Den svenske legen Christina Doctare er en av dem som stiller opp til intevju. Doctare var en av de leger som arbeidet i Bosnia under kriget i 90-årene. Hun tar opp at hun har vært vitne til helsekonsekvensene av at mennesker har blitt krenkt. Ordet krenke kommer fra samme ord som det tyske ordet "krank", som betyr syk. Når man krenks da blir man syk, mener hun. Når vi ikke blir sett, bekreftet, får høre at vi kan og er bra, eller får tydlige grenser, da blir vi syke. Det å bli sett er det samme som å få respekt. Å se heter på latin respectare. Å bli sett er å få respekt.
Alle sorts krnkninger gir stress og stress er et stort samfunns problem. Hvis det pågår for lenge slår det over i apati, oppgitthet og avmakt. Når det skjer er utmattningsdepresjonen nær. Da har den kroniske stressen pågått så lenge at personen har blitt utmattet.
Doctare mener at her er våre åndelige behov, religionen, viktig som beskyttelse. Hvilken veg man velger her, det er opp til enhver person. Vi velger selv hva vi vil tro på.
Det finns en åndelig dimensjon og derfor er det viktig at vi også snakker om existentielle spørsmål. Hva er viktige mål og mening i livet. Hva betyr det å være menneske og hva er menneskeverd? Hvis vi ikke tenker at et menneske har en verdi finnes det en risiko at begynne å se et menneske som en ting, et objekt, noe som vi kan bruke og kaste. Da finnes risikoen at mennesker blir handelsvarer.
Det blir noe helt annet hvis vi ser en gudomlig dimensjon i oss og rundt oss. Da kan vi ta bedre vare på oss og hverandre. Da arbeider vi i følge kjærlighetens prinsipp.
Det finns alltid en risiko at mennesker som ønsker å få makt over andre mennesker misbruker religion for egen vinning. De arbeider ikke for menneskligheten. De skaper redsel rundt og trykker ned.
Jeg synes at Doctare har mye klokt å si. Det var hun som for litt mere en 10 år siden skrev boken "Hjernestress - kan det ramme meg?" Den boken beskriver tydelig hvordan kronisk stress kan sette seg i kropp og sjel.
Det er viktig å se og respekter hverandre. Hvordan er det med meg og med deg? Gir jeg rom for å se og respektere meg? Gir du deg selv rom til å se og respektere deg? Gir jeg deg rom til og se og respektere meg? Gir du meg rom for å se og respektere deg? Tar jeg meg tid til å se og respektere deg og vice versa. Gir vårt samfunn oss rom for å se og å respektere hverandre? Vi er alle deler av et samfunn. Hvis hver og en av oss tar oss tid til existentielle spørsmål og for hva som er viktig i livet. Da har vi begynt på å sette gode spor. Når vi ser hva som er viktig, da arbeider vi lettere mot konstruktive mål. Når vi ikke tar oss tid til det, da er det lett å gå seg vil i livet, og vi prøver å fylle tomrommen med overfladiske ting som ikke betyr noe i lengden.
Hvis man skal tenke på hva som er viktig i livet kan det være til hjelp å tenke at nå er jeg gammel. Jeg har levd et langt liv. Hva er det jeg ønsker at de etterlevende skal tenke om meg? Hva er det for spor jeg vil sette og hva blir minnet etter meg? Hvis selvfølelsen er god og jeg tørr å tro at jeg kan, da ønsker jeg at andre kan ta lærdom av mine erfaringer. Da blir mitt arv kjærlighet til kommende generasjoner.
Adolf Hitler må ha hatt en helt annen selvbilde og selvfølelse.
De valg som jeg gjør, for meg, er med på å skape en miljø der jeg selv skal leve. Det samme er det med deg.
Hvis vi skammer oss og skjuler for andre de lærdommer vi har gjort på livets veg, går kommende generasjoner miste om noe viktig. Det er barnen som er fremtiden. Hva er det for fremtid som de får, takk være oss?
Den åndelige dimensjonen er et reellt behov. Den kan ikke trykkes ned, med alkohol, sukker, shopping, duppeditter og annet.
Agneta Sjødin er en søkere, som skriver fine bøker om temaer som er viktige for mange av oss som lever idag. Hun har lenge vært kjent i Sverige som programleder i forskjellige tv-program, men i hennes bøker får vi se en dypere side av henne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar