Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

fredag 30. november 2012

Et voksende interesse for å forandre fokus.

Siri er en blogger som har en mye interessant blogg der hun i 2011 hadde et år med kjøpstopp. Søndag 10/11-2012 skriver hun:
"I ett år levde jeg helt uten å kjøpe en eneste luksusvare. Jeg trengte ikke nye klær, pynteting eller hudpleieprodukter! Jeg levde på det jeg hadde, spiste opp maten min, gikk tur i skogen - OG HADDE DET VELDIG BRA!
Det gledet meg at jeg ikke trengte nye ting for å leve et godt liv, jeg fikk god oversikt over det jeg hadde - og jeg fikk fikset og reparert på de verdiene jeg tross alt omgir meg med...
Det er et faktum at det fødes for mange mennesker i verden til at alle kan leve med den standard vi har i Norge i dag. Men det er også et faktum at vi - de rikeste - faktisk har MYE MER enn det vi virkelig trenger! SÅ: Hvis alle vi reduserer forbruket vårt med ca 30 prosent - og deler med de som ikke har like mye (samtidig som vi slutter og kaste mat og spiser litt mindre kjøtt) så kan i teorien alle som lever i alle land ha det like godt!
Ja, jeg vet at det er mange andre faktorer ute og går her; makt, penger, krig og fødselstall...
Men jeg tror faktisk at det er mulig å utvikle seg videre fra å være et hamstremenneske til å bli et tenkende menneske som er mer opptatt av hvordan jeg har det med meg selv - og med de jeg er glad i - enn det å kunne vise fram til andre hva jeg har råd til å kjøpe...
Jeg tror vi fortsatt er på et trinn i utviklingen der mange ennå ikke har innsett at det å ødelegge naturen og ta maten ut av munnen på andre mennesker bare er å skyte seg selv i foten. Men jeg har tro på at mennesket virkelig er på vei i riktig retning - og at det faktisk er håp for oss!" (Verden går videre... men hvor? )
 
Siri har hatt mange lesere, og har blant annet blitt intervjuet i radio. På kommentarekkene i bloggen kan man lese om mange fler som går i samme tanker som Siri. Det her er en indre prosess som vi bare har sett begynnelsen på.

Jeg følger en del del Simple Living blogger nå og det som er tydelig er at når de hopper av kjøpekarusellen, da gir det rom for de dypere verdier i livet. Man fokuserer ikke lengre på det som man ikke har, og tar seg tid til se over det som man har og hva som er viktigst i livet.  Det ser ut til at man ikke har nok til det når man hele tiden er på veg, går på autopilot, og bare ser fremover. Da er det ikke alltid tid og plass for å se situasjonen ovenfra, eller der og da, hvis man vil.

Når man mister nære og kjære, blir syk i lang tid, mister jobben, da er det mange som kastes inn i virkelighetens her og nå, hva det var man miste og hva man faktiskt har.

I hvilke situasjoner har vi det som best? Det finns vel like mange svar som det finns individer, men likevel finns det situasjoner som vekker positive assosiasjoner hos mange. Leke med en hund eller katt, sitte og bare lytte på skogens lyd, være sammen med familjen, med de nære og kjære, sitter og se inn i ilden, og så videre.
Hvis man er i kjøpekarusellen, blir glad en stund, men snart blir fokus noe annet.
Får ukeblader, reklame og så videre oss på villspor, selv om vi tenker at det ikke skal påvirke oss.  Det finns mye informasjon som vi tar inn, men alt kommer ikke opp i bevisstheten, før vi stopper opp, og gir bevissthetsprosessen tid, rom og plass.

Jeg snakket i vinter med en sykepleier, som holder kurser i meditasjon. Hun sa at interesset for meditasjon har tatt helt av. Det er fler og fler som tar seg tid til å få kontakt med sitt indre.

Noe er i ferd med å presse seg frem!

onsdag 21. november 2012

Tragisk når syke folk blir sykere av psykiatrien.

Jeg har akkurat nå sett på et innslag fra TV2 om en meget klok og reflektert dame. Hun heter Anne Grethe Teien og hun forteller om hvordan hun for over 10 år siden gikk inn i veggen og ble psykotisk. Hun var sliten etter en lang tids stress med blant annet studier.
Da fikk hun kontakt med psykiatrien for første gang. Et år senere åker hun på en ny psykisk smell og ble innlagt på tvang.

I intervjuen forteller hun for TV2:

"Anne Grethe Teiens problemer startet for ti år siden, da hun fikk en psykisk smell mens hun studerte dans i London. Diagnosen var psykose. Hun hadde angst og isolerte seg i økende grad fra venner og kjente.
En ny kollaps noen år senere endte med tvangsinnleggelse, og senere tvangsmedisinering fordi sykehuset mente hun ikke tok medisinene.
– Jeg tok medisinene, selv om jeg var motvillig. Jeg visste at jeg burde gjøre det for å komme meg ut derfra, og at det var dumt å ikke samarbeide, forteller hun.
Teien sier at medikamentene ga voldsomme bivirkninger. Hun fikk en dyp depresjon og mistet evnen til å snakke og tenke klart. Hun, som aldri hadde blitt vurdert som suicidal, forsøkte å ta sitt eget liv i ren desperasjon.
Hun mener dette var et rop om hjelp. Men hun var ikke fornøyd med oppfølgingen hun fikk på institusjonen hun var innlagt.
– Det var ofte en veldig aggressiv tone, spesielt på en av avdelingene jeg var på. Jeg ble kjemperedd, forteller hun til TV 2 Nyhetene.
Hun tror at både psykiatere, leger og sykepleiere egentlig prøver å gjøre sitt beste, og at mange av dem er idealister og folk som har en god intensjon med å jobbe i psykiatrien. Derfor tror hun mange blir frustrerte når de føler at de ikke når fram til pasientene. "
 
Hun forteller om tvangsinnleggning, tvangsmedisinering og belteslegging. Hun forteller om følelser som redsel, fortvilelse, maktesløshet og følelse av en "ut ur kroppen", noe som får meg å tenke på sjokk. Hun hadde store bivirkninger av medisinen, men nådde ikke frem til personalet med sine synspunkter. Hun ble sykere da hun var tvangsinnlagt, og prøvde å ta livet sitt, noe hun tidligere ikke hadde hatt en tanke på. Hun opplevde miljøet som kallt, og jeg får tanker om fremlingsskap og avmakt når jeg lytter på det som hun forteller om.

Vendpunkten kom når man gjorde en byråkratisk feil, der man glemte å fornye tvangsvedtaket Det hadde gått 2 dager over fristen og da ble hun med en stor lettelse utskrevet, når de ikke lengre kunne holde henne på tvang.. Hun har ikke etter det her hatt noen kontakt med psykiatrien.

Hun sier:

"– Da jeg kom ut, neddopet og sedat, hadde jeg mistet alt av ressurser. Nå har jeg fått kontakt med livskreftene mine igjen, sier Teien.
Hun er ikke bitter, men forteller at hun har brukt lang tid på å forsone seg med de dårlige opplevelsene hun har hatt. "
 
 Anne Grethe er en dame som ser nyansert på Tvangsinnlegger:
"Hun vil likevel ikke ta fullstendig avstand fra tvang innen psykiatrien. Hun mener også det er nødvendig i tilfeller hvor personer har tenkt å ta livet av seg selv eller andre, og vet om mange som har hatt hjelp av medisiner og vært glade for at de er lagt inn på tvang.
– De har min fulle respekt. Men vi er forskjellig og har ulike typer behov, sier hun, og understreker samtidig at hun vet om flere andre som har opplevd lignende ting som henne selv, med dårlige erfaringer.
Hun mener det er viktig at de som vurderer lovverket og tvangsbruken får høre disse historiene. "
 

Her har vi om igjen betydningen av å tilpasse behandling til pasienten. Det som er bra for noen er kanskje ikke bra for noen annen i det hele tatt!

Jeg får assosiasjoner til mine gamle arbeidsplasser i Sverige. Jeg arbeidet blant annet i Skaraborgs læn, der man startet et mobilt kriseteam der man fokuserte på ungdomer og unge voksne i krise. Tanken var å møte psykosegjennombrudd så raskt som mulig, og behandle de som en krisereaksjon. På den måten tenkte man at man kunde forhindre kronifiering av psykosen. Det var viktig å møte hele familjen, og helst hjemme hos dem. Den som var i krise skulle få hjelp til å sove og hvile ut, og da kunne de bli tale om innsomningstabletter. Tanken var å vente å se, før det ble tale om antipsykotisk medisin. Det skulle være i lave doser, slike at de unge ikke ble overmedisinert.
Det var viktig å gi de unge fred og ro, noe som de selv også instinktivt søkte seg til. Når de var hudløse og angstfyllte trengte de å skjermes. Nå var ikke alle som fikk hjelp av kriseteamet psykotiske, men man tenkte at hvis man kunne hjelpe noen som var på veg å bli psykotiske, da tjente alle på det.

Hvis de kom i ett miljø der de ikke hadde fred og ro, gikk stressnivået, fight-flight reaksjonene igang.
Det er et dilemma når psykiatrien er organisert som i gamle tider, og pasientene kommer i et urolig miljø. Der er det ikke lett å få pusterom og å slappe av.

Når det handlet om personer som hadde vært psykotisk ved flere tilfeller, hadde man viktige samtaler i gode perioder. Man gjorde avtaler om hva omgivelsen skulle gjøre når de ble sykere igjen.

Det er en stor tankevekker å lese om Anne Grethes erfaringer av psykiatrien, og at hun måtte ta seg fra psykiatrien for å bli bedre! Skjønner godt at hun er redd for å komme i kontakt med psykiatrien igjen.

Slike historier som Anne Grethes er viktige erfaringer som vi må lære oss av.

Det er ikke lett å få tilgang til psykiatrien idag, og folk hinner å bli sykere før de får kontakt. Når de senere er så dårlige at de får psykiatrisk hjelp, da er det risiko at de konkurerer om å være mest suisidal for å fortsette være innlagt hvis det er det de trenger. Det kan bli en negativ spiral som ikke er lett for noen.
Hvordan skal psykiatrien kunne reprodusere arbeidskraft, hvis de sliter med å ha tid med alle, og pasientene får vente så lenge for å få kontakt at de må ha mere resurser for å bli bedre?
Nå vet jeg at det ikke ser slik ut på alle steder, men det rammer mange nok!
 

søndag 18. november 2012

Sell your crap. Pay your debt. Do what you ...



Meget tenkverdt! Tidsklemme, kjøpsirkus, karriære og så videre kan dekke over en verdiklemme!
Hva er egentlig viktig i livet? Gjør vi de riktige prioriteringene i våre livsvalg?
Hvordan har du det akkurat nå?
Hvordan har jeg det?
Det er så viktig med de meditative, kontemplative stundene der det er tid og rom for å tenke over de viktigste spørsmålene!

torsdag 15. november 2012

Man kan ha en betennelse i kroppen, selv om det ikke vises i blodprøvene.

Vi har idag mye spennende forskning på stress, stressmestring og hvordan våre tanker og følelser påvirker vårt velbefinnende og helse. Det var en tid da jeg selv tenkte at lang tids stress var grunnen til at jeg var ufør, og hvis jeg bare slappet av, mediterte, pustet riktig skulle jeg bli frisk en dag. Jeg har søkt forskjellige behandlinger som skulle hjelpe meg med å løse opp blokkeringer og muskelspenninger. Jeg ble mer avslappet av behandlingene, men samtidlig fikk jeg mere og sterkere symptomer den tid jeg gikk i behandling.
Jeg har hatt mye inspirasjon fra immunologen Sanna Ehdin og hennes bøker om holistisk helse. Jeg tørr ikke å stå opp for alle de alternative metoder som hun skriver om, men når hun skriver om hvordan man kan påvirke friskprosessene i kroppen på mange plan da er jeg med. Det finnes mange grunner til å påvirke allmenntilstandet i kroppen enten en er frisk eller syk. Den tid man er opptatt med å støtte opp friskprosessene i kropp og sjel, da avleder man oppmerksomheten og får en stunds hvile fra det å være syk og at livet begrenser en. Jeg tenker at når man har realistiske forventninger og ikke forventer "mirakler" da behøver en ikke å bli skuffet når man ikke blir frisk.
Man kan være både realist og å arbeide mot positive, og ikke minst konstruktive mål. Det her er en måte å se på sin helse som godt kan kombineres med vårt helsevesen. Jeg har stor tro på at vi kan ha mye å tjene på at leger får mere utdannelse på kost og næring, og hvordan kjemiske stoffer påvirker vår helse.

Jeg har prøvd mye på stressmestring, pusteteknikker, mindfullness og meditasjoner, og når det som best har hjulpet meg til en bedre livskvalitet, har jeg begynt å fokusere på fysisk helse. De seneste året har jeg slitt ekstra mye med allmenntilstandet. Det har sett ut til at immunforsvaret har vært svekket. Jeg fikk for eksempel helvetesild i april, og i sommer har jeg hatt mye smerter i hode, nakke og rygg, og vært følsom for lys. I sluttet av august knakk jeg en jeksel ned til pulpa. Prognosen for den jekselen var dårlig og det viste seg at det ikke gikk å redde den. Men før den diagnosen måtte tanne renses og få en provisorisk fyllning. To dager etter det første tannlegebesøket fikk jeg smerter fra helvete og det var en betennelse som fikk behandles med antibiotika.

Den uken jeg tok på antibiotika ble på en måte en vendpunkt. Jeg fikk litt mere energi, og hode, nakke og ryggsmertene forsvant! I over en måned var det rolig på den fronten, selv om jeg hadde dager når jeg måtte hvile mye for å lade batteriene. Når smertene kom tilbaks etter 5-6 uker, da var jeg sikker på at jeg har en infeksjon i kroppen. Det var bare noen dager til vi skulle reise til Tyrkia, min fastlege hadde høstferie, men på VOLVAT hadde de en time på kort varsel. Det ble en helsekontroll, med blodprøver, ekg, puls, blodtrykk og annet. Det var inga markører som viste på infeksjon. Nå kan man ha en infeksjon som ikke viser seg på de vanlige prøvene. Det fikk meg å undres. Kanskje jeg også skulle ta en borreliatest, som sendes til Tyskland?

Jeg ser det som min livsglede og livskraft at jeg søker meg svar på mange plasser, for å bli frisk. Jeg skjønner godt alle de som protesterer mot helsevesenet og vander seg mot andre kreative "løsninger". Det å være syk er et frihetsberøvende! Det er også en fattigdomsspiral, selv om vi lever i et fantastiskt flott land. Er det noen som tror at det lønner seg å være syk og uføretrygdet, burde gå noen runder med seg selv. Hvis du er frisk og arbeider, vet du hva som kan skje deg økonomiskt hvis du blir ufør? Alle kan vi bli syke og da er det ikke nok med en sterk vilje! Tro meg, jeg vet! Men det er et annet innlegg.
Igår kveld var jeg hos en tannlege som skal hjelpe meg med en ny tann. Han tok en røntgenbilde og og sa at jeg hadde en kronisk betennelse under jekselen og det har jeg gått med lenge! Det hadde begynt å bli en cyste der betennelsen var, den nedbrytende prosessen hadde gått så langt at jekselen hadde blitt sprø, og derfror knakk den.
Det er ikke rart jeg har hatt et dårlig allmenntilstand i kroppen! Det er mye blodkar i det området og når bakteriene kommer i blodbanen kan mye skje. Det her er ikke noe å leke med, og det gjør det ikke lettere når inga markører avslører at her er en betennelse!!!
Jeg har god kontakt med kroppen og har mye hjelp av min intuisjon. Det er en meget viktig funksjon som vegleder hvordan man skal ta vare på seg når en ikke er frisk. Jeg har følt at kroppen har slitt veldig når jeg har hatt de dårlige dagene.
Nå tenker jeg ikke at det her er hele grunnen til at jeg er ufør, men det er en viktig nøkkel for å få et bedre allmenntilstand. Det er viktig for å gi kroppen god nok miljø for å stimulere selvhelbredelse.

Det bekymrer meg veldig når jeg tenker at man har gjort en sekkediagnose av symptomet utmattelse, og at cbt/get "i følge forskning" er behandlingen, og at man ikke skal legge så mye oppmerksomhet på hvorfor man er syk. Huff! Grusom å tenke på hvordan det kan gå med folk som ikke ska trenes opp, men som må energiøkonomisere for å ta vare på seg. Det er så viktig å ta seg tid til å lytte på pasientene, og å se hvem man har fremfor seg.

Jeg håper nå få litt mere energi, mindre symptomer i vinter med hjelp av at betennelsen forsvinner fra der jekselen satt, og den gode dosen med D vitaminer som jeg har tatt det seneste året. Hver eneste skritt fremover føles som mirakel!

tirsdag 13. november 2012

Mindfulness on BBC Breakfast




Jeg har i flere år blitt mer og mer interessert i mindfullness, meditasjon, simple living, og har vel alltid tenkt over de dypere sammenhengene i livet. Den her filmen er et koseligt innslag om temaet mindfullness. De snakker om helsemessige gevinster av å bruke mindfullness mediasjonsteknikker. Jeg bruker selv de her teknikkene, og jeg synes det er en spennende indre reise. Når man av helsemessige grunner må begrense de ytre reisene (nåja, litt kan jeg reise), så kan man likevel fortsette de indre reisene.

Lykkefølelser er et fysiskt tilstand, når vi er i de rette omstendighetene. Lykke føler vi når vi er i fase med oss selv, og hvis vi stresser og prøver å fylle livet med for mye aktiviteter, ting og annet, da springer vi ifra vår lykkefølelse. Jo mindre vi har kontakt med lykkefølelsene, er det lett å søke den i vår omgivelse. Hvis det skjer? Hvis jeg kjøper den jakken?

Tenk positivt! Fokusere på det positive! Jo mere vi søker lykken rundt oss, jo mindre kontakt får med vår indre visdom. Jo, naturligvis går ytre og indre miljø sammen, men det handler om nyanser. Hvis en person sliter med traumer, lever i traumatiske forhold, kan det være fort gjort å miste kontakten med seg selv, når man stenger av kontakten med kroppen. Det er lett å gå seg vill.

Mindfullness aktviteter og og avledningsaktiviteter kan gi oss gode stunder, og det er viktig at man ikke stresser med å nå et resultat, fordi da er det lett å komme inn i låsninger. Da låser man seg, blokkerer seg og dårlig samvittighet stresser. Man får også regne med at dagsformen og hvor man står i livet spiller inn for hvor avslappet man kan bli.

Når man arbeider med mennesker kan det være av en stor verdi å praktisere mindfullness meditasjon på seg selv, for å spre ro rundt seg og selv få energi. Begrepet vegetativ integrasjon betyr at vi påvirkes hvordan den som skal hjelpe oss puster rolig og tar det rolig, Da tar den som får hjelp ubevistt etter pusten av hjelperen. Omvendt kan hjelpere få en impuls om hvordan individen har det med seg selv, hvis hjelperen ubevisst tar etter individens pust. Her finns det store muligheter for en bevisstgjøringsprocess om hva som skjer her og nå. Hvis begge parter er nysgjerrige kan det bli en spennende prosess. Det er viktig å ikke døme, men hellre rolig konstatere at slik er det.

Det her burde få store konsekvenser for helsevesenet hvis den psyko-sosiale arbeidssituasjonen er altfor pressende, slik man leser om hvordan helsepersonell arbeider under i forskjellige organisasjoner. Tror ikke jeg trenger å gi eksempler på det. Hvis pasientene reagerer ubevisst på legers, sykepleieres, og andre fagpersoners pust, hva skjer da med behandlingen og tillit til helsevesenet?

Mindfullness aktviteter er behaglige, og gir kontakt med gode følelser i kroppen. Det er en vinn vinn sitasjon på mange måter. Det skal ikke være et krav, men vær en mulighet for å finne en godere løsning til det som vi står oppe i der det er muligt og realistiskt.

Hvis man ikke klarer det der og da, er det viktig å få akseptanse at slik er det. Tror for eksempel ikke det er så enkelt med å meditere bort stress i Syria akkurat nå. Det finns situasjoner i livet da vi må mobilisere oss for å overleve. Det finns en tid for alt, å mobilisere seg eller å slappe av.