Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

onsdag 30. mars 2011

Er du innbilningsfrisk?

Det har blitt modernt å tenke "positivt". Men hva er det å tenke positivt? Det jeg har lært meg om kognitiv terapi er at man kan bruke forskjellige teknikker for å ha det bedre med seg selv. Men når jeg ser meg omkring så kan det se ut som at mange tolker det å tenke positivt med å trykke ned de "negative" tankene.
Jeg har møtt mange resurssterke personer som tenkte positivt til de kollapset i sykdom. Hva har da skjedd? Muligens kan det ha skjedd slik: Man har fokusert på de positive tingene i livet, og dermed mistet balansen i livet. Man har da ikke kjent etter hvordan man har det i kropp og sjel. Med kraft av en sterk vilje kjørte man over seg selv og det gikk fordi man ikke rakk å kjenne etter, og kanskje ble man hjemmeblind.
Da hadde man i praksis tenkt seg syk med "positive tanker".
Hvordan skal man da gjøre, kanskje noen spør. Svaret er balanse. Det høres enkelt ut men er ikke alltid det.
Kineserne snakker om balanse mellom yin og yang. Balanse mellom aktivitet og hvile, gi og å ta imot. I vårt moderne samfunn har vi skapt oss for mye yang! Det har blitt modernt å fylle våre kalendere med aktiviteter. Vi har blitt ytrestyrt mer enn indrestyrt. Penger og materielle ting har fått mer fokus enn vår egen kropp og sjel. Man kan si at kroppen er sjelens tempel. Hvis vi ikke tar vare på vårt tempel, hvor skal vi da bo?
Vårt materielle liv er veldig forføriskt. Det synes jeg også, men det kan gi en baksmelle.
Hvis vi skal tenke sant positiv, trenger vi å kopple det sammen med kroppsbevissthet og handling.
Hvis vi sier til oss selv at "Jeg vil meg vel", da faller det platt til marken hvis vi ikke forener det med handling. Underbevisstheten avslører det direkt, hvis vi sender oss selv doble budskap. Det er næmlig det som det er når tanke og handling ikke henger sammen. Det skaper uro. Det blir noe annet hvis vi sier til oss selv at "Jeg vil meg vel, og derfor søker jeg meg til aktiviteter og relasjoner som er bra for meg". Da søker vi oss kunnskap om hva som er bra for oss og deretter skrider vi til handling. Hvis vi ikke har de rette redskapen så søker vi etter dem.
Derfor blir det vanskelig å si til noe annen at tenk positivt. Det kan bli til et overkrav og stress hvis man ikke der og da vit hvordan man skal gjøre. Hvis noen er syk er det ikke alltid "bare" å tenke seg frisk. Jeg har lest om ME pasienter som har prøvd Lightning prosess, men det har ikke virket. I stedet beskriver de at de får hjelp av blant annet antibiotika behandling. Vi består av mer enn tanker. Hvis ikke tankene omfatter det fysiske, følelsemessige og det andlige, da kjør vi fast ettersom vi ikke ser helheten.
Vi må også tenke nestekjærlighet, ettersom vi påvirker hverandre psykisk og fysisk. Når jeg har noe å gi til et annet menneske eller et dyr, da får mitt liv en mening og håpet vekkes. Jeg selv blir også påvirket av hvordan jeg blir bemøtt av andre. Vi lever ikke i et eget univers!

Det er moderne med selvrealisering idag. Det er spennende for mange, men vi må huske på nyanserne. Hvis alle går for selvrealisering og bare fokuserer på det positive, da går det ille med menneskeheten og jorden. Tror det går dårligt om man skulle presentere et slikt indivualistiskt tenkende i Japan idag. Et samfunn skulle ikke fungere om alle skulle bli grundere og å realisere seg selv. I et samfunn har alle en funksjon for at samfunnet skal fungere. Det handler om å finne sin egen plass i samfunnet, og vi alle behøvs hvor vi enn befinner oss.


Vi trenger å se alt i et større sammenheng. Vi har forsøpplet jorden, bier dør på store områder, fisken i havet har helseproblemer og mange fisker har plastdeler inne i sine kropper. Hvis vi ikke har et helhetstenkende da kommer vi ikke å løse problemene.
I mens vi tenker “positivt”, fortsetter vi å forsøpple jorden, vi har mer kjemiske stoffer i maten, kjemiske stoffer i våre hudpleieprodukter og så videre. Når “positivt” tenkende blandes sammen med benektning da har vi et problem.
Det finns mange troer og ideologier. Når man ser på dem kan man spørre seg: Er det her bra for menneskeheten? Følger vi naturloverne? Egoisme kommer ikke til å løse noen problemer på jorden.

I den alternative marknaden finns det hummer og kanari. Noe er bra, andre ting er det ikke. Jeg foretrekker tilstedeværelse i nuet, nestekjærligheten og interessen for naturen. Det åndelige handler om opplevelser og ikke den eneste sannheten. Det finns fundamentalister der også, akkurat som vitenskaps fundamentalister og fundamentalister i forskjellige religioner.
Ja, jeg har mange tanker om det her, og tenker at vi må ha et åpent sinn for å se oss selv fra mange synsvinkler. Vi trenger å tenke nytt, hvis vi skal ha det bra i fremtiden.
Vi trenger å skape oss pusterom, for å la vår indre visdom komme frem. Vi trenger å dvele i de gode stunderne og øyeblikkene. Vi trenger å trene opp "gledesmuskelen", akkurat som andre muskeler. Iblant har vi det så vondt at det eneste vi kan gjøre er å trøste oss selv. I slike fall er det det mest positive som vi kan gjøre. Når vi trykker ner våre følelser, da trykker vi ner oss selv. Vi fortjener bedre! Vi trenger bedre! Vi vil oss selv vel! Eller?
Jeg tror at det finns fler som er innbilningsfriske enn hva vi til vanlig tenker på.....

Jimmy Moore om den svenske lav-karbo revolusjonen.

Nå er man i utlandet oppmerksom på den svenske kostrevolusjonen, her i en amerikansk low carb blogg.
 I august er det 2 år siden jeg leste om LCHF, low carb-high fat den første gangen. Siden da har jeg oppdatert meg på svenske blogger om hva som skjer. Det var tidlig tydlig for meg at det var en kostrevolusjon på gang. Det er næmlig slik at alle vi som er er syke er meget interessert i hva som i praksis virker på vår helse. Når vi finner gode verktøy til hvordan vi skal bli friske eller bli mindre syke, da bruker vi dem. Det er næmlig ikke gøy å være syk, hva friske resurssterke personer enn tenker.
Han skriver blant annet:
"Most amazing to me is the fact that this has all happened on the grassroots level through the tireless efforts of a lot of people getting involved in promoting LCHF within their circle of influence. It’s as if people have given up being lied to about how to eat from those experts who are supposed to know better about what is most effective and now the people are turning to alternative sources of information coming from bloggers who are telling their success stories since they are real-life examples of what healthy high-fat, low-carb living can do. My speech on the Low-Carb Cruise in a few weeks is called “Following Your Passion To Change The World” where I will challenge the participants to find their talents and use them to bring about change in support of this amazing low-carb lifestyle. The time for making this happen is NOW!


Will we see a similar trend like what has happened in Sweden start to happen someday soon in the United States of America? It may seem improbable and maybe even impossible to fathom right now. But perhaps the Swedes are giving us a foretaste of the future of America, Canada, the UK, Australia, New Zealand, and other countries around the world who desperately need their own dietary revolution to take place. I have a feeling it’s coming sooner than later and I’ll be here ready, willing, and able to do my part to help educate, encourage, and inspire the masses when it does. Will you?"
Les mer på:
http://livinlavidalowcarb.com/blog/poll-nearly-one-fourth-of-the-swedish-population-are-now-eating-low-carb/10337

LCHF revolusjonen er en stor snøball som triller rasker og raskere....

mandag 28. mars 2011

I tilstedeværelsen føler man ro.

Den grenseløsehet som man kan føle når man mediterer kan nå assosieres med den høyre hjernhalven. Det er spennende. Meditasjon har en stor avslappendet effekt på kroppen. Man skulle bare gjøre det litt ofte.
De tanker som kommer frem i meditasjonen er ikke rett eller feil. De er bare opplevelser, og budskap fra det ubevisste. Det viktige er at man beholder markkontakten.

I tidløshetens sentrum heter det at vi skal være i ett universet.

Det heter at vi skal være i et kontinuum med den store helhetens univers.
Vet at du da er et med altets stora visdom i en visdom og erfaring så stor at du ikke ser vidden av det.
Det som du ser er ikke en gang en droppe i visdommens hav.
Du ser bare en liten, liten del av det hele.
Derfor er det så vanskelig å ha en oversikt over det som skjer.
Men det du kan gjøre er å søke kontakt med kilden i nærværets lys.
I nærværets , i din egen stillhet får du glimter av visdom og glimter av kilden.
Du får en liten hjelp til oversikt samtidlig som du får kontakt med din egen harmoni.
I nærværet kjenner du ro, i en stunds hvile fra tankenes støy i et stændigt planerende, minnesfokus og kritiserende.
Du får kontakt med å bare være.
I denne væren kan du finne kontakt med lykken.
I stillheten hører du din egen pust.
De blir langsommere, dypere og du finner en økt indre ro.
Du er!

For noen dager siden linket jeg inn en film på min blogg som heter "A stroke of an insight". http://etlivaleve.blogspot.com/2011/03/stroke-of-insight.html
Det var spennende å se at opplevelser jeg har hatt i samband med meditasjon var opplevelser aktivert av den høyre hjernehalvdelen. Vi har mye spennende fremfor oss når vi skal oppdage oss selv!
Jeg såg et tv-program på svensk tv 4, for noen uker siden, "Efter 10". Der var en hjernespesialist som jeg dessverre ikke husker navnet på. Han fortalte at de hadde studert hjernen på folk som mediterer regelmessig. Bildene viste på at visse deler av hjernen forandrets hos de her personerne. Fantastiskt!

torsdag 24. mars 2011

Prosessen mot offentliggjøring.

Jeg har den senaste tiden lest flere flere spennende blogginnlegg på Marias Metode, http://mariasmetode.wordpress.com/, Serendipity Cat,  http://www.serendipitycat.no/?p=5942 , Melivetpåslep, http://melivetpaaslep.wordpress.com/2011/03/#!/page/1, Liliekonvall, http://fingernijordaogbladetframunnen.blogspot.com/, http://englerisneen.com/ etc. De handler om å tørre å vise seg frem med sin sykdom, på internet eller ikke.
Jeg tenkte å fortelle om min reise til å vise meg frem på internet. Det har vært en lang indre prosess og jeg har tatt meg den tid som jeg trengte, noe som er veldig viktig. Jeg tenker at hvis man går ut offentlig før man er moden for det, kan det koste ettersom man i sitt indre ikke er klar for det. Jeg har i mange år tenkt at jeg en gang i fremtiden skulle skrive offentligt, en dag når jeg hadde kommet tilstrekkelig langt i min bearbeidingsprosess. For ca 10 år siden begynte det indre maset at jeg hadde noe å fortelle verden. Da skjøv jeg det vekk, men prosessen kom igang om at tiden nærmet seg. Jeg begynte å skrive ned en del for meg selv. Det ble en "svangerskapsprosess" som ble påvirket både av min ytre og indre reise.
Som alle andre så har jeg gjort min egen reise. Livet har slagit til flere gange når jeg har arbeidet med mine drømmer. Det er næmlig ikke allt som vi kan styre.
Den 20 mars 1989, var jeg ute på en spasertur en kveld, noe som skulle forandre meg og mitt liv. Jeg ble vitne til at Helen, 10 år, ble kidnappet av en mann. Det var ikke noe i nærheten mer enn jeg som nærmest var 15-20 meter fra henne, murderen og bilen. Jeg kom direkt i et sjokktilstand, såg indre bilder om hvordan folk skulle lete etter henne mens han hærjet med henne, når hun var død skulle det bli en rettegang. Når jeg gikk derfra lyttet jeg etter stegen fra kidnapperen. Jeg var beredt på å dø jeg også. Jeg tenkte slåss, hvis det skulle trenges, men visste jeg ikke var så sterk. Men han kom ikke og jeg besøkte en familie i nærheten, og kom raskt ut ur gatubilden. Der var jeg i sjokktilstand, ukonsentrert, og gikk hjem en time senere, livredd. Sjokken varte hele kvelden og dagen etter hadde jeg blokkert minnesbilden, og den blokkeringen varte til to dager etter man hadde funnet Helens hardt mishandlede kropp i en sort søppelsekk. Man kan lese om Helen i Hørby i wikipedia. Vi fikk leve med usikkerheten med Helens murder i mange år. Han ble tatt først i 2004.
Det her var smertefullt for både kropp og sjel i lange tider, selv om jeg søkte meg til en normal hverdag igjen. Normalisering er en viktig del når man har vært med om katastrofopplevelser. Det sender beroligende budskap til hjernen. For den som lurer på hvorfor jeg reagerte så sterkt på den her hendelsen kan jeg si at offer, og vitne får samme symptomer, noe å tenke på når vi får tenker på barn som lever i familjer med mishandel.
Jeg sparte ikke på kreftene når jeg gravde i minnene, fordi jeg ønsket å hjelpe politiet med mere informasjon, men kunne ikke gi dem informasjon som de kunne tenge, som for eksempel bilmerket.
Jeg ville så gjerne hjelpe, og prøvde å minnes, gikk tilbaks i minnene gang på gang. Nå vet jeg at hjernen ikke kan skille mellom fantasi og virkelig og at jeg dermed utsatte min kropp for traumaet gang på gang. Bearbeiding av trauma er en ting, elting noe annet.
Det var helt vilt i noen år. Helens murder tok livet av en veltrent prostituert kvinne et halv år senere. Året etter ble en bekant til meg ihjelstukken med kniv, når han skulle redde sin bil fra et par biltyver.
Få år etter det blir en slekting til meg murdet når hun var på veg hjem sent en kveld. Alt det her ble retraumiseringer, og jeg levde gjennom minnerne igjen.
All den her stressen påvirker immunforsvaret, ja hele kroppen. I September 1990, hadde jeg en halsinfeksjon, og deretter var jeg unormalt trøtt resten av min utdannelse. Jeg leste næmlig til psykolog da på den tiden. Når jeg vel kunne konsentrere meg igjen hadde jeg en dypere forståelse for individens dypgående prosesser. Det var lett å ta til seg, men jeg var så sliten. Det var viktig for meg å utdanne meg ferdig og å skaffe meg en trygg grunn å stå på.
Jeg tillat meg å gi meg et par år ekstra på å skrive min hovedoppgave. Jeg trengte å hente pusten.
Etter en to ukers sydentur, der jeg sov dag og natt, (På dagen under solparasollen) kunne jeg trene step-up, aerobics og så videre. Det var så deilig. Men sen kom andre symptomer. Jeg slog i hodet mot et skap, stanget det fra undersiden, og mådde forferdelig dårlig. Hva jeg nå vet, fikk jeg en sterk kompresjon mellom de overste nakkevirvelene.
Gjennom årene var jeg sliten, men kunne arbeide, og arbeidet gav meg mye og jeg kunne kjenne at jeg hadde mye å gi. Når jeg prøvde å trene gikk det feil hold. Naturligvis lurte jeg flere ganger hva som skjedd i kroppen men hva fantes det å finne.
1999 flyttet jeg til Norge og 9 måneder kollapset jeg. Et år senere hadde jeg ikke rett til sykepenger mer. Jeg fikk tak i en lokale der jeg kunne arbeide i min egen takt, men det tok noen måneder til jeg faktisk kunne det. Først viste en blodprøve at jeg hadde hat TWAR og jeg fikk en antibiotika kur mot det. For en forskjell det ble! Selv om jeg var sliten, så hadde noe skjedd.
Jeg begynte langsom arbeide meg opp, tok allting i min egen takt, og kreftene kom langsomt tilbake. Jeg hadde stor glede av pasientkontaktene, og opplevde ofte full nærvær i møtene med mine klienter.
2003 ble jeg operert første gangen, kom meg igjen. 2004 ble Ulf Olsson tatt, Helens murder. Når jeg såg hans bilde på internet, var det som om noe løstes opp i mitt indre. Jeg blir mer og mer sliten. Deretter får jeg rede på at jeg måtte bli operert igjen, en stor operasjon. Den operasjonen tok mine siste krefter, og jeg har ikke vær i jobb siden da, 2005.
Jeg har noe å fortelle omverdenen, men min historie er ikke unikk. Det finns mange som er så nedtrykt at de ikke orker å fortelle omverdenen om hvordan de har det. Jeg har hørt mange historier fra andre, der de har en lang rad traumaer og overbelastninger bak seg til de kollapset. Deretter hadde noen av dem problemer med å bli forstått på NAV og kanskje også av legen. Fra min side sett var det lettest å forklare for legen. Min erfaringsbank og min lyttergave, da det fungerte som best gjorde at jeg satt på informajon som fikk leger til å lytte. De mindre dårlige attføringene som gjorde pasientene enda sykere fikk meg iblant lyst til å fortelle offentligt om hva jeg såg. Det var vanskelig å gjøre, på grunn av taushetsplikten. Men jeg kan snakke om meg selv!
Jeg har ikke noe å skamme meg for når det handler om langtidssykdom. Jeg har alltid gjort så godt jeg har kunnet! Kanskje jeg kunne gjort andre valg iblant, men det kjentes best der og da. Vi har ikke kontroll over alt, og derfor får vi navigere så godt vi kan. Man får følge med på livets dans enten vi liker det eller ikke.
Det var ikke det her jeg drømte om, men nå kan jeg gjøre noe meningsfullt av mitt liv likevel. Det er mange ting som jeg har lagt av meg, deriblant flink pike grejen, og jeg håper jeg ikke plukker den opp igjen. Jeg er nå mere meningsstyrt. Det som jeg gjør skal være meningsfullt, og det får meg at ta meg ut ur min komfortsone. Når jeg blogger og kommenterer i mitt eget namn, så er jeg med i noe meningsfullt som er større enn meg selv! Når jeg skriver så glemmer jeg tid og rum, og den som jeg skriver før blir i første rommet. Da glemmer jeg tid og rom! Den som jeg skriver før er den som blir berørt av det som jeg skriver, når tiden er inne.
Man kan si at den andlige siden av meg har vokset seg sterk, og gir meg en indre trygghet.
Man kan lure på hva det er så skamlig å bli syk. Lever vi så beskyttet her i landet at illusjonen om vår udødlighet har vokset oss over hodet? Det pusses på fasader mer enn tidligere, samtidligere som det selges veldig mye alternativ litteratur og selvhjelpsbøker. Det betyder for meg at vi har en andelig sult, noe som vi har forsømt i vårt moderne samfunn.
Da tenker jeg også at det finns et stort behov av oss som står frem, for at får mange å se at de ikke er ensomme. Det er lett å tro det når vi er så opptatt av fasader. Vi jæmfører oss med hverandres fasader, og hva gjør det med oss? Når vi blir syke da mister vi våre masker. Hva skjer da?
Hvis vi mår dårligt av at vi er så syke, så pass att vi skammer oss. Da trenger vi å sette igang en indre prosess om hvordan vi ser på sykdom og på syke mennesker.
Det er en prosess å gå gjennom det, men når man har forsonet seg og møtt sin indre kjerne, da står man stadigt på jorden. Når man står stadigt på jorden, da kan man tale sin sannhet!
Det handler også om å se at man er en del av naturen og at man må samspille med den.
Når det handler om fremtiden, hvis jeg blir frisk og skal søke arbeide, er min tanke at en del ting er større enn meg! Det får jeg ta den dagen. Hvis jeg skal velge mellom kjærlighet og redsel, da velger jeg kjærligheten! Det betyr ikke at jeg aldrig mer blir redd, uten at jeg velger å gjøre det her valget ut fra kjærligheten til livet!
Alt til sin tid! Min erfaring er at vi ikke skal forsere ting, men i stedet ta ting når tiden er inne.
Hvis vi skal gå ut offentligt eller ikke... Det er opp til hver og en av oss. Du velger selv og hva du enn velger er riktig for deg! Ta være på deg!

tirsdag 22. mars 2011

Barn som tolk?

Vi har fått mange sterke inntrykk fra Japan etter jordskelv, tsunami og katatrofen på kjernekraftverket i Fukoshima. Når jeg såg noen intervjuer av barn på tv, der de sa at de var redde fordi det kan bli flere katastrofer, får jeg assosiasjoner til andre katastrofer som jeg har hørt om. For ca 15 år siden arbeidet jeg i Oskarshamn i Sverige. På psykiatriske klinikken hadde man et prosjekt av et flyktingprosjekt der man skulle øke kompetansen på traumatiserte flyktinger i nærområdet. Det var samarbeidet med skoler, sosialkontor, politi og så videre. Jeg var den som gjorde en skriftlig vurdering av prosjektet og derfor var jeg med på flere aktiviteter. Vi hørte på en psykolog som arbeidet med barn fra blant annet krigens Bosnia. Hun fortalte om hvordan hun og andre med henne hadde forventet at de bare skulle tegne krigens realiteter. Barnen var ikke bare opptatt av krigen. De tegnet også huset de hadde bott i, hagen der de lekte og så videre. De var ikke bare traumatisert. De hadde også en sorg over alt de hadde mist i livet!
Når barnen lekte med sine venner så kunne man ikke se hva de bar på i sitt indre, men når de møtte noen som var beredt på å lytte, da kom det frem.
En venninne til meg fortalte om hvordan de bosniske barnen hadde blitt skremt når en helikopter hadde landet på skolegården. De fikk memoryflashbacks om soldater og kriget. Det kunne være slike triggers som satte igang traumareaksjonene igjen.
Når de kom til Sverige lærte barnen seg svenska mye raskere enn de voksne. Tilsynelatende gikk det bra, og de fikk nye venner på skole, barnehagene og i nabolagene. Hjemme hadde de en famlie som også slet med trauma, og som kanskje slet med både følelser og konsentrasjon. Når de voksne hadde mistet alt var barnen fremtiden! Barnen var håpet om en fremtid. De var sentrum i deres liv.
Jeg var på en annen forelesning som også handlet om barn fra krigen, som nå var i Sverige. Helt plutselig hadde de fått et stort ansvar som tolker for sine foreldrer. Jeg hørte eksempel fra helsevesendet, der barn fikk fungere som tolk mellom lege og mor. Legen hadde sagt til barnet at "Si til din mamma at hun har kreft!"
Man kan bare fantasere om hvordan det var for det barnet å fortelle en så forferdelig ting til sin mamma. Jeg bare lurer. Hvis et barn hadde oversatt feil hos legen, hvem hadde da tatt ansvar? Her fikk barnen mer traumer i sitt liv av helsevesendet, som om de ikke hadde nok allerede.
Et barn skal aldrig behøve å fungere som tolk hos legen!
De fortalte også at foreldrene mistet auktoritet hos sine barn når barnen fungerte som tolker. De fikk da vanskeligere å sette grenser for sine barn. En del barn utnyttet situasjonen til egen fordel. Når foreldrene prøvde å sette grenser for barnen, så sa barnen at i Sverige fikk foreldrer ikke fikk lov til å sette de her grensene. Foreldrene hadde mistet auktoritet og barnen hadde mistet den trygghet som foreldrer med auktoritet kan gi barnen. Det skjedde når de trengte den som mest.
Man snakker om at man trenger å lære seg det nye landets språk for å integrere seg i det nye samfunnet og for å få et arbeide. Kanskje er det viktigste for barnens trygghet å lære seg det nye språket, enten man for eksempel er hjemmefru fra Somalia og som bor i Oslo, eller svensk eller norsk famile  i Spania. Man kan være glad i sitt hjemland, samtidlig som man lærer seg en ny kultur.

onsdag 16. mars 2011

Jeg er imponert!

Jeg arbeidet i helsevesendet i mange år før jeg ble nødt til å sykemelde meg. Jeg har arbeidet i både somatikken og psykiatrien. Da har jeg vært vitne til mange mennesker som var i vanskelige situasjoner, en del i åresvis. Det er tøfft å være alvorlig syk i lange tider. Det er mange mennesker som jeg har beundret for at de har holdet det ut. Ofte når vi snakker om sykdommer, så blir det underforstått "stakkers" og "offer". Det er en hard situasjon og det kan være vanskelig og tungt og leve med. Tenk deg en person som har vært tungt deprimert i mange år. Hvordan er det? Jeg har for eksempel mange psykisk lidende individer som ikke ønsker å betraktes som stakkers og offer, fordi de er hele mennesker med både styrker og svakheter. Jeg har også møtt personer som har hatt det forferdelig slitsomt når de som skulle hjelpe kun har sett deres resurser. Da har de heller ikke nått frem med sitt budskap.
Det er så fort gjort å polarisere, og da ser vi ikke det hele mennesket.
Det har vært mange ganger, en person har kjent seg veldig svak, og jeg har sett den sjelslige styrken. Det er fantastisk hva mennesker kan tåle mye, og i lang tid. Jeg tenker for eksempel på de alvorligste syke ME pasientene. Ikke nok er de alvorligt syke, men ikke alle blir tatt på alvor og en del blir, hva de beskriver, uforskammet behandlet. En del skammer seg, har skyldfølelser og så videre fordi er syke. Som om de ikke hadde nok allerede!
Jeg har møtt mennesker som har hatt andre ufattbare erfaringer av livet. Noen eksempler er: konsentrasjonsleir i Aschwitz, dr. Mengeles avdeling, fengsel i Saddam Husseins Irak, krigets Bosnia, konsentrasjonsleir i Bosnia, tsunami, alle personer som har utsatts for overgrep noe som er mye mer vanlig enn vi ønsker å tro. De her menneskene sliter naturligvis forferdelig etter alle de her katastrofale situasjonene. De reaksjoner som kommer etter slike situasjoner er forferdelig sterke, og noen var rett og slett redde for at de holdt på å bli gale. De sier en hel del om den kraft som finns i hele mennesket, når livet slår til.
Ja, det er mange som jeg har beundret, med tanke på hva de hadde gått gjennom og var mitt oppe i. Det finns en enorm styrke i det å holde det ut.
Hvis vi hadde snakket mer om den her indre sjelstyrken, kanskje noen hadde begynnt å strekke på ryggen sin. For det er noe å være stolt over! Det er så lett å dømme når vi selv ikke er mitt oppe i det!

Hvordan skal vi gjøre for å nyansere opp den her bilden?
Jeg tenker det er veldig bra at så mange går ut og forteller sin historie, og gir omverdenen en bildlig beskrivelse om hva det handler om. Ordens kraft har stor betydning, og når vi tørr å fortelle vår sannhet, da tar vi definisjonsmakten tilbake i våre liv. Informasjonsspridning er helt nødvendig.
Vi trenger også arbeide med vårt indre. Hva har vi selve for syn på det å være syk? Hvordan ser vi på syke mennesker? Hva har jeg for fordommer og forestillinger om meg selv, som hindrer meg å ha et ok liv til tross for alt? Hvordan ser jeg på min egen svakhet? Hvordan ser jeg på det å være avhengig av andre mennesker? Det her handler om prosess og vi må finne våre egne naturlover, og det gjør vi lettere om vi har gode medreisende? Det her handler om krise og mognad. Tørr jeg å se livet som det er, og å være i det? Strever jeg med å holde imot, og derved gjør livet mye tyngre? Det handler også om en sjelslig utvikling og å finne vår egen indre kjerne og den finner vi ikke i vår materielle verden. Vi har i vårt trygge samfunn der vi stadig søker materielle vinninger, satt oss på åndelig, sjelslig sveltekur, og derfor er vi ikke forberedt på andre realiteter i livet. Når livet slår til er vi ikke rustet til å håndtere det. Vi faller hardt mot marken! Hva er det som sier at vi skal være friske hele livet?
Bloggeren SerendipityCat tar opp en viktig ting i innlegget "De to skalaene - Hvordan måler vi livet?" http://www.serendipitycat.no/?p=5891
Hun forteller veldigt beskrivende om når hun ble syk, og legen hennes tidlig spurte henne om når hun kunne begynne arbeide igjen. Hun er veldig ung, så det er forståelig, men det beskriver også samfunnets forventninger på helse. Man skal ikke være syk. Hun hadde selv den her innstillingen at hun skulle komme tilbake til arbeidet så raskt som mulig. Hun skriver: "Jeg, og de fleste rundt meg, forhold oss til den skalaen som måler arbeidsførhet fra 0% til 100%. Dette var målestokken! På hva som var riktig."

Hva jeg kan oppfatte av teksten, så kostet det henne veldig dyrt. Når hun ble alvorligere syk i ME, fikk hun en ny skale å forholde seg til. "For det fantes en annen skala. Det fantes en skala som gikk fra 0% arbeidsfør og nedover! Helt ned til 0% eksistens faktisk. "
Kanskje vi hadde møtt livet med større visdom hvis vi hadde ført sammen de to skalaene til en. Kanskje de hadde vært lettere å bære å være å være syk hvis vi i samfunnet hadde tatt med oss at livet har hele skalaen. Hadde vi tatt være på oss selv og vår natur bedre i en slik situasjon?
Vi har sammen byggt opp et overfladisk samfunn der vi ikke tar livet mere på alvor. Vi har satt livsdypet til sides, og satt materielle vinninger som mål, og kommet helt i ubalanse. Hvor mange legger mye tid på bil og hus, men for en del har det vært tabu å ta være på seg selv. Vi er en del av naturen og trenger å taes vare på som en del av naturen. På samme tid har man dyrket, "Vil du noe tilstrekkelig mye så klarer du det meste". Man kan klare seg lenge på ren vilje, men for eller senere slår naturen tilbake. Vi har mistet vår balanse gjennom materiell streven der vi vil ha mer, mer, mer.. Vi søker oss til psykiske kikker gjennom det materielle. Det finns mye hyggelig med det materielle, men jeg er redd for at vi har forsømt vår sjel og natur, og derved også jorden. Hvor mange tar ikke seg pusterom, for å komme i balanse? Vi lever i en tid med extreme makeover, skape ditt perfekte liv, tenk dig frisk,the secret og så videre. Problemet er at det ikke gir oss en indre mognad. Vi har en høy materiell standard i landet, men hvorfor selges det så mye selvhjelpsbøker. Hvorfor har vi så mange langtidssykemeldte, og hvorfor er det så mange som ikke føler seg tatt på alvor? For meg ser det ut til at vi har mistet markkontakten. Prøvelsene er en del av livet, akkurat som velgang og helse. Hvis vi benekter de alvorligere sidene av livet, da vokser de, til de blir så store at det blir veldig mye vanskeligere å løse.
Ensom står den som er rammet, hvis ikke søker seg til andre for støtte og samarbeide. I motgangen finns en fantastisk mulighet til å vokse. Ikke at vi søkte oss dit, men når vi nå likevel er der prøver vi å gjøre noe meningsfullt med det. Når vi søker oss til vår egen kjerne til sjelen, viser den oss nye muligheter til å se på livet. Kanskje oppdager vi nye talenter, som kan få oss til å vokse til å bli helere mennesker! Vegen er å prøve å finne noe som er moro, og som engasjerer oss. Hvis vi ikke orker det akkurat da, må vi vente til senere. Vi får trene opp vår tålmodighet, enten vi vil eller ikke.
Jeg synes at vi burde rose oss selv mye mere når vi tenker på hva vi har tålt og orket å stå mitt oppe i.
Hvis vi ikke orker, da er det også lov. Da er det tid for trøst!
Det er mange som har grunn til å være stolt over seg selv. Den som aldrig har vært syk, kan ha vanskelig for å forstå hva det handler om, og det er ikke rart når de ikke har levd det. Det er opp til oss selv å gi oss vårt rette verdi! Jeg er imponert!

Tidløs visdom

Titti Holmer om sin bok "Lycka nu"



psykologen Titti Holmer har skrevet en lettlest bok om den nye lykkeforskningen. Der finns en del interessante tips i boken. Når man er langtidssyk har vel behovet til å trene opp det som jeg kaller for "gledesmuskelen" vært større. Når jeg vel tatt meg gjennom den akutte krisen det innebærer å være kraftløs, og alle de tanker om hvorfor det ble som det ble hadde jeg også følt på hva som tappet meg for krefter og hva som gav meg kraft. Jeg visste da også at hjernen, kroppen, ikke kan skille mellom fantasi og virkelighet. Når vi er redde så reagerer kroppen som om det faktisk skjer noe farlig med oss i virkeligheten. Derfor var det viktig for meg å dvele ved alle gode følelser som jeg opplevde på dagene. Jeg tenkte at det kan alltid bli verre så derfor må jeg ta vare på det som jeg har. Det er en måte å programmere om kroppen på, men boter ikke ME. Det gjør det bare lettere å leve, og det var viktig for meg. Naturligvis trenger vi iblant å pyse ut våre frustrasjoner og redsler, ellers legger de seg som en verkebyll i kroppen. I boken skriver Titti også om den positive følelsen interesse, og betydningen å føle en mening i det som vi gjør. Det får vi problem med når vi er veldig syke. Ting kan oppleves som meningsløst. Jeg kan gi et eksempel fra meg selv. Jeg med alle mine kunnskaper og som hadde hatt så mange gode samtaler med mine medmennesker. Nå satt jeg her i godstolen og orket knappt å gå inn i dusjen! Når jeg dusjet kjente jeg enda mere hvor utmattet jeg var. Jeg hadde ikke konsentrasjon nok til å se i en oppskrift å lage meg mat. Jeg var fornøyd bare jeg kunne sortere reklame. Det var vanskelig å konsentrere seg å lese, noe som var mitt store interesse. Jeg satt og såg på halvtimmes programmer som Nanny, Full House, dr Phil, Oprah og en mengde interiørprogrammer. Hvis jeg hørte noe hadde jeg ofte glemt det etter 5 minutter. Det var en stor kontraste til universitetsstudiene en del år tilbake.
Jeg mener at lykkeforskningen har noe å gi oss alle. Men det er for meg en overtro at tenke at positivt tenkende løser alt. Det handler om nyanser det her som i alt annet.

tirsdag 15. mars 2011

Livet rammer oss alle og vi er en del av livet.

Enten vi tror på at Adam og Eva er de første mennesker, eller at de første menneskerne kom fra Afrika, og at vi alle stammer fra dem, så er vi alle i familje på jorden. Klarer vi av å følge våre naturlover og å leve i pakt med oss selv og naturen? Har vi virkelig kontroll over alt?
Er våre ideal overrensstemmende med realitetene?
Aksepterer vi realitetene som de er og prøver å gjøre noe konstruktivt av våre forutsettninger?
For meg ser det ut at vi lever i en stor livsløgn, lever i hode og idealisme, har mist kontakten med hjertet, med større risiko at livet gir oss et slag i ansiktet fra og til. John Lennon sjøng at livet er det som skjer imens vi gjør andre planer. Vi kan heller ikke gå å være redde hele tiden. Da sliter vi oss ut!
Hvordan finner vi en balanse i oss selv og i naturen?
Det er en stor oppgave som vi lever med. Hvis vi ikke hjelper hverandre som et kollektiv, har vi ikke like gode forutsettninger til å klare oss. Vi lever i en tid der man i verdensøkomonien satser på kortsiktige vinster, og de langsiktige konsekvensene glemmes bort. Likevel er det de langsiktige konsekvensene vi har å leve med. Penger har blitt en avgud, og vi har glemt at vi er en del av naturen. Japan er nå en stor påminnelse om alt det her. Det er utrolig mye lærdom å hente fra det vi nå opplever skjer i verden. Men det krever at vi er åpne for det.

I sykdommer finns det også mye lærdommer, hvis vi tar oss forbi fordommer og idealismer som ikke har markkontakt. Det krever et indre arbeide hos oss alle, men det er veldig mye livsvisdom å hente her. Det finnes mye å lære seg om mennesker.

Det å bli langvarig syk er en stor omveltning i våre liv, også i mitt. Jeg har også møtt hele meg selv, det som gjør godt og det som gjør vondt. Mye har jeg lagt av meg som gamle klær som jeg ikke trenger lengre, annet arbeider jeg med å gjøre meg fri fra. På en måte er det en sjelslig helendeprosess, og jeg opplever meg som en helere version av meg, selv om jeg ikke fremdeles er frisk.


Jeg leste enda et fint innlegg på bloggen Marias Metode. http://mariasmetode.wordpress.com/2011/03/13/show-on-show-off-vis-ansikt/
Hun forteller om den skam som ofte følger med det å være langvarig syk, og får mange fine kommentarer av sine lesere. Det Maria gjør nå er veldig viktig og helende, både for, tror jeg, henne selv og andre. For meg er Marias blogg, en god inspirasjon, og jeg føler at jeg er med å noe veldig meningsfullt og konstruktiv når jeg leser og kommenterer bloggen hennes. Det er min oppfattelse at Maria sammen med sine lesere er en stor skapande kraft, fordi den løfter opp livets realiteter. Først når man legger problemene opp i dagen har man større muligheter å løse dem. Det er mange som opplever seg definert, parkert og dømt på forhånd, og det synes jeg er veldig trist.

Ikke faen at vi stilletiende skal la oss defineres, av de som ikke vet. Hver og en av oss har en viktig fortelling om livet og den som tørr, har noe viktig å fortelle om det å leve. Når vi har prosesset tilstrekkelig langt i vårt indre er det lettere å fortelle omverden hvordan vi selv opplever ting hvordan vi håndtere livet for å mestre livet. Når vi lever vår egen sannhet, er det lettere å stå opp for den, selv om det blåser hardt rundt oss.
Det krever et forarbeide å tørre å stå frem, og når vi opplever når tiden er inne å stå frem, hvis det er det som vi ønsker. Det hjelper oss å føle på stoltheten over at vi tørr å være oss selv!

Men før å tørre å være oss selv, trenger vise også til å støtte hverandre. Det er enkelt å se a andre er sterke, og ikke like enkelt å se oss selv. Vi er mitt oppe i oss selv og kan derfor ikke se oss utifra. Derfor trenger vi å søke oss til støttende speilbilder, og vi støtter hverandre gjennom å holde opp speil for hverandre.
Når man blir syk så faller gamle vurderinger platt til marken, og man tar til seg nye hvis man er åpen. Vi mister også maskene våre. Men takk og pris er styrke ikke detsamme som god fasade hva det nå er for noe. Det er vår indre kjerne som teller. Det er her vi kan arbeide.
Gjennom sykdom får vi lære å kjenne våre naturlover på en ny måte. Våre naturlover handler om hvordan vi er skapt og hvem vi er når vi er oss selv.
Jeg arbeidet en gang sammen med en fysioterapeut som tidligere hadde utdannet seg i kinesisk medisin. Hun sa at vi i vårt samfunn har dyrket frem for mye yang. Vi trenger mer yin for å få balanse. Man mener også at når vi har opplevd katastrofer trenger vi mye kjærlighet for å få balanse. Jeg føler i mitt hjerte at det stemmer! Gjør du?

Jeg håper med min blogg å kunne hjelpe andre til å nå sitt eget autentiske selv, for å få kontakt med sin egen styrke. Det er her vært og en må begynne, også jeg.

Jeg er som jeg er, og det er faktisk helt OK! :)

søndag 13. mars 2011

Vi lever sammen med andre.

Vi gleder oss mere, når vi deler med oss av gleden.

Vi sørger når våre kjære sørger.
Vi lider når våre kjære lider.
Så betydningsfulle er vi!
Som vi er og har det påvirker andre.
Så betydningsfulle er vi!
Det vi gjør har betydning.
Det vi ikke gjør har betydning.
Prøv å leve et liv i sannhet!

Sannheten at du er betydningsfull!
Det har betydning for andre såvel som deg selv,
hva du gjør i livet ditt.


Mine tanker går nå til alle Japanere! Det som vi ser på tv, om hva dere går gjennom nå, berør oss i hjertet.
Ordene strekker ikke til, når det er vanskelig å til til seg vidden av det som har skjedd, og som skjer nå. Livet er skjørt og vi minnes på hvor viktig det er å ta være på det som vi har her og nå!
All kjærlighet og varme til dere!

Ønsker alle hjelpearbeidere i Japan styrke og kraft!

Når du redder livet på et menneske er det som om du redder hele verden! Så betydningsfull er du!

Aldri har jorden vært så liten som nå!

fredag 11. mars 2011

Innovasjon kontra stagnasjon

Jeg leser mange intressante blogg innlegg om definisjonsmakt og hvordan ME syke arbeider med å føre inn informasjon om ny bio-kjemisk forskning i landet. Det ser ut til at de møter et massivt motstand av tilhengere av stressteori. Vi har de seneste årene sett det ene oppslaget etter det andre om LP gjorde meg frisk. og frisk på 3 dager. Når man vel setter seg inn i de ME sykes hverdag, fremgår det ofte at de forteller om at de har prøvd LP og ikke blitt frisk, og noen forteller til og med at de har blitt mye dårligere! Alvorligt syke!
Andre forteller om at det har fått behandling hos den belgiske professor Meirleir og på Lillestrøm Helseklinikk, og blitt mye bedre. De forteller om en tarmflora som er helt i ubalanse, bakterier, parasitter og andre fysiske problemer, der de får behandling av blant annet antibiotika, vitaminer, og bio-dophilus bakterier. Videre har forskning vist at et retrovirus, XMRV, settes i sterke sammenhenger med virus og forskjellige kreftformer. Høsten 2010 kunne man lese om provtagning på Lillestrøm Helseklinikk. Det var ca 70 % av de ME syke, Canada kriteriene, som testet seg for XMRV, som testet positivt. Det her er veldig nytt og vi vet ikke hva det innebærer, men jeg synes allikevel at det er spesielt at flere politikere har tatt tak i det her. Vil man ikke vite, eller sitter man så fast i stressteorien at man ikke kan ta til seg et bredere perspektiv.
Jeg savner mer refleksjoner til diagnosen ME, og forundrer meg over begreppsforvirringen til kriterier i debatten. For meg ser det ut til at mange forskjellige diagnoser føres sammen til en ME grupp, og der debatteres det om kognitiv terapi kan hjelpe hele gruppen. Hva er det som får legene å glemme den bio-kjemiske delen i ME gruppen. Helt plutselig har man glemt å se et problem fra forskjellige synsvinkler. Når pasientene ikke passer inn i den her bås setningen vekker det sterke følelser  i helsevesendet og andre. Når folk er opptatt av sterke følelser, da glemmer de å reflektere. Det blir ikke noen utvikling, så lenge man ikke begynner å bredde perspektivet, og å reflektere videre.
Fra en psykologs perspektiv er det her veldig spennende å observere. Dessverre er det mange som ikke får behandling, eller enda verre, får feilbehandling. Når tiden går, de syke leser om forskning i utlandet, ser at de som har råd til dyr behandling, da er det nok for de som er veldig syke, vanskelig å ikke være fortvilt og frustrert. Det er en normal reaksjon, i en fortvilt situasjon. Man får gjøre så godt en kan likevel, men det må bli tunge stunder.

Når det gjelder ME syke som gruppe har jeg stor tro på å holde seg i stormens øye og å arbeide konstruktivt og nyansert. Vi sliter bare ut oss om vi skal prøve å overtyge de som tror at de sitter på sannheten og derfor ikke vill lytte. Det er viktig at vi arbeider før noe å ikke imot noe. Kjenn etter hvordan det føles i kroppen bare ved tanken å arbeide imot noe. Da er den indre striden igang og vi strever. Det er vel det som mange står i nå. Som gruppe tror jeg vi tjener mye på å prøve å holde seg til det langsiktige tenkendet. Samtidlig er det viktig å fortelle hvordan man opplever det å bli definert og ikke få lov til å forsvare seg fordi man er dømt på forhånd.


Jeg begynner å bli trøtt på de taboide innslagen både i blogg og nyhetsverden, der det strides om definisjonsmaktenpå en veldig polarisert måte. Vi trenger de reflekterende menneskene fordi det er dem som fører verden videre. Den som tror seg å vite sannheten og at vi allerede vet alt, har stagnert med en gang han eller hun begynner å tro på denne sannhet. Historisk sett har det som vi har tenkt som sannheten, senere oppdagets som en fordom og iblant overtro. Hvorfor skulle samfunnet idag være en forskjell?

Våre kunnskaper forandres stadig og inget er hugget i sten, mer enn våre fordommer.

Det kan være en falsk trygghet å holde seg til det som man idag tenker er sant, men helt plutselig ser man seg å komme etter det andre. Prestisje kan være farlig når vi skal lære oss om hvordan mennesket er skapt og hva som er god behandling. Hivs man ikke lytter på pasienten går man miste om mye informasjon.
Det kan nok også å være i den grupp som vet, og de der utenfor som “ikke vet”! Det er mange psykologiske mekanismer som skjuler seg her. Det krever en stor indre trygghet å tenke selv og å tå opp for det. Man tar risker, og risikerer å få på kjeften. Da er det lettere å følge flokken og å holde seg til vedertagne sannheter.

Når jeg tenker videre på det her temaet, og fokuserer på privatindustri, så er det dårlig økonomi å stagnere og ikke tenke innovativt. Firmaer som tror at de allerede har svarene, blir fort akterutseilt. Hvor innovativt er det offentlige helsevesendet?
Helsevesendet skal, ur sosiologiske termer, være en reproduksjon av arbeidskraft.
Hvor effektiv er den her reproduksjonen, når det går så langsomt å ta inn ny intressant forskning om ME fra utlandet? Vi kan ikke løse et problem før vi har definert det, og for å ha et godt grunnlag for å kunne definere det trenger vi et bredt informasjonsgrunnlag. Hvorfor går det så langsomt? Det her kan ikke være samfunnsøkonomiskt effektivt!

torsdag 10. mars 2011

Vi gjør så godt vi kan!

Det hører vi ofte, at noen burde vite bedre.

Det er ikke alltid så enkelt.
Teoretiske kunnskaper har kanskje ikke “riktets” inn i kroppen og ha blitt innsikt.
Når kunnskapen finnes i hodet, behøver det ikke innebære at den har landet i kroppen som en erfaring.
De ting som har landet i kroppen leder til økt intuisjon.
For å ha full oversyn over livet skulle det kreve at alle erfaringer som vi har gjort skulle være med-i-vitendet, og ut fra alle mulige synsvinkler.
Vi skulle også ha total kontroll over alt som skjer i livet og også hatt en anelse om skjeendet fra begynnelsen.
Vi skulle også ha trengt full kontroll over samfunnets forandringer i tid og rum.
Det er lett å dømme, men…

Det å dømme kan være en hinder for forståelse, hva gjelder oss og andre!
Det er mye å ta stilling til når vi skal ta ansvar over våre liv…
Vi er veldig sammensatte og vi har ikke oversikt over alt vi har gått gjennom. Tenk alt vi har gått gjennom, sett, hørt, tenkt og følt. Alle relasjoner vi har hatt til oss selv og andre, har satt spår. Tenk alle valg vi har gjort gjennom årene. Tenk alt vi har spist og drukket. Det vi trodde var rett å spise for 20 år siden kanskje er helt feil idag. Alle bøker, filmer og musikk som vi har sett og hørt har også påvirket oss.
Hvordan kan man da tro at det finns en eller noen få grunner til at man er syk, eller er i de relasjoner man finns i idag. Utløsende faktorer setter naturligvis spår og de kan være nok så store. Men en forklaring til at livet er som det er blir for enkelt. Livet er ikke en enkel tråd som man kan følge. Det er mye mere mangfoldig enn vi kan noensinn tenke oss inn i. Derfor skal vi passe oss for å dømme, for det leder ingen steder. Dømmendet kan få oss å kjøre fast så ille at vi graver oss ned. Det finns ikke noen fokus på løsninger hvis vi dømmer oss selv eller andre. Derimot kan det være bra å ta stilling til hva vi kan tolerere. Vi trenger kjøreregler.
Mange tror seg å vite sannheten og at alle andre har feil. Hvordan kan de være så sikre? Jo mere vi lærer oss desto mer skjønner vi at vi ikke veit.
Men å kjøre fast i fortiden hjelper ikke. Vi kan lære av den for å gå videre i livet. Vi trenger å fokusere fremad på hva vi ønsker oss og å se hva for muligheter vi har. Siden er det de små stegens veg som gjelder. Det handler om å tørre å tro at en kan samtidlig som man ikke gaper etter for mye på en gang. Derfor trenger man å være her og nå for å se hva ståstedet er. Vi kommer å snuble, men da lærer vi oss noe. Små barn lærer seg at de skal reise seg opp igjen når de lærer seg å gå. Det kan vi også gjøre. Vi trenger også å tåle å være redde, fordi det blir vi ofte når vi prøver noe nytt.
Vi trenger også å tåle at vi kan lykkes og å tørre å stå i den gleden. Vi trenger å føle på at vi er verd det, helt enkelt for at vi er verde det. Gjennom å gjøre seg mottaklige for kjærligheten å føle at vi har noe å gi, da har vi også reist oss opp.

Vi får alle gjøre så godt vi kan! Strekk på ryggen! Du duger som du er!

tirsdag 8. mars 2011

Hvem definierer meg? Du eller jeg, eller gjør vi begge det?

Jeg leste enda en fin blogg på Marias Metode: http://mariasmetode.wordpress.com/2011/03/05/diskurs-og-definisjonsmakt/
I blogginnlegget, "Diskurs og definisjonsmakt" begynner hun med:
"I ord er det makt. Mye makt. Definisjonsmakt. Den som behersker diskursen og innehar definisjonsmakten fremstår som premissgiver og vinner. For slik er det; det du betrakter meg som, blir jeg. For deg.

Når noen stiller spørsmål ved deg, gjelder det å følge med.
Taperen vil tape, uansett hvor mye taperen har rett. Når taperen taes fra retten til å definere situasjonen eller verden, mister taperen kontroll. Hva vi legger i et ord eller et begrep er noe som endrer seg over tid. Er det vi, pasientene, som gruppe, som bestemmer hva et begrep skal inneholde?"

Vi kan kjenne det her igjen i mange områder i samfunnet, men det som skjer i helsevesendet, er noe som jeg velger å fokusere på. Når vi blir syke, blir vi avhengige av andre for å få den hjelp som vi trenger. Fra å ha vært autonome og selvhjulpne, er vi nå sårbare for hvordan andre oppfatter oss. Blir vi sett? Blir vi sett som hele mennesker? Ser man bare våre styrker eller bare våre svakheter? Har vi en diagnose som det er mye stigmatisering rundt? Blir man sett som latsabb og slabbedask, eller innbillningssyk? Blir man sett som en som har arbeidet hard og som fått mer enn nok belastninger? Kommer jeg å klare av å formidle hva jeg sliter med? Kommer undersøkelsene å avsløre hva som er mitt helseproblem? Sammen med dette har vi identitetskrisen når vi er syke, sorgen over hva vi ikke klare å gjøre lengre, skyldfølelser for våre pårørende og kanskje skammen for å ikke være frisk. En del lidelser har mye stigma rundt seg.

Det er ikke alle somatiske sykdommer som avdekkes i det ordinarie helsevesendet, og da er man veldig avhengig av å ha en god dialog med sin lege. Hvis ikke blir det bekymringer både i helsevesendet og på NAV. Mange psykiatriske pasienter opplever stigmatisering, og det gjør også de pasienter som sliten med en del somatiske lidelser. Det er mye rart som jeg gjennom årene har fått høre og nå leser jeg en del triste fortellinger på blogger og på internet.
Jeg var selv bekymret når jeg måtte sykemelde meg. Jeg har hørt mye om hvordan pasienter med "diffuse symptomer" blir behandlet og nå var jeg enda en pasient med "diffuse symptomer". Nå vil jeg poengtere at symptomene var alt annet enn diffuse for meg. De var veldig påtaglige og gikk ikke å flykte fra. Men symptombildet gjør det vanskelig for en lege, spesiellt når de ikke får en forklaring på prøvene. Hvordan skal man da finne hva for behandling som skal til, og hva blir diagnosen? Hvis man møter en sliten lege eller en lege med mye fordommer, da sitter man i en veldig stressende situasjon. Det blir veldig vanskelig å nå frem! Da skal man være glad hvis man har en god kommunikasjon med sin lege under en lengre tid. Uansett er det veldig raskt gjort for legen å ta på seg depresjonsbrillene.
Det er lett å få en stempel på seg om dialogen ikke er god og om man sliter med en diagnose med mye stigmatisering. Ikke samarbeidsvillig, besværlig, innbilningssyk, følger ikke opp behandlinger og så videre, er ting som man som pasient ikke vill ha på seg. Samtidlig vil man stå på seg hvis man ikke føler seg forstått. Det er jammen en balansegang å gå, ikke nok at man er syk, skal man behøve å gå på line også. Ja man må arbeide med å bli en god "ballerina". Men det er ikke alle som er vane ved å bruke ord å beskrive hvordan de har det. Noen kan ha med seg en inlærd hjelpesløshet der de har lært seg at det ikke er lønt å si noe. "Det er ingen som tar meg på allvor allikevel."
Jeg har hørt mange historier om hvordan folk har følt seg øverkjørt på NAV også, og som har gått på akkord på seg selve fordi de ikke turte å risikere å gå miste om rehabiliterings og attføringspenger.
Det er mange som har synspunkter på hvordan syke mennesker skal leve. Jeg forstår på bloggene at det er mange ME syke som ofte får høre at de skal tenke positiv og at de skal forandre tankerne sine. Skulle noen si til noen som er på veg å drukne at de skal tenke positivt? For meg høres det ut til at flere alvorlig ME syke har erfaret akkurat det.
Jeg er intressert i å lese om positive tanker, fordi det kan gi oss mer livskvalitet. Men de boter ikke ME, og kan dessuten brukes til å benekte vår livssituasjon her og nå. Vi trenger også realitetstilpasning og kroppsbevissthet! Nå man har problem med helsen, må vi trene opp vår ferdighet til kroppsbevissthet, ellers går det rett vest.

Det snakkes mye om tankens kraft nå, og jeg synes det er interessant, men vi får ikke glemme at vi er både energi og materie! Hvorfor drikker folk ellers alkohol om helgene? Hvorfor blir mange gladere når de ser solen? Har man hørt om virus og at de kan være både høy- og lav virulente. Hvorfor skal vi vaccinere oss når vi reiser til forskjellige plasser i utlandet? Hvorfor har http://www.kostdoktorn.se blitt Sveriges største helseblogg?

Det finns forskning om matens konsekvenser på kroppen. For eksempel kan sukker og annet gi betennelser i kroppen, og vi kan bli syke av fettmangel.

Dessuten er den her Wyller stressteorien veldig spesiell. Den her løveteorien har jeg mange tanker om. Hvis man som syk har mye psykisk stress i kroppen, må man få hjelp med det. Problemet som jeg ser det er at mange av oss har kollapset når løven forsvant i livet! Jæmfør med at mange blir syk på ferien, når de slapper av og stresshormonene synker. Kroppen har holdet tilbake infeksjonen til individet slappet av. Langvarig stress kan gi vilke sykdommer som helst, til og mer hjernesskader. Når kroppen har blitt syk, så strekker det ikke til å ta vekk stressen. Det må annen behandling til også.

Det er merkelig at det ikke begynner å ringe flere bjellrer hos for eksempel myndighetene, når fler og fler ME pasienter får hjelp med antibiotika behandling. Enda flere bjellrer burde ringe når så mange pasienter på Lillestrøm Helseklinikk tester positivt på retroviruset XMRV!

De her “positive tankene” kan være en intellektuell konstruksjon, men under overflaten styrer våre naturlover, og vår helse sier noe annet, enten det handler om individet eller samfunnet. Hvis vi ikke "pyser ut" våre frustrasjoner fra og til, holder vi igjen mye energi. Det er normalt å reagere på livet og iblant trenger man å tale ut. Hvis noen da får høre at de må tenke positivt, kan det føles som en ren avvisning!
Jeg har møtt mange høypresterende som har tenkt positivt til de kollapset i alvorlige somatiske lidelser, ikke bare ME. Folk skal passe seg for å være arrogante og skråsikre, for det kan raskt vise seg at de ikke følger med i tiden, med andre ord, ny vitenskap.

Det er også interessant at individet får kle skott for noe som også er et økologiskt og et samfunnsproblem. Vi har økende miljøproblemer i verden, og våre tanker kan ikke øverstyre alt det. Nei, vi får nok ta konsekvensene av det her og agere deretter. VI har fremdeles våre naturlover å følge. Mange som er friske tror at de er beskyttet og tror at når de er syk så finns det allerede god hjelp. Fler og fler våkner opp når virkeligheten er noe annet. Blir du ikke syk selv kan noen i din nærhet bli det.

En interessant ting er at hjernen trenger å kategorisere for å fungere optimalt. Hvis vi av sykdommer og traumer ikke klarer det, har vi alvorlige problemer. Vi deler inn virkeligheten i kategorier, for eksempel, møbler, dyr, mat, frukt og grønt, og så videre. Vi kategoriser mennesker også. Problemet er når man for eksempel kategoriserer, definierer mennesker, og definisjonen begynner å leve et eget liv, som en bestående sannhet. De definisjoner som for eksempel gjordes på middeltiden, kom til med hjelp av de kunnskaper og troer de hadde på den tiden. Definisjoner oppdateres i den takt som vi lærer oss mer om livet. Ikke noe er hugget i sten. I 1980-årene hørte jeg en teori om autistiske barn. Man tenkte at barnen var autistiske på grunn av tilknytningsproblemer med moren. Idag leser man om forskning som viser på at autister har matintoleranser og "leaking gut syndrom"!
Vi gir ord verdiladninger. Ordene kopples da til forskjellige følelser. Tenk sitron, og hva skjer da i deg. Tenk matforgiftning, og da få du andre reaksjoner. Definisjoner om mennesker får også verdiladdninger, og her kan det bli problematiskt når det handler om diagnoser. I det her sammenhenget mener jeg at pasientorganisasjonene gjør et flott arbeide for å bevisstgjøre oss for hva definisjonene gjør med oss.
Som sagt er inget hugget i sten, og definisjonene kommer å forandre ladning, jo mere vi oppdaterer oss og lærer oss mer.
Jeg tror at med internet kommer definisjonsmakten forandre sted. Endelig kan man snakke sammen, lete informasjon, byte informasjon, slipe argumenter, støtte hverandre og så videre. Det styrker oss og gir oss selvmakt, selvkraft, selvfølelse, selv inspirasjon....
Men....ting tar tid...

Vi utvikles gjennom at vi speiler hverandre, derfor er det viktig å skaffe seg et bra speil! Et bra speil hjelper oss å blomstre!

Det er bare jeg som skal definiere meg! Ingen annen! Ikke faen!
Stå på deg! ;)

mandag 7. mars 2011

I orkanens øye er det rolig!

Jeg hadde igår et koselig ord utbyte med SerendipityCat på Marias Metode : http://mariasmetode.wordpress.com/2011/03/05/diskurs-og-definisjonsmakt/
Hun hadde tanker om hvor viktig det er å være her og nå og ikke streve imot. Deretter må man gjøre noe med situasjonen som den ser ut her og nå.
SerendipityCat skrev: "Det er kanskje først når man aksepterer nåtilstanden og hvor ille den er, at man klarer å finne litt mer ro i situasjonen noe som igjen gir styrke til å både hvile og gjøre gode ting for seg selv som fører til at verden oppleves som mer utholdelig, samtidig som det kanskje fører til konkret bedring! Vi stresser så mye med dette BURDE."
Som jeg ser det slår hun helt og holdent hodet på spikeren!
Videre skriver hun: "Da jeg ble syk forholdt jeg meg til at det var en skala som sa noe om hvor mange prosent arbeidsdyktig jeg var. Det var det jeg ble målt på, og det jeg skulle jobbe for å bli frisk til – trodde jeg.

Etter hvert lærte jeg at det fantes en annen skala – fra 0% arbeidsdyktig ned til 0% eksistens – og at det faktisk var den skalaen jeg befant meg på. Og fortsatt befinner meg på. Og uten aksept for at det faktisk er DEN skalaen jeg befinner meg på og må jobbe for å klatre oppover på, så er det umulig for meg å være i denne eksistensen uten å utvikle en enorm og gjennomgripende sorg og angst over å være så langt nede på “den riktige” skalaen."
Jeg synes hun er veldig flink til å ordlegge seg.

Jeg kjenner meg så godt igjen! Ja, jeg har også følt på dette. Når vi strever og ikke ønsker å være i det som er her nå nå, blir det vondt verre. Vi blir frustrerte og depresjonen kan være nær.
Når jeg var som dårligst søkte jeg meg til noe som jeg kalte for å være i stormens øye. Der er det rolig, fredfullt og harmoniskt.


Da hadde jeg  mye kreativ skriving. Jeg satte meg med penne og papir og skrev det som bare kom opp i hodet. Det var en god inspirasjon som kom opp i dagen. Jeg hadde ikke konsentrasjon nok til å planere hva jeg skulle skrive, så det fikk flyte av seg selv. Jeg ble glad av mange av de ord som kom frem, som var en stor kontrast til den helsesituasjon som jeg var i. Da følte jeg at jeg hadde kontakt med sjelsstyrken. Jeg følte jeg hadde kontakt med sjelen og at den var usårbar, hvor dårlig jeg enn følte meg, hvordan livet enn ble. Den følelsene har jeg holdet fast ved, selv om jeg iblant har gått meg vill og hatt det vondt. Det ble et lys som ledde meg frem. Dit hadde jeg ikke kommet hvis jeg bare skulle “tenke positivt” eller om jeg hele tiden prøvde å flykte fra her og nå hele tiden. (Naturligvis gjorde jeg det også iblant.) Det finns mange måter å møte seg selv på, og dette er en av dem.
Jeg følte også at jeg en dag skulle skrive offentlig om hva jeg da gikk gjennom, til nytte og glede for andre syke. Jeg visste så godt gjennom alle år som jeg har arbeidet i helsevesendet at det virkelig trengtes!
I mine tanker skulle jeg gjøre noe veldig meningsfullt ut av det som jeg var i, og det skulle være noe meningsfullt hos andre, de som det berørte.
Jeg hadde fullt tro på å bygge en motkraft til det jeg følte der og da.
Jeg følte meg uheldig, kraftløs og det føltes meningsløst at jeg med alle de kunnskaper som jeg arbeidet for å lære meg for å hjelpe andre ble hos meg. Samtidlig følte jeg at jeg ikke orket å arbeidet med mennesker og kanskje aldrig skulle gjøre det. Men det skrevne ordet er noe helt annet.
Jeg ser det som at alle vi som ikke er friske nok til å arbeide, kan gjøre noe veldig meningsfullt og viktig for samfunnet når vi blogger, kommentere, og engasjerer oss i det som er vårt interesse og indre styrke. Jeg blir imponert når jeg ser blogger som skrivas av veldig syke personer, der de informerer om for eksempel ny forskning på ME. Det informasjonsfløde og informasjonsbyte kommer å gjøre forskjell. Jeg er helt sikker på det. Det kommer å forandre helsevesendet på sikt og vi er mitt oppe i noe historisk viktig! Vi har satt opp et fokus og mål infor fremtiden som er veldig konstruktivt.
Vegen dit kan være slitsom, med frustrasjoner og skuffelser, men i det lange løpet kommer det å skje viktige ting. Vi er en viktig del i et større sammenheng. VI arbeider for noe som er større enn oss.

En ting er veldig viktig, som jeg ser det, og det er håpet! Det er en lysflamme som virkelig kan variere i lysstyrke når utmattelsen, eller sykdomen er omfattende av noen grunn. Tro, håp og kjærligheten holder oss oppe. Det er det som løfter og bærer! Og i stormens øye finns harmonien!

Nå har jeg vært flødet en stund når jeg har kost meg med å skrive. Ord for ord ble et helt innlegg! Ja, nesten. For jeg må legge til et SerendipityCat sitat til: "Tusen takk! Ja, jeg tror at vi først må finne ut – HVOR er vi/jeg nå. OK, vi er HER. Og det kan være på et ganske ille sted!

Og da må vi finne ut hva vi KAN gjøre på det nivået/stedet vi er på – og det å finne en skapende aktivitet tilpasset det man klarer som du forteller om har jeg STOR tro på.
Jeg har en liste over ting jeg VET er godt for meg å gjøre liggende – med stort sprik i hvor mye jeg vet det vil kreve av meg – slik at jeg nesten alltid kan finne _et eller annet_ som gir meg et hvileskjær. Det snakkes jo om å klare å finne “flyt” – finne et eller annet som gir et “friminutt”. Enten det er å leve seg inn i en god bok, beundre vakre farger, selv male og skape – så er dette “friminuttet” så utrolig viktig.
Hvis man alltid, hele tiden skal kjenne på utilstrekkeligheten ut fra nåsituasjonen, hvis man hele dagen skal tenke på det man BURDE – da tror jeg ikke man kommer noe vei. Da strammer det seg i brystet, da sitter angstklumpen i magen, da trekkes skuldrene opp og pusten blir kort.
Så min konklusjon (en av dem! haha) er – noen ganger er man for syk og dårlig til å klare. Da er det OK. Da er du DER. Men så skal man være fornøyd med seg selv når det er noe man faktisk klarer igjen. Det tror jeg man bygger styrke på."

Helt enig! Man er den man er, og det er faktiskt helt ok!:)
Anbefaler SerendipityCat sin egen blogg: http://www.serendipitycat.no/

fredag 4. mars 2011

En annen verden...



Sitter her med sår hals og andre forkjølelsessymptom. Tror jeg måket for mye snø for noen dager siden plus at jeg satt litt for lenge ved solveggen. Typiskt meg hvereneste vår! Jeg måker snø derute for å få god plass til å føle på solvarmen, med tekruset i hånden. Siden blir det salviete og neseskyllingskanne i aktivitet noen dager. ;) Andre tider om året agerer jeg mer fornuftigt, men når solen begynner å bli varmere på våren glemmer jeg meg.
Derfor tar jeg meg litt tid på youtube og drømmer meg bort. Didgeridoo er et veldig spesiellt instrument. Den musikken gjør noe med meg. Husker spesielt en gang for noen år siden, når jeg hadde en avslapningsøvelse til didgeridoomusikk. Mine tanker stoppet opp, ble helt stille og jeg forsvant på en måte inn i meg selv. Det var veldig hvilsomt og deiligt!
Tror jeg skal teste litt fler forskjellige meditasjoner igjen. Det er veldig sunt og behagligt!

torsdag 3. mars 2011

Smittesomt?

Allerede på videregående fikk jeg lære meg noe spennende, om infeksjoner, på mikrobiologileksjonene.
Hva skulle til for å bli syk i for eksempel en virusinfeksjon?
1. Hvor høy eller lav virulent (smittesomt) er viruset?
2. Hvor mye virus, smitteemnen, blir man utsatt for?
3. Hvordan er allmenntilstandet i kroppen?

Hvis allmenntilstandet i kroppen var lavt, var det ikke så mye som skulle til. AIDS syke blant annet er et godt eksempel på det. Når det var fare for svineinfluensa, snakket man mye om risikogrupper som trengte vaccin.
Nå var man også redd for at viruset var veldig smittesomt, og derfor snakket man om at mange flere skulle vaccinere seg.
Da var jeg forbauset over at spesialistene fokuserte så mye på vaccinering, og ikke snakket så mye om hva som styrker og svekker vårt allmenntilstand. Det kunne være et godt komplement, tenkte jeg.

Utmattelsestilstand
Når jeg for snart 6 år siden kollapset i et utmattelsestilstand, innsåg jeg snart at hjelpen ikke fantes i helsevesendet. Da må man tenke selv! Jeg hadde lest om at virus kunne påvirke helsetilstandet, for eksempel Mononukleoseviruset, noe blodprøver har vist at jeg har hatt. Hvis det var slik og helsevesendet ikke kunne hjelpe meg fra de kunnskaper man hadde da. Min slutsats var at jeg måtte arbeide med allmenntilstandet fra et helhetsperspektiv. Da hadde jeg god inspirasjon av Sanna Ehdins bøker.
Når jeg ble utredd, kunne jeg ikke si dagen jeg fikk vondt i halsen, og deretter ble utmattet. Ellers hadde jeg omfattende symptomer på hva jeg idag skjønner er Canada kriteriene på ME. Diagnosen ble asteni. Samtidlig fikk jeg god forståelse av neurologen som utredde meg. Inne i meg fantes et tvil om at diagnosen jeg fikk var riktig.
Jeg har prøvd meg frem til hva som fungerer, langsom aktivitetsøkning kontra hvile og energiøkonomisering. Energiøkonomisering er det som virker best. Jeg har også oppdaget matintoleranser, og har derfor lagt om kosten. Bio-dophiluskapsler og Molkosan har også blitt en del av hverdagen.
Jeg har gått i homeopatisk behandling og kvantemedisin. Det her hjalp meg til mer livskvalitet.
Det er behandlinger som ikke er godkjent i vårt helsevesen, men det har vært interessant. I kvantemedisinen viste det seg at mononukleoseviruset aktivertes når jeg var veldig sliten. Det samsvarte med energinivået. Jeg kunne ha vært litt for aktiv når jeg kom til behandling. Etter behandlingen var jeg mer sliten et par dager, men sen gikk det litt bedre igen.
Når det handler om homeopatimedisin, så fikk jeg det bedre når jeg fikk en lav dose medisin, men ble dårligere når dosen ble høyere. Homeopaten sa at når det handler om cronic fatigue så blir som å starte bilen i fjerde gir når man begynner med en sterkere dose. Jeg fikk klare meg med en lavere. Når jeg iblant fikk prøve en annen type medisin, ble jeg dårligere. Jeg forstår meg ikke på hvordan homeopati kan virke, men det trenger ikke å bety at det ikke virker.
Nå har jeg ikke blitt frisk av dette så mitt søkende fortsatte. Nå ble det osteopatibehandling. Det begynte veldig bra. Hun avslørte en gammel nakkeskade, med den overste nakkevirvelen i klem. Det her fikk jeg behandlet. Jeg ble veldig avslappet av behandlingen. Etter hvert begynte jeg bli mere sliten etter behandlingene, og symptomene ble flere igjen. Siden i høstes har jeg ofte hatt halsvondt, med mere. Hvis behandlingen har gått for raskt eller om det er noe annet. Det vet jeg ikke. Tror man skal være forsiktig når kroppen sier fra.
Derfor følger jeg den nye forskningen med stort interesse. Har ikke råd å gå på Lillestrøm helseklinikk, og får fortsette å ta vare på meg og mitt allmenntilstand. Bloggingen føles meningsfullt og når jeg skriver føler jeg meg på rett sted akkurat nå. Da glemmer jeg tid og rum.
Det er ille når man i det norske helsevesendet fokuserer så mye på den  psykiske delen, på bekostning av for eksempel de bio-kjemiske prosessene. Vi er både energi og materie, og vi kan ikke glemme det ene for det andre. Det ser ut til at det er mange som holder på og gjør en kjempetabbe. Jeg leser om fler og fler ME syke som får behandling med antibiotika, og lurer på om det er der jeg også kommer lande når helsevesendet kommer ikapp med internasjonal forskning.
Jeg kan ikke stilletiende se på når de her misstaken gjøres og derfor har jeg givit meg inn i debatten på internet. Vi må støtte hverandre i en slik alvorlig situasjon!
Parallellt med det her fortsetter jeg å interessere meg for helsefremmende metoder. Det gir meg mer energi å fokusere på noe positivt. :)