Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

lørdag 20. desember 2014

Dynamisk dialog

Når vi snakker om helsevesenet og det møte pasienter gjør med leger og psykologer, snakker man ikke mye om den dialog som skjer mellom lege/andre fagfolk.

Dialog er et spennende tema, og når man blir mere bevisst på hva dialog kan gjøre med og mellom oss kan det være nye muligheter å utvikle den.

Jeg så en lege kommentere i en tråd på Facebook om en gruppe pasienter, der han opplevde de hadde mye energi som de brukte innover i stedet for utover. Han opplevde det tok krefter fra ham i det daglige med konsekvense resten av dagen med andre pasienter.

Det gjør meg nysgjerrig på hva det er for personer som vekker slike reaksjoner og hvordan dialogen ser ut.

Det er ingen tvil at noen vekker sterkere reaksjoner hos terapeuten enn andre. Et eksempel på det er traumatiserte flyktinger fra diktaturer og krig. Når de forteller om hva de har sett og opplevd i konsentrasjonsleir eller tortur i fengsel, formidler de sterke følelser, og det "smitter" over på terapeuten. Det kalles for vegetativ identifikasjon, og idag snakker man om speilnevroner. Det her er mekanismer jeg har brukt mye i kontakt med pasienter. Når jeg satte ord på de følelser som jeg ble oppfylt av og spurte om det var slik de hadde det gjorde det noe med dialogen. Hvis pasienten kjente seg igjen i det som jeg sa, kunne de slappe bedre av og de følte seg sett.

Jeg undrer meg iblant om leger bruker den her metoden, og om det er noe som de får lære seg i sin utdannelse. Det er et spennende tema og man blir aldri ferdig med å lære seg det.

Med den her metoden kan man iblant også få frem en persons fordommer om seg selv.

Med en god dialog kan pasienten få en opplevelse av å legge problemer fra seg nå hen går ut fra kontoret.

For å få en god terapeutisk allianse er det viktig å prøve å peile inn hvor pasienten er, og her er dialogen viktig. Man undrer, stiller spørsmål og får svar, spør på ny, assosierer, får svar også videre.
Man må også ha en fokus på hvordan pasienten svarer og reagerer på det man sier.
Det skjer at man sier noe som ikke føles bra hos pasienten, og om man er observant på seg selv, kan man ta opp det med pasienten, som føler seg mer avslappet i kontakten med terapeuten. Der gir ofte et godt inntrykk hvis terapeuten ser og forteller om det hvis noe gått feil. Men det er fort gjort å ikke se har som skjer. Hvis terapeuten innrømmer å ha gjort en tabbe, kan respekten og relasjonen bedres. Alt det her er viktig i en samtalekontakt og en metode for å hjelpe pasienten igjennom indre hinder. Kan terapeuten tåle å være et helt menneske kan det være lettere for pasienten å være det.

For å hjelpe en person å prøve sine grenser, og kanskje overskride noen indre hinder, er det viktig pasienten føler seg trygg med behandler.

Derfor blir det helt feil når man kan lese kronikker i aviser om ME og cbt/gradert trening eller LP overselges, samtidig som man setter merkelapper på hele pasientgrupper. Det her blir overkjøring, mobbing og hersketeknikker.

Det som da skjer er at de syke får mye mer indre stress, uro, føler på maktesløshet med mere. Når jeg ser hvilke holdninger som møter for eksempel ME pasienter og at hvordan det enn svarer så blir de misforstått og kritisert. Når de da møter enda mere kritikk og karikert, gjør det noe med dagsformen og deres helse.

Jeg lurer på hva det har å gjøre med å hjelpe folk til å slå av stressmaskinerier og å få dem å slappe bedre av?

Det her er ikke enkelt, og man må prioritere. For det første må man beskytte seg selv. Når marginalene er små da må man være forsiktig.
Det er også viktig å tenke over hva man skal fokusere på. 
Hvilket mål tenker man seg?
Hva ønsker vi ha mere av? Hvilket fokus er best?

En viktig ting er også hva vi gir.

Hvordan gir vi hverandre kraft?
Hva bryter ned?

Noe som får meg å undres er hvordan leger, psykologer, journalister, og politikere oppfatter diskusjoner i sosiale medier. Jeg har sett en del signaler på hvordan man oppfatter syke fjerndiagnostiserer hverandre, og spør folk som fått en type hjelp og blitt friskere av det, om de hadde hatt den aktuelle sykdommen som diskuteres. De spørsmålen kan få de som ikke har satt seg inn i hva som skjer til å undres over pasientgruppen. Det fins de som heller bensin på det bålet, og vi ønsker ikke å gjøre det vi også.

Hva er det vi ønsker å formidle?

Man kan også skille mellom det å avreagere seg og det å nå frem.
For å nå frem er det en fordel å bevare roen.
Ønsker man å avreagere seg er det stor risk å møtes av forsvarsreaksjoner, og da er kampen igang. Det tar energi og folk orker ikke fortsette å snakke.

Nå er det også en annen situasjon vi må sette lyset på. Hva gjør et menneske som er fortvilt, desperat og hva de enn gjør vendes det mot dem? Det er slik mange med ME opplever det nå.
Jeg har sett tolkninger om negativ tenking når syke og pårørende har kommentert sakligt i ulike medier. Når et menneske i nød prøver å fortelle sin versjon, blir tolket som å tenke negativ. Hva gjør det med et menneske? Er det noen som tror de menneskene puster friere og kjenner seg lettet når de går ut fra kontore som mange pasienter sagt til meg. Det her sier meg mye om misforståelser og å ikke forstå hva som skjer!

Det her handler ikke om at pasienten skal bestemme behandlingsmetode, det her handler om å lytte aktivt.

Hvis man lytter aktivt og pasienten kan kjenne seg hørt, sett og å ha nått frem, leder det til både psykisk og fysisk befrielse og det har effekt på pusten! Det blir lettere å slappe av å fokusere på andre ting som gir glede og inspirasjon! Når en terapeutisk relasjon og samtale gir en forandring i de vegetative funksjonene, da skjer det spennende ting!

onsdag 17. desember 2014

En ny vår.

Det var ikke lenge siden det var nyttår og nå er det snart jul. Jeg har tatt mange pauser fra Internett det seneste halvåret. Siden jeg ble fri fra tannrotsbetennelsen har jeg langsomt blitt bedre. Jeg har hatt stort behov av det meditative tilstand som gir velvære på dypet. Jeg øker forsiktig på aktivitetsnivået, jeg blir litt sliten av det, men ikke mer enn det går på riktig veg. Da blir det mindre energi til sykdomsblogging, men det er godt å fokusere på andre ting.
Jeg gjør litt mere husarbeid, klarer å være litt lengre på kjøpesenter, lager oftere mat, og til min glede kan jeg nå bake lavkarbobrød og bake noen god kake til helgen. Det var mange år siden jeg orket med å bake! Det er ikke vanlige kaker, det er kaker uten sukker og mel.
I høst har jeg spist en mer strikt lavkarbodiett, og jeg har tydelige helsegevinster av det.
Nå er det vinter og jeg spiser som vanlig D-vitaminer og bruker solterapilampe.
Nå har det vært turbulens i ME debatten og den følger jeg. Men eller blir det mer å følge med på hva som skjer rundt om verden. Det føles godt å gjøre andre ting.
Jeg ser frem til en ny vår og den gode følelse det er å oppleve når dagene blir lengre og lysere.
Nå når mørketiden er her får en kose seg på andre måter som ild i peisen, en god bok eller en bra film.

Det tar energi når en øker aktivitetsnivået, og det er viktig å finne sin balanse, noe som innebærer god hvile som motvekt til aktivitetene. Når jeg er i hvilemodus, og da føler jeg intuitivt når jeg kan bli aktiv igjen selv om jeg ikke alltid kjenner meg i god form ennå. Det fungerer og det er godt å kjenne på den indre kraften og visdomen.

Det er ikke så mye som jeg tenker på hvor dårlig jeg var. Det er nå jeg lever.
Men når jeg tenker meg tilbaks hvor dårlig jeg var, for en forskjell det er, og hvilken frihet det er.
Jeg har en lang veg å gå, men når man har vært veldig dårlig, gleder man seg til alt som er bedre enn før.

Jeg bruker fremdeles energiøkonomisering der jeg trener innen de rammer kroppen tåler. Det er så trist å lese om andre som har tolket energiøkonomisering til at være passiv, og etterpå har oppdaget at de tålte litt mer enn de hadde forstått.
Det må ikke være slik. Det er viktig å ha en god kontakt med kroppen og å føle trygghet i sin kropp. Derfor er det bra å gjøre ting som får en å føle seg vel, føle det er godt å puste og der tanker får flyte sin egen veg uten tanke på noe man må gjøre.


tirsdag 16. desember 2014

Et brev til kongen fra ME ungdommer

Jeg har tidligere blogget om ungdommer og barn som forteller om hvordan det er å ha ME. Nå synes jeg det er tid for det igjen. Martin og 58 andre ungdommer har sendt et brev til kongen. hvordan det er å leve med ME.

Jeg har tatt meg friheten å kopiere det hit:

Kjære Kong Harald!
Jeg skriver til Deg fordi Du er kongen vår og har vist at Du bryr deg om de svake i samfunnet. Jeg vet også at Du er opptatt av barn og unges situasjon i Norge og jeg skriver først og fremst på vegne av meg og min bror, men også mange andre barn og unge som lider av sykdommen ME eller myalgisk encephalopati. Etter å ha levd med denne sykdommen i største delen av livet mitt har jeg stadig oftere stilt meg spørsmålet:
Er Norge verdens beste land å bo i for alle?ME-sykdommen er forferdelig nok i seg selv, men det er ikke derfor jeg skriver til deg. Jeg skriver fordi særlig barn og deres foreldre med sykdommen ME i dag mistros på det groveste.
ME er en svært alvorlig sykdom som påvirker hele kroppen, men som det dessverre ikke er funnet årsaken til ennå. Det eneste som hjelper er ro, omsorg og smertestillende medisiner. Likevel er det i dag ansett av barnevernet at det kommer av overbeskyttelse fra moren. Ja, utrolig nok, mamma, som alltid tar hensyn og pleier oss når vi er på vårt dårligste, og det er ikke bare, bare..
Vi har foreløpig hatt to barnevernssaker og begge har heldigvis blitt henlagt uten tiltak. Mamma er lege og det har kanskje hjulpet, men for en påkjenning det har vært for oss alle sammen. Jeg, min bror og ikke minst min mor som kjempet masse mot uforstående mennesker som kun har tro på tiltak og omsorgsovertakelse.
(Dette var så langt jeg kom da jeg begynte å skrive et brev til Deg for 2 år siden. Siden da har jeg blitt gradvis dårligere og jeg har forstått at det er mange andre barn og unge med ME som sliter med de samme problemene som meg. Så nå jeg lyst til å fortsette på brevet og håper jeg klarer å komme i mål denne gangen.)
Jeg vil gjerne fortelle Deg litt om hva jeg har lært om MEME er en veldig komplisert sykdom som også rammer mange barn og unge i økende antall. Man antar at det er ca. 2000 barn under 18 år som er rammet av dennne sykdommen i Norge. Det er ofte mange som blir syke i samme familie, som broren min og jeg. Faktisk er også mamma ME-syk.
Dette er en sykdom som ”ikke tar livet ditt, men som stjeler det”, fordi kroppen på en måte ikke tillater deg å leve lenger. Det er nesten ikke en ting man kan gjøre uten at kroppen blir overbelastet og sykere. Det kan sammenlignes med å være overtrent bestandig eller som en ”sprengt hest”.
Det er dessverre mange som ikke forstår denne sykdommen. De tror at fordi de ikke finner noe galt i de vanlig prøvene våre, så er vi ikke syke på ordentlig. Noen sier også at det er en sykdom du kan tenke deg frisk fra.
Heldigvis er det mange i utlandet som forsker på hva som skjer i kroppen til ME-syke og de finner mange forandringer, spesielt i hjernen. De fleste tror nå det er en form for hjernebetennelse eller autoimmun sykdom og fordi mange med ME er veldig syke har en forsker kalt sykdommen for ”non-HIV AIDS”. Det synes jeg er en god beskrivelse, for det oppleves som kroppen vår er så skjør at den nesten ikke tåler noen ting. Noen er faktisk så syke at de må leve helt isolert i mørke rom, nesten som levende døde.
I starten av sykdommen opplevde jeg det mer som å ha ”kronisk influensa” med mye infeksjoner og smerter i kroppen. Jeg var nesten aldri helt frisk. i tillegg orket jeg veldig lite og ble mye fortere sliten enn andre barn. Jeg fikk også tidlig problemer med å sove, jeg fikk nesten ikke sove om kvelden og jeg fikk problemer med å stå opp om morgenen, og selv da var jeg aldri uthvilt. Etter hvert har jeg fått flere og flere symptomer og kroppen føles som om jeg skulle vært veldig gammel.
På Haukeland sykehus er det noen som forsker på en kreftmedisin som en behandling for ME, men den forskningen vil nok ta lang tid. Så inntil videre må vi leve med en sykdom det ikke finnes noen effektiv behandling for.
Hva er verst?Det verste med å ha ME, er ikke bare at man blir fratatt sitt gamle liv og må leve mesteparten av livet hjemme og bli passet på av foreldrene sine. Jeg synes faktisk det er enda verre når vi opplever å ikke bli trodd når vi sier vi er syke og kjenner det på kroppen. Det er vondt å ikke bli tatt på alvor og spesielt når leger ikke vil høre på oss, men heller fortelle hva de selv tror om denne sykdommen. Jeg skulle av og til ønske at disse legene kunne kjenne på kroppen hvordan vi har det før de begynner å spekulere i teorier og tro og synse så mye om sykdommen vår.
Jeg synes det er fryktelig skremmende når Norges ledende lege for ME-syke barn sier at han tror hjernen vår er opphengt i en stressreaksjon og at hjernen må ha ”gått i vranglås”. Det er det ikke mange i utlandet som tror på. Slike uttalelser oppleves som veldig krenkende!
For noen år siden anbefalte legen min på sykehuset meg et 3-dagers ” lynkurs” i å bli frisk, jeg skulle bare endre tankene mine og bestemme meg for å bli frisk. Dette kurset kalles LP eller Lightening Process. Selv om jeg ikke hadde noe særlig lyst til å gå på dette kurset, følte jeg meg presset og gikk sammen med mamma. Det var en merkelig opplevelse å være der og bli bedt om å si til meg selv om og om igjen at jeg var frisk selv om jeg ikke var det. På  kurset ble jeg også fortalt at det var min egen skyld dersom jeg ikke klarte å bli frisk og det synes jeg var en veldig alvorlig beskyldning. Det forundrer meg derfor at dette kurset blir anbefalt av norske leger. Jeg vet at det er flere som har blitt mye dårligere etter disse kursene og det har også forekommet selvmord. En 13 år gammel gutt ble for ikke så lenge siden reddet etter et selvmordsforsøk på grunn av skyldfølelsen han fikk etter å ha tatt LP-kurs og ikke ble frisk.
Skolen og vennerDet har vært et stort problem for meg å komme meg på skolen og nå er det flere år siden jeg har vært der. Det samme gjelder for broren min. Grunnen til at vi ikke kan gå på skolen er både fordi vi blir sykere av å være der og fordi hjernen vår ikke klarer å lære når vi er på skolen. Jeg vet at noen med ME klarer å gå noen timer på skolen og noen klarer å ha hjemmeundervisning. Det er litt forskjellig etter hvor hardt man er rammet av sykdommen.
Det er trist å ikke kunne leve som normalt og av og til savner jeg vennene mine. Men når jeg er så syk som jeg er nå klarer jeg nesten ikke tenke så mye på det for da har jeg mer enn nok med å overleve. Jeg bruker alle kreftene mine på å spise og sove og hvile. Og det er vanskelig nok når kroppen min ikke vil samarbeide. Når jeg har mye plager klarer jeg nesten ikke å tenke på noe annet. Men heldigvis har jeg broren min som også er syk så vi forstår hverandre og kan gjøre en del hyggelige ting sammen når vi orker. Det er nok mye mer ensomt for de som er syke alene.
På en måte er vi heldige som har blitt syke i “dataalderen” for da har vi TV og internett hvor vi kan lære mye og være litt sosiale uten at det koster oss så mye. Det finnes også et eget forum for ME-syke barn og unge på facebook.. Det er viktig å finne andre som forstår, for etter at jeg ble ME-syk har jeg nesten ikke opplevd at noen av de jeg kjente fra før har hatt tid til å bry seg noe særlig om meg. Men istedet har jeg har jeg knyttet nære og gode bånd til noen få og spesielt familien og det opplever jeg som minst like verdifullt. Det har vært en viktig lærdom å oppdage hvem som er mine virkelige venner og jeg synes ikke det er så viktig å ha så mange venner bare man har noen som virkelig bryr seg.
På den positive siden vil jeg også nevne at siden livet står litt stille har jeg fått mer tid til å tenke over hva som virkelig betyr noe i livet mitt og jeg har blitt mer opptatt av menneskelige verdier. Jeg får mer tid til å reflektere enn andre unge som hele tiden stresser og har for mye å gjøre. I gode perioder får jeg også tid til å gå i dybden i ting som jeg virkelig interesserer meg for og jeg synes derfor jeg får lært mye allikevel. Det er alt for mye som er overfladisk i dag og jeg håper at jeg en gang kan få brukt min erfaring som syk ute i samfunnet.
FremtidenJeg må innrømme at jeg bekymrer meg en del for fremtiden. Det er ikke bare helsen min jeg tenker på, men jeg er alvorlig redd for at det norske samfunnet ikke vil gi ME-syke som meg og broren min muligheten til å få et verdig liv som voksne. Når samfunnet hele tiden fokuserer på at det skal lønne seg å jobbe, viser det liten medfølelse og respekt for dem som faktisk ikke er i stand til det. Jeg savner rett og slett et mer medmenneskelig og likeverdig samfunn.
Mammaen min gjør en stor jobb sammen med flere andre ME-mammaer med å gjøre ME-sykdommen bedre kjent. De har dannet en ME-mammagruppe som har bloggen fryvil.com og de har skrevet flere brev hvor de klager på hvor dårlig vi blir møtt i helsevesenet og i samfunnet. Brevet mitt til Deg har blitt fremvist i ME-mammagruppen og 58 barn og unge med ME støtter opp om dette. De har også har bidratt med egne sitater og fotografier av seg selv som Du kan se i vedleggene.
Jeg håper at jeg med dette har klart å formidle at situasjonen for ME-syke barn og unge i Norge er bekymringsfull. Det er mitt håp at Du vil hjelpe oss med å oppnå større forståelse og respekt i det norske samfunnet for denne misforståtte sykdommen. Så kanskje Norge en gang kan bli verdens beste land å bo i også for ME-syke?
-
Til slutt vil jeg benytte anledningen til å ønske Deg og Din familie en Riktig God Jul og et Godt Nytt År!
Foto: privat
Foto: privat

Med ærbødig hilsen
Martin Qvist Giercksky
(17 år, ME-syk i over 8 år)



Det her er sterkt!
Livet kan være en prøvning!
Det kan være både vanskelig og terapeutisk konstruktiv å sette ord på det som er vondt og sårt.
Det krever også mot til å stå frem offentlig med sine prøvelser i livet.
Det er ikke alle som våger, men det gjør du Martin!
Mitt i det vanskelige har du fått kontakt med din indre autoritet og bestemmer deg for å stå frem i Aftenposten med navn og bilde.
Det tror det er mange som er imponert over det du nå gjør!
Jeg leste en kommentar som stakkersliggjorde deg og spurte hvor dine foreldre var.
Den kommentaren mener jeg du kan legge vekk.
Personen kan ikke ha sett det hun hadde fremfor seg, nemlig din styrke og mot.

Det er en stor hjelp å ha familie og andre som tror på en og støtter en i de valg man gjør i livet.
Da er det lettere for å ha kontakt med sin indre styrke og "å gå ut i verden og prøve sine vinger".
Jeg får et bilde av at det på en måte det du gjør nå.
Jeg tror det er mange flere enn de 58 ungdommene som skrev under på det her brevet som er både imponert og som nå føler et stort takk!
Og alle dere som har skrevet kommentarer under brevet har gjort noe veldig viktig for å få folk til å få en mer nyansert bilde av det å leve med ME!
Jeg ser dere har fått god støtte av mamma gruppen, og det tror jeg kan gi en større trygghet for dere. Det er godt å ha sine foreldre ved sin side når det trengs.
Kanskje det sitter andre ungdommer rundt omkring i Norge som hjulpet deg å sette ord på ting i brevet og som vært en god støtte. Vi bygger nå nettverk på en annen måte enn det var mulig å gjøre før i tiden. Internett har åpnet en stor ny verden full av muligheter.
Jeg hadde ikke fått mulighet til å lære meg mere om hvordan dere har det hvis jeg ikke hadde hatt internett og sosiale medier.
Jeg tror det her brevet med alle underskrifter er noe som de fleste fagfolk er interessert i å lære mere om og derfor håper jeg dere kan nå ut til mange.

Noe som kan være interessant for dere å lære om er hvordan dere kan nå frem til fagfolkenes hjerter og ikke bare i hodet.
Når du forteller om noe som er nære hjertet og får med hvordan dere føler og tenker når dere frem til hjertet på den som skal lytte på dere.
Det er en kraftfull metode, og noe helt annet enn om dere bare formidler fra intellektet. Det kan være en stor kunnskap å kunne alt om den ME forskning som skjer i dag, og hvilke symptomer og sykdomsprosesser som skjer ved ME.
Men for å formidle den unike person som man er det bra om man kan forene hjerte og hode, og hvis hodet ikke vil følge med, med hjerte, følelser og tanker. Da er det lettere å få en lege eller psykolog til å våkne en stund mitt i stress og jag mellom alle pasienter. Det her er en metode som jeg selv bruker, og det går for det meste bra. Det verste man kan være med om er en lege eller psykolog som har sin bilde klar, men som ikke er tilstede og lytter. Det er en side av ME debatten som gjør meg bekymret. Derfor er det veldig bra når barn og ungdommer forteller om sine erfaringer, og når hjertet er med i budskapet gjør det noe med voksne folk.

Det tar en del energi for å tenke ut strategier til å nå frem til fagfolkene og jeg ser det finns mange kloke folk i miljøet. Alle kan bidra til å inspirere hverandre!

Dere som er unge kommer å se en spennende utvikling med nye muligheter som vi i min alder ikke kan drømme om. På livets veg kommer dere å lære dere å navigere videre.

Dere er super!

Lykke til!


tirsdag 18. november 2014

Det å bli sett, hvordan er det?


Når jeg leste en så fin dikt på så fin bakgrunn fikk jeg mange assosiasjoner fra mitt yrkesliv som psykolog. Det her bildet har jeg nå kopiert fra en veldig bra blogg, ME-mammas betroelser , en blogg jeg varmt anbefaler andre å lese. Det er en gruppe kunnskapsrike og kreative damer som har barn som er syke i ME. Det står mye fint i den bloggen, og kanskje det kan være en inspirasjon for andre foreldre som har kronisk syke barn. Selv om situasjonen, sykdommens karakter, er ulikt, kan det styrke den enkelte til å ikke føle seg alene.

Det er viktig å føle seg sett, det er viktig å møte helsepersonell som ser hvordan man sliter, og det er en stor indre stress, når man ikke møter noen som ser den kamp som man må møte hver eneste dag. Man er veldig avhengig av å bli sett og akseptert av fagfolk, både fordi det er nødvendig med en god relasjon med fagfolk, og det påvirker både behandling og annet som følger av det å være syk. Enda viktigere må det være for ett barn å bli sett. De trenger gode relasjoner til å vokse opp til trygge voksne, og det er en stor nok byrde å være syke, skal de attpåtil ikke føle seg sett i helsevesenet? Det er et flott initiativ av den gruppe "ME-Mamma" som nå skriver ME-mammas betroelser .

Vi alle har behov av å føle seg sett. Når vi er syke og svekket er behovet enda større. I mitt arbeide som psykolog har jeg mange ganger hørt folk si at deres lege ikke forstår dem. Det første året jeg arbeidet som psykolog var det veldig forvirrende å høre om leger som ikke forstår. Det var så åpenbart at pasienten slet. Så legen virkelig ikke det. Så begynte jeg å spørre, "De du nå forteller for meg og på den måten du sier det her. Har du fortalt din lege det her?" Jeg fikk ofte svaret, "Nei, det har jeg ikke." Jeg har mange ganger sagt, "Det tror jeg du skal gjøre. Da tror jeg det blir bra."
Og det går bra som regel.

Det er ikke nok med at man er syk, man skal også sette ord på ting og det er ikke alltid man er tydelig for seg selv. Det hjelper å ha en fagperson som har erfaring av liknende fall som er likt mine helseproblemer.

Det kan være en stress og belastning å møte helsepersonell som ikke har kunnskaper om den sykdom som man sliter med. Omvendt er det en befrielse og en kilde til avslapning å føle seg sett og tatt på alvor.
Jeg har hørt fra pasienter at de kjenner at de legger problemene fra seg når de går ut fra mitt kontor. Pusten blir friere, man blir avslappet, og man frigjør energi til å bearbeide og å mestre hverdagen.
Jeg vil si det er da det begynner, noe som en ME-mamma signalerer i sin dikt. Det blir lettere å leve når man har noen som følger en og som ser. Selv om man akkurat nå ikke har en kur for å helbrede barnet, så er det viktig å ha noen som ser.

Det er ikke alltid vi i helsevesenet kan hjelpe/kurere. Det vi likevel kan gjøre er å si at det du sliter med er helt forferdelig/slitsomt/fortvilt eller noe annet som passer in.

Man kan være nysgjerrig å spørre, hvordan er det her for deg?
Hvordan har du det?
Hva har du prøvd for å mestre/håndtere situasjonen? Med det spørsmålet kan man få veldig mye informasjon av pasienten.

Det at noen ser, at det man sliter med er fortvilet, kan hos den syke frigjøre krefter til å fokusere på det viktigste, få mest ut av dagen.

Jeg leser ofte ME syke si, de møter fagfolk som ikke har kunnskaper om ME, men som tror seg vite. De forteller om behandlingsopplegg som gjør dem sykere.

Det som jeg undrer meg over er når tidligere syke tror seg vite hva som er best for andre syke. Jeg har sett kommentarfelt der personer som vært syke og som tror deres erfaringer om hva som virket er rett metode for andre syke. Iblant er det en tydelig ironisk tone når syke står fast ved hva som virker for dem. Det får meg å undre, hva er det som driver dem?
Bare fordi de oppfattet aktivitetstilpasning og energiøkonomisering som å bare hvile, må det ikke automatisk være slik andre oppfatter det.
De råd jeg fikk på Skogli var energiøkonomisering og å trene innen de rammer som kroppen tåler. På den måten har vegen langsomt begynt å gå oppover.
Tidligere før den skjulte tannrots betennelsen ble oppdaget og behandlet, var det aktivitetstilpasning som fungerte.

Det som jeg også undrer meg over er, hvordan de som etterpå oppdager at de hadde kapasitet til mer enn de trodde, tenker om seg selv. Den tone de har mot andre syke, får meg å undre, hvordan er det de føler og tenker om seg selv og hvordan de tidligere mestret sin sykdom? Jeg tenker det kan være viktig å se innover for å komme videre i livet. Når man blir oppmerksom på hva man bærer på, puster seg gjennom følelsen, kan det bli lettere å leve. Vi er ikke bare avhengige av at andre ser oss. Vi er også avhengige av at vi tar oss tid til å puste, for å se hva som kommer til uttrykk. Hva er det da man ser?

Hvis man tenker seg man får helseråd som ikke passer med den sykdom man har. Kanskje har man en sykdom som må behandles, men får kommentarer som begynn å trene, ut og spring. Man har prøvd å være fysisk aktiv, vært sosial, og annet som skal "gi energi", men det må man ikke frem med til psykologen/legen. Det leder til indre stress hos den syke, noe som fagpersonen ser og sier du må tenke positivt. Der stopper dialogen opp, fortvilelsen og maktesløsheten øker. Livet blir enda mere en kamp.

Det betyr ikke at legen/psykologen må være enig med pasienten i alt. Vi søker hjelp i helsevesenet av en grunn, og det er å møte fagperson som har kunnskaper/erfaring til å hjelpe oss med det vi ikke selv har kunnskaper om og innsikt i.

Iblant kan en vise si oss mye mer enn orden rekker til. Bjørn Eidsvåg har skrevet en fantastisk fin låt, "Eg ser"




Les gjerne dikten om igjen langsomt.
Hvordan føles det?

Tenk dere, den syke følte ikke skamfølelse lengre, da h#n ble sett. For en kraft som skjuler seg bak ordene og følelsen av å bli sett!


tirsdag 4. november 2014

Finn ditt kall og vis deg frem.

Når jeg leser noe som er skrevet av Marianne Williamson forsvinner jeg ofte inn i tankeverdenen og øynene langt bort, der ordene lander dypt inn i meg.

Jeg fortsetter å lese boken "Gåvan att vara till" av Marianne Williamson:
"När vi väljer att inte vara änglar forsvinner de änglar som finns bland oss. I allmänhet är människor för oss vad vi har bestämt oss för att vara för dem. Det kan vara svårt att lysa över andra när vi inte känner att det finns ett ljus inom oss själva. Men det finns ett ljus, för Gud har skapat oss så. Vi kan se på dem som utvecklat ett høgre medvetande än sina samtida. De var inte gjorda av något annat material än vi, men de fattade andra beslut. Det var inte lätt för Abraham Lincoln att vara den Abraham Lincoln vi högaktar i dag, det var inte lätt att vara Susan B Anthony, eller Mahatma Gandhi, eller Martin Luther King Jr. De föddes, precis som vi, med potentialen att bli något storslaget, men förverkligandet avstorslagenheten är inte förutbestämd. De kunde ha bestämt sig for att vara på något annat sätt, för att göra på något annat sätt. Vilken andlig kraft det än var som rörde sig inom dem och lockade dem mot sin storslagenhet så finns den inom oss alla.
Det finns inget recept för storhet, för storhet är inte rationell. På den mystiska nivån blir människor storslagna när de, trots det motstånd de kanske känner inom sig, säger ja där andra skulle ha sagt nej. Rädslan stoppar dem inte, den hjälper till att forma dem. Någonting kallar dem från en högre dimension, och de svarar.
Är vi inte kallade av historien till att manifestera den storslagenhet som väntar inom oss? Vad som händer med jorden nu är vårt beslut. Vi kan förbli de vi är och sjunka djupare ner i det elände vi redan har skapat, eller också kan vi börja spräcka vårt eget skal som på kosmiska ägg och stiga ut som nya varelser - som vårt nya, sanna själv."

Det er spennende å føle på hva ordene gjør med oss både psykisk og fysisk. Hva er storhet? Vi trenger ikke å være Nelson Mandela for å vise storhet.  Det kan være så mye. Noen er kanskje gode med dyr. En annen er bonde og dyrker økologisk mat, noen annen er god mot barn, noen er bra på å skrive. Derfor er det viktig å finne sitt kall, enten den kommer fra en høyere dimensjon eller sin egen underbevistthet. Naturen har skapt oss til de vi er, våger vi være vår natur?

Mange sliter med å vise seg frem, våge å være bra på det vi er, tro på at vi har noe å tilby verden, og mange har allerede som barn ikke fått lære seg at de er bra nok som de er. Hvis man fått lære seg at man ikke duger, er verdt noe, blir det meget skummelt å stå frem slik en er.
Det er også slik mange har høye forventninger på seg selv, og når de ikke lever opp til dem, snakker de ned seg selve. Fantasi kan brukes på mange måter, og når selvbilde er lav, blir fantasi og tanker deretter.

Når man tviler på seg selv, og tenker over å vise frem sin storhet, kan det fort sette i gang med et angstvekkende tankespinn. Det er som å tro at hvis man ikke når den topp som man krever av seg selv, da raser tankene raskt ned i kjelleren.

Aksept er ikke alltid så lett å være i. Man ønsker, eller til og med krever, at man skal være et helt annet sted enn der en er akkurat nå. Hvis de livsbetingelser man er i ikke samsvarer med de krav man mener å ha i sitt liv, da sliter vi. Frustrasjon sammen med den indre sorgen kan gjøre mange dager tunge.

De perioder noen kan være i aksept, åpnes andre dører til en selv. Aksept gir ny tilstedeværelse å hvile i, og tilgang til åndelig kreativitet som går sammen med en friere pust. Pusterom gir oss en mulighet til å lande og å hente nye krefter.

I pusterommet møter vi oss selve og det i oss vi ønsker skal få mulighet å komme til uttrykk. I den stunden kan man finne sitt kall, det man brenner for og hva man kan ønske å dele med seg til verden. Når man får kontakt med sitt indre selv, finner man sin plass i livet, hvis man våger.

Hva er storhet? Det er vel opp til oss selv å avgjøre hva det kan innebære for oss selv. Det er fort gjort å undervurdere det man gjør. Hvis du ser barnet som ser på deg og ser opp til deg. Er ikke det stort?

Det er når vi finner oss selv der vi er akkurat nå, som vi kan finne ut hvordan vi kan bidra. Hva ønsker du å gi til verden?



tirsdag 21. oktober 2014

Indre hinder på vegen.

Jeg leser akkurat nå en bok av Marianne Williamson, "Gåvan att vara till".

Hun skriver om psykologiske prosesser i forbindelse med Gud, men man kan like gjerne si Livet. Guds kärlek kan byttes ut til Kjærligheten til livet. Gudomlig kraft kan bli livskraft.

Et klipp fra boken:
"Men vår tro på Gud går inte att skilja på vår tro på kärleken. Att säga att det inte finns någonting Gud inte kan göra är det samma som att säga att det inte finns någonting som kärleken inte kan gøra.
Det är inte särskilt stor mening med att be Gud om hjälp om vi själva är ovilliga att öppna vårt hjärta där det är slutet. Det är inte bara Guds kärlek till oss som krävs för att mirakel ska hända, utan också vår kärlek till varandra.

Om vi inte kan uttrycka Guds kärlek genom tillit eller medkänsla eller förlåtelse är problemet egentligen inte frånvaron av guddomlig kraft utan vår oförmåga att försätta vår egen kraft i samklang med den. Han kan inte göra någonting för oss som han inte kan göra genom oss. Även om ett hus har ett elsystem indraget lyser det inte därinne förrän man sätter dit lampor."
Jeg fick på psykologutdannelsen lære meg at det som vi skulle hjelpe våre pasienter/klienter er å ta seg gjennom sine indre hinder. Livet setter oss på prøvelser og når vi er sårbare, beskytter vi oss på forskjellige måter. Barn er avhengige og prisgitt sine foreldrer og hvis de vokser opp under traumatiske forhold, ofte er redde og føler på smerter, da setter det spår i dem. De skaffer seg overlevelsesmekanismer/forsvarstrategier noe som hemmer dem og tar kraft. Det å leve med stor uro i åresvis setter spår som kronisk stress, og man unnviker det som gir smerter/redsler/uro.

En måte å beskytte seg er å stenge av, bygge murer rundt hjertet. Det blir samtidig et hinder for å ta til seg omtanke og varme. Det blir vanskelig for hjelper å nå frem til den traumatiserte, og det må ikke mye til for å få i gang den indre alarmberedskapen/uroen.

Innenfor murer befinner seg livsstyrke og varme, men viktig med forståelse for sin egen sårbarhet og å gi seg god tid og mye ro hvis det er mulig.
Marianne skriver videre:
"Illusioner och rädsla vingklipper vår inre Promotheus. Nej, vi kan inte förändra världen, för den har varit sådan här alldeles för länge. Ingen behøver hålla oss nere om vi redan själva tror vi är maktlösa. Så länge murar begränsar våra tankar kommer vi att bli kvar innanför dem. För om vi tror att vi inte kan, kan vi inte. Om vi tror att vi kan, kanske vi kan. Och om vi tror att Gud kan är vi på väg mot ett liv i andlig triumf."

Hvis vi bytter ut Gud mot livsglede og livskraft vekker det tanker og forhåpentlig håp om muligheter.
For den som har vært med om mye traumer i forbindelse med religion og gudstro, kan det ha blitt så infektert at det vekker opp angst.

Hvis man tenker på ordet åndelig er det samme som andlig på svensk. Det svenske ordet andas er på norsk puste. På den måten kombinerer jeg andlig og andas til ord som har samme ursprung.

Hvis vi tenker på det engelske ordet inspiration, betyr det både å puste inn og å puste in livet, og å gi rom til inspirerende tanker.

For meg blir åndelig noe jordnært, som livet selv. Jeg puster det inn hver dag.

Det er gjennom det vi skaper som får oss videre, det som vårt indre er fylt av gir vi til uttrykk i vår hverdag. Men hva er det vi ønsker å fylle vårt indre med? Hva ønsker vi å gi fra oss, til glede for oss selv og andre?

Det begynner med et håp og kanskje det er muligt det jeg ønsker meg. Kanskje om jeg tar bittesmå skritt fremover. Det kan føles truende og skremmende å gi seg selv uttrykk. Huff, jeg kan vel ikke... Hvem tror jeg at jeg er? Hva skal naboen tro? Tenk om ingen vil ha min kjærlighet? Hva skal mamma og pappa si? Det kan jeg nok ikke. Det klarer jeg ikke. Det er mye tvil og spørsmål som kan komme frem i lyset. Iblant er det realistiske tvil, andre ganger er det indre hinder som hindrer oss å være den vi kan være.

Tenk hva det kan være skremmende å bli lysende for omverden. For tenk om jeg ikke duger som jeg er? Tørr jeg å puste fritt her og nå?

Ta vare på dere! Tørr å tro at du kan! Kanskje kan det være bra å ha noen med seg som bare er der.

torsdag 2. oktober 2014

Hvor mye i matproduksjonen er korrupt?


Vi har på senere år fått mere informasjon om at det forekommer juks i matbransjen. Det fins korrupsjon i matbransjen. Hvilke konsekvenser blir det for folk som spiser den her industrimaten?
Den her forelesningen med mat og industrianalytiker Robyn O'Brien vekket så mye interesse slik at jeg har lyttet til henne flere ganger. Det vekker opp tanker på mange områder.

Robyn O' Brien fikk opp øynene på hva maten inneholder den dagen hennes eget barn ble fikk en allergireaksjon når hun spiste frukost der hjemme. Da begynte O'Brien søke informasjon om folkehelse, matallergier og hva som skjer i matproduksjonen i USA. Hva har blitt forandret siden hun vokste opp?
 Snart finner hun informasjon om Monsanto, som er spesialisert på kjemi, men som også på planteproduksjon GMO. De forandret plantene, genmodifiserte, slik at de tålte mere pesticider, for eksempel Roundup. På den måten fikk de også selge mere av sin produkt Roundup!
Hun sier at 60% av jordens befolkning visste om hva de her produktene inneholdt og at flere ble syke av den her maten. Amerikanerne selv visste ikke noe om det her.

Hun sier at et matsystem, matproduksjon som er avhengig av kjemikalier, er ikke matsystem, men et kjemiskt system. Mat produsenter tar ut naturlige stoffer ur maten og tilsetter andre kunstige stoffer.

Hun spør også om hvordan dyrene har det. Hva fins i deres mat? Og hvordan påvirker dyrenes liv vår helse?

I USA har matallergier økt dramatisk, sammen med autism, ADHD, kreft, diabetes og andre sykdommer.

Hun oppdaget også at forskjellige mat og drikke produsenter som for eksempel Kraft, Wall Mart og  Coca Cola hadde ulike standarder og solgte renere mat/drykk i utlandet enn de gjorde i USA.
Mye av matproduksjonen er outsourset til China, og det trengs en vendepunkt i USA, sier hun. Det er viktig å spre informasjon til amerikanere om hva maten gjør med deres helse og hvorfor det er viktig med renere mat som økologisk mat. De prøver nå å finne folk de kan samarbeide med, for eksempel de med et stort kapital som de kan arbeide sammen med.

Robyn O'Brien skulle bli intervjuet i et tv-program der hun skulle tale om matproduksjon og helse. To dager før hun skulle på tv, satte ledelsen på tv-kanalen stopp for det hele. Det ble med andre ord inget tv program med O'Brien. Noen dager senere leste hun i avisa at programlederen sluttet på kanalen. Når hun kontaktet ham spurte hun om det hadde hatt med henne å gjøre. Han fortalte at Burger King og Kraft hadde kontaktet ledelsen og krevd at Robyn O'Brien ikke skulle være med i tv-programmet. Hvis de hadde henne med i tv-showet skulle de trekke tilbaks pengene som var en støtte til tv-kanalen.

Det er mye som må forandres på mange plan og O'Brien mener vi må fokusere på progress før perfeksjon og med baby-steps.
Det fins mye å bli sint over når vi tenker på den matindustri og hva den gjør med folk sin helse. Når man er sint mister man lett energi. Det gir mere kraft å fokusere på kjærligheten til livet, og det blir ens styrke.
Det er også viktig å finne en venn som man kan gå sammen med i arbeidet for bedre matkvalitet. Jo flere som går mot samme mål, da har man begynt en konsumentbevegelse.
Det er mange som våkner opp i dag, med økt bevissthet på mat, matproduksjon og sykdommer.

Se gjerne på forelesningen på den her bloggen. Hun er en god på å forelese og det er en del hårreisende temaer som kan vekke opp mange som ikke er bevisst hva som skjer.


Marianne Williamson sier noe viktig  i den her filmen som jeg også reflekterer over. Det er at slik økonomien ser ut idag er at den er sosiopatisk!
USA har mere kjemikalier i maten enn man har i mange andre land. Det er mange som er syke i USA og det brukes veldig mye penger i helsevesenet jamført med andre land.
Økonomien følger pengerne i stedet for folket som det burde!!!

Matindustrien arbeider for vinstinteressen og ikke veldedighet. Man arbeider for å gjøre så mye vinst som det er mulig.  Folk vil ha billig mat og det er det de velger. Men billig mat betyr ikke automatisk god matkvalitet. Så lenge folk kjøper billig mat med dårligere kvalitet, fortsetter matindustrien på samme veg.

Når O'Brien forteller om mat som exporteres er renere enn det som selges i USA, da er vi inne på 
bevisste valg fra produsentens side. Wall Mart og Coca Cola og andre vet at maten som selges i USA har dårligere kvalitet enn det som exporteres. Da vet de at de selger dårlig kvalitet og at folk blir sykere av maten. Hvis foreldre kjenner til om dårlig matkvalitet og at mange bli syke av maten, kjøper de antakelig mat fra andre produsenter. Men da er det viktig å bli informert om hva mater inneholder.

Når Burger King og Kraft setter stopp for en tv-intervju med O'Brien, tyder det på at hun er på spåret  av noe viktig og riktig. Hun har samlet sammen trådene riktig og det er krutt. Offentligheten skal ikke få rede på sannheten, og da viser storkapitalet sin makt mot nyhetsmedier.
I slike situasjoner har vi ikke fri presse! Så går det når eierintresset er viktigere enn folkehelsa. Det er et eksempel på hvordan økonomien fungerer sosiopatisk.
Senere på den her filmen forteller O'Brien at hun gjort en TED forelesning, og at hun også der ble bortsensuret! Hva er det som skjer?

De tar opp ulike eksempelet på hvordan matkorrupsjonen ser ut i USA. Myndigheter som skal ivareta folkets interesser har egne økonomiske interesser. 
Vi har sett eksempel på det også i Sverige, når det ble avslørt at en autoritet på svenska livsmedelsverket fikk lønn fra margarinindustrien!
Liknende ting skjer i USA.


Hvis vi tenker oss hvordan det kan være her i Norge, kan vi være sikre på at myndighetene tjener folkets interesser?

Hvorfor anbefaler myndighetene lettmargarin som fremstilles i en rekke kjemiske prosesser?

Hvorfor diskuterer vi ikke GMO og hvordan de her produktene påvirker miljø og helse?
Hvor mange vet om at GMO produkter er fremstilt slik at de kan tåle mye mere Roundup.
Hvor mye tåler vi, dyrene og naturen å bli "sprayet" på med pesticider?
Stoler vi på at myndighetene her gjør alt riktig for å beskytte befolkningen?
Historisk sett har det blitt gjort mange mistak og hvorfor skulle man ikke gjøre det idag?

Vi lever i et velferdssamfunn, og vi er vane ved at staten tar vare på våre interesser noe som også skjer på mange områder. Kan det finnes en risiko vi blir naive og blir lettere å lure?

Men det er mange som våkner opp nå og søker informasjon om hvordan man skal ta vare på sin helse. Med nye innsikter, blir det nye valg. Med våre valg påvirker vi samfunnet.

Jeg lurer på hvor mye korrupsjon det er i EU. Der bestemmer man hvilke lover vi skal ha på mange områden, noe de forskjellige medlemslandene får følge med på og rette seg etter.

tirsdag 16. september 2014

Livet går nye veger

Det er ingen tvil. Sommeren er den beste tid for meg. Da skal det så lite til for å få fine dager. Det varme sollyset gir energi og med energien kommer glede.

Livet går nye veger.
Jeg blir her nå, finner meg selv
i en solstol
solen varmer og jeg er fornøyd
med å være meg selv
her og nå.
Jeg liker solterapi!


I vår human doing tid har man ikke sett verdien i stillheten når det er så mye som frister oss. Det er en periode der vi har råd til å gjøre veldig mye, men der vi også bygger opp forventninger om å være aktive. Hvis man fyller kalenderen med aktiviteter tror man at man er både effektiv og flink. Det må ikke være feil i perioder, men over tid må man ta pauser. Jeg tror mange ser det idag.

Likevel:

Hvor mye sover du?
Hvor ofte tar du tid til å hvile og slappe av?
Hvor ofte gir du deg tid til å ta det litt rolig etter du, for eksempel, har hatt en infektion?
Hvor ofte snakker vi om restitusjon etter sykdom for gi gi kroppen tid for å bygge opp motstandskraften igjen?
Før snakket man i mitt hjem om å være hjemme en dag til etter febern har gått mer til normalnivå, for å få opp motstandskrefter.

Det var gammel erfaring fra tidligere generasjoner.

Hvile var viktig for allmenntilstanden, sammen med mat, og passe fysisk aktivitet. Det bryr ikke man skal ligge i sengen hele dagen, mer om å øke aktivitetsnivå gradvis.




Jeg synes det blir trist om noen får en ME diagnose, når det egentlig handler om å bygge motstandskraft over tid. Det er viktig å se den enkelte individen og å prøve seg forsiktig fremover.
Hvem blir sykere av trening, og hva er foresten trening? Er det å støvsuge gulv eller å gå ned i kjelleren for å sette igang vaskemaskinen? Er det å gå til butikken?

Andre tåler mer kondisjonstrening, og det er deilig når det fungerer. Hvis kroppen tåler det, blir det galt å ikke prøve seg fremover her.

Jeg leser iblant personer med ME diagnose som kommet opp fra sengen med kognitiv terapi eller med noen alternativ behandling. De mener seg å ha svaret for ME diagnosen, når de egentlig har kommet til en behandlingsform som passet for dem selv

Jeg har også lest kommet over kommentarer om at de som ble bedre av cbt eller alternativ behandling skulle samarbeide med de som ikke ble friske av det samme. Jeg undrer meg over det. Skal pasienter med uforklarte symptomer gi seg inn på legenes domener? Vi er ikke leger!

For min del hadde jeg en kronisk inflammasjon i kroppen i mange år. Det kan finnes mye bak en kompleks symptombilde, og det er legenes oppgave å skille mellom pasientene. Jeg har selv fått erfare at de prøver vi har idag, ikke er nok for alle sykdommer.

Jeg har aldri tilhørt de sykeste ME syke, og tror ikke vi har samme sykdom.  Det jeg tenker er at noen er så syke de trenger intensivbehandling, men ikke får det idag. Hva skal de gjøre for å redde sine liv? Hva skal de pårørende gjøre? Her trengs det fagfolk over tid som kan følge med på sykdomsforløpet.

Mens de lærde krangler og forsker skal jeg fortsette med kontemplasjon og mange mindfulle stunder. Det er god medisin for akkurat meg her og nå! Det er min veg! Man kan være mindful samtidig som man er fysisk aktiv. Gå sakte fremover og nyt livet.
 Håper du og du og du finner hva som fungerer for deg!

onsdag 10. september 2014

Pust ut, pust in.

Når man studerer sine erfaringer finner man nye innsikter.

Det kan handle om hvordan man forholder seg til det man gjør.

Tenk deg at du skal kløve ved. Du har en bunke ved i hagen som du skal fyre med på vinteren når det er kaldt. Kanskje du tenker at det her arbeidet skal være klart når kvelden. Du mobiliserer for å få gjort det du tenker. Du glemmer å føle etter om du har nok energi, og det blir for mye etterpå. Dubhar tatt deg ut.
En annen gang tenker du at du skal bli skal kløve ved så lenge kroppen sier det er ok, men ikke gå over tålegrensen. Du slapper av når du arbeider, ingen tidspress, og du puster friere. Kroppen arbeider godt når man puster fritt.
Vi som er kronisk syke ser snart hvilken forskjell det er mellom ønskninger oppe i hodet der man fort kan presse seg og å lytte på kroppen og arbeide i sitt eget tempo.


Det er lettere å ta vare på sin helse hvis man hver tar seg tid til å lytte på pusten og å kjenne etter hvordan man puster. Den sier mye om hvordan man har det her og nå. Det her er en god hjelpemiddel når man prøver seg frem hva man tåler og hvordan pusten sier noe om hva som er bra for en selv.
Den forteller om grad av avslapning og den har en viktig funksjon ved kondisjonstrening.

Pusten reguleres både bevisst og ubevisst. Pusten påvirkes av indre og ytre stress, og vi kan påvirke pusten med avslapningsøvelser. Vi har alle nytte av å bli bevist på hva som skjer kroppen gjennom meditasjon og avslapningsøvelser.

Hvis man føler på mye indre uro, er det viktig å finne sin egen eller egne veger til en bedre avslapning. Livet setter oss på prøver og derfor er det ikke så lett alle ganger. Metodene til avslapning kan være helt forskjellige på grunn av livsomstendighetene, og derfor er det viktig å selv prøve ut hva som fungerer der og da. Hvis det fremdeles er vanskelig kan det være bra å søke profesjonell hjelp. Kanskje man får hjelp å se andre mulige veger, eller  støtte for å få bekreftet av noen annen, at det du står i er helt naturlig med tanke på hva du står i der og da.
Bare det å få snakke ut til noen som lytter og bekrefter det du opplever, kan det i seg selv gi en bedre avslapning. Kan man legge fra seg sine byrder når man går fra legen eller psykologen, leder det også til en friere pust. Vi låser lett pusten når vi står i en vanskelig situasjon, eller opplever noe vanskelig. Når man holder igjen orden holder vi også igjen pusten.
Ibland kan det forstås være viktig å gjøre det, for å beskytte sine barn eller sine relasjoner. Et eksempel er meg selv. Det er ikke lett å være kronisk syk med en lavere funksjonsnivå enn ønskelig. Det er heller ikke lett å være pårørende til en kronisk syk person, det blir på en måte en never ending story. Jeg ønsker at min man ikke skal slite seg, og derfor må jeg finne andre veger med min frustrasjon. Min mann skal være min mann og ikke min behandler. Og det er vondt å være bevisst over hvordan sykdom påvirker det daglige livet.


Det første jeg tenker på her er å søke profesjonell hjelp hvis det blir for tøft.

Avslapningsøvelser kan gjøre dagen lettere.

Hvis man kan ha en hobby som får en glemme tid og rom hjelper det også til friere pust. Det er meget viktig å gi seg selv gode stunder der man gjør ting man liker.

Det er så viktig å gi seg den kjærlighet og varme som vi så vel behøver. Kjenn etter hva du mår bra av. Hva får deg å føle deg vel? 

Unner du det du trenger? God mat, søvn, tid med nære og kjære (kan også være et elsket dyr), dans, hjemmekos, gå tur, sitte i og kjenne varme fra solen, gjøre noe du er bra på, fysisk aktiv, lese en god bok, lære noe nytt og så videre.

Hvordan er det å bo i din kropp? Et spørsmål man kan repetere om og om igjen. Det er så lett å bli distrahert og glemme å ta vare på sine behov.
 


 
Tilgi deg selv.
For alt du gjorde og ikke gjorde.
For alt du sa og ikke sa.
For at du tenkte, eller ikke tenkte.
 
Det er ikke å komme fra å gjøre mistak i livet.
Før eller siden kommer ting, minner, opp på overflaten igjen.
Hvordan man kommer videre i livet er meget individuelt.
 
Når man kommer videre, da føles det på pusten, på skuldrer, en befrielse i kropp og sjel.
Andre ting er ikke mulig å komme vekk fra.
Det kan finnes situasjoner, minner som man må lære å leve med.
 
Forventninger om å tenke positivt og, halleluja, nå forsvant smertene, problemene, kan virke som en parodi. Det er ikke så enkelt for mange.
 
 
Livet er slik det er! På godt og på vondt. Det er realitetene.


Ta vare på deg! Det er du verdt!

torsdag 28. august 2014

Our deepest fear...

Vi jamført oss med hverandres fasader i den her jantelovskulturen, men jeg tror ikke det er hele sannheten.
Hvor mange har jeg møtt som ikke har våget å stå frem slik de er og kunne vært?
Hvor mange ganger har jeg selv valgt å holde meg i bakgrunnen?

Hva skjer hvis jeg våger?
Hva skjer hvis jeg ikke våger?
Hva skjer hvis du våger?
Hva skjer hvis du ikke våger?

Allerede i tenårene innså jeg at iblant må man bare hoppe inn i en situasjon. Hvis man venter for lenge kan urotankene ta overhånd. Jeg tenkte på den som blitt kastet av en hest. Jeg hadde hørt at det var bra å sette seg på en hest så fort som mulig. Hvis man ventet for lenge kunne redselen ha blitt for stor for å våge seg opp på hesten igjen.

Når man tar et steg videre på livets veg, kommer man inn i nye situasjoner. Kommer jeg å klare meg?
Er jeg bra nok? Er jeg verdt å ta meg frem? Duger jeg? Er jeg kompetent nok? Er jeg smart nok?
Tankene kan være mange og de tankene setter fart på følelsene. Det er lett å la seg bli styrt av følelser. De kan være kraftfulle og da hemmer vi oss.

Det kan også være viktig for oss hva andre mener om oss. Hvis jeg gjør det jeg ønsker, hva skal naboene si? Eller far, svigermor, arbeidskameratene, vennene og andre som vi har lett for å la definere oss.

Tenk hvis jeg dummer meg ut? Hvis jeg tar meg frem, hvordan går det med den eller den?   Det er så mye som gjør at man bygger opp mange indre hinder.

Jeg fikk på psykologutdannelsen høre at samtaleterapiens oppgave er å hjelpe folk gjennom sine indre hinder. På den måten skal en person få hjelp med å våge være sin egen potensial, være mere seg selv. Kanskje man har en drøm om noe, men ikke våger leve den. Kanskje man trenger fred, ro og hvile, og trenger å se at det er lov å ta vare på seg selv.


Hvis vi tenker oss at vi velger mellom to følelser, som er kjærlighet og redsel, og når vi reflekterer kring hva vi velger å gjøre. Hvis vi velger en retning, kan det være et viktig spørsmål om det valget er av kjærlighet eller redsel. Da kan det være kjærlighet til seg selv, andre rundt oss eller til dyr og natur.

Er jeg redd for kritikk og derfor ikke våger å trekke meg tilbake når jeg trenger det?
Er det noe jeg trenger å gjøre for meg selv for å må bra?

Våre livsvalg har også med andre å gjøre.
 Hva velger jeg å investere mine penger i?
Kjøper jeg økologisk slik at vi sparer miljøen for miljøgifter?
Hvordan produseres de varer som jeg kjøper? Barnearbeide? Slavekontrakter?
Hvordan er vi mot våre medmennesker?

Jeg er for eksempel ikke den som snakker mest i en gruppe. Sitter mye å reflekterer om det som sies. Jeg lærer meg masse av å lytte. Men det finns en grense over hvor lenge man skal sitte stille å lytte. Det finns en grense der man ikke lengre kan tie stille. Den her grensen handler om å velge mellom kjærlighet og redsel. Det finns ting som er viktigere enn meg selv, da jeg må ta risikoen med de reaksjoner jeg kan møte når jeg står frem. Det kan være en til tider ensom ferd, men i det lange løpet ordner det seg. Det sier erfaringene meg.

Derfor gir jeg meg inn i helsediskusjoner i sosiale medier. Derfor gir jeg meg inn i politiske diskusjoner. Det handler om kjærligheten for de som kommer etter oss. Det handler om kjærligheten til livet på godt og ondt.

I det å stå frem med sin sannhet, kan man føle den indre styrken som også er oss. Det er den indre styrken i oss som finns under lager på lager av redsler. Man står i sin sannhet, indre kraft med begge bein godt plantet på landbakken.

Har du noen drømmer som du ikke våger å leve ut?
Hva går du og drømmer om?
Hvordan har du det?

Alle har noe å bidra med. Det handler om å finne sin egen talent, det som man har å gi. Det finns mange hverdagshelter som er underbare mot sine nærmeste. Noen er bra på å ta vare på dyr og natur. Noen er bra på å reparere biler. Andre er gode mot små barn. Noen lager god mat. Noen tar tid til å være sammen med gamle folk. Noen er bra på å møte personer fra andre kulturer. Noen rydder vekk snø fra naboen. Noen har et underbare smil som varmer de som er nær.

Du duger som du er! Du er lysende!
Din kjærlighet behøves!

fredag 8. august 2014

Ikke bare et sukker!

Vi har idag en bra akutthelsevesen, selv om det er mye vi ikke vet. For oss som er kronisk syke kan det også være interessant å fokusere på integrativ medisin. Det er for meg et viktig fokus, ettersom hvordan jeg lever hver eneste dag påvirker hvordan mine dager blir.

Det har i mange år vært tydelig å se hvor viktig det er å leve parasympatisk (i et avslappet tilstand), slik at friskprosessene i kroppen skal få jobbe i fred og ro. Det har ikke gjort meg frisk, men det gjør mine dager bedre.

Det er viktig å bli bevisst over hvordan man puster, fordi det er via pusten vikar påvirke oss til en bedre avslapping.

Det å være i bevegelse er veldig viktig, selv om man ikke tåler hardtrening. Derfor er det viktig å finne sin egen aktivitsnivå, der man ikke gjør for mye og heller ikke for lite. Det handler om å lytte på kroppen, prøve ut hva man tåler og å stole på seg selv. Hvis ikke angsten tar over, kan man spille på lag med sin underbevissthet og lede inn en på en spennende reise.

Maten er et område som blir forsket veldig mye idag, og med mere kunnskap kan vi forhåpentlig påvirke vår dagsform i positiv retning.

Den skånske overlegen Tore Persson foreleser her om hvordan sukker og sukkerliknende produkter påvirker vår helse i en nedovergående retning. Han snakker om  at vi har ansvar over vår helse, noe som jeg er helt med på. Men det er for meg helt nødvendig å lære meg mere om hvordan vi kan påvirke vår helse i en positiv retning, og da er det viktig å søke og å få mere informasjon.
Det er en glede å se hvordan leger interesserer seg for og søker kunnskap om hvordan vi kan styrke vår kropp og sjel i vårt daglige liv. Her fins mye mer å hente og det er vår fremtid.



Ansvar for sin helse får bare ikke lede til en automatikk i tanker om at syke ikke tar ansvar for sin helse og derfor er de syke. Det kan være slik for en del, men det er mye vi ikke vet, og det skal ikke syke belastes for. 

Nyt sommeren du som kan! Lukte på blomster, lytt på fuglene, se omkring deg på alt det vakre som omgir deg!

fredag 25. juli 2014

Indre reise, smerte og kjærlighet.


"In asking for miracles, we are seeking a practical goal: a return to inner peace. We're not asking for something outside us to change." (Marianne Williamson)
Det er underbart å leve i det tempo der man får mulighet til en god livskvalitet. Når man lever seg gjennom den krise som vekkes opp når man er arbeidsufør og må være ute ur arbeidslivet, får man samtidig mere kontakt med sitt indre liv. I et fredelig hverdagstempo, går tankene sin egen veg. Man møter det liv man har levd på godt og vondt. Hva har jeg vært med om? De personer jeg møtte. Hva gjorde det med meg? Hva gjorde jeg?
Kanskje har man lyst til å flykte og gjøre noe helt annet enn å være bare seg selv.
Kanskje noen trenger å snakke med noen?
Det kan også vær en spennende indre reise, der man kan lære seg selv å kjenne på nye måter.
"Personal growth can be painful, because it can make us feel ashamed and humiliated to face our own darkness. But our spiritual goal is the journey out of fear-based, painful mental habit patterns, to those of love and peace." (Marianne Williamson)
Da følelser kommer opp på overflaten når man lever et rolig liv og kan puste ut, er en annen situasjon enn når man graver og grubler. Når gamle følelser og tanker kommer opp på overflaten, kan man møte dem med de erfaringer som man har i dag. Man gjorde så godt man kunne der og da. Når jeg har mer livserfaring, kan jeg møte min smerte på en helt annen måte enn jeg gjorde en gang for lenge siden. Jeg tenker at vi alle har erfaringer som vi kan se i et nytt lys når vi blir eldre.

Vi har godt av å møte oss selv med kjærlighet.

Vi har godt av å bli møtt med kjærlighet. Derfor er det så godt av at noen lytter på oss og viser oss aksept for den vi er og møter oss med varme.
"It is universally accepted that children need love, but at what age are people supposed to stop needing it? We never do. We need love in order to live happily, as much as we need oxygen in order to live at all." (Marianne Willamson)
Hvordan er du på å være kjærlighetsfull mot/for deg selv?

Hvordan er du på å ta til deg andres kjærlighet in i ditt hjerte?

Du ikke bare fortjener det, du trenger det også!

Peace is more than absence of war.

"Peace is much more than the absence if war and violence; it is a condition unto itself.
Our goal at this point must be the creation of peace. Without love, their is no peace. Where love is absent, war of some kind is uneviteable."
(Marianne Williamson)


 

 Det er uro, vold og krig på forskjellige steder i verden. Nå har vi også trussel om terror i Norge. Det er ikke mye vi kan gjøre med det, og det kan være frustrerende.
Uro vekker uro og hvis mange på samme gang er urolige og sinte (fight-flight reaksjoner) kan det fort bli enda verre.
Det er da ekstra viktig å målbevisst arbeide med å skape en egen indre ro.  (Ikke så enkelt for de som tidligere er traumatiserte, men viktig å prøve så godt en kan.)

Jeg tenker det kan være viktig å bygge en felles vision, der barn får vokse opp i en fredelig verden. Å arbeide mot et felles mål og å sette oss selv i førersetet, gir mål og mening i våre liv.

Når man føler at man lever i et samfunn der man arbeider mot et felles mål, kan det gi følelser av håp. En motsatt ferdretning der man ikke gjør noe, føler maktesløshet, og som taper oss for energi, og hvordan blir det da for de som vokser opp idag?

Uro setter fart på stressmotoren i kroppen. Det er viktig å gjøre bevisste valg, føle etter hvordan man har det for å navigere videre i hverdagen.

Når vi voksne arbeider med vår egen indre frid,  lir det lettere å gi barna trygghet. Ro gir ro og uro gir uro.

Det er viktig å kose seg sammen med nære og kjære, være sammen med dyr og natur. Naturen har sin egen puls, der vi kan finne inspirasjon og ro til en god tilstedeværelse.

Det er ikke sunt å følge med på nyhetene på tv, radio, og sosiale medier hele tiden. Det taper oss for krefter som vi trenger å ha når vi skal leve dag for dag sammen med oss selv og hverandre.

Da jeg for snart 20 år siden var på forelesninger om ondskap, var det kjærlighetsfull eldre dame, Hanna, som overlevd Auschwitz som gjorde et stort inntrykk på meg. Hun sa at det er kjærligheten som bryter ned ondskapen. Etter hun hadde kommet fra konsentrasjonsleiret og til tryggheten i Sverige, var det stor omstilling til å ta inn over seg at hun faktisk skulle leve. Hun hadde i sitt indre forberedt seg for å dø!

Hun sa at hun slet med depresjon og psykosomatiske reaksjon i 20 år! Hun ble psyko-terapeut, autorisert tittel, og folk sto på venteliste i flere år for å gå i terapi hos henne. Hun fortalte at når hun var på Auschwitz, følte hun medfølelse for de tysker som arbeidet på konsentrasjonsleiret. Hun visste at det her var feil og at det skadet dem selv i den her prosessen.

Når jeg for litt over 20 år siden var på ferie i Israel snakket jeg med en ung palestiner. Han fortalte at han på en måte hadde forståelse for jødenes agerende mot palestinerne, men samtidig var det meget slitsomt å kontrollert og forhørt presis overalt. At palestinerne ble kontrollert og forhørt var jeg selv vitne til den her uken. Han fortalte om en familiehistorie om å ha blitt kjørt ut fra sine hjem under trussel om vold og død. Han drømte om Sverige som var et land som hjalp sine innbyggere og ikke brukte så mye penger på våpen. Så var det inte i Israel.

En desemberdag 1991, reiste jeg på en dagstur til Jerusalem. Når jeg vandret omkring og søkte meg frem til det gamle Jerusalem, tenkte jeg på intifada og på unge palestinske menn som kastet stein på de unge jødiske menn som skjøt tilbake. Jeg gikk forbi en krater og tenkte på hvordan Irak, Saddam Hussein, sendte raketter til Israel i begynnelsen av samme år. Hvordan er det å leve med så sterke trussel i år etter år? Når skulle de få fred i Israel?

Jeg tenkte på den familiehistorie som israeler og palestiner har måttet leve med i generasjoner. Da skyllet sorgen over meg, fordi det ble tydelig at det her er en veldig vanskelig situasjon for å få løst. Det har vært så mye smerter, redsel, sinne, sår og fortvilelse på begge sider! Hva skjer med folk som i så mange år lever med så sterke traumer? Det er lett å bli oppgitt i en slik situasjon.

Kan det finnes håp likevel? Jeg tenker på Nelson Mandela og folkene rundt ham. Jeg tenker på de hvite folkene som hadde makten i Syd Afrika som ga fra seg kontrollen. De måtte ha et stort mot for å tørre å gi slipp på kontrollen og å ta inn Mandela og andre i varmen! Det er så lett å male seg inn i et hjørne og å ikke vite hvordan man skal ta seg ut, ikke minst når fortrykket har vært hverdagslivet i generasjoner. Det her er for meg veldig stort og vekker stor beundring.

Jeg tenker også på Hanna Dahlgren (tidligere Wasserman) som fortalte om at hun kunne føle medfølelse for de som arbeidet på Auschwitz, selv om hun selv var i en meget farlig situasjon. (Kan muligens være Stockholmssyndromet, men tror ikke på det. Hanna var en meget spesiell dame.)
Jeg tenker også på den unge palestineren som både kunne forstå jødene og se sin egen situasjon. Hvordan har han det i dag?

De her vidsynte individene finns og hvordan kan vi hjelpe dem som lever i Israel og i Palestina?

De har levd i redsel, og hatt grunn til det, i så lang tid. Når skal de få en real sjanse til å helbredes?

Har vi noen indre fred å utstråle fra våre indre, eller blir det sinte utbrudd og uro som skal få dominere? Som det indre, så og det ytre...

"Det er kjærligheten som bryter ned ondskapen"
Hanna Dahlgren




torsdag 10. juli 2014

Mening.




"Meaning doesn't lie in things; meaning lies in us. When we attach value to things that aren't love - the money, the car, the house - we're loving things that can't love us back. We're searching for meaning in the meaningless, and this will always cause pain."
(Marianne Williamsen)






Det er lett å gå seg vill i vårt materialistiske samfunn. Mange sliter med ensomhet og hva skjer det med det psykiske?
Samtidlig har vi en god livsstandard som gjør at vi kan være mye sammen med sine nære og kjære.
Viktigt er å søke kontakt innover for å finne mening og å hva som man innerst inne ønsker. Via den indre GPS kan vi kanskje få hjelp til hvilken retning vi skal gå mot i vår vandring gjennom livet.


Prøvninger avløser hverandre til nye utfordringer. Det eneste vi har er nå. I morgen vet vi ikke noe om.

Livet skjer her og nå.

mandag 7. juli 2014

Fokus på hva?

Hvis vi bare fokuserer på overflate
Og strever etter finere glansbilde,
Samtidig som vi ikke tar
Pauser for å kjenne etter
Hvordan vi har det,
Og hva vi vil, ønsker i våre liv,
Da går vi oss vil.
Før eller siden møter vi en vegg.
Nå er det stopp.
Hva er det som skjer?
Jo, sjelen banker på døren.
Hva er det for en sjel?
Jo, det er meg, deg, og alle vi kjenner.




Hvile i sommeren, bygger glede

Dagene brukes til å skape gode sommerminner.
Leve langsomt, slappe av, arbeide litt med blomster, lese lettleste bøker, lytte på regnet som faller ned og solen som varmer, vekker glede og et stort smil. Hvilke grønnsaker er modne? Hvilke frukt og bær er modne?
Det her er et enkelt liv som ikke krever så mye av en. Jeg kaller det for friskaktiviteter, som for meg er å bruke de friskere sidene i livet, slik at en glemmer at man ikke er frisk. (Skal ikke blandes sammen med å være innbilningsfrisk)

Det innebærer også å ta seg tid og rom til å lytte til sin egen pust, og å føle på hvordan man har det inne i seg selv.
Det er som det er, hva gjør jeg nå?
Hva er det som skjer i stillheten?
Hva ønsker å komme frem?
Enda dypere pust,
så deilig!
Det er faktisk inget mer,
som jeg ønsker meg akkurat nå.
Jeg sitter her og puster en stund til, tror jeg.




torsdag 3. juli 2014

Ett sötare blod

Jeg har investert en stund til å lytte på vitenskapsjournalist Ann Fernholm sin meget interessante forelesning om et søtere blod i dag. Det er så mange sykdommer som man i dag knyter til sukkerforbruk, høyt blodsukker, høyt insulin, metabolt syndrom og sykdommer. Det er ikke bare diabetes og hjerte-karsykdommer, men også depresjon, fibromyalgi, Alzheimer og så videre. Man undre seg om Alzheimer er en type 3 diabetes!

På Ann Fernholm sin blogg Ett sötare blod presenterer hun seg selv:
"Jag har arbetat som vetenskapsjournalist sedan 2001, då jag disputerade i molekylär bioteknik vid Uppsala universitet. Mina texter har synts i bland annat DN, SvD, San Francisco Chronicle, Fokus, Forskning och framsteg, Ny Teknik, Dagens Medicin, Läkemedelsvärlden och Kemivärlden."
"Mitt mål som journalist är att granska forskarvärlden på samma vis som politiker granskas. Forskare har makt över vår hälsa och vårt välmående. Min tid i forskarvärlden har lärt mig att många drar långtgående slutsatser med bräcklig vetenskap som grund. Detta har bland annat lett fram till den fettkontrovers som vi har i samhället idag."
Det her er vel investert tid og det finns mye spennende inspirasjon å hente.

søndag 29. juni 2014

Blomsterterapi

Vi hadde en underbar sommer i april og mai, da vi kunne være ute i solen og ta inn mye D-vitaminer.
Jeg ble spandert en to-ukers reise til Tyrkia i begynnelsen av juni. Jeg gleder meg hver eneste gang jeg kommer til denne lille tyrkiske byen i Alanyaregionen og møter de koselige tyrkere vi kjenner.

Det var uvanlig kaldt for å være juni, noen dager 16-17 grader og vind. En tidlig morgen våknet jeg av at torden, regn og sterk vind, noe som fikk meg til å tenke på høst og vår storm.
De sa de aldri sett slik vær i juni noen gang. I vinteren som var, kom det veldig lite regn, så lite at man nå er bekymret for om hvor mye vann man har til å vanne frukt og grønnsaker i sommer. Det var som om det var sommer i vinteren som var, hørte vi.



 
 
I den her lille tyrkiske by kommer det hver eneste sommer mange russisktalende turister. Jeg synes jeg ser en forandring i kroppsspråk, væremåte og annet, når jeg tenker på de ti år som vi har kommer tilbake til det her turiststedet. For ti år siden kunne man få en fiendtlig blikk hvis man ga dem et vennlig smil. Tyrkerne sa de pleier å bo på all-inclusive hotell, der de spiser og drikker så mye de vil. Når de kom til butikkene i sentrum var det mye de ønsket å kjøpe, men de hadde veldig lite penger.
Det fikk meg til å reflektere mye over det liv de har levd i det tidligere Sovjetunionen, og senere det kaotiske Russland som man fikk et bilde av i mediene da Jeltsin var president. I Sovjettiden, ikke minst under Stalin, ble de overvåket overalt, kunne bli forhørt ved de minste mistanker om svek mot staten, og fengslet. I Stalin årene ble mange avrettet, og hva gjorde det med folk flest? Redde, mistenksomme, og alltid på vakt. De her har de levd med i generasjoner.
 
De siste årene har jeg sett en tydelig forvandling hos de ferierende russisktalende i den lille tyrkiske feriebyen. Ansiktene har tinet opp i store smil, når jeg smiler og snakker med dem. Kroppsspråkene deres utstråler et bedre liv nå. Jeg håper de får fortsette å leve i fred, uansett hvor i det tidligere Sovjetunionen de bor. De har levd et meget hardt liv! Folk flest lever så godt de  kan, mens stormaktene kives.
 
Når jeg forteller for  turistene om hvordan jeg opplevde dem for ti år siden og hvordan jeg opplever dem i dag, da smiler de og kjenner seg igjen i det som jeg sier. De hadde økonomisk harde år i 90-årene og i dag har de et bedre liv.


 
 
 
 Det å oppleve tidløsheten og fred og ro er det viktigste for meg i dag. Det er det som skaper harmoni. Det kan være nok å sitte å lytte på fuglene, og det gjorde jeg mye i Tyrkia. Naturen lever sitt eget liv, og det er bare å ta seg tid til å lytte, se, kjenne og oppleve det som er her og nå. Ja, forresten, ikke alltid bare, bare. Det må til et bevisst valg, og hvis det er vanskelig er det øvelse som må til. Hvis man bestemmer seg for en ferd retning,  så finns det mange veger som kan føre frem.
 
 

Når vi kom hjem etter to uker i Tyrkia, da har blomsterprakten utviklet seg i en fargesprakende eksplosjon. Det var en overveldende opplevelse å komme hjem til en sommerhage. Før reisen var det bare stemor og lavendel som blomstret.
 
Når var det pioner, roser, nelliker og mye annet å glede seg over. Nå blir det mange "mindful days".
 
 
 
 I år har jeg satt littblomsterløker og sått en del frø. Det er lett å bli utålmodig og ønske seg et resultat meget fort. Jeg tror det er sunt for oss å øve på å vente litt og å hvile i det som er her og nå. På den måten må vi ikke arbeide så hardt hver eneste dag og da sparer vi på våre resurser og bygger liv i sin egen takt.
Det blir på en måte å øve på å tro på at det kan bli bra, selv om man ikke har en overblikk over hvordan fremtiden ser ut.
 
 
 
 
 Vi lever våre liv så godt vi kan!
Vi er sårbare!
Vi trenger vennlig varme for å føle på trygghet.
Kan vi tåle oss selv på godt og vondt?
Tar vi oss tid for å føle på kjærlighet og varme inne i våre hjerter?
 
Tenk deg at du har en liten hundevalp inntil ditt brøst, som du koser deg med.
Hva føler du når du lever deg inn i det?
Hvordan føles det i kroppen?