Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

søndag 16. desember 2012

Enkelt liv for en meningsfull hverdag

Tredje advent idag. Det er ikke lenge siden det var nyttår! Hva skjedde?
Jeg har hatt et roligere tempo de siste dagene. Var litt for aktiv på tirsdagen. Gjorde et forsøk for å prøve og se hvor grensen gikk. Ibland må man gjøre det for å vite hvor man er i livet.

Siden jeg knakk jekselen, tok antibiotika og fikk vekk tannen, har jeg til min forbauselse, hatt det bedre på de gode dagene. Fast jeg klager ikke. ;)

Når jeg tenker tilbaks er det en tydelig vendpunkt når jekselen knakk. I et halvår hadde jeg hatt helvetesild, eksem, og mye hodepine og lysskyhet. Det gjorde meg ikke noe at sommeren regnet bort. Når man for eksempel har migrene tåler man ikke lys.
I høst har jeg ikke hatt like mange dager med hodepine, og dermed har jeg hatt en bedre livskvalitet. Fra å ha blitt sosialt isolert av alle smerter, trenger jeg nå bare hvile et par dager etter å ha møtt venner på lunsj i sentrum.
De her seneste dagene har jeg levd langsomt, og det er behagligt. Jeg leser Simple Living blogger, og inspireres av hvordan fler og fler tar seg tid til å tenke over hva som er viktig i livet. Man tar seg tid til å tenke over hva som er det viktigste i livet, og hva man ønsker å sortere ut. Veldig mange begynner å rense ut blant sine ting og slutter å shoppe uten å tenke over hva som egentlig trengs. Man går over alle deler i sitt liv mens man samtidlig ser over hva man egentlig har. Det blir en indre prosess samtidlig med den yttre.

Flere spørsmål blir i den her prosessen viktige:
Hva trenger jeg?
Hva gjør meg glad?
Hva inspirerer meg?
Hva gir meg kraft?
Hva får meg å føle harmoni?
Hva gir meg ro?

Det blir med andre ord en bevissthets reise for å få et grunnlag til å gjøre gode og konstruktive valg, for å gå videre i livet. Det innebærer også å velge bort ting som man ikke har godt av.
Hva tapper meg for krefter?
Hva får meg i ubalanse?
Hva gjør meg nedstemt?

Hva er en passe nivå for mine aktiviteter?
Hva er en passe mengd at ting, hobbies, engasjemang, arbeide etc?

Existentielt:
Hva er viktigt i livet?
Hva gir mitt liv en mening?

Det ser ut som om mange har fått en metthetsfølelse av ting, aktiviteter, inntrykk med mere.

Det her er spørsmål som ikke minst er viktig for oss som er syke i langt tid. Hvordan skjermer vi oss for altfor mye stimulanse? Hvordan kan vi forenkle våre liv til en behaglig mivå?
Jeg har lest blogger der man foreslår ta vekk 10 ting i uken, eller 1 ting om dagen. Noen gjør av med flere ting enn hva som kommer inn i hjemmet.

Det er vanlig folk forteller om at de følelsemessig slipper taket i samme fart de gjør seg av med ting. Den indre og ytre reisen henger sammen.

Det er spennende å se hva som skjer med folk når hopper av aktivitetskarusellen, med shopping, arbeide og alt det som ofte går på autopilot.
Det blir en indre reise som påvirker valg i vår fysiske verden.
Hvordan påvirker mine valg min omgivning?
Hvordan påvirker mine valg naturen?

Jeg har lest litt om Feng shui i høst, der man fokuserer på hvordan den ytre miljø påvirker hvordan vi mår på innsiden. Hva er det for eksempel vi føler når ni ser bildene på veggen? Blir jeg glad eller gjør det meg nedstemt?

Kinesene snakker om yin og yang, og hvor viktig det er å ha en balanse for å holde oss friske. Man kan si mange som er utbrent har hatt for mye yang i aktiviteter og tankevirksomhet.
Vi lever i en aktivitetskultur, der mange føler stor stress. Vi har glemt verdien av en hviledag der tankene får fløde mer fritt. Når tankene får fløde i sin egen takt, da får vi kontakt med oss selv og hvordan vi har det.
Skal vi påvirke våre liv og vår helse i en positiv retning da er det her vi må begynne!

torsdag 13. desember 2012

What Monsanto Doesn't Want You To Know...The Genetic Conspiracy (2_3)



Er det her sant?

What's a Food Industry to Do?



"Livsmedelsindustrin bjöd nyligen in en läkare för att tala på ett frukostseminarium. Men bara tre dagar innan, när hans flyg och hotell var bokade och hans patienter avbokade, så meddelades han kort att han inte var välkommen längre. Varför det?
Tydligen insåg de plötsligt att de bjudit in fel person. Dr Yoni Freedhoff är ingen vän av livsmedelsindustrin. Och eftersom han redan förberett sin 13 minuter långa föreläsning så spelade han in den och laddade upp den på YouTube för två dagar sedan. Antal visningar hittills: 160 000.
Det är en utmärkt presentation. Se den och dela den." (http://www.kostdoktorn.se/vad-skrapmatsindustrin-inte-ville-se/?utm_source=rss&utm_medium=rss&utm_campaign=vad-skrapmatsindustrin-inte-ville-se )

fredag 7. desember 2012

Søke seg mot fred og ro, for å styrke seg selv.

Jeg har i flere år lest immunologen Sanna Ehdins bøker om holistisk helse, der hun beskriver hvordan man kan påvirke sin helse positiv på mange plan. Så lenge sykdomsprosessen ikke har gått for langt, kan man snu utviklingen til en positiv retning. For meg er det positiv lesning om hvordan man kan arbeide seg mot et bedre allmenntilstand, enten man er syk eller frisk. Sanna Ehdin har skrevet mye om hvordan mat påvirker vår psykiske og fysiske helse. Hun er meget kunnskapsrik på det her området, og har mye å fortelle om hvordan kjemiske stoffer påvirker vår helse.

Hun har skrevet et interessant blogginnlegg om Metamedisin. :
"Metamedicinen integrerar alla områden: traditionell-, komplementär- och alternativ- medicin. Det är en plattform för samarbete mellan de olika behandlingsområdena. Alla terapier har gåvor för olika delar i sjukdomsprocessen. Grundtanken är att förstå den biologiska processen och välja terapier och behandlingar som stödjer det naturliga läkandet."
 
 Sanna skriver videre:
"1. Synkroniserad enhet: Vi består av kropp, sinne, själ och omgivning – för att ett problem kan bara existera i relation till något eller någon i omgivningen. Tänker vi positiva tankar om det som händer på verkar det varje cell i kroppen, tänker vi negativt så blir det en helt annan reaktion och resultat i kroppen.
2. En konfliktchock är starten på varje sjukdomsprocess. En chock är inte förutsägbar, och när den drabbar oss kan det kännas som en blixt som slår ner. En konfliktchocken är oväntad, starkt känslomässig och dramatisk samt påverkar personligheten. Den leder ofta till att man isolerar sig från andra för att man inte kan eller vill prata om händelsen.
Konfliktchocken påverkar hjärnan i samma ögonblick som den inträffar, vilket är synligt som ringformationer på en datortomografiröntgen. Det som skapar ringarna är frekvensförändringar i det område i hjärnan som påverkas av chocken. Det leder i sin tur till en urladdning neråt i kroppen genom nervbanorna, som har fokus på de organ som står i förbindelse med det träffade stället i hjärnan. Processen löper simultant på alla nivåer, det vill säga kropp – hjärna – sinne, från och med ögonblicket för konfliktchocken till dess att konflikten är löst och läkningen är fullbordad.
3. Ens egna subjektiva upplevelse avgör hur ens kropp reagerar på det som händer i omgivningen. Dvs. den betydelse vi ger händelsen och vad vi upplever inom oss precis när händelsen inträffar (konfliktögonblicket), avgör i vilken del av hjärnan ”blixten slår ner” och därmed vilket organ som påverkas.
Ett exempel är en kvinna får reda på att hennes man har varit otrogen och en konfliktchock uppstår. Beroende på hur hon uppfattar det inträffade blir det helt olika resultat med symtom på olika ställen i kroppen:
  1. Subjektiv mening ”Jag är sexuellt inte tillräckligt bra” –> inverkar på Storhjärnmärgen och visar sig i bäckenet.
  2. ”Jag kan inte smälta det” –> inverkar på hjärnstammen och visar sig i magen.
  3. ”Det blir separation” –> inverkar på storhjärnbarken och visar sig i bröstet (duktal - körtelgångarna)
4. Sjukdom är en process, som består av två faser – konfliktfasen och återhämtningsfasen.
I konfliktfasen aktiveras det sympatiska nervsystemet (kämpa eller fly-systemet) för att ge oss mer resurser att lösa problemet. I stället för vila på natten grubblar man på lösningar, varvid reserverna inte byggs upp för nästa dag. Organen som styrs av det sympatiska nervsystemet (hjärta, muskler och hjärna) arbetar för högtryck, och det kännetecknas av kallare händer och fötter, ökad puls, spänd muskulatur. Det är aktiverat på dagen mellan kl 06.00-20.00.
På sikt ger konfliktfasen en negativ spiral som laddar ur våra batterier. Det känns som om luften går ur en och en otrolig trötthet kommer. Lika länge som vi har laddat ur våra batterier behöver vi tid att ladda upp dem igen.
Konfliktfasen kännetecknas av ett ständigt grubblande över konflikten, vilket leder till:
  • att inte kunna slappna av; spänd muskulatur, sömnproblem, kalla händer och fötter.
  • påverkan av blodcirkulationen; blodkärlen drar sig samman vilket ger ökad puls (högt blodtryck), hög glukoshalt, högre adrenalinhalt.
  • påverkan av ätande och vikt; minskad matlust, går ner i vikt eftersom man samtidigt har högre förbränning.
  • att konflikthärden blir synlig som ringar på den del av hjärnan som konflikten gäller.
  • celltillväxt, cellnedbrytning eller en rubbning av organets, vävnadens eller kroppsdelens funktion. Vilken processen som aktiveras beror på vilket hjärnlager som påverkats av konflikten och organet.
Återhämtningsfasen domineras av de organ som styrs av det parasympatiska nervsystemet (alla matsmältningsorgan och utrensningsorgan såsom mage, lever och tarmar). Det kännetecknas av varmare händer och fötter, minskad puls, avslappnad muskulatur (aktiverat mellan kl. 20.00 - 06.00).
Nu börjar det drabbade organet att återhämta sig genom celltillväxten och de ”hål” där det skett cellnedbrytning blir utfyllda igen. Detta blir ofta feldiagnostiserade som snabbt växande tumörer. De tid och djup som återhämtning tar är proportionerligt till den genomgångna krisen, och sen kommer man åter till normalt tillstånd.
Återhämtningen kan snabbas på genom terapi, vilket hjälper till att snabbare frigöra konfliktmassan i konfliktfasen. När negativa känslor frigörs från cellminnen blir det enklare för kroppen att återhämta sig."

Sambandet psyke og soma er meget interessant! Det er ikke vanskelig å føle på at følelser er fysiske og kroppen påvirkes av hvilke følelser man lever med til daglig. Hvis vi ikke tar oss tid til pusterom, for å gire ned slik at kropp og sjel kan selvregulere seg til en bedre balanse, der man puster friere.
Det innebærer også at den som lever i følelsemessig vanskelige omstendigheter, langsomt brytes ned, blir meget sliten og sliter mer og mer med helsa.
Det innebærer også at den som er syk, får vanskeligere for å helbredes hvis omgivningen ikke tar sykdommen på alvor, har kronisk uro, eller lever i stress på andre måter. Det blir også en situasjon som kan stresse de pårørende.

Det man kan gjøre er å søke seg mot aktiviteter som gir fred og ro, der vi puster friere. Jeg ser mange på Facebook som søker seg til aktiviteter som gir ro, som strikking, scrapbooking, lage smykker, male bilder, fotograferer etc. Det ser ut til at mange intuitivt søker seg til aktiviteter som er bra for akkurat de selv. Det finns mye man kan gjøre for å avlede oppmerksomheten fra de å være syk. Det har man likevel god tid til å føle på.
Nå er mange ME pasienter i en vanskelig situasjon, der de ikke blir tatt på alvor. Haukelandstudien fikk ikke innvilget forskningspenger det her året. Det er mange som har reagert med fortvilelse og sinne. Det her er ikke enkelt når skuffelsene kommer gang på gang. Det er ikke lett å beskytte seg da.

Det er en utfordring hvordan man som syk skal beskytte seg i den situasjonen, og løsningene er nok like mange som antall syke.
Spørsmålet må likevel bli, hvordan man skal bli mer avslappet mitt opp i det hele, slik at kroppen får hjelp til å bygge seg opp, til tross for alt.
Det finns mange meditative øvelser og mindfullness aktiviter som gir en bedre ro. Pårørende kan nok påvirke til det positive hvis de selv søker seg til meditative øvelser. Hvis de har mer ro i kroppen, kan den syke få bedre ro, og det blir en vinn-vinn situasjon for hele familjen.

For en del er det nok å ta vare på seg selv i fred og ro i lang tid, og andre må vente på god forskning. Jeg velger å ta ting med ro, skulle det rekke for meg, hadde det vært gledende. Må jeg vente på forskning, da må jeg gjøre livet så godt som mulig her og nå.

Det er ikke alltid lett, men man får prøve likevel.

tirsdag 4. desember 2012

Kvinnenes Vasalopp!

Vi er nå inne i desember og det er mindre enn 3 uker til julekvelden. Julen innebærer en lang tradisjon med mye som oppleves som "må gjøre". Jeg har hørt voksne fortelle om sin jul da de var barn, da en utslitt mor grinet på julekvelden fordi hun hadde kjørt rovdrift på seg selv i lengre tid.
Tenk hva gamle tradisjoner kan oppleves som store krav og sannheter, og ødelegge en periode på året som kunne vært mye kos.
Nu har mange takk og pris tenkt over hva som er viktigt i adventstiden og julen. De gamle juletradisjonene begynte i en tid der samfunnet var helt annerledes, enten mor var hjemme eller hadde gard. Når vi vokser opp lærer vi oss at det som foreldrene gjør, slik skal det være. Da er det lett å tenke at når jeg blir stor, da skal jeg...
Men når vi siden vokser opp har slike tanker gått inn i underbevisstheten, og der påvirker det oss ubevisst. De egne indre opplevde kravene har en kraft som påvirker oss til vi tar oss tid til å reflektere kring hva de her idealen, kraven, påvirker oss i den livssituasjonen der vi er i her og nå.
Det er forskjellige roller som ubevisst lever inne i oss, og det påvirker oss også i juleforberedelsene. Det her er noe som menn og kvinner kan reflektere over. Kanskje de gjør noen aha-opplevelser. :)

Det blir ingen julebakst, eller å gjøre julegodterier, her i huset. Vi legger oppmerksomheten på julematen. Det er viktigere.
Før var det husvask før jul, men den "luksusen" får jeg holde meg unna når jeg ikke er frisk. Jeg legger hellre den energien på min man og andre som er nær og kjør. Det er det som julen handler om for meg! Det handler om de nære og dypere verdier, som vi alle har behov av. Det er det som alle ensomme blir påminnt om når julen kommer. Da hjelper dårlig å ha et flott julepyntet hjem og penger på banken. Det materielle erstatter ikke våre dypere behov. Derfor har juletv en viktig funksjon å fylle, når det er det nærmeste sosialt liv de kommer i julen.

Vi begynte å kjøpe julegaver i november, fordi det blir ingen stress av julehandelen hvis en begynner i til. Da finns det også en større mulighet at gavene er mere gjennomtenkte. Det er heller ikke en nakkdel å spre utgiftene på et par måneder.

Man kan få god hjelp av den kreative fantasien hvis man skal finne andre veger til hvordan man best skal kose seg i adventstiden og i julhelgen. Hver eneste generasjon lever i en ny tid, med nye utfordringer og livsstil, som tvinger frem nye måter å leve på. Hvis man lever i det gamle altfor mye, og ikke oppdatere valgene, kan livet bli mye tyngre.

Julekosen har begynnt her for fullt. Sitter her med et krus julete, julegardinene er oppe, (fikk litt hjelp av mannen min i helgen), julestjerner og annen belysning er på plass, Juleenglene er på veg frem, litt og litt skal julestemningen øke her i huset. Julemusikken er fremme. Snart er det jul!

Kos dere så god det går!

mandag 3. desember 2012

Why we procrastinate.



Jeg vet at flere kommer å kjenne seg igjen, når jeg forteller om mine forberedelser til prøver under min studietid. Det var mye å gjøre, mange sider som skulle leses, for å senere huskes på prøvene (tentamen).
Det satte igang prestasjonsangst, noe som kunne vise seg på mange måter. Rense i skap, bake brød, stryke klære, snakke i telefon, også videre. Den kreative fantasien var stor.
Psykologstudenten på den her filmen beskriver hva som skjer i hjernen, når vi prokastinerer.

søndag 2. desember 2012

Rituximab og ME, Maria er pilotpasient!

Lege Maria Gjerpe har idag et gledende budskap på sin blogg. Hun har siden 2. april fått 5 Rituximab infusjoner på Haukeland sykehus. Nå har hun hatt bedring på alle ME symptomene og fått et nytt liv!

Hun skriver blant annet:

"Under overvåking av Dr.Fluge, Dr.Mella og sykepleier Helle har jeg fått mine jevnlige doser Rituximab. Da jeg kom inn til avdelingen, måtte jeg hjelpes fra rullestol til seng, jeg klarte ikke svare i hele setninger, jeg lå med solbriller eller blindfold og ørepropper, nedtrukkede gardiner, fikk fysiske smerter om noen var så uheldige å komme borti senga mi – og for å komme meg til avdelingen ble jeg kjørt i tunnelene under sykehuset av portør. Forsmedelig å måtte kapitulere og bli transportert sammen med de 94 år gamle mennene som skulle samme vei, men, pytt. Slik var det. Ikke minst: Jeg måtte ha med meg følge 24 timer/døgnet for å klare turen og alt som hørte med. Det er en verden jeg overhode ikke kjenner meg igjen i i dag og nesten må minnes på eksisterte for bare få måneder siden.

 
Les den spennende fortellingen  her!

Gratulerer Maria! Jeg er så glad for din skyld!
Det her ble en glad, festlig og opplysende 1. advent!

fredag 30. november 2012

Et voksende interesse for å forandre fokus.

Siri er en blogger som har en mye interessant blogg der hun i 2011 hadde et år med kjøpstopp. Søndag 10/11-2012 skriver hun:
"I ett år levde jeg helt uten å kjøpe en eneste luksusvare. Jeg trengte ikke nye klær, pynteting eller hudpleieprodukter! Jeg levde på det jeg hadde, spiste opp maten min, gikk tur i skogen - OG HADDE DET VELDIG BRA!
Det gledet meg at jeg ikke trengte nye ting for å leve et godt liv, jeg fikk god oversikt over det jeg hadde - og jeg fikk fikset og reparert på de verdiene jeg tross alt omgir meg med...
Det er et faktum at det fødes for mange mennesker i verden til at alle kan leve med den standard vi har i Norge i dag. Men det er også et faktum at vi - de rikeste - faktisk har MYE MER enn det vi virkelig trenger! SÅ: Hvis alle vi reduserer forbruket vårt med ca 30 prosent - og deler med de som ikke har like mye (samtidig som vi slutter og kaste mat og spiser litt mindre kjøtt) så kan i teorien alle som lever i alle land ha det like godt!
Ja, jeg vet at det er mange andre faktorer ute og går her; makt, penger, krig og fødselstall...
Men jeg tror faktisk at det er mulig å utvikle seg videre fra å være et hamstremenneske til å bli et tenkende menneske som er mer opptatt av hvordan jeg har det med meg selv - og med de jeg er glad i - enn det å kunne vise fram til andre hva jeg har råd til å kjøpe...
Jeg tror vi fortsatt er på et trinn i utviklingen der mange ennå ikke har innsett at det å ødelegge naturen og ta maten ut av munnen på andre mennesker bare er å skyte seg selv i foten. Men jeg har tro på at mennesket virkelig er på vei i riktig retning - og at det faktisk er håp for oss!" (Verden går videre... men hvor? )
 
Siri har hatt mange lesere, og har blant annet blitt intervjuet i radio. På kommentarekkene i bloggen kan man lese om mange fler som går i samme tanker som Siri. Det her er en indre prosess som vi bare har sett begynnelsen på.

Jeg følger en del del Simple Living blogger nå og det som er tydelig er at når de hopper av kjøpekarusellen, da gir det rom for de dypere verdier i livet. Man fokuserer ikke lengre på det som man ikke har, og tar seg tid til se over det som man har og hva som er viktigst i livet.  Det ser ut til at man ikke har nok til det når man hele tiden er på veg, går på autopilot, og bare ser fremover. Da er det ikke alltid tid og plass for å se situasjonen ovenfra, eller der og da, hvis man vil.

Når man mister nære og kjære, blir syk i lang tid, mister jobben, da er det mange som kastes inn i virkelighetens her og nå, hva det var man miste og hva man faktiskt har.

I hvilke situasjoner har vi det som best? Det finns vel like mange svar som det finns individer, men likevel finns det situasjoner som vekker positive assosiasjoner hos mange. Leke med en hund eller katt, sitte og bare lytte på skogens lyd, være sammen med familjen, med de nære og kjære, sitter og se inn i ilden, og så videre.
Hvis man er i kjøpekarusellen, blir glad en stund, men snart blir fokus noe annet.
Får ukeblader, reklame og så videre oss på villspor, selv om vi tenker at det ikke skal påvirke oss.  Det finns mye informasjon som vi tar inn, men alt kommer ikke opp i bevisstheten, før vi stopper opp, og gir bevissthetsprosessen tid, rom og plass.

Jeg snakket i vinter med en sykepleier, som holder kurser i meditasjon. Hun sa at interesset for meditasjon har tatt helt av. Det er fler og fler som tar seg tid til å få kontakt med sitt indre.

Noe er i ferd med å presse seg frem!

onsdag 21. november 2012

Siste natt i Gaza? | Fredrik Græsvik - TV 2 Nyhetene

Siste natt i Gaza? | Fredrik Græsvik - TV 2 Nyhetene

Viktige refleksjoner, og den nakne sannheten om krigens faser!
Det her vokser barnen i mittøsten opp i. Politikere i både Israel og Gaza tar besluttninger som rammer barnen og deres barn i generasjoner. Hva hjelper det å ha rett når barnen blir vingeklippt og merkte for livet?

Tragisk når syke folk blir sykere av psykiatrien.

Jeg har akkurat nå sett på et innslag fra TV2 om en meget klok og reflektert dame. Hun heter Anne Grethe Teien og hun forteller om hvordan hun for over 10 år siden gikk inn i veggen og ble psykotisk. Hun var sliten etter en lang tids stress med blant annet studier.
Da fikk hun kontakt med psykiatrien for første gang. Et år senere åker hun på en ny psykisk smell og ble innlagt på tvang.

I intervjuen forteller hun for TV2:

"Anne Grethe Teiens problemer startet for ti år siden, da hun fikk en psykisk smell mens hun studerte dans i London. Diagnosen var psykose. Hun hadde angst og isolerte seg i økende grad fra venner og kjente.
En ny kollaps noen år senere endte med tvangsinnleggelse, og senere tvangsmedisinering fordi sykehuset mente hun ikke tok medisinene.
– Jeg tok medisinene, selv om jeg var motvillig. Jeg visste at jeg burde gjøre det for å komme meg ut derfra, og at det var dumt å ikke samarbeide, forteller hun.
Teien sier at medikamentene ga voldsomme bivirkninger. Hun fikk en dyp depresjon og mistet evnen til å snakke og tenke klart. Hun, som aldri hadde blitt vurdert som suicidal, forsøkte å ta sitt eget liv i ren desperasjon.
Hun mener dette var et rop om hjelp. Men hun var ikke fornøyd med oppfølgingen hun fikk på institusjonen hun var innlagt.
– Det var ofte en veldig aggressiv tone, spesielt på en av avdelingene jeg var på. Jeg ble kjemperedd, forteller hun til TV 2 Nyhetene.
Hun tror at både psykiatere, leger og sykepleiere egentlig prøver å gjøre sitt beste, og at mange av dem er idealister og folk som har en god intensjon med å jobbe i psykiatrien. Derfor tror hun mange blir frustrerte når de føler at de ikke når fram til pasientene. "
 
Hun forteller om tvangsinnleggning, tvangsmedisinering og belteslegging. Hun forteller om følelser som redsel, fortvilelse, maktesløshet og følelse av en "ut ur kroppen", noe som får meg å tenke på sjokk. Hun hadde store bivirkninger av medisinen, men nådde ikke frem til personalet med sine synspunkter. Hun ble sykere da hun var tvangsinnlagt, og prøvde å ta livet sitt, noe hun tidligere ikke hadde hatt en tanke på. Hun opplevde miljøet som kallt, og jeg får tanker om fremlingsskap og avmakt når jeg lytter på det som hun forteller om.

Vendpunkten kom når man gjorde en byråkratisk feil, der man glemte å fornye tvangsvedtaket Det hadde gått 2 dager over fristen og da ble hun med en stor lettelse utskrevet, når de ikke lengre kunne holde henne på tvang.. Hun har ikke etter det her hatt noen kontakt med psykiatrien.

Hun sier:

"– Da jeg kom ut, neddopet og sedat, hadde jeg mistet alt av ressurser. Nå har jeg fått kontakt med livskreftene mine igjen, sier Teien.
Hun er ikke bitter, men forteller at hun har brukt lang tid på å forsone seg med de dårlige opplevelsene hun har hatt. "
 
 Anne Grethe er en dame som ser nyansert på Tvangsinnlegger:
"Hun vil likevel ikke ta fullstendig avstand fra tvang innen psykiatrien. Hun mener også det er nødvendig i tilfeller hvor personer har tenkt å ta livet av seg selv eller andre, og vet om mange som har hatt hjelp av medisiner og vært glade for at de er lagt inn på tvang.
– De har min fulle respekt. Men vi er forskjellig og har ulike typer behov, sier hun, og understreker samtidig at hun vet om flere andre som har opplevd lignende ting som henne selv, med dårlige erfaringer.
Hun mener det er viktig at de som vurderer lovverket og tvangsbruken får høre disse historiene. "
 

Her har vi om igjen betydningen av å tilpasse behandling til pasienten. Det som er bra for noen er kanskje ikke bra for noen annen i det hele tatt!

Jeg får assosiasjoner til mine gamle arbeidsplasser i Sverige. Jeg arbeidet blant annet i Skaraborgs læn, der man startet et mobilt kriseteam der man fokuserte på ungdomer og unge voksne i krise. Tanken var å møte psykosegjennombrudd så raskt som mulig, og behandle de som en krisereaksjon. På den måten tenkte man at man kunde forhindre kronifiering av psykosen. Det var viktig å møte hele familjen, og helst hjemme hos dem. Den som var i krise skulle få hjelp til å sove og hvile ut, og da kunne de bli tale om innsomningstabletter. Tanken var å vente å se, før det ble tale om antipsykotisk medisin. Det skulle være i lave doser, slike at de unge ikke ble overmedisinert.
Det var viktig å gi de unge fred og ro, noe som de selv også instinktivt søkte seg til. Når de var hudløse og angstfyllte trengte de å skjermes. Nå var ikke alle som fikk hjelp av kriseteamet psykotiske, men man tenkte at hvis man kunne hjelpe noen som var på veg å bli psykotiske, da tjente alle på det.

Hvis de kom i ett miljø der de ikke hadde fred og ro, gikk stressnivået, fight-flight reaksjonene igang.
Det er et dilemma når psykiatrien er organisert som i gamle tider, og pasientene kommer i et urolig miljø. Der er det ikke lett å få pusterom og å slappe av.

Når det handlet om personer som hadde vært psykotisk ved flere tilfeller, hadde man viktige samtaler i gode perioder. Man gjorde avtaler om hva omgivelsen skulle gjøre når de ble sykere igjen.

Det er en stor tankevekker å lese om Anne Grethes erfaringer av psykiatrien, og at hun måtte ta seg fra psykiatrien for å bli bedre! Skjønner godt at hun er redd for å komme i kontakt med psykiatrien igjen.

Slike historier som Anne Grethes er viktige erfaringer som vi må lære oss av.

Det er ikke lett å få tilgang til psykiatrien idag, og folk hinner å bli sykere før de får kontakt. Når de senere er så dårlige at de får psykiatrisk hjelp, da er det risiko at de konkurerer om å være mest suisidal for å fortsette være innlagt hvis det er det de trenger. Det kan bli en negativ spiral som ikke er lett for noen.
Hvordan skal psykiatrien kunne reprodusere arbeidskraft, hvis de sliter med å ha tid med alle, og pasientene får vente så lenge for å få kontakt at de må ha mere resurser for å bli bedre?
Nå vet jeg at det ikke ser slik ut på alle steder, men det rammer mange nok!
 

tirsdag 20. november 2012

TEDxWomen -- Jennifer Siebel Newsom



Den her forelesningen fikk meg å tenke over hvordan jeg selv møter mye små jenter og gutter. Følger jeg ubevisst gamle normer på kjønnsroller? Og hvordan oppfatter jenter og gutter de budskap vi alle får i mediene.
Er det slik at vi trenger den internasjonale kvinnedagen like mye som tidligere?
Bare fordi jeg har det bra, kan det likevel være viktig å tenke over det samfunn barnen vokser opp i. Det er jo de som er fremtiden og som tar over etter oss. Hva er det for samfunn de får arve etter oss.
Jeg leste for noen år siden en bok av Liza Marklund som handlet om de forskjellige møten jenter og gutter hadde med oss voksne. Jeg husker ikke namnet på boken men husker setningen "Det finns en plats i helvete før kvinner som inte hjelper hverandre."

Selv om vi lever i et samfunn som skal være jæmlikt, er vi ikke alltid bevisste i vår atferd og i våre tanker. Det er mønster som vi ikke kan bli fri fra i en generasjon, tenker jeg og derfor er det viktig å ta seg tid til å tenke.
Den her forelesningen gir mange tanker, og tiden går fort når man lytter på Jennifer Siebel Newsom.

søndag 18. november 2012

Sell your crap. Pay your debt. Do what you ...



Meget tenkverdt! Tidsklemme, kjøpsirkus, karriære og så videre kan dekke over en verdiklemme!
Hva er egentlig viktig i livet? Gjør vi de riktige prioriteringene i våre livsvalg?
Hvordan har du det akkurat nå?
Hvordan har jeg det?
Det er så viktig med de meditative, kontemplative stundene der det er tid og rom for å tenke over de viktigste spørsmålene!

torsdag 15. november 2012

Man kan ha en betennelse i kroppen, selv om det ikke vises i blodprøvene.

Vi har idag mye spennende forskning på stress, stressmestring og hvordan våre tanker og følelser påvirker vårt velbefinnende og helse. Det var en tid da jeg selv tenkte at lang tids stress var grunnen til at jeg var ufør, og hvis jeg bare slappet av, mediterte, pustet riktig skulle jeg bli frisk en dag. Jeg har søkt forskjellige behandlinger som skulle hjelpe meg med å løse opp blokkeringer og muskelspenninger. Jeg ble mer avslappet av behandlingene, men samtidlig fikk jeg mere og sterkere symptomer den tid jeg gikk i behandling.
Jeg har hatt mye inspirasjon fra immunologen Sanna Ehdin og hennes bøker om holistisk helse. Jeg tørr ikke å stå opp for alle de alternative metoder som hun skriver om, men når hun skriver om hvordan man kan påvirke friskprosessene i kroppen på mange plan da er jeg med. Det finnes mange grunner til å påvirke allmenntilstandet i kroppen enten en er frisk eller syk. Den tid man er opptatt med å støtte opp friskprosessene i kropp og sjel, da avleder man oppmerksomheten og får en stunds hvile fra det å være syk og at livet begrenser en. Jeg tenker at når man har realistiske forventninger og ikke forventer "mirakler" da behøver en ikke å bli skuffet når man ikke blir frisk.
Man kan være både realist og å arbeide mot positive, og ikke minst konstruktive mål. Det her er en måte å se på sin helse som godt kan kombineres med vårt helsevesen. Jeg har stor tro på at vi kan ha mye å tjene på at leger får mere utdannelse på kost og næring, og hvordan kjemiske stoffer påvirker vår helse.

Jeg har prøvd mye på stressmestring, pusteteknikker, mindfullness og meditasjoner, og når det som best har hjulpet meg til en bedre livskvalitet, har jeg begynt å fokusere på fysisk helse. De seneste året har jeg slitt ekstra mye med allmenntilstandet. Det har sett ut til at immunforsvaret har vært svekket. Jeg fikk for eksempel helvetesild i april, og i sommer har jeg hatt mye smerter i hode, nakke og rygg, og vært følsom for lys. I sluttet av august knakk jeg en jeksel ned til pulpa. Prognosen for den jekselen var dårlig og det viste seg at det ikke gikk å redde den. Men før den diagnosen måtte tanne renses og få en provisorisk fyllning. To dager etter det første tannlegebesøket fikk jeg smerter fra helvete og det var en betennelse som fikk behandles med antibiotika.

Den uken jeg tok på antibiotika ble på en måte en vendpunkt. Jeg fikk litt mere energi, og hode, nakke og ryggsmertene forsvant! I over en måned var det rolig på den fronten, selv om jeg hadde dager når jeg måtte hvile mye for å lade batteriene. Når smertene kom tilbaks etter 5-6 uker, da var jeg sikker på at jeg har en infeksjon i kroppen. Det var bare noen dager til vi skulle reise til Tyrkia, min fastlege hadde høstferie, men på VOLVAT hadde de en time på kort varsel. Det ble en helsekontroll, med blodprøver, ekg, puls, blodtrykk og annet. Det var inga markører som viste på infeksjon. Nå kan man ha en infeksjon som ikke viser seg på de vanlige prøvene. Det fikk meg å undres. Kanskje jeg også skulle ta en borreliatest, som sendes til Tyskland?

Jeg ser det som min livsglede og livskraft at jeg søker meg svar på mange plasser, for å bli frisk. Jeg skjønner godt alle de som protesterer mot helsevesenet og vander seg mot andre kreative "løsninger". Det å være syk er et frihetsberøvende! Det er også en fattigdomsspiral, selv om vi lever i et fantastiskt flott land. Er det noen som tror at det lønner seg å være syk og uføretrygdet, burde gå noen runder med seg selv. Hvis du er frisk og arbeider, vet du hva som kan skje deg økonomiskt hvis du blir ufør? Alle kan vi bli syke og da er det ikke nok med en sterk vilje! Tro meg, jeg vet! Men det er et annet innlegg.
Igår kveld var jeg hos en tannlege som skal hjelpe meg med en ny tann. Han tok en røntgenbilde og og sa at jeg hadde en kronisk betennelse under jekselen og det har jeg gått med lenge! Det hadde begynt å bli en cyste der betennelsen var, den nedbrytende prosessen hadde gått så langt at jekselen hadde blitt sprø, og derfror knakk den.
Det er ikke rart jeg har hatt et dårlig allmenntilstand i kroppen! Det er mye blodkar i det området og når bakteriene kommer i blodbanen kan mye skje. Det her er ikke noe å leke med, og det gjør det ikke lettere når inga markører avslører at her er en betennelse!!!
Jeg har god kontakt med kroppen og har mye hjelp av min intuisjon. Det er en meget viktig funksjon som vegleder hvordan man skal ta vare på seg når en ikke er frisk. Jeg har følt at kroppen har slitt veldig når jeg har hatt de dårlige dagene.
Nå tenker jeg ikke at det her er hele grunnen til at jeg er ufør, men det er en viktig nøkkel for å få et bedre allmenntilstand. Det er viktig for å gi kroppen god nok miljø for å stimulere selvhelbredelse.

Det bekymrer meg veldig når jeg tenker at man har gjort en sekkediagnose av symptomet utmattelse, og at cbt/get "i følge forskning" er behandlingen, og at man ikke skal legge så mye oppmerksomhet på hvorfor man er syk. Huff! Grusom å tenke på hvordan det kan gå med folk som ikke ska trenes opp, men som må energiøkonomisere for å ta vare på seg. Det er så viktig å ta seg tid til å lytte på pasientene, og å se hvem man har fremfor seg.

Jeg håper nå få litt mere energi, mindre symptomer i vinter med hjelp av at betennelsen forsvinner fra der jekselen satt, og den gode dosen med D vitaminer som jeg har tatt det seneste året. Hver eneste skritt fremover føles som mirakel!

tirsdag 13. november 2012

Mindfulness on BBC Breakfast




Jeg har i flere år blitt mer og mer interessert i mindfullness, meditasjon, simple living, og har vel alltid tenkt over de dypere sammenhengene i livet. Den her filmen er et koseligt innslag om temaet mindfullness. De snakker om helsemessige gevinster av å bruke mindfullness mediasjonsteknikker. Jeg bruker selv de her teknikkene, og jeg synes det er en spennende indre reise. Når man av helsemessige grunner må begrense de ytre reisene (nåja, litt kan jeg reise), så kan man likevel fortsette de indre reisene.

Lykkefølelser er et fysiskt tilstand, når vi er i de rette omstendighetene. Lykke føler vi når vi er i fase med oss selv, og hvis vi stresser og prøver å fylle livet med for mye aktiviteter, ting og annet, da springer vi ifra vår lykkefølelse. Jo mindre vi har kontakt med lykkefølelsene, er det lett å søke den i vår omgivelse. Hvis det skjer? Hvis jeg kjøper den jakken?

Tenk positivt! Fokusere på det positive! Jo mere vi søker lykken rundt oss, jo mindre kontakt får med vår indre visdom. Jo, naturligvis går ytre og indre miljø sammen, men det handler om nyanser. Hvis en person sliter med traumer, lever i traumatiske forhold, kan det være fort gjort å miste kontakten med seg selv, når man stenger av kontakten med kroppen. Det er lett å gå seg vill.

Mindfullness aktviteter og og avledningsaktiviteter kan gi oss gode stunder, og det er viktig at man ikke stresser med å nå et resultat, fordi da er det lett å komme inn i låsninger. Da låser man seg, blokkerer seg og dårlig samvittighet stresser. Man får også regne med at dagsformen og hvor man står i livet spiller inn for hvor avslappet man kan bli.

Når man arbeider med mennesker kan det være av en stor verdi å praktisere mindfullness meditasjon på seg selv, for å spre ro rundt seg og selv få energi. Begrepet vegetativ integrasjon betyr at vi påvirkes hvordan den som skal hjelpe oss puster rolig og tar det rolig, Da tar den som får hjelp ubevistt etter pusten av hjelperen. Omvendt kan hjelpere få en impuls om hvordan individen har det med seg selv, hvis hjelperen ubevisst tar etter individens pust. Her finns det store muligheter for en bevisstgjøringsprocess om hva som skjer her og nå. Hvis begge parter er nysgjerrige kan det bli en spennende prosess. Det er viktig å ikke døme, men hellre rolig konstatere at slik er det.

Det her burde få store konsekvenser for helsevesenet hvis den psyko-sosiale arbeidssituasjonen er altfor pressende, slik man leser om hvordan helsepersonell arbeider under i forskjellige organisasjoner. Tror ikke jeg trenger å gi eksempler på det. Hvis pasientene reagerer ubevisst på legers, sykepleieres, og andre fagpersoners pust, hva skjer da med behandlingen og tillit til helsevesenet?

Mindfullness aktviteter er behaglige, og gir kontakt med gode følelser i kroppen. Det er en vinn vinn sitasjon på mange måter. Det skal ikke være et krav, men vær en mulighet for å finne en godere løsning til det som vi står oppe i der det er muligt og realistiskt.

Hvis man ikke klarer det der og da, er det viktig å få akseptanse at slik er det. Tror for eksempel ikke det er så enkelt med å meditere bort stress i Syria akkurat nå. Det finns situasjoner i livet da vi må mobilisere oss for å overleve. Det finns en tid for alt, å mobilisere seg eller å slappe av.

mandag 29. oktober 2012

Blogganbefaling: May Brit*s hobbyblogg


May Brit har en datter som har hatt ME i 6 år. Nå skriver hun i sin blogg om hvordan det har vært i familjen i de år som hennes datter har vært syk. Hun beskriver tydelig om den kamp det er for datteren og familjen for å akseptere at slik er det akkurat nå. Det er ikke noen lett process. Det kan jeg også bekrefte, selv om jeg rakk å skaffe meg en utdannelse og å arbeide som psykolog i noen år.

Et litet sitat fra det her blogg innlegget:


"Hun var ikke frisk, men bare "måtte" på skolen igjen. En uke hjemme var nesten mer enn hva tenåringskroppen hennes maktet, så avsted måtte hun. Hun var også opptatt av å ikke få for mye fravær på vitnemålet, for det var ikke bra med tanke på videregående. Og jenta hadde allerede planlagt flere år framover, og vi var lykkelige foreldre som hadde en datter med ambisjoner. Vel, det gikk sånn ca en uke før hun måtte kaste inn håndkleet igjen. Det stod ikke på viljen, men kroppen nektet simpelthen å følge tempoet som hodet hadde bestemt. Men jenta ville ikke gi seg. Hun gikk på skolen de dagene hun klarte å komme seg ut av senga, strevde seg gjennom dagen, og kastet seg på sofaen det øyeblikket hun var innenfor døra hjemme. Der ble hun resten av kvelden til hun flyttet seg inn i senga og sov videre til det ble morgen, og en ny kamp for å våkne begynte. Etter hvert ble det så ille at hun brukte ca to timer på morgenrutinene: Vi måtte begynne i seks-tida, det gikk minst en halv time til å våkne, vask/dusj, lang pause, spise (hvis jeg klarte å få i henne noe), pause på sofaen igjen, kle seg, ny pause, sminke (ingen skulle få se at hun var dårlig nemlig), enda en pause før hun gikk de 200 m til skolebussen (ofte tok jeg bilen og kjørte henne så hun slapp å gå). Da hun så endelig var på skolen, hadde hun allerede brukt opp det som fantes av energi den dagen."
 
Jeg synes det er kjempebra at fler og flere skriver om den virkelighet som så mange er rammet av. Det finnes så mange synsinger og holdninger i helsevesenet og på andre stedet. Det er derfor det trengs at vi som vet hvordan det er forteller vår virkelighet.

På bloggen Siv's Lille boble kan vi lese om den unge damen's egen virkelighet. Det finnes så mange som har det som Siv, og det er meget viktigt å rydde opp i diagnoseforvirringen slik at flere får mulighet til rett behandling.

Les Jørgen Jelstads analyse av Diagnoseforvirringen rundt ME diagnosen. Det er helt vilt at noen skal behøve å forklare det her så pedagogiskt, når det burde være en selvfølge å kvalitetssikre ME diagnosen i helsevesenet. Jeg lurer på hvorfor ikke flere reagerer på den forskning som gjøres på en del steder der man ikke godkjenner ME som en egen sykdom og studerer symptomene utmattelse og slitenhet, og velger å ikke se de alvorlige symptomene som de ME syke med de striktere kriteriene sliter med.
Hva er det man tror man diagnostiserer når man blander sammen katter og kaniner og hummer og kanari?

Her kan du lese hva lege Maria Gjerpeskriver om Diagnoseforvirring, ME og Flått.

Det tok meg 5 års sykemelding før jeg hadde kognitiv kapasitet til å lese om ME og alle debatter rundt ME diagnosen. Når jeg begynte å lese Marias og andres blogger om ME ble det åpnet en verden som jeg ikke hadde en anelse om. Jeg innser at jeg har vært utrolig heldig med den støtte jeg har fra flere hold, også i Helsevesenet og fra NAV.
Det er mange som har mye vonde erfaringer fra Helsevesenet, NAV og andre, og hvis psykologer og leger skal forstå hva jeg skriver om nå, må de sette seg inn i diagnoseforvirringen. Det her er kjernen i det hele! Og ikke minst en meget viktig kvalitetssikring!

Hvordan man skal behandle ME syke beskrives best av overlege Sidsel Kreyberg, og det er et stort arbeide jeg har stor respekt for. Man kan enkelt finne hennes budskap på Facebook, blant annet på ME registeret.

Jeg trodde selv jeg hadde cfs, men når jeg leser Sidsel's beskrivelse av ME diagnosen, møter jeg meg selv i døren gang på gang. Det kan være tøfft, men nødvendigt, fordi man skal ta vare på seg selv på en god måte.

Når jeg leser om hva LP coach Live Landmark skriver om ME, assosierer jeg til cfs og ikke ME. Samtidlig er det fantastisk å lese om når folk finner en metode eller behandling som passer akkurat dem.

torsdag 25. oktober 2012

Life is right now - Jon Kabat-Zinn on Mindfulness



Det er min erfaring at det er mye å hente i mindfulness. Jeg har praktisert det i flere år nå. Det skal være godt å leve i egen kropp. Det finns mange typer meditasjon og jeg prøver selv forskjellige mediasjoner for å se hva som skjer innover.
Det er viktig å lære seg når den ene atferden passer og ikke passer. Det finns situasjoner i livet når vi trenger å løse problemer og å arbeide med dem. Noen kanskje må bryte med sin nåværende miljø for å ta være på sin helse. Det handler som alltid om nyanser.
Han beskriver hvor behaglig det kan være å bare lytte på å føle på pusten.
Iblant bruker jeg pusteteknikker aktivt for å forandre tilstandet i kroppen. Et bra eksempel på det er den her uken. Jeg har vært sliten og hatt hodepine og kroppen sliter. Jeg var på helsekontroll på tirsdagen og da var var pulsen høy. Hva i all verden? Jeg stresser ikke og lever et rolig liv. Hm! Igår morse var jeg sliten og kroppen var i alarmberedskap. Intuisjonen fortalte om at jeg skulle meditere med pusteøvelser, og det gjorde jeg. En stund senere forandret kroppen modus til avslappning. Det var godt, men hva skjedde?
Senere på dagen fikk jeg et logiskt svar. Min mann hadde kjøpt noe middel som jeg skal sprute i halsen på kvelden slik at jeg ikke skal snorke. På natten hadde jeg vært veldig tett i nesen. Det pep når jeg pustet. Det var da ikke lett å få inn luft, og med pustestopp var det en skremmende opplevelse for min mann. Det her må jeg gjøre noe med. Det er ikke nok med puste teknikker som forandrer modus fra stress til avslappning. Som så mange ganger ellers er det viktig å definiere problemet. Hvordan skal man eller løse ting?

Alle har glede av å få ro i kroppen uansett!

Det snakkes forresten mye om å ta seg ur sin comfort zone. Noen har kanskje ikke alltid fått oppleve hvordan det er å være i en comfort zone, og da er kanskje det første og viktige målet å søke seg til trygghet, for å begynne med å helbredes.

Jeg tenkte også igår på hvis det hadde vært noen som ikke hadde tillit til livet, og heller ikke var trygg i sin egen kropp, som fikk den høyere pulsen. Da hadde det raskt kunnet lede til panikkangst! Jeg er glad jeg er så laid back at jeg vet at hvis man beholder roen da løser det seg raskere. Og det gjorde det. Det hjelper å ha kunnskap om kroppen og hva som påvirker kroppen i en god retning.

søndag 21. oktober 2012

The Paradox of Choice - Why More Is Less



Spennende forelesning om at for store valgmuligheter paralyserer.
Finnes mange grunner til å leve enkelt...

lørdag 20. oktober 2012

Professor Gøran Sjøberg om sin borreliose



Professor  Göran Sjöberg forteller om sin borrelia, og hvordan han måtte behandles med antibiotika i lang tid for å bli frisk. Hans kronikk finner man i bloggen til  Annika Dahlqvist :

Her kan du lese en del av kronikken:


"Min fru, som utan tvekan är mitt stora stöd här i livet, uppmanade mig efter alla mina försök att också ta ett Borreliaprov vilket jag själv var övertygad om var helt meningslöst eftersom jag ”VISSTE” att jag hade fått musarm vilket som bekant drabbar de flesta som arbetar mycket framför datorer. Till slut gick jag ändå med på detta prov och si – provet var positivt och jag fick också en tvåveckorskur med Doxyferm. Inom ett dygn hade den smärta som under flera år hade stegrats till en nästan outhärdlig nivå minskat till hälften. Vilken oerhörd och omedelbar känsla av befrielse var inte detta!
Men fortfarande hade jag inte blivit av med all värk men det var ingen tvekan om att vi fått reda på själva orsaken till ledinflammationen dvs. de vidriga bakterier som ger upphov till Borrelia och som är spiralformade (spiroketer) och som på grund av denna form har förmågan att borra sig fram genom kroppen. Dessutom har de den otrevliga egenskapen att de kan gå in och söka skydd i ett så kallat sporstadium när de anser att de utsätts för något fientligt som antibiotika. Ytterligare en Doxyfermkur hjälpte heller inte utan värken fanns kvar.
Nå har man själv fått ett problem som man också allvarligt lider av så är detta en utmärkt drivkraft för egen ”forskning”. Lidande är ju knappast något normala människor går och ”njuter av”. Så jag började ”forska” på borrelia och väldigt snabbt kom jag fram till att man från officiellt håll ansåg att man blivit helt botad efter två antibiotikakurer och att det inte fanns någonting som kunde kallas ”kronisk Borrelia”. Samtidigt så har vi det fantastiska internet där man nu kan skaffa sig egen kunskap och där fanns det uppenbarligen en helt annan syn på detta från en grupp amerikanska läkare i nordöstra USA där Borrelia först uppmärksammades och också grasserar i en liten ort som heter Lyme och på engelska heter därför Borrelia ”Lyme disease”. Dessa läkare hävdade mot den ”officiella” synen att Borrelia visst kunde bli kronisk om den gått oupptäckt under lång tid som i mitt eget fall och att den då krävde långvarig antibiotikabehandling.
Eftersom jag bara hade löst ”mitt problem” till hälften och min axelled och nacke fortfarande var ”sjuka” och där jag förstås misstänkte att spiroketer lömskt fortsatte att husera i ett mer eller mindre dolt sporstadium så tyckte jag att denna alternativa uppfattning lät rimlig. Det fanns alltså två uppfattningar – den officiella och den alternativa. För den alternativa talade också det faktum att både syfilis och TBC är sjukdomar som orsakas av just spiroketer (det finns många olika) och att det för båda dessa sjukdomar är väldigt viktigt att man forsätter antibiotikabehandlingar under lång tid. ”Mitt forskarförnuft” talade då sitt tydliga språk. ”Det är dumt att inte genomföra ett experiment som möjligen kan lösa mitt allvarliga problem!”
Sagt och gjort. Min svenske läkare var väldigt samarbetsvillig och vi kontaktade ”experter” på Sahlgrenska Sjukhuset men där blev det ”kalla handen” för där VISSTE man vad som gäller angående Borrelia. De ville inte ta emot mig för jag var definitionsmässigt ”frisk” från Borrelian enligt deras DOKTRINER. I Sverige var det därför inte lönt att jobba vidare på den linjen med tanke på att en läkare som skulle ”bryta” mot dessa officiella behandlingsnormerna definitivt skulle riskera sin läkarlegitimation. Nå, är man forskare så är man! Vid nästa USA-resa uppsökte jag den mest framstående läkaren i denna alternativgrupp och han skrev då ut en sexmånaders antibiotika kur och av en mer långsamt verkande standartyp och en kur som kunde upprepas.
Med detta amerikanska recept i handen hade min svenske läkare sedan inga problem att omvandla detta till ett svenskt recept utan att riskera sin legitimation. Nå efter ett års antibiotikakur så har jag idag inga problem över huvud taget med min ”musarm” eller nacke. Jag är faktiskt inte längre ”sjuk” för att jag helt enkelt har tagit bort själva orsaken till min sjukdom och ett antal år har nu också gått så det går uppenbarligen att bli av även med den ”kroniska Borrelia” som inte officiellt existerar"
 
Det er i dagene mange artikler i media om borreliose, og det blir spennende å lese om ny forskning. Det diskuteres mye om å finne gode tester for å finne borreliose i kroppen, men det er veldig viktig å få en riktig diagnose.
Jeg tror vi får høre mye om borreliose fremover. Det er ikke å leke med borreliose. Husker godt når en ungdomskamerat fikk borreliose og ble lammet i halve ansiktet. Det begynte med at han fikk ryggsmerter, og ikke ble trodd når han kom til legen. Det snudde raskt når ansiktslammelsen blusset opp. Noen måneder senere ble jeg bitt av flått, og fikk den klassiske røde ringen rundt der flåtten hadde vært. Ble veldigt trøtt og hadde hodepine. Det ble en antibiotikakur i 10 dager.

Mindfulness och KBT - tv4 2011



Det er spennende å lære seg hvor helsefremmende meditasjon og mindfulness er. Jeg bruker begge deler hver dag og det er så behagelig at man blir avhengig av det. Jeg mediterer 2 gange hver dag, på både gode og dårlige dager. Jeg har brukt pusteteknikker i flere år, og tilstedeværelse er et stort behov, og det tror jeg fremdeles blir viktigt den dag jeg blir frisk. Det er en sund og behagelig livsstil. Det er avslappende og man går gjennom en indre dypere spennende process. Ting som var viktig førr, er det ikke lengre. Det er som å ha gamle klær som man ikke har behov eller glede av lengre, og skreller jeg klærne av meg og legger det fra meg på livets veg. Jeg blir ikke frisk, men livet er likevel godt å leve. (naturligtvis ikke hver dag) og når gamle følelser kommer opp i dagen, puster jeg meg gjennom dem tils de forsvinner.
Det er spennende å følge med ME syke personer på internet, med tanke på mindfulness og skapende kreativitet. Det er så mange som er imponerende kreative, enten det er fotografering, male bilder, strikke klær, lage smykker og så videre. Jeg har kontakt med en del ME syke som mediterer regelmessig. Det får meg å tenke at når når livet gjennom sykdom gir begrensninger, da mobiiseres de resurser som tross alt finns der. Den kreative fantasien leder oss videre.
Når vi sentrerer oss i kroppen og ikke splitter opp oppmerksomheten på en masse ting, da får vi samlet oss og står på en måte stadigere på landbakken. Det er likevel lett å snuble.

Når kommer til meditasjon og affirmasjoner har jeg også blitt inspirert av immunologen Sanna Ehdin.. Hun har skrevet mange bøker i holistisk helse. Hun viser på betydningen av å påvirke sin helse fra manger hold, stressmestring er en del, blant mange. Det er veldig interessant å lære hva hun har å si om hvordan maten og kjemiske stoffer påvirker vår helse. Hun er jo immunolog, og man ser tydelig at det her kan hun.
Jeg tenker at det er viktig å ta være på seg selv på alle mulige måter, og jeg har i flere år arbeidet med det her, for å få en bedre allmenntilstand i kroppen. Man gjør hva man kan.
Det er en del av livslysten å prøve seg frem til hva som kan styrke en.

Ta vare på dere!

fredag 19. oktober 2012

Kjærligheten som et åndelig behov.




Når man møter ondskapen,og eller når man er redd for at livet snart skal ta slutt, da blir alt uvesentlig skrevet vekk. Det som da fins kvar er kjærligheten!
Det er kjærligheten som er det viktigste! Til livet, de nære og kjære, til seg selv og så videre. Akkurat der og da er det ikke plass for statusjakt, prestisje, karriære, penger eller andre "ting". Det er kjærligheten som er vårt største behov.
Jeg skiller mellom emosjonelt behov av kjærlighet, og et åndelig behov av kjærlighet.

Når jeg snakker om kjærlighet som et viktig emosjonelt behov, da tenker jeg på blant annet kjærlighet, varme, vennlighet og omtanke. Her kan man også snakke om et behov av grunntrygghet på mange plan. Det blir også viktig å skape en mening med sitt liv, og å være nysgjerrig, men kjærligheten følger oss som en rød tråd gjennom livet. Det er grunnleggende viktig enten man tørr å hvile i den eller ikke.

Det jeg tenker på kjærlighet som et åndelig kraft, da tenker jeg at det er en viktig del av vår natur. Det er det som fins når mye annet skrelles vekk.

Hvis vi tenker at kjærligheten er en væren, en drivkraft og vårt sentrum, da er det dette som er viktig for at vi skal være i balanse. Men det lett å miste fokus i dagliglivet, med alle praktiske ting man skal, tjen penger, gjøre karriære og å skaffe oss ting. I mange reklameinnslag får vi høre: "fordi du fortjener det!" Jovisst fortjener vi å unne oss ting. Vi fortjener all verden. Det er lett å la seg forføres av alle nye fine ting vi ønsker oss. For å skaffe oss alle ting som vi "fortjener" må vi tjene penger, mer og mer. Når vi skal får hverdagslivet å fungere blir vi aktive, og ting går fortere og fortere. Vi kan unne oss mere og mere, får det finere og finere.
Det blir problemer hvis vi ikke har tid med hverandre lengre, fordi vi må arbeide mye for å alt til å gå ihop. Ektefeller er slitne mye av tiden, og har ikke tid og krefter til å dyrke kjærligheten. Man har ikke tid og energi til å treffe venner, gamle foreldrer, syke i familje og vennekretsen, også videre. Vi har fantastisk flott ny teknologi, som mange av oss bruker mye tid på. Det er spennende og morsomt, men det splitter vår oppmerksomhet i mange retninger. Man er sliten, begynner å føle at noe er feil. Man prøver å forandre de ytre tingene, kanskje det er ektenskapet det er feil på?

Hva er det som skjer?

Hvis vi tenker tilbaks hva som er det viktigste i livet, hva var det. Jo, kjærlighet, varme, nysgjerrighet, mening også videre. Det er åndelige behov, som vi ikke kan fri oss fra selv om mange prøver. Hvis det materielle hverdagslivet ikke er i fase med våre viktigste indre behov, da har et stort proble.

Åndelig sult

Når vi ikke er i fase med oss selv, da har vi skaffet oss en åndelig sult! Hvis vi ikke møter viktige indre reelle behov, da hjelper det ikke å forandre det ytre materielle livet. Det kommer ikke å hjelpe å skille seg, byte jobb eller noe annet. Det som mangler er det aller viktigste for å møte våre indre behov, næmlig å lytte innover! Det er de kontemplative, meditative stundene, som er nødvendige for å se hvordan vi har det og om det står i proporsjon til det liv man lever.

Meditativt og kontemplatoriskt tilstand.

Husker du hvordan det var på gymnastikktimene i skolen når dere fikk gjøre avslappningsøvelser i slutten av timen? Jeg husker de glade smil vi hadde etterpå. Det er godt å slappe av i egen kropp! Det er når vi slutter å splitte oss mange aktiviteter, som vi hviler i vårt eget senter. Det er det som skjer når man mediterer. For min del blir det en meget behagelig ro i kroppen. Det er en stor vinst. Men det er ikke bare det som er en fordel. Jeg har også en god kontakt med min indre gps. Nå finns det personer som er i livssituasjoner der det her ikke er en selvfølge. Det finns situasjoner i livet der vi må være i en kampmodus, og et eksempel på det er idag folket i Syria. Det er naturens gave til oss for å klare oss i farlige og vanskelige situasjoner. Men når faren, trusselen, problemen er over, da er det til for å skifte modus. Det er da mindfulness aktiviteter og meditasjon er en hjelp. Når jeg snakker om mindfulness, synes jeg det er viktig å ha en lekfull instilling. Hvis det blir et krav, da oppnår man ikke det gode indre  rofyllte tilstandet.
Det finns mange typer av avslappningøvelser og meditasjoner på internet. Det er en fordel at det ikke trenger å koste en masse penger. Her finns det muligheter også for den fattige. Når jeg har spurt menn om hvilke situasjoner som får dem i et avslappet tilstand da tankene flyter som en båt i vannet, sier de ofte at det skjer når de sitter og fisker.
Det er mange ting som man kan få kontakt med når man er i et meditativt modus, man får se hva som er viktig i livet og man lever deretter, og hva som skal til for å ta godt vare på seg selv og andre. Et viktigt spørsmål kan være om man viser seg selv nok kjærlighet gjennom sine handlinger. Det er et meget viktigt spørsmål! Når jeg begynte å spørre mine klienter hvordan de var på å ta inn kjærligheten fra andre, kom ofte tårene og svaret at de nok ikke var så bra på det. Det var et enkelt spørsmål, som tydelig avslørte et viktigt og stort indre hinder! Det er i så fall en barriære som er viktig å arbeide med.
Der finnes flere vinster med å lytte innover. Jeg har personligen forstått at jeg hadde meget stor D vitaminmangel  en stor del av året, og derfor tar jeg D vitaminer hele året. Det er ikke nok å ta spasserturer ute på vinteren. Det sollyset vi har her i norr er ikke nok. Det er en utrolig stor kontrast hvis jeg reiser sørover på vinteren. Det er som natt og dag!
Jeg har også sett at maten påvirker mye i kroppen, ikke bare blodsukkersvingninger. Det hjelper meg til en god aktivitetstilpassning, selv om jeg glemmer det iblant.
Det hjelper en til akseptanse og forsoning i livet.
Når man er snill med seg selv og har det godt og harmoniskt i sin kropp da vokser livsgleden.Når man er glad og nysgjerrig i livet, da kommer også kreativiteten.
De vonde dagene får lov å være vonde, men det er viktigt å huske på og gi seg selv pusterom! Hvis man fortsetter å puste med magen da er det lettere å få følelsene å passere forbi, gjennom en.
Når man leser i uke bladet om folk som har blitt friske fra ME, da er det redsel og angst som de forteller om. Det er lett å føle det slik når man er alvorlig syk og ikke føler man har kontroll over sin helse. Jeg synes det hjelper å ha kommet opp i en voksen alder. Døden kommer når den kommer, siden er det ikke mer enn det. Men det kan gjerne få vente noen år til. Det er så laid back man kan være når man står i en trygg livssituasjon. Den her biten må være vanskelig hvis man er syk og har små barn, eller om man har små barn som er alvorlig syke. Det er uansett kjærligheten som løfter og bærer!

Redsel, hovmod, arroganse, likgyldighet med mere er tilstand som gjør at vi skyver kjærligheten vekk fra oss. Men vi skal huske en ting. Vi har alltid mulighet til å snu her og nå. Det er ikke for sent!

Ta være på deg! Det er du verd! Du betyr noe for deg selv og for andre!

Du er verd kjærlighet og din kjærlighet er viktig også for noen annen!


(Det her temaet er for alle , frisk som syk.)

onsdag 17. oktober 2012

Kommentaren Tidsskriftens blogg ikke kunne tåle!


For noen dager siden kom et blogginnlegg om ME i Tidskriftets blogg .
Live Landmark har skrevet det her innlegget som heter:


"Invitasjon til dialog om kronisk utmattelsessyndrom (ME) "

Der kan vi lese at hun for en liten stund har gjor tseg til connector til Helsedirektoratet. Hennes tanke var at føre sammen ulike forskningsmiljøer på ME for å sammenarbeide. Hun skriver:

"Det skjer spennende saker rundt kronisk utmattelsessyndrom (ME) om dagen. På sidelinjen sitter det flere ulike miljøer som ønsker å hjelpe en sårbar pasientgruppe. ME-aktivistene har derimot kvesset sablene til skade for både seg selv og andre pasienter.
 
Hun skriver om at Folkehelseinstituttet har søkt om ni millioner kroner for å forske på metoden "Lightning Prosess" for at se om hvem som kan ha nytte av metoden og hvem som ikke har det.
Videre kan man lese at forskningsøknaden har provosert mange i ME miljøet, som kjemper for en farmasøytisk løsning, men som skal være imot alt annet. Det er i følge Landmark forekomme hets og sjikane med orkans styrke.
Jeg siterer:

"Nå nærmer jeg meg poenget. Det finnes per i dag flere engasjerte miljøer innenfor helsevesenet. De som har vært mest synlige i debatten, er Rikshospitalet og Haukeland sykehus. Fra aktivistenes side, og muligens også noen andres, er det lagt opp til en polarisering. Rikshospitalet sier tilsynelatende: Det er psykisk, mens Haukeland sier: Det er fysisk."
 
Litt lengre ned skriver hun:


2Selv om det ikke er noen polarisering mellom forskningsmiljøene, har de heller ikke noe organisert samarbeid og trekker derfor heller ikke veksler på hverandres erfaring. De har ingen felles møtepunkter. Som nyutnevnt, fiktiv representant for Helsedirektoratet, vil jeg med denne offentlige invitasjonen be om at de involverte partene setter av en dag snarest mulig hvor de i fred og ro, uten pasientorganisasjoner, aktivister eller engasjerte politikere, kan ha en faglig diskusjon og lage enn plattform til beste for alle med diagnosen."

Det har kommet en del kommentarer etter det her innlegget. Jeg har også skrevet to kommentarer, men en kommentar kom ikke gjennom sensuren på Tidskriftet.

Den kan du i stedet lese her:









"Anna-Lena Grønlandkl 19:01, 15.10.2012
Din kommentar blir publisert straks den er godkjent.


Det ser ut til at en hel gruppe på merkelapp fordi en del pasienter har gått over streken. En del ting kan jeg skjønne at du synes er å gå for langt. Men det er også andre ting både du og folket som holder seg til psyko-somatiske modellen burde ha forståelse for. Den kampanjen på Jens Stoltenbergs fbvegg er en av dem. Likeså mener jeg det burde være forståelse for at ME syke som har en dårlig erfaring av kogntiv terapi/ gradert trening og LP er urolige for en eventuell studie på LP og ME.
Det kan se ut til at det som dere kaller for aktivisme kan fungere som en sovepute for en del av dere. «Det er ikke vi som gjør feil. Det er jo DEM. Se på dem. De er jo ikke kloke!» Du og mange andre kan ha lært dere mye mere om nyanserne på både effekt av LP, og effekter av gradert trening. Jeg ser at din retorikk har forandret seg siden 2009, når jeg leste om deg den første gangen. Det kan se ut til at du har lært deg mye om mye de her årene. Det samme kan være for de leger som arbeider med psyko-somatikk. Men! Når dere skriver kronikker, og uttaler dere i media, da kommer det ikke frem. Når man ikke får møte deres selvrefleksjoner, men der dere forteller om de besværlige ME pasientene, da får vi et bilde som ikke er så god. Jeg skriver dere, Liv, fordi jeg tenker du er i et større sammenheng.
Når vi siden legger til SINTEF rapporten i fjor, og alle de skjebnene som avslører seg i «De Bortgjemte», boken som Jørgen Jelstad gav ut i fjor, da får vi møte en virkelighet som ikke er noe pen. Når den «psyko-somatiske» klanen sammen med deg og andre LP coacher fortsetter å reklameføre sitt syn, men ikke tar dere tid til å reflektere over hvordan alle de her menneskerne har hatt det. Da får dere reaksjoner som er helt adekvate for individer i forferdelige situasjoner.
Når man dømer, har man satt opp en mur som hindrer forståelse! Når man setter merkelapper på syke folk, og siden henger ut hele gruppen, uten å vise noen forståelse for deres reaksjoner, da blir konsekvensene at de syke ikke føler noen tillit. Hvis man stryker den ene kinden forsiktigt, samtidlig som man slår den andre kinden, da er det bare å vente at den som er rammet blir skeptisk. Det er de reaksjonen du ser også på den her tråden.
Det er flott om forskere samarbeider, men først de rydde opp i ME sekken. I Jørgen Jelstads bok «De Bortgjemte» kom det frem at de som såg ME som en somatisk sykdom på mange steder hadde det veldig tøfft. De ble uglesett av andre som mente de visste bedre. For hvem er egentlig ME forskning en karriæredreper? Henrik Vogt har linket inn en artikel som heter «Det udelte mennesket.» Det er en utmerket atikkel, hvis man hadde valgt å skrive om traumatiserte individer. Men som av en hendelse skriver man om ME. Når vi setter den artikkelen ved siden av SINTEF rapporten, og da er det lett å se at det blir galt for mange.
Overlege Sidsel Kreyberg har spesialisert seg på ME i mange år, og informerer om ME på en facebookside, «ME registeret». Hun har skrevet mye bra om LP og ME, blant annet «Frykt for LP». Der forklarer hun på en pedagogisk måte hvorfor mange i ME miljøet er urolige for en eventuell LP studie.
Hvorfor akkurat jeg engasjerer meg i det her området kan best forståes i det her blogginnlegget om Thea Kristine og hennes traumatiske opplevelse av helsevesenet.

http://etlivaleve.blogspot.no/2012/09/nar-teoribildning-leder-til-overgrep-av.html

Så lenge jeg leser og hører om slike erfaringer, kommer jeg å fortsette å skrive blogg og å kommentere om ME. Så får noen si jeg er aktivist. Det får det være verdt!

Når alt det her er sagt, tenker jeg du har mye å bidra med når det handler om å finne balansen i vårt samfunn idag, og inspirere individer som er utbrent. Det er også personer som har opplevde å ha nytte av LP. Det kommer jeg ikke å ta fra noen. Men det finns andre og de trenger støtte og opprettelse."
 

 Den her kommentaren kom ikke gjennom sensuren. Senere på kvelden skrev en redaktør på Tidskriftet:

"Blogginnlegget tar opp behovet for samarbeid mellom miljøene som forsker på ME.
Mye av debatten knyttet til innlegget dreier seg mye om Live Landmark som person og om LP. De aller fleste har fått slippe til fordi vi tillater diskusjon av offentlige personer i kraft av deres verv.
Et fåtall innlegg er ikke godkjente fordi de går over grensen for det Tidsskriftet anser som saklig kritikk eller ikke omtaler andre med et minimum av respekt. For oss er det heller ikke ønskelig å videreformidle lenker til blogger der det rettes anonym og ikke etterprøvbar kritikk mot navngitte personer.
Tidsskriftet håper nå på flere kommentarer til forslaget om et mer formalisert samarbeid mellom forskningsmiljøene."
 
Det må jeg si var en interessant kommentar.
Innlegget tar opp et forslag om å få til et samarbeide mellom forskningsmiljøene, skriver hun. Jeg tenker at når det diskuteres så mye om de jobbige pasientene og derfor var det viktig å holde de utenfor diskusjoner mellom forskningsmiljøene. Landmark tar også opp den forskningstudie på LP som nå Folkehelsinstituttet har søkt penger for, der det er tenkt at Live Landmark skal delta. Ska de her områdene være et ikke tema når folk kommenterer blogginnlegget?
Det diskuteres om de vanskelige pasientene, men går det ikke inn under saklig kritikk, å fortelle om hvorfor de syke reagerer? Jeg skriver jo at jeg skjønner at noen ting kan være å gå over streken.
Jeg skriver om SINTEF rapporten og om Jørgen Jelstads bok "De Bortgjemte" der det avslører seg hvor forferdelig mange ME syke har det.
Kan det ikke være interessant å lese om den sårbare gruppen, og hvordan de opplever tidligere behandlinger med LP og cbt/gradert trening?
Jeg tok opp hvordan leger som engasjerte seg i ME syke, ble uglesett av andre leger.Er det ikke en saklig refleksjon at bildet har flere sider?
Jeg skrev også om overlege Sidsel Kreyberg og hennes fremragende kompetanse på ME, og hva hun skriver om Frykten for LP på sin facebookside ME registeret. Var ikke det en saklig kommentar eller var det respektløst av meg å skrive hennes namn i kommentaren?
Jeg trodde jeg var enig med Live Landmark at de ME syke er en sårbar gruppe, og tenkte at det her kan være interessant tema kring hvorfor det kanskje likevel var interessant å høre deres fortellinger hvis man skal gjøre en studie på LP og ME.
Likeså diskuteres det i kommentar rekken om ME diagnosen og forskjellige kriterier, noe som er viktig i en eventuell studie. Landmark skriver om at ME er en ekslusjonsdiagnose, noe Kreyberg mener er feil. ME er en egen diagnose. Hvis man skal stimulere til et samarbeide mellom de forskjelllige forskninsgmiljøene, da kan vi ikke komme unna at kriterier og hvordan ME skal definieres.
Jeg tenker at den psyko-somatiske "klanen" aldri bemøter ME pasienters spørsmål om sykdomskriterier på ME diagnoser. Det finns mange personer i ME miljøet som er imponerende kunnskapsrike, og de har engasjert seg i ME diagnosen lenge. Jeg selv, ligger lysår etter når vi diskuterer ME forskning. Det diskuteres ikke om kunnskapsrike pasienter, når psykosomatikken forteller om ME miljøet. I stedet forteller man om meget vanskelige pasienter. Landmark gav informasjon om en engelsk artikkel, noe som forbauser meg. Vi bor i Norge, ikke i England.
Når jeg tenker over hva som skrevs i "Tidskriftets blogg" og kommentarrekken, da lurer jeg. Er det noen som egentlig ikke vil ha en dialog med pasientene? Kanskje det til og med er ønskelig med en polarisering? Hvis man starter en dialog, da må man begynne å lytte på pasientene, og hvordan går det da?

Når den her kommentaren ikke ble godkjent av Tidskriftets moderator, må jeg si jeg ble forundret. Hvor  står "Tidskriftet" for den norske legeforeningen i ME saken? Tar de parti i noen retning?

Jeg vet ikke hva jeg skal tro!

Les om en bloggers erfaring av Lightning Process . Det er viktig for helsepersonell å kjenne til også de negative erfaringene av Lightning Process. Det gir da en mer nyansert bilde av den her behandlingsmetoden.

fredag 12. oktober 2012

Uskyldens tid er forbi...

Allerede når jeg gikk på videregående lærte jeg meg at behandlinger i helsevesenet skulle være i tråd med vitenskap og beprøvd erfaring. Det virket både logistk og fornuftigt. Når jeg senere gikk på en lengre universitetsutdannelse på Lunds universitet, fikk vi lære oss vitenskaplig teori og metode. Vi fikk lære oss å skille mellom forskjellige studier, og om man studerte det som var tenkt å studeres. Vi fikk lære oss hvor viktig det var avgrense variablene i studien slik at studien skulle ha en større verdi. Når jeg senere arbeidet som psykolog, da hadde vi å forholde oss til diagnsoer og hvilke kriterier som skulle være med i de forskjellige diagnosene.

Når jeg noen år senere leser Jørgen Jelstad sin bok "De Bortgjemte" får jeg lære meg en helt annen virkelighet til hvordan man forholder seg til diagnoser. Hvordan var det mulig at det kunne bli så kaotisk i helsevesenet og opp til helsemyndighetene? Klør meg i hodet!

Når de ME syke sier ifra om at det skal være høykvalitativ forskning og striktere kriterier, oppleves de syke som jobbige av de som risikerer å miste sin definisjonsmakt. Hæ! Hvordan ble det slik?

I dag leste jeg en kronikk i Dagens Medisin, som var skrevet av en pårørende til en ME syk. Det var en interessant lesning, ikke minst fordi det var skrevet av en sykepleier. Hun har opplevd helsevesenet fra minst 2 sider.

Jeg har tatt meg friheten og kopiere kronikken fra Dagens Medisin :

"Når diagnoseforvirring blir ønskelig
RAGNHILD LUND, psykiatrisk sykepleier og pårørende
ETTER FLERE års utredning av situasjonen for ME-pasienter har Helsedirektoratet, på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, nå kommet med sitt høringsforslag på sitt rundskriv/veileder for ME.
Stridens kjerne er at mange leger i det medisinske miljøet mener ME er psykisk betinget. De nekter å forholde seg til ME som egen selvstendig sykdom – og har fått med seg Allmennlegeforeningen for å slå sammen ME med CFS (kronisk utmattelsessyndrom).
BORTKASTEDE PENGER. De siste årene har millioner av kroner blitt kastet bort på forsking som Helsedirektoratet selv innrømmer er totalt ubrukelig når man ikke skiller ME-pasienter fra andre utmattelsestilstander. Resultatet kan vi lese i flere offentlige utredninger, blant annet Sintef-rapporten fra 2011. Den avdekker skandaløse forhold hvor svært alvorlige syke pasienter ikke får hjelp og forsømmes på det groveste i vårt helse- og hjelpeapparat.
Utredningene som ligger til grunn for rundskrivet, avslører at verken helsevesen eller helsemyndighetene har kartlagt hvor mange alvorlige syke pasienter som ligger isolert i sine hjem rundt om i Norge: Ingen har altså oversikt over noen av de sykeste pasientene i dette landet.
MAKT OG POSISJON. Likevel påstår Helsedirektoratet i sitt rundskriv at det har vært en nasjonal satsing gjennom flere år med målrettede tiltak og at utredning, behandling, pleie og omsorg, og at satsingen for de sykeste pasientene har vært prioritert. Det må sies å være intet mer enn en bragd å få til en slik suksess – overfor en pasientgruppe som det, ifølge Nasjonalt kunnskapssenter, ikke foreligger en eneste studie i forhold til – og som verken helsevesen eller myndigheter kjenner antallet på.
Hvordan enkelte leger er villige til å ta i bruk sin makt og posisjon for å forsvare sine gamle forklaringsmodeller på ME, vel vitende om at dette gjør livssituasjonen uutholdelig for alvorlige syke og deres familier, slutter aldri å overraske.
ANSVARET. Selv om flere av de såkalte ME-ekspertene aldri har sett de aller sykeste, fratar dette ikke ansvar. Pårørendes erfaringer med ansvar og pleie gjennom flere år er ikke interessant og relevant viten for disse lærde. Leger har tatt doktorgrader, gitt ut publikasjoner og skapt seg karrierer og næringsvirksomhet på å spesialisere seg på «ME-pasienter» som ikke fyller kriteriene for ME.
For disse legene kan det synes som det viktigste er bevaring av egen anseelse og betydningsfulle posisjoner og har ingen ønske om endring.
MMMM. Rundskrivet tydeliggjør hvordan Helsedirektoratet har prøvd å tekkes Legeforeningen og en liten medisinsk maktelite ved å opprettholde sammenslåing av ME og CFS i én og samme diagnose.
Helsedirektoratet rømmer fra ansvar og har ikke tilstrekkelig mot til å pålegge bruk av de internasjonale diagnosekriteriene for ME. Atter en gang legger myndighetene alvorlige syke menneskers skjebne i hendene på en legestand som selv vil forbeholde seg retten til å avgjøre om pasientene er alvorlig syke ­– eller drives av motivasjonssvikt og negative tanker.
De hardest rammede og deres familier har klart seg selv alene frem til nå. Myndighetenes manglende vilje til å skille ut ME som en selvstendig sykdom med egen benevnelse – og pålegge bruk av de internasjonale diagnosekriteriene ­– tilsier at vi må fortsette med dette i uoverskuelig fremtid."


Pårørende til alvorlig ME syke lever i en vanskelig situasjon, og det er rart det ikke har protestert mere enn de har gjort. Det kan ikke være lett å møte et helsevesen som ikke har kunnskaper om ME og dermed feilbehandler de ME syke. De har fått møte mye arroganse, og annet som ikke hører hjemme i helsevesenet. Det er ikke populært blant etablissemanget når de syke og deres pårørende har egne tanker og erfaringer om hva som hjelper de syke og hva som gjør dem dårligere. Er de ikke takksamme for alt hva vi har gjort for dem? Deres protester gjør det jobbigt at arbeide og å forske for dem. Deres protester virker mot sin hensikt! Hvordan ble det slikt, at pasienter ble besværlige når de etterlyser gode vitenskaplige studier, striktere diagnose kriterier og rett behandling til rett pasient?

Jeg klør meg i hodet!

Og er det noen som er genuint interessert i å løre seg om ME diagnosen, da kan man google overlege Sidsel Kreyberg. Det er hun som har mest kompetanse på ME diagnosen i Norge, og er strikt på vitenskaplig metode. Anbefales! Her finner dere en side på Favebook, som administreres av overlege Sidsel Kreyberg. 

torsdag 11. oktober 2012

Vitenskapsvokterne 2

Jeg leste igår en meget bra kronikk i Aftenposten om ME. En ME syk mann Th. Narvestad, tidligere ass. direktør i Hydro, nå sengeliggende, har nå mobilisert seg til å skrive en pedagogisk og saklig kronikk om ME diagnosen.

I kronikken: En diagnose - flere sykdommer står blant annet:


"Utmattelse kommer i mange former og varianter, og er et av de vanligste symptomer forbundet med sykdom. Det assosieres med en rekke ulike fysiske og psykiske lidelser. Fordi det er så vanlig, og forbundet med så mange ulike sykdommer, er utmattelse som enkeltstående symptom, lite egnet som basis for en medisinsk diagnose .
På tross av dette er det gjengs praksis i helse-Norge at pasienter med en eller annen form for utmattelse som varer utover fire måneder (pluss ett tilleggsymptom av en liste på ti), får diagnosen Kronisk Utmattelsessyndrom (Chronic Fatigue Syndrome - CFS), så lenge annen kjent sykdom ikke kan påvises med blodprøver eller andre objektive undersøkelser (NICE kriteria).
Man behøver ikke være lege for å forstå at en slik diagnose, som mer eller mindre utelukkende baserer seg på symptomet utmattelse, vil romme flere ulike sykdommer og tilstander."

 
Jeg synes det er tragisk at helsemyndighetene ikke har vært mere våkne, når man har gjort en diagnose av å noe som mest har fokusert på utmattelse, og for denne utmattelse skulle man behandles med kognitiv atferdsterapi og gradert trening. Det her er til å bli mørkeredd av! Jeg tenker på det pris det har hatt for alle ME syke og deres familier,  og ikke minst når det har rammet Alvorlig syke barn. Er det noe rart vi har sinte og fortvilte foreldrer til ME syke barn i det her landet? Jeg prøver å tenke meg inn i hvordan det kan være å leve i en slik traumatisk situsjon, der barnen blir mye sykere av det helsepersonell kaller riktig behandling. Hvordan er det å se at barnen blir så syke at foreldrene må holde barnen så langt bort fra helsevesenet som mulig for å kanskje redde livet på dem. Det gjør for vondt å leve seg inn i det!

Narvestad skriver videre:

 "Denne erfaringen, og alle studier som peker mot biologiske årsaker til sykdommen, er blitt oversett av helsemyndighetene med henvisning til forskning utført av et knippe engelske psykiatere og deres allierte. Disse forskerne hevder at deres studier gir belegg for at kognitiv adferdsterapi (CBT) og gradert trening (GET) er en trygg og kurativ behandling for pasienter med denne diagnosen, til tross for at forskningen viser at det store flertall av ME-pasienter overhodet ikke har merket noen effekt av denne type behandling. Da er de alvorlig syke pasientene, som blir verre ved minimal anstrengelse, ikke inkludert."
 
Hvordan kan forskning bli godkjent når man ikke interesserer seg for de sykeste pasientene? Hvordan er det mulig å være så sikker på sine teorier slik at man ikke hører og ser de syke som blir dårligere etter en behandling som man "tror" har effekt?

Da Haukeland studien ble publisert for et år siden ble det stor oppmerksomhet verden over, når Haukeland legene Fluge og Mella presenterte sin banebrytende studie på kreftmedisin på ME syke. Det var en liten studie, men som var meget godt laget, og som viste at 2/3 deler ble klart bedre av Rituximab. De mener at de her resultatene kan tyde på at ME er en autoimmun sykdom.
De trenger nå 11 miljoner kroner for å forske videre på det her. Jeg mener det skulle være en stor skandale hvis de ikke får de her pengene til sin forskning.

Narvestad avslutter kronikken med å skrive:
"Fjorårets SINTEF-rapport og de to lederne i Legeforeningens tidsskrift har eksponert holdninger og oppfatninger som dominerer i det medisinske miljøet om ME. Når man samtidig vet at ME/CFS koster det norske samfunn i overkant av 1 milliard kroner årlig i tapt arbeidsinntekt, trygdeytelser, og pleie- og omsorgskostnader, kan norske politikere ikke lenger overlate viktige beslutninger om helsevesenets behandling av denne pasientgruppen til tradisjonelle instanser. Man må forsikre seg om at nødvendige ressurser og innflytelse gis til de faglige miljøene som ønsker og evner å skille ME pasienter fra pasienter med andre lidelser.
Kreftlegene på Haukeland trenger 11 millioner kroner for å fullføre en stor multisenterstudie på Rituximab, og den kan, med suksess, skrive medisinsk historie. Skulle Forskningsrådet, mot formodning, avslå søknaden om midler til denne verdensledende forskningen, vil pasientenes ørkenvandring fortsette."

 
 Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om de to lederne som Narvestad skriver om i kronikken.
Blogginnlegget heter Vitenskapsvokterne der jeg reflekterer over hvorfor de to egentlig ble skrevet.

 "Ordvalget i de to lederne signalerer en mistenkeliggjøring av både fagpersoner og ME syke. Hva de to skribenterne har hatt for avsikt med de her lederne kan man ha store fantasier om, og egentlig bryr jeg meg ikke om det. Det som jeg reagerer på er signaleffekten av det som har blitt skrevet i de to lederne plus motsvaret til ME foreningen.
Jeg reagerer også på at bloggerne blir redusert til ikke reflekterende meningsvoktere som bare viser frem sitt syn på ME forskningen.
Sannheten er at flere av bloggerne har en høyere akademisk utdannelse, med utdannelse i vitenskaplig teori og metode. Vi har støtte fra andre akademikere som støtter oss, i kommentarrekken. Selv om flere skriver anonymt så gir det en god inspirasjon.
Når vi ser på motsvaren fra blant annet professor, leger, og andre, da ser jeg ikke noen forskjell mellom hvordan de tenker og hvordan for eksempel Maria Gjerpe, Cathrine Eide Westerby, og jeg selv tenker om det her."
 
På slår en slik mistenkeliggjøring av pasienter tilbaks på dem selv og det gjør de merkelapper de setter på pasientene også. Det er interessant å legge merke til at når vi har hatt publisitet på ME diagnosen, får vi raskt svar fra de som har interesser i ME som en psykosomatisk sykdom.

Det fikk vi i det to lederne og reklameføring av en omtalt alternativ behandling.
Den her gangen er heller ikke noe unntak.


 I kommentarrekken finner vi Henrik Vogt som gjør reklame for en kronikk som han og noen andre skrev for et år siden. Kronikken heter "Det udelte mennesket"   Det er egentlig et meget interessant område, og hadde man ikke "av en hendelse" (?) hatt ME diagnosen som eksempel, hadde den kanskje vært mere velkommen i ME miljøet. Men når man vet at minst en av forfatterne gang på gang uttalt seg positivt til kognitiv atferdsterapi, og en omtalt alternativ behandling, da blir budskapet ubehagelig for alle ME syke som har blitt traumatisert av feilbehandling.  Egentlig er det velkommen informasjon for alle de som har vært med om traumer i livet sitt. Det her er forskning som kan bli velkommet for mange som ønsker å bli tatt på alvor og å få god behandling i fremtiden.

Men når vi snakker om ME diagnosen og utvanning av en somatisk lidelse til en sekkediagnose, da få jeg problemer til å ta det her alvorligt. Ja, psyken er en del av kroppen, og vi lever i et større sammenheng. Her er jeg med. Men vi må fremdeles gi rett behandling til rett pasient. Vi gir ikke bare kognitiv atferdsterapi til kreftpasienter, reumatikere, hjertepasienter, cystisk fibros pasienter. Der må vi se diagnosen og å gi rett medisin til rett diagnose, og i tilegg psykologisk behandling hvis lege og pasient ser det som hensiktsmessig. Det er det som jeg kaller helhetssyn i praksis.

Det som jeg mener er skremmende er når man gjør en sekkediagnose, og ordinere kognitiv terapi og gradert trening til hele gruppen. I det her blogginnlegget beskriver jeg mine erfaringer fra mange års arbeide i helsevesenet, i somatikken og i psykiatrien. Jeg er psykolog og har sett en hel del gjennom årene. I mitt arbeidet som psykolog har jeg sett mange eksempler på at leger henvist pasienter til meg, da man ikke funnet noe på prøvene, men der det senere viste seg at de trengte medisinering.
Det er farlig å være skråsikker. Syke folk kan få betale en høy pris hvis helsepersonell sitter på sine høye hester og tror på sin tro!

tirsdag 9. oktober 2012

Spennende tider for ME forskningen.

Forfatter Jørgen Jelstad gav ut boken "De Bortgjemte" for ca 1 år siden. Han har skrevet et meget spennende blogginnlegg om ME forskning internasjonalt.
Det er høyt kvalifiserte forskere som interesserer seg for ME diagnosen.
Jeg kan med varm hånd anbefale Jørgen Jelstads blogg:
"FDA har tidligere ikke vist særlig interesse for ME/CFS, men nå har pipa fått en helt annen lyd. Dr. Sandra Kweder, som er en del av ledelsen i Office of New Drugs i FDA, sier de nå planlegger å arrangere en forskningsworkshop for å se nærmere på hva som må til for å få fortgang i kliniske studier innen ME/CFS, og hva som bør være utfallsmål i slike studier for å oppnå godkjenning. FDA ser også at det kan være behov for hurtige godkjenningsprosesser, hvis det viser seg å komme studier som viser effekt av medikamenter – nettopp fordi de mener sykdommen er så alvorlig.
- Vi vurderer sykdommen å være i kategorien for alvorlige eller livstruende sykdommer, sier Sandra Kweder i FDA.
 Sterkere ord er det vanskelig å bruke."

 
Det her er veldigt spennende og positiv lesning!

mandag 8. oktober 2012

Tenke konstruktivt - en god veg å gå!

Jeg bruker nå en del tid til å lese om simple living, feng shui, og å rydde opp i livet sitt for å få mere plass for seg selv. I går begynte jeg å lese på den danske journalisten og forfatteren Gitte Jørgensen sin hjemmeside. Det var hun som skrev boken Pippi Power, og 2 bøker om Simple living. Det var en interessant lesning fordi den minte meg på en tidligere blogginnlegg jeg har skrevet.

Hun skriver:

"Min erfaring er nu, at hvis vi udskrifter ”tænk positivt” med ”tænk konstruktivt”, skaber det lettelse, frihed og en følelse af tilgivelse indeni sig selv. Vi er ikke supermenneske, der konstant forventer og forlanger det perfekte og optimale af os selv. Vi er mennesker, der gør vores bedste for at bevæge os konstruktivt frem i livet. Positiv tænkning er vigtig, men den kan også føles som et pres, hvis man ikke lige er der, og i værste fald kan den komme til at lægge sig som glasur henover smerte, sorg og fortvivlelse. Så ligger de positive tanker og vibrerer som en smuk overflade, men nedenunder lever og ulmer negative tanker og følelser, der ikke er bearbejdet og accepteret.
Så vil den positive tænkning ikke være ægte, men påtaget. Så vil den positive tænkning ikke nå hjertet, kun hovedet. At tænke konstruktivt er at blive sin egen bedste ven og tilgive sig selv for ikke altid at være verdensmester ud i den positive tænknings kunst – at tænke konstruktivt er at rose sig selv for at gøre det bedste, man kan, ud fra de omstændigheder, betingelser og ressourcer, man har i sit liv, netop der, hvor man er, akkurat nu."  Gitte Jørgensen
 
Jeg tenker at det nå er tid for å trekke vekk illusjonens slør for å få en bedre virkelighetskontakt. Mennesker kan ikke kjøre over sin natur hvor lenge som helst. Det blir det ubalanser av og det påvirker allmenntilstanden.

 Det jeg tidligere skrev er det her:

"Det et snakkes mye om å tenke positivt idag. Det ser ut til at mange forveksler det med å bare se de positive tingen i livet, og å trykke ned resten. Jeg har møtt mange som har tenkt "positivt" til de kollapset.
Det som da kan ha skjedd er at man har fokusert på positive tanker og følelser og å benektet, trykt ned kroppens signaler. Man kan si at man har hatt fokus i hodet og kuttet av kontakten med resten av kroppen. Når det skjer er vi ille ute.
Vi kan for eksempel ikke møte et emosjonellt problem med bare intellektet. Vi kan alltså ikke overstyre følelsene med våre tanker. Hvis vi prøver på det da trykker vi ned oss selv.
Følelsene er kompassnålen som viser hvor vi ferdes i livet, og det er viktig å ta de signaler som kroppen viser oss på allvar. Det er i kroppen vi føler, og derfor får vi vite mye når vi lytter på kroppen. Når vi lytter på kroppen kanskje vi ser at vi må ta en ny ferdretning i livet.
Det er ikke positiv tenkning hvis du sier at du burde ikke være lei deg nå, ettersom du har, mann, barn, og god økonomi hvis du egentlig er deprimert. Det skaper bare mere skyldfølelser og spiralen går nedover. Det som er mest positivt når en er deprimert er å lytte på seg selv, gi seg trøst, snakke med noen, og å gjøre noe hver dag som er moro.
Det som jeg ser på som positiv tenkning er altså de tanker som leder til en konstruktiv atferd!
Det er positivt når man gør ting som gir en glede, lettelse, og avslapping. Det er også positivt å søke seg til ting som gør at man føler seg rak i ryggen, og som får en til å føle mere energi.
Likeså er det ikke nok å si til en person at de må tenke positivt, noe som kan uppleves som både kravfyllt og avvisende. Det er bedre å være forstående hvis man kan, aksepterende, gi varme og trøst, inspirere til noe positivt med mere. Da er det forstås viktig å selv føle og tro at man har noe å gi. Vi kan oftest mer enn vi selv tror.
(Det er viktig å tenke på at to venner som begge sliter veldig vondt, kan ha vanskelig å inspirere. Det blir som om 2 drunknende personer skal redde livet på hverandre. )
Kroppen viser vegen bare vi tar oss tid å lytte. Det kan være vanskelig for den som tidlig i livet har lært seg å trykke ned sine følelser. Ting tar tid, og slik er det. Det er en lang process og meget lærerik. Det er viktig å observere seg selv i lang tid. Hva gir meg energi og hva taper meg for energi? Det her er en livets skole som gjør en klokere.
For meg handler det om at ha kontakten åpen mellom hode, hjerte og mage. Alt hører sammen! Når vi får et helere sammenheng, er det mye enklere å møte livet og dets utfordringer." Kroppens visdom, juli 2011.
 
Det her blogginnlegget kom på VGs fremside Lesernes vg, og jeg fikk flere spennende kommentarer.
Det ser for meg ut til at mange har fått nok av overfladiske glansebilder, og snur fokus til en annen retning. Det er flere som tenker over hvordan de lever og hva som egentlig er viktig. Kanskje ikke materialismen gjør oss lykkelige likevel. Jeg ser det i amerikanske, danske og svensker blogger at flere og flere tenker over hva som egentlig er viktig, og kanskje er det ikke å ha en masse ting som er vegen. Hva er det egentlig jeg behøver, og hvordan ønsker jeg leve?


Jeg leste en interessant artikel om det problematiske med å trekke bruken av mindfulness for langt. Det er forfatter og journalist Ann Charlotte Alstadt som har viktige refleksjoner:
"I takt med att vi mår allt sämre har de kommersiella kraven ökat – vi ska inte bara vara supersnygga utan också vara jävligt avstressade också. Och all quick-fix tycks handla om att acceptera status quo i stället för att problematisera dig. Men är det inte en form av självlobotimisering när du skär bort en stor del av din personlighet – nämligen samhället? Den bit som är kvar ska ligga i som en räv för att försöka anpassa sig till konsekvenserna av alla dåliga politiska beslut under påbudet att allt är ditt fel samtidigt om du absolut inte får vara ett offer.
Ja, jag har självt försökt mindfulness och jag blir superstressad bara jag tänker på alla de krav på att vara i nuet som ställdes på mig när jag tror problemet tvärtom är det förbaskade nuet som ställer till problem. Att vi alltid tvingas vara där och aldrig har tid eller möjlighet till tankeflykt, att få vara någon helt annanstans. Jag tror på att förändra verkligheten så du inte tvingas tänka på den hela tiden. "
 
Hun mener at de råd mange får at de skal forandre seg selv og gå til psykolog egentlig burde gå til en sosiolog i stedet.  Sosiologen kan fortelle deg at det ikke er deg det er feil på, men omgivelsen, samfunnsstrukturen og så videre. Det er idag tabu å skylde fra seg. Vi skal ta ansvar for alt, samtidlig får vi ikke være offer.

Den svenske psykologen Jenny Jegerfeldt fortalte i et radioprogram den her sommeren  om sin skepsis til mindfulness. Det var spesielt "Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det", som hun var kritisk til. Verkligheten kan være akkurat så hard at det absolutt er hvordan du har det.

Bloggeren SerendipityCat har skrevet en god blogg i samme tema. Der har det også gjorts gode kommentarer på det innlegget.

Det er tid for å avsløre en livsløgn for å se på realitetene. Naturligvis kan man finne konstruktive løsninger på vanskelig situasjon, men når det går over til benektning, da har det gått for langt!

Bloggeren Sigrun har også tatt opp journalisten Ann Charlotte Alstadts artikel
i sin blogg. Der er noen gode kommentarer med en ærlighet som jeg har sansen for. :)

Bloggeren Bibbi har ved flere tilfelller skrevet om sin erfaring av kognitiv terapi, der hun opplevde seg som en "feilvare". Hun skulle forandre sine tanker for å bli frisk, men forteller om at hun ikke fikk snakket om alle de traumer som hun opplevd i livet. Hun har prøvd smile kurser, elsk deg selv og mange andre metoder i liknende kategorier. Årene gikk. Etter mange år  møter hun en lege som sier; "Jeg tror på deg!" Det ble en vendpunkt for henne! Det var det som skulle til!

Hvis en person har vært med om traumer og vært i "toksiske" relasjoner, da er det viktig å plassere ansvaret der det hører hjemme. Det må til fordi det er en hjelp til å begynne å se hvordan man skal beskytte seg, skjerme seg og å begynne å føle på hvor de personlige grensene skal være. Hvis man ikke får hjelp med dette, da er det ikke rart om den gamle skylden og skammen fortsetter å leve et eget liv. Individen gjør som h#n alltid har gjort, står på og holder det gående til veggen begynner å slå imot en.

Relasjoner er et viktigt område for vår helse. Relasjoner kan gi kraft og kan svekke en. Relasjoner som strker og relasjoner som gjør en syk, i verste fall. I slike tilfeller kan det være skjebnesvangert med et halleluja opplegg det alle skal "tenke positivt" og alle skal elske alle. Hvis vi legger til "det er ikke hvordan du har det, men som du tar det", da har vi maksimert elendet!

Jeg har hatt folk i samtaler som har måttet å trekke seg unna de relasjoner som svekket dem så mye at de ble deprimert. Hvis det  ikke var nok å trekke seg tilbaks, måtte de bryte kontakten helt.

Det er så viktig å ta seg selv og sine grenser på alvor. Det merker man ikke minst når man er syk og allmenntilstandet lavt. Da tåler man mye mindre enn ellers. Allerede på videregående lærte jeg meg at syke mennesker regredierer, og det fikk jeg se mange eksempler på i alle de år jeg arbeidet på sykehus. Det kunne være en meget stor forskjell på pasienten når de var som sykest og når de senere skrev ut når de var friske. Jeg arbeidet flere å på en infeksjonsavdelning. Når jeg tenker på eldre folk hvordan de svekkes psykiskt når får alvorlige psykiske lidelser, så ser jen en likhet til mitt helsetilstand idag. Jeg tåler mindre enn jeg gjorde når jeg var frisk, og det er viktig å føle på hvilke situasjoner og relasjoner som er bra respektive dårlige for meg. Jeg tåler dårlig situasjoner som er turbulente, selv om de samtidlig kan være interessante. Jeg må beskytte meg. Allerede nå har jeg en følelse på hvordan det er å bli gammel, og har en forståelse av de eldre idag som jeg ikke hadde tidligere, selv om jeg alltid har trivts med å omgåes eldre folk.

Ta godt vare på dere! Og husk å prøve å være konstruktiv! Vi har godt av å være mere snille mot oss selv! <3 p="p">