Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

tirsdag 31. desember 2013

Hvordan få en god følelse i kroppen, puste rolig og der tankene flyter fritt?

Julen kom og gikk og selv om jeg gjorde det så enkelt som mulig var det mye nok å tenke på. For å hvile fra tanker om NAV og om julen, var det godt å skifte fokus.

Akkurat nå velger jeg å skrive. Det finns mange veger til fred og ro, og det er viktig å finne sin egen måte. Om noen timer er vi i 2014, et nytt år og nye muligheter. Nå kommer vi enda en gang lese om nyttårsforsetter og nye vaner, som ofte handler om prestasjoner. Det kan være å begynne på treningsstudio, slankekur, yoga, begynne med en ny diett, studere og så videre. Ofte handler de om å ta seg i kragen og å "ta ansvar". Man kan lure på hvor mye av de her nyttårsforsettene som kommer av å elske seg selv? Flere av nyttårsforsettene kan ha den her årsaken, men hvor ofte handler det om å være streng og å straffe seg selv?



Det snakkes mye om stressmestring for å få en bedre helse.
Det er helsefremmende å søke seg mot den meditative tilstanden, kontemplasjon, der man føler seg i fred og ro.

Når den svenske legen Christina Doctare ga ut boken "Hjernestress - kan det ramme meg?" ble jeg meget interessert i den nyere stressforskningen. Det her er kunnskaper som jeg tok med i mitt arbeide som psykolog og som mange hadde stor nytte av. Det er så viktig for alle å bli bevisst over hvordan de føler seg i kropp og sjel.
Når man innser hva stress kan gjøre i kropp og sjel, og bevisst over hvordan man har det, er det lettere å gjøre noe med det.
Det er i vårt samfunn så mye som vi forføres til å strekke oss etter, til vi blir både slitne og overmette. Vi er på sprang etter det ene og det andre, og jo mer aktive vi er desto mindre tid og rom har vi til å kjenne etter på hvordan vi har det. I den her situasjonen tror jeg det er mange som springer til helsekostbutikken for å finne den riktige helsekosten som skal gi oss bedre energi. Jo raskere vi springer, desto mere frustrasjon. Nå kommer også rubrikkene fra mediene om at man skal ta ansvar for sin helse. I den her situasjonen er det fort gjort å assosiere til forventinger om å prestere mere. Mer sund mat, mer fysisk aktivitet, mer yoga, mer mindfulness, ta seg i kragen og gå på arbeide og så videre.

 
Ordet forandring er lett å assosiere med prestasjon. Ordet prestasjon er lett å assosiere med motsatt til væren. Det er så vanlig i vår kultur i dag. Jeg lurer på hvor mange som har et nyttårsforsett der planen er å gjøre mindre og hvile mer?
 
Vi står på så forskjellige ståsted i livet, at det er nødvendig for hver og en av oss å ta oss tid til å lytte innover. Hvis man ikke tar seg tid til å fokusere innover, hvordan skal man da vite hvor man står i dag og hvilken retning man ønsker å gå videre? Det blir da ikke heller lett å vite hvordan man har det i sin kropp. Det er der man må begynne å lete for å se hvordan man har det med seg selv.
 
Når jeg fortalte mine klienter om at det er viktig å søke seg mot aktiviteter/situasjoner der man føler seg avslappet, føler seg vel og der tankene flyter seg frem som båten eller løv på vannet. Når jeg sa hvilken indre modus de skulle søke seg da visste de hva de skulle gjøre.
Det finns mange måter for å komme inn i et meditativt/kontemplativt tilstand, men våre veger dit kan være helt forskjellige.
Det som fungerer hos den ene kan være dårlig for noen annen!
Av den grunn vil jeg advare for oversolgte universalløsninger, hvor fin forpakningen enn kan være!
 
Man kan også si at det er bra å søke mot en god gjennomstrømning i kroppen for å få en bedre helse. Det handler blant annet om pusten, fordøyelsen, blodtrykket, og ja til og med tankene. Hvis man er meget aktiv, og ikke har tid til å tenke og kjenne kan det bli et problem når en går og legger seg. Da begynner tankene sin egen dans og det blir vanskelig å sovne. Hvis man ikke sover så bra, blir det ikke bra på dagen heller.
 
Hvis man er i stress, holder man igjen pusten. Hva skjer da i kroppen? Vi trenger pusterom for å puste med magen.
 
Man tenker heller ikke på at når vi puster med magen, da beveger seg mellomgulvet og da får tarmene massasje.
 
Man kan her assosiere videre og å tenke over hvordan man kan gjøre for å få det bedre med seg selv. Det finns mange forskjellige veger, og man får finne sin egen veg.
 
Jeg stusser over lesning om hvilket arbeide det er med å fremkalle godfølelse i kroppen. For meg er det en paradoks. Arbeide - prestasjon. Godfølelse - væren.
 
Vi er veldig flinke på prestasjon, mange av oss, og da er det viktig å søke seg til væren, og at vi er gode nok som vi er.
Det skal være lov å søke oss til det som lokker frem et smil, eller latter hver dag.
En dame som gikk i kognitiv terapi fikk i oppgave å gjøre 3 ting hver dag som hun synes er moro.
Når vi slapper av, da kan gleden komme på besøk.
 
Det er forskjell om man sier at man skal hugge ved, si og så mye skal være gjort til kvelden (prestasjon), og at man skal hugge ved så lenge det kjenns moro (mer væren)
 
Det tar tid til å kjenne på hva som er passe aktivitetsnivå da dagsformen kan variere.
Jeg har selv arbeidet mye med å skille mellom forskjellige slitenhetsfølelser. Når kunne jeg fortsette å gjøre noe her hjemme lite til, og når måtte jeg avbryte aktiviteten med en gang for å ikke krasjlande? Her kommer det å se innover og kroppsbevisstheten inn og det må ta sin tid.
 
Vi lever i en tid der perfekthetsidealene står frem tydelig i mediene, og jeg har begynt å bli skikkelig lei av det hele. Hvordan skal man gi seg selv eller noen annen ubetinget kjærlighet når det forventes det perfekte? Hvis det er det vi holder på å lærer de barn som vokser opp, da må vi virkelig ta oss en tenkepause! Er det da noe rart at fler og fler av barn og ungdommer sliter med psyken sin?
 
Hvem er det vi lurer når vi bygger fasader?
 
For noen år siden leste jeg en del interiørblad, men nå er det stopp med det. Nå leser jeg i stedet om Simple Living og om hvordan man kan forenkle livet sitt. Jeg følger med et stort interesse om kjøpestopp, og jeg ser det som noe som tvinger seg frem når indre dypere behov krever livets rett. Med kjøpestopp som tema, skaffer seg fler og fler en time-out, for å tenke over hva som egentlig er viktig. Helt plutselig føler de ro, har mer tid med familie og venner, mer penger spart og får en oversikt om de har hva de trenger. Ved bevissthet om man har hva man trenger, kan man ta det med ro og må ikke hele tiden være på sprang.
 
For mange som sliter med stress kan det være viktig med en time-out for å finne tilbake til seg selv. 
 
Så det er nok ingen dum ide å gjøre mindre og hvile mer!
 
Og da er det viktig å ta seg tid til å prioritere hva som er viktig akkurat her og nå, selv om der kan være ting som er moro. Man kan overstrekke seg når man har mye hyggelige ting i sin nærhet.
 
Det finns forstås en ting som er mer en glede enn et arbeide, og det er når man trener opp lattermuskelen!
 
Og en ting til: Det er ikke vår oppgave å være feilfrie i livet!
 
Husk på det når dere går inn i 2014!
 
Godt Nytt År!
 
 
 
 
 

onsdag 11. desember 2013

... og så var det den her arbeidslinjen.

Det er litt over 3 uker siden jeg kom hjem fra et 3 ukers opphold på Skogli Helse og Rehabiliteringssenter AS.

Jeg har tidligere skrevet om mitt opphold i et tidligere innlegg  Om tredemølle og å møte seg selv i døra.

Jeg var sliten når jeg kom hjem, og trengte tid å lande. Jeg var på etterskudd her hjemme og nå er det tid for å ta frem advents og julepynt. Når jeg ser over våre julepynt ser jeg mere arbeide. Det er en god grunn til å sortere vekk julepynt for å gi det til veldedighet. Ting som jeg likte for 20 år siden er ikke like moro lengre. Når foreldre går bort får man arve deres julepynt også. Det blir for mye og jeg må tenke på å økonomisere mine krefter, og det er en god grunn til å utrensning. Julegardinene til stuen får være i kjellerforrådet den her julen. Kanskje jeg har bedre energi neste jul.
Det er for meg ikke aktuelt med å bake 7 sorters kaker, lage masse julemat og annet som kan bli for mye for hvem som helst. Julestemning må være et fokus på fred og ro sammen med familien.

Jeg planerer julegave innkjøp her hjemme sammen med mannen min. Når man allerede vet hva man skal gi bort, da man går inn i butikken, sparer man både tid og energi. Det liker jeg, og det er også helt nødvendig.

Den her måten å organisere på har vært en del av mitt liv i flere år. Det er viktig å skrelle vekk det som ikke er så viktig og å holde fokus på det mest konstruktive. Det fungere best.
Når jeg var på Skogli var det viktig å holde fokus, slik at jeg fikk best utbytte av oppholdet. Det ble likevel hardt og jeg gikk likevel i bakken. Jeg møtte mine egne begrensning og det føltes merkelig å delta i en gruppe som handlet om arbeidsrettet rehabilitering. Men jeg var der fordi NAV mente det var viktig å komme dit for en vurdering om funksjonsnivå.

Jeg gjorde mange refleksjoner den her tiden, da jeg hørte om arbeidslinjen flere ganger.
En dag satt vår gruppe i en refleksjonsgruppe, der vi skulle tenke over hva vi skal gjøre fremover. Vi fikk høre at tidligere ble man lettere uføretrygdet og parkert, og så enkelt er det ikke i dag. Nå viser forskning, sa hun, at arbeide har en helbredende effekt. Man må ikke vente til man orker med det eller det der hjemme. De har erfaring med pasienter med fibromyalgi, utmattelse og andre diagnoser. Kanskje man  kan velge et enklere arbeide, og det må kanskje ikke være så mange timer i uken.. Noen kunne kanskje begynne med praksisplass eller arbeid nå, og andre har kanskje et maratonløp fremfor seg. Den her arbeidslinjen var det nye og det handler om at alle som kan bidra, skal få en sjanse til å gjøre det.

Det her satte i gang mange tanker i hodet mitt. Jeg må smile når hun sa at noen kan ha et maraton fremfor seg. Jeg har hatt problem med helsa siden 1989. Det kaller jeg et maraton, og jeg vet ikke hvordan mitt liv ser ut fremover. Jeg har også tatt styringa over min helse, og hadde jeg ikke gjort det tro jeg at jeg hadde vært mye dårligere. Sollys på vinteren (lysterapilampe), D-vitaminer større delen av året, kuttet ut blant annet sukker, energiøkonomisering, sund mat, fred og ro aktiviteter, passe fysisk aktivitet, og så videre. Jeg har lest masse, og snakket med mange for å kanskje finne en veg for å bli frisk. Jeg ble ikke frisk. For et år siden fikk jeg vite jeg hadde hatt en kronisk  periodontitt i mange år og det kjørte ned både immunforsvar og allmenntilstand. Tannlegen fortalte at når en har en kronisk periodontitt kommer bakterier ut i blodbanen. På den måten kan man bli syk i hele kroppen. Han var ikke forbauset over at jeg hadde hatt ME-symptomer.
I dag blir jeg ikke sykere. Det ble jeg så lenge jeg hadde periodontitt. Jeg ble sykere og sykere og iblant følte jeg meg døende. Nå var jeg ikke så redd, men mer fortvilt. For en befrielse det var å bli fri fra både jeksel og periodontitt!

Men jeg er fremdeles syk og har en lav funksjonsnivå. Jeg lever med håpet om å bli frisk, men må samtidig være beredt på at det kanskje ikke er mulig.

Nå gikk jeg på Skogli å var bekymret over hvordan andre syke kunne oppfatte om den her arbeidslinjen, og den risiko for depresjon, angst, skyld og skam hvis de ikke klarer av å bli friske. Hvordan hadde jeg selv opplevd det hvis jeg kommet til Skogli for to år siden, med langt fremskreden periodontitt? Hvilken forskning refererer man til og for hvem? Hva med langtidseffekter? Jeg valgte å skrive til legen og fortelle om mine fortellinger. Jeg tror ikke jeg kommer med noe nytt, men det kunne kanskje være interessant med å lese om hvordan pasientene opplever hva som sies. Det er ikke alle som har så mye kunnskaper og er oppdatert som meg, og da er man mere sårbar.

Jeg trivdes med å arbeide, og det var godt å gå på forelesninger eller på arbeide selv om jeg ikke var frisk. Jeg slet etter et sjokktrauma 1989. Det var godt å gå på forelesninger selv om jeg slet med konsentrasjonen. Sjokktrauma er en enorm belastning for kropp og sjel, og tankene forfølger en. Med en slik belastning er det også lett å få andre helseproblem og det fikk jeg. Man kan si at jeg studerte på deltid. Det var noen delkurser som jeg gjorte etter min kursgruppe var ferdig med studiene. Jeg trengte min tid og jeg trengte fred og ro. Jeg ble ferdig med mine studier, fikk bra konsentrasjon og arbeidet som psykolog i flere år og det planerte å fortsette med det til pensjonen. Jeg kjente på at noe ikke fungerte som  det skulle i min kropp, men kunne arbeide på heltid i noen år.

Men livet fikk meg om igjen inn på andre veger enn hva jeg hadde tenkt meg. Det kom en dag når funksjonsnivået og allmenntilstanden var for lavt til å være i jobb. For et år siden fikk jeg, som jeg tidligere skrevet om, vite at jeg hadde hatt en tannrotsbetennelse i mange år. 
Det har ikke vært synlig på noen utredning og derfor har det ikke gått å behandle. Livet utsetter oss alle for prøvelser og vi kan ikke forvente oss å kunne styre på alt her i livet!
Vi får se på hva vi har å navigere videre fra det. Det er viktig styrke kropp og sjel på mange nivåer.

Jeg føler meg takknemlig for det jeg har i livet fordi det er ingen selvfølge.

Etter jeg kom hjem  fra Skogli sendte jeg en søknad om uføretrygd til NAV. Det kostet mye konsentrasjon og energi å fylle i søknaden. Jeg tenker på den forskjell det er i dag og den jeg var når jeg studerte på universitet i Lund for 20 år siden. Jeg er ikke den samme.
Noen dager senere ringer min saksbehandler fra NAV, som sett at jeg hadde sendt inn søknaden. Hun sa at det skulle jeg ikke gjort, fordi hun ikke har gjort en kartlegging om eventuell restarbeidsevne. Jeg hadde følt en lettelse for å ha fylt i søknaden og nå risikerer jeg at jeg må trekke tilbake søknaden en tid.
Jeg er ikke forbauset men det her sliter!
Dagen etterpå fikk jeg et brev fra de som arbeider med uføretrygdsøknader. De ønsker mere informasjon, blant annet om hvor jeg har bott i Sverige når jeg var yngre. Jeg husker ikke alle adressene. Nå sitter jeg her og føler på at hva som blir neste steg, blir krevende for meg, hva som nå enn skjer. Fy søren! Så mye som var så mye lettere når jeg var frisk.

Det er så viktig å skifte spor slik at jeg ikke bare fokuserer på NAV og hva som kommer å skje. Det er nødvendig med mental hvile og å gjøre ting som gir energi, som gir glede og hjertevarme.

Arbeidslinje får være arbeidslinje. Er jeg ikke frisk nok er det ikke så mye som jeg kan gjøre.
En ting er sikker. Jeg ønsket ikke å være syk! Det er ikke min feil at jeg er syk! Jeg har gjort så godt jeg kunne! Hvis man gjør så godt man kan da kan man ikke gjøre mer!

Jeg har til og med laget mine egne Mestringsstrategier ved kronisk sykdom.

Hva er det som gjør at folk tar det som en selvfølge at de skal være arbeidsføre hele livet?

fredag 22. november 2013

Om tredemølle og å møte seg selv i døra.

Jeg har vært på et 3 ukers opphold på Skogli  rehabilitering i Lillehammer. Det har vært lærerikt og en stor påfristelse. Det finns kunnskaper på Skogli og et stort tilbud på forskjelligea aktiviteter slik at man kan skreddersy rehabiliteringen til de egne behov som man kommer med.
Likevel var det en steintøff reise.
Når jeg nå har funnet en livsstil der jeg fokuserer på det som jeg klarer å mestre/gjøre ble oppholdet på Skogli et møte med meg selv der jeg 24/7 ble konfrontert med den lave funksjonsnivå jeg i realiteten har. Det ble også tydelig at mitt liv har blitt meget begrenset på grunn av kronisk sykdom. Min strategi var fra begynnelsen å skrelle bort de aktiviteter som kunne svekke meg,  og å fokusere på trenevegledningen fra fysioterapeut. Det føltes viktig for meg å prøve å trene og å se hvordan det gikk.
Når man skreller vekk andre aktiviteter innebærer for meg å begrense sosial omgang, ikke være med på hobbyverkstedet, ikke høre på de ekstraforelesningene som var et tilbud for oss, jeg trengte ikke lage mat, eller gjøre husarbeid, ikke delta i bading eller andre treningsaktiviteter som kunne være en ekstrabelastning for meg. Jeg var målbevisst og disiplinert, men likevel gikk jeg i bakken!

Da måtte jeg ta vekk aktiviteter som egentlig var obligatorisk. Nå måtte jeg passe på at jeg ikke ble enda dårligere, og det var en sterk konfrontasjon på hva jeg må slite med hver dag. Jeg må hele tiden navigere meg frem for å oppnå et så godt allmenntilstand som det er mulig.

På treningsvegledningen fikk jeg enkle treningsøvelser som ikke skulle bli en overbelastning for meg, og oppvarmingen var en enkel spassertur på tredemøllen. Likevel går jeg i bakken. Når jeg var på mitt rom kjente jeg på kroppen på hvor sliten jeg var.

Alt det her ble en påminnelse om hvor mye dårligere jeg er idag jamført med 5 år tilbake da jeg var på en 4 ukers opphold på Raulands rehabilitng senter. Året etter det begynte enda en reise nedover og den reisen snudde når jeg fikk bort den infekterte jekselen. Jeg hadde en skjult kronisk periodontitt som ikke ble avslørt på noen undersøkelse. Man kan altså ha en kronisk infeksjon selv om det ikke viser seg på undersøkelse. Da blir man som syk veldig ensom og man får klare seg selv så godt man kan uten behandling. Jeg har hele tiden arbeidet mot et bedre allmenntilstand, men det løser dessverre ikke alt.

Jeg måtte informere personalet på Skogli om hvordan jeg sliter. Fy faen så trøtt jeg er på å gjenta meg seg! Jeg er forbannet trøtt på å være kronisk syk! Jeg er forferdelig trøtt på å sitte på sidelinjen og å se på når andre lever sine liv. Jeg liker action, men må leve et rolig liv. Takk og pris liker jeg å være i mitt eget selskap!

 Jeg er egentlig meget sosial og trives med å være blant mye folk. Jeg har mange hyggelige personer i mitt liv, men dessverre må jeg dosere min sosiale omgang. Detsamme var det på Skogli dessverre. Konsentrasjon, tenke og snakke tar energi, og jeg måtte økonomisere mine krefter slik at jeg kunne stå på beina på hele oppholdet.

Hva jeg derimot fikk prøvet ut på oppholdet var forskjellen mellom bevegelse og belastning. Selv om det hadde blitt for mye kunne jeg gå en liten tur på tredemøllen i langsomt tempo. Jeg kunne gjøre noen yogaøvelser for å løse opp spenninger som  helt naturlig oppstår når en er utmattet. Jeg kunne gjøre litt, men da måtte jeg hvile mye imellom treningspassen. Hva definerer ordet trening? Hvor går grensen mellom bevegelse og trening? Det har jeg undret meg over den siste tiden. Jeg kuttet ut de mest belastende øvelsene når jeg gikk i bakken. Nå måtte jeg bygge opp og ikke rive ned.

Nå ønsker jeg meg en tredemølle slik at jeg kan ta rolige spasserturer innendørs i vinter. Jeg er ikke så bra på å balansere på is. Det er de korte treningspassen jeg er ute etter. Hvis en tenker å trene i 10 minutter, 3 ganger om dagen da kommer gjennomstrømningen igang. Slow walking blir også walking meditasjon. Men jeg må være meget forsiktig og å prøve meg frem slik at det ikke blir for mye.

Det er en stor belastning å bli konfrontert med mine begrensninger, og det ble tydelig når oppholdet var slutt. Jeg følte på en stor lettelse over at jeg nå kunne reise hjem til mitt hverdagsliv igjen. Det sier en del om hvor mye det koster å være i en press i et antall dager på et rehabiliteringsopphold når man ikke har så høy funksjonsnivå. Jeg var i gruppen arbeidsrettet rehabilitering, og jeg kjenner meg ikke det minste nærmere et arbeid idag. Jeg har nok med å ta vare på meg selv og det gjør livet lettere å leve når en får et større fokus på det jeg kan gjøre.

Det var en ønske fra NAV om en utredning på Skogli for å se hvor jeg står i forhold til arbeid og uføretrygd. Jeg må gjennom det og jeg har ikke problemer å forstå det. Det er bedre å delta på en 3 ukersopphold på Skogli enn å prøve på en arbeidsopplegg som blir altfor mye for enig man risikerer å bli mye sykere av belastningen det er å bli presset til noe som leder til enda lavere funksjonsnivå.

Jeg forstår at det må til, men det gjør det ikke enklere for det. Det gjør meg heller ikke friskere.

søndag 27. oktober 2013

Enkelt liv som livsveg.

For en uke siden reiste vi til Frankrike for å være i solen, spise god mat og bare slappe av. Når man er langtidssyk har man bedre muligheter til rekreasjon i Syden enn om man lever alene og må betale alle regninger selv. Livet er urettferdig! Jeg husker en tid når jeg levde på en deltidslønn for å ha tid til å skrive hovedoppgaven. Det var en personlig slitsom tid. Mine helseproblemer hadde begynt og jeg trengte tid for meg selv. Hva det handlet om det har jeg skrevet om i andre blogginnlegg og det er et tema jeg kommer tilbake til iblant. Ikke i dag. ;)
 
 
 
Nå ble den her uken ikke riktig som jeg hadde tenkt meg. Første dagen etter ankomst hadde jeg migrene. Og følgende dager hadde jeg en virusinfeksjon som tok krefter fra meg. Jeg prøvde likevel på noen småturer for å oppleve St.Tropez, Gassin og Ste. Maxime. Ved den her tiden på året er det roligt der, da høysesongen for turister er over. Vi var en ettermiddag i St. Tropez, nede ved havnen. Det er ikke noen småbåter å se der, ikke som her ved Mjøsa ;)
Det er en annen verden, prisene ved kafeer og restauranter var også det. Vi kjøpte en kopp te og en kopp kaffe, og ikke noe annet. Det kostet 15 EURO!!! Det må ha vært utsikten de tok betalt for. Jeg tror ikke det var te eller kaffe, fordi det får vi MYE mere gode her på Hamar! Men det er ikke var dag man får se jet setternes luksusbåter.
Men det var noe annet som føll meg i smaken, og det var den klesbutikk som dere ser på bildet her over. De solgte klær i økologisk bomull, veldig godt materiale. Kjøpte den kjole som dere ser på bildet her under. Den er helt nydelig å ha på seg. Jeg liker å ha behagelige klær som passer både for mine dårlige og gode dager. Man må ikke gå omkring i pysj på de smertefulle dagene når man har behagelige klær. Jeg føler meg bedre når jeg har klær på meg som jeg assosierer til de bedre dagene. Det er en liten, men for meg, viktig detalj for å føle meg litt bedre selv om det er en dårlig dag. Det er viktig å ha aktiviteter og å skape en miljø som får tanker vekk fra sykdom og smerter, selv om det naturligvis ikke helt går å unnvike. De her tre hele dagene i Frankrike ga tid til mye refleksjoner ettersom jeg måtte hvile mye. Tanker går til det enkle liv, og hva som inngår i et enkelt liv. Hva er et enkelt liv for meg? Bildet her under kan være et bilde på hva enkelt liv kan være.
Kjolen er laget i økologisk bomull, og det kjenns at den er i god kvalitet. For 10 år siden kjøpte jeg et par sommerbukser i økologisk bomull og det er fremdeles fine. Det var i Ste. Maxime. Jeg tenker det fins mange fordeler med økologisk bomull. Et godt eksempel er arbeidsmiljøet for de som produserer bomull, og de som er med i fremstillingsprosessen til ferdige klær.  Man kan også lure på om de kjemisk fremstilte klærne gjør med vår egen helse over tid. Forskerne snakker jo om den usikkerhet vi har om kjemikalie cocktailen som vi alle kommer i berøring med.
Når vi var i Tyrkia senest gikk vi forbi en klesbutikk der de solgte økologiske klær. Jeg undrer om de har kommet lengre i det å tenke økologisk i Syd-Europa enn hva har her i nord? Nå bor jeg ikke i en storby. Det er kanskje slike klesbutikker i Oslo, Bergen og Trondheim?
 
 
 
Vesken i mønstret tøy er mitt nye handlenett, i stedet for plastposer, når jeg går og handler. Jeg finner ikke mitt gamle, og har begynt å tro at jeg har glemt det i en butikk når jeg har handlet. Det er dessverre slikt at det jeg ikke lengre ser, forsvinner fra tankeverden her og nå. Det er en av mine vansker, men det får ikke bli et hinder. Livet skjer uansett, og det gjelder å følge med så godt en kan.
 
Jeg må vel si at te er min passjon, og det er en selvfølge å ta med det i det enkle livet. Nå ble det litt luksus med Kusmite. Noen investerer i vin, og jeg i te. Nå nyter jeg et te som smaker viol. Himmelsk godt!
 
Når vi reiste hjem var det tid for Tax Free shopping på flyplassen i Nice. Der finnes det en butikk som bare selger hudpleieprodukter. Det er hyggelig med hverdags luksus og det synes familie og venner også. Det her er et godt tilfelle å kjøpe gaver til flere. Nå skal jeg tenke over hvem som skal ha hva. ;) Noen må vente til jul, og jeg sier ikke noe mer om det. ;)
Nå er det for meg også energiøkonomisering å passe på å kjøpe gaver til flere ved samme anledning.
Når jeg for noen tid skrev ukes logg til NAV, ble det veldig tydelig hvor mye jeg kalkulerer hvordan jeg skal økonomisere mine krefter. Det har blitt en vane.
 
 
Det finns så mange fristelser i Frankrike. Jeg testet en ny strategi, og spurte meg selv om den varen var forenlig med mitt enklere liv (simple living). Kjolen var det. Teen var det også. Men det var ikke de bokser med økologiske urter. Når jeg allerede har hva jeg trenger i skapet der hjemme, og mer enn det, blir det vanskelig å forene det med et enkelt liv. Det spiller ingen rolle hvor fine boksene var (og det var de virkelig!) Det finns så mye andre fristelser der, keramikk, duker, olivenoljer, annen pynt til hjemmet, men når man er 50 år da har man hva man trenger. Kjøper man noe nytt og fresht, hva må vi da ta vekk? Metallboksene med urter var meget vakre! Det var lett å tenke hvor fint det skulle være hjemme i kjøkkenet. Hvor ofte er det en "følelse" man kjøper, når man kjøper noe til hjemmet? Finnes det en annen metode å skape den følelse i hjemmet med de ting man allerede har? Det er tanker som jeg har hatt omgang med flere ganger den siste uken. Hvor mye tror vi at gresset er grønnere på andre siden, og strever med "forbedringer", når vi like så godt kunne slappe av hjemme og å bare ta vare på det som vi allerede har. Det er et spennende eksperiment som kan gi mange aha-opplevelser, og det er en god veg til å bli fornøyd med det man allerede har. Hvis vi bare fokuserer på "forbedringer" er vi hele tiden på sprang etter mere. Man blir ikke ferdig før enn man bestemmer seg for nå får det vare bra. Like så blir det på de personlig utviklingsprosjektene når man hele tiden søker seg til å bli bedre. Man blir ikke ferdig, ikke fornøyd med seg selv.
Det er først da man programmerer sin hjerne, altså bestemmer seg for at nok er nok, som man landa!
Derfor kan vi drite i alle ukeblad, og begrense personlig utviklingslitteratur. Jeg sier begrense fordi mange har glede av de her bøkene, også jeg. Tyngdpunktene for den reisen må være jeg og her står jeg, i stedet for å kopiere en modell og prøve å tilpasse seg den. Da går man seg vill.
 
 
Det ble ikke som vi tenkte oss i forrige uken. Det er en skuffelse. Jeg merker samtidlig at jeg paralellt gleder meg over til de små lyspunktene på reisen. Det er da jeg ser at jeg har lavere forventninger av livet enn hva jeg en gang hadde. Nå er det viktig å leve på de her minnene fra sommeren som en boost for å ta seg gjennom den mørke vinteren. Det tror jeg behøves på de mørkeste og kaldeste dagene. Det kan være godt å bli minnet på at det her går over. Våren kommer igjen. Vi skal bare ha litt jul først, om en stund. Nå er det høst!
 
Og, ja. Det hjelper å ta D-vitaminer. Takk og pris!

fredag 18. oktober 2013

Om coaching, ulike synsvinkler.


Jeg lytter på et pod radioprogram fra NRK Ekko, som handler om "Coaching har blitt en miljardindustri"

Psykolog Line Wulfsberg har mange gode synspunkter om coaching.
Metoden er ikke selve problemet men den ukritiske anvendelsen av den. Folkehelseinstituttet har gått ut med at halvparten av alle nordmennene kommer i løpet av livet få opplevd å få en psykisk lidelse. Det betyr alle som jobber tett med mennesker må være beredt på at møte mennesker med psykiske lidelser på alle samfunnslag og på alle arbeidsplasser. Syke mennesker har krav på å snakke med fagfolk. Vegen til helvete er ofte brolagt med gode intensjoner og også økonomiske interesser.
Viktig å se at det man lærer i en større kontekst. De metoder som man lærer på en coaching kurs er et verktøy i en større verktøykasse. Det finns ikke et mirakelverktøy som kan brukes til absolutt alt!
Hvis du lærer om en hammer kanskje du tror at alt er en spiker. Når den forventede resultatet ikke blir det du har forventet kan responsen din bli at du hamrer hardere og hardere, og da kan det gå galt.
Vi er alle individer og har forskjellige problemstillinger og erfaringer. Det er lett å tenke at det finns en quick fix med en metode der du ikke trenger å gå inn i det vanskelige. Her ser vi fremover og ikke bakover. Her i coaching fokuserer vi på her og nå, og ikke fortiden. Det kan være attraktiv men det er ikke alltid det riktige.
Man kan risikere og å åpne flere pakker enn man kan lukke. På coaching kurs kan man lære seg å åpne opp og åpne opp, være ganske konkret og konfrontere klienten til en konkret plan om forbedring. På den vegen kan man åpne opp flere pakker enn man klarer å pakke igjen. Man kan gå på en smell der og plutselig bli overvelda fordi man har slått opp et eller annet gammelt sår. På coaching kursen inngår ikke verktøyene hvordan man pakker igjen.

Viktig å være klar over hva man kan og hva men ikke kan når man snakker med klienter.

Coacher mener ofte at psykologer jobber med det syke og coacher med det friske. Hvordan skiller coacher mellom det syke og det friske? Hvordan vet de hvem de tar inn? Hvordan er de kritiske til hvem de coacher? Hvilke verktøy har de å spille på der?

Wulsberg er kritisk mot coacher som mener de har en mirakelmetodikk som virker på absolutt alt og bruker metoden helt ukritisk, og der psykologene sitter igjen med skadene etterpå og må reparere de. Både hun og hennes kolleger har møtt de her problemene å det er et økende problem.


Coach Jan Ottar Hovda, leder i norske coachforening, mener det er viktig å kjenne grensene for sin egen kompetanse og ikke gå ut over de grensene. Det er vanskelig å avgjøre når et mennesker er friskt og når det er sykt.
Viktig å holde fast ved at coaching ikke er behandling. Coaching er en metode til å finne frem til en bedre versjon av deg sjøl, til å bli bedre på felt som du ønsker å bli bedre på. Sette deg klare mål, og finne ut hvordan man kan nå de målene. Den er løsningsfokusert og på det som skal komme og ikke det som har vært. Traumebehandling er ikke noe han kjenner seg igjen i.
Coaching er heller ikke rådgivning. De gir ikke råd om hva som er et bedre liv eller hva som er det gode liv.  Ikke heller hva som er lykken eller hvordan man er en bedre ledere. Det har de ikke svar på.

Coaching kan være selvutvikling.
Kanskje man vil bli en bedre ledere, utvikle ny kompetanse, bli bedre på kommunikasjon.
Kanskje de vil bli bedre på kommunikasjon, mestring.
Hvordan lukes de personer som har store livsproblemer ut?
I selvutviklingskurs kan man komme i berøring med sider som kan være problematiske. Kurs lederen har et ansvar, men kursdeltakeren har også et ansvar over å ta vare på seg sjøl, sier Hovda.
Han er positiv til diskusjon, med saklig kritikk som kan være viktig å bli klar over. "Ingen er interessert i keiserens nye klær." Derfor lytter han også på viktig kritikk som han kan bruke i sitt arbeidel



Jeg mener også det er viktig at klienten får lære seg positive og negative sider med den aktuelle metoden. At coachen er bevisst sine egne begrensninger og likeså metodens begrensninger er også viktig og det her er en viktig del i pasientsikkerheten, selv om de ikke kaller det for behandling.

Hvis vi for eksempel snakker om Rosenterapi har jeg i psykologarbeidet sett helt forskjellige resultater. Noen har fått kontakt med en stor indre glede, noen fikk kontakt med en stor indre sorg, og noen ble psykotisk. Det er noe som jeg mener er viktig å kjenne til før man prøver seg på en metode, enten det er i helsevesenet eller alternativ bransjen.
Både fysioterapeuter som arbeider med psyko-motorisk behandling eller basal kroppskjennskap er veldig nøye med å gjøre en vurdering og deretter tilpasse metoden til den enkelte pasienten. Det samme gjør psykologer som har en god grunnutdanning i kognitiv atferds terapi. Derfor sier det ikke noe når noen synes at en alternativ metode har kognitive elementer. Da må neste spørsmål være: Hvilket verktøy i verktøyboksen?

Når en Coach ikke lytter på kursdeltakernes dårligere erfaringer fra metoden, kan det få meget dårlige konsekvenser for de syke. Ikke bare for de som har deltatt, men også for de som senere prøver metoden. Som Wulfsberg sier er det viktig å se metodens begrensninger for å ikke gjøre for store skader på kursdeltakerne.
Vi har dessverre mange slike historier.
Kan anbefale det her ekkoprogrammet, der flere synsvinkler presentes.


28/10-13
Bloggeren SerendipityCat har også skrevet om det her temaet på sin blogg, og det innlegget finner du
her.


fredag 11. oktober 2013

Når drømmer går i kras...om å bli ufør.


Vi er på veg å få en "blå" regjering. Høyre politiker Torbjørn Røe Isaksen skriver på sin blogg.

"To personer har begge jobbet et langt liv, og de har tjent opp akkurat de samme pensjonsrettighetene. Den ene blir så uføretrygdet. Den andre er sliten, og orker ikke å jobbe mer, men det er ikke dermed sagt at vedkommende er ufør. Hun tar i stedet AFP (avtalefestet pensjon), en ordning som i sin tid ble startet nettopp for sliterne i arbeidslivet. Med dagens ordning vil den som er uføretrygdet få litt mer utbetalt i pensjon hvert eneste år, resten av livet. Det er en urimelig forskjellsbehandling av en som er uføre og en som er for sliten til å jobbe."

Jeg undrer meg over ordvalget. Sliterne som er for slitne til å arbeide å den ene siden og de uføretrygdede å den andre. Skal man tolke det som at vi ikke har noen slitere blant de uføretrygdede?
Jeg tviler ikke på at noen opplever seg sliten og derfor velger å gå i pensjon tidligere etter å ha sett over sin økonomi og kommet frem til at det er ok å gå i pensjon. Tenker det kan være en del som tenker på å gå tidligere i pensjon slik at de ikke skal bli syke, hvis de er slitne.
Men jeg ser også at den som må bli uføretrygdet på grunn av sykdom, ikke har noe valg. Når livet slår til både for det ene eller det andre, har man å bare følge med. Vi er mange som arbeidet så lenge vi kunne, før sykdommer, arbeidsskader og liknende satte stopp for arbeidskarrieren, og vi måtte bite i det sure eplet å sykemelde oss og senere bli uføretrygdet. Vi kanskje snakker for lite om den store eksistensielle krise det er å bli uføretrygdet. Det er så mye man mister, og man har ikke noe valg. Drømmer om studier, karriere, sosialt sammenheng og nettverk, økonomi forsvinner fra oss og det gjør vondt! Jeg hører om uføretrygdede som får høre at de er heldige (?) fordi de har så mye fritid. Mange friske har ingen anelse om hva det koster på mange plan å bli kronisk syk og bare se på når andre har et arbeide og indre kapasitet, som en selv bare kan drømme om.
Samtidig er det sant at vi har mye frihet, tidsmessig. Men når en er syk kan man ikke bruka all den tid som er tilgjengelig. Bare det å gjøre husarbeida er noe som jeg må gjøre litt og litt etter dagsformen. Når jeg sterke smerter i dager, uker, måneder uten opphold, blir det ikke mye gjort. Jeg har mistet kontakten med gamle venner og slektninger på grunn av at jeg vært for syk i lang tid. Jeg har hatt tid men meget dårlig handlingsrom. I den situasjonen har man ikke noe valg! Men må bare følge med å gjøre så godt en kan. Man må gjøre livet så godt som mulig i den situasjon man er i.

Det finnes mange slitere også blant uføretrygdede! Min egen far var en av dem. Han arbeidet både hjemme på garden og på fabrikken der han var ansatt. Husker godt hans bedrøvelse når han måtte gå på uføretrygd på grunn av en arbeidsskade. Jeg tenker også på snekkeren som slet både dager, kvelder, iblant helger, som måtte slutte på grunn av en stroke 49 år gammel! Er ikke han en sliter?
Når jeg fremdeles arbeidet som psykolog, traff jeg ofte folk som hadde arbeidet mye, tatt mye ansvar, var lojale mot arbeidsgiver og så videre. Det var en smertefull opplevelse å innse at det blitt kronisk syke og på grunn av det måtte bli uføretrygdet.
Det var interessant å høre de som vært ansatte som sjefer, deres refleksjoner om deres arbeidsliv. Det var ikke få som hadde sett litt ned på ansatte som iblant var sykemeldt. De hadde tenkt at de som sykemeldt seg iblant syntes det var hyggelig å være hjemme fra arbeidet noen dager. Nå når det selv hadde store problemer med sin helse, hadde de fått nye innsikter. Deres refleksjoner om samfunnsdebattene om å få syke folk tilbake på arbeide så raskt som mulig var at man begynte i feil ende. Det skulle bare bli flere uføretrygdede!
Det er også min tanke. Hvis den som er syk presses på arbeide for tidlig, uten å fått adekvat behandling, kan man snart få sykere pasienter. Det tjener ingen på!
Jeg tenker det finns fine ordninger for å hjelpe folk tilbake på arbeide eller utdannelse, når tidspunktet er riktig. Det synes jeg er fint. Det er bra for selvbilde og økonomi å komme inn i arbeidslivet.

Hvor mange friske kjenner til at man på AAP stønad får kun 65% prosent av sin gamle lønn? Hvor mange har en økonomi som er god nok, når man mange blir syk i en lang tid. Er det noen her som skulle sette spørsmål om at det lønner seg å arbeide? Jeg kjenner en kvinne som økonomisk hjelp fra sine barn, for å betale det mest nødvendige. Når man blir kronisk syk mister man mye mer enn hva mange tenker over! Hvis man ikke har nok med penger når man er syk, må man bruke opp det kapital man har og om nødvendig selge hus og bil.

Det snakkes ikke så mye om det i samfunnet, hva det koster for den enkelte. Da er det visst mer interessant å sette dit de latsabber som utnytter systemet. Jeg lurer på hvor mange de er som går på sykepenger som det ikke har behov av. De finns. Men hvordan går det når vanlig folk blir kronisk syke?

Vi er mange som kommer å følge med på hva som skjer politisk med den nye regjeringen. Hvor tenker de å stramme inn for å gjøre skattelettelettelser. Det er lett å gjøre det vanskeligere for de svake i samfunnet. De er allerede stigmatisert.

På bloggen Maddam kan vi lese om når de syke betaler prisen.

Legger til et blogginnlegg om "Halvsanningar och lögner om sjuka och andra" Bloggeren har selv erfaringer av å være utförsäkrad fra sykepenge systemet, selv om hun var syk. Anbefalt lesning!

tirsdag 8. oktober 2013

Hvordan arbeide med tilstedeværelse?

 
 
Det er ikke enkelt å være svekket av sykdom. Det er ikke enkelt å leve med stress i lang tid. Det er ikke enkelt å leve i en overgrepssituasjon.
Jeg har som jeg skrevet flere ganger vært med om en sjokkopplevelse som satte dype spor i meg. Jeg hadde også en skjult kronisk tannrots betennelse i mange år. Det innebærer at kroppen kommer i en kronisk alarmberedskap 24/7, noe som jeg levde med i over 20 år.
Det har vært nødvendig å lære seg enkle teknikker som hjelper en å aktivere fred og ro systemet i kroppen samtidig som (tann)roten til det vonde måtte behandles. (Vekk med den aktuelle jekselen.)
Jeg gikk for noen år siden på en kurs i vegetoterapi i forhåpning til å bli frisk, og deretter hjelpe andre i samme situasjon. Da visste jeg ikke at jeg gikk med en kronisk betennelse i kroppen, da bakteriene fløt omkring i blodbanen.
Uansett var det viktige kunnskaper som jeg hatt bruk for. Judith Orloff tar blant annet opp hvor viktig det er å være her og nå, og bare lytte på pusten. Det fungerer!
Hun snakker om at mantra kan være bra for å roe ned fight-flight reaksjonene. Hennes mantra er "Let it be". Mitt mantra er "Det er bra nå". De ordene vi bruker påvirker vår fysiologi, og derfor er det viktig å være bevisst over hvilke tanker vi gir næring til. Det betyr ikke at vi skal trykke ned følelser og tanker, men mere om å fokusere på konstruktive mål og løsninger.
Når hun snakker om positiv energi, fokuserer hun på de tanker, følelser og aktivitet som styrker oss. Omvendt blir negativ energi tanker, følelser og aktiviteter som svekker oss. Når vi blir bevisst det her er det lettere å påvirke sin hverdag i konstruktiv retning.
Det kan være fort gjort å tenke at man aldri får snakke om de tunge sidene av livet, men her tenker jeg det handler om balanse. Når vi i de sosiale mediene forteller om hvordan vi har det, og får støtte av andre samtidig som vi gir støtte tilbake, mener jeg det kan være positiv. Det kan derimot bli problematisk når noen bare lytter på andre og aldri gir støtte tilbake. Da blir det ubalanse, og da kan vi snakke om negativ energi.
Det kan være veldig positivt og konstruktivt, hvis vi stimulerer hverandre til å søke oss mot aktiviteter som styrker og gleder oss. Da kan vi snakke om en motkraft mot de livets realiteter som er tungt å bære. Det handler altså ikke om det ene eller det andre, men mere om balanse. Hvis vi ikke er realistiske og tar tak i våre bekymringer, kan det snart bli enda mere problemer ved neste korsveg.

Men nå er det en god morgen etter å ha hatt noen dårlig dager, da jeg har følt på en infeksjon i kroppen. Skal likevel ta meg til matbutikken og å kjøpe mat. Mat må vi ha!
Det blir likevel en dag full av mindfulness aktiviteter.
Målet er aktiviteter som får tankene flyte som et løv på vannet, og jeg føler meg vel.
(Det her er naturligvis innom visse rammer, hvis man lever under stor stress er det lettere sagt enn gjort.)

tirsdag 1. oktober 2013

Penger er makt.

Når jeg senest var i Sverige, kjøpte jeg en pocketbok i den lokale mat butikken. Romanen heter "Beslutet" og den er skrevet av Penny Vincenzi.
Selv om den er en ren underholdningsroman oppdaget jeg en del "perler" og jeg kom frem til at jeg ville blogge om en spesiell "perle".

Det her er i 60-årene, der Eliza blitt mor og sluttet på sitt arbeide for å ta hånd om deres barn.

"De hade naturligtvis inte ont om penger, Matt tjänade bra och var absolut inte snål, men Eliza fick nu bita i det mycket sura äpplet att inte ha egna tillgångar.
Hon hade aldrig kunnat ana hur förringande och nedslående det var att behöva lita till pengar man inte tjänat själv. Att lämna jobbet innebar inte bara att säga adjö till status, interessen och möjligheter att få utlopp för sin begåvning, det betydde att hon blev redovisningskyldig inför Matt för allt hon ville köpa. Pengar, insåg hon i ett ögonblick av grym klarsynthet, var inte bara ett medel som användes för att köpa det man ville ha eller behövde, pengar var makt, och hade man inte egna, oavsett hur god stämningen än var i hushållet, var det ett synnerligen påtagligt, och ganska otrevligt tillkortakommande."
Det her er et tema som ble mye diskutert i 60-70-årene. Ikke alle menn var for at kona skulle ha en egen karriær.

Men jeg får også andre assosiasjoner til vår tid. Hvordan føles det for alle de svenske menn og kvinner som er kronisk syke men ut forsikret fra sykepengeordningen når det har gått en tid? Hvordan føles det å bli avhengige av lønnen til ektefellen? Det er slik det ble når Moderaterna (tilsvarende norske høyre) kom til makten.
Jeg tenker ofte over om Høyre ser på den svenske modellen og om de ønsker å gjøre tilsvarende syke forsikring i Norge?
Vi er mange som mister retten til AAP 28/2-2013. Jeg lurer på hvor mange kronisk syke som blir enda sykere av den stress og uro som de føler av den utrygghet det er å ikke vite hvor mye penger de skal leve på fra 1/3-2013.

Vi har et flott trygdesystem i Norge, når det fungerer som best. Det skal vi ta vare på!

onsdag 25. september 2013

Emilie,16 år forteller om sin ME.

Emilie tar kontakt via mail da en venninne til henne fortalt at jeg er interessert å formidle ME syke barns erfaringer.
Her en hennes fortelling:
"Jeg er 16 år nå. Fikk kyssesyken 2010 og hva syk lenge, og har ikke blitt helt 100% frisk etter de. I May 2012 så begynte symptomene  å komme. Jeg sovnet i buskene når jeg plukket bær og etter hvert så kom flere symptomer og ble bare verre. Jeg begynte i august i en alternativ skole og jeg trivdes veldig godt, lengtet til å gå på skolen hver dag! Jeg hadde smerter og hva kjempe sliten men presset meg at gå på skolen enda. I oktober på høstferien så kollapset jeg og ble helt sengeliggende. 
Symptomene jeg har/hadde hva: utmattelse, svimmel, pustevansker (blå om leppene i blant), el+kniver som går igjennom ryggrad in i ribbeinen og opp i nakken, kvalm, hodepine, muskelsmerter, problemer med lys og lyd+ smerter i øyne, sove vansker, svelge vansker, fryser nesten hele tida, går ned mye i vekt (gått ned ca. 10 kg), hjertebank+nåler i hjertet, høy puls, kan ikke ha klær som strammer, konsentrasjon vansker, vansker å tenke, oftest umulig å ta et beslutt, vansker å forme bokstaver/siffrer og få dem i rett orden.
I februar så ble jeg innlagt på Rikshospitalet for en tverrfaglig utredning. De presset meg å gjøre masse undersøkelser og jeg måtte sitte mellom 60-90 min hver dag på BUP og snakke selv om jeg ikke klarte det så tvinget de meg, jeg klarte ikke å holde oppe hode eller sitte i rullestolen, blek, og vansker å puste men de fortsatte tvinge meg, mamma prøvde tale med de men de hørte ikke på oss. Jeg hva fortsatt sengeliggende så sitte er en stor utfordring.
De endret alt jeg sa til at symptomene jeg opplever er psykologiske. Men selv om de sa at alt hva i hode så fikk jeg diagnosen ME/CFS. 
Etter de 2 ukene på Rikshospitalet så fikk jeg payback (alle symptomer blir verre etter at jeg presset kroppen) og da ble jeg lam i beinen, hadde ikke no følelse i beinen og klarte ikke å røre dem.
Rikshospitalets forklaring til de her hva dissosiasjon, altså hjernen bestemmer at den ikke vil føle og klare å gå. Det hva dems forklaring til hvorfor jeg hva lam i beinen. Jeg ba mamma gjøre et test, stikke nål i beinen for å skjekket om jeg føler noe, men det gjorde jeg ikke...
Nå er de juni, og jeg har bare blitt verre.. Er fortsatt lam i beinen og alle symptomene har bare blitt verre... Visse dager er jeg helt bevisstløs, kan hva bevisstløs fra 2 min - 1 tim. Jeg kan våkne på morgene og ikke klare å røre noen del av kroppen, bare håndleddene og fingrene. Har følelse overalt uten i beinen.
Jeg har vært innlagt på sykehus X noen dager for å få væske og ernæring fordi jeg har vært dehydrert og undervektig pga svelgevanskene.
På sykehus X så tror de ikke på ME (alt er i hode).. Så ofte må jeg skrike på legen fordi at de skal lytte på meg.
Etter at jeg skriket på legen at de er noe tull med kroppen og at ME er en fysisk sykdom så fikk jeg en sonde som jeg vil ha. Den er kjempe bra og hjelper meg med å få nok væske og mat. Jeg har fortsatt sonden i for når den fjernes kommer alt bli som vanlig igjen, undervektig og dehydrert.
Siden flere år tilbake har jeg ptsd, jeg vil ikke si det før nå fordi alltid når jeg fortalt det så dritter legene i ME'n og bare sier at alt har med ptsd og gjøre.
Ptsd'n er under kontroll, jeg har psykolog som jeg snakker med når jeg orker og den er ikke et problem nå. Nå har jeg bare angst om hva som skjer i kroppen og hvorfor ingen kan høre på meg og skjønne noe..
I dag har jeg kontakt med to nydelige leger, som gjør alt for å hjelpe og som tror på det jeg sier, bryr seg, lytter og skjønner! Det finns ikke mange som gjør de men jeg har funnet de takket vare mine gode Me venner!"

Ja, takk og pris for ME venner!
Nå jeg leser det her vekker det mange tanker hos meg.
Når jeg tenker på diagnosen ptsd innebærer at har man vært utsatt for sterke traumer. Jeg vet gjennom egen erfaring at slike traumer er en enorm belastning for kroppen. Den stressen og alarmberedskapen er så absolutt fysiologisk, ikke bare psykisk. Det er en så stor belastning for kroppen at det kan ramme allmenntilstanden og hvis andre belastninger skjer samtidig, er man sårbar for både fysiske og psykiske sykdommer.
Det som Emilie forteller om sin sykdom her og hvordan hun har opplevd helsevesenet er et stort trauma bare det. Nå kanskje noen lege på rikshospitalet hvis de skulle lese det her, kunne synes at jeg ikke har hele bildet, og det kan være riktig det. Det jeg baserer mine uttalelser er Emilies opplevelse og beskrivelse om det som hun har vært med om når hun har vært syk, og hvordan hun har opplever sin sykdom og møtet med helsevesenet. Det er noe som vi må ta å alvor!

Emilie forteller om sin sykdom og det er naturlig hvis hun føler både bekymring og uro. Det er viktig for hvem som helst at i den situasjonen å føle seg hørt og tatt på alvor. Jeg mener det er grunnleggende viktig å få pasienten til å slappe av og føle seg trygg i kontakten med helsevesenet. Det er da man kan få i gang en dialog. Når pasienten ikke føler seg tatt på alvor og sett kommer et stresspådrag og pasienten kanskje knyter seg sammen. Da har vi fight-flight reaksjonene som ikke gjør en friskere, enten man sliter med det psykisk og/eller med fysisk.
Hadde jeg vært i en slik situasjon da hadde stresspådraget virkelig kommet i gang. Det blir ikke mindre traumer av det.

Jeg får et bilde av at når man ikke finner noe på utredning, da blir konklusjonen at det er psykisk. Det "sitter i hodet" sier man samtididig som diagnosen blir ME/cfs. Er det det her som Haukelandsstudiene forsker på? Jeg får et bilde av det her at bruket av diagnosen ME/cfs ikke er det samme som hvordan internasjonal forskning som Jørgen Jelstad skiver om i boken "De Bortgjemte" Er det noe rart pasienter og helsepersonell blir forvirret? Er det rart så mange har strevd med å bli hørt og å nå frem?

Jeg har selv vært med om sjokktrauma og vet godt hva det gjør med kropp og sjel. Det setter i gang en stresspådrag som kan, hvis det blir kronisk lede til både fysiske og psykiske sykdommer. Nå sier Emilie at hun har fått en god behandling for sin ptsd. Det er den sykdom som hun har i dag som begrenser hennes liv, og som har tatt det normale livet fra henne. Jeg velger å tro på henne.

Hva som nå var grunnen til ptsd diagnosen, så er det viktig å tenke på at hun har gått i behandling og at hun i dag er i trygghet. Det er et stort trauma å være så syk at man ikke kan stå på beina og  å ikke klare å ta hånd om seg selv. Jeg har selv aldri vært så syk som Emilie beskriver her, men da jeg var som dårligst opplevde jeg det som en av de verste ting som jeg har vært med om. Det er et eksistensielt trauma når man blir forsvarsløs, ikke orker å forsvare seg, ikke klarer seg selv, og heller ikke klarer å forsørge seg. Nå er Emelie 16 år og ikke trenger å forsørge seg, men jeg kan tenke meg at det rører seg mange tanker i hodet om hvordan fremtiden kommer å bli. Tiden  er en av mange viktige aspekter, jo lengre man har vært syk.

Selv om utredningen ikke viser noe kan man fremdeles være syk. Det er noe som jeg selv har fått kjenne på kroppen. En kronisk periodontitt herjet i min kropp i mange år og til sist kollapset både allmenntilstand og immunforsvar. Sukkerintoleransen gjorde meg også syk, noe som jeg oppdaget etter å ha lest inn meg om hvordan høyt blodsukker kan gjøre en syk.
Vi har ikke funnet alle bio-markører, og derfor er det viktig å ha en respekt for alt vi ikke vet.
Hva som er årsak til Emilies sykdom, det vet jeg ikke, men det jeg vet er hvor viktig dialogen er!

Jeg får et bilde av ME miljøet at de leger som ME syke føler seg trygge med er der dialogen er god og der de føler seg sett. Dialogen og relasjoner det sentrale i pasient-lege kontakten, likevel som i pasient-lege kontakten.

Det ser ut til at Emilie har fått en god dialog med sine nye leger, og det er en god plattform å arbeide videre fra.

Emilie, jeg er så glad at du tok kontakt med meg! Du kan være stolt over deg selv at du har gitt ditt bidrag i arbeidet med å få en større forståelse av de ME syke! Jeg har forstått av både dr. Sidsel Kreyberg og av mange ME mødrer at du ikke er ensom med dine opplevelser. Jeg håper du har bedre  dager nå, og at du har litt energi å gjøre litt ting som lokker frem smilet ditt, og kanskje det til og med finns litt plass å være "rampejenta". Til og med jeg som i dine øyne kanskje er gammel, ser til å være rampete ibland. Det er gøy det! Den svenske forfatteren Astrid Lindgren klatret i tre når hun var 60 år!
Du kanskje har opplevd at jeg har snakket over hodet ditt i det her innlegget. Det er lov det. Jeg hadde sånn lyst å forsvare alle som er i din situasjon!
Jeg ønsker å stille spørsmålene som får folk til å assosiere videre.

Men det finns mange viktige personer som kjemper for å få ME syke barn og ungdommer til et bedre liv. Det er en spesiell gruppe som er nøkkelpersoner i sine barns liv, og de kaller seg for løvemammaer!
De har skrevet et meget viktig brev til Helsedirektoratet!. Les selve så får dere vite mye om ME barna.



tirsdag 24. september 2013

Bytt til eko.

 
Det er tid for å tenke over hvordan alt henger sammen.
Noen gjør det allerede, andre behøver å komme etter.

mandag 23. september 2013

Løp og kjøp "Shoppingfri"! (Eller lån på biblioteket.)

Jeg har med stort intresse lest boken Shoppingfri av journalist og forfatter Irina Lee. Boken er både lettlest og interessant og hadde jeg vært friskere tror jeg at jeg hadde strekklest den over en dag. Nå måtte jeg ta mange pauser.
Lee skriver om den indre og ytre reise da hun, sammen med 2 venninner, hadde kjøpestopp et helt år.
Fra å kontinuerlig fylle på skuffer og skap, var det tid for å bruke og ta vare på det som de allerede hadde.
Jo lengre tiden gikk opplevde hun mer ro, harmoni, fysisk og mentalt overskudd. Hun ble mere bevisst over å ta vare på kroppen sin og var i bedre form etter et år. Hun følte hun hadde fått nye tanker, og så sammenhenger hun ikke hadde tenkt over tidligere. Når hun hadde tatt vekk de mere overfladiske sidene i livet, føltes livet rikere. Hun følte også at hun mere satte pris på det som hun hadde. Hun beskriver sitt kjøpefrie år som en triumf. Hun følte seg mere fornøyd med seg selv, og som en bedre forbilde for sine barn. Hun hadde bedre råd, bedre tid, mer tid til familjen og sammen med venner. Mer disiplin på det hun behøvde og mer plass i skapene.

Jeg får et bilde av at når hun startet med kjøpestoppet, forenklet hun automatisk sitt liv. Begrepet less is more har fått mening for henne og hun føler seg friere. Når man skreller vekk de mer uviktige tingen i livet, står man sterkere i sin egen mening med livet. Med den nye innsikten blir det lettere å fokusere på det som opplevs mer meningsfullt og viktigt. Man får større marginaler til å møte livet.

Hun skriver blant annet:

"Når skjedde dette? Hvordan gikk vi fra å være gode naboer, som stilte opp på dugnad og gjorde innsats for fellesskapet, til å bli en gjeng egosentriske forbrukere, som helst vil utkonkurrere naboen ved å ha litt finere bolig, litt nyere bil, og hakket fjongere garderobe? Blindheim retter oppmerksomheten mot 1980-tallet - det elleville tiåret da markedskreftene ble sluppet løs.
- Det var da dyden ble tatt i Norge. Markedet skulle styre mer. Alt skjedde på den tiden. Politikerne åpnet for mer reklame, og kommersielt TV ble tillatt. Finanskreftene ble deregulert. Det var ikke lengre politisk bestemt hva renten skulle være, heretter var det opp til markedet å bestemme, sier Blindheim."
Det får meg å tenke hvor mye politikere egentlig bestemmer over samfunnsøkonomien og hvor mye står storkapitalet og rykker i trådene?

Lee forteller også om de diskusjoner venninnene og hun hadde og et interessant tema er når de snakket om hvordan fokus på kjøpekarusellen kunne påvirke deres barn:

"Tanken på barna vokste til et kjempetema i løpet av kvelden. Det var kvalmende å tenke på at barna skulle vokse opp i et hjem der ting og materielle verdier var det viktigste. Og enda verre: Mitt behov for å tilfredsstille barnas materielle behov umiddelbart fratok noe verdifullt."
Videre skriver hun:

"I forlengelsen av dette, måtte jeg innrømme noe langt verre for barna: I min iver etter å oppfylle alle deres ønsker, og som resultat av at jeg alltid ønsket å være i forkant av ethvert behov som kunne oppstå, hadde jeg tatt fra dem noe grunnleggende. Jeg hadde tatt fra dem muligheten til å ønske seg noe. Jeg hadde tatt fra dem opplevelsen av å få et av å få et ønske oppfylt! Hvis jeg tenkte meg om; hadde de virkelig ønsket seg noe i løpet av sine korte, lange liv? Visste de egentlig hva en ønskeliste var for noe, at det var en forskjell på en ønskeliste og en handleliste?"
Når Lee og hennes venninner vel hadde tatt seg tid til å tenke over hvordan de levde kom den ene etter den andre innsikten som perler på en snor.

I boken tar Lee opp forskjellige temaer som overforbruk, bærekraft, avhengighet, økonomi hos forbruker, og hvordan markedet påvirker oss, ikke minst hvordan vi påvirkes av reklamekampanjer.

Det  her er en bok som alle kan ha glede av å lese, ikke bare de som opplever seg som shopoholics.
Det her er en bok som inspirer til diskusjoner om forbruker makt og bevissthet om hvordan vi påvirker økonomi, etikk, og miljømessig med våre valg av hva vi legger penger på. Noen betaler en pris når vi, for eksempel, kan handle meget billige klær i våre butikker. Hva tjener de som arbeider i tekstil bransjen i Bangladesh? Hvordan er deres arbeidsmiljø? Hvordan er arbeidsmiljøet hos de bønder som dyrker bomull? Lee skriver at det brukes store mengder sprøytemidler på bomullsfelten. Hva gjør det med de som arbeider med bomullsproduksjonen? Hva gjør det med miljøet? Når store mengder med klær transporteres fra Asia til oss i vest, hva gjør det med miljøet?

Lee har intervjuet flere eksperter på miljø og økonomi og hun får med forskjellige perspektiver som jeg mener er viktig å reflektere over.

Jeg har valgt å leve et enklere liv på grunn av min egen helsesituasjon. Jeg har ikke klær i skapet som ikke er anvendt og som fremdeles er ubrukt. Min akilleshæl har vært bøker. Har mange uleste bøker, og på grunn av det har jeg avstått for å være med i en bokklubb. Er det noen bok jeg ønsker å lese kan jeg løse det med å kjøpe den eller å låne på biblioteket. Det blir mye billigere på den her måten enn å være med i en bokklubb og å glemme å avbestille den. Jeg er også bestemt på å lese ut flere bøker enn hva jeg tar inn.
Nå er vi inne i en tid der vi kan lese bøker digitalt. Man risikerer ikke at boken blir slutsolgt, sparer miljøet, og samler ikke støv i bokhyllen. Samtidig kanskje det leder til at folk mister arbeidene sine.
Det her er et tema som har mange sider, men det er viktig å reflektere kring hva vi "sponsrer" når vi bruker penger.

Boken "Shoppingfri" ligger rett i tiden, og jeg kan med varm hånd anbefale denne lettleste bok.

torsdag 19. september 2013

Hvorfor forsvinner biene?

Marla Spivak tar opp et alvorlig tema om hvorfor biene dør og hvorfor. Den her forelesningen er saklig og informativ, og det er et tema som virkelig berør en. Den industrielle matproduksjonen har et pris både for dyr, natur og oss selv, og derfor trenger vi å ta oss tid til å reflektere kring hvordan vi kan gå videre med konstruktive løsninger. Spivak har sine tanker om det.

tirsdag 17. september 2013

Rydd opp i kjøkkenskapene og spar penger

samvirke.dk er det et interessant innlegg om å rydde opp i kjøkkenskapene og på den måten spare penger. Tanken er å ha en overblikk over hva man har og å bruke det før man kjøper nytt. Hvis man ikke har overblikk er det fort gjort å kjøpe inn noe man allerede har i skapene, som kanskje til og med snart blir for gammelt.

Oprydningskonsulent Kamille Sommer gir konkrete råd hva man kan gjøre for å få orden i skapene:

  • Start ikke med hele rummet, men begynd i stedet med et skab eller en enkelt hylde. Det er mere overskueligt.
  • Alting skal have sin faste plads, så du ved, hvor ting er. Hav eksempelvis alle knive et sted, og alle måleskeer et sted. Så skal du heller ikke lede efter dem.
  • Gruppér dine madvarer. Saml mel med andet mel, ris med ris og pasta med pasta. Igen får du et overblik.
  • Lad ikke ting ligge i lag eller stå og skygge foran hinanden i skabet. Alting skal kunne ses. Så kan du hurtigt se, om der er havregryn, når du åbner skabet – og ender ikke med 4 poser, der er åbnet.
  • Gå jævnligt dine ting igennem for at se, om holdbarheden er overskredet. Er den det, så smid de "gamle" varer ud og køb først nyt, når du skal bruge det igjen.
Les videre på samvirke.dk

mandag 16. september 2013

En periode med levende lys og en god bok.



Sommeren går over i høst, men minnene etter en god sommer lever fortsatt i oss. Nå går vi inn i en periode med levende lys, en god bok, og noe varmt og godt å drikke. Jeg synes at høsten er en fin periode, i hvert fall før det blir mørkt den meste tiden av døgnet.
Jeg har sortert vekk sommerklærne  og tatt frem klær for en kaldere årstid. Hvis man gjør det en 10-15 minutter om gangen går det lett. På den måten får jeg oversikt på hva jeg har og hvis det er noe jeg trenger. Det var noen klær forrige vinter som ikke kom frem, fordi jeg ikke husker dem. Det finnes en risiko at man kjøper noe som man ikke trenger der og da.
Det er mindre enn et halvt år til da retten til AAP går ut, og hva som kommer deretter er ikke lett å vite. Når Høyre med flere borgerlige partier vant valget, får det meg å lure på hva som skjer med oss kronikere. Når Moderaterna kom til makten i Sverige ble det raskt gjort forandringer i
sykepengeregelverket. Etter en bestemt tid ble folk utforsikret og måtte leve på sin livskamerats lønn. Det innebærer at sykdom i familien i lang tid kan lede til fattigdom.

Det kan være en god grunn til å forenkle sin livsstil så godt det er mulig.
Her på Hamar har vi en flott bruktbokbutikk som heter Bruktboka.

I linken fra Hamar Dagblad her  kan du lese om Bruktboka. Jeg har vært kunde der i flere år, og det er mange bøker som har blitt transportert dit fra vårt hjem. Det er en del år siden som jeg bestemte meg for å ikke kjøpe mere lagringsplass/bokhyller og begynte å sortere ut bøker som jeg likevel ikke kom til å lese. Nå har jeg en god mengde penger i tilgode der og det kommer bra tilpass når jeg skal kjøpe nye brukt bøker til halv pris. Med de her bøkene trenger jeg ikke å stresse med å levere bøker til en viss tid, som man gjør på bibliotek.
Jeg kjøper flere bøker på samme gang. Det er en god løsning å ha noen uleste bøker hjemme når man har en dårlig periode og det ikke er så lett å gå på shopping.

Dere har sikkert andre fine knep på hvordan dere kan forenkle hverdagen. Nøden gjør mester, eller noe slikt?

onsdag 11. september 2013

Fikk et brev.

Det er tid for å få innvilget nye AAP måneder. Jeg har idag fått brev fra NAV, om at jeg får fortsatt AAP i to måneder og at jeg i 2 uker skal skrive en ukeslogg der jeg beskriver hva jeg klarer om dagene. Min lege skal skrive en ny erklæring og det er sendt over en søknad til Skogli for en utredning. Det er bare som forventet da min rett til AAP tar slutt 28/2-2014. Det kan bli en spennende høst med møten med mange spennende personer, samtidig som jeg kommer å møte meg selv i døra.

Når det er viktig å fokusere på det som jeg kan, må jeg nå også fokusere og dokumentere på det som jeg ikke kan. Det er ikke like moro. Som om sorgen over å ikke være frisk var stor nok som det er.

Det mest vanskelige spørsmål er å skrive hva hva jeg ville klart på arbeidsplassen dersom jeg skulle møte opp i morgen. Er det noen enkle oppgaver som jeg som jeg kan gjøre? Er det de dagene som mine hode, nakke og ryggsmerter er som størst kan man bare glemme å komme på jobb. Og skulle jeg komme på en arbeidsplass er det en stor sjanse at det skulle ta mange dager før jeg skulle kunne komme dit neste gang.

Videre ønsker de at jeg skal oppdatere min CV på nav.no. Det innebærer at jeg skal lete blant mine gamle papir. Kjenner meg trøtt bare jeg tenker på det. Jeg får ta det en av mine bedre dager.

Jeg ser godt at NAV har regler å følge, og at det må være slik. Jeg har en hyggelig saksbehandler og har gode erfaringer av NAV.

Men det her slår meg rett i ansiktet og tar en del av luften fra meg.
Jeg kommer å følge opplegget, og det kan være bra å komme til en klarhet.

søndag 8. september 2013

Om sorgeprosess og å følge sin natur



Vi har hatt underbart vær i sommer. Lys og varme er den beste medisin for meg. Min far døde i juni, så det har også vært en del alvor. I min sorgeprosess, har jeg tatt meg mye tid til å bare være. Det har vært godt å ha en liten hage å arbeide med. I død og sorg er det en god helbredelse å bygge liv, eller kanskje bedre, spille på lag med naturen. De stunder jeg har vært i hagen, har mine tanker fått flyte fritt. Tiden går fort. Et liv går raskt fremover. Jo eldre jeg er, jo mere føler jeg at tiden går.

Man føds og får et liv å leve. Hva gjør vi av det?  Hvordan har det vært? Hvordan er det? Hva ønsker jeg fremover?
Det føles som en sommer der jeg gir slipp av mye i mitt liv, og det må jeg gjøre for å få rom med den person jeg er idag.
Når familjemedlemmer dør, da får vi overta ting som også kan fungere som minner. For å få plass med alle sine ting får man gå over sitt hjem, og sortere vekk ting som ikke fyller sin oppgave lengre. Alt har sin tid på jorden.
Nå har jeg sortert vekk mye av min gamle kurslitteratur. Det er likevel gamle kunnskaper, som bytts ut med nye i den takt forskningen går fremover.


Jeg går også gjennom kjøkkenet for å se over hva vi har og hva som trengs, eller ikke trengs.
I morgen går jeg gjennom all plastikk i kjøkkenet for å se over om alt plast er sikkert nok til å ha mat i. Tenkte også å se over om vi har gammel mat i kjøleskapet, som ikke er spiselig lengre.
Når man skreller av det man ikke trenger lengre, føles det som en renselsesprosess, som en psykologisk detox.
Det er et resultat av en prosess som har pågått i mange år, og som fortsetter gjennom livet. Når man er forbi en fase, blir det som å legge av seg gamle slitte klær som man ikke trenger lengre. De legger man fra seg på livets veg, og der får naturen gå sin gang.
Hvis man holder igjen kanskje man blir "stagnert" og livet står på vent på en måte. Man kanskje føler at man har kjørt fast, og kommer ikke videre. Det kan også være en konsekvens av indre utrygghet, og da er det viktig å arbeide videre med trygghet som tema.
Livet kan virkelig være brutalt mange ganger, og da er det ikke rart om vi holder oss igjen.
Jeg er så gla jeg idag lever i en trygg livssituasjon, fordi det er det som ofte må til for både helbredelse og møte livet der man er her og nå. Det er vanskelig å møte livet på godt og vond når man hele tiden er i en indre alarmberedskap.
Det må politikere og helsepersonell være bevisst over i møte med syke folk.
Trygghet er et grunnbehov vi har. Men det er ikke alltid vi har det eller er det.


fredag 6. september 2013

Hva er nok klær?



Leser en bra blogg om Feng Shui og Simple Living som er jordnære og inspirerende. Har nå lest kategorien om
Klær og forvaring av klær.
Jeg ser på kommentarene at er mange som ønsker å rense ut klær for å forenkle livet, og noen ønsker å ha minimalt med klær. Det ser ut som om mange har blitt overmettet av sine omfangsrike klæskap.
Jeg er ikke minimalistisk på noen måte, men interesserer meg for å forenkle livet. Noen mener mindre antall klær leder til mindre store bunker med klæsvask, og det kan det nok ligge noe i for mange. Noen blogger om Simple Living som jeg leser om å sortere ut klær som de ikke trenger, forteller de om klær som ikke er brukt og sekker med klær som transportere til veldedighet. De beholder de klær som de liker best, og føler seg mere fornøyd med hva de har.
For å føle seg fornøyd må man ta seg tid til å føle på hva som er her og nå. Det er en stor forskjell å hele tiden strekke seg etter mer og mer, og å innse at man har det man trenger og derfor kan ta seg tid til å slappe av. Bloggeren Irene forteller om fattigdomsbevissthet og velstandsbevissthet. Hvis man føler seg urolig fremtiden er det fort gjort å samle på mange, mange ting. Og det er et annet interessant tema.
For meg er det viktig å ha nok klær slik at jeg ikke blir nødt til å vaske når jeg har mine dårlige dager. Jeg ønsker også å ha en full maskin når jeg vasker klær, både for miljø og økonomi.
Det interessante med en slik blogg er for meg at jeg på en ny måte blir bevisst over hvordan mine praktiske valg påvirker meg. Det leder til nye refleksjoner over hvordan min fysiske miljø påvirker mitt indre og det er en bevisstgjøring som jeg setter pris på. Når jeg tar meg tid til å føle på hvordan min fysiske miljø påvirker meg fysisk og psykisk, blir jeg kreativ og det føles veldig godt.
Jeg legger ikke fokus på bagua og andre Feng Shui begrep, men tenker over hvordan interiør og annet kan påvirke en på en jordnær måte. Alle er vi forskjellige, og derfor er det viktig å finne sin egen veg, ikke bare følge hva som er modern akkurat nå hvis man ikke liker det.
Det blir som det skånska julebordet der jeg tar den mat som jeg liker og lar resten være, og slik gjør jeg på det meste som jeg leser om.


torsdag 5. september 2013

Sortere ut det gamle for å få rom som gleder idag.

Høsten nærmer seg og jeg har allerede lagt de fleste sommerklærna til vinterforvaring. Samtidig får jeg oversikt over mine høst og vinterklær og kommet frem til at jeg akkurat nå har det jeg trenger. Det innebærer at jeg kan fokusere på andre ting som å nyte det fine været og å ta vare på det hverdagsysler. Når min helse er som den er, må jeg tenke over hvordan jeg organiserer min hverdag. I flere år har jeg blant annet sortert vekk ting som jeg ikke lengre trenger eller der mitt fokus blir på helt andre ting. Jeg hadde en gang mange bøker, men det har jeg renset vekk mer og mer. Vi har en butikk her på Hamar som heter Bruktboka. Når jeg tar dit mine gamle bøker får jeg en tilgodelapp, og med det behøver jeg bare betale halvt pris på andre brukte bøker. Det kanskje ikke er den optimale løsningen for forfattere men når man ikke er frisk og ønsker at pengene skal rekke lengre, er det bra.  Det innebærer ikke at jeg aldri kjøper nye bøker, men jeg tenker mere over det før jeg kjøper. Romaner kan jeg kjøpe på Bruktboka, men når jeg vil lære meg mer om for eksempel kost og helse, da blir det nye bøker.
Med de nye lesebretten så trenger vi ikke lengre så mye lagerplass som samler støv. Da kan man fokusere på andre ting som man vil omgi seg med idag. Når jeg nå har blitt 50 år, tenker jeg mye over hvilke valg som jeg gjør i hverdagen. Kanskje er det på tida å bruke min fine kaffeservis som familien begynte å gi meg når ble konfirmert. Man får jo ikke mye glede av den om man ikke tørr å bruke den fordi man er redd den kan gå istykker. Det er nå jeg lever!
Jeg har også en overblikk av mye ting man bruker og hva man egentlig trenger.
På grunn av mine oppmerksomhet- og minnesproblemer er det viktig å organisere hjemmet slik at det blir mere lettarbeidet. Det finnes mange grunner til å forenkle livet.



Hva ønsker jeg å fokusere på?
Fokuserer jeg på de ting som er viktigst for meg?
Når jeg fokuserer på det jeg ønsker å fokusere på, fokuserer på det som jeg har, da er det enklere å se jeg har det jeg trenger, så lenge jeg har min økonomiske trygghet med AAP. Da kan jeg slappe av og det er et grunnbehov for å få en bedre helse.

Det behøver ikke ta mye tid og energi å sortere ut ting man ikke trenger. Hvis man bruker 10 minutter per dag, blir det 70 minutter på en hel uke. Da får man en del gjort.
Det samme blir det på om man skal rydde opp. Da kan det være lurt å begynne på det enkleste, for å raskt føle på fremgang. Hvis man har bare litt overskudd til det her, kan man se synlige resultat, og smilet blir større og større.
Når jeg sorterer ut gamle ting føles det som om jeg slipper taket om både gode og dårlige minner. Det føles som en befrielse og det blir lettere å puste.
Jeg er i en alder da gamle familiemedlemmer dør, man arver gamle ting, og da må man se over hva man ønsker å beholde av alle ting man har. For meg er det en selvfølge å gi til veldedighet, som til Frelsesarmeen og andre liknende organisasjoner. Det viktig for meg å tenke på andre som sliter og trenger hjelp. Det er ingen som får glede av ting som ligger ubrukt i kjeller og på loftet. Tvertimot kan det bli en belastning for andre den dag man dør, og de som kommer etter må ta tak i elendet.

mandag 2. september 2013

Dagens latterterapi.


Jeg husker godt når hele familien samlet seg fremfor tv:n for å se Marve Fleksnes, en veldig morsom og populær tv-serie i Sverige i 70-årene. Nå finnes ikke Rolv Wesenlund hos oss lengre, men vi har mange gode minner etter ham. Takk for alt du gav oss! R.i.p!
Den her videoen viser når Fleksnes er tatt for fyllekjøring i
Sverige. Damen heter Birgitta Andersson som var vår Teskjekjerringa i julkalender for lenge siden.

torsdag 29. august 2013

Ny forskning: lavkalorikost beskytter ikke mot hjerteinfarkt.

Jeg følger med på vitenskapsjournalisten Ann Fernholm sin blogg om kost og helse: Ett sötare blod

Den her gangen skriver hun om forskning på kost og hjerte-kar sykdommer. Jeg har selv kommet opp i en alder da det virkelig er viktig å tenke over min livsstil. Problemet som jeg ser det at jeg ikke passer inn på de gamle kostrådene. Jeg må lære meg mye mere! Et litet sitat fra det her blogginnlegget: Nya rön: lågkalorikost skyddar inte mot hjärtinfarkt (trots en ordentlig viktnedgang!)

"I höstas meddelade amerikanska forskare att de skulle lägga ner Look AHEAD, den kanske största utvärderingen någonsin av traditionella råd om lågfettkost till typ 2-diabetiker. Orsak till nedläggningen: råden fungerade inte. Det hade ingen effekt på risken att drabbas av hjärt- och kärlsjukdom. Jag har varit ganska nyfiken på resultaten från den här studien. Och så av en slump upptäckte jag idag att de publicerades i somras när jag befann mig i djup semesterkoma. Här hittar du resultaten i New England Journal of Medicine: Cardiovascular Effects of Intensive Lifestyle Intervention in Type 2 Diabetes."

Det sitter kvar siden mange år at det er farlig å spise fett. Nå står jeg her forvirret fordi jeg lurer på hvor mye fett trenger kroppen? Hvis kroppen skal få bruk for de fettløselige  vitaminene trenge vi  spise fett. Samtidig skal man ikke spise for mye fett. Det er bare å fortsette å lese videre om hva ny forskning viser. Puh!

onsdag 28. august 2013

Våre sår

Det kanskje ikke er på grunn av våre feil at vi gjør som vi gjør, men kanskje enda mer våre sår. Det finnes ofte en grunn til at vi er som vi er. Vi har en indre og en ytre side og det er mye som påvirker oss i våre liv.

tirsdag 27. august 2013

Krig er forgiftet ære.

Jeg leser akkurat nå en bok av William Dietrich som heter "Rosettanøkkelen". Den tekst som jeg siterer fra boken er:

"Årevis fra nå kom historikerne til å streve med å forklare den strategiske tanken bak Napoleons invasjoner av Egypt og Syria, bak nedslaktingen ved Jaffa og marsjene uten klare mål. Akademikernes oppgave var nytteløs. Krig handler overhodet ikke om fornuft, bare om følelser. Hvis den har logikk, så er det den vanvittige logikken fra helvete. Alle har vi litt ondskap i oss: Den ligger dypt begravd hos de fleste, enkelte gir seg hen til den, og den blir utløst hos alle gjennom krig. Menneskene avskriver alt de eier for å oppnå denne utløsningen, de tar av lokket på en kjele de ikke en gang visste kokte, og blir hjemsøkt av det i all ettertid. Franskmennene - på tross av sitt sammensurium av republikanske idealer, allianser med fjerne pasjaer, vitenskapelige studier og drømmer om reform - oppnådde først og fremst en forferdelig katarsis, etterfulgt av vissheten om at det de hadde utløst, også kom til å fortære dem. Krig er forgiftet ære."

Når jeg leste det her tenkte jeg direkte på hva som skjer i Syria. Krig od vold traumatiserer folk i generasjoner! De barn som vokser opp i det her preges av det og kommer aldri å glemme. Når de blir voksne og skaffer seg barn, kommer barna å påvirkes av foreldrenes følelser og overlevelsesmåter.I voldspiralen traumatiserer man hverandre og seg selv.

Når kriget i Bosnia pågikk, skjedde det mange overgrep, som det gjør i krig. Flyktningene kom til Sverige og andre land og deres traumatiske sår preget deres liv. Det er et helvete å møte sine traumatiserte minner og å snakke om dem. Det jeg hørte fra kolleger som også arbeidet med flyktninger var at de som hadde gjort overgrep mot andre hadde det enda vanskeligere å fortelle om hva de slet med og hva de hadde gjort.

Tenk dere å blitt truet under våpentrussel til å skyte en slektning, ellers skyter vi deg. Det kan se ut til at det ikke finns grenser for hva man kan gjøre mot sine medmennesker i krig. Hva blir det for ære hvis krigsveteran sliter hele livet med traumatiske minner? Hvordan er det å leve med seg selv når en husker hva man gjorde mot andre under krigen? Bare det å være vitne til vold, setter dype spor!

Jeg håper at man tenker seg nøye om i vest før man eventuelt går til angrep mot Syria. Finns det andre løsninger enn det som sies å være "fredsbevarende bomber"? Det er et stort og komplekst problem og det er lett å tråkke feil.

Jan Egeland forteller i VG: Tragiskt om det kommer til et angrep

Egeland kommer som vanlig med viktige refleksjoner. Han har fulgt med på hva som skjer i Syria. Jeg håper det finns de som lytter til ham.

Jeg sitter ikke på noen løsninger, men ser på hva som skjer med fortvilelse i hjertet.