Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

fredag 27. juli 2012

LP i etterpåklokskapens lys, ikke så lystig.

Jeg fortsetter å lese gamle blad om leger som er positive til Lightning Process, på ME syke.
Det her er fra bladet Bedre Helse nr. 0509. Det var lett å bli forført av den karismatiske markedsføringen av Lightning Process, og det ble det mange som ble. Det er en glanyhet når en syk person, raskt ser ut til å bli bedre. Dr Kavli skriver: Jeg har selv opplevd hvordan kursholderne metter folk med forventninger før kurset. Det blir nærmest som en hjernevask, men så lenge det fungerer, så er det positivt. Hvorvidt effekten virkelig varer , vil bare tiden utvise."
Det forbeholdet om hvorvidt effekten varer var klokt, og jeg stusser ved ordet han bruker. Hjernevask? Nå få år etterpå, vet vi mere. Det er trist med alle de som har blitt dårligere etterpå, og en del ble mye sykere.
Dr. Wyller forteller i samme blad at han også har sett gode resultater av LP. "Det vi vet og erfarer, også med unge ME-pasienter, er at kognitiv atferdsterapi har effekt. Og det er nok et slektskap mellom kognitiv terapi og Lightning Process, sier Wyller."
Det har kommet opp ved flere anledninger. Slektskap mellom kognitiv terapi og Lightning Process, eller kognitive elementer ved Lightning Process.
De som har fått hjelp av de her både behandlingsformene er bare å gratulere. Det som bekymrer meg er alle de som har blitt dårligere etter de her metodene. Når vi nå får høre alle de her triste fortellinger fra de som ble dårligere etter LP, og hvordan deres pårørende opplever det. Hva får de syke for bilde av kognitiv terapi og cbt, når de her assosiasjonene gang etter gang kommet i mediene?
Likeså, hva får folk for tanker om kognitiv terapi etter de har lest alle de erfaringer de syke og pårørende hadde, i boken "De Bortgjemte" skrevet av Jørgen Jelstad?

Nå kan vi si mye om ME, diagnostikk og vitenskaplig metode.

Overlege Sidsel Kreyberg har mye å si om vitenskaplighet og ME.



Når man leser gamle artikler om Lightning Process, så får jeg assosiasjoner til "frelsning". "Har deltakerne og observatørene blitt "frelst"? Dessverre rekker det ikke alltid med tro for å forandre livets realiteter. Det kan ha en verdi å se glasset som halvfullt i stedet for halvtomt. Den ser jeg. Men det blir også tydelig at mange kursdeltakere har vært oppgiret og "høy" i sin tro på at det skulle gå bra. I det første ruset har det kanskje vært lett å si til sin psykolog eller lege at de var friske. Når det første "ruset" var over, da må det vært hardt å lande! Jeg skiller mellom det å bli utålmodig, som kan ha vært aktuellt for de som hadde hjelp av LP, og de som LP i realiteten ikke var appliserbar på. Det er virkelig ikke det samme. Da må det ha vært helt forferdelig å høre fra LP coacher og andre LP frelste at de ikke hadde gjort kursen riktig eller ikke var nok motivert. Gull og grønne skoger viste seg å være noe helt annet. Her kan man lese en lang rekke med vonde erfaringer etter Lightning Process.

Her er en blogg til med en lang rekke med erfaringer fra Lightning Process. Det er en viktig kvalitetssikring å ta til seg alle de her erfaringene fra syke.

I Sverige skiller man mellom ME/cfs og utmattningssyndrom. Jeg har fått et sterkt inntrykk av at det ikke er slik i Norge. Her kan du lese hva man i Stockholms læns landsting har å si om begge diagnosene. Den behandling som skal taes i bruk ved de forskjellige diagnosene er helt ulike. Den ene gruppen skal aktivitetstilpasse og den andre skal ha en gradert trening. Det er meget viktig å skille pasientene fra hverandre, for å gi gi riktig behandling til rett pasient.



Jeg har en til bloggpost på samme tema her. Bloggposten heter

"Hva har konsekvensene blitt etter leger har blitt forført til å anbefale LP til ME syke?"

Dessverre er det nok en del personer som har prøvd LP etter de har lest at LP ikke er skadelig. Blant annet har jeg hatt kontakt med en mann, som har hatt en meget vond erfaring av LP. Da hans ME syke sønn, 13 år gammel, prøvde å ta livet sitt ca 2 uker etter en LP-kurs. Gutten hadde lært seg at det det mange som blitt bra etter LP-kurs og hvis han bare gjorde "prosessen" riktig, da ble han også frisk. Når han ikke ble frisk da var det han som ikke gjorde det riktig.....

Det var en overlege som hadde informert om at mange hadde god hjelp av LP. Da hadde foreldrene tenkt at når en lege informerte om det her, da var det sikkert bra. Men...


mandag 23. juli 2012

Ikke bare en parodi, men en tragi-komisk parodi.

Psykolog Eva Jacobsen skriver idag i sin blogg: Har positiv psykologi blitt en parodi?

Mitt svar på det må være "Ja" !

Hun skriver blant annet:

"Noen tiår tilbake ble det kjent fra forskning i psykologien at folk reagerer veldig forskjellig på negative opplevelser og at mye av den følelsesmessige reaksjonen avhenger av hvordan de fortolker situasjonen. Dette brukte psykologer til å hjelpe mennesker som i tankene gjorde relativt harmløse situasjoner til katastrofer eller som alltid klandret seg selv når noe gikk galt. Tilnærmingen ble popularisert og budskapet forenklet til slagord som: Det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det som teller. Ideen om at man kan tenke seg ut av lidelse ble omgjort til en kjempeindustri. Søker du ”positive thinking” på Google får du over 10 millioner treff. Men i popularisert utgave ble ideen om positiv tenkning noe helt annet enn det vi har dekning for å si utifra forskningen. Ved alvorlige traumer kan denne tenkningen lett virke som en parodi."
Jeg har hørt forskjelllige personer fortelle om erfaringer fra positiv tenking, og enda verre. Jeg har hørt kraftig traumatiserte personer fortelle om at helsepersonell si, "Legg det bak deg. Gå videre." Hvordan tror man at noen som vært truet med pistol, vært i et alvorligt dødstrussel, vært i krigstilstander og så videre, bare skal legge noe bak seg. Er det bare å glemme? Eller blir det en reakson der man bare kapsler inn minnene i kroppen. Når jeg tenker nærmere på det, så har jeg også en gang hørt det samme. Jeg gikk for lenge siden på en kurs, der vi brukte oss selv som case. jeg fortalte om hvordan jeg hadde hatt det etter en hendelse for flere år siden. Jeg var vitne til en barnekidnapping der jeg på plass skjønte hvor alvorligt det var. Hun levde i noen dager til, men ble kraftig misbrukt på mange måter. Hun fikk heller ikke mat og vann sine siste dager. Det gjorde meg naturligvis livredd, og jeg var også med om retraumatiseringer med å lese om det her i mediene gang på gang i flere år. Kurslederen, en psykolog, gav meg rådet, legg det bak det. Det her kanskje aldrig blir oppklart. Problemet var at jeg ubevisst i alle år var redd for den farlige mannen, noen som merktes tydelig den dagen politiet arresterte ham, og han ble dømt til mange års fengsel. Da var det noe som slapp taket i meg. Jeg ble avslappet og sliten. Etter det kom jeg inn i en prosess der minnesbilder og mitt syn på det hele har klarnet. Det har hjulpet meg til å få et avstand til det hele. Man bygger en stabilere grunn når man får fred og ro, og da får man en sjanse til å lande i både kopp og sjel. Før jeg kom til det her stadiet hadde jeg aldrig klart å skrive om det her offentligt. Da hadde jeg trolig fått sterke stressreaksjoner.
Hvis man bare prøver å forandre tanker når kroppen ikke er med, da blir det som en mental konstruksjon. Den her mentale konstruksjonen blir like "stabil" som å snu en pyramide opp og ned.

Når vi kommer til Rosentogene, så har de sin funksjon. Det er trygge symboler som formidlet trøst, håp, varme og kjærlighet. Er det noe som man trenger når man har møtt ondskapen er det akkurat de her trygge rammene. Vi skal ikke glemme det stresspådrag som følger sjokktraumaet. Alt som kan hjelpe individet til mindre fight-flight reaksjoner må sees som godt. Jeg har selv vært utsatt for et sjokktrauma, og har lært meg mye av det. Det her er reaksjoner som går å forklare fysiologiskt.

Men hver og en har rett til sine reaksjoner. Jo mere forferdelige ting man har blitt utsatt for, jo sterkere følelsereaksjoner. Det blir da sterkere følelser enn hva man tidligere har vært med om, hvis man ikke er traumatisert fra før. Jeg husker hvor rasende jeg var på den forferdelige murderen, likevel som jeg var livredd. Det er en stor belastning for kropp og sjel. Det ble takk og pris bedre for hvert år.

Jeg blir mer og mer bekymret når jeg hører om individer som ikke blir møtt der de er, når de sliter med forferdelige og vonde følelser. Hva blir det for signaler når helsepersonell velger å fokusere på det gode, og unnviker å møte det indre helvetet? Hvordan blir det for individen som ikke opplever bedring av tidsbegrenset behandling?
Jeg lurer på hva som skjer med de overlevende fra Utøya. Får de den kvalifiserte støtte som de trenger? Jeg håper det! De har møtt ondskapen og da trenger de noen som orker å høre om de vonde opplevelserne. Det er på den måten de kan legge litt av sin byrde fra seg. Det er på den måten de slipper å føle seg ensomme. Det er på den måten de kan føle seg verdifulle.
Traumer er som en verkebyll i kroppen, og den “verken” må ut, for å få igang den indre helbredelsen. De trenger tid, og fred og ro. De trenger ikke overfladiske råd selv om det sikkert kommer fra personer som vil dem veldig vel.
Jeg skjønner godt at cbt har blitt populært blant mange, men når den tolkes som en rask behandling for hummer og kanari da lurer jeg på hva som skjer. Ja, det finns en økonomisk side av det her, og det kan være en fristelse for politikere å forføres av en slik reklameføring.
For noen år siden snakket jeg med noen damer som hos sin lege fikk rådet at forandre på sine tanker. De fikk fylle i spørreskjemaer om hvordan de følte seg, og på neste legetime fikk de fylle i de samme papirer. De lurte på hvordan man forandret sine tanker, og sa at de bare følte seg dumme!!! Hvis noen tror at cbt er så enkelt, da skjønner jeg at pasientene blir skeptiske. Cbt er en stor verktøykasse, der man bruker forskjellige verktøy ved forskjelllige diagnoser. Jeg arbeidet for noen år siden sammen med en psykolog som var spesialist i cbt, og det var ikke en quick fix for alle. Jo større traumer, jo mere tid og rom trengs.

Det er positivt å bygge seg nye gode minner når man har, eller har hatt det forferdelig. Det er ikke det samme som å "tenke positivt", og å trykke ned det vonde.
I en overlevelsesfase kan det være bra å mobilisere seg. Jeg tenker på de personer som var med om krigen i Bosnia. De holdt seg oppegående når de overlevde i krig, når de flyktet til Skandinavien. De klarte å trygge seg selv og familjen sin i et nytt hjem, og kunne slappe av. DA KOM REAKSJONEN!
Helt plutselig kom alle vonde følelser og de kom meget sterkt, så sterkt at de lurte på om de var gale. Nei, de var ikke gale. De hadde vært med om helvetet og nå kom den sterke reaksjonen! Det er normalt å reagere, og vi har fått våre følelser av en grunn.
Ikke sjelden blir møtet med ondskapen en vendpunkt. Man kanskje kan si en valgpunkt. Livet blir tydelig, og valget kan stå mellom kjærlighet og ondskap. Det jeg oppfatter fra overleverne fra Utøya er, at de velger kjærligheten. Jeg forstår det så vel!

Ja, Eva Jacobsen tar opp et meget aktuelt tema. Les gjerne hennes blogg her.


mandag 16. juli 2012

Det får meg å tenke på "Gjøkeredet".

Å sette kvinner som sliter med selvskading, kan vel neppe sees som annet enn traumatisering, når de plasseres på samme avdeling som overgripere på en rettspsykiatrisk avdelning. Det her kan man lese på Professor Robert Hahns blogg :

"Självskadebeteende har ökat framför allt bland yngre kvinnor under de senaste decennierna. Allmänpsykiatrin har inte haft resurser för att tillräckligt väl ta sig an dessa kvinnor. Dessutom har det varit för klent med kunskaper om hur psykoterapeutisk vård av självskadebeteende skall bedrivas. “Lösningen” har istället varit att omhänderta kvinnorna enligt Lagen om psykiatrisk tvångsvård (LPT) när självskadebeteendet gått så långt att det kan anses vara livshotande.
Nästa bekymmer är att finna en lämplig vårdinrättning för de som omhändertas. Man kunde ju spontant tänka sig att ett antal vårdhem borde inrättas där man dels förhindrar vidare självskadebeteende av livsfarlig natur men också där psykologiska metoder används för att försöka läka de själsliga sår som givit upphov till det destruktiva livssättet. Men så har man alltså inte gjort.
Istället har kvinnorna låsts in på rättspsykiatriska sjukhus tillsammans med dömda (i regel) grova förbrytare. Detta är förstås inte lagenligt eftersom självskadande kvinnor inte gjort sig skyldiga till något brott. Åkermans och Erikssons bok visar också att tvångsmetoder, såsom bältesläggning och tvångshandskar, använts som straffmetod, vilket inte är tillåtet inom sjukvården. Någon psykoterapi eller “vård” tycks knappast ha förekommit."

Er det slik man i Reinfeldtlandet tenker seg at man reproduserer arbeidskraft? Forandre, dine tanker, atferd og rette dere inn i rekkene ? Hvordan kan man behandle kvinner med dype indre sår på den her måten?

Jeg blir ikke bare rystet. Jeg blir også mørkeredd!

Hvis noen kvinner i Skandinavien tror at vi ikke trenger den internasjonelle kvinnedagen lengre får nok tenke om.


søndag 15. juli 2012

Matrevolutionen -- Ät dig frisk med riktig mat



Jeg sitter med tre spørsmål etter den her forelesningen.
1. Lavfettkosten - et helsefarlig eksperiment?
2. Hvor var skeptikerne i alle disse år?
3. Den undersøkende journalistikken, hva skjedde?

Litt provoserende kanskje, men det er spørsmål som jeg likevel arbeider med. Hva kan vi lære av det her for å gjøre bedre fremover.
Når det handler om lavkarbomat, så mener jeg det er viktig å lære seg av helsepersonell som har spesialisert seg på den her kosten. Det finns så mye synsing og tolkninger, og ofte en tro om at det handler om null karbohydrater og mengder med fett. Hvis man lytter nøye på den svenske legen Andreas Eenfeldt, så hør man at det er mere nyanser enn hva man kan lese om i de tabloide innslagen i medierne.
Jeg lurer på hvor de undersøkende journalisterne har vært, og hvordan deres kvalitetssikring har sett ut de her årene. Det er blant annet via blogger som de vitenskaplige studiene har formidlets. Den svenske legen Annika Dahqvist var først med å undervise om og anbefale lavkarbomat, og det startet en skeptikerstorm! Hun spurte det svenska livsmedelsverket (tilsvarende Mattilsynet i Norge) hvor alle de vitenskaplige studiene fantes som bekreftet at lavfettmaten var bra for helsen. De kunne ikke svare på det! Det innebærer at de gav helseråd som de ikke hadde en vitenskaplig grunn for.
To dietister (næringsfysiologer) meldte fra til den svenska socialstyrelsen (tilsvarende Helsedirektoratet) om at Annika Dahlqvist gav helseråd til diabetikere, som ikke var ifølge vitenskap og beprøvd erfaring. Den svenske socialstyrelsen tok god tid på seg og to år senere gav de Annika Dahlqvist sin støtte og de skrev at lavkarbokost for diabetikere ikke går imot vitenskap og beprøvd erfaring.
Lege Andreas Eenfeldt, som har spesialisert seg på lavkarbokost, har hjemmesiden og bloggen, www.kostdoktorn.se som er Sveriges største helseblogg. Han forteller på den her forelesningen at han har 35000 besøkere på sin blogg hver dag!!!

Det har vært en eksplosjon av antall diabetikere siden 1980 - tallet. Det har i samme tid vært en dramatisk økning av overvekt og fetma. Andreas Eenfeldt forteller om at det har skjedd mange mistak i den her prosessen mot å spise mere lavfett mat.
Han håper på at vi kan snu den trenden med å informere om den forskning som publiseres idag.

Det er alltså via blogg og på gressrotnivå som de her kunnskapene om mat har blitt spredd, og i Sverige kommer den ene professoren etter den andre frem og støtter informasjonen om lavkarbokost.

Andreas Eenfeldt er en god forelesere og han formidler sine kunnskaper og erfaringer på en lettbegriplig måte.

Overgrep utløser sykdom.


Interessant artikkel i Nordlys idag:


"– Vi har gjort to hovedfunn. Det ser ut til å være en klar sammenheng mellom det å ha vært utsatt for negative livshendelser, og da spesielt vold, og det å få en rekke spesifikke somatiske sykdommer som voksen, sier Ole Kristian Hjemdal hos Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress til VG.
En rapport Hjemdal har vært med på å utarbeide, viser at over halvparten av de som har blitt utsatt for vold eller overgrep som barn, mener de har dårlig helse som voksne. Rapporten viser også at denne gruppen oftere er sykmeldt og bruker medisiner hyppigere enn andre.
I undersøkelsen kommer det også fram at om man har blitt utsatt for vold eller overgrep som barn, har man større sjanse enn andre for å utvikle sykdommer som kronisk bronkitt, astma, infarkt og diabetes som voksen."
Det burde ikke være noen overraskelse. Kronisk stress reduserer og allmenntilstanden går ned. Det finns mange grunner til å forbedre barns levevilkor. Og det er viktig å være bevisst om at personer med psykiske lidelser også kan få somatiske lidelser.

lørdag 14. juli 2012

Livet, en selvfølge?

Den 28/6-2011 skrev jeg blogginnlegget "Hva er det som gjør at folk tar det som en selvfølge at vi og andre skal være arbeidsføre hele livet?

Når jeg skrev det innlegget hadde jeg nylig vært på ferie i Tyrkia, og hadde hatt god tid til å reflektere.
Livet er sårbart og kan snu om veldig raskt enten vi ønsker det eller ikke. Få uker senere fikk hele Norge oppleve hvor sårbart livet kan være, når massakeren på Utøya var et faktum.
Vi lever ikke i et vakum. Vi er alle en del av verden og vi trenger hverandre, likevel som vi lever våre egne liv for oss selv. Det som jeg skrev da er like viktig idag! VG plasserte det her innlegget som Lesernes VG. Jeg fikk noen fine kommentarer, som står seg bra idag også.

Her får du en reprise på en del av innlegget:


"Når jeg er så langt hjemmefra så har man tid og rom til å reflektere.
Jeg lurer på hvorfor rike land som Sverige og Norge ikke tar de langtidssykemeldte mer på alvor! At Tyrkia har problem er lett å se. Der hjelper folk hverandre når de har kommet i nød, hvis de har økonomisk mulighet til det. Jo mere jeg kommer inn i det tyrkiske miljøet desto mere seg jeg den delen. Tyrkerne er varme mennesker, men de sliter hardt. Det er ikke en selvfølge å ha råd med fasttelefon, internet, bil, spise kjøtt, ha råd å gå til legen og så videre.
I Skandinavien har vi aldrig hatt det så bra som nå! Hva er det med oss når samfunnet ikke kan ta langtidssykemeldte mere på alvor? Hvordan er temperaturen i vår kultur? Hvis det er varmt eller kalt, det avhenger av oss selv.
Vi er individer, men også en del av famlien, gruppen, samfunnet. Alle deler påvirker oss og vi påvirker delerne til en helhet.

Hvor vi enn bor og hvem vi enn er så trenger vi håp, ikke minst i vanskelige tider. Det samme er å ha en god forklaringsmodell å lute seg til. Det er viktig å har en tro på at det går bra, en tro på at man kan. Da jeg var på mitt dårligste var jeg full av tvil, og redd for å bli dårligere. Men jeg har en tro på at det finns en høyere kraft, noe som er større enn oss. Jeg tok meg tid å dyrke gledesmuskelen, å samle på gode minner. Det finns et ord som jeg savner i debatter om sykdommer og traumer og det er forsoning! Det er hardt å forsone seg med sin skjebne og sitt liv, men det underletter for å få en indre ro. Vi har ansvar for våre liv. Det er sant. Men vi styr ikke alt! (Hvis du tror på reinkarnation så tenker du kanskje slik. ) Det snakkes mye om hvor viktig det er å tilgi. Jeg tror det er bra for en hvis man kan det i betydning å gi slipp. Det jeg ønsker å advare for er å tilgi før man er moden for det. Det som da skjer er at man trykker ned seg selv, og man sliter enda mer! Det setter igang slitsomme og stressige prosesser hos individen, og kommer opp til overflaten før eller senere med store selvbebreidelser. Det er viktig å la indre prosess være indre prosess. Når tiden er inne for det ene eller det andre, det vet vi når vi er der. Da er det også en balanse mellom hode og øvrig kropp.

Det er ikke alt vi velger i livet. Ting blir oss tildelt, og vårt arbeide blir å prosesse mot forsoning. Det er et arbeide, men viktig. Når vi strider mot livet, da sliter vi enn mer. Det finns ting som er helt forferdelige å forsone seg med, for eksempel når et barn dør i kreft. Da handler forsoningsarbeidet om at ting også tar tid. Det er mye vi må forsone oss med i livet, det går ikke alltid på rels, selv om vi ønsker at det er slik.
Hva er det med oss som gjør at vi forventer at vi og andre skal være friske og arbeidsføre hele livet? Det er jo ikke realitiskt og jeg mener at det er naivt. Kroppen er et fininstilt kaossystem og er det rart om den kommer i ubalanse? Vi lever også i en miljø med mer og mer kjemiske stoffer, junk-food og så videre. Vi lever i et samfunn med mer stress der vi har mindre og mindre tid med hverandre. Hvordan kan det da være forbausende at vi har langtidssykemeldte?
Hva er det som gjør at så mange tror på enkle løsninger når samfunnet og mennesket er så komplekst?
Det er noe som skurrer her!

John Lennon sjøng at "Life is what happens, while you make other plans." Det kan jeg skrive under på er også min livserfaring, eller hva sier du?
Jeg valgte ikke å bli vitne til en barnekidnapping, som ble et barnemord som rystet hele Sverige i flere år fremad. Jeg var bare ute på en spasertur. Jeg valgte ikke å få et sjokktrauma som på sikt også skulle ramme også min fysiske helse i fremtiden, men det er det som jeg fikk. Alle de som har opplevd krigen, har heller ikke valgt å betale med helsen. Jeg valgte heller ikke å slå meg i hodet så at jeg fikk en nakkeskade. De som döde av svineinfluensa hadde heller ikke bett om det. Det alvorlig syke i ME har heller ikke bett om det. Hvem er som kan tenke seg å ligge i et mörkt rum i lange tider. Hvilket barn velger å ligge i et mörkt rum i lange tider för å leke med andre barn?

Jeg var i 90-årene på en konferense i Stockholm, der vi fikk läre oss mere om psykologiske tester. Jeg er psykolog. Der var en psykolog som fortalte om sitt arbeide på en barnhabiliteringsklinikk. Hun sa at etter de hadde gjort om avdelningen fra behandlingsavdelning til utredningsavdelning, så hadde de fått bedre behandlingsresultat!!!

Utredning og diagnostikk er grunden til et godt behandlingsresultat. Det vet vi! Det bekymrer meg når ME syke blir plassert i et område og at det psykiske får en slik slagside. Hvis man tenker seg en egen foretakere kjører rovdrift på kroppen sin og får en hjerteinfarkt, da vet vi at det finns både psykologiske og sosiale faktorer. Likefullt behandler vi hjerteinnfarkten, med medisinsk behandling. Når jeg i begynnelsen av 90-årene ble bitt av en flått, og fikk en betennelse av den, da spurte ikke legen meg om jeg hadde jobbet mye den siste tiden.

Når man tror at ME syke har psykiske problemer og man sier til dem at de ska ta seg sammen. Da kan man lure på hvordan man ser på folk med psykiske problem? Hvis man dessuten tenker at noen trenger å jobbe med sine tanker for en bedre mestring, da må man hjelpe individen med å skaffe seg redskap for det. Det å forandre tanker er virkelig ikke bare å knipse med fingrene. Her er det også en del som skurrer for meg. Det er ikke rart at pasientene reagerer. Det har de en god grunn til hvis de opplever det slik.
(Nå finns det også mye forskning som viser at det er en somatisk sykdom.)

Er det noe en trenger når en er syk hva man enn sliter med, så er det gode mestringsteknikker og fred og ro, i tillegg til en god behandling..

Livet er ikke en selvfølge! Jeg føler takknæmlighet for at jeg lever, og at jeg har de støttespillere jeg har både privat, min lege og NAV. Jeg tar ikke noe for gitt. Livet har slått til tilstrekkelig mye for at jeg skal se det. VI trenger å stoppe opp iblant å se hva vi faktisk har! I morgen kan alt være forandret!

Vi kan alle komme i situasjoner der vi trenger hjelp fra andre, og hvordan ønsker vi da att livet skal være?

Jeg føler også takknæmlighet over at jeg nå orker å blogge, kommentere andres blogger, og å engagere meg helsepolitisk! Livet får en mening i det vi selv orker å skape.

Jeg synes også at jeg har en "kul" lege som støtter meg i det som jeg gjør her! :)
Det finns næmlig helsepersonal som også ser det som pasientene ser, og som har fullt arbeide med å ta vare på oss."

tirsdag 10. juli 2012

Some Die Young



Det er snart et år siden katastrofen på Utøya var et faktum. Når Laleh synger den her låten, da tenker jeg på alle de som var på Utøya den 22/7-11.
Det blir for meg naturlig å tenke på andre personer som har vært gjennom et helvete på jorden, eller mer tekniskt, vært utsatt for store traumer.
Når katastrofen pågår eller har skjedd, da er det kjærlighet som trengs, foruten konkret hjelp.
Laleh synger med følelsene sine, og hun forteller, med sin musikk, en historie. Jeg vet ikke hva Laleh betyr på persisk. Jeg får assosiasjoner til det tyrkiske ordet lale, som betyr Tulipan. Det er en vakker blomst og det er Laleh for meg.
Vakre blomster, det er også alle de som møtte helvetet på jorden på Utøya. De er vakre blomster i mange og lysende farger. All trøst og varme til dere! Vi er mange som tenker på dere!

fredag 6. juli 2012

Skrelle løk eller bygge opp forsvar!

For å få balanse til de alvorligere tankene, legger jeg en del tid på de mere overfladiske tingene i livet. Ettersom jeg er den jeg, inspirerer det meg til å reflektere over det også. For noen år siden var det flere tv-program som handlet om å forvandle hjemmene til mere tidsriktig, Det var også en del program om opprydding, og andre om husvask og å kaste ut søppel. Det her var tv program som ikke jeg ikke trengte så mye konsentrasjon for å se på, og de ble en inspirasjon for å tenke over hvordan det er her hjemme.
Jeg kjøpte et par bøker om "Endelig ryddig" og "Feng shui for sjelen.
Det ble en inspirasjon til å se over om vi hadde ting som vi ikke trengte. Det var så mye som jeg ikke kunne, men å rydde opp i baderomsskapet eller i en skuff i kommoden, 10 minutter om ganger gikk bra. Det krever ikke så mye hjernekapasitet og her kunne jeg gjøre noe som fikk synlige resultater. Matlaging krever mye mere konsentrasjon, så det måtte jeg begrense. Det var godt å føle at jeg kunne gjøre noe, mitt i alt som hadde stoppet opp.
Dessuten var det viktig å organisere hjemmet slik at jeg ikke trenger å bruke tid til å lete etter alt. Det hjelper meg å spare energi. Jeg synes det er gøy å organisere hjemme og å legge tid på interiør og å få det fint. Det som man ikke trenger kan man gi bort eller å selge.
Iblant leser jeg blogger om det her på internet, om for eksempel feng shui , om å stoppe opp og kjøpe en masse ting og så videre.
Det finnes en del miljøbevissthet og en drøm å leve enkelt, og det kan være en inspirasjon til oss alle. Det er alltid spennende med nye ideer, så lenge man gjør det man selv ønsker. Jeg mener, man ønsker ikke å rydde ut seg selv fra sitt eget liv! Det kan være fristende å følge et program fra A til Å, og å bli flink, tidsriktig og moderne. I alle sammenheng er det lett å være flink, men hvor får da jeg og du plass til å være oss selv?
Samtidig kan det her sette igang en indre reise for å gjøre seg mere bevisst om hvordan vi lever. Det er når vi tar frem ting i lyset, og å bli bevisst noe, som vi kan begynne å påvirke vår liv i en ny retning. Vi legger mere følelser i ting enn vi ofte tenker over.
Noen er mere interessert i å ha en karte å rette seg etter enn andre. Noen kan være mere interessert i å tegne sin egen karte. Det kan også være variasjon i forskjellige perioder i livet.

I mitt arbeide som psykolog har jeg sett mange eksempler på det. Iblant hadde jeg klienter som hadde prøvd kognitiv atferds terapi, men raskt avsluttet det. De mente at de der bare måtte fylle i blanketter, og at de hadde mere behov av å snakke om hvordan de hadde det.
Jeg har også møtt det omvendte. "Skal vi bare sitte å snakke? Jeg vil følge et program!" Det var helt greit det også. Da kan man søke seg til noen som arbeider med kognitiv atferds terapi.
Vi er forskjellige og har forskjellige interesser og behov, ved forskjellige tidspunkter i livet.

Å søke seg innover er som å skrelle en løk. Man arbeider seg gjennom lager for lager av tanker, fantasier og forestillinger om seg selv og livet. Det handler også om å tørre å tro at ting er mulige, og at man har noe godt der inne. Det er en reise som tar hele livet, og der vi oppdager nye ting gang på gang.
Hvis vi tørr å "skrelle løken" og å legge fra seg lager etter lager som vi ikke trenger lengre, da føler vi det på kroppen. Vi blir mer avslappet, og luter oss mer mot underlaget. Det merkes altså på de vegetative funksjonene i kroppen. Når vi får tid og rom til å slappe av, da skjer det ting. Naturen får en anledning til å gå sin gang. Det er når vi ikke hele tiden må være i forsvarsposisjon, som sårene lettere kan helbredes selv om det kan være hardt.
Derfor kan det for mange bli feil når systemet,(helsevesenet og NAV) prøver å sette tidsgrenser til behandlinger. Vi er våre egne naturer, og det kan vi ikke sette oss over, gjennom konstruerte program. Jo mere sammensatte lidelsene er, desto større problem blir det å få personer å passe inn. Når de ikke orker å passe inn i modellene, da øker skyld og skam. Da leder det til mere stress, ettersom den følelse av å være mislykket som vekkes, setter igang et tankespinn som gir mere angst. Det setter fart på muskel panseret, noe som motvirker avslapping.
Samfunnet setter rammer på hvordan helsevesenet skal organiseres. Det er penger som styr. Det blir feil når pasientene skal belastes med mere fortvilelse, skyld og skam, når systemet på mange steder ikke er bygget opp til å gi dem den tid og rom som de trenger. Da mener jeg det er bedre å stå opp for å si at keiseren ikke har nok med klær på seg. Det er ærligere det enn å formidle at pasienten er en feilvare, noe som de raskt opplever når behandlingen gir de resultat som er ønsket.

søndag 1. juli 2012

«Du vet det er angst, så hva er problemet?»

Det er ikke lett å være kroniker, hva man enn sliter med. Det blir vondere når man føler sine "vondter" å bli bagatellisert. Alle kan si noe dumt iblant, men det gjør likevel vondt hos den som føler seg bagatellisert.
I bloggen Rørt av livet kan man lese om en dame som i en årrekke har slitet med angst. Av alle de som jeg har møtt og som sliter med panikkangst, har jeg lært meg at det er noe helt forferdelig slitsomt. Når hele alarmsystemet går, da blir det "på liv eller død". Det er lett å føle seg nedtrykt og mislykket når årene går og man fremdeles ikke er fri fra panikkangsten. Hun skriver om at hennes kontaktperson i førstelinjetjenesten sa til henne: «Du vet det er angst, så hva er problemet?»
For den som allerede ligger, blir byrden større, skyld og skam øker. Det er ikke bare ME syke som er med om vonde møter i helsevesenet.
Hvis man tenker at en person har vært med om mange traumer i mange år, og derfor følt seg å være nødt til å være i forsvarsberedskap. Fight-flight reaksjoneneen har byggt seg opp i lang tid. Jo lengere tid en person har hatt det slitsomt, desto vanskeligere blir det å behandle. Det ser ut til at det i det her tilfellet også er kontaktpersonen reagerer med fight-flight. Stressreaksjoner kan "smitte". Hun undrer på om kontakt personen ikke helt er frisk. Det er ikke lett å vite, og jeg vil ikke spekulere i det.
Det som interesserer meg er hvordan det kan stenge munnen hos den som allerede bebreider seg for å ikke mestre livet. Psykiatriens oppgave er ikke bare å få pasienten til å se at h#n sliter med angst, men også å hjelpe pasienten med angst. Nå har psykiatrien begrensede resurser til å hjelpe de som sliter, men det er ikke nok. En person som sliter med en kronisk lidelse har rett til trøst og lindring. Det kan kan hjelpe en person til å ha det bedre med seg selv. Trøst, støtte og lindring kan være en hjelp til å være mer i ro.
En "så hva er problemet" kommentar leder til andre reaksjoner, som øker den indre stressnivået. Det kan raskt få en person til å stenge igjen munnen og ikke forvente noe som helst. Skyld og skam kan lett bli snudd innover, noe som bare bekrefter de egne fordommene om seg selv.
Jeg tenker at som helsepersonell skal man være glad når pasienten tørr å si ifra, og å kanskje også å bli sint når man har sagt noe dumt. Det er ikke mulig å arbeide dag ut og dag inn, og å være totalt til stede og aldri si noe dumt. Da er det minste vi kan gjøre å lytte og å ta på alvor når så har skjedd. For pasienten kan det være en livsforandrende opplevelse, å kunne være sint og behandlaren "overlever".
Det å tørre å si fra. plassere ting der det hører hjemme, kan være både grensesprengende, grensesettende og vitaliserende.

Når både pasient og behandler har tid og rom for å reflektere kring hva som skjer i relasjonen, skjer det mange spennende ting. Når det ikke skjer og pasienten føler seg feilbehandlet, da er dialogen avbrutt, og det blir heller ingen bra behandling. Jeg håper at slike kommentarer ikke er vanlig i helsevesenet, ettersom de oppleves krenkende for de som blir rammet.
Jeg håper "Rørt av livet" kan finne en større indre fred, til tross for alt. Sender deg varme tanker! :)