Jeg velger kjærlighetens veg 2.

Når jeg for over 20 år siden hørte Marianne Williamson snakke om a Course in Miracles i Oprah Winfrey show, ble jeg nysgjerrig å lære mer av hennes tanker. Jeg kjøpte boken "Tillbaka till kärleken" (Return to Love) og det hun skrev var en stor inspirasjon som for meg og er det fremdeles i dag. Av alle de bøker som jeg har lest, er det den her boken som har fått meg å reflektere mest. "A course in miracles" er for meg veldig abstrakt og ikke enkelt å ta inn når jeg sliter med oppmerksomhet og konsentrasjon. Det som gjorde inntrykk i Marianne Williamsons bok hvordan hun taler og hvordan hun inspirerer med å tenke hvordan vi har det psykologisk og eksistensielt.
Hun snakker om gud, men jeg tenker det også er interessant på en veldig jordnær nivå.

Hun snakker om gud og samtidig om den dypere indre kjærligheten som vi har snudd ryggen mot.
Man kan fokusere på to nivåer. Agerer jeg ut fra kjærlighet eller redsel? Hvordan kan jeg være mer kjærlighetsfull mot meg selv og andre?
Det er viktig med å gi likevel som å få. Hva bærer vi på for indre hinder, som kan hindre oss å få kontakt med den kjærlighetsfulle delen i oss?
Kan vi ta inn den varme og kjærlighet som vi får fra andre personer omkring oss?
Gjør vi nok for å skape et mer kjærlighetsfullt samfunn?
Hvordan kan jeg navigere videre for "å være mer kjærlighet" og spre varme for meg selv og andre?
Hva er det for samfunn vi lever i?
Vi lever alle i et sammenheng og jo flere som arbeider med å søke mot indre harmoni og varme desto  varmere blir samfunnet.
Vi lever i et samfunn og vi påvirkes av hvordan verden ser ut, og vi påvirker verden med hva vi velger å gjøre i vårt daglige liv. Med den innsikten blir det ekstra viktig å reflektere over hvordan vi lever våre liv.
Kjærlighet handler om hva som bygger, stimulerer liv og det som hjelper oss å vokse og å blomstre.
Hva kjærlighet ikke er, er destruktive krefter som er nedbrytende for liv, mennesker, dyr og natur.
Marianne snakker de som bare vil ha, som er gjerrige og bare tenker på seg selv og som cancer i samfunnet. I et samfunn der man mest fokuserer på individualisme, hva man kan få, kan samfunnet bli fordummet og faller da sammen fra innsiden.
Man belaster individer for ting som kan være store strukturelle problem i samfunnet, og når vi ikke setter ting i et sammenheng løser vi ikke noen ting.
Hva er egentlig vår natur? Hva er det vi trenger? Hvorfor sliter så mange i dag? Det er det mange som reflekterer over i dag, og det er helt nødvendig!
Barn føler på prestasjonspress, og mange sliter med psyken når de hadde behøvd å føle at de duger som de er.
De voksne sliter også med alt de opplever de skal oppnå. Det er som om mange har glemt at det er kjærlighet og relasjoner som er det viktigste i livet. Når så mange strever med å strekke til, har vi mindre ork til å være der for hverandre og mange blir ensomme og deprimert.. Hva blir vi da for rollemodeller for de barn dom vokser opp i dag?

Jeg snakker iblant med en pensjonert lærer i Tyrkia om hans muslimske tro. Han begynte å lære koranen når han var 5 år. Han sier islam handler om at vi skal åpne våre hjerter, og å hjelpe hverandre og å gi varme. Hvis man skal gjøre noe for verden kan vi for eksempel plante et tre. Treet vokser opp, og gir mat, blir en skygge å hvile i når det er for varmt, gir også arbeide til folk og deres levebrød. Hans tro på Islam handler om et varmt hjerte, og empati for andre. Vi er alle barn etter Adam og Eva sier mange muslimer. Vi er i samme familie. Han er kurder og ønsker ikke det minste bli assosiert med terrorister. Terrorisme er ikke en del av hans tro på gud.
Har hørt mange muslimer som mener at de som radikaliserer muslimer til å bli terrorister, lyver og manipulerer, og de kommer å bli straffet på dommedagen. Også her kan man skille mellom det som er en positiv kraft for liv og det destruktive som bryter ned.

Marianne Williamson er jødinne og arbeider med å bygge opp og stimulere livet og kjærligheten. Jeg ser forskjellige jøder på Twitter som arbeider med å støtte de Palestinere som lever i et helvete på Gaza.
Vi er mange her i Skandinavia som arbeider med seg selv for å åpne våre hjerter, og mot å få en indre fred.
Det er viktig vi finner hverandre over kulturgrensene alle vi som er på samme nivå, og som har valgt hjertets veg. Det her er ikke noe vi klarer alene.
Kanskje noen sier det her er naivt.
Hvis vi tenker oss 30 år frem i tiden og barna spør oss hva vi gjorde i 2015. Hva ønsker vi å kunne si da? Gjorde vi et forsøk? Noen kanskje skammer seg og tenker, "Jeg gjorde ikke noe, fordi de andre gjorde heller ingenting."

Jeg tenker reisen er like viktig som målet. Det her er et livsprosjekt. Vi prøver og snubler, reiser oss på nytt og prøver igjen, og slik fortsetter det. Det kan inspirere barna til også å prøve på kjærlighetens veg. Det er et godt eksempel på evolusjon.

Indre reise, smerte og kjærlighet.

"In asking for miracles, we are seeking a practical goal: a return to inner peace. We're not asking for something outside us to change." (Marianne Williamson)

Det er underbart å leve i det tempo der man får mulighet til en god livskvalitet. Når man lever seg gjennom den krise som vekkes opp når man er arbeidsufør og må være ute ur arbeidslivet, får man samtidig mere kontakt med sitt indre liv. I et fredelig hverdagstempo, går tankene sin egen veg. Man møter det liv man har levd på godt og vondt. Hva har jeg vært med om? De personer jeg møtte. Hva gjorde det med meg? Hva gjorde jeg?
Kanskje har man lyst til å flykte og gjøre noe helt annet enn å være bare seg selv.
Kanskje noen trenger å snakke med noen?
Det kan også vær en spennende indre reise, der man kan lære seg selv å kjenne på nye måter.

"Personal growth can be painful, because it can make us feel ashamed and humiliated to face our own darkness. But our spiritual goal is the journey out of fear-based, painful mental habit patterns, to those of love and peace." (Marianne Williamson)

Da følelser kommer opp på overflaten når man lever et rolig liv og kan puste ut, er en annen situasjon enn når man graver og grubler. Når gamle følelser og tanker kommer opp på overflaten, kan man møte dem med de erfaringer som man har i dag. Man gjorde så godt man kunne der og da. Når jeg har mer livserfaring, kan jeg møte min smerte på en helt annen måte enn jeg gjorde en gang for lenge siden. Jeg tenker at vi alle har erfaringer som vi kan se i et nytt lys når vi blir eldre.

Vi har godt av å møte oss selv med kjærlighet.

Vi har godt av å bli møtt med kjærlighet. Derfor er det så godt av at noen lytter på oss og viser oss aksept for den vi er og møter oss med varme.

"It is universally accepted that children need love, but at what age are people supposed to stop needing it? We never do. We need love in order to live happily, as much as we need oxygen in order to live at all." (Marianne Willamson)

Hvordan er du på å være kjærlighetsfull mot/for deg selv?

Hvordan er du på å ta til deg andres kjærlighet in i ditt hjerte?

Du ikke bare fortjener det, du trenger det også!

Hvordan få en god følelse i kroppen, puste rolig og der tankene flyter fritt?

Julen kom og gikk og selv om jeg gjorde det så enkelt som mulig var det mye nok å tenke på. For å hvile fra tanker om NAV og om julen, var det godt å skifte fokus.

Akkurat nå velger jeg å skrive. Det finns mange veger til fred og ro, og det er viktig å finne sin egen måte. Om noen timer er vi i 2014, et nytt år og nye muligheter. Nå kommer vi enda en gang lese om nyttårsforsetter og nye vaner, som ofte handler om prestasjoner. Det kan være å begynne på treningsstudio, slankekur, yoga, begynne med en ny diett, studere og så videre. Ofte handler de om å ta seg i kragen og å "ta ansvar". Man kan lure på hvor mye av de her nyttårsforsettene som kommer av å elske seg selv? Flere av nyttårsforsettene kan ha den her årsaken, men hvor ofte handler det om å være streng og å straffe seg selv?

Det snakkes mye om stressmestring for å få en bedre helse.
Det er helsefremmende å søke seg mot den meditative tilstanden, kontemplasjon, der man føler seg i fred og ro.

Når den svenske legen Christina Doctare ga ut boken "Hjernestress - kan det ramme meg?" ble jeg meget interessert i den nyere stressforskningen. Det her er kunnskaper som jeg tok med i mitt arbeide som psykolog og som mange hadde stor nytte av. Det er så viktig for alle å bli bevisst over hvordan de føler seg i kropp og sjel.
Når man innser hva stress kan gjøre i kropp og sjel, og bevisst over hvordan man har det, er det lettere å gjøre noe med det.
Det er i vårt samfunn så mye som vi forføres til å strekke oss etter, til vi blir både slitne og overmette. Vi er på sprang etter det ene og det andre, og jo mer aktive vi er desto mindre tid og rom har vi til å kjenne etter på hvordan vi har det. I den her situasjonen tror jeg det er mange som springer til helsekostbutikken for å finne den riktige helsekosten som skal gi oss bedre energi. Jo raskere vi springer, desto mere frustrasjon. Nå kommer også rubrikkene fra mediene om at man skal ta ansvar for sin helse. I den her situasjonen er det fort gjort å assosiere til forventinger om å prestere mere. Mer sund mat, mer fysisk aktivitet, mer yoga, mer mindfulness, ta seg i kragen og gå på arbeide og så videre.

 

Ordet forandring er lett å assosiere med prestasjon. Ordet prestasjon er lett å assosiere med motsatt til væren. Det er så vanlig i vår kultur i dag. Jeg lurer på hvor mange som har et nyttårsforsett der planen er å gjøre mindre og hvile mer?

 

Vi står på så forskjellige ståsted i livet, at det er nødvendig for hver og en av oss å ta oss tid til å lytte innover. Hvis man ikke tar seg tid til å fokusere innover, hvordan skal man da vite hvor man står i dag og hvilken retning man ønsker å gå videre? Det blir da ikke heller lett å vite hvordan man har det i sin kropp. Det er der man må begynne å lete for å se hvordan man har det med seg selv.

 

Når jeg fortalte mine klienter om at det er viktig å søke seg mot aktiviteter/situasjoner der man føler seg avslappet, føler seg vel og der tankene flyter seg frem som båten eller løv på vannet. Når jeg sa hvilken indre modus de skulle søke seg da visste de hva de skulle gjøre.

Det finns mange måter for å komme inn i et meditativt/kontemplativt tilstand, men våre veger dit kan være helt forskjellige.

Det som fungerer hos den ene kan være dårlig for noen annen!

Av den grunn vil jeg advare for oversolgte universalløsninger, hvor fin forpakningen enn kan være!

 

Man kan også si at det er bra å søke mot en god gjennomstrømning i kroppen for å få en bedre helse. Det handler blant annet om pusten, fordøyelsen, blodtrykket, og ja til og med tankene. Hvis man er meget aktiv, og ikke har tid til å tenke og kjenne kan det bli et problem når en går og legger seg. Da begynner tankene sin egen dans og det blir vanskelig å sovne. Hvis man ikke sover så bra, blir det ikke bra på dagen heller.

 

Hvis man er i stress, holder man igjen pusten. Hva skjer da i kroppen? Vi trenger pusterom for å puste med magen.

 

Man tenker heller ikke på at når vi puster med magen, da beveger seg mellomgulvet og da får tarmene massasje.

 

Man kan her assosiere videre og å tenke over hvordan man kan gjøre for å få det bedre med seg selv. Det finns mange forskjellige veger, og man får finne sin egen veg.

 

Jeg stusser over lesning om hvilket arbeide det er med å fremkalle godfølelse i kroppen. For meg er det en paradoks. Arbeide - prestasjon. Godfølelse - væren.

 

Vi er veldig flinke på prestasjon, mange av oss, og da er det viktig å søke seg til væren, og at vi er gode nok som vi er.

Det skal være lov å søke oss til det som lokker frem et smil, eller latter hver dag.

En dame som gikk i kognitiv terapi fikk i oppgave å gjøre 3 ting hver dag som hun synes er moro.

Når vi slapper av, da kan gleden komme på besøk.

 

Det er forskjell om man sier at man skal hugge ved, si og så mye skal være gjort til kvelden (prestasjon), og at man skal hugge ved så lenge det kjenns moro (mer væren)

 

Det tar tid til å kjenne på hva som er passe aktivitetsnivå da dagsformen kan variere.

Jeg har selv arbeidet mye med å skille mellom forskjellige slitenhetsfølelser. Når kunne jeg fortsette å gjøre noe her hjemme lite til, og når måtte jeg avbryte aktiviteten med en gang for å ikke krasjlande? Her kommer det å se innover og kroppsbevisstheten inn og det må ta sin tid.

 

Vi lever i en tid der perfekthetsidealene står frem tydelig i mediene, og jeg har begynt å bli skikkelig lei av det hele. Hvordan skal man gi seg selv eller noen annen ubetinget kjærlighet når det forventes det perfekte? Hvis det er det vi holder på å lærer de barn som vokser opp, da må vi virkelig ta oss en tenkepause! Er det da noe rart at fler og fler av barn og ungdommer sliter med psyken sin?

 

Hvem er det vi lurer når vi bygger fasader?

 

For noen år siden leste jeg en del interiørblad, men nå er det stopp med det. Nå leser jeg i stedet om Simple Living og om hvordan man kan forenkle livet sitt. Jeg følger med et stort interesse om kjøpestopp, og jeg ser det som noe som tvinger seg frem når indre dypere behov krever livets rett. Med kjøpestopp som tema, skaffer seg fler og fler en time-out, for å tenke over hva som egentlig er viktig. Helt plutselig føler de ro, har mer tid med familie og venner, mer penger spart og får en oversikt om de har hva de trenger. Ved bevissthet om man har hva man trenger, kan man ta det med ro og må ikke hele tiden være på sprang.

 

For mange som sliter med stress kan det være viktig med en time-out for å finne tilbake til seg selv. 

 

Så det er nok ingen dum ide å gjøre mindre og hvile mer!

 

Og da er det viktig å ta seg tid til å prioritere hva som er viktig akkurat her og nå, selv om der kan være ting som er moro. Man kan overstrekke seg når man har mye hyggelige ting i sin nærhet.

 

Det finns forstås en ting som er mer en glede enn et arbeide, og det er når man trener opp lattermuskelen!

 

Og en ting til: Det er ikke vår oppgave å være feilfrie i livet!

 

Husk på det når dere går inn i 2014!

 

Godt Nytt År!

 

 

 

 

 

Om sorgeprosess og å følge sin natur

Vi har hatt underbart vær i sommer. Lys og varme er den beste medisin for meg. Min far døde i juni, så det har også vært en del alvor. I min sorgeprosess, har jeg tatt meg mye tid til å bare være. Det har vært godt å ha en liten hage å arbeide med. I død og sorg er det en god helbredelse å bygge liv, eller kanskje bedre, spille på lag med naturen. De stunder jeg har vært i hagen, har mine tanker fått flyte fritt. Tiden går fort. Et liv går raskt fremover. Jo eldre jeg er, jo mere føler jeg at tiden går.

Man føds og får et liv å leve. Hva gjør vi av det?  Hvordan har det vært? Hvordan er det? Hva ønsker jeg fremover?
Det føles som en sommer der jeg gir slipp av mye i mitt liv, og det må jeg gjøre for å få rom med den person jeg er idag.
Når familjemedlemmer dør, da får vi overta ting som også kan fungere som minner. For å få plass med alle sine ting får man gå over sitt hjem, og sortere vekk ting som ikke fyller sin oppgave lengre. Alt har sin tid på jorden.
Nå har jeg sortert vekk mye av min gamle kurslitteratur. Det er likevel gamle kunnskaper, som bytts ut med nye i den takt forskningen går fremover.

Jeg går også gjennom kjøkkenet for å se over hva vi har og hva som trengs, eller ikke trengs.
I morgen går jeg gjennom all plastikk i kjøkkenet for å se over om alt plast er sikkert nok til å ha mat i. Tenkte også å se over om vi har gammel mat i kjøleskapet, som ikke er spiselig lengre.
Når man skreller av det man ikke trenger lengre, føles det som en renselsesprosess, som en psykologisk detox.
Det er et resultat av en prosess som har pågått i mange år, og som fortsetter gjennom livet. Når man er forbi en fase, blir det som å legge av seg gamle slitte klær som man ikke trenger lengre. De legger man fra seg på livets veg, og der får naturen gå sin gang.
Hvis man holder igjen kanskje man blir "stagnert" og livet står på vent på en måte. Man kanskje føler at man har kjørt fast, og kommer ikke videre. Det kan også være en konsekvens av indre utrygghet, og da er det viktig å arbeide videre med trygghet som tema.
Livet kan virkelig være brutalt mange ganger, og da er det ikke rart om vi holder oss igjen.
Jeg er så gla jeg idag lever i en trygg livssituasjon, fordi det er det som ofte må til for både helbredelse og møte livet der man er her og nå. Det er vanskelig å møte livet på godt og vond når man hele tiden er i en indre alarmberedskap.
Det må politikere og helsepersonell være bevisst over i møte med syke folk.
Trygghet er et grunnbehov vi har. Men det er ikke alltid vi har det eller er det.

Sortere ut det gamle for å få rom som gleder idag.

Høsten nærmer seg og jeg har allerede lagt de fleste sommerklærna til vinterforvaring. Samtidig får jeg oversikt over mine høst og vinterklær og kommet frem til at jeg akkurat nå har det jeg trenger. Det innebærer at jeg kan fokusere på andre ting som å nyte det fine været og å ta vare på det hverdagsysler. Når min helse er som den er, må jeg tenke over hvordan jeg organiserer min hverdag. I flere år har jeg blant annet sortert vekk ting som jeg ikke lengre trenger eller der mitt fokus blir på helt andre ting. Jeg hadde en gang mange bøker, men det har jeg renset vekk mer og mer. Vi har en butikk her på Hamar som heter Bruktboka. Når jeg tar dit mine gamle bøker får jeg en tilgodelapp, og med det behøver jeg bare betale halvt pris på andre brukte bøker. Det kanskje ikke er den optimale løsningen for forfattere men når man ikke er frisk og ønsker at pengene skal rekke lengre, er det bra.  Det innebærer ikke at jeg aldri kjøper nye bøker, men jeg tenker mere over det før jeg kjøper. Romaner kan jeg kjøpe på Bruktboka, men når jeg vil lære meg mer om for eksempel kost og helse, da blir det nye bøker.
Med de nye lesebretten så trenger vi ikke lengre så mye lagerplass som samler støv. Da kan man fokusere på andre ting som man vil omgi seg med idag. Når jeg nå har blitt 50 år, tenker jeg mye over hvilke valg som jeg gjør i hverdagen. Kanskje er det på tida å bruke min fine kaffeservis som familien begynte å gi meg når ble konfirmert. Man får jo ikke mye glede av den om man ikke tørr å bruke den fordi man er redd den kan gå istykker. Det er nå jeg lever!
Jeg har også en overblikk av mye ting man bruker og hva man egentlig trenger.
På grunn av mine oppmerksomhet- og minnesproblemer er det viktig å organisere hjemmet slik at det blir mere lettarbeidet. Det finnes mange grunner til å forenkle livet.

Hva ønsker jeg å fokusere på?
Fokuserer jeg på de ting som er viktigst for meg?
Når jeg fokuserer på det jeg ønsker å fokusere på, fokuserer på det som jeg har, da er det enklere å se jeg har det jeg trenger, så lenge jeg har min økonomiske trygghet med AAP. Da kan jeg slappe av og det er et grunnbehov for å få en bedre helse.

Det behøver ikke ta mye tid og energi å sortere ut ting man ikke trenger. Hvis man bruker 10 minutter per dag, blir det 70 minutter på en hel uke. Da får man en del gjort.
Det samme blir det på om man skal rydde opp. Da kan det være lurt å begynne på det enkleste, for å raskt føle på fremgang. Hvis man har bare litt overskudd til det her, kan man se synlige resultat, og smilet blir større og større.
Når jeg sorterer ut gamle ting føles det som om jeg slipper taket om både gode og dårlige minner. Det føles som en befrielse og det blir lettere å puste.
Jeg er i en alder da gamle familiemedlemmer dør, man arver gamle ting, og da må man se over hva man ønsker å beholde av alle ting man har. For meg er det en selvfølge å gi til veldedighet, som til Frelsesarmeen og andre liknende organisasjoner. Det viktig for meg å tenke på andre som sliter og trenger hjelp. Det er ingen som får glede av ting som ligger ubrukt i kjeller og på loftet. Tvertimot kan det bli en belastning for andre den dag man dør, og de som kommer etter må ta tak i elendet.

Tack för den här tiden!

Jag vilar i mig själv.
Jag vilar i sorgen.
Jag fölger tankarna dit de leder mig.
Nu är det tid för kontemplation,
och för meditation.
Det som var är inte längre.
Det som är kommer inte för att bli.
Det är en tid för förändring, som det egentligen alltid är.
Något nytt ska komma,
och jag vet inte vad.
Det kommer nya perspektiv på det som var,
eller har de alltid funnets där?
Ett liv har tagit slut.
Min pappa finns inte mer,
här hos oss.
Ett liv,
en historia,
var färdiglevt förra söndagen.
Nu står vi med minnene,
bilderna som dyker upp i minnet.
Det kommer upp bilder om tider,
då vi hade något värdefullt i våra liv.
Pappa lever kvar i våra tanker,
og där kommer han att stanna kvar.
Pappa, vi glömmer aldrig dig!

Ja, nu är det tid för sorg. I 4 dagar besökte vi pappa på sjukhuset, och var hos pappa de siste dagarna. Jag gick in i rummet med öppet hjärta. Det fanns ingen annan väg för mig. Då är det lätt att se att kärleken går hand i hand med sorgen och förtvivlan. Vi kan ikke ha det ene utan det andre fölger med när våra nära och kära dør.
Pappa var 85 år gammal. Även om vi vet att våra kära åldringar dør, kommer sorgen över oss. Vi tänker på det som var, och nu är den tiden förbi. Aldrig mer.

I juni var det tid för att resa till Skåne och besöka mina föräldrar. Pappa visste om att vi var bjudna på bröllop i Turkiet. Efter det skulle vi komma hem till honom. Nær vi reste hem från Turkiet, sende jag en sms till min mor at vi kom till Skåne 2 dagar senare. På kvällen blev pappa inlagd. På morgonen (2 dagar senare) när vi närmade oss Køpenhamn, fick jag ett telefonsamtal på mobiltelefonen. Pappa var mycket sjuk. På natten hade en sjuksköterska hade ringt hem till mamma och berättat att pappa blivit sämre. Mamma var hos pappa på avdelningen så att han inte behövde vara ensam. Det kändes som att båten gick alltför sakta, när vi önskade komma till sjukhuset så snart som möjligt. Samtidigt var det ett stort sammanträffande att vi var på väg till Skåne. Jag har i lång tid varit bekymrad över hur det skulle bli när slutet närmade sig. Skulle jag hinna dit före han dog?
Nu visade det sig att Pappa skulle ha hela familjen hos sig på sina sista dagar. Mamma var där hela tiden, men vi andra kom på besök varje dag. Vi måste också ta hand om hunden som var ledsen för att matmor och matfar inte var hemma.
Det var en allvarlig stämning och mycket tid för att låta tankarna vandra, medan jag satt hos honom. Tankarna gick på det som hade varit, det som var, og på framtiden.
Min pappa tilhör en generation som har arbetat mycket hårt, med målet att ge sina barn goda möjligheter till ett godt liv. Han hela tiden haft familjen i fokus, och har pratat mycket om sina barn. Jag har genom åren haft många goda samtal med pappa. Han var en person som frågade mig hur jag hade det, även när han var sjuk.

När vi äntligen kom till sjukhuset och avdelningen, hadde han ikke längre kraft til att prata. Det var nog att bara andas. Fokus måste vara att pappa hade det så bra som möjligt sina sista dagar. Avdelningspersonalen gjorde så gott de kunne med att lindra symptomerna. Han skulle inte ha ont. Mina tankar gick ändå på om han kunne ha andra typer av svårigheter. Hvordan hade han det?
Hur kändes det för honom att närma sig slutet? Var han orolig? Sorgsen? Vår uppgift måste vara att trösta och att ge kroppskontakt, lika mycket för oss som för honom. Kroppskontakt når dit orden inte når. Hur han än hade det kan det aldrig vara fel att hålla handen, stryka med handen över kinden, over håret. På den måten kände jag meg helt tilstede där och då.

Jag minns hur hans röst avslöjde leendet, när jag sa något som han tyckte var roligt. Det var en
magisk tid när jag trodde att månen följde efter oss när vi åkte bil. Gång på gång berättade jag för mina föräldrar att månen följde efter oss när vi åkte bil. Den rösten hade han också när vi gav han katten Pelle på farsdag.
Det är inte lätt att vara gammal och sjuk. Det är inte lätt att vara sjuk för någon, men de äldre är mycket medvetna över att slutet kommer närmare för varje dag som går. Kroppen är inte længre vad den var. Det är inte många år sedan min pappa hade mycket mer energi än vad jag hadde. Han var en gang både rask och stark, snabb i tanken, och pratade mycket med alla.
På gården hade vi djuren, naturen och sammanhangen om hur livet hänger i hop. Man kunne fölga liv och död. Framför ögonen hadde vi hela processen från åker till middagsbordet. Det var ett tydligt sammanhang man kunne vila i.
Sommaren när pappa skulle fylla 50 år och jag skulle fylla 15, hade pappa mycket mer energi än vad jag bara kan drömma om i dag. Pappa hade ferie från sitt arbete. Då plockade vi jordgubbar på grannens stora jordgubbsfält. Pappa tyckte det var socialt och trevlig. Jag tyckte mer att det var slitsamt att gå upp förfärligt tidigt på morgonen, och det var ett slit. Men pengar ville jag tjäna. Jag önskade att köpa en moped, som skulle innebära en stor frihet. Vi bodde ute i naturen, och det var ingen busshållplats i närheten. När tiden för jordgubbsplockningen var slut, fick jag också de pengar som pappa tjänade på jordgubbsplockningen. Jag visste inte om att han (mina föräldrar) hade den planen, och det blev naturligtvis en stor överraskning!
Naturligtvis var det dagar som jag blev sur när jag inte fick göra som jag ville, eller måste göra något som jag inte ville, alltså att hjälpa till hemma. Finns det någon som inte har upplevt det samma?
Men det är inte de tankarna som kommer nu.
Det som kommer upp på ytan nu, är allt det goda som var, och som lever vidare inne i mig.
Pappa var väldigt glad och tacksam för all hjälp och stöd som mamma gav honom, när han blev gammal och sjuk. Han tyckte att hon var fantastisk, och det tycker vi andra också.
En månad före ham avled, sa han att livet nu var bak honom, och att han inte hade så långt tid kvar. Då sa han "Man får säga tack för den här tiden".
Det är precis det som jag känner just nu.
Tack för den här tiden, Pappa!
Vila i fred!

Min moster avled i april. Det känns konstigt att hon inte lever längre. 63 år är ingen ålder.
Hennes barn skrev underbare texter som vi kunde läsa i Kristianstadbladet.
Jag har valt att skriva min tack till Pappa här på bloggen.
Jag skriver på svenska så att det blir lättare för mina släktingar att läsa det här.
Vila i fred Karin!

Min kusin Gunvor dog samma dag som Pappa.
Vila i fred Gunvor!

Det er viktig å bli mere seg selv.

Når man følger med strømmen uten å tenke over hva man gjør, sier eller tenker
da mister vi kontakten med vår egen natur.

Hvis det fortsetter over tid, da sliter vi mer og mer.

Innerst inne ønsker man seg kanskje noe helt annet.

Det kan handle om å drikke vin på helgen, lese de "rette" bøkene, kjøpe de "rette" møblene, de "riktige" klærne, de "rette" vennene, de "riktige" fritidsaktivitetene eller noe annet.

Det er en fordel med å bli 50 år, på den måten at man bryr seg mindre og mindre om det som andre synes er riktig.

Man tar seg tid til å lytte, tid til å tenke, hva vil jeg egentlig?
Gjør jeg egentlig det som jeg vil?
Det som jeg legger tid og energi på, er det egentlig verdt det?
Hvis det er det, da er det lettere å være i balanse.
Hvis det ikke er det, kan man komme til en vegkors.
Hva sier den indre gps?
Hvilken veg er det som er riktig for meg her og nå?
Det blir i stedet viktig å være sann mot seg selv
Da er en tilbake til sitt autentiske selv og de egne naturlovene.
En nystart i livet har begynt!
Vi kjenner det på pusten, hvis vi har det godt i kroppen her og nå.
Et mål verdt å arbeide mot!

Lykke  til med å gjennomskue livsløgnen! :)

Hilsen fra kjerringen mot strømmen! :)

Det er med større kunnskap vi finner nye muligheter!

Jeg fortsetter å lese bladet "Tara frisk", I nr 2. 2013, og artikkelen som heter "Kan sykdom læres?"
Henriette Åsille Osnes har skrevet den her interessante artikkelen og jeg får refleksjoner av den.

Hun har intervjuet Per Brodal, hjerneforsker og professor emeritus  ved Universitetet i Oslo. Han forteller om hvordan sammenheng mellom fysiologiske, psykologiske og sosiale forhold.

"Enhver omstilling, fysisk, mentalt og sosialt, er en påkjenning for kroppen. Og denne belastningen kan bli helseskadelig når den varer over tid, uten at man får hentet seg inn eller opplever at man mestrer situasjonen.

Omsorg for et sykt familiemedlem, trusler eller det å bli oversett, påvirker kroppen på samme måte som feil ernæring, søvnmangel og infeksjoner. Begge typer påkjenninger kan blant annet føre til , endringer i immunforsvaret betennelsesreaksjoner i kroppen, hormonelle forstyrrelser og raskere cellealdring."

Hjerneforskning har vist at hjernen er organisert i nettverk. Mange nettverk  deler knutepunkter eller noder. Dårlig funksjon og ubalanser i et nettverk kan påvirke et annet. Smerte kan dermed påvirke oppmerksomhetssentret.
Brodal mener at mange med kronisk smerte, tretthet, depresjon og angst kan skyldes ett eller flere nettverk i hjernen ikke fungerer så bra eller er ikke synkronisert. Dermed fungerer nettverkene ikke som de skal. Hjernen kan feiltolke signaler fra kroppen slik at man føler seg syk.

For noen år siden skrev lege Christina Doctare boken "Hjernestress - kan det ramme meg?" Der fortalte hun om at hjernen ikke kan skille mellom indre og ytre trussel. Dermed er det viktig å være bevisst sine aktiviteter og å søke seg mot fred og ro.
Det finns ikke den livssituasjon eller sykdom som ikke uro og stress i lang tid kan gjøre det verre. Kronisk stress kan gi oss mange forskjellige sykdommer, både fysiske og psykiske, svekke immunforsvar, endre hormonbalanse, alle organ i kroppen og ned til cellenivå.
Det finns mange gode grunner til å aktivt arbeide med stressmestring , mindfulness, være sammen med nære og kjære, ha det morsomt, skape med hendene, lære nye ting, spise god mat, kose med dyr med mere. Det her har jeg arbeidet mye med i mange år, med forhåpning det skulle hjelpe til å aktivere kroppens selvhelbredende funksjoner. Men jeg skulle behøve å lære meg mye annet og dessuten måtte jeg leve med det som var til en jeksel ble fjernet. Nå får jeg se hvordan det går.

Det er interessant å lese om det Brodal har å si om nettverk i hjernen og hvordan ulike system (nettverk) samvirker.
Spennende å tenke over hvordan min kroniske periodontitt har påvirket flere forskjellige nettverk i kroppen. Kroppen har vært i en kronisk alarmberedskap i mange år. Det er ikke noe rart at allmenntilstanden ble dårligere og dårligere jo lengre tiden gikk. Det rammer psyken, hormonbalansen, immunforsvaret og mye mere.
Likeså blir jeg syk av sukker og hvitt mel, og det rammer psykesoma. Når vi kommer til sjokktrauma og stress i lang tid rammer det også mye mere enn følelseslivet. Når man tenker over de forskjellige nettverkene i hjernen blir det logisk å tenke at det rammer mange prosesser i kroppen. Nå har jeg overforenklet det hele, men kanskje kan det her gi stimulans til å tenke videre.

Vi finner mye spennende forskning på stress og plasebo. Det er mint like viktig å lære seg mere om hvordan mat påvirker vår helse. Professor Charlotte Erlanson-Albertsson har ved flere tilfeller blitt intervjuet på svensk TV4, i programmet Efter 10. Hun sier der at mat er signalsubstanser og mat til hjernen, og at vårt moderne raffinerte kosthold gir oss mange av de sykdommer vi har i dag. Det gir betennelser i kroppen, for eksempel i tarmen. Her har mange av oss mye å lære slik at vi kan ta vare på vår helse på en bedre måte. Jeg tenker for eksempel ikke vente til myndighetene har rukket med å oppdatere seg. Jeg bruker en del av min tid til å lese, søke informasjon, og å lære slik at jeg kan gjøre bevisste valg om hva jeg kan spise. De aha-opplevelser som jeg har fått ved å legge om kosten er sterke nok til å ikke bare å sitte og vente på bedre tider.

Men den forskning som Brodal forteller om er samtidig interessant for motivere seg til å fortsette å meditere, søke meg til aktiviteter  som vekker interesse, glede, får meg å le, bevarer troen på at det går bra, har vakre ting nære meg, og å være sammen med mine nære og kjære og mye mere.

Et nytt sitat fra den samme artikkel:

"Langtidspotensiering og sensitivisering er ulike nevrofysiologiske mekanismer som fører til at for eksempel smertesignaler vedvarer, blir mer effektivt overført overført eller at det skal mindre stimulus til. Man kan altså føle smerte etter en skade er leget, eller blir mer følsom for smerte."

Det her får meg å spørre om hvilke skader i kroppen som kan ha oppstått etter å ha vært i kronisk alarmberedskap (på grunn av kronisk periodontitt) i over 20 år. Jeg tåler ikke stress lengre og jeg sliter med nevropatiske smerter blant annet. Det her er interessant forskning, som man kan ha bruk for når man legger opp en egen mestringsplan, samtidig som man ser på andre temaer for å bygge helse, for eksempel maten.

Noe som jeg har fått erfare når jeg selv har vært syk i mange år at hvis utredning/blodprøver ikke viser på noen sykdom, kan man likevel være veldig syk. Det var inga bio-markører som gav utslag for å avdekke den kroniske periodontitten, og heller ikke sukker og hvitt mel intoleransen (stivelse omvandles til sukker i kroppen) Når jeg kuttet ut sukker med mere ble min kroppstemperatur lavere, hetetoktene forsvant, og det gjorde også smerte i ledd og colon irritable.

Man kan altså være syk selv om utredning ikke viser noe som trenger behandling. Hvis en pasient er syk og legen/psykologen kun satser på cbt og stressmestring, kan det oppleves som mislykkede når behandlingen ikke får det ønskede resultatet. Det er fort gjort å tro at det er en selv det er feil på når en ikke blir frisk.

Psykolog Nina Lang sier i den samme artikkelen:

"-Man kan ikke tenke seg frisk. Men kognitiv terapi har vist seg ha god effekt for mange pasientgrupper, ved at man ser sammenheng mellom hvordan man tenker, føler, handler og kroppens fornemmelser"

Det her er metoder jeg har brukt i mitt arbeide som psykolog og jeg bruker det naturligvis selv. Når de kognitive teknikken er tilpasset individet og sykdommen, kan alle ha nytte av det her. Mange foreldre til små barn bruker det intuitivt og det gir barnene trygghet.

Brodal sier videre i artikkelen:

"Man må raskt sjekke om det foreligger biologisk sykdom eller skade, og gi pasienten trygghet og positive forventninger. Det er uheldig med lange ventetider for utredning. Brodal understreker at det ikke er mulig å "tenke seg frisk" fra subjektive lidelser.

-Å omtolke signaler fra kroppen kognitivt, krever også overskudd. For de sykeste pasientene kan en kroppslig tilnærming være gunstig. Det blir en bakvei inn for å slå av alarmklokkene og  vise hjernen at ting står bra til i kroppen"

Å arbeide med trygghetsfølelse og å våge å tro at det går bra er viktig for oss alle, enten man kan bli frisk eller ikke. Jeg har som sagt vært syk lenge og har selv fått søke etter hva som styrker meg og hva som svekker. Stressmestring var ikke nok for meg. Jeg måtte søke videre selv og maten har vist seg viktig for meg. Tannrots betennelsen fikk jeg vite om etter mange år og av en tilfeldighet. Det er en krevende situasjon og mestring er nødvendig uansett. Det er også viktig å være åpen for det vi ikke vet. Det er med større kunnskap vi finner nye muligheter!


Mine mestringsstategier ved kronisk sykdom passer fremdeles godt inn i de sammenhengene. Mestringsstrategier ved kronisk sykdom. :)

Relasjonene - det viktigste vi har og en sorg når vi er syke.

Jeg leste en kommentar på Facebook som handlet om at man måtte forandre mange tider til leger og andre når en er syk og dagsformen varierer veldig. Det kjenner jeg meg godt igjen i. Nå senest er det mine tannlegetimer som jeg har forandret på flere ganger. Når de nevropatiske smertene er som verst, da er det ikke å anbefale å kjøre bil. Smertene blir også mye vondere når man ikke tar det med ro, og unnviker sollys.
For noen år siden gikk jeg i behandling hos kiropraktor, og det skjedde iblant at jeg måtte betale ubrukte timer når jeg glemte timen eller var for dårlig for å komme.
Det rammer en også sosialt, når man dag ut og dag inn har store nevropatiske smerter og allmenntilstanden er dårligt. Da er det ikke kapasitet til å besøke venner og heller ikke til å ta imot besøk. Det er de dagene ekstra smertefullt å konsentrere seg på samtale med noen, og det blir vondt verre etterpå. Det har gjort at jeg ikke har vært så sosial som egentlig er meg. Jeg liker å være blant mye folk de gode dagene.
Friske personer kan være mer spontane å ta kontakt for å spørre om vi skal gå på kafe eller besøke hverandre samme dag. Det er sjelden jeg kan det. Jeg må ofte forberede meg i forvegen, og tilpasse hjemme aktiviteter slik at det skal passe med min dagsform.
Jeg må også tenke over hvor mye jeg  kan gjøre i hverdagen, slik at jeg orker å være aktiv sammen med min mann. Det er ikke lett å være pårørende med noen som meg som har vært så syk i mange år. Jeg tenker at det derfor er viktig å prioritere ham, slik at privatlivet likevel fungere så godt det er mulig. Jeg føler mye på takknemlighet, når jeg tenker på min mann. Han er fremdeles med meg selv om jeg har vært syk lenge. Det finns mange hverdagshelter som virkelig er for sine nære og kjære.

Det følger en sorg med å være kronisk syk. Min snille tante døde i en lengre tids sykdom for noen uker siden. Når jeg kommer til Skåne, må jeg begrense mine aktiviteter. Min far er gammel og syk, og min prioritet må være mine foreldre. Det innebærer at jeg har mist kontakten med mange i Skåne, fordi jeg ikke orker å følge opp hva som skjer i andres liv. Min tantes familie måtte også prioritere å være med henne, helt naturlig.
Det er slik det har blitt.
Min sorg er ikke lengre at jeg ikke kan arbeide på grunn av kronisk sykdom, men i stedet handler det om relasjoner. Det er relasjoner som er det viktigste i livet. Karriere og materiell standard kommer ikke i nærheten av verdien av relasjoner til oss selv og andre.

Det er også en gave å kunne gi! I påske hadde vi gjester på middag. Det var lenge siden vi hadde hatt det. Jeg bakte kake, gjorde fruktsalat og akkurat før gjestene kom laget jeg grønnsalat. Da var jeg så sliten at når jeg sto opp, ristet og armer og bein. Likevel var det viktig å føle på at jeg gjorde mitt bidrag til en god middag. I omtrent en uke måtte jeg hvile! Etter å ha vært sliten i noen dager, ble de nevropatiske smerten mye verre. Nå er det ikke ofte jeg presser meg slik. Jeg er mere laid back i mange aktiviteter nå for tiden, men nå var det påske...
Det er mange som opplever å få mere energi av å være sosial, og så var det for meg også en gang. Det er gledende å være sammen med andre i passe doser. Men det sosiale livet må tilpasses den helsesituasjon jeg er i. Jeg vet at jeg ikke er ensom om det her.

Jeg prøver å lære meg mere om skjult kronisk periodontitt. Det er ille at man kan bli så syk, uten at grunnen til sykdommen blir synlig i blodprøvene eller annen undersøkelse. Snakket med en mann i Tyrkia,  forrige uke, som hadde hatt de samme problemene. Men det er en annen bloggpost.

"Når faen blir gammel, da blir han religiøs".

Det heter at "Når faen blir gammel, da blir han religiøs". Jo eldre jeg blir desto dypere mening får det uttrykket. Når man blir gammel, kanskje er syk, og har god tid å reflektere, kommer minnene opp på overflaten. Minnene har flytevest, kommer opp på overflaten, og belyses med den erfaring, innsikt man har i dag, og det kan være et speilbilde som både gjøre godt og vondt avhengig av hvilke minner som kommer frem i lyset.

Hele livet er en modningsprosess og overforenklet kan man dele inn den i 3 faser:
1. Hva har rammet meg? Har noen skadet eller såret meg?
2. Hva gjør det med meg? Hvordan har det påvirket meg?
3. Hva har jeg selv gjort mot meg selv og andre?

Når man i det første fasen blir oppmerksom hva andre har gjort en, begynner man å bli observant på at man har egne grenser, og at man har rett til å beskytte seg. Da er det viktig å ha en medresenær som ser, lytte, kjenner og tar på alvor. Det krever tid og rom for å føle, se og innse.
I den andre fasen føler man på hvordan livet har påvirket en, man sørger, og lærer seg hvordan man kan leve for å styrke seg selv.
Når man får fred og ro og føler seg tryggere er det lettere å se hva man selv gjort i livet. Hva man gjorde eller ikke gjorde, og hva det gjorde med en selv og andre. Man opplever sorg, skyldfølelser og skam, men også kjærligheten.
Da møter man sin egen visdom, og det kan være en beskyttelse mot å bli bitter.

Jeg tenker at det her går man gjennom hele livet, og forhåpentlig får barn lære seg det her når de vokser opp. Det var en psykiater som sa at barn som ikke får grenser får sosiale problem. Jeg tenker det kan handle om å lære seg at man har rett til å sette grenser, og å lære seg hvordan man skal være mot andre. Hvis barnene driver med rampestreker eller ikke er snille mot andre barn, får de ikke lære seg hvordan de selv påvirker sine relasjoner. Hvis man tenker seg at noen barn gjør andre barn ille i for eksempel skolen, og foreldrene ikke tar inn hva læreren sier når han/hun ringer dem for å informere. Hvis barnene ikke får lære seg at de har gjort feil og fortsetter med det samme, begynner andre barn å trekke seg unna for å verne om sine egne grenser. Barnene kanskje ikke hva som skjedde, og selvbildet blir dårligere. Det kan bli konsekvensen av mangelfull vegledning.

Når ungdommer ikke får vegledning, må kanskje vennene oppdra hverandre.

Det kreves tid og rom for å reflektere og å se ting i nye lys. Grave og elte kan kanskje være et hinder her, da prosessen faller naturlig når en har pusterom i livet og tankene flyter frem som en båt på vannet. Man kan kjøre fast, og det kan være et indre hinder for å komme videre.

Men de som vært utsatt for mange traumer i lang tid kan det være helt nødvendig å gå gjennom hva som skjedde og hva det gjorde med en, for å bygge opp seg selv på nytt. I traumatiske relasjoner er det lett å trykke ned følelsene sine, samtidig som selvbildet blir lavere og lavere. Når man trykker ned følelsene trykker en ned seg selv og hvis det flettes sammen med en lav selvbilde, og hvis det her pågår over tid, kreves det tid for å løse opp de indre flokene. Da er det ikke nok med en terapi der man skal lære seg å forandre tanker og atferd. Man må begynne med grunnen som innebærer å bygge opp tilliten til et annet menneske og det kan ta tid.

Men det må ikke være traumatiske situasjoner som gjør at modningsprosessen stopper opp en stund. Det kan være nok med å ha et meget aktivt liv med mye stress, der man ikke tar seg tid for pusterom og et meditativt tilstand. Da er det lett for å komme i ubalanse, refleksjonene kring seg selv og andre  uteblir. Det er lett å gå seg vill i livet. Kanskje søker man etter å utvikle seg selv, men glemmer at seg selv finner man i sin egen kropp.

Når man blir kronisk syk får man også tid til å reflektere og å kjenne på hvordan livet føles. Da møter man seg selv på godt og vondt, akkurat som de gamle. Man får kanskje nye indre verdier, og det som man opplevde som viktig kanskje ikke var det likevel. Kanskje var de gode relasjonene det viktigste vi har, og kanskje ikke karrieren og materiell standard det viktigste likevel? Kanskje ønsket man å stått opp for seg selv og andre men ikke gjorde det? Kanskje hadde man en drøm, men ikke hadde prøvd?

Man snakker om å ta seg utenfor sin Comfort sone, men en del kanskje aldri har vært i en trygg situasjon? Da må de først få en sjanse til trygge omstendigheter, for å senere prøve vingene sine! Jeg har møtt ungdommer som har vært veldig slitne etter å hva levd med stress og traumer i flere år. Det som skjer når det får en trygg livssituasjon er at de trenger mye søvn! Det er ikke alltid lett å førene med skole å arbeide på heltid. De her ungdommene kan trenge hjelp og støtte fra NAV i lengre tid, hvis de har vokst opp i utrygge hjem. Jeg tenker vi skal akte oss for å dømme ungdommer som NAVer, fordi vi vet ikke hva de har vært med om.

Vi vet ikke hva folk har gått gjennom og hva som hindrer dem i sin livsutfoldelse. Det kan man ikke se på utsiden. Det er heller ikke alt man er interessert i at andre skal får vite.

Samtidig kan det være en veg å gå for å møte kjærlighet og forståelse.

Livsvegen er en modningsprosess mot visdom! Men vi er på helt forskjellige trinn i modningsprosessen, og det er der vi skal være. Enhver person gjør sin egen personlige reise. Vi er alle unike, og derfor er det ikke riktig at vi kopierer hverandre. Når vi fikserer oss for mye på hva andre gjør, da mister vi kontakten med oss selv. Det er en pris som er altfor høy!

Tror noen leger må skjære gjennom illusjonen!

Jeg har både i mitt arbeidsliv i helsevesenet og som langtidssyk fått se og høre mye. Idag tenker jeg på noen legers store "tro" på de positive tankers kraft. For noen uker siden var jeg selv på en legetime for å hjelp med en ting. (Sier ikke hva og hvor, fordi hvem legen er spiller ingen rolle)
Han mente det var en fordel om jeg gikk ned i vekt, noe jeg kan være enig i. Jeg forklarte hvorfor det ikke hadde var så enkelt siden lang tid, med kronisk tannrotsbetennelse og det dårlige allmenntilstand jeg hadde hatt. Hvis jeg gjorde for mye ble jeg sykere, symptomer som sterke nevropatiske smerter gikk ikke å flykte fra. Infeksjoner som avslørte hverandre er ikke tidspunkten for å begynne å trene. Det var også en 3-4 år siden jeg sluttet med godterier (unntatt 70% mørk sjokolade), kaker, godterier og brus. Jeg såg på sykepleieren at hun godt skjønte hva jeg sa.

Jeg fortalte at jeg hadde gjort min egen behandlingsplan (mestring) som skulle styrke frisk prosessene i kroppen på mange plan.
Legen sa: Ja bare man tror på det. Det er viktigt å tenke positivt, da blir man friskere...
  Jeg husket på alle jeg har møtt som tenkte positivt til de kollapset.
Jeg svarte legen at, ja, det er bra å være positiv så lenge man er realistisk.
Vi snakket videre litt til å han hadde fremdeles sin tro på å være positiv og da kunne man bli frisk.
Da satt jeg å tenkte innom meg på når jeg bestemte meg for å bli frisk, og gikk ikke homeopatibehandling og kvantemedisinbehandling. Men de positive tankene hadde ikke noen effekt på hva jeg nå vit var en kronisk periodontitt.
Nei, det er ikke alltid, sa jeg.
Legen var trevlig, og han hadde en "besværlig" pasient som hadde hatt åresvis med egenstudier i akkurat det her emnet, hehe!
Ja, visst er det slik at våre tanker, følelser og valg påvirker, men det er mer komplisert enn som så. Livet er komplext!

En annen situasjon jeg husker er et annet sammenheng der jeg også er pasient, men det er andre som også er pasienter som snakker en dag. De undrer så mye over de legesamtaler de har med legen. Han sier til dem at de skal forandre sine tanker, sier de. De får fylle i blanketter. Ved neste legetimer får de også også fylle i blanketter om de mår bedre eller dårligere. Men hvordan forandrer man på sine tanker spør de meg. De vit ikke hvordan man gjør, og de føler seg bare dumme! Legen de snakker om er en koselig mann som helt tydelig mener vel. Det tviler jeg ikke på. Men jeg sa til damene at for å forandre sine tanker trenger man gode verktøy som skal tilpasses inidividet.
Jeg tror legen fikk en konfrontasjon etter det, men jeg så han er en stabil mann, som vært med mange vintrer før. ;)

Det finns en annen "illusjon" som en del leger kanskje trenger å gjøre opp med. Det er, som det kan se ut til, den "illusjon" som handler om når utredningene ikke viser noen bio-markører som kan vise mot noen sykdom. Leste en kommenta,r på Twitter, som sa at pasientene burde være glade når utredningene ikke viste på noen sykdom. Med andre ord skulle man kanskje være gla for et tilbud om cbt og kanskje en gradert trening? Hva vit jeg?

Da tenkte jeg på alle de undersøkelser jeg har vært med om, som ikke viste noe som helst, mer enn muligens litt høyt kolesterol. Jeg var likevel syk, men hvordan skulle jeg løse det?
Det var tydelig at det var jeg som måtte ta tak i det men hvordan skulle jeg begynne?
Akupunktur? Nei. Men homeopati da, og litt kvantemedisin? Nei.
Men om jeg spiser annerledes da? Kutter ut sukker, godterier, kaker, is og brus? JAA! Feberen forsvant, og tarmeaktivitetene ble helt annerledes! Var det da smertene i leddene forsvant? Tror det.

Prøvde osteopati. Kunne det være en hjelp?
Hun fann en sterk kompresjon mellom de overste nakkeknoklene, noe som kunne forklare alle symptomene. Behandlingen gav en deilig avslappning, men dessverre fikk jeg større problemer med de nevropatiske smertene. Nedoverbakken hadde begynt igjen, med helvetesild, nevroptaiske smertene og så videre. Helsekontroll viste ikke noe som helst, mer en litt høyt kolesterol.
Slik var det til jekselen knektes og den kroniske tannrotsbetennelsen kom frem i dagen.

Jeg har derfor litt vanskelig å være glad over at helsekontrollene ga utslag på noe av de her tingene.

Men hurra for internet, som gir inspirasjon til å søke informasjon og inspirasjon til å lete videre!
Det er for eksempel på internet jeg fikk inspirasjon til å prøve D-vitamin kapsler. Plus alt det andre!

Vi skal heller ikke glemme alle hyggelige mennesker som jeg har blitt kjent med på de sosiale mediene!

Sykdom gir en unik mulighet til utvikling. Den indre reisen er enorm! Det er mye unødvendigheter som rinner av en. Man lærer seg hva som er viktig for en selv, og står mer og mer stadigt på jorden. Det gjør man ikke når man er som dårligst. Tvil og håp slår følge og opp og nedturer følger hverandre. Man lærer seg selv å kjenne på godt og vondt, det som gjør godt og det som gjør vondt.

Man lær seg hva som virker i praksis og man lærer seg mengder med mestringstrategier hvis man ikke er for hardt mot seg selv. Og man gjør mistak!
Alt det her er en selv.

Den som tror at det bare er å bytte tanker, tenke de postive tankene, da løser det seg, lever i en illusjon!

Det er tid å våkne opp! Livet er ikke så enkelt!

Det er viktig å tenke konstruktivt!

Det jeg gjør idag har konsekvenser, og hva ønsker jeg skal være resultatet?

Det her er et arbeide som vi arbeider med hele livet.

Vi gjør ikke det her ensamme.

Livet er et fellesprosjekt!


Nå må jeg komplettere det her med å si at jeg har hatt positiv erfaring med å samarbeide med leger i alle år jeg har arbeidet i helsevesenet. Så derfor skriver jeg det her med glimten i øyet, og litt, litt alvor! ;)


Den 14 juli, 2011, skrev jeg en blogg om positiv tenkning og forskjellige nyanser av konsekvenser fra "positiv" tenkning, og hva som egentlig er positivt. Du finner det blogginnlegget her. VG tok inn innlegget på lesernes VG, og jeg fikk mange spennende kommentarer i samme tema. Vi trenger konstruktrive mål som leder til en bedre situasjon, og ikke virkelighetsflykt fra livets realiteter. Vi behøver møte livet på godt og vondt, og det gir oss bedre mestring til å møte det som er.

Jeg må bare fortsette å håpe!

Hadde time på NAV idag. Mine rettigheter til AAP penger går ut i neste år. Det innebærer at jeg må arbeidsprøve eller gå løpet mot uføretrygd. Min saksbehandler sa jeg må søke meg til Skogli for å få en utredning der og se hva som er riktig nivå for meg å holde meg på. Jeg tror det er lurt å få hjelp fra fagfolk for å komme videre.
Jeg skjønner godt at NAV må følge opp hvordan jeg har det og hvordan man kan gå videre. Jeg har bare godt å si om de saksbehandlere som jeg har hatt der. Det har vært mange gjennom årene.
Når det tid for å komme på en oppfølgningstime på NAV, er det som om hele (nesten) livet slår en rett i ansiktet. For noen år siden ble jeg langsomt bedre men det snudde og etter det gikk det nedover. Det gikk forståss i bølger, men  noen holdpunkter har jeg. Det har gått noen år siden jeg gjorde en arbeidsutprøvning, som jeg måtte avslutte fordi migrenen og de nevropatiske smertene plaget meg mer og mer hvereneste dag!
For meg som er psykolog er det lett å tenke psykisk stress og spenninger. Jeg begynte i en osteopatibehandling. Det var en underbar behandling som gav stor avslappning hver gang, MEN de nevropatiske smertene økte i styrke. Det sluttet med at jeg sluttet med den behandlingen. Det fikk meg å undres om det krevde for mye energi eller om jeg hadde en infeksjon i kroppen som ble aktivert av osteopatibehandlingen. Det er naturligt det blir mange spørsmål når jeg får et motsatt resultat enn jeg hadde tenkt meg.
Året etterpå prøvde jeg manuell terapi for å se om det kunne hjelpe meg. Etter noen behandlinger fikk jeg en infeksjon, trolig virus, som jeg slet med i flere uker. Deretter kom mørketiden, som er min tyngste periode på året. Noen uker etter nyttår prøvde jeg manuell terapi på nytt. Etter noen ganger brøt helvetesilden ut. Det tok meg flere uker å bli av med, og jeg var meget svekket av det. Helvetesilden avløstes av sommer og daglige plager med nevropatiske  smerter, migrene og lysskyhet.
Så var det til jeg knakk en jeksel mitt av i slutten av august. Da måtte jeg til tannlegen for å rense ut det som skulle vekk fra tannen. Det ledde til store tannsmerter, med andre ord en betennelse, og jeg gikk på en 5 dagers antibiotikakur. Til min forbauselse hadde jeg i noen uker ikke de daglige nevropatiske smertene. Når de noen uker etterpå kom tilbaks, da fikk jeg en aha-opplevelse.
Da søkte jeg hjelp på VOLVAT for å se om jeg hadde en infeksjon. Prøvene viste som vanligt ingenting!!!
2-3 uker etterpå hadde jeg time til min nye tannlege. Tannrøntgen viste at jeg hadde en kronisk periodontitt. Når han trakk tannen var betennelsen synlig for øyet! Tannroten hadde dødt, bakteriene vandret videre til kjevebeinet, og der hadde det også bildets en cyste. Jekselen hadde blitt skjør av den her processen, og det var derfor den knektes. Tannlegen sier at jeg har slitt med den kroniske periodontitten i mange, mange år. Han sier det må ha gått hardt på allmenntilstanden, og når bakteriene flyter med i blodomløpet kan det lede til mange sykdommer. Han er ikke forbauset over at jeg har slitt med ME symptomer i mange år.

Jeg ser den knekte tannen som en vendpunkt, selv om jeg ikke vet hvordan og vart.
I januar var jeg på en søvnutredning, som viste at jeg har pustestopp på natten. I forrige uken begynte jeg å sove med en CPAP, en maskin som skal forhindre pustestoppene. Nå i begynnelsen blir jeg mere trøtt og sliten, men jeg sover dypere. Forhåpentlig betyr det at kroppens selvhelbredende prosesser har kommet igang, men det er for tidlig å vite. Jeg kommer å få god oppfølgning på Eleverum sykehus, og det tyder på at de tar det alvorlig, selv om ikke jeg har gjort det tidligere.

Jeg nærmer meg min 50:e fødelsedag, og jo eldre jeg blir får man være beredt på livet setter spor.

Jeg merker at jeg ønsketenker. Har ikke like mange ME symptomer som tidligere. På det kognitive stemmer det, selv om det kan bli bedre. Et annet symptom er søvneproblemene, men det har medisinen mot nevropatiske smerter, sammen med CPAP, blitt en god hjelp. Når jeg sover orker jeg mer på dagen. Smertene er fremdeles et stort problem, men ikke hver eneste dag. Snarere hver eller annenhver uke.Sommeren 2012, måtte jeg holde meg innendørs med fortrukne gardiner. Nå kan jeg gå inn til byen, gjøre noen småærenden, og deretter gå hjem. Deretter får jeg hvile i 2-3 dage. Det er et stort fremsteg fra i fjor. Når vi kommer til matintoleranser, sluttet jeg med godterier, kaker, og is for en 3-4 år siden. Da forsvant feberen, urolig tarm, og litt annet.

Det er vanskelig å tenke seg hvilken kapasitet jeg kommer å ha i høst, når hodepinen og stitenheten, som går hånd i hånd, påvirker dagen idag. Det får meg å tenke at jeg skal prøve å ikke låse meg på det ene eller det andre. Nå må jeg fortsette å ta vare på meg slik at jeg kan få et bedre allmenntilstand. Forhåpentlig kan jeg begynne med en arbeidsutprøvning i høst. Jeg må bare fortsette å håpe!

Vilje og fornuft.

På fredagen i forrige uka var det blå himmel og fint vær. Jeg fikk impulser om å ta en spasertur inn til byen og å gå på shopping. Det var et gavekort jeg fikk i julegave som brente i lomma. Jeg følte på kroppen at det nok ikke var helt lurt. Men tankene maste og maste. Fint vær og deilig vær. Men kroppen sa: dunhar fremdeles hosta etter influensa og du hoster opp gørr. På mandagen hadde jeg vært en tur til byen, og det fikk jeg betale med 2,5 dagers aktiv hvile. Fredag er dagen før helg da min mann er fri. Hvis jeg gjorde for mye på fredagen var jeg nok ikke et så hyggelig selskap på helgen. Det mest fornuftige var å være hjemme og ordne ting hjemme og å lese i boken jeg fikk i julegave. Etter å ha hatt det tankemaset hele dagen ble det stille en gang på ettermiddagen. Romanen var bra. Leste Knut Faldbakkens krimroman "Natthagen". Hvis man tar vekk mord, incest og annet elende, så er hans bøker en god reklame for Hamar. Det er lett  å kjenne seg igjen. Hamar er en flott sommerby og har en strandveg der man kan spasere langs sjøen i flere kilometer.

Jeg tenker på det tankemaset jeg hadde på fredagen. Det er ikke alle impulser man skal følge, og det er viktigere nå enn når jeg var ung og frisk. Men når viljen strider med fornuften er det lett gjort å tråkke feil. På lørdagen fikk jeg skjuts til sentrum og jeg køpte mine nye skor.

Det har fått meg til å tenke over strategier, og at det kan være tid for å tenke disiplin på en ny måte. Tiden vi er inne i nu, med sterk kulde, har jeg ofte mye nevropatiske smerter  og migrene. Hvordan skal jeg møte det?
Nå er det viktig å klæ seg varmt, slik at jeg ikke belaster kroppen med for mye kulde og trekk.
Jeg har mine små prosjekt over tid. Går over hva vi har hjemme og sorterer ut litt som vi ikke trenger. Vi tenker i fremtiden leve enklere og å være litt mere mobile. PÅ vinteren kan det være sunt å være der det er varmt og soligt. For noen år siden var det tid for å kjøpe det man trengte og litt til. Nå er man materielt mettet, står i en vendpunkt, og det som var viktig tidligere er det ikke lengre. Bøker er et fint eksempel. Jeg ble en lesehest så fort jeg lærte meg å lese. Jeg kunne ikke lære meg fort nok, ikke minst når jeg såg på engelske tvprogram og ønsket å få med meg oversettelsen. Om og om igjen leste jeg, men i begynnelsen kom fortsettelsen for raskt. Husker dere? :)
Når jeg kom hjem til slektinger som hadde mange bøker i bokhyllen, da var det det jeg ønsket meg. I vår familje brukte vi bokbussen flitigt, et bibliotek på jul. Min mamma syklet til bokbussen hver eneste uke og lånte bøker til meg og min bror. På skolebiblioteket lånte jeg traver med bøker, som jeg bar til og fra skolen. Når jeg senere ble voksen var jeg med i forskjellige bokklubber. Mengden bøker ble fler gjennom årene. For 13 år siden kom den vendpunkten, der jeg begynte å sortere ut bøker som ikke intresserte meg lengre. Det her jeg fortsatt med siden da, men i høst gjorde jeg av med mange bøker. Tidligere tenkte jeg at jeg trengte en ny bokhylle. Det tenker jeg ikke lengre. Det finns grenser for hvor mye man skal samle på seg. Jo mere ting vi har, jo mere arbeide med husarbeide.
Det viktigste spørsmålet er, hva er viktigst for meg. Hva vil jeg fokusere på?

Det slår meg at jeg i mine småprosjekt tenker mye fremover og jeg tenker i lange linjer. Når jeg fokuserer fremover på den her måten ser man fremover med positive assosiasjoner.

Men det er ikke bare det jeg gjør. Har begynt å lese litt om feng shui for å inspirere hvordan jeg planerer mitt hjem her og nå, og også fokuserer på hvordan det påvirker meg og min mann. Det finns mye man kan gjøre for å fokuserer på noe som styrker, bare man har det noenlunde tryggt. Det er et grunnleggende behov å ha en trygg grunn å stå på. Det er det lettere å slappne av og det underletter kroppens arbeide til et bedre allmenntilstand og kanskje (lever på håpet) til å bli friskere.
Jeg ser på Facebook at det er mange kroniskt syke som har kreative hobbies, for eks male bilder, fotografere, lage smykker, scrapbooking, bake, skrive blogg, dykking, være i naturen, kose med hunder og katter, lese bøker, og så videre. Tenker det her er meget viktig for både syke og deres pårørende. Alle har godt av å være i ro, og det smitter.
Når jeg arbeidet på sykehus som pleiepersonell, hadde jeg ofte veldig rolige pasienter. Akseptanse og et vennligt møte er en stor hjelp.
Det er viktig å finne hobbies som inspirerer til engasjemang. Når jeg er engasjert i noe, da glemmer jeg å tenke på sykdom. Jeg får en mental hvile! Aktiviteter som inspirerer meg, og får meg å glemme det å ikke være frisk, kaller jeg for friskaktiviteter. Når jeg spiser sund mat, kaller jeg det for friskmat.
Men her er et stort men! Hvis man er så inspirert at man glemmer å lytte på kroppen, slik at man kjører over kroppens signaler, da er vi inne på ubevissthet, virkelighetsflykt eller i vært fall glemme realitetene her og nå. Når man er kroniskt syk er det i perioder lett å bli innbilningsfrisk, en "diagnose" som jeg har hatt en sleng av noen ganger. ;)

Det her er en god grunn til å regelmessig se over hvordan man legger fokus på her og nå. Vi må ibland teste grenser, for å se hvordan det ser ut her og nå. Det er samtidigt viktig å vege sammen resultaten på de forskjellige aktivitetene. Her er det mye beregninger som man må ta hensyn til, og det er viktig å være realist. Man er som man er her og nå og hva som er riktig akkurat nå kan variere over tid.

Innbilt syk eller sykdom som ikke oppdages i helsekontroll.?

Elisabeth Swensen, er kommunelege i Seljord. Koordinator ved Nasjonalt senter for distriktsmedisin, Univ i Tromsø. Fast skribent Klassekampen og Tidsskrift for Den norske legeforening. Hun skriver også blogg.

For noen dager siden var det mange på Twitter som interesserte seg for et bra blogginnlegg fra hennes blogg, "Den innbilt syke." Den begynner med en fortelling fra når hun var barn og hun simulerte at hun var syk. Deretter fortsette hun:

"”Den innbilt syke” i Norge 2013 kan grovt deles i tre kategorier: De som av ulike grunner ser seg tjent med å være syke uten å være det, de nervøse av natur som refleksivt tolker plager og uvanlige fornemmelser som sykdom – godt hjulpet av media – og endelig den store gruppen friske som blir påført sykerollen av leger som er reddere for å stille en diagnose for lite enn én for mye – også godt hjulpet av media, brukerorganisasjoner, tilsynsmyndigheter og politikere. For en alminnelig landsbylege finnes det mange påminnelser om faren ved å overse sykdom, men så å si ingen advarsler mot å overse friskhet. Selv bruker jeg mye tid på å forklare pasienter at avvikende prøvesvar og prikker på et røntgenbilde ikke behøver å bety sykdom, men representerer naturlig variasjon. Naturen er i prinsippet ureduserbar, og normalitet kan ikke uttrykkes i et tall. Jeg kan selvsagt kjenne på angsten for å ta feil, eventuelt også pasientens aggresjon og skepsis, når jeg sier med overbevisning at ”alt tyder på at du er frisk, her trengs ingen videre utredning”. Samtidig tenker jeg at ubehaget ved å ta ansvar for befolkningens selvopplevde friskhet og funksjon er en viktig grunn til at min jobb er godt betalt."

 

Allmennleger treffer alle typer folk, med forskjellige helsetilstand og forskjellige behov. De har mange pasienter hver dag og det er mye de skal registrere for å gjøre en god vurdering av pasienten og hans/hennes helsetilstand. Temaet er meget interessant. Jeg har av den grunn skrevet en kommentar som venter på moderering. Jeg vet ennå ikke om den blir godkjent på blogginnlegget. Det kan jo skje at hun kanskje synes jeg ikke helt holder meg til temaet, som hun hadde tenkt når hun skrev om "Den innbilt syke" Det er helt ok. Men jeg kan ikke la være å ta inn kommentaren i det her blogginnlegget, ettersom jeg synes det her er et viktig og interessant tema. Derfor blir temaet her fra den innbilt syke til den som er syk, men som ikke får svar i helsekontroller. Det er jo hele bredden som leger står i, og jeg forstår godt det kan være en utfordring.

Her er min kommentar til "Den innbilt syke":

 "etlivleve January 8, 2013 at 1:36 pm

Your comment is awaiting moderation.

Først ønsker jeg gi en varm klem til den jenta du var en gang! Alle har behov av kjærlighet og varme! Det hadde jeg aldri hatt mot til når jeg var barn. Jeg er skeptisk bare jeg skal ta en medisin mot høyt kolesterol. Velger hellre å holde diett.

Når jeg leser det her tenker jeg på alle utrygge, traumatiserte jeg har møtt i fortrolige samtaler. De har blitt så brent at de ikke stoler på livet og helle ikke på sin egen kropp.

Hvis jeg da har stil spørsmålet “Hvordan er du på å ta til deg kjærlighet fra andre rett inn i ditt hjerte?” Med en mild stemme når man rett inn. Ikke sjelden kom tårene raskt frem.

Sykdom og uarbeide betyr så forskjellig for mange. For meg betyr det å være frisk, “kan selv”, frihet og selvstyre. Sykdom er for meg det motsatte. For en den år siden sa min fastlege til meg: “Du undermedisinerer fordi du vil ikke være syk! Ikke slit så mye.” På den kan jeg bare si: Avslørt!

Av den grunn har jeg lagt store penger på alternativ behandling. Nå undrer jeg om jeg i stedet kunne lagt pengene på ansiktspleie og massasje. Når jeg var ung hadde jeg ofte infeksjoner. Det var en del lærer som var bekymret for meg. Jeg tenkte at hvis jeg arbeidet på en inf.klinikk kanskje jeg byggde opp et immunforsvar. Livet ville annerledes. 1989 var jeg ute og gikk en kveld, var vitne til en situasjon som gav en sjokkopplevelse. Det var vel det verste som kunne ramme mitt allmenntilstand.

Jeg har bare følgt med på ME blogger og liknende de seneste 2,5 årene. De første 5 årene hadde jeg tenkt å bli frisk, og skulle bare konsentrere meg på ting som skulle hjelpe meg å bli frisk. Jeg søker og søker svar. I maj er det 3 år siden jeg spiste is, godterier og kaker. Vitt mel holder jeg meg også unna. Jeg her selv oppdaget jeg hadde D vit mangel.

Det er ikke noe moro å gå til legen når man er syk, og sykdomen ikke slår ut på noen markører. To uker før jeg fikk trukket ut en betent tann, var jeg på VOLVAT og tok prøver. Jeg lurte på om jeg hadde en infeksjon i kroppen. Prøvene avsørte ikke noe. Tannlegen som trakk ut jekselen sa at det her har jeg gått med lenge. Kron. peridontitt!

Jeg har også fått vite at jeg hadde en sterk kompresjon mellom de øverste nakkeknoklene, etter jeg hadde slått i hodet et antall år før.

Det er min erfaring man kan være syk selv om det ikke blir avslørt på prøvene.

Det er mitt håp at du også ser personer som meg, blant alle urolige, engstelige pasienter, som jeg forstår at du også har. Bak en ME diagnose kan du finne mye somatikk.

Det vanskelige arbeidet for en allmennlege er å skille mellom katter og kaniner.

 

Jeg holdt på å glemme å si at mye har kommet på plass i mitt indre etter jeg har begynt å lese inn meg mer på ME diagnosen. Overlege Sidsel Kreyberg beskriver diagnosen veldig bra. Så får en bære over med at diskusjonene kan bli hete på henne facebook sider. Det er ikke lett å være syk, hvis man møter mye ukunnskap i livet. Jeg tilhører alltså ikke den kategorien som må unnvike å lese om sykdommer. Det her er meget individuellt hvordan man reagerer på å lese om ME, og derfor synes jeg det blir feil å med automatikk si til en pasient å unnvike lese om ME. Noen burde unnvike, og noen har gått å lese om realitetene.

Ønsker deg en god fortsettelse på et nytt og spennende år! Takk for at du delte! <3 span="span">
 

Jeg har stor respekt for det arbeide allmennleger gjør hver eneste dag på arbeidet. Det er mye de skal observere og mye de skal kunne. Deres arbeide inspirerer meg og vekker mange tanker.

Enkelt liv for en meningsfull hverdag

Tredje advent idag. Det er ikke lenge siden det var nyttår! Hva skjedde?
Jeg har hatt et roligere tempo de siste dagene. Var litt for aktiv på tirsdagen. Gjorde et forsøk for å prøve og se hvor grensen gikk. Ibland må man gjøre det for å vite hvor man er i livet.

Siden jeg knakk jekselen, tok antibiotika og fikk vekk tannen, har jeg til min forbauselse, hatt det bedre på de gode dagene. Fast jeg klager ikke. ;)

Når jeg tenker tilbaks er det en tydelig vendpunkt når jekselen knakk. I et halvår hadde jeg hatt helvetesild, eksem, og mye hodepine og lysskyhet. Det gjorde meg ikke noe at sommeren regnet bort. Når man for eksempel har migrene tåler man ikke lys.
I høst har jeg ikke hatt like mange dager med hodepine, og dermed har jeg hatt en bedre livskvalitet. Fra å ha blitt sosialt isolert av alle smerter, trenger jeg nå bare hvile et par dager etter å ha møtt venner på lunsj i sentrum.
De her seneste dagene har jeg levd langsomt, og det er behagligt. Jeg leser Simple Living blogger, og inspireres av hvordan fler og fler tar seg tid til å tenke over hva som er viktig i livet. Man tar seg tid til å tenke over hva som er det viktigste i livet, og hva man ønsker å sortere ut. Veldig mange begynner å rense ut blant sine ting og slutter å shoppe uten å tenke over hva som egentlig trengs. Man går over alle deler i sitt liv mens man samtidlig ser over hva man egentlig har. Det blir en indre prosess samtidlig med den yttre.

Flere spørsmål blir i den her prosessen viktige:
Hva trenger jeg?
Hva gjør meg glad?
Hva inspirerer meg?
Hva gir meg kraft?
Hva får meg å føle harmoni?
Hva gir meg ro?

Det blir med andre ord en bevissthets reise for å få et grunnlag til å gjøre gode og konstruktive valg, for å gå videre i livet. Det innebærer også å velge bort ting som man ikke har godt av.
Hva tapper meg for krefter?
Hva får meg i ubalanse?
Hva gjør meg nedstemt?

Hva er en passe nivå for mine aktiviteter?
Hva er en passe mengd at ting, hobbies, engasjemang, arbeide etc?

Existentielt:
Hva er viktigt i livet?
Hva gir mitt liv en mening?

Det ser ut som om mange har fått en metthetsfølelse av ting, aktiviteter, inntrykk med mere.

Det her er spørsmål som ikke minst er viktig for oss som er syke i langt tid. Hvordan skjermer vi oss for altfor mye stimulanse? Hvordan kan vi forenkle våre liv til en behaglig mivå?
Jeg har lest blogger der man foreslår ta vekk 10 ting i uken, eller 1 ting om dagen. Noen gjør av med flere ting enn hva som kommer inn i hjemmet.

Det er vanlig folk forteller om at de følelsemessig slipper taket i samme fart de gjør seg av med ting. Den indre og ytre reisen henger sammen.

Det er spennende å se hva som skjer med folk når hopper av aktivitetskarusellen, med shopping, arbeide og alt det som ofte går på autopilot.
Det blir en indre reise som påvirker valg i vår fysiske verden.
Hvordan påvirker mine valg min omgivning?
Hvordan påvirker mine valg naturen?

Jeg har lest litt om Feng shui i høst, der man fokuserer på hvordan den ytre miljø påvirker hvordan vi mår på innsiden. Hva er det for eksempel vi føler når ni ser bildene på veggen? Blir jeg glad eller gjør det meg nedstemt?

Kinesene snakker om yin og yang, og hvor viktig det er å ha en balanse for å holde oss friske. Man kan si mange som er utbrent har hatt for mye yang i aktiviteter og tankevirksomhet.
Vi lever i en aktivitetskultur, der mange føler stor stress. Vi har glemt verdien av en hviledag der tankene får fløde mer fritt. Når tankene får fløde i sin egen takt, da får vi kontakt med oss selv og hvordan vi har det.
Skal vi påvirke våre liv og vår helse i en positiv retning da er det her vi må begynne!

Et voksende interesse for å forandre fokus.

Siri er en blogger som har en mye interessant blogg der hun i 2011 hadde et år med kjøpstopp. Søndag 10/11-2012 skriver hun:

"I ett år levde jeg helt uten å kjøpe en eneste luksusvare. Jeg trengte ikke nye klær, pynteting eller hudpleieprodukter! Jeg levde på det jeg hadde, spiste opp maten min, gikk tur i skogen - OG HADDE DET VELDIG BRA!

Det gledet meg at jeg ikke trengte nye ting for å leve et godt liv, jeg fikk god oversikt over det jeg hadde - og jeg fikk fikset og reparert på de verdiene jeg tross alt omgir meg med...

Det er et faktum at det fødes for mange mennesker i verden til at alle kan leve med den standard vi har i Norge i dag. Men det er også et faktum at vi - de rikeste - faktisk har MYE MER enn det vi virkelig trenger! SÅ: Hvis alle vi reduserer forbruket vårt med ca 30 prosent - og deler med de som ikke har like mye (samtidig som vi slutter og kaste mat og spiser litt mindre kjøtt) så kan i teorien alle som lever i alle land ha det like godt!

Ja, jeg vet at det er mange andre faktorer ute og går her; makt, penger, krig og fødselstall...

Men jeg tror faktisk at det er mulig å utvikle seg videre fra å være et hamstremenneske til å bli et tenkende menneske som er mer opptatt av hvordan jeg har det med meg selv - og med de jeg er glad i - enn det å kunne vise fram til andre hva jeg har råd til å kjøpe...

Jeg tror vi fortsatt er på et trinn i utviklingen der mange ennå ikke har innsett at det å ødelegge naturen og ta maten ut av munnen på andre mennesker bare er å skyte seg selv i foten. Men jeg har tro på at mennesket virkelig er på vei i riktig retning - og at det faktisk er håp for oss!" (Verden går videre... men hvor? )
 

Siri har hatt mange lesere, og har blant annet blitt intervjuet i radio. På kommentarekkene i bloggen kan man lese om mange fler som går i samme tanker som Siri. Det her er en indre prosess som vi bare har sett begynnelsen på.

Jeg følger en del del Simple Living blogger nå og det som er tydelig er at når de hopper av kjøpekarusellen, da gir det rom for de dypere verdier i livet. Man fokuserer ikke lengre på det som man ikke har, og tar seg tid til se over det som man har og hva som er viktigst i livet.  Det ser ut til at man ikke har nok til det når man hele tiden er på veg, går på autopilot, og bare ser fremover. Da er det ikke alltid tid og plass for å se situasjonen ovenfra, eller der og da, hvis man vil.

Når man mister nære og kjære, blir syk i lang tid, mister jobben, da er det mange som kastes inn i virkelighetens her og nå, hva det var man miste og hva man faktiskt har.

I hvilke situasjoner har vi det som best? Det finns vel like mange svar som det finns individer, men likevel finns det situasjoner som vekker positive assosiasjoner hos mange. Leke med en hund eller katt, sitte og bare lytte på skogens lyd, være sammen med familjen, med de nære og kjære, sitter og se inn i ilden, og så videre.
Hvis man er i kjøpekarusellen, blir glad en stund, men snart blir fokus noe annet.
Får ukeblader, reklame og så videre oss på villspor, selv om vi tenker at det ikke skal påvirke oss.  Det finns mye informasjon som vi tar inn, men alt kommer ikke opp i bevisstheten, før vi stopper opp, og gir bevissthetsprosessen tid, rom og plass.

Jeg snakket i vinter med en sykepleier, som holder kurser i meditasjon. Hun sa at interesset for meditasjon har tatt helt av. Det er fler og fler som tar seg tid til å få kontakt med sitt indre.

Noe er i ferd med å presse seg frem!

Man kan ha en betennelse i kroppen, selv om det ikke vises i blodprøvene.

Vi har idag mye spennende forskning på stress, stressmestring og hvordan våre tanker og følelser påvirker vårt velbefinnende og helse. Det var en tid da jeg selv tenkte at lang tids stress var grunnen til at jeg var ufør, og hvis jeg bare slappet av, mediterte, pustet riktig skulle jeg bli frisk en dag. Jeg har søkt forskjellige behandlinger som skulle hjelpe meg med å løse opp blokkeringer og muskelspenninger. Jeg ble mer avslappet av behandlingene, men samtidlig fikk jeg mere og sterkere symptomer den tid jeg gikk i behandling.
Jeg har hatt mye inspirasjon fra immunologen Sanna Ehdin og hennes bøker om holistisk helse. Jeg tørr ikke å stå opp for alle de alternative metoder som hun skriver om, men når hun skriver om hvordan man kan påvirke friskprosessene i kroppen på mange plan da er jeg med. Det finnes mange grunner til å påvirke allmenntilstandet i kroppen enten en er frisk eller syk. Den tid man er opptatt med å støtte opp friskprosessene i kropp og sjel, da avleder man oppmerksomheten og får en stunds hvile fra det å være syk og at livet begrenser en. Jeg tenker at når man har realistiske forventninger og ikke forventer "mirakler" da behøver en ikke å bli skuffet når man ikke blir frisk.
Man kan være både realist og å arbeide mot positive, og ikke minst konstruktive mål. Det her er en måte å se på sin helse som godt kan kombineres med vårt helsevesen. Jeg har stor tro på at vi kan ha mye å tjene på at leger får mere utdannelse på kost og næring, og hvordan kjemiske stoffer påvirker vår helse.

Jeg har prøvd mye på stressmestring, pusteteknikker, mindfullness og meditasjoner, og når det som best har hjulpet meg til en bedre livskvalitet, har jeg begynt å fokusere på fysisk helse. De seneste året har jeg slitt ekstra mye med allmenntilstandet. Det har sett ut til at immunforsvaret har vært svekket. Jeg fikk for eksempel helvetesild i april, og i sommer har jeg hatt mye smerter i hode, nakke og rygg, og vært følsom for lys. I sluttet av august knakk jeg en jeksel ned til pulpa. Prognosen for den jekselen var dårlig og det viste seg at det ikke gikk å redde den. Men før den diagnosen måtte tanne renses og få en provisorisk fyllning. To dager etter det første tannlegebesøket fikk jeg smerter fra helvete og det var en betennelse som fikk behandles med antibiotika.

Den uken jeg tok på antibiotika ble på en måte en vendpunkt. Jeg fikk litt mere energi, og hode, nakke og ryggsmertene forsvant! I over en måned var det rolig på den fronten, selv om jeg hadde dager når jeg måtte hvile mye for å lade batteriene. Når smertene kom tilbaks etter 5-6 uker, da var jeg sikker på at jeg har en infeksjon i kroppen. Det var bare noen dager til vi skulle reise til Tyrkia, min fastlege hadde høstferie, men på VOLVAT hadde de en time på kort varsel. Det ble en helsekontroll, med blodprøver, ekg, puls, blodtrykk og annet. Det var inga markører som viste på infeksjon. Nå kan man ha en infeksjon som ikke viser seg på de vanlige prøvene. Det fikk meg å undres. Kanskje jeg også skulle ta en borreliatest, som sendes til Tyskland?

Jeg ser det som min livsglede og livskraft at jeg søker meg svar på mange plasser, for å bli frisk. Jeg skjønner godt alle de som protesterer mot helsevesenet og vander seg mot andre kreative "løsninger". Det å være syk er et frihetsberøvende! Det er også en fattigdomsspiral, selv om vi lever i et fantastiskt flott land. Er det noen som tror at det lønner seg å være syk og uføretrygdet, burde gå noen runder med seg selv. Hvis du er frisk og arbeider, vet du hva som kan skje deg økonomiskt hvis du blir ufør? Alle kan vi bli syke og da er det ikke nok med en sterk vilje! Tro meg, jeg vet! Men det er et annet innlegg.
Igår kveld var jeg hos en tannlege som skal hjelpe meg med en ny tann. Han tok en røntgenbilde og og sa at jeg hadde en kronisk betennelse under jekselen og det har jeg gått med lenge! Det hadde begynt å bli en cyste der betennelsen var, den nedbrytende prosessen hadde gått så langt at jekselen hadde blitt sprø, og derfror knakk den.
Det er ikke rart jeg har hatt et dårlig allmenntilstand i kroppen! Det er mye blodkar i det området og når bakteriene kommer i blodbanen kan mye skje. Det her er ikke noe å leke med, og det gjør det ikke lettere når inga markører avslører at her er en betennelse!!!
Jeg har god kontakt med kroppen og har mye hjelp av min intuisjon. Det er en meget viktig funksjon som vegleder hvordan man skal ta vare på seg når en ikke er frisk. Jeg har følt at kroppen har slitt veldig når jeg har hatt de dårlige dagene.
Nå tenker jeg ikke at det her er hele grunnen til at jeg er ufør, men det er en viktig nøkkel for å få et bedre allmenntilstand. Det er viktig for å gi kroppen god nok miljø for å stimulere selvhelbredelse.

Det bekymrer meg veldig når jeg tenker at man har gjort en sekkediagnose av symptomet utmattelse, og at cbt/get "i følge forskning" er behandlingen, og at man ikke skal legge så mye oppmerksomhet på hvorfor man er syk. Huff! Grusom å tenke på hvordan det kan gå med folk som ikke ska trenes opp, men som må energiøkonomisere for å ta vare på seg. Det er så viktig å ta seg tid til å lytte på pasientene, og å se hvem man har fremfor seg.

Jeg håper nå få litt mere energi, mindre symptomer i vinter med hjelp av at betennelsen forsvinner fra der jekselen satt, og den gode dosen med D vitaminer som jeg har tatt det seneste året. Hver eneste skritt fremover føles som mirakel!