Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

lørdag 20. desember 2014

Dynamisk dialog

Når vi snakker om helsevesenet og det møte pasienter gjør med leger og psykologer, snakker man ikke mye om den dialog som skjer mellom lege/andre fagfolk.

Dialog er et spennende tema, og når man blir mere bevisst på hva dialog kan gjøre med og mellom oss kan det være nye muligheter å utvikle den.

Jeg så en lege kommentere i en tråd på Facebook om en gruppe pasienter, der han opplevde de hadde mye energi som de brukte innover i stedet for utover. Han opplevde det tok krefter fra ham i det daglige med konsekvense resten av dagen med andre pasienter.

Det gjør meg nysgjerrig på hva det er for personer som vekker slike reaksjoner og hvordan dialogen ser ut.

Det er ingen tvil at noen vekker sterkere reaksjoner hos terapeuten enn andre. Et eksempel på det er traumatiserte flyktinger fra diktaturer og krig. Når de forteller om hva de har sett og opplevd i konsentrasjonsleir eller tortur i fengsel, formidler de sterke følelser, og det "smitter" over på terapeuten. Det kalles for vegetativ identifikasjon, og idag snakker man om speilnevroner. Det her er mekanismer jeg har brukt mye i kontakt med pasienter. Når jeg satte ord på de følelser som jeg ble oppfylt av og spurte om det var slik de hadde det gjorde det noe med dialogen. Hvis pasienten kjente seg igjen i det som jeg sa, kunne de slappe bedre av og de følte seg sett.

Jeg undrer meg iblant om leger bruker den her metoden, og om det er noe som de får lære seg i sin utdannelse. Det er et spennende tema og man blir aldri ferdig med å lære seg det.

Med den her metoden kan man iblant også få frem en persons fordommer om seg selv.

Med en god dialog kan pasienten få en opplevelse av å legge problemer fra seg nå hen går ut fra kontoret.

For å få en god terapeutisk allianse er det viktig å prøve å peile inn hvor pasienten er, og her er dialogen viktig. Man undrer, stiller spørsmål og får svar, spør på ny, assosierer, får svar også videre.
Man må også ha en fokus på hvordan pasienten svarer og reagerer på det man sier.
Det skjer at man sier noe som ikke føles bra hos pasienten, og om man er observant på seg selv, kan man ta opp det med pasienten, som føler seg mer avslappet i kontakten med terapeuten. Der gir ofte et godt inntrykk hvis terapeuten ser og forteller om det hvis noe gått feil. Men det er fort gjort å ikke se har som skjer. Hvis terapeuten innrømmer å ha gjort en tabbe, kan respekten og relasjonen bedres. Alt det her er viktig i en samtalekontakt og en metode for å hjelpe pasienten igjennom indre hinder. Kan terapeuten tåle å være et helt menneske kan det være lettere for pasienten å være det.

For å hjelpe en person å prøve sine grenser, og kanskje overskride noen indre hinder, er det viktig pasienten føler seg trygg med behandler.

Derfor blir det helt feil når man kan lese kronikker i aviser om ME og cbt/gradert trening eller LP overselges, samtidig som man setter merkelapper på hele pasientgrupper. Det her blir overkjøring, mobbing og hersketeknikker.

Det som da skjer er at de syke får mye mer indre stress, uro, føler på maktesløshet med mere. Når jeg ser hvilke holdninger som møter for eksempel ME pasienter og at hvordan det enn svarer så blir de misforstått og kritisert. Når de da møter enda mere kritikk og karikert, gjør det noe med dagsformen og deres helse.

Jeg lurer på hva det har å gjøre med å hjelpe folk til å slå av stressmaskinerier og å få dem å slappe bedre av?

Det her er ikke enkelt, og man må prioritere. For det første må man beskytte seg selv. Når marginalene er små da må man være forsiktig.
Det er også viktig å tenke over hva man skal fokusere på. 
Hvilket mål tenker man seg?
Hva ønsker vi ha mere av? Hvilket fokus er best?

En viktig ting er også hva vi gir.

Hvordan gir vi hverandre kraft?
Hva bryter ned?

Noe som får meg å undres er hvordan leger, psykologer, journalister, og politikere oppfatter diskusjoner i sosiale medier. Jeg har sett en del signaler på hvordan man oppfatter syke fjerndiagnostiserer hverandre, og spør folk som fått en type hjelp og blitt friskere av det, om de hadde hatt den aktuelle sykdommen som diskuteres. De spørsmålen kan få de som ikke har satt seg inn i hva som skjer til å undres over pasientgruppen. Det fins de som heller bensin på det bålet, og vi ønsker ikke å gjøre det vi også.

Hva er det vi ønsker å formidle?

Man kan også skille mellom det å avreagere seg og det å nå frem.
For å nå frem er det en fordel å bevare roen.
Ønsker man å avreagere seg er det stor risk å møtes av forsvarsreaksjoner, og da er kampen igang. Det tar energi og folk orker ikke fortsette å snakke.

Nå er det også en annen situasjon vi må sette lyset på. Hva gjør et menneske som er fortvilt, desperat og hva de enn gjør vendes det mot dem? Det er slik mange med ME opplever det nå.
Jeg har sett tolkninger om negativ tenking når syke og pårørende har kommentert sakligt i ulike medier. Når et menneske i nød prøver å fortelle sin versjon, blir tolket som å tenke negativ. Hva gjør det med et menneske? Er det noen som tror de menneskene puster friere og kjenner seg lettet når de går ut fra kontore som mange pasienter sagt til meg. Det her sier meg mye om misforståelser og å ikke forstå hva som skjer!

Det her handler ikke om at pasienten skal bestemme behandlingsmetode, det her handler om å lytte aktivt.

Hvis man lytter aktivt og pasienten kan kjenne seg hørt, sett og å ha nått frem, leder det til både psykisk og fysisk befrielse og det har effekt på pusten! Det blir lettere å slappe av å fokusere på andre ting som gir glede og inspirasjon! Når en terapeutisk relasjon og samtale gir en forandring i de vegetative funksjonene, da skjer det spennende ting!

onsdag 17. desember 2014

En ny vår.

Det var ikke lenge siden det var nyttår og nå er det snart jul. Jeg har tatt mange pauser fra Internett det seneste halvåret. Siden jeg ble fri fra tannrotsbetennelsen har jeg langsomt blitt bedre. Jeg har hatt stort behov av det meditative tilstand som gir velvære på dypet. Jeg øker forsiktig på aktivitetsnivået, jeg blir litt sliten av det, men ikke mer enn det går på riktig veg. Da blir det mindre energi til sykdomsblogging, men det er godt å fokusere på andre ting.
Jeg gjør litt mere husarbeid, klarer å være litt lengre på kjøpesenter, lager oftere mat, og til min glede kan jeg nå bake lavkarbobrød og bake noen god kake til helgen. Det var mange år siden jeg orket med å bake! Det er ikke vanlige kaker, det er kaker uten sukker og mel.
I høst har jeg spist en mer strikt lavkarbodiett, og jeg har tydelige helsegevinster av det.
Nå er det vinter og jeg spiser som vanlig D-vitaminer og bruker solterapilampe.
Nå har det vært turbulens i ME debatten og den følger jeg. Men eller blir det mer å følge med på hva som skjer rundt om verden. Det føles godt å gjøre andre ting.
Jeg ser frem til en ny vår og den gode følelse det er å oppleve når dagene blir lengre og lysere.
Nå når mørketiden er her får en kose seg på andre måter som ild i peisen, en god bok eller en bra film.

Det tar energi når en øker aktivitetsnivået, og det er viktig å finne sin balanse, noe som innebærer god hvile som motvekt til aktivitetene. Når jeg er i hvilemodus, og da føler jeg intuitivt når jeg kan bli aktiv igjen selv om jeg ikke alltid kjenner meg i god form ennå. Det fungerer og det er godt å kjenne på den indre kraften og visdomen.

Det er ikke så mye som jeg tenker på hvor dårlig jeg var. Det er nå jeg lever.
Men når jeg tenker meg tilbaks hvor dårlig jeg var, for en forskjell det er, og hvilken frihet det er.
Jeg har en lang veg å gå, men når man har vært veldig dårlig, gleder man seg til alt som er bedre enn før.

Jeg bruker fremdeles energiøkonomisering der jeg trener innen de rammer kroppen tåler. Det er så trist å lese om andre som har tolket energiøkonomisering til at være passiv, og etterpå har oppdaget at de tålte litt mer enn de hadde forstått.
Det må ikke være slik. Det er viktig å ha en god kontakt med kroppen og å føle trygghet i sin kropp. Derfor er det bra å gjøre ting som får en å føle seg vel, føle det er godt å puste og der tanker får flyte sin egen veg uten tanke på noe man må gjøre.


tirsdag 16. desember 2014

Et brev til kongen fra ME ungdommer

Jeg har tidligere blogget om ungdommer og barn som forteller om hvordan det er å ha ME. Nå synes jeg det er tid for det igjen. Martin og 58 andre ungdommer har sendt et brev til kongen. hvordan det er å leve med ME.

Jeg har tatt meg friheten å kopiere det hit:

Kjære Kong Harald!
Jeg skriver til Deg fordi Du er kongen vår og har vist at Du bryr deg om de svake i samfunnet. Jeg vet også at Du er opptatt av barn og unges situasjon i Norge og jeg skriver først og fremst på vegne av meg og min bror, men også mange andre barn og unge som lider av sykdommen ME eller myalgisk encephalopati. Etter å ha levd med denne sykdommen i største delen av livet mitt har jeg stadig oftere stilt meg spørsmålet:
Er Norge verdens beste land å bo i for alle?ME-sykdommen er forferdelig nok i seg selv, men det er ikke derfor jeg skriver til deg. Jeg skriver fordi særlig barn og deres foreldre med sykdommen ME i dag mistros på det groveste.
ME er en svært alvorlig sykdom som påvirker hele kroppen, men som det dessverre ikke er funnet årsaken til ennå. Det eneste som hjelper er ro, omsorg og smertestillende medisiner. Likevel er det i dag ansett av barnevernet at det kommer av overbeskyttelse fra moren. Ja, utrolig nok, mamma, som alltid tar hensyn og pleier oss når vi er på vårt dårligste, og det er ikke bare, bare..
Vi har foreløpig hatt to barnevernssaker og begge har heldigvis blitt henlagt uten tiltak. Mamma er lege og det har kanskje hjulpet, men for en påkjenning det har vært for oss alle sammen. Jeg, min bror og ikke minst min mor som kjempet masse mot uforstående mennesker som kun har tro på tiltak og omsorgsovertakelse.
(Dette var så langt jeg kom da jeg begynte å skrive et brev til Deg for 2 år siden. Siden da har jeg blitt gradvis dårligere og jeg har forstått at det er mange andre barn og unge med ME som sliter med de samme problemene som meg. Så nå jeg lyst til å fortsette på brevet og håper jeg klarer å komme i mål denne gangen.)
Jeg vil gjerne fortelle Deg litt om hva jeg har lært om MEME er en veldig komplisert sykdom som også rammer mange barn og unge i økende antall. Man antar at det er ca. 2000 barn under 18 år som er rammet av dennne sykdommen i Norge. Det er ofte mange som blir syke i samme familie, som broren min og jeg. Faktisk er også mamma ME-syk.
Dette er en sykdom som ”ikke tar livet ditt, men som stjeler det”, fordi kroppen på en måte ikke tillater deg å leve lenger. Det er nesten ikke en ting man kan gjøre uten at kroppen blir overbelastet og sykere. Det kan sammenlignes med å være overtrent bestandig eller som en ”sprengt hest”.
Det er dessverre mange som ikke forstår denne sykdommen. De tror at fordi de ikke finner noe galt i de vanlig prøvene våre, så er vi ikke syke på ordentlig. Noen sier også at det er en sykdom du kan tenke deg frisk fra.
Heldigvis er det mange i utlandet som forsker på hva som skjer i kroppen til ME-syke og de finner mange forandringer, spesielt i hjernen. De fleste tror nå det er en form for hjernebetennelse eller autoimmun sykdom og fordi mange med ME er veldig syke har en forsker kalt sykdommen for ”non-HIV AIDS”. Det synes jeg er en god beskrivelse, for det oppleves som kroppen vår er så skjør at den nesten ikke tåler noen ting. Noen er faktisk så syke at de må leve helt isolert i mørke rom, nesten som levende døde.
I starten av sykdommen opplevde jeg det mer som å ha ”kronisk influensa” med mye infeksjoner og smerter i kroppen. Jeg var nesten aldri helt frisk. i tillegg orket jeg veldig lite og ble mye fortere sliten enn andre barn. Jeg fikk også tidlig problemer med å sove, jeg fikk nesten ikke sove om kvelden og jeg fikk problemer med å stå opp om morgenen, og selv da var jeg aldri uthvilt. Etter hvert har jeg fått flere og flere symptomer og kroppen føles som om jeg skulle vært veldig gammel.
På Haukeland sykehus er det noen som forsker på en kreftmedisin som en behandling for ME, men den forskningen vil nok ta lang tid. Så inntil videre må vi leve med en sykdom det ikke finnes noen effektiv behandling for.
Hva er verst?Det verste med å ha ME, er ikke bare at man blir fratatt sitt gamle liv og må leve mesteparten av livet hjemme og bli passet på av foreldrene sine. Jeg synes faktisk det er enda verre når vi opplever å ikke bli trodd når vi sier vi er syke og kjenner det på kroppen. Det er vondt å ikke bli tatt på alvor og spesielt når leger ikke vil høre på oss, men heller fortelle hva de selv tror om denne sykdommen. Jeg skulle av og til ønske at disse legene kunne kjenne på kroppen hvordan vi har det før de begynner å spekulere i teorier og tro og synse så mye om sykdommen vår.
Jeg synes det er fryktelig skremmende når Norges ledende lege for ME-syke barn sier at han tror hjernen vår er opphengt i en stressreaksjon og at hjernen må ha ”gått i vranglås”. Det er det ikke mange i utlandet som tror på. Slike uttalelser oppleves som veldig krenkende!
For noen år siden anbefalte legen min på sykehuset meg et 3-dagers ” lynkurs” i å bli frisk, jeg skulle bare endre tankene mine og bestemme meg for å bli frisk. Dette kurset kalles LP eller Lightening Process. Selv om jeg ikke hadde noe særlig lyst til å gå på dette kurset, følte jeg meg presset og gikk sammen med mamma. Det var en merkelig opplevelse å være der og bli bedt om å si til meg selv om og om igjen at jeg var frisk selv om jeg ikke var det. På  kurset ble jeg også fortalt at det var min egen skyld dersom jeg ikke klarte å bli frisk og det synes jeg var en veldig alvorlig beskyldning. Det forundrer meg derfor at dette kurset blir anbefalt av norske leger. Jeg vet at det er flere som har blitt mye dårligere etter disse kursene og det har også forekommet selvmord. En 13 år gammel gutt ble for ikke så lenge siden reddet etter et selvmordsforsøk på grunn av skyldfølelsen han fikk etter å ha tatt LP-kurs og ikke ble frisk.
Skolen og vennerDet har vært et stort problem for meg å komme meg på skolen og nå er det flere år siden jeg har vært der. Det samme gjelder for broren min. Grunnen til at vi ikke kan gå på skolen er både fordi vi blir sykere av å være der og fordi hjernen vår ikke klarer å lære når vi er på skolen. Jeg vet at noen med ME klarer å gå noen timer på skolen og noen klarer å ha hjemmeundervisning. Det er litt forskjellig etter hvor hardt man er rammet av sykdommen.
Det er trist å ikke kunne leve som normalt og av og til savner jeg vennene mine. Men når jeg er så syk som jeg er nå klarer jeg nesten ikke tenke så mye på det for da har jeg mer enn nok med å overleve. Jeg bruker alle kreftene mine på å spise og sove og hvile. Og det er vanskelig nok når kroppen min ikke vil samarbeide. Når jeg har mye plager klarer jeg nesten ikke å tenke på noe annet. Men heldigvis har jeg broren min som også er syk så vi forstår hverandre og kan gjøre en del hyggelige ting sammen når vi orker. Det er nok mye mer ensomt for de som er syke alene.
På en måte er vi heldige som har blitt syke i “dataalderen” for da har vi TV og internett hvor vi kan lære mye og være litt sosiale uten at det koster oss så mye. Det finnes også et eget forum for ME-syke barn og unge på facebook.. Det er viktig å finne andre som forstår, for etter at jeg ble ME-syk har jeg nesten ikke opplevd at noen av de jeg kjente fra før har hatt tid til å bry seg noe særlig om meg. Men istedet har jeg har jeg knyttet nære og gode bånd til noen få og spesielt familien og det opplever jeg som minst like verdifullt. Det har vært en viktig lærdom å oppdage hvem som er mine virkelige venner og jeg synes ikke det er så viktig å ha så mange venner bare man har noen som virkelig bryr seg.
På den positive siden vil jeg også nevne at siden livet står litt stille har jeg fått mer tid til å tenke over hva som virkelig betyr noe i livet mitt og jeg har blitt mer opptatt av menneskelige verdier. Jeg får mer tid til å reflektere enn andre unge som hele tiden stresser og har for mye å gjøre. I gode perioder får jeg også tid til å gå i dybden i ting som jeg virkelig interesserer meg for og jeg synes derfor jeg får lært mye allikevel. Det er alt for mye som er overfladisk i dag og jeg håper at jeg en gang kan få brukt min erfaring som syk ute i samfunnet.
FremtidenJeg må innrømme at jeg bekymrer meg en del for fremtiden. Det er ikke bare helsen min jeg tenker på, men jeg er alvorlig redd for at det norske samfunnet ikke vil gi ME-syke som meg og broren min muligheten til å få et verdig liv som voksne. Når samfunnet hele tiden fokuserer på at det skal lønne seg å jobbe, viser det liten medfølelse og respekt for dem som faktisk ikke er i stand til det. Jeg savner rett og slett et mer medmenneskelig og likeverdig samfunn.
Mammaen min gjør en stor jobb sammen med flere andre ME-mammaer med å gjøre ME-sykdommen bedre kjent. De har dannet en ME-mammagruppe som har bloggen fryvil.com og de har skrevet flere brev hvor de klager på hvor dårlig vi blir møtt i helsevesenet og i samfunnet. Brevet mitt til Deg har blitt fremvist i ME-mammagruppen og 58 barn og unge med ME støtter opp om dette. De har også har bidratt med egne sitater og fotografier av seg selv som Du kan se i vedleggene.
Jeg håper at jeg med dette har klart å formidle at situasjonen for ME-syke barn og unge i Norge er bekymringsfull. Det er mitt håp at Du vil hjelpe oss med å oppnå større forståelse og respekt i det norske samfunnet for denne misforståtte sykdommen. Så kanskje Norge en gang kan bli verdens beste land å bo i også for ME-syke?
-
Til slutt vil jeg benytte anledningen til å ønske Deg og Din familie en Riktig God Jul og et Godt Nytt År!
Foto: privat
Foto: privat

Med ærbødig hilsen
Martin Qvist Giercksky
(17 år, ME-syk i over 8 år)



Det her er sterkt!
Livet kan være en prøvning!
Det kan være både vanskelig og terapeutisk konstruktiv å sette ord på det som er vondt og sårt.
Det krever også mot til å stå frem offentlig med sine prøvelser i livet.
Det er ikke alle som våger, men det gjør du Martin!
Mitt i det vanskelige har du fått kontakt med din indre autoritet og bestemmer deg for å stå frem i Aftenposten med navn og bilde.
Det tror det er mange som er imponert over det du nå gjør!
Jeg leste en kommentar som stakkersliggjorde deg og spurte hvor dine foreldre var.
Den kommentaren mener jeg du kan legge vekk.
Personen kan ikke ha sett det hun hadde fremfor seg, nemlig din styrke og mot.

Det er en stor hjelp å ha familie og andre som tror på en og støtter en i de valg man gjør i livet.
Da er det lettere for å ha kontakt med sin indre styrke og "å gå ut i verden og prøve sine vinger".
Jeg får et bilde av at det på en måte det du gjør nå.
Jeg tror det er mange flere enn de 58 ungdommene som skrev under på det her brevet som er både imponert og som nå føler et stort takk!
Og alle dere som har skrevet kommentarer under brevet har gjort noe veldig viktig for å få folk til å få en mer nyansert bilde av det å leve med ME!
Jeg ser dere har fått god støtte av mamma gruppen, og det tror jeg kan gi en større trygghet for dere. Det er godt å ha sine foreldre ved sin side når det trengs.
Kanskje det sitter andre ungdommer rundt omkring i Norge som hjulpet deg å sette ord på ting i brevet og som vært en god støtte. Vi bygger nå nettverk på en annen måte enn det var mulig å gjøre før i tiden. Internett har åpnet en stor ny verden full av muligheter.
Jeg hadde ikke fått mulighet til å lære meg mere om hvordan dere har det hvis jeg ikke hadde hatt internett og sosiale medier.
Jeg tror det her brevet med alle underskrifter er noe som de fleste fagfolk er interessert i å lære mere om og derfor håper jeg dere kan nå ut til mange.

Noe som kan være interessant for dere å lære om er hvordan dere kan nå frem til fagfolkenes hjerter og ikke bare i hodet.
Når du forteller om noe som er nære hjertet og får med hvordan dere føler og tenker når dere frem til hjertet på den som skal lytte på dere.
Det er en kraftfull metode, og noe helt annet enn om dere bare formidler fra intellektet. Det kan være en stor kunnskap å kunne alt om den ME forskning som skjer i dag, og hvilke symptomer og sykdomsprosesser som skjer ved ME.
Men for å formidle den unike person som man er det bra om man kan forene hjerte og hode, og hvis hodet ikke vil følge med, med hjerte, følelser og tanker. Da er det lettere å få en lege eller psykolog til å våkne en stund mitt i stress og jag mellom alle pasienter. Det her er en metode som jeg selv bruker, og det går for det meste bra. Det verste man kan være med om er en lege eller psykolog som har sin bilde klar, men som ikke er tilstede og lytter. Det er en side av ME debatten som gjør meg bekymret. Derfor er det veldig bra når barn og ungdommer forteller om sine erfaringer, og når hjertet er med i budskapet gjør det noe med voksne folk.

Det tar en del energi for å tenke ut strategier til å nå frem til fagfolkene og jeg ser det finns mange kloke folk i miljøet. Alle kan bidra til å inspirere hverandre!

Dere som er unge kommer å se en spennende utvikling med nye muligheter som vi i min alder ikke kan drømme om. På livets veg kommer dere å lære dere å navigere videre.

Dere er super!

Lykke til!


torsdag 20. november 2014

Ekologiskt är farligt, men inte för dig eller mig.

Vi finner mer og mer økologisk mat i matbutikkene. Det betyr det finnes interesse for å spise sunt og ha en renere natur. I nyheter24.se, skriver David Appelgren (Matfusket :

"Enligt en FN-studie är småskaligt och ekologiskt det enda hållbara sättet att producera livsmedel för att kunna försörja vår planet även i framtiden. Bara i år har försäljningen av ekologisk mat ökat med allt från 25-43 procent enligt butikerna själva.
Samtidigt finns det några få bakåtsträvare som tycks vilja vända tillbaka tiden för att kväva den ekologiska revolutionen. Men varför, och vem får betala det verkliga priset? Våra en gång så bördiga marker har under det senaste århundradet förgiftats av pesticider och drabbats av mineralutarmning. Konstgödsel och växtgifter från lantbruket går ner i grundvattnet och förgiftar vårt dricksvatten och övergöder våra vattendrag så att de växer igen av alger. Våra bin dör utav den tunga besprutningen.
I en dansk studie  fann man att hela 99 procent av de testade skolbarnen hade rester av hormonstörande bekämpningsmedel i urinen.Vi människor tycks helt sakna respekt för oss själva, jorden, växtriket och djurlivet i jakten på vinster. Det krävs ingen professorsexamen för att räkna ut att vi inte kan fortsätta så här.
I Sverige pågår nu en ekologisk revolution. Fler hittar en naturlig och mer intim relation till framställningen av mat. Det är inte heller ovanligt att folk börjar odla mer naturnära. Titta exempelvis på vår granne i öst där 82 procent av ryssarna får frukt och bär från småskaliga familjeodlingar – så kallade datjor – inte helt olika våra kolonilotter. Ja, ekologiskt är farligt, men självklart inte för dig och mig. De som ”drabbas” är i stället de stora företagen som står med tonvisa mängder osålt gift när du och jag väljer ekologiskt. Självklart blir dessa jättar nervösa av ekorevolutionen. Man kan likna dem vid en pressad dinosaurie som lever på lånad tid. 
Kristina Belfrage på SLU har sin forskning kommit fram till att ”små jordbruk med storbiologisk mångfald har bäst förutsättningar att producera mat till många." Det är många med mig som gärna handlar både närodlat och ekologiskt av våra svenska bönder. Suget efter ekomat fortsätter att öka dramatiskt, och därför uppmanar jag er att snabbt gå över till ekologisk produktion för att möta efterfrågan." 

 
Det her barnet er født av en mor som arbeider på jordbruk der man bruker mye pesticider. Selv om man ikke bruker like mye pesticider i Norge, så må man likevel spørre. Hva skjer med grunnvannet over tid? Hva er cocktaileffekten?
 
Når man skriver om at mange er syke og sykemeldte i Norge, så får man ofte et bilde av at skribenten undrer om vi sykeliggjør oss mer i dag. Hvor finnes den forskningen? Man undrer også om det er mange som overpresterer til sykdom. Det jeg synes mangler i de artiklene er om matproduksjon og alle de kjemiske stoffer som vi omgir oss med, kan være en årsak til sykdom i dag?
 
Iblant ser jeg på Twitter at en del er skeptiske til studier om økologisk mat er sundere enn annen mat. Jeg tror att hvis man tar seg tid til å tenke over hvordan det går med vår natur over tid, så får man andre tanker. Vi trenger ta oss tid til å undres over sammenhenger.

tirsdag 18. november 2014

Det å bli sett, hvordan er det?


Når jeg leste en så fin dikt på så fin bakgrunn fikk jeg mange assosiasjoner fra mitt yrkesliv som psykolog. Det her bildet har jeg nå kopiert fra en veldig bra blogg, ME-mammas betroelser , en blogg jeg varmt anbefaler andre å lese. Det er en gruppe kunnskapsrike og kreative damer som har barn som er syke i ME. Det står mye fint i den bloggen, og kanskje det kan være en inspirasjon for andre foreldre som har kronisk syke barn. Selv om situasjonen, sykdommens karakter, er ulikt, kan det styrke den enkelte til å ikke føle seg alene.

Det er viktig å føle seg sett, det er viktig å møte helsepersonell som ser hvordan man sliter, og det er en stor indre stress, når man ikke møter noen som ser den kamp som man må møte hver eneste dag. Man er veldig avhengig av å bli sett og akseptert av fagfolk, både fordi det er nødvendig med en god relasjon med fagfolk, og det påvirker både behandling og annet som følger av det å være syk. Enda viktigere må det være for ett barn å bli sett. De trenger gode relasjoner til å vokse opp til trygge voksne, og det er en stor nok byrde å være syke, skal de attpåtil ikke føle seg sett i helsevesenet? Det er et flott initiativ av den gruppe "ME-Mamma" som nå skriver ME-mammas betroelser .

Vi alle har behov av å føle seg sett. Når vi er syke og svekket er behovet enda større. I mitt arbeide som psykolog har jeg mange ganger hørt folk si at deres lege ikke forstår dem. Det første året jeg arbeidet som psykolog var det veldig forvirrende å høre om leger som ikke forstår. Det var så åpenbart at pasienten slet. Så legen virkelig ikke det. Så begynte jeg å spørre, "De du nå forteller for meg og på den måten du sier det her. Har du fortalt din lege det her?" Jeg fikk ofte svaret, "Nei, det har jeg ikke." Jeg har mange ganger sagt, "Det tror jeg du skal gjøre. Da tror jeg det blir bra."
Og det går bra som regel.

Det er ikke nok med at man er syk, man skal også sette ord på ting og det er ikke alltid man er tydelig for seg selv. Det hjelper å ha en fagperson som har erfaring av liknende fall som er likt mine helseproblemer.

Det kan være en stress og belastning å møte helsepersonell som ikke har kunnskaper om den sykdom som man sliter med. Omvendt er det en befrielse og en kilde til avslapning å føle seg sett og tatt på alvor.
Jeg har hørt fra pasienter at de kjenner at de legger problemene fra seg når de går ut fra mitt kontor. Pusten blir friere, man blir avslappet, og man frigjør energi til å bearbeide og å mestre hverdagen.
Jeg vil si det er da det begynner, noe som en ME-mamma signalerer i sin dikt. Det blir lettere å leve når man har noen som følger en og som ser. Selv om man akkurat nå ikke har en kur for å helbrede barnet, så er det viktig å ha noen som ser.

Det er ikke alltid vi i helsevesenet kan hjelpe/kurere. Det vi likevel kan gjøre er å si at det du sliter med er helt forferdelig/slitsomt/fortvilt eller noe annet som passer in.

Man kan være nysgjerrig å spørre, hvordan er det her for deg?
Hvordan har du det?
Hva har du prøvd for å mestre/håndtere situasjonen? Med det spørsmålet kan man få veldig mye informasjon av pasienten.

Det at noen ser, at det man sliter med er fortvilet, kan hos den syke frigjøre krefter til å fokusere på det viktigste, få mest ut av dagen.

Jeg leser ofte ME syke si, de møter fagfolk som ikke har kunnskaper om ME, men som tror seg vite. De forteller om behandlingsopplegg som gjør dem sykere.

Det som jeg undrer meg over er når tidligere syke tror seg vite hva som er best for andre syke. Jeg har sett kommentarfelt der personer som vært syke og som tror deres erfaringer om hva som virket er rett metode for andre syke. Iblant er det en tydelig ironisk tone når syke står fast ved hva som virker for dem. Det får meg å undre, hva er det som driver dem?
Bare fordi de oppfattet aktivitetstilpasning og energiøkonomisering som å bare hvile, må det ikke automatisk være slik andre oppfatter det.
De råd jeg fikk på Skogli var energiøkonomisering og å trene innen de rammer som kroppen tåler. På den måten har vegen langsomt begynt å gå oppover.
Tidligere før den skjulte tannrots betennelsen ble oppdaget og behandlet, var det aktivitetstilpasning som fungerte.

Det som jeg også undrer meg over er, hvordan de som etterpå oppdager at de hadde kapasitet til mer enn de trodde, tenker om seg selv. Den tone de har mot andre syke, får meg å undre, hvordan er det de føler og tenker om seg selv og hvordan de tidligere mestret sin sykdom? Jeg tenker det kan være viktig å se innover for å komme videre i livet. Når man blir oppmerksom på hva man bærer på, puster seg gjennom følelsen, kan det bli lettere å leve. Vi er ikke bare avhengige av at andre ser oss. Vi er også avhengige av at vi tar oss tid til å puste, for å se hva som kommer til uttrykk. Hva er det da man ser?

Hvis man tenker seg man får helseråd som ikke passer med den sykdom man har. Kanskje har man en sykdom som må behandles, men får kommentarer som begynn å trene, ut og spring. Man har prøvd å være fysisk aktiv, vært sosial, og annet som skal "gi energi", men det må man ikke frem med til psykologen/legen. Det leder til indre stress hos den syke, noe som fagpersonen ser og sier du må tenke positivt. Der stopper dialogen opp, fortvilelsen og maktesløsheten øker. Livet blir enda mere en kamp.

Det betyr ikke at legen/psykologen må være enig med pasienten i alt. Vi søker hjelp i helsevesenet av en grunn, og det er å møte fagperson som har kunnskaper/erfaring til å hjelpe oss med det vi ikke selv har kunnskaper om og innsikt i.

Iblant kan en vise si oss mye mer enn orden rekker til. Bjørn Eidsvåg har skrevet en fantastisk fin låt, "Eg ser"




Les gjerne dikten om igjen langsomt.
Hvordan føles det?

Tenk dere, den syke følte ikke skamfølelse lengre, da h#n ble sett. For en kraft som skjuler seg bak ordene og følelsen av å bli sett!


torsdag 13. november 2014

Hjernen får problem når du spiser noe med søtningsmiddel.

Sukker er ikke bra for helsa. Det vet vi vel alle.
Men å bytte ut sukker til søtningsmiddel gir hjernen problem, er noe vi ikke hør.
Hjerneforsker, professor Martin Ingvar, sier søtningsmiddel, smaken av søtt signalerer til hjernen at nå kommer det sukker. Hjernen gir order om produsere og å slippe ut insulin.
Den fysiologiske reaksjonen på det blir et forferdelig sug etter søtt.

Martin Ingvar sier blant annet det her til SVT.

"Det finns studier som visar att en del, genetiskt, har ett större sötsug än andra, men det finns inga hopplösa fall. Om du sänker ditt sockerintag, så blir det lättare och lättare med tiden att avstå. Och som sagt: du kommer inte ens att gilla det söta efter ett tag.
Gör som med beroende av alkohol och nikotin: Ta en dag i taget, tänk att ”Idag ska jag inte äta socker”.
Ska man byta till sötningsmedel?
 
Nej. För att stilla sötsuget så kanske vi tar till sockerfritt godis och söta drycker ”utan tillsatt socker”. Men genom att byta sockret mot sötningsmedel gör man sig en björntjänst. Smaken signalerar till hjärnan ”Nu kommer det socker – släpp på insulin”. Och eftersom det inte kommer något nytt socker blir den biologiska reaktionen ”overkill” – för mycket insulin rusar runt och dammsuger blodet på de få sockermolekyler som finns kvar. Följden blir att man störtar mot bråddjupet och nästan är beredd att begå brott för att komma ur det obehagliga tillståndet."

Når den svenske legen Annika Dahlqvist for noen år siden begynte å underviste folk at de fikk bedre helse, og mindre kg, når de spiser, LCHF, lavkarbo og mere fett i maten, da møtte hun en storm av kommentarer fra kritiske skeptikere. De agerte blant annet på hennes blogg, der det liknet på mobbing. De sa at folk ble sykere av hennes kost anbefalinger og at det var helt imot den forskning som hadde gjorts i mange år. Deres kommentarer fikk meg å tenke på internett troll, og de var heller ikke noe hyggelig mot andres kommentarer, som var positive til LCHF.
Skeptikere mente de som var positive til LCHF og Annika liknet en sekt.

De som var positive til LCHF hadde ofte vært syke, eller var syke men hadde mye bedre livskvalitet. Det var personer med type 2 diabetes, som nå kunne kutte ut medisinene, og de sa de nå hadde diabetes typ 0. Det var også de som hadde hatt/hadde hjertekarsykdommer og nå hadde et lavere medisin forbruk, eller blitt helt friske. Det var også de som hadde hatt stor overvekt/fetma, og som hadde prøvd myndighetenes kostråd. De hadde erfaring av kostrådene ikke virket, og kanskje de til og med gikk opp i vikt, noe som Annika Dahlqvist hadde erfaring av.
De som hadde positiv erfaring av LCHF etter å hatt stor overvekt og store helseproblemer i mange år, var ofte sint på myndighetene. De var sint over å ha fått feil kostråd som hadde gjort dem sykere.
Det fans de som følte seg motarbeidet av sin lege, hvis de sa de spiste LCHF.
Det kunne gå hett for seg i kommentarrekkene på Annika Dahlqvists blogg, når de med god erfaring av LCHF diskuterte med skeptikere, noe som var lett å forstå når man satt på sidelinjen og observerte.

Det er også viktig å innse at også skeptikere kan ta feil, og her er det for meg et tydelig eksempel.
Det er bra å være kritisk, og det tenker jeg man må være på mange hold.

Hva som er riktig kost for den enkelte er sikkert individuelt. Derfor kan det vare bra å konsultere sin lege om man undrer over sitt kosthold.

I Sverige er det mange lege spesialister som har stått frem og sagt at LCHF er bra for helsa, og at vi skal spise naturlige fetter.

Annika Dahlgren avråder oss for å spise margarin som hun mener er bedre som skokrem. Når jeg har Gunnar Lindgren fortelle om hvordan man gjør margarin er jeg bestemt på å aldri spise noe med margarin. Tvi!

 
 
Når jeg leser hva Martin Ingvar tenker om hvordan sukkeret påvirker hjernen, da tenker jeg blant annet på Annikas følger og deres sinne på myndighetenes råd. Det er ikke vanskelig å forstå deres reaksjoner. Det har med deres livsvilje å gjøre!

mandag 10. november 2014

Vatten og salt som antihistamin?

Jeg søker ulike metoder for å få opp dagsform og allmenntilstand. Jeg leste en kommentar om   Dr.Fereydoon Batmanghelidj og hans forskning om vann og helse, med en henvisning til den her youtube filmen lengre ned. Jeg har brukt mye av dagen for å lære meg mere om hvordan vann og salt påvirker kroppen. Han mener at mange av oss er dehydrert gjennom vår livsstil, og det gir oss helseproblemer sa han.
Vi kan gi kroppen mulighet til å arbeide med friskprosesser, med enkle hjelpemidler, som vann, salt, bra mat og fysisk aktivitet som å gå en tur ut.
Når han snakker om vann og salt som kur for cancersyke er det noe som jeg ikke kan stå for.
Men når jeg lytter på hva han har å fortelle om kroppens behov av vann, innser jeg at det er tid for å få ned forbruket av te. Jeg drikke mye te, og te er vanndrivende.
Jeg har et meget lavt forbruk av salt, og det er kanskje tid for mere salt i maten.

 
Det skulle være interessant å lese hva personer med lengre utdannelse i naturvitenskapelige fag, som for eksempel kjemi, har å si om det som han forteller om her. Ligger det noe i det, eller hvor kan man finne nyere forskning i det her området? Jeg tror ikke på en metode for alle. Jeg tenker det viktige er å finne en riktig livsstil for å få mere ut av livet.

tirsdag 4. november 2014

Finn ditt kall og vis deg frem.

Når jeg leser noe som er skrevet av Marianne Williamson forsvinner jeg ofte inn i tankeverdenen og øynene langt bort, der ordene lander dypt inn i meg.

Jeg fortsetter å lese boken "Gåvan att vara till" av Marianne Williamson:
"När vi väljer att inte vara änglar forsvinner de änglar som finns bland oss. I allmänhet är människor för oss vad vi har bestämt oss för att vara för dem. Det kan vara svårt att lysa över andra när vi inte känner att det finns ett ljus inom oss själva. Men det finns ett ljus, för Gud har skapat oss så. Vi kan se på dem som utvecklat ett høgre medvetande än sina samtida. De var inte gjorda av något annat material än vi, men de fattade andra beslut. Det var inte lätt för Abraham Lincoln att vara den Abraham Lincoln vi högaktar i dag, det var inte lätt att vara Susan B Anthony, eller Mahatma Gandhi, eller Martin Luther King Jr. De föddes, precis som vi, med potentialen att bli något storslaget, men förverkligandet avstorslagenheten är inte förutbestämd. De kunde ha bestämt sig for att vara på något annat sätt, för att göra på något annat sätt. Vilken andlig kraft det än var som rörde sig inom dem och lockade dem mot sin storslagenhet så finns den inom oss alla.
Det finns inget recept för storhet, för storhet är inte rationell. På den mystiska nivån blir människor storslagna när de, trots det motstånd de kanske känner inom sig, säger ja där andra skulle ha sagt nej. Rädslan stoppar dem inte, den hjälper till att forma dem. Någonting kallar dem från en högre dimension, och de svarar.
Är vi inte kallade av historien till att manifestera den storslagenhet som väntar inom oss? Vad som händer med jorden nu är vårt beslut. Vi kan förbli de vi är och sjunka djupare ner i det elände vi redan har skapat, eller också kan vi börja spräcka vårt eget skal som på kosmiska ägg och stiga ut som nya varelser - som vårt nya, sanna själv."

Det er spennende å føle på hva ordene gjør med oss både psykisk og fysisk. Hva er storhet? Vi trenger ikke å være Nelson Mandela for å vise storhet.  Det kan være så mye. Noen er kanskje gode med dyr. En annen er bonde og dyrker økologisk mat, noen annen er god mot barn, noen er bra på å skrive. Derfor er det viktig å finne sitt kall, enten den kommer fra en høyere dimensjon eller sin egen underbevistthet. Naturen har skapt oss til de vi er, våger vi være vår natur?

Mange sliter med å vise seg frem, våge å være bra på det vi er, tro på at vi har noe å tilby verden, og mange har allerede som barn ikke fått lære seg at de er bra nok som de er. Hvis man fått lære seg at man ikke duger, er verdt noe, blir det meget skummelt å stå frem slik en er.
Det er også slik mange har høye forventninger på seg selv, og når de ikke lever opp til dem, snakker de ned seg selve. Fantasi kan brukes på mange måter, og når selvbilde er lav, blir fantasi og tanker deretter.

Når man tviler på seg selv, og tenker over å vise frem sin storhet, kan det fort sette i gang med et angstvekkende tankespinn. Det er som å tro at hvis man ikke når den topp som man krever av seg selv, da raser tankene raskt ned i kjelleren.

Aksept er ikke alltid så lett å være i. Man ønsker, eller til og med krever, at man skal være et helt annet sted enn der en er akkurat nå. Hvis de livsbetingelser man er i ikke samsvarer med de krav man mener å ha i sitt liv, da sliter vi. Frustrasjon sammen med den indre sorgen kan gjøre mange dager tunge.

De perioder noen kan være i aksept, åpnes andre dører til en selv. Aksept gir ny tilstedeværelse å hvile i, og tilgang til åndelig kreativitet som går sammen med en friere pust. Pusterom gir oss en mulighet til å lande og å hente nye krefter.

I pusterommet møter vi oss selve og det i oss vi ønsker skal få mulighet å komme til uttrykk. I den stunden kan man finne sitt kall, det man brenner for og hva man kan ønske å dele med seg til verden. Når man får kontakt med sitt indre selv, finner man sin plass i livet, hvis man våger.

Hva er storhet? Det er vel opp til oss selv å avgjøre hva det kan innebære for oss selv. Det er fort gjort å undervurdere det man gjør. Hvis du ser barnet som ser på deg og ser opp til deg. Er ikke det stort?

Det er når vi finner oss selv der vi er akkurat nå, som vi kan finne ut hvordan vi kan bidra. Hva ønsker du å gi til verden?



tirsdag 21. oktober 2014

Indre hinder på vegen.

Jeg leser akkurat nå en bok av Marianne Williamson, "Gåvan att vara till".

Hun skriver om psykologiske prosesser i forbindelse med Gud, men man kan like gjerne si Livet. Guds kärlek kan byttes ut til Kjærligheten til livet. Gudomlig kraft kan bli livskraft.

Et klipp fra boken:
"Men vår tro på Gud går inte att skilja på vår tro på kärleken. Att säga att det inte finns någonting Gud inte kan göra är det samma som att säga att det inte finns någonting som kärleken inte kan gøra.
Det är inte särskilt stor mening med att be Gud om hjälp om vi själva är ovilliga att öppna vårt hjärta där det är slutet. Det är inte bara Guds kärlek till oss som krävs för att mirakel ska hända, utan också vår kärlek till varandra.

Om vi inte kan uttrycka Guds kärlek genom tillit eller medkänsla eller förlåtelse är problemet egentligen inte frånvaron av guddomlig kraft utan vår oförmåga att försätta vår egen kraft i samklang med den. Han kan inte göra någonting för oss som han inte kan göra genom oss. Även om ett hus har ett elsystem indraget lyser det inte därinne förrän man sätter dit lampor."
Jeg fick på psykologutdannelsen lære meg at det som vi skulle hjelpe våre pasienter/klienter er å ta seg gjennom sine indre hinder. Livet setter oss på prøvelser og når vi er sårbare, beskytter vi oss på forskjellige måter. Barn er avhengige og prisgitt sine foreldrer og hvis de vokser opp under traumatiske forhold, ofte er redde og føler på smerter, da setter det spår i dem. De skaffer seg overlevelsesmekanismer/forsvarstrategier noe som hemmer dem og tar kraft. Det å leve med stor uro i åresvis setter spår som kronisk stress, og man unnviker det som gir smerter/redsler/uro.

En måte å beskytte seg er å stenge av, bygge murer rundt hjertet. Det blir samtidig et hinder for å ta til seg omtanke og varme. Det blir vanskelig for hjelper å nå frem til den traumatiserte, og det må ikke mye til for å få i gang den indre alarmberedskapen/uroen.

Innenfor murer befinner seg livsstyrke og varme, men viktig med forståelse for sin egen sårbarhet og å gi seg god tid og mye ro hvis det er mulig.
Marianne skriver videre:
"Illusioner och rädsla vingklipper vår inre Promotheus. Nej, vi kan inte förändra världen, för den har varit sådan här alldeles för länge. Ingen behøver hålla oss nere om vi redan själva tror vi är maktlösa. Så länge murar begränsar våra tankar kommer vi att bli kvar innanför dem. För om vi tror att vi inte kan, kan vi inte. Om vi tror att vi kan, kanske vi kan. Och om vi tror att Gud kan är vi på väg mot ett liv i andlig triumf."

Hvis vi bytter ut Gud mot livsglede og livskraft vekker det tanker og forhåpentlig håp om muligheter.
For den som har vært med om mye traumer i forbindelse med religion og gudstro, kan det ha blitt så infektert at det vekker opp angst.

Hvis man tenker på ordet åndelig er det samme som andlig på svensk. Det svenske ordet andas er på norsk puste. På den måten kombinerer jeg andlig og andas til ord som har samme ursprung.

Hvis vi tenker på det engelske ordet inspiration, betyr det både å puste inn og å puste in livet, og å gi rom til inspirerende tanker.

For meg blir åndelig noe jordnært, som livet selv. Jeg puster det inn hver dag.

Det er gjennom det vi skaper som får oss videre, det som vårt indre er fylt av gir vi til uttrykk i vår hverdag. Men hva er det vi ønsker å fylle vårt indre med? Hva ønsker vi å gi fra oss, til glede for oss selv og andre?

Det begynner med et håp og kanskje det er muligt det jeg ønsker meg. Kanskje om jeg tar bittesmå skritt fremover. Det kan føles truende og skremmende å gi seg selv uttrykk. Huff, jeg kan vel ikke... Hvem tror jeg at jeg er? Hva skal naboen tro? Tenk om ingen vil ha min kjærlighet? Hva skal mamma og pappa si? Det kan jeg nok ikke. Det klarer jeg ikke. Det er mye tvil og spørsmål som kan komme frem i lyset. Iblant er det realistiske tvil, andre ganger er det indre hinder som hindrer oss å være den vi kan være.

Tenk hva det kan være skremmende å bli lysende for omverden. For tenk om jeg ikke duger som jeg er? Tørr jeg å puste fritt her og nå?

Ta vare på dere! Tørr å tro at du kan! Kanskje kan det være bra å ha noen med seg som bare er der.

tirsdag 7. oktober 2014

Er vest noe bedre enn andre?

Høsten er her. Det er en kravløs tid. En tid for å oppleve et eventyr av fine sterke farger. Det er ikke noe av minimalisme i høsten, den har varme farger, og nå koser jeg meg fyr i peisen og stearinlyslys.

I forrige uken lytte jeg på Sivert Høyem på det nye kulturhuset på Hamar. Han er en artist med en sterk stemme og han sprer magi når han synger. Virkelig bra.
Det var mange år siden jeg hadde krefter til å gå på noe liknende. Nå går det bra selv om jeg har fått ta det roligere hjemme i noen dager.

Det er urolige tider i verden og jeg følger med på hva som skjer, fra så mange synsvinkler som mulig. Jeg er forundret over hvordan det presenteres i norske medier. Et eksempel er Ukraina. Det minner meg om James Bond filmer i det kalle kriget. USA er den vite helten og Russland er den svarte og farlig. Jeg får ingen bilde av det politiske spill som alltid finns med i politiske prosesser. Jeg har blitt for gammel til å tro at den ene parten er vit og den andre er svart. Verden er ikke så enkel.
Det er interessant å se hva som skrives, hvordan det skrives og når det skrives. Det er enda mere interessant hva som ikke skrives og fortelles om. Det er det som setter fart på tankene, og fantasiene. Det er viktig å søke informasjon om hva folk utenfor vest tenker om oss. Når man setter ting i en sammenheng kan en få en mer nyansert bilde av hva som skjer. Og det går å lære av sine mistak.

Hvorfor får vi ikke lære oss om USA sin dårlige økonomi samtidig som andre land arbeider for å snu ryggen til petrodollar som valuta?
Hvorfor får vi ikke høre om Brics. Det handler blant annet om Brasil, Russland, India, Kina, Sørafrika og flere andre land arbeider for å bruke en egen valuta når de skal handle av hverandre, som for eksempel olje?
Det her må være store internasjonale nyheter!
I skandinaviske medier ser det ut til at Russland blir mer og mer utstøtt og alene. I vestverden stemmer det nok, men hvordan er det i resten av verden? Russland sliter økonomisk og sanksjonene har en pris. Det er mye som står på spill, både i øst og vest. Derfor blir det interessant å følge med på hva som skjer med Brics og alle de land som begynner å bruke annen valuta enn petrodollar. Ser ikke ut til at Russland er helt alene.

Hvorfor får vi ikke lære om det her i nyhetsmediene? Er det noen som ikke ønsker at vi skal vite, eller er journalistene ikke interessert i hva som skjer i verden. Det setter i gang mange tanker, mange fantasier. Hvorfor snakker man ikke om det her i norske medier? Fins det andre viktige ting som vi ikke får vite om? Har vi ikke fri presse likevel?

Når jeg følger med på hva som skjer i Ukraina og i Midtøsten ser jeg det her i lyset av den kamp som er mellom USA og Russland, og mellom Kina og USA.
Kina og Russland er ikke interessert i å bli styrt og overkjørt av USA, og de markerer seg tydelig mot USA som ønsker å fortsette å ha makt over verden.  Russland og Kina kommer ikke å vike unna og den her kampen kommer å fortsette.
Slik jeg ser det handler det om penger, valuta, olje, gass og pipelines, både i Ukraina og Syria, og andre land som USA har gått i krig med.

Det er mye som jeg undrer meg over om hva som skjedde i Ukraina tidligere i år. Blogger Vera Graziadei skriver utførlig om en kupp i Kiev som ble styrt fra USA og hvordan de satte inn en annen regjering og statsminister. Den tidligere lederen hadde vendt ryggen mot vest da Ukraina fått en bedre avtale med Russland. Den nye regjeringen var positiv til EU og IMF som nå setter vilkår over hvordan Ukraina skal gjøre business.

Russland satte ned foten og grep inn i Ukraina og Krimhalvøya ble en del av Russland. Det liker ikke vest og her er det en konflikt som ser ut til å vokse. Er det sant at det russiske militæret er i Ukraina og kriger mot Kievregjeringen er det viktig å sette foten ned. Det som blir helt feil er når USA reagerer så sterkt og beskylder Russland for noe som USA har en mye større brottsregister på. Hvordan skal omverden ta det her når USA herjer omkring i land etter land og tar seg retten til å styre hele verden? Det er som de sier vi kan gjøre hva vi vil, men gud forby dere gjør det samme. Det her en dans som USA og Russland gjør til sammen, og stakkers de som kommer i vegen for dem.

Det er en borgerkrig i Ukraina nå, en stor tragedie for alle i Ukraina og veldig trist de har blitt trukket inn i den kamp som skjer mellom stormaktene.  Det er ikke lett å få en nyansert bilde, ikke minst på grunn av den propaganda som skjer fra begge sider.

Men det fins andre ting som skjer i Ukraina. Når IMF er inne i bildet, er det også andre multinasjonale aktører som gjør stor business i blant annet olje og gass. Den amerikanske vicepresidenten Joe Bidens sønn Hunter Biden er i Ukraina og gjør business.
Grådigheten er stor blant de som allerede har alt, og de passer på i et land som er i stor økonomisk krise og som kommer fortsatt å være i en økonomisk katastrofe blant annet på grunn av borgerkrig men også av problem som har vært der lenge.
IMF gir meg et bilde som ikke er så pent. De stater som låner penger får noe som kan likne ved slavekontrakter og neppe humanitarian mission. Kunne være interessant å høre hva greker synes om IMF.

Når vest har IMF som verktøy for imperialisme, er det en billigere løsning enn å annektere et land.
Man tar hva man vil ha og går siden videre.
Folk i fattige land har lært seg at ord som demokrati, menneskerettigheter, ytringsfrihet og frihet ikke betyr så mye i praksis, når det handler om naturressurser og penger.

Det som blir mer og mer synlig er at de multinasjonale har tatt makten og styrer verden slik at de skal få ut så mye vinst det er mulig å ta ut.

Jeg undrer meg også over hvordan vest kan se på, når USA og andre i vest kriger i Midtøsten. Hva skjer med oss?
Hanne Nabintu Herland har skrevet en kronikk i Aftenposten om hvordan USA begår overgrep i Midtøsten. Hun skriver blant annet at USA ikke viser respekt for FNs folkerett og staters suverenitet. Når USA bomber i Syria til tross for de ikke samtykke fra landets myndigheter. President Obama viser arroganse mot amerikansk lov når han tar beslutning om en ny krig mot ISIS i Irak og Syria.

Et utklipp fra hennes kronikk i Aftenposten:

"Også Norge tok feil. Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, skrev i New York Times at den arabiske våren «ikke er basert på islamistiske strømninger, men er langt mer pragmatisk enn Vesten ser ut til å tro» og «vil ikke åpne for nye muligheter for Al Qaida».
Deretter bombet Norge Libya, en av Afrikas rikeste stater, sønder og sammen etter ordre fra USA. Dermed hjalp vi nettopp de Al Qaida-tilknyttede opprørerne i landets nest største by, Benghazi, til makten. Libya var et land der verdiene var jevnt fordelt i en velferdsstat med et brutto nasjonalprodukt høyere enn Italia og Australia. NRK Brennpunkt dokumenterte siden hvorledes norske piloter fikk beskjed om å bombe tilfeldige mål. Krigsdeltagelse ble ikke engang diskutert i Stortinget, det var bare snakk om en tekstmelding til enkelte partiledere.
Selv var jeg en av de få som hadde innsigelser mot det som skjedde, idet jeg i Aftenposten påpekte at NATOs krigføring og bidrag til folkemordet i Libya er et av vår tids verste eksempler på Vestens overgrep. NATO har gått fra å være en transatlantisk forsvarsallianse til en maktpolitisk angrepsallianse mot svake stater der Vestens interesser er truet.
Iraks statsminister, Nouri al-Maliki, anklaget nylig Saudi-Arabia og Qatar for å stå bak borgerkrigen i Syria med over seks millioner flyktninger og hundretusenvis drept. Det ser heller ikke spesielt bra ut at den saudiarabiske prinsen Bandar bin Sultan ifølge avisen The Independent allerede i 2001 uttrykte til den britiske etterretningstjenesten MI6 at «I nær fremtid vil shiamuslimer lide betydelig i Midtøsten. Vi er 1 milliard sunni-muslimer som er lei av å ha shia i regionen.»
Det blir veldig spesielt å tenke på at USA er alliert med Saudi-Arabia, som er en fundamentalistisk islamsk stat med strenge Sharialover. De bestraffer Saudi-Arabere med å skjære av halsen på folk. Når jeg hører president Obama og statsminister Cameron forfase seg over hvordan ISIS halshugger folk, da tror jeg ikke på dem. De har sammen med blant annet Saudi-Arabia bekostet våpen og trening til krig til ISIS som nå blir deres fiende. Virkelig? Det var på riktig side når de kriget i Syria, selv om deres metoder var minst sagt brutale, men når de begynte krige i Irak ble de fiender?
President Obama sitt forslag var luftangrep mot ISIS og å trene opp og å gi våpen til moderate muslimer. De skulle få sin utdannelse i Saudi-Arabia!!! Skulle "moderate muslimer" bli utdannet i Shariastaten Saudi-Arabia?

Det er en tragisk underholdning å lytte på taleskriverne til President Obama har satt sammen. Den ene floskelen etter den andre skal motivere amerikanerne og oss andre til å følge den amerikanske utenrikspolitikken. Men når man ser på dem med åpne øyne, blir det til frustrerende. Det beskrives tydelig her.

Et utklipp fra bloggen Vera Graziadei:

"It really is a pity that children are not allowed to U.N. meetings, so that during Obama’s address to the General Assembly last week someone could have shouted out: “The King is naked!”.  For even though in its intention his speech was supposed to be a finely-weaved cloth depicting utopian motifs of US-led knights in shining UN armour fighting for human progress, democracy, peace and prosperity around the globe, there were so many holes in this spin-doctor-fabricated material, that the bare flesh of the real US Foreign policy agendas was impossible to conceal.
Everyone present along with the loyal mainstream media carried on with the pretence, purposefully ignoring faulty lines and gaping holes, while praising the smoothness of the yarn (The Guardian: Obama sought to strike a delicate balance at the UNGA“) and spotlighting new haute-couture patterns of justifying war (BBC: “The phrase that will linger is “the network of death”) soon to be seen in all high-street media narratives.
Conveniently, most MSM journalists chose to ignore the ironic twists in the weaving of Obama’s advisors: “Hundreds of millions of human beings have been freed from the prison of poverty” (yes, except 67% of Detroit families and 46.5 million people in the whole of the US); “I often tell young people in the United States that this is the best time in human history to be born (the U.S. infant mortality rate is fourth highest among 29 of the world’s most developed nations), for you are more likely than ever before to be literate (32 million adults in the U.S. can’t read. That’s 14 percent of the population), to be healthy (US has the most-expensive and least effective health-care system compared with 10 other western, leading industrialised nations), and to be free to pursue your dreams (The American Myth of Social Mobility).”
“We come together at a crossroads between war and peace; between disorder and integration; between fear and hope”, said the 2009 Noble Peace Laureate, who only a day before started bombing the 7th predominantly Muslim country after Afganistan, Pakistan, Yemen, Somalia, Libya and Iraq. Hours before the U.S. launched airstrikes and cruise missiles into Syria, a senior administration official had told the Guardian that “neither of the two groups targeted in the Monday night strikes — the Islamic State militant group or the Al-Qaeda splinter group Khorasan — posed an imminent threat to the U.S.” In fact, Khorasan Group is a fake terror threat to justify bombing Syria
 As Obama was rallying the world on the path of war (which by then he had already started), not one person stood up to ask what possible legal authority he has to bomb Syria. During the following days all mainstream media outlets which in recent months have been so outspoken about international law and the sovereignty of the Ukrainian state towards which Russian aggression was allegedly directed, were now not only silent about the lack of UN or Congressional authorisation for the Syrian war, they were obligingly spreading all the war propaganda they were fed by the authorities. (Note: War propaganda is a war crime according to the Nuremberg Principles: Crime against the Peace. By upholding US foreign policy, MSM is complicit in war crimes.)"

USA har ført en politikk i mange land som leder til at flere og flere hater dem. De tenker fortsette med den samme politikken og mange flere hater dem. Det ser ikke ut til at det bekymrer dem så mye. Når man tenker på at de er det land i verden som bruker mest penger på sitt krigsmaskineri, og trolig mer enn alle land sammen, da kan man tro de kjenner seg sikre med å kunne fortsette i samme stil. Er vi interessert i å bli en del av en slik hatbilde?

Jeg hørte Paul Craig Roberts, tidligere arbeidet i Reagan administrasjonen, si i en intervju at USA har formidlet til Russland og Kina at de hadde planer om å begynne å kriger med dem. Hvis det er sant, kan man godt forstå at Russland og Kina mobiliserer.

Jeg har valgt å ikke skrive noe om Russland i den her bloggen. Jeg forstår godt at Øst Europa er urolige over hva som skal skje fremover. Det er en uro også i Sverige etter russiske jagerfly vist interesse av svensk geografi igjen.

Mitt fokus er nå på USA, og undrer om de virkelig er så bra venner som vi skulle ønske. Jeg ønsker oss alt vel og ønsker vi skal navigere gjennom den her krisen så godt det er mulig. Hvis vi også kan lære oss av tidligere mistak, kan det redde mange uskyldige.

En timeout for en time in.


Jeg gjør en timeout for å gjøre en time in.

Føler på pusten ner i magen.

Det er stille her, eller ikke, når jeg nå lytter her og nå.

Klokkens tikk takk.

Noen arbeider der ute, husene her får en make over, med nye spennende farger.

Jeg hører luftrenseren.

Nå hører jeg også pcn.

Når jeg ser ut gjennom vinduet, ser jeg mange fine høstfarger.

Høst, en ny mulighet til å kose seg med.

En feelgood bok,

Stearinlys og fyr i peisen.

Varmt og godt.

En tid for å vende seg mere innover,

til refleksjon over, ja hva man ønsker.

For meg som har litt bedre krefter enn hva jeg for eksempel hadde for 2 år siden,

da blir det å føle på at jeg har det bra akkurat nå.

Jeg vet at ingenting er en selvfølge,

at jeg må ta til vare på det som er her og nå.

Livet er sårbart og tiden går fort.

Livet er i konstant forandring,

hvordan kan jeg møte det som er og det som kommer?

                        


 

torsdag 2. oktober 2014

Hvor mye i matproduksjonen er korrupt?


Vi har på senere år fått mere informasjon om at det forekommer juks i matbransjen. Det fins korrupsjon i matbransjen. Hvilke konsekvenser blir det for folk som spiser den her industrimaten?
Den her forelesningen med mat og industrianalytiker Robyn O'Brien vekket så mye interesse slik at jeg har lyttet til henne flere ganger. Det vekker opp tanker på mange områder.

Robyn O' Brien fikk opp øynene på hva maten inneholder den dagen hennes eget barn ble fikk en allergireaksjon når hun spiste frukost der hjemme. Da begynte O'Brien søke informasjon om folkehelse, matallergier og hva som skjer i matproduksjonen i USA. Hva har blitt forandret siden hun vokste opp?
 Snart finner hun informasjon om Monsanto, som er spesialisert på kjemi, men som også på planteproduksjon GMO. De forandret plantene, genmodifiserte, slik at de tålte mere pesticider, for eksempel Roundup. På den måten fikk de også selge mere av sin produkt Roundup!
Hun sier at 60% av jordens befolkning visste om hva de her produktene inneholdt og at flere ble syke av den her maten. Amerikanerne selv visste ikke noe om det her.

Hun sier at et matsystem, matproduksjon som er avhengig av kjemikalier, er ikke matsystem, men et kjemiskt system. Mat produsenter tar ut naturlige stoffer ur maten og tilsetter andre kunstige stoffer.

Hun spør også om hvordan dyrene har det. Hva fins i deres mat? Og hvordan påvirker dyrenes liv vår helse?

I USA har matallergier økt dramatisk, sammen med autism, ADHD, kreft, diabetes og andre sykdommer.

Hun oppdaget også at forskjellige mat og drikke produsenter som for eksempel Kraft, Wall Mart og  Coca Cola hadde ulike standarder og solgte renere mat/drykk i utlandet enn de gjorde i USA.
Mye av matproduksjonen er outsourset til China, og det trengs en vendepunkt i USA, sier hun. Det er viktig å spre informasjon til amerikanere om hva maten gjør med deres helse og hvorfor det er viktig med renere mat som økologisk mat. De prøver nå å finne folk de kan samarbeide med, for eksempel de med et stort kapital som de kan arbeide sammen med.

Robyn O'Brien skulle bli intervjuet i et tv-program der hun skulle tale om matproduksjon og helse. To dager før hun skulle på tv, satte ledelsen på tv-kanalen stopp for det hele. Det ble med andre ord inget tv program med O'Brien. Noen dager senere leste hun i avisa at programlederen sluttet på kanalen. Når hun kontaktet ham spurte hun om det hadde hatt med henne å gjøre. Han fortalte at Burger King og Kraft hadde kontaktet ledelsen og krevd at Robyn O'Brien ikke skulle være med i tv-programmet. Hvis de hadde henne med i tv-showet skulle de trekke tilbaks pengene som var en støtte til tv-kanalen.

Det er mye som må forandres på mange plan og O'Brien mener vi må fokusere på progress før perfeksjon og med baby-steps.
Det fins mye å bli sint over når vi tenker på den matindustri og hva den gjør med folk sin helse. Når man er sint mister man lett energi. Det gir mere kraft å fokusere på kjærligheten til livet, og det blir ens styrke.
Det er også viktig å finne en venn som man kan gå sammen med i arbeidet for bedre matkvalitet. Jo flere som går mot samme mål, da har man begynt en konsumentbevegelse.
Det er mange som våkner opp i dag, med økt bevissthet på mat, matproduksjon og sykdommer.

Se gjerne på forelesningen på den her bloggen. Hun er en god på å forelese og det er en del hårreisende temaer som kan vekke opp mange som ikke er bevisst hva som skjer.


Marianne Williamson sier noe viktig  i den her filmen som jeg også reflekterer over. Det er at slik økonomien ser ut idag er at den er sosiopatisk!
USA har mere kjemikalier i maten enn man har i mange andre land. Det er mange som er syke i USA og det brukes veldig mye penger i helsevesenet jamført med andre land.
Økonomien følger pengerne i stedet for folket som det burde!!!

Matindustrien arbeider for vinstinteressen og ikke veldedighet. Man arbeider for å gjøre så mye vinst som det er mulig.  Folk vil ha billig mat og det er det de velger. Men billig mat betyr ikke automatisk god matkvalitet. Så lenge folk kjøper billig mat med dårligere kvalitet, fortsetter matindustrien på samme veg.

Når O'Brien forteller om mat som exporteres er renere enn det som selges i USA, da er vi inne på 
bevisste valg fra produsentens side. Wall Mart og Coca Cola og andre vet at maten som selges i USA har dårligere kvalitet enn det som exporteres. Da vet de at de selger dårlig kvalitet og at folk blir sykere av maten. Hvis foreldre kjenner til om dårlig matkvalitet og at mange bli syke av maten, kjøper de antakelig mat fra andre produsenter. Men da er det viktig å bli informert om hva mater inneholder.

Når Burger King og Kraft setter stopp for en tv-intervju med O'Brien, tyder det på at hun er på spåret  av noe viktig og riktig. Hun har samlet sammen trådene riktig og det er krutt. Offentligheten skal ikke få rede på sannheten, og da viser storkapitalet sin makt mot nyhetsmedier.
I slike situasjoner har vi ikke fri presse! Så går det når eierintresset er viktigere enn folkehelsa. Det er et eksempel på hvordan økonomien fungerer sosiopatisk.
Senere på den her filmen forteller O'Brien at hun gjort en TED forelesning, og at hun også der ble bortsensuret! Hva er det som skjer?

De tar opp ulike eksempelet på hvordan matkorrupsjonen ser ut i USA. Myndigheter som skal ivareta folkets interesser har egne økonomiske interesser. 
Vi har sett eksempel på det også i Sverige, når det ble avslørt at en autoritet på svenska livsmedelsverket fikk lønn fra margarinindustrien!
Liknende ting skjer i USA.


Hvis vi tenker oss hvordan det kan være her i Norge, kan vi være sikre på at myndighetene tjener folkets interesser?

Hvorfor anbefaler myndighetene lettmargarin som fremstilles i en rekke kjemiske prosesser?

Hvorfor diskuterer vi ikke GMO og hvordan de her produktene påvirker miljø og helse?
Hvor mange vet om at GMO produkter er fremstilt slik at de kan tåle mye mere Roundup.
Hvor mye tåler vi, dyrene og naturen å bli "sprayet" på med pesticider?
Stoler vi på at myndighetene her gjør alt riktig for å beskytte befolkningen?
Historisk sett har det blitt gjort mange mistak og hvorfor skulle man ikke gjøre det idag?

Vi lever i et velferdssamfunn, og vi er vane ved at staten tar vare på våre interesser noe som også skjer på mange områder. Kan det finnes en risiko vi blir naive og blir lettere å lure?

Men det er mange som våkner opp nå og søker informasjon om hvordan man skal ta vare på sin helse. Med nye innsikter, blir det nye valg. Med våre valg påvirker vi samfunnet.

Jeg lurer på hvor mye korrupsjon det er i EU. Der bestemmer man hvilke lover vi skal ha på mange områden, noe de forskjellige medlemslandene får følge med på og rette seg etter.

tirsdag 16. september 2014

Livet går nye veger

Det er ingen tvil. Sommeren er den beste tid for meg. Da skal det så lite til for å få fine dager. Det varme sollyset gir energi og med energien kommer glede.

Livet går nye veger.
Jeg blir her nå, finner meg selv
i en solstol
solen varmer og jeg er fornøyd
med å være meg selv
her og nå.
Jeg liker solterapi!


I vår human doing tid har man ikke sett verdien i stillheten når det er så mye som frister oss. Det er en periode der vi har råd til å gjøre veldig mye, men der vi også bygger opp forventninger om å være aktive. Hvis man fyller kalenderen med aktiviteter tror man at man er både effektiv og flink. Det må ikke være feil i perioder, men over tid må man ta pauser. Jeg tror mange ser det idag.

Likevel:

Hvor mye sover du?
Hvor ofte tar du tid til å hvile og slappe av?
Hvor ofte gir du deg tid til å ta det litt rolig etter du, for eksempel, har hatt en infektion?
Hvor ofte snakker vi om restitusjon etter sykdom for gi gi kroppen tid for å bygge opp motstandskraften igjen?
Før snakket man i mitt hjem om å være hjemme en dag til etter febern har gått mer til normalnivå, for å få opp motstandskrefter.

Det var gammel erfaring fra tidligere generasjoner.

Hvile var viktig for allmenntilstanden, sammen med mat, og passe fysisk aktivitet. Det bryr ikke man skal ligge i sengen hele dagen, mer om å øke aktivitetsnivå gradvis.




Jeg synes det blir trist om noen får en ME diagnose, når det egentlig handler om å bygge motstandskraft over tid. Det er viktig å se den enkelte individen og å prøve seg forsiktig fremover.
Hvem blir sykere av trening, og hva er foresten trening? Er det å støvsuge gulv eller å gå ned i kjelleren for å sette igang vaskemaskinen? Er det å gå til butikken?

Andre tåler mer kondisjonstrening, og det er deilig når det fungerer. Hvis kroppen tåler det, blir det galt å ikke prøve seg fremover her.

Jeg leser iblant personer med ME diagnose som kommet opp fra sengen med kognitiv terapi eller med noen alternativ behandling. De mener seg å ha svaret for ME diagnosen, når de egentlig har kommet til en behandlingsform som passet for dem selv

Jeg har også lest kommet over kommentarer om at de som ble bedre av cbt eller alternativ behandling skulle samarbeide med de som ikke ble friske av det samme. Jeg undrer meg over det. Skal pasienter med uforklarte symptomer gi seg inn på legenes domener? Vi er ikke leger!

For min del hadde jeg en kronisk inflammasjon i kroppen i mange år. Det kan finnes mye bak en kompleks symptombilde, og det er legenes oppgave å skille mellom pasientene. Jeg har selv fått erfare at de prøver vi har idag, ikke er nok for alle sykdommer.

Jeg har aldri tilhørt de sykeste ME syke, og tror ikke vi har samme sykdom.  Det jeg tenker er at noen er så syke de trenger intensivbehandling, men ikke får det idag. Hva skal de gjøre for å redde sine liv? Hva skal de pårørende gjøre? Her trengs det fagfolk over tid som kan følge med på sykdomsforløpet.

Mens de lærde krangler og forsker skal jeg fortsette med kontemplasjon og mange mindfulle stunder. Det er god medisin for akkurat meg her og nå! Det er min veg! Man kan være mindful samtidig som man er fysisk aktiv. Gå sakte fremover og nyt livet.
 Håper du og du og du finner hva som fungerer for deg!

onsdag 10. september 2014

Pust ut, pust in.

Når man studerer sine erfaringer finner man nye innsikter.

Det kan handle om hvordan man forholder seg til det man gjør.

Tenk deg at du skal kløve ved. Du har en bunke ved i hagen som du skal fyre med på vinteren når det er kaldt. Kanskje du tenker at det her arbeidet skal være klart når kvelden. Du mobiliserer for å få gjort det du tenker. Du glemmer å føle etter om du har nok energi, og det blir for mye etterpå. Dubhar tatt deg ut.
En annen gang tenker du at du skal bli skal kløve ved så lenge kroppen sier det er ok, men ikke gå over tålegrensen. Du slapper av når du arbeider, ingen tidspress, og du puster friere. Kroppen arbeider godt når man puster fritt.
Vi som er kronisk syke ser snart hvilken forskjell det er mellom ønskninger oppe i hodet der man fort kan presse seg og å lytte på kroppen og arbeide i sitt eget tempo.


Det er lettere å ta vare på sin helse hvis man hver tar seg tid til å lytte på pusten og å kjenne etter hvordan man puster. Den sier mye om hvordan man har det her og nå. Det her er en god hjelpemiddel når man prøver seg frem hva man tåler og hvordan pusten sier noe om hva som er bra for en selv.
Den forteller om grad av avslapning og den har en viktig funksjon ved kondisjonstrening.

Pusten reguleres både bevisst og ubevisst. Pusten påvirkes av indre og ytre stress, og vi kan påvirke pusten med avslapningsøvelser. Vi har alle nytte av å bli bevist på hva som skjer kroppen gjennom meditasjon og avslapningsøvelser.

Hvis man føler på mye indre uro, er det viktig å finne sin egen eller egne veger til en bedre avslapning. Livet setter oss på prøver og derfor er det ikke så lett alle ganger. Metodene til avslapning kan være helt forskjellige på grunn av livsomstendighetene, og derfor er det viktig å selv prøve ut hva som fungerer der og da. Hvis det fremdeles er vanskelig kan det være bra å søke profesjonell hjelp. Kanskje man får hjelp å se andre mulige veger, eller  støtte for å få bekreftet av noen annen, at det du står i er helt naturlig med tanke på hva du står i der og da.
Bare det å få snakke ut til noen som lytter og bekrefter det du opplever, kan det i seg selv gi en bedre avslapning. Kan man legge fra seg sine byrder når man går fra legen eller psykologen, leder det også til en friere pust. Vi låser lett pusten når vi står i en vanskelig situasjon, eller opplever noe vanskelig. Når man holder igjen orden holder vi også igjen pusten.
Ibland kan det forstås være viktig å gjøre det, for å beskytte sine barn eller sine relasjoner. Et eksempel er meg selv. Det er ikke lett å være kronisk syk med en lavere funksjonsnivå enn ønskelig. Det er heller ikke lett å være pårørende til en kronisk syk person, det blir på en måte en never ending story. Jeg ønsker at min man ikke skal slite seg, og derfor må jeg finne andre veger med min frustrasjon. Min mann skal være min mann og ikke min behandler. Og det er vondt å være bevisst over hvordan sykdom påvirker det daglige livet.


Det første jeg tenker på her er å søke profesjonell hjelp hvis det blir for tøft.

Avslapningsøvelser kan gjøre dagen lettere.

Hvis man kan ha en hobby som får en glemme tid og rom hjelper det også til friere pust. Det er meget viktig å gi seg selv gode stunder der man gjør ting man liker.

Det er så viktig å gi seg den kjærlighet og varme som vi så vel behøver. Kjenn etter hva du mår bra av. Hva får deg å føle deg vel? 

Unner du det du trenger? God mat, søvn, tid med nære og kjære (kan også være et elsket dyr), dans, hjemmekos, gå tur, sitte i og kjenne varme fra solen, gjøre noe du er bra på, fysisk aktiv, lese en god bok, lære noe nytt og så videre.

Hvordan er det å bo i din kropp? Et spørsmål man kan repetere om og om igjen. Det er så lett å bli distrahert og glemme å ta vare på sine behov.
 


 
Tilgi deg selv.
For alt du gjorde og ikke gjorde.
For alt du sa og ikke sa.
For at du tenkte, eller ikke tenkte.
 
Det er ikke å komme fra å gjøre mistak i livet.
Før eller siden kommer ting, minner, opp på overflaten igjen.
Hvordan man kommer videre i livet er meget individuelt.
 
Når man kommer videre, da føles det på pusten, på skuldrer, en befrielse i kropp og sjel.
Andre ting er ikke mulig å komme vekk fra.
Det kan finnes situasjoner, minner som man må lære å leve med.
 
Forventninger om å tenke positivt og, halleluja, nå forsvant smertene, problemene, kan virke som en parodi. Det er ikke så enkelt for mange.
 
 
Livet er slik det er! På godt og på vondt. Det er realitetene.


Ta vare på deg! Det er du verdt!

tirsdag 9. september 2014

Selma spa

I går kom vi hem etter en 2-døgns besøk på Selma spa i Sunne, Värmland. Jeg smiler stort bare jeg tenker på Sunne.

Det er velvære på mange plan. Et vakkert rom å sove i. Underbart god mat. Svømmebasseng med god temperatur. Boblebad som gir varme og massasje. Muligheter til å trene, kondisjon, spinning, yoga, styrketrening samt turmuligheter sommer og vinter.
I tillegg kan man prøve massasje, ansiktsbehandling, pedikyr og mye annet.

Det var en god miljø der det var gode muligheter til å sitte eller ligge i behagelige stoler. Stemningsfull belysning og levendelys.

Når det er så store valgmuligheter er det lett å skreddersy sine aktiviteter slik at man får gode dager. Det koster penger å være der, men det er vel verdt å spare penger til. Det her er en helsefremmende miljø og helsa er det viktigste vi har. Nå er det ikke alle som har råd til noen dager på spa og det er synd når man tenker på at alle kan behøve kople fra hverdagen og bare nyte her og nå. Jeg tenker på de som har familiemedlemmer som er kronisk syke og som ønsker de kunne hjelpe mer for sine kjære. Kanskje friske familiemedlemmer ønsker å gi en gave til sine syke kjære. Det her kan kanskje være noe?


Det her er en god plass for en vel behøvd time-out. Man er koplet fra hverdagen der hjemme. Tanker om hva som behøves bli gjort legger man bak seg. Nå blir fokus på å nyte livet nå, ikke siden.


Nå treder lystmetoden frem. Bade, spise, hvile, svømme, sitte og bare fokusere på pusten og hjernen får hvile. Jeg valgte å ikke lese noen bok, selv om det er avkoplende. Det var viktig å ikke motarbeide den behagelige fred og ro følelsen og den gode hvile det gir. Nå var det tid for meditasjon.

 
Når man befinner seg i en behagelig miljø der fokus er velvære, da blir tv og internettfasta helt naturlig.
 


Det ble en time-out som på en måte ble time-in. Når man spiser god mat eller sitter i boblepoolen blir det ikke så stor plass for det som var og det som kommer. Med et unntak: det her ønsker jeg å gjøre flere ganger. Det er det her jeg trenger.




Jeg har oppdaget svømming er en form av meditasjon. Når jeg flyter, da flyter også mine tanker sin egen veg. Når en beveger seg langsomt skjer noe i kroppen. Det blir som å gi kroppen en signal om å ta det med ro.
Likeså kan det å danse få opp energinivået. Alt til riktig tidspunkt.


Det er en studie i opplevelser, som man altfor lett mister kontakten med som voksen når man føler mye ansvar og må tjene penger for å klare hverdagen. Det vekker det indre barnet som synes det her er gøy, jeg vil ha mere gøy. Smilet blir større og større for hver time som går. Velværehormonene vekkes til liv og det styrker kropp og sjel.

 
Det handler om å gi seg selv tid og rom til lek og improvisasjon for å finne en god balanse mellom arbeide og lek, lettsinn mot alvor, latter sammen med det daglige fokus med ansvar og hverdagslige ting.

 
 
De her hvilestolene var helt underbare å ligge i. Her kunne man ligge og å bare være, lytte på musikk og å se på alt det vakre rundt omkring.

 
Vi kan finne mye fine plasser ute i naturen der man kan finne sin egen fredelige plass. Man kan også leke seg frem til hvordan man skal skape sin kraftplass i hjemmet. Man kan gå ut fra den opplevelse man søker inne i seg selv, for å leke seg frem til forhåpentlig en god avslapning og harmoni. Det kan bli en personlig kraftplass.
 

Kanskje man kan finne sin hvileplass, der øynene søker seg ut til lyset som reflekterer det indre lyset i oss.


Kanskje kan vi i møte med fredelig vann bare flyte med, hvile i seg selv i kontakt med naturens naturlover.


Ibland kanskje vi trenger vegvisere for finne en veg videre i livet.

 
 
Med den her utsikten når en sitter og drikker te eller spiser lunsj, smaker maten ekstra godt. En utsikt kan trigge minner og følelser i det indre.
 
 
Jeg velger å ikke tenke så mye på sykdommer akkurat nå. Jeg gir meg den hvilen for å komme sterkere igjen senere.