Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

mandag 29. november 2010

Fra maktesløshet til meningsfullhet.

Jeg har strevd med utmattelse i flere år, og har gått gjennom flere faser etter jeg ikke kunne jobbe lengre. Det var en stor sorg å føle at man ble "fratatt" så mange ting som man liker å gjøre. Jeg hadde tenkt å bli psykologspesialist en dag, men når kroppen ikke har nok med krefter ens å arbeide med enklere ting kan man bare glemme å ta en utdanning. Jeg hadde en jobb der det var enkelt å se at jeg hadde et meningsfullt arbeide, og helt plutselig satt jeg der med alle mine kunnskaper og hadde nok med å slepe meg inn i dusjen og å spise mat. Det her var min største personlige krise i livet, personlig og existensielt.
Den exstensielle krisen var stor, for overlevelsesmessig er det bunn i bøtta å ikke kunne forsørge seg og å slite med å klare dagen fordi man opplever seg at kroppen sviker en. Tidligere hadde jeg alltid hatt meg selv når det gjelder overlevelse. Jeg opplevde en lengre periode med maktesløshet.

Jeg hadde vært med om andre tøffe ting i livet, men da hadde jeg alltid opplevd jeg hadde meg selv. For litt over 20 år siden var jeg vitne til en barnekidnapping, der jeg med en gang skjønte hvor farlig det var. Det var en sjokkfylt skrekkopplevelse, der det føltes som jeg var mitt inne i en thriller. Jeg lyttet etter stegen fra den farlige mannen når jeg gikk fra plassen, beredt på å slåss. Skulle dette være mine siste sekunder i livet?
I 15 år skulle vi leve i uvisshet, livet gikk videre, men i ubevisstheten fantes det nok mere enn jeg visste om. Når Helens murdere ble tatt var vi mange som kunne puste ut. Det her var en meget,syk, traumatisert og farlig mann og han ble dømt for dobbelmord. Dyr og mennesker gikk ikke trygge i hans nærhet.

Dette er en sjokkopplevelse som mange i krig opplever. Det her er noe jeg er langt fra ensom om. Etter at jeg kom i det her utmattelsetilstandet, ME, har jeg tenkt mye over livet. På en måte føler jeg at ME er mer traumatiserende enn andre ting jeg har gått gjennom i mitt liv, fordi jeg hadde en stor indre kraft for overlevelse. Jeg tenker at ME innebærer en meget stor indre existensiell krise, der marken under en skjelver, på grunn av egen uhelse. Da blir det enn mere forferdelig å lese om at mange ME pasienter ikke blir trodd, når de er i et slikt maktesløs fysisk tilstand. Det er å sette individen i en stresstilstand som blir traumatiserende, i tilegg til en allerede traumatisk livssituasjon. Aldrig har vel behovet av medfølelsen vært større.
Nå viser det seg at mange med ME bærer på retroviruset XMRV. Hva det betyr vet vi ikke enn.
Selv har jeg også en gammel nakkeskade og i tilegg en whip-lash fra forrige året. Det finns mange som har en lang historie med mange typer av belastninger. LIVET SETTER SPÅR!
Da hjelper det veldig lite å få høre: Det er bare å snu tankene! Det låter som det er bare å knipse med fingrene...
Ettersom jeg har god støtte fra legen min og NAV, har det hjelpt meg å få et indre rom til den indre pilegrimsreise det er å ha en kronisk sykdom. Jeg lever ikke med maktesløsheten lengre. Jeg har kontakt med min indre styrke som har utviklet seg i den prosess som jeg har gjennomgått i livet. Jeg arbeider med min indre rikedom og interesserer meg for hva som styrker oss mennesker. Varje dag takker jeg for allt som jeg har i mitt liv som gjør livet verdt å leve. Det kan ikke bli en videreutdannelse som det ser ut idag, men jeg skaper meg en ny mening med livet. Takk vare internet og bloggning kan jeg spre ut mine kunskaper og refleksjoner. Det handler om å forsone seg med livet og å gjøre noe meningsfullt av det. Livet har mange fler aspekter enn hva vi ofte tenker på i vårt aktivitetsfokuserte samfunn. Vi er mange som ikke er friske nok til et lønnearbeide, men vi kan fylle en funksjon  samfunnet allikevel.

Det handler om å bredde sine perspektiv og å tenke nytt!

fredag 26. november 2010

1,5 år siden jeg spiste godterier, kaker og brød.

Den 26 mai for 1,5 år siden skrev jeg i kalenderen min 0 sukker, 0 hvitt mel. Det var hardest i begynnelsen, når kroppen var van ved mel og sukker. Jeg kjente av abstinensen den første tiden. Jo lengre tiden går, desto lettere er det. Kroppen måtte igjennom en omstillingsprosess. Helsegevinsten ble snart merkbar. Nå fikk jeg normalt kolesterol, blodtrykk og kroppstemperatur. I flere å hadde jeg en hel grad for høy temperatur i kroppen. Det var i så lang tid at jeg bygynte å tro at det var det normale for meg. Kolesterolet og blodtrykken hadde også vært litt høyt, men det er nå i normalområdet.


Nå er jeg så vant med å ikke spise noe søtt at jeg synes at en appelsin er i det søteste laget. Gulerøtter smaker søtere enn tidligere, og maten i øvrigt smaker mye bedre. Sukkeret ødelegger tydeligen smakssansen.

Det er også deilig å slippe blodsukkersvingningene, som jeg hadde mye av før. Når jeg leser om nyere forskning så ser jeg hvor mye elende som kommer av for mye sukkerspising. Da får jeg ikke lyst til å spise godterier eller kaker.

Jo, jeg har et unntak. Det er 70% sjokolade, men det må jeg også være forsiktig med.
Lav karbo dietten har vært bra for meg. Jeg har nå et høyere inntak av naturlige fetter, som økologisk kokosfett, smør og fløte. Jeg tror jeg tidligere har hatt fett mangel i kroppen. Fett er viktig for de vitale funksjonene i kroppen. Tidligere hadde jeg store begjær etter laks på vinteren. Det har roet seg nå.

Jeg spiser mer næringsriktig mat nå. Raske karbohydrater har mye tomme kalorier. Jeg har tatt vekk poteter og spiser mye broccoli, helst økologisk. Det er mye næring i broccoli.

De betennelsesdempende krydderiene som for eksempel chili, curry, gurkemeie, og ingefære, er en del av hverdagen min. Jeg interesserer meg mye for mat som aktiverer friskprosessene i kroppen. Den svenske immunologen og forfatteren Sanna Edhin er en stor inspirasjon, når jeg skal lære meg mer om maten.


Når jeg for over 10 år siden ofte snakket med en kinesisk dame som hadde butikk nære der jeg bodde, fikk jeg mange tanker om hva som styrker oss. Vi snakket om at vi har mere miljøgifter idag, og hennes tanker var at vi må arbeide med å styrke kroppen, og lære oss balansen med yin og yang. Hun likte det svenske ordet lagom (som passe). Det var for henne det samme som yin og yang.

I vårt samfunn der man dyrer aktiviteter har det blitt for mye yang!

All den her junk-fooden som mange nordmenn spiser leder også mot sykdom. Nå gjør jeg hva jeg kan for å lage maten fra grunnen. På morgenene gjør jeg en god smoothie. Det tar ikke lengre tid enn å ordne seg en brødskive.

Jeg er veldig takksam for at jeg idag orker å lage meg litt mat annenhver dag. Dagen etter varmer jeg rester.
For 5 år siden hadde jeg ikke en sjanse for å klare det, så jeg vet at det ikke er noen selvfølge.
Livet føles lettere når jeg hver dag går gjennom ting som jeg kan føle takksamhet for. Det har hjulpet meg å snu om tankene å være glad over livet mitt tross alt. Det hjelper å trene gledesmuskelen! :)
Det er viktig å trene gledesmuskelen, fordi den er en ferskvare, akkurat som tannpussing, vaske seg ren, spise sunn mat, og å være fysisk aktiv.

onsdag 24. november 2010

Mevlana, Rumi, var en kjærlighetens budbærer, en stor lysarbeider!



For noen år siden besøkte vi Mewlanamuseumet i Konya, Tyrkia. Mewlana, også kjent som Rumi, var sufist og en stor lærer på 1200-talet. Han talte om fredens og kjærlighetens budskap. Kristne og jøder kom også til ham for å høre hans visdom.

Sufismen er helt motsatt den skremmende islamistiske islam, og har en interessant historie. Den kan også assosieres med livssyn fra andre deler av verden.

"Jalal al-Din al- Rumi, født 1207, død 1273, muslimsk mystiker og poet, også kalt Mawlana, ‘vår herre eller mester’. Al-Rumi ble trolig født i Balkh i Afghanistan; familien skal ha flyktet for de mongolske erobrerne og endte opp i Konya i Anatolia (Tyrkia), som under det politisk mektige og kulturinteresserte seldsjuk-dynastiet på 1200-tallet ble et tilfluktssted for intellektuelle og kunstnere fra hele den østlige delen av den muslimske verden.
Al-Rumi etterfulgte sin far som lærer ved en teologisk høyskole i Konya. Han studerte selv sufi-doktriner (sufisme), og hans skjellsettende møte med den omvandrende dervisjen Shams al-Din i 1244 førte ham frem til en mystisk erfaring av Guds kjærlighet. Denne opplevelsen ble senere hovedtemaet i all hans diktning. I Konya var al-Rumi beundret og respektert av både jøder og kristne, og blant muslimene samlet han tallrike tilhengere fra alle sosiale lag. Hans sønner og døtre var med på å spre sufismen i Anatolia; slik ble grunnen lagt for mawlawiya, som kom til å bli en av de viktigste sufiordener i Tyrkia helt frem til moderne tid.
Al-Rumis to hovedverker er Divan-i-shams (diktsamling til ære for Shams-al-Din), som gjengir hans mystiske erfaring i diktform, og det omfattende verket Mathnawi, Dobbeltvers, som også ble kalt Den persiske Koran. Mathnawi inneholder små fortellinger eller noveller i poetisk form som alle gir en belæring eller en kommentar til mystikernes gudsopplevelse. Verket er et av de mest studerte og kommenterte i sufilitteraturen.
Al-Rumis mausoleum i Konya trekker fortsatt skarer av pilegrimer, og hans dødsdag 17. desember feires hvert år." Dette sitat fant jeg på http://www.snl.no/

mandag 22. november 2010

"Life is what happends while you make other plans" John Lennon

De er sanna ord av John Lennon, ikke minst nå. Den her måneden skulle jeg være i Tyrkia i 4 uker, og min mann skulle komme  etter to uker. Når vi kom hjem skulle vi fire min svigermors 90-års dag. Hun ønsket at vi skulle fire hennes fødelsedag hjemme hos oss, og at vi skulle orgainsere det hele sammen med min svigerinne. Hun hadde også bestilt time hos sin frisør. Hun måtte jo være fin i håret på den store dagen. Virkeligheten ble en helt annen.
Jeg reiste ner til Tyrkia og hadde underbart avslappnende dager med både hvile og spaserturer. Jeg laget god mat og plukket mandariner som jeg spiste direkt. Solen gav meg mindre smerter, bedre søvn og god avslappning. En dag når jeg var i dette avslappnede tilstand, ringte min mann. Hans mor hadde brått gått bort på veg hjem fra et legebesøk. Det ble naturligvis en sjokk for oss da hun hadde vært oppegående inn i det siste. 2 dager senere reiste jeg hjem. Som vel var fantes det en ledig plass på flyet hjem så raskt.
Jeg hadde en snill svigermor og min måte å vise min takknemlighet er å prøve å være en god støtte for hennes barn.
4 dager etter jeg kom hjem fra sommer til vinter blir min far innlagt på sykehus i Sverige. Nå måtte jeg fokusere på to ting samtidlig. Som vel er får min far god hjelp, men uroen har funnets omkring hva som skjer.
Nå må jeg ta vare på meg selv, så jeg orker å være en støtte både her og der. Jeg er jo ikke frisk.
Det er det her som er livet. Alt har sin tid.
I tider når vi hør og leser om at vi skaper våre liv så er det bare en del av sannheten. Livet er også det som skjer når vi gjør så godt vi kan med våre liv.
Vi lever i en tid med mye ekstrem makeover, create your perfect life, og så videre, men vi kan ikke bare sminke over livets alle aspekter. Livets forskjellige realiteter finnes der likefullt. Sykdom og død finnes her og kommer å finnes. Under alle masker er vi først og fremst mennesker.
Vi har ikke kontroll over alt og vi kommer alle å dø. Det kan ikke verden ekstreme make-over beskytte oss fra. Hvis vi ikke tar vare på vårt innerste og møter den som vi er, blir vi totalt uforberett på hva livet har å by oss.
Når vi rammes av en kronisk sykdom går vi igjennom en tøff reise, men vi blir også på en måte rikere når vi har kommet en bit på veg i prosessen. Når vi er til stede i det som er her og nå, da har vi fått en ny visdom.
Da vet vi at vi ikke kan gjøre noe annet enn å bare følge med i livsflødet, og å bygge opp nye planer igjen og igjen.

Ta vare på deg nå! Du vet ikke hva som skjer i morgen!

fredag 19. november 2010

Har du tenkt på at kroppen kun kan slippe frem en følelse ad gangen?

Kroppen slipper frem en følelse, og andre når ikke frem samtidlig. Dette kan vi bruke konstruktivt når vi sliter. Derfor er det viktig å bevisst gjøre ting som føles positivt. For eksempel kan man se en film som lokker fram latteren, leke med en hund, danse fritt til musikk eller noe annet som er gøy. Da aktiverer vi hormoner i kroppen som gjør at vi føler velvære. Vi får lettere å slappe av, og puster friere.


En annen ting att en følelse er aktivert i kroppen i 2 minutter, siden må man selv underholde den for å holde den kvar. Derfor er det viktig å være i følelsen når den kommer, men ikke gruble for mye på det negative. Da aktiverer vi negative stresshormoner, og sliter mer.
Hvor mye vi klarer det varierer forstås med dagsformen. Og man må tenke langsiktig. Roma byggdes ikke på en dag, og det får ta tid når man mater in, programmerer inn nye impulser i kroppens, hjernens system. Men det blir en forandring på sikt.
Vi kan ha et mål for fremtiden og mange delmål på vegen. Det er viktig å holde fokus på målet samtidlig som vi lever her og nå med det som er nå. Et steg om gangen. Ta det med ro og vær den du er!
Den her filmen får meg at glemme slitsomme ting en stund. Hva med deg?
Ha en fin, fin dag med hva just du har lyst til!

http://www.youtube.com/watch?v=V-zxhK-L_o0&feature=related

torsdag 18. november 2010

Med i vitendet

Å leve bevisst,

et liv med i vitendet
fullt av ansvar.
Da vi ser hvordan livet er
innebærer det at vi må gjøre forskjellige valg.
Vi kan ikke lengre gjemme oss
bak livsløgnens slør.
Vi får noe nytt.
Livets nyanser blir tydeligere.
Vi blir mer klarsynte.
Bevisstheten har hevets.
Et nytt liv begjynt.

tirsdag 16. november 2010

Utmattningssyndrom og kroniskt trötthetssyndrom.

For et par tre år siden kunne man se på Socialstyrelsens hjemme side se tydelig at de skilte mellom Utmattningssyndrom og kronisk trøtthettssyndrom. Det ser jeg ikke at de gjør like tydelig idag. Men i utmattelsessyndrom utelukker man infeksjoner og forgiftninger. Se: http://www.socialstyrelsen.se/psykiskhalsa/psykisksjukdom/utmattningssyndrom


Et utklipp fra Socialstyrelsens artikkel om Utmattningssyndrom : “Begreppet ”kroniskt trötthetssyndrom” har tilldragit sig intresse sedan 1980-talet. De mest utmärkande symtomen vid kroniskt trötthetssyndrom är somatiska.
Typiskt är en varaktig oförklarlig trötthet som inte går att vila bort. Vidare
förekommer minst fyra av följande symtom: känsla av nedsatt korttidsminne
och koncentrationsförmåga, ont i halsen, ömmande lymfkörtlar, muskelvärk,
ledvärk, huvudvärk, ledsmärtor, vaknar outsövd eller känner sig sjuk under
minst 24 timmar efter en ansträngning (60, 61).
Vid ”burnout” förekommer i varierande grad en stressrelaterad somatisk
symtomatologi, men den psykiska symtomatologin är allmänt sett mycket
mer framträdande än vid kroniskt trötthetssyndrom. ”Burnout” förknippas
till skillnad från kroniskt trötthetssyndrom med arbetssituationen. Vid ”burnout”
har den drabbade regelmässigt gjort en klar koppling till förhållanden
på arbetsplatsen, medan tillståndet ter sig oförklarligt för den som drabbats
av kroniskt trötthetssyndrom. Känslan av utmattning är gemensam för bägge
tillstånden, medan förlusten av empati och nedvärderingen av de egna arbetsprestationerna
endast utmärker ”burnout”. Empiriska studier som belyser relationen
mellan kroniskt trötthetssyndrom och ”burnout” saknas. Överlappning
mellan kroniskt trötthetssyndrom och depression finns belagd (62).”

Jeg har i flere år reagert på at man i Norge ofte assosierer alle utmattelsestistand til ME. Det blir helt feil. Det blir feil å likestille den svenske diagnosen utmattelsesyndrom med ME diagnosen her i Norge. Diagnosen utmattelsessyndrom er i seg selv interessant, men det passer dårlig inn med alle de som nå for eksempel får hjelp på Lillestrøm Helseklinikk.

ME diagnosen er en sekkediagnose her i Norge og som følge av det blir det mye begrepsforvirring.

mandag 15. november 2010

Gi aldri opp!

"Never Give up

No matter what is going on
Never Give up
Develope the heart
Too much energy in your country
is spent developing the mind
instead of the heart
Be compassionate
Not just to your friends
but to everyone
Be compassionate
Work for peace
In your heart and in the world
Work for peace
and say again
Never Give up
No matter what is happening
No matter what is going on around you
Never Give up."

H.H. the XIVth Dalai Lama


Det er mye kloke ord og noe å streve mot. Ikke lett å leve opp til, og det er lett å tråkke feil. Først og fremst er vi mennesker. Vi snubler, og snubler. Men en dag for lengen siden lærte vi oss å gå. Når vi datt så sa de voksne…"Opp igjen". Gang på gang sa de det. Det gjelder å huske det som voksen også. Prøve på ny og på ny. Når vi ikke er friske settes tålmodigheten på prøve.

Ja tålmodighet er en resurs. Tillit og håp er noe som kan settes på prøve. Utålmodigheten og tvilen kan raskt bli en ledsager. Da kan det være bra å huske Dalai Lamas ord: "Never Give up." Ta vare på dere!

søndag 14. november 2010

Gi deg selv en sjanse.

Ønsker du å gjøre det beste av "helvetet" eller vil du gjøre det enda vondere?
På direkte spørsmål svarer alle jeg har spurt at de vil gjøre det beste av det.
Når en studerer mennesker hvordan de gjør i praksis kan det se annerledes ut.
Men glem aldri at vi har forskjellige strategier i livet.
Når vi velger en løsning, velger vi bort noe annet som føles enda vondere.
Det er da vi trenger et medmenneske som viser at alt ikke er mørkt,
at det finnes et lys og et håp.
Deg det berør har et valg og et ansvar for ditt liv.
Tør du å velge å gi håpet en sjanse?
Tør du å velge å slippe inn et medmenneske,
en lysbærer i ditt liv som kan vise deg alternative løsninger.
Løsninger som allerede finnes der, men som du ikke har sett.
Gi deg selv en sjanse.
Gi verden en sjanse.
Det er kjærligheten som løfter og bærer!

mandag 8. november 2010

Å legge klokken fra seg...

Våknet litt før soloppgangen idag da naboens hane (tupp) gal. Da var klokken omtrent 6.00. Temperaturen i soverummet var +18. Det ble snart varmere da solen sto opp.

Det er fremdeles høner og kur i området, selv om det avtar i takt med at nye fastigheter bygges. Det bygges flittig i Alanyregionen. Geite og saueflokkene har kommet ned fra fjellene der det har blitt kaldere. Derfor går det fremdeles å oppleve litt tyrkisk landsbygd.

Jeg begynte dagens med min tyrkiske frukost, kokt egg, tomat, fetaost, oliver og avocado. Naturligtvis satt jeg ute på balkongen. Da hadde solen stått opp. På formiddagen tok jeg meg ned til sentrum, etter å ha snakket med naboerne. Jeg liker å gå rundt i sentrum der jeg treffer mange forskjellige mennesker. Passet på å kjøpe en CD med Oryantel Belly Dance. Da jeg ble sulten satte jeg meg på nærmeste restaurant og spiste kyllingsuppe. Den var kjæmpegod! Suppe, en liten flaske vann, og en kopp te kostet 9 lire, ca 36 kroner. Det var tilstrekkelig med mat for at jeg skulle bli mett. Jeg satt en stund til og leste litt i en roman. Det er så deilig å bare gjøre hva en har lyst til, og glemme hva klokken er. Det er for meg en stor livskvalitet. Det gir både avslapping og energi, og jeg har stort behov av begge deler. Det underletter de selvhelbredende prossessene i kropp og sjel.

Jeg besøkte våre venner på kafeet og de sprer også en ro rundt seg, selv om de arbeider mye. Det smitter av seg. Før jeg tok meg hjem handlet jeg litt mat på Genpa.

Vel hjemme var det tid for en ny kopp te, og å lytte på den nye CD:n. Det her var en virkelig bra og medrykkende musikk, som gjorde det vanskelig å sitte still. Tok noen dansetrinn også. Jeg åpnet vinduet på vidt gap og spilte litt for naboene også. Tenkte de også kunne ha glede av å lives opp litt. :) Man trenger ikke å forspille noen tillfeller til å spre glede. ;)

Nå er det kveld og da er det tid for å ha varmere klær på seg. Tenker på morgendagen. Skal nok lage en tyrkisk linsesuppe. Det er godt og metter bra. Når man lager mat fra bunn, da veit hva man spiser.
God mat er viktig for livskvaliteten, og å nyte livet. Og det tenker jeg å fortsette med....

God kveld alle! :)

søndag 7. november 2010

Blogganbefaling: Serendipitycat

http://www.serendipitycat.no/?p=4839

Bloggen heter "Livsstilsykdom eller sivilisasjonssykdom?"
Den handler om hvordan man idag gjerne legger alt ansvar på sykdomen på individen og legger skyld der. Jeg får mange assosiasjoner av den.
Livet og samfunnet er mye mer komplekst enn som så. Samfunnet forandres og vår levemåte med det.
Vi sitter mer stille i jobben, arbeider mer ubekveme tider og har tilgang til mere mat. Dessuten ser det ut til at vi har fått feil kostråd fra myndighetene. Vi har blitt fettskremt når vi faktisk trenger naturlige fetter. Vi får råd om å spise brød når mange av oss ikke tåler så mye karboydrater. Vi har fått råd om trening men hvor tok det meditative tilstandet vegen? Hvordan er det med alle kjemiske stoffer som vi utsettes for hver dag.
Det er også veldig populært å fylle kalenderen med aktiviteter, og vi må planere for å treffe våre venner. Det blir ikke like ofte de spontane møtene som var vanlige før. Man har ikke like mye tid til å snakke om livet.
Det er mange som lever et stressigt liv, som kan bli den neste som er syk. Det er mange ganger de høypresterende som har dårligere marginaler når livet slår til.
Folk lever med sine masker og vi ser på extrem makeover på tv og i blader for å forbedre på maskene sine. Men forberede det oss for livets tøffere realiteter? Sykdommer og uheld er også en del av livet!
Jeg har møtt flere personer som har vært høypresterende og som har dømt andre som er syke, til de møtte veggen gjennom sykdom selv.
Når man legger tyngdepunkten på individens ansvar, da glemmer vi at hver og en av oss er en del av et mye større og mye mere komplekst univers. Har vi virkelig kontroll over alt?
Vi trenger å engasjere oss mere over samfunnet, samtidlig som vi gjør så godt vi kan med våre egne liv.

lørdag 6. november 2010

Å leve her og nå og å føle mestring

Idag har jeg virkelig levd tidløst. Jeg gikk ned til sentrum og snakket med forskjellige venner, og deretter gikk ned til stranden og bare satt og nøt varmen og naturen. Højdpunkten var når jeg lekte med en liten jente på 9 måneder, og hadde "gåtrening" med henne. Såglad hun var nå hun fikk stå på benen og å gå. Jeg fikk holde henne oppe så at hun ikke datt. Dermed fikk hun kanskje en liten illusjon om at hun kunne gå. Hva vet jeg? Tenk hva mestringfølelsen kan gjøre oss godt.
Jeg snakket også med en tyrkisk dame som for noen år siden var med om en alvorlig trafikkuheld. Hun slo hodet så alvorlig at hun låg i koma i 2 måneder. Hun har fremdeles konsentrasjonsvansker og hukommelsesproblemer etter det traumaet. Hun sa at om man tenker hennes liv som en film, så er det avklippt på flere steder. Hun husker ikke. Samtidlig er hun veldig glad for å leve nå idag. Hun er glad hun kan stå opp på morgenen, spise selv, gå på toaletten selv. Hun er til og med i arbeide. Hun selger klær i butikk. Etter den trafikkuheldet er det ikke noen selvfølge for henne.
Ja, det å leve her og nå og at vi kan oppleve at vi mestrer ting gjør oss veldig godt!

fredag 5. november 2010

Novemberbilder fra Tyrkia!

Jeg har vært aktiv den seneste uken og måtte derfor ta det med ro et par dager. Det er godt å være på balkongen. Temperaturen er ca. 25 grader og det er blå himmel. Det gjør godt å være i varmen. Man kan velge mellom å bare være, eller å lese en god bok eller noe annet. Det er mye fugler på området. Man kan sitte å lytte på dem. Det skal ikke så mye til for å føle seg glad når solen lyser. :)
En tyrkisk venninne hadde ikke sett meg på et par dager, og hun kom innom for å høre om alt sto rett til. Det var gulligt. Jeg bjød henne på en kopp te, og områdets mandariner. Siden måtte hun avløse sin mann på kafeet de driver sammen. Det er fredag og tid for et moske besøk.
Det er mange heromkring som går i moskeen og ber. De sier at de får en indre fred og ro når de går dit. De får også en stunds ro og hvile fra de daglige bekymringene, som de legger utenfor moskeen når de går inn gjennom døren. Det er mange som har økonomiske bekymringer her. Det er mange åndelige personer her, og islam er deres veg å gå. Det er en fredlig islam her. De er helt imot islamistisk voldelig islam. De skjønner ikke hvordan man kan velge voldet.
Når bønneutroperne leser sin bønn fra moskeen, opplever jeg selv en ro. Det kan jo også handle om en assosiasjon til ferie og avslappning. Det er jo i den settingen jeg har hørt de islamske bønnene gang på gang.

onsdag 3. november 2010

Nyplukkede mandariner er helt nydelige.

Temperaturen holder seg rundt 25 grader om dagene. Det er et nydelig vær! Vi har mandariner i hagen og ferske mandariner er det beste jeg vet. Jeg må passe meg, fordi jeg må være forsiktig med karbohydrater, men noen kan jeg ta. Snart er appelsiner og sitroner modne. Jeg har vært på bazar idag og handlet grønnsaker og fetaost.Jeg spiser veldig sjelden, ute på restaurant, her. Trives godt med å lage meg litt mat og å spise den på balkongen.
Jeg har spassert ned til havet 2 ganger siden jeg kom hit. Det er deilig å sette seg på stranden og bare lytte på alle lyder, og å se seg omkring. Det er veldig avslappende.
Med andre ord er det en studie av å nyte det enkle i livet. Det er ikke så mye som trengs når solen lyser.
Det er enkelt å balansere aktivitet og hvile her i Tyrkia. Jeg går mange turer, men sitter også ofte og ser rett ut i det blå.
Tyrkerne arbeider hardt og mye, men de har ikke glemt å sette seg ned og å bare være. Når vi i norr har blitt human doings, så er de fremdeles human beings.
Nå er det fler og fler butikker som stenger for vinteren. Når turistsesongen nå er slutt, er det mange som reiser hjem til familiene. Det bor ofte i østre Tyrkia. Nå skal de treffe familien sin igjen, og å hvile. I turistsesongen rbeider de mye. Mange som for eksempel arbeider i butikk, begynner 9.00 og arbeider sen til butikken stenger på kvelden ved 23.00-24.00. Det kan hende de tar en liten siesta. Når de arbeider slik 7 dager i uken i flere måneder, må man beundre deres ork. Jeg har møtt flere som arbeider i butikk som taler både engelsk, tysk og russisk.