Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

søndag 25. mai 2014

Ali Hussein

Det er nå mange år siden jeg hørte på Ali Hussein i Skövde. Han hette egentlig Lasse Linderoth, som tok artistnavnet Ali Hussein. Det var et vellykket prosjekt, og det var virkelig morsomt å høre på ham.

wikipedia  kan man lese:

"Oliwer Erik Lasse Lindroth, född 9 november 1972 i Teheran, Iran, död 11 juli 1999 i en bilolycka på E6:an norr om Uddevalla, var en svensk författare, skådespelare och ståuppkomiker."

"Lindroths stora popularitet grundlades 1994-1995, då han blev en centralfigur i komikerklubben "SUCK" tillsammans med Lennie Norman, Adde Malmberg, Babben Larsson, Anna-Lena Brundin med flera.[1]
1995 utkom hans första bok Där inga änglar bor. Den följdes av ytterligare tre, den sista utgiven efter hans död. Samma år skapade han "Ali Hussein", ett alter ego han använde som ståuppkomiker. Med utländsk bakgrund och personliga erfarenheter kunde han i denna roll gyckla med vardagsrasism och främlingsrädsla. Trots att han hotades av rasistiska grupper fortsatte han sitt arbete.[2]

Når han døde i et trafikkuheld i 1999, hade han begynt en karriere i Oslo. Noen uker senere etter hans død, føddes hans barn. Han hadde så mye å gi, men hans tid var ute dessverre. Han var veldig morsom, og jeg ler høyt når han begynner å snakke om Astrid Lindgren og Selma Lagerlöf her i youtubefilmen.

Best of Ali Hussein :

torsdag 22. mai 2014

Nå har jeg ikke vondt i ryggen lengre.

På mine arbeider på psykiatriske poliklinikker har jag møtt mange forskjellige personer med mange typer problemer. Man får mye inspirasjon til å reflektere over livet. Når jeg i tillegg da jeg var yngre arbeidet på sykehus fikk jeg også en stor bredde i hvordan livet kan være på godt og vondt. Man blir inspirert til å undres over psyke/soma hva er hva. Hva påvirker hva?
Livet har lært meg at det ikke er nok med psykologi for å få en helhetsbilde av et menneskes univers. Det er så mye rundt omkring oss som påvirker oss, ikke bare det psyko-sosiale. Vi kan ta styring men kan ikke ha kontroll over alt. Det er livets realiteter.

Men nå tenkte jeg fokuser litt på soma/psyke. En dag kom det inn en dame på kontoret, som sa hun hadde ryggsmerter så pass at hun hadde bestilt en time hos kiropraktor. I 45 minutter fikk hun øst ut sine frustrasjoner og sinne, og det var mye å reagere på. Livet er slik fra og til. Når timen var slutt, sa hun smilende før hun gikk ut: Nå har jeg ikke ondt i ryggen lengre.

Det var en dag for mange år siden når jeg følte meg sliten på dagen, og kom frem til at jeg skulle hvile en stund. Jeg kunne ikke sove, gikk opp igjen. Skrev en dikt, som oste av sinne. Når jeg skrevet ferdig var jeg ikke sliten lengre.

Når vi holder igjen følelser, holder vi igjen pusten, med hjelp av muskler holder vi igjen tanker og følelser. Da er det ikke rart vi kan føle oss slitne. Det hjertet er fullt av kommer ut gjennom munnen. Når vi snakker ut, kan vi puste ut. Den som har snakket med en psykiater, psykolog eller psykiatrisk sykepleier kan kanskje kjenne seg igjen i at etter å ha snakket ut, kan man legge problemene på kontoret og gå friere ut gjennom døren. Når man kommer ut kan man puste lettere ut, med friere pust kommer mere energi.

Hvis man i den situasjonen får råd som tenk positivt og legg det bak deg, kan resultatet bli omvendt og man tar ikke tak i det som man kanskje behøver. Reaksjonen isoleres og det kan gå bra lenge, men til sist kan det bli en kollaps. Den kan komme når en endelig puster ut, med friere pust, bedre kontakt med følelser.

Hvis man ikke er bevisst over slike sammenheng, og går med utmattelse over tid, hva kan diagnose bli da? Det finns mange veger til utmattelse, og det er trist om noen går med slike plager uten å få hjelp.

Jeg tenker på alle som er kronisk syke, som sliter og føler seg dømt av andre og seg selv. Man biter kanskje igjen og fortsetter samtidig som man trykker ned elendet. Man kan holde det gående en tid, men hvordan går det i det lange løp?

Hva nå enn som er grunnen til at man er syk, så blir man ikke noe særlig friskere av det her. Jeg tenker på de som forteller om at legen eller annen helsepersonell ikke tror på dem, at de skal tenke positivt så blir de snart friske. Det kan kanskje være sant for en del, men ikke for alle. Pasienten biter sammen, trykker ned sine problemer og holder det gående en stund til. Eller kommer de kanskje i ME sekken, begynner å søke helseråd, som hos den enkelte kan være helt feil. Det kan innebære man ikke får riktig behandling.

Utfordringen er å finne riktig diagnose, som leder til rett behandling. Det blir vanskelig i en sekkediagnose.

Det er et stort problem om en behandlingsmetode overselges og pasienten erfarer de blir sykere av den. Hvis lederskapet i helsevesenet ikke er optimalt, i det her fallet opprydning i sekken. Da må pasientene kjempe for å bli hørt, og snakker høyere og høyere for å nå frem. Det andre alternativet er vel å legge seg ned, og det leder jo feil. Hvilke utveger finns det da? Søke på internett? Det er å ta ansvar over seg selv og andre, men det hadde de ikke behøvd hvis helsevesenet rydde opp i sekken til hvem som skulle ha den ene eller den andre metoden.
Hvis vi tenker oss somato-psykiske reaksjoner, hvordan har pasienten det i en slik situasjon? Hva skjer med smerter, spenninger og energinivå? På den måten er det vanskeligere å bli friskere.

Hvis man skal bedre funksjonsnivå, og tilfriskning er det viktig med en kropp og sjel i fred og ro pluss andre viktige faktorer.

Et viktig mål er å arbeide mot fred og ro der tankene flyter som et løv på vannflaten. Hvordan kommer du dit? Hva er din veg? Kjenn etter. Når får du de stundene med indre harmoni? Du vet det allerede, selv om du har glemt det akkurat nå. Når jeg spurte mine pasienter kunne jeg får mange ulike svar, som fiske, hugge ved, gå ut med hunden, meditasjon, avslapningsøvelser, håndarbeid, male bilder, fotografering, baking, sitte ved et vann og bare oppleve hva som skjer, fjelltur, skriving, sitte på kafe og bare se seg omkring. Vegene er mange og man får finne sin egen veg. I de her aktivitetene er det en fordel å kaste ut prestasjonskravene gjennom døren. Hvis man tenker prestasjon er det vanskelig å slappe av. Når man ikke slapper av blir pusten ikke fri, som nå er målet hvis man skal være i ro.

Det er bra med utfordringer som tilpasses der man er i dag, men det er en annen ting.


Jeg velger humor!

Jeg er med på Twitter og der kan man lese mye interessante ting. Jeg følger flere som skriver om psykisk helse, og der er mange kloke personer. Flere skriver at de møter flere som har tro på enkle løsninger, som for eksempel mindfullness, til å kurere psykiske plager og psyko-sosial belastning. Jeg får er en bilde av at en del sliter med utmattingsdepresjon og i tillegg en vanskelig psykisk og sosial situasjon. Når en folk gir dem quick-fix råd, føler de seg enda mere alene og misforstått. Det kan de ha helt rett i. Det er ikke enkelt å forstå noe om de problem som man ikke selv har møtt i livet.

Jeg velger gleden er et tema som kan bli veldig feil for dem som sliter med traumatiske minner og det følelsesmessige kaos som følger minnene hånd i hånd. Det er veldig lett å la seg forføres inn i tenk positiv illusjonen, der realitetene følger med som en skygge som envises å følge med hvordan man enn vrider og vender seg.

Livskvalitet
Det blir mer realistisk å si jeg velger ting som gjør meg glad, for eksempel å leke med en hund valp. Tenk hvilken en stunds mental hvile det gir å leke med en kattepus, selv om man sliter med så mye annet.

Det kan også være å gjøre noe som interesserer en, og som får en å glemme tiden, kanskje lære seg noe nytt eller å ha en hobby.

Det kanskje være å ikke gjøre så mye og å være i ro. Jeg har hørt menn snakke om hobbyer som jakt og fiske kan gi ro og fred.

Leken og kreativiteten er viktig for voksne og små. Inspirasjon som kan få oss til komme til et uttrykk.

Nu synes jeg det er meget viktig med humor og latter, og vegene til å latter kan være mange.
Galgenhumor kan være et middel til å få distanse til oss selv.

Og så lenge det ikke blir så ille, som for dansken, som Johan Glans snakker om i den her youtube filmen så får man være fornøyd, eller hva sier dere?

                                                                    Baksmällan

mandag 19. mai 2014

Kjemikalie coctail tomater.

Det kommer da og da artikler i mediene av økologisk og ikke-økologisk mat, og om det er forskjeller i næringsinnhold. Myndighetene snakker om at vi ikke har kunnskaper om den coctaileffekt som kommer av at vi har så mye kjemiske stoffer omkring oss.
Vi burde snakke mere om bønder, og de som arbeider med matproduksjon og innhøstning, og den arbeidsmiljø de må leve med.
Vi burde også snakke om hva som skjer med grunnvannet og andre områder i naturen etter alle kjemiske stoffer som blitt håndtert i matproduksjonen.
Og hvordan er det å arbeide med bomullsproduksjon?

På Facebook fikk jeg se det her bildet:


Tema var barn som født med deformerte kropper etter at deres mødrer arbeidet med å plukke tomater,
der tomatplantene var sprøytet med kjemikalier, pesticider. Gutten på bildet, lille Carlos ble født uten armer og bein.
Bildet og artikkelen kan du finne her.



Et sitat fra artikkelen The ecologist:

"The 'Immokalee babies' were born with severe deformities after their mothers were each exposed to pesticides whilst harvesting tomatoes. Barry Estabrook reports on the case that shocked the US



Tower Cabins is a labour camp consisting of about thirty drab wooden shacks and a few deteriorating trailers crammed together behind an unpainted wooden fence just south of Immokalee, a city in the heart of southwest Florida’s tomato-growing region.

The community of poor migrant labourers is dreary at the best of times, but just before Christmas a few years ago, there were reasons for joy. Three women, all neighbours, were expecting children within seven weeks of each other. But in the lives of tomato workers, there is a fine line between hope and tragedy.
READ OUR SPECIAL INVESTIGATION INTO THE 'TOMATO SLAVES' SUPPLYING UK CROP
The first baby, the son of twenty-year-old Abraham Candelario and his nineteen-year-old wife, Francisca Herrera, arrived on December 17. They named the child Carlos. Carlitos, as they called him, was born with an extremely rare condition called tetra-amelia syndrome, which left him with neither arms nor legs.

About six weeks later, a few cabins away, Jesus Navarrete was born to Sostenes Maceda. Jesus had Pierre Robin Sequence, a deformity of the lower jaw. As a result, his tongue was in constant danger of falling back into his throat, putting him at risk of choking to death. The baby had to be fed through a plastic tube.

Two days after Jesus was born, Maria Meza gave birth to Jorge. He had one ear, no nose, a cleft palate, one kidney, no anus, and no visible sexual organs. A couple hours later, following a detailed examination, the doctors determined that Jorge was in fact a girl. Her parents renamed her Violeta. Her birth defects were so severe that she survived for only three days.

In addition to living within one hundred yards of each other, Herrera, Maceda, and Meza had one other thing in common. They all worked for the same company, Ag-Mart Produce, Inc., and in the same vast tomato field. Consumers know Ag-Mart mainly through its trademarked UglyRipe heirloom-style tomatoes and Santa Sweets grape tomatoes, sold in plastic clamshell containers adorned with three smiling, dancing tomato characters named Tom, Matt, and Otto. 'Kids love to snack on this nutritious treat,' says the company’s advertising.

From the rows of tomatoes where the women were working during the time they became pregnant, the view was not so cheery. A sign at the entry warned that the field had been sprayed by no fewer than thirty-one different chemicals during the growing season. Many of them were rated 'highly toxic,' and at least three, the herbicide metribuzin, the fungicide mancozeb, and the insecticide avermectin, are known to be 'developmental and reproductive toxins,' according to Pesticide Action Network. They are teratogenic, meaning they can cause birth defects."

Er det noen som kunne tenke seg å spise de tomater dyrket på de felt der mødrene arbeidet? Eller servere det til sine barn?


Jeg ser i matbutikkene at de selger mer og mer økologiske produkter. Fler prøver å spise økologisk mat enn tidligere. Journalister interesserer seg mer og mer for matkvalitet, og det skal vi være glade for.
Snakket med en tysk mann som bor i Tyrkia, og han sa at myndigheten anbefaler folk å skylle frukt og grønnsaker for å skylle vekk eventuelle kjemikalier. De har regler for hvor mye kjemikalier de får bruke, men de har ikke muligheter til å kontrollere alle.

Jeg synes det er gode råd for meg også, eller hva sier dere?

søndag 11. mai 2014

Mennesket, en gud på jorden?


 
Når jeg ser den her filmen tenker jeg: Fy søren, er det noe rart vi blir syke?
Og en spørsmål til: Hvordan blir det for barn som blir født i 2050?
Det kan godt være at mennesket er intelligent, men gjør i handling et zombieliv.
 
Og hvilke mennesker på jorden er egentlig de mest siviliserte?
 
Og hva på jorden er mest gud?
Mennesker?
Dyr?
Naturen?