg føler meg mer i ro, og det er viktig når man er syk. Den roen har man rett til å ha, hvor man enn bor i Norge. Derfor mener jeg at det er bra med sykehusplass for de allre sykeste i ME, men vi må også tenke på bygde Norge. Hvis man får god hjelp på hjemmeplan, kanskje man ikke må legge seg inn på en sykehus avdelning.
Ja takk, begge deler! Nå må helsevesenet ikke sove i timen! :)

Sosiale koder.

Nå blir vi på ny minnet på hva som skjedde 22/7-11. Så lenge rettegangen pågår blir alle som er rammet av bomben i Oslo og marerittet på Utøya. Det rammer oss alle. Hvordan er det å være muslim og nyinnflyttet i Norge? De skal lære å kjenne en helt annen kultur og samfunn, der det har kommet frem tydlige tegn om at det finns rasisme i det her landet.
Igår var jeg på et cafè, som er en egen avdeling på en bokhandel. Det stod noen muslimske damer før meg i køen til kassa. De diskuterte med damen som er leder for cafèt. Jeg hørte lederen si at hun sa det her til alle. Hun gjorde ingen forskjell. De fikk ikke bli hårsåre på det. Etter damene hadde gått, var det min tur. Da fikk jeg høre at damene hadde tatt opp 4 bord, men ikke spist eller drukket noe. Det gjorde at kundene ikke fikk den plass de trengte.
Når jeg senere gikk da satt de likevel på cafèt. Jeg passet på å forklare at lederen på cafét ikke er en person som gjør forskjell på folk. Jeg forklarte for dem på engelsk at jeg så på den her hendelsen som et typiskt eksempel på sosiale koder i forskjellige kulturer. Ettersom man ikke kjenner til de sosiale kodene i den nye kulturen, er det veldig lett å tråkke feil. Man er aldri forberedd! Jeg liknet det med at jeg kommer i liknende situasjoner i Tyrkia (som er en muslimsk kultur).
Det så ut som at de skjønte hva jeg sa, og det var store smil som møtte meg.
Det her tok meg kanksje 3 minutter, men for dem var det en viktig lærdom i en ny kultur.

På 90-tallet arbeidet jeg med flyktinger fra Bosnia og Irak. Vi som deltok i flyktingprosjektet fikk vi en del undervisning både om traumer og fremmede kulturer. Man raskt lære seg et nytt språk og ha en god overfladisk forståelse. Det tar mye lengre tid å lære seg et språk på en dypere nivå. Der finner vi også de skjulte sosial kodene. Det er her vi snubler, når vi er nye i den nye kulturen. Jeg tror det er viktig for innvandrere å se at det er det her det mange ganger handler om, i stedet for å være redde for at de er rammet av rasisme. Det er viktig å sette rett merkelapp på de forskjellige situasjonene.

På samme cafè var også en ung mann som overlevde på Utøya. Han har snakket både på tv og i avisene om hva som skjedde, og jeg synes han gjør et flott arbeide. Han opplevde krig i Somalia, der han kommer fra. For meg ser det ut til at noen får mer enn andre. Nå tenker jeg på alle de som er rammet av 22/7. Håper de får den varme og støtte som de så vel trenger.
Deres budskap til oss er at vi skal hjelpe hverandre, og det er jeg helt enig i!

Det er kjærligheten som bærer oss videre, selv om en del må ha mer tid enn andre for å komme videre. Når man er med om det forferdelige, da reagerer man med forferdelig jobbige følelser. Jeg har selv vært der, og selv om man kommer videre glemmer det aldri. Det tror jeg ikke er meningen heller.

lørdag 3. mars 2012

Tilvekstmiljø, forsoning og livsmestring.

Jeg har den seneste uken tatt meg fri fra internet, og hvilt mye. Grunnen til det er at jeg hadde en liten kræsjlandning på mandagen. Jeg har i en kort tid prøvd å gå til manuell terapi 2 ganger per uke. Det gikk ikke så bra og derfor ble det mye egentid. Det er ikke ofte jeg kræsjer, men noen ganger prøver jeg og går utenfor det innvante og prøver nye grenser. Hvordan skal jeg ellers se hva jeg har kapasitet til? Nå skal jeg prøve på manuell terapi en gang hver uke. Håper det går. Det går jo an å hvile både føre og etter behandlingen.
Jeg har lest litt på Facebook, selv om jeg ikke var så aktiv. Maria Gjerpe skrev en bloggpost som satte igang tankene i: Ta deg sammen. Man kan i det her innlegget lese mange spennende kommentarer. Ord har forskjellige verdiladninger avhengigt av hva man har erfaret i livet. Ordene vekker opp både tanker og følelser, og derfor har det en stor betydning når vi diskuterer. Det kan bli mye interessante diskusjoner, noe det også ble i Marias blogg om "Ta deg sammen."

Jeg får flere refleksjoner av overskriften. Det kan finnes stunder i livet der det er nødvendig for overlevelse å ta seg sammen. Hvis man bor i en krigsregion er det nødvendig å ta seg sammen for overlevelse av seg selv og familien. Har man syke barn er det mange foreldrer som har vært tvungne til å ta seg sammen. Når jeg arbeidet på lasarettet i Lund, var det mange ganger som vi tok oss sammen, mobiliserte oss, når pasientene var akutt syke og det var fare på ferde.
Problemer oppstår når man hele tiden i mange år tar seg sammen og ikke får eller tørr å tillate seg hvile og å gi slipp om det som er, eller det som var. Jeg har i psykolog arbeidet møtt mange mennesker som har tatt seg sammen i årevis til de kollapset. Hvor mange har ikke prøvd å ta seg sammen og prøvd å arbeide når de egentlig var syke, fordi de ikke ønsket å være syke?
Det kan være lett å avspise en syk pasient med ordene Ta deg sammen! Den syke blir enda mer nedtrykt og føler avmakt over å ikke bli tatt på alvor.
Kommunikasjon er et stort og viktig område, som vi ikke får ferdig diskutert. Her finns hele tiden noe nytt å lære seg.

I Marias blogg diskuteres de spennende ordene mestring og tilfriskningskompetanse. Anbefalt lesning.

Jeg har tenkt en del om det her. Når man er syk da ser man at ensom ikke er sterk. Det går ikke å mestre seg fri fra alle livets realiteter. Vi er meget avhengige av at samfunnsnettverket fungerer omkring oss, enten vi bor i Norge eller i et land der sosiale trygghetsstrukturer ikke er byggt inn i samfunnsstrukturen. Omverden, tilvekstmiljøet må inn i den her modellen.
Her er et forsøk til å systematisere mine tanker til en modell:
1. Tilvekstmiljø. Fysiskt, psykiskt, åndelig og sosialt. Mennesklig varme, omtanke og aksept. Vi lever ikke bare med oss selv. Vi lever også i et mye stort sammenheng. Vi er også avhengige av ekspertkunnskaper der det er mulig. Det er ikke mulig å mestre seg frisk fra alle sykdommer. Samfunnet og helsepolitikken må inn her. Vi lever i et stort kontinuum. Sollyset har en stor innvirkning på mange av oss, og forskning viser at vi som bor langt fra ekvatorn ofte har mangel på vitamin D.
2. Forsoning. Når vi kjemper imot det som er, sliter vi mer. Hvordan vi klarer det varierer nok med dagsformen og hvordan livet ser ut der og da.
3. Reorientering. Livet er i forandring og vi behøver da å reorientere oss og å oppdatere oss i hvordan realitetene ser ut idag. Hva har kroppen og sjelen å si?
4. Livsmestring. Det er lettere å utvikle gode mestringsteknikker når man er i en god tilvekstmiljø, forsonet seg med omstendighetene, reorientert seg, og lytter på sin fysiske og psykiske miliø.
5. Livsvisdom. Kan komme som en konsekvens av punktene 1-4, som en erfaring av livsprosessene. Det er ikke en selvfølge å komme hit. Det finns stunder da byrdene blir for overveldende. Det er en del av livet det også.

Jeg tenker at man kan være et helt menneske selv om man er syk eller har et funksjonshinder. Jeg tenker at det er når de her 5 variablene går sammen blir det et viktigt bidrag til helheten, men da er det en en fordel om man også forsoner seg med at man gjør mistak i livet. Man gjør sine mistak, og er likevel god nok som menneske. Vi trenger hverandre for å komme videre, samtidlig som vi arbeider med vår egen livsreise. Men det kan også være slik at byrdene blir altfor store. Hvordan jeg selv klerer det her? Nja, det er avhengig hvilken dag du spør. En solig vårdag kan man forføres til å tro at man er bra på det her. Hvis det er den mørk vinterdag kan svaret bli noe annet. Dagene er ulike og slik må det få lov å være.
Livets realiteter er ikke noe som alltid kan mestres bort. Det finns stunder i livet da man virkelig kan ha behov av trøst. Men det er ikke en selvfølge for alle å kunne ta til seg den trøsten. Noen er så brent av livet at det er lettere å ha nære relasjoner til dyr i stedet for mennesker.

Vi er mange som legger mye penger på alternativ behandling i forhåpning om å bli friskere. Jeg har ved flere tilfeller lest ME syke som synes at det finns mange rovfiskere i fortvilelsens hav. Det burde være et system som tar til seg de sykes dårlige erfaringer av alternative behandlinger, når de syke ikke har kapasitet til å klare det selv. Det her handler om pasientsikkerhet, rettsikkerhet og etikk.
For alle de som får hjelp i den her bransjen vil jeg si et stort Gratulerer! Det har et stort verdi å bli frisk eller å få en bedre livskvalitet hvilken veg man enn velger.
Når vi leser helsespaltene i ukebladene kan det se ut som en stor helseopplysning, og det kanskje er slik iblant. Men det er ingen som spør de personene som står frem i de artiklene, om hvordan de har det 1-2 år senere. Jeg forstår godt de som står frem etter å ha følt gode resultat etter forskjellige alternative metoder. Er man frisk igjen, da ønsker man kanskje å hjelpe andre til samme erfaringer. Problemet oppstår etterpå, hvis de blir dårlige igjen.
Det er da kanskje ikke like enkelt å stå frem med de vonde erfaringene, og det kan være nok med å være syk. Derfor blir jeg imponert av bloggeren diagnostisert.no, Hun har til og med skrevet en bok om hvordan hun ble "Frisk", men nå må hun innse at hun fremdeles er syk når hun har blitt dårligere igjen. Det krever mot og en sterk ryggrad å innrømme både for seg selv og omverden om at hun ikke er frisk likevel. Slikt imponerer meg! Anna må være en dame med mye mot! <3