Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

mandag 31. januar 2011

Får vi virkelig høre sannheten om mobiltelefonen?

Penger er makt, enten vi ønsker å se det eller ikke.
Jeg fant det her blogginnlegget:

http://blogg.passagen.se/sannaehdin/entry/hj%C3%A4rntum%C3%B6rer_d%C3%A4r_mobilen_anv%C3%A4nds

Uavhengige forskere har dokumentert alvorlig helserisker av mobilstrålning. Akkurat som i spørsmålet om kost og helse, finns det store økonomiske interesser. Forskere lar seg kjøpes av industrien.  Vitenskapelige studier kan være vanskelige å tolke. Det som er sant i en epoke kan være falsk i en annen.
På grasrotnivå har vi et dilemma. Hvem skal vi tro på og hva passer akkurat meg?
Vi må tenke selv, men hvor skal vi lete etter beslutsunderlag?
Noe jeg ser mer og mer på svenske blogger er om en forsker har noen økonomiske interesser i det som han eller hun gir ekspertkommentarer i. For noen år siden ble en ekspert på det svenske livsmedelsverket (tilsvarende Mattilsynet) avslørt i å få lønn fra margarinindustrien. Samme person hadde anbefalt svenskene å spise lettmargarin og advart folk for å spise smør. Jo flere slike avslørenden som kommer frem, desto mere skeptiske blir folk.
Det samme gjelder alle de syke mennesker som har spist ifølge myndighetenes anbefalinger, men som har blitt friske når de har gjort motsatt.
Legemiddelsindustrien har gjort store penger på at vi lever feil. De er vinstdrivende foretak og driver ikke velgjørenhet. Skal vi dermed komme videre innen forskning på andre områder innen helse, må pengene komme fra annet hold. Nå har vi KAM-forskning i Tromsø, men hvor store resurser har de i det store sammenhenget. Hvordan påvirker det de styrende i Norge at staten eier aksjer i legemiddelsindustrien?
Jordbruks og livsmiddelsindustrien er også en viktig faktor i Norge. Kan det påvirke helserådene?
Lobbying virksomhet er ikke et nytt ord.
Nei. Vi må tenke selv, men hvem kan vi stole på?

fredag 28. januar 2011

Lucy, Lucy, Lucy



TV-serien "I Love Lucy" likte jeg veldig godt!
I innlegget mitt "En annen psykiatri" skriver jeg om det her innslaget, men da i et helt annet sammenheng...

onsdag 26. januar 2011

Dags att skärskåda kostråden - Debatt - UNT.se

Dags att skärskåda kostråden - Debatt - UNT.se


Den svenska kostrevolusjonen fortsetter. Fler og fler fremstånde personer skriver debattartikler om de offisielle kostråden. Det ser ut til at de står på god vitenskaplig grunn. Da er det mange som har spist seg syke når de har fulgt de offisielle kostråden.
Nå er det mange som våkner opp. Lege Andreas Eenfeldt sin bok "Matrevolusjonen" er en bestseller. Vi får se hvordan det går i Norge...

tirsdag 25. januar 2011

En annen psykiatri

For ca 15 år siden arbeidet jeg, som psykolog, på den Psykiatriske poliklinikken i Oskarshamn. Det var en meget lærerik og interessant tid. Her var det en lang psykodynamisk tradisjon, og en tidligere psykiater Åke Nilsson skal ha æren over den kreative miljø som der var. Vi kunde gi pasientene raske tider, og vi hadde periodevis ledige sengeplasser på avdelningen i Væstervik, 7 mil fra Oskarshamn. Det var en liten poliklinikk som hadde utviklet sin egen kreative kultur. Akkurat da var der et prosjekt hvordan man skulle helpe traumatiserte flyktinger, og man underviste andre organisasjoner, skoler, daghem, sosialkontor og politi hvordan man kunne imøtekomme sterkt traumatiserte personer fra krigsrammete områder, for eksempel Bosnia.
På poliklinikken var man genuint intresserte i det gode samtalet med pasientene som man såg som læremestene. Det var næmlig i samarbeide med de som søkte hjelp som de hadde utviklet sin faglighet og kompetense.

Det fantes også et interesse å ta til seg nye ting, selv om det gjorde vondt å føle på at man ikke gitt for eksempel whip-lash pasienter riktig hjelp. Først trodde man at det var en krise etter en bil-uheld som gjorde at de ikke kom videre. Når jeg og en kollega, som utdannet seg i neuro-psykologi gjorde kognitive utredninger på de her individene oppdaget vi tegn på hjerne-skader. Innsiden på skallbenet er ruglete og ved en kollisjon skulper hjernen inne i skallbenet og skadet mot skallbenet. Det var en lettelse for pasienter å få en forklaring, og også for deres leger å få en logisk forklaring.

Psyk rehab hadde også mye interessante aktiviteter. Nåværende overlegen Olle Hollertz var en av dem som startet aktivitetene på Nymålen, som jeg skal fortelle om lengre ned. Psykosebehandlingen der er bl.a. utviklet av psykolog Per Borell, spesialisert i Kognitiv Atferdsterapi. Han har utviklet "Ett selvstendigt liv" som handler om å hjelpe brukeren til just et selvstendig liv. Man er også på psyk rehab nøye med et tidlig ingripende. På den måten kan man gi pasienten/brukeren å ikke bli en kronikere. Før jeg flyttet fra Sverige snakket man mye om å behandle den man tror kan være på veg til å bli psykotisk som en krise. Man skulle være meget forsiktig med å sette inn anti-psykotisk medisin, og hellre hjelpe den som er rammet med innsomningstabletter. Det er vanlig at man i den situasjonen ikke sover, og da gjelder det å bryte den vonde sirkelen. Man skulle ha krisesamtaler med pasienten selv og pårørende for å se om man kunne roe ned situasjonen, og å hjelpe individen med å ta seg gjennom sin krise. Det ser ut til at de arbeider slik i Oskarshamn. Skulle Olle ikke ha tatt til seg det her tenkendet, blir jeg meget forbauset.

Foruten vegledning fra Per Borell i kognitiv atferdsterapi og Ett sjælvstændigt liv, fikk personalet også vegledning i hvordan de kunne forstå hva pasientene slet med.

I Oskarshamn hadde man også en tradisjon med å ikke legge inn så mange pasienter. Når Nymålen og psyk rehab startet fikk de også mye mindre innleggelser på avdelningen i Væstervik. Helt plutselig hadde pasientene fått mye mer livskvalitet.

Om psyk rehab: http://www.ltkalmar.se/lttemplates/Page____649.aspx

I Oskarshamn slog seg lege (Olle Hollertz), sykepleiere, pasienter og pårørende sammen og startet en stiftelse, som politikere ikke kunne spare bort. De leide en liten gard, Nymålen der de hadde hester og hund. Tror det var smådyr også, men er ikke sikker. Der koste seg personer med psykosediagnoser med å hugge træer, og annet fysiskt arbeide. Antall innleggelsedager sank med måneder om året for enhver av dem. De la seg inn i korte perioder, da de ble dårligere, men de hadde ikke tid til å bli lenge. De måtte ta hånd om dyrene.
Når de besøkte psyk rehab og jeg kom forbi, så var de veldig kontaktsøkende. De visste at jeg jobbet på poliklinikken. De fortalte om alt mulig, men det viktigste var aktivitetene på Nymålen. De fylte dagene med ting som gledet dem og de såg stolte ut. Fra og ha vært på avdelning i lange tider hvert år, kunne de nå bo hjemme og fikk jobbe. Det at de fikk arbeide, det var viktig det. Lokaltv kom og intervjuet dem på Nymålen. Og en kveld fikk vi se dem stolt fortelle om dagene med hestene og skogsarbeide. Det at de fikk arbeide, det var de alle enige om at det var bra.

Jeg snakket med en av personalet på psyk rehab. Hun følte seg som en tenårsforelder der. For nå hadde pasientene blitt så selvstendige at de tilsammen hadde bestemt seg å gå på datorkurs. De tok nå initiativ til egne aktiveteter å egen hånd. De hadde endelig innsett at de kunne de også. De hadde de ikke lært seg under mange tidligere år i den tidligere psykiatrien. Nå hadde de fått et håp og en mye bedre selvbilde! Det stod som en strek kontrast til den avhengigheten av hjelp og støtte de var tidligere, da selvfølelsen var dårligere.

På Nymålens hjemmeside kan jeg se at de har utviklet aktivitetene siden da: http://www.ltkalmar.se/lttemplates/Page____636.aspx

Når jeg begynte på Sanderud sykehus i Norge, så jeg at alt var snudd på hodet. Pasientene sto i kø for å bli innlagt, og hvem skulle ta imot dem når de ble utskrevet? I periodevis tevlet de om å være mest suisidal for å få lov å være kvar. Når de kritiserte det her var jeg hjertens enig! Vi vet at om personer får tidlig hjelp, når de selv søker den, så er det enklere for dem å komme videre. Jo lengre tiden går og de ikke får hjelp, desto vanskeligere er det å hjelpe, og det tar lengre tid. Dette vet man. På mine tidligere arbeidsplasser så prøvde vi å gi de hjelpetrengende en rask time. Det gikk for det meste bra.

Når jeg var med på morgenmøtene og hørte om de seneste innleggelsene samtidligt som det var fullt på sengepostene, da fikk jeg mine egne assosiasjoner. Jeg tenkte på  tv-serien I Love Lucy. Der finns et avsnitt der Lucy arbeider på en sjokolade fabrikk. I begynnelsen går båndet i et roligt tempo. Sen øker det farten, og blir raskere og raskere. Det går bra for Lucy å følge med til en viss grense. Sen er det stopp. Hun prøver å stoppe sjokoladebitene i lommene, i munnen også videre. Jeg satt og tenkte på det avsnittet når jeg satt på morgenmøtene og den assosiasjonen var ikke morsom! Jeg satt og lurte på hvor lenge det skulle holde. Jeg hadde samarbeide med mange engasjerte og flinke personer på sykehuset, men de som jeg har bare 2 hender. Jeg formidlet hva jeg assosierte til mine sjefer, og de skjønte godt hva jeg mente.

For noen år siden hadde jeg min egen praksis som psykolog, og jeg hadde kunnet arbeide hvor mye som helst! Da hadde jeg likevel ikke noen refusjon fra staten. Klienten, selv, foreldrer, arbeidsgiver, barnevernet og andre betalte det hele. Det ble en løsning for individen, da det ikke fantes noe tilbud i det offentlige helsevesendet forræn muligens etter mange måneder.

Det her handler for meg om helsepolitikk, og hvordan man vurderer mennesker med psykisk lidelse. Primærleger står alene med de her pasientene, og hvor mye tid har de til hver og en? Det finns mange flinke primærleger. Det er mitt inntrykk. Men de har veldig mye å gjøre. Dessuten kan de ikke være spesialiserte på alt. De skal alene stå i konsekvensene av samfunnsproblemer, som burde opp på både folkelig og politisk nivå. Det er helt utrolig at de orker så lenge som de gjør...

mandag 24. januar 2011

Vindene snur med sosialt entrepenørskap.

Jeg sitter å leser Maria Gjerpes sin blogginnlegg om "Sosial entrepenørskap - den nødvendige vinden". http://mariasmetode.wordpress.com/2011/01/23/sosialt-entrepren%c3%b8rskap-den-n%c3%b8dvendige-vinden/#comment-5717
Jeg tenker at det ligger mye i sosial entrepenørskap og empowerment, og det er til og med nødvendig hvis det skal skje positive forandringer for folk flest. Ingenting kommer gratis. Vi kan ikke bare sitte å vente på bedre tider. Vi må skape de bedre tidene selv. Vi trenger å selv engasjere oss.


Jeg får også assosiasjoner til den den svenske allmennlegen Andreas Eenfeldt. Han har den her måneden utgitt boken “Matrevolusjonen”. I Sverige har det fra gressrot nivå startets en matrevolusjon der man nå reagerer mot de kostråd som vi har lært oss fra myndighetene de siste 30-40 årene. Andreas Eenfeldt har Sveriges største helseblogg der han informerer om forskning kring maten vi spiser. Lavfett kosten er sæmst i test, og lavkarbo viser seg å være bedre for helsen. Fler og fler personer rapporterer bedre helse med lav-karbo kost og nå snur den ene professoren etter den andre. Høy karbo kost er ikke artogen, og han viser på hvor mye helseproblemer som kommer som konsekvens av det her. Nå har foreldrer begynt å protestere på skolmaten. De vil ikke at barnen skal drikke lettmelk, og spise margarin. Man krever helmelk, og riktig smør på skolene.

Det Svenske Livsmedelsverket (tilsvarende Mattilsynet) har et stort tillitproblem som holder kvar ved gamle kostråd. For noen år siden fikk en av ekspertene sparken derifra da det viste seg at han fikk lønn fra margarin industrien. Han hadde anbefalt folk å spise margarin, og advart for å spise smør.

Nå er folk skeptiske og lurer på hvem som får lønn fra hvor, når de uttaler seg om kosten.

Andreas Eenfeldt snakker i boken om et paradigmeskifte, og det ser ut som om han har helt rett. Han sier også at når fler og fler syke og overvektige forandrer kosthold, og blir slankere, friskere og mår bedre, så kommer fler og fler forandre livsstil.

I Sverige har man lykkets å stoppe fetmaepidemien, og det er unikt etter som jeg kan forstå.

De har fetmaproblemer, men nå øker ikke antallet fete. Man kan også lese om diabetiker som kan slutte med sine medisiner.

Den norske legen Sofie Hexeberg er inne på noe viktig hun også.

I Sverige begynte det med primærlegen Annika Dahlqvist. Hun hadde blant annet IBS, utmattelsedepresjon, fibromyalgi og hadde økende problem med vikten, til tross for at hun spiste lav-fett kost. En dag kom hennes legestuderende datter hjem fra universitetet i Umeå, der de hadde gjort et forsøk med forskjellige dietter. Datteren hadde gått ned 3 kilo på en uke med lav-karbomat. Det gjorde at Annika prøvde samme kosthold, og ble fri fra den ene kiloen etter den andre. Helt plutselig kom hun på at hun blitt frisk, og ikke bare smal. Hun begynte å lese om forskning kring kosten og oppdaget at det vi trott var rett kostholdning ikke holdt mål rent vitenskaplig. Hun begynte å gi pasientene råd om lavkarbomat, og såg veldig gode resultat. Hun fikk problem med arbeidsgiveren, og sa opp seg når hun ble forbudt når hun ikke fikk fortsette å gi råd om kosten. Hun har tatt mange strider og er ikke alltid så smidig, og hun er ikke konfliktredd. Hun ble meldt til Sveriges sosialstyrelse, og fikk medhold. Lav-karbo mat for diabetikere er forent med vitenskap og beprøvd erfaring.

Takk vare att Annika Dahlqvist har tatt smell etter smell, og stridit for folkopplysning om kosthold, har trenden snudd om i Sverige.

Jeg tenker at ME-foreningen og andre pasientforeninger er veldig viktig for at det skal bli en god utvikling og det skal bli veldig spennende å se hva Maria Gjerpe er på gang med i sin blogg Marias Metode. Hun er inne på noe veldig viktig.

Må det til at leger skal bli syke selv, for at det skal skje noe nytt i helsevesendet? Er det mest kvinnlige leger som gjør en slik sosial dugnad? Nå provoserer jeg litt, men ikke helt.

For litt over 10 år siden gikk den svenske legen Christina Doctare i veggen, og det ledde til boken “Hjernestress – kan det ramme meg?”

lørdag 22. januar 2011

Junk food er like avhengighetsfremkallende som nikotin og herion.

Amerikanske forskere har funnet at hamburgere, pommes frites og pølser programmerer den menneskelige hjernen, å begjære mere sukker, salt og meget fet mat.

Vitenskapsmenn ved the Scripps Research Institute in Florida har funnet ut at laboratorierotter ble like avhengige av en dårlig diett akkurat som mennesker ble avhengige av kokain og heroin. Det her kan ikke helt overføres til menneskelig fetma, men de fant at overkonsumsjon av høy-kalori mat trigger avhengighets liknende responser i hjernen.
Men studien vekker tanken på at vår hjerne kan reagere på samme måte ved junk food som den gjør ved stoff.
Vitenskapsmannen Dr Paul Kenny, sier at studien bekrefter avhengighetsegenskaper ved junk food. Fetme kan være en form for kompulsiv spising. Ved behandling av fetme kan det være brukbart med liknende behandling som ved andre compulsive disorders, sier han.
Den nye studien forklarer hva som skjer i hjernen hos dyrene når de har lett tilgang til høy-kalori, høy-fett mat og den viser at stoffavhengighet og fetme baseres på samma underliggende neurobiologiske mekanismer..
Dr. Kenny sier at studien støtter hva fetme pasienter har sagt i årevis, at junk-food frosseriet er extremt vanskelig å stoppe, som avhengighet av andre stoffer.
Rottene ble delt opp i tre grupper. Den ene gruppen fikk normale mengder av sund mat. Den andre gruppen fikk begrenset mengde av junk food, og den tredje fikk ubegrenset mengde av ostekake, fete kjøttprodukter, cheap sponge cakes og sjokolade godterier. (høres ut som raske karbo for meg)
Det var ikke noen større forskjell i de to første gruppene, men i gruppen der de spiste mye junk food, så mye de ville, ble de raskt veldig fete og startet å frosse.
Når forskene elektonisk stimulerte de deler av hjernen som føler nytelse, fant de at de rotter som fikk ubegrenset med junk food trengte mer stimulering for å registrere samme nivå av nytelse som de gruppene med sundere diett. De gikk alltid til den dårligeste maten og de spiste dobbelt så mye kalorier som kontrollrottene. Når de tok vekk junk food og prøvde å gi dem en næringsrik diett matvegret de. Den forandring i matpreferenser var så stor at de svalt seg selve i to uker etter de ikke lengre fikk junk food.
Når rottene begynt å spise sin ubegrensede mengde junk food, begynte de å svelle opp og den kjemiske ubalansen i hjernens nytelsesenter satte igang. Når de her nytelsessentren i hjernen responderet mindre, utviklet de vaner for overspising, konsumerte større mengder av usunn mat til de ble fete.

http://www.telegraph.co.uk/health/healthnews/7533668/Junk-food-as-addictive-as-heroin-and-smoking.html

Jeg tror vi har i vente mange studier av den har typen. Vi finner mye sukker og fruktose i maten også her i landet skjult i vanlig mat. Ju mere vi kan lage maten fra grunnen desto sunnere spiser vi. Og maten blir godere!

torsdag 20. januar 2011

Å ta ansvar.

Å svare an.
Det krever en del mot, å ta ansvar for våre liv,
våre følelser,
og våre relasjoner.
Det handler om å stå opp å vise hvem man er
for oss selv
og for hverandre.
Da kan det være lettere å skjule seg selv
eller å stille seg bak noen annen.
Når vi viser oss fram og viser den vi er,
tar vi en risiko.
Tenk om jeg ikke duger,
er bra nok,
eller dummer meg ut.
Det er risikabelt å vise seg fram.
En kan risikere å bli avvist.
Det fører med seg en enn større risiko å ikke vise seg fram.
Da blir en ikke sett.
Hvis ingen ser meg.
Hvordan kan jeg da få hva jeg trenger?
Hvordan skal noen kunne vite hva jeg trenger?
Hvis jeg ikke selv vit hva jeg trenger,
hvordan skal jeg kunne be om det,
eller å gi meg selv det?
Det blir ensomt, meget ensomt!
Hvis ingen får en sjanse å komme inn,
hvordan skal man da føle felleskap og nærhet?
Der et stort valg som du har å gi deg selv.
Det kan påvirke hele ditt liv.
I det ene valget kan du risikere å bli skuffet,
og i det andre er du garantert ensomhet.
Hvordan ønsker du å ha det?
Når du står opp før deg hvem du er trenger du ikke å risikere å bli avslørt.
Hvis du aksepterer deg som du er
kommer mange andre også å gjøre det.
Ut fra det her vokser en ny felleskap fram.
Da du aksepterer og liker deg selv, smitter det over på andre.
Fler og fler lærer seg å like seg selv.
Da trenger vi ikke maskene lengre.

Det er mye vi kan behøve å spørre oss selv. Hvis vi tørr...
Men... det er ikke følelsene som er farlige. Det er når vi unnviker våre følelser som vi får problemer.
Det er her vi trenger å jobbe, men det er viktig å gi seg tid hvis vi skal ha en sann utvikling. Ellers risikerer vi å skape en intellektuell konstruksjon som ikke har feste i følelseslivet. Da risikerer vi å få bakslag når virkeligheten kommer oss i møte. Det her er en utviklingsprosess, og et livsprosjekt. Noen har mer ballast enn andre, men det er grunnleggende menneskelig.

søndag 16. januar 2011

Har du tenkt på at kroppen kan slippe frem kun en følelse av gangen?




Kroppen slipper frem en følelse, og andre når ikke frem samtidlig. Dette kan vi bruke konstruktivt når vi sliter. Derfor er det viktig å bevisst gjøre ting som føles positivt. For eksempel kan man se en film som lokker fram latteren, leke med en hund, danse fritt til musikk eller noe annet som er gøy. Da aktiverer vi hormoner i kroppen som gjør at vi føler velvære. Vi får lettere å slappe av, og puster friere.
En annen ting att en følelse er aktivert i kroppen i 2 minutter, siden må man selv underholde den for å holde den kvar. Derfor er det viktig å være i følelsen når den kommer, men ikke gruble for mye på det negative. Da aktiverer vi negative stresshormoner, og sliter mer.
Hvor mye vi klarer det varierer forstås med dagsformen. Og man må tenke langsiktig. Roma byggdes ikke på en dag, og det får ta tid når man mater in, programmerer inn nye impulser i kroppens, hjernens system. Men det blir en forandring på sikt.
Vi kan ha et mål for fremtiden og mange delmål på vegen. Det er viktig å holde fokus på målet samtidlig som vi lever her og nå med det som er nå. Et steg om gangen. Ta det med ro og vær den du er!
Den her filmen får meg at glemme slitsomme ting en stund. Hva med deg?
Ha en fin, fin dag med hva just du har lyst til!

lørdag 15. januar 2011

Om å gi slipp og å flate ut

Den her mørketiden er den mest slitsomme tiden på året for meg.
Solmangel svekker kroppen til tross for sollampe og D-vitaminer, selv om det gir meg mere livskvalitet. Det handler om å akseptere hvordan det er å gjøre dagen god likevel. Derfor roer jeg ner tempoet og gir meg mere tid til å lese en god bok. Jeg har tent et stearinlys og fyrer i peisen. Bredvid meg har jeg en kopp te. Da glemmer jeg at det er vinter og kaldt ute, og føler velvære. Jeg koser meg med gode romaner, som jeg kan drømme meg bort i. Dette kaller jeg en regresjon i jegets tjeneste. Man hviler i seg selv og lader batteriene.
Det er også deilig å se ut gjennom vinduet og å se lekende barn i snøen, eller en fakle som brenner. Tiden forsvinner og jeg føler meg bare vel. Det gjør godt og jeg får mere ut av dagene gjennom å ta det med ro. Det her er livskvalitet!
Det handler om å muliggjøre for friskprosessene i kroppen så godt et går. Problemet er at mange har gått over til human doings og glemt hvordan det er å være en human being. Når man ikke er frisk tvinges man tilbake til det å være en human being. Hvis man ikke lar seg å følge  med i det her flødet, så blir livet så tungt og kroppen sliter enda mere. Hvordan skal man då kunne bli frisk? Vi er mange som har vært veldig aktive, som nå sliter med helsen. Da får vi et arbeide med å gå fra for mye yang, til å aktivere mere yin for å få en balanse. Balanse er nøkkelordet.
Hva som er balanse for akkurat meg varierer med årstidene, og det gjelder nok ikke bare meg. Man leser oftere om forskning som viser på at vi i norr sliter mere med D-vitaminmangel enn man tidligere visste om, og det påvirker kroppen på mange måter.
Skal vi tilgodogjøre oss D-vitaminer i kroppen, trenger vi å spise mere sunde fetter. (D-vitamin er en fettløslig vitamin.) Vi trenger å spise mere fett enn hva vi i flere år har blitt lært opp til av myndighetene. Fett er viktig for de vitale prosessene i kroppen. Det er som om kroppen får mer ro siden jeg begynte å spise mere fett igjen.
Likeså merker jeg en stor forskjell på kroppen siden jeg ble mye mere forsiktig med karbohydrater. Et svingende blodsukker er et forferdelig tilstand for kroppen. Den hormonelle stressen kunne vi snakke mye mer om, tenker jeg.
Med et kosthold som min kropp liker, er det lettere å flate ut for å nyte.  Med en kropp og sjel i balanse er det mye lettere å slappe av og å føle seg vel. Tenker vi ikke helhet så mister vi målet.
Dagen er 50 minutter lengre idag, der jeg bor. Det går virkelig mot lysere tider. Men imens jeg venter på våren må jeg gi meg selv gode dager, på min egen måte. Da har jeg også mer å gi til mine nære og kjære.
Akkurat nå gir jeg meg mye go hvile, og har derfor tatt noen internetfrie dager. Det er så deilig!
Det innebærer ikke at jeg ligger om dagene, men at jeg gjør ting i et langsomt livstempo. For helsa min skyld!
Hvordan gjør du for å overleve vinteren?

mandag 10. januar 2011

Når alkoholikeren og stoffmisbrukeren får en sprekk...

For nærmere 20 år siden hadde jeg en interessant samtale med en psykologstuderende som selv hadde hatt alkoholproblemer og i yngre år misbrukt stoff. Vi snakket om akkurat om situasjoner når en misbrukere får en sprekk. Han sa at når misbrukeren prøver å slutte med for eksempel alkohol eller hasj, så må de møte sine følelser. Det kan være så slitsomt at de indre spenningene bygges opp over tid. Da kan den her personen ubevisst bygge opp en situasjon at han eller hun får en unnskyldning å falle tilbake til sitt misbruk. Det kan for eksempel være å møte "feil" folk igjen eller hva det enn er. Man legger da grunnen til sprekken på omverdenen, og flykter fra den indre verden som er den egentlige grunnen. Han var meget bestemt på at det ikke går å skylle på omverdenen eller omstendighetene, og at ansvaret alltid ligger hos en selv. Han hadde selv vært med på mange reiser i sitt eget misbruk og hadde sett sine venner. På den svenske utdannelsen til psykolog, var det en obligatorisk delkurs der alle skulle gå i psykodynamisk terapi, individuelt eller i gruppe. Det satte igang en prosess samtidlig som han studerte teoriene bak.

Han mente at dette var et repetisjonstvang som vi alle har før vi har løst våre indre problemer. Vi har alle et atferdsmønstre som grunnes uløste indre konflikter, derfor kommer vi i situasjoner om og om igjen, og han mente at også misbrukeren må tenke over dette her.
Sen er det en ting til. Når misbrukeren er i behandling, avruser seg, og står med et kaos av følelser. Det kan være så mye at de agerer ut det på omgivningen. De kan de opptre på en måte som gjør at mottakeren, hjelperen, forelderen eller noen annen føler seg slik som misbrukeren, den plagede individen gjør. Det er en interaktiv tvingende forsvarsmekanisme som kalles for projektiv identifikasjon, og brukes også mye blant ustabile personlighetsforstyrrelser. Det er veldig tøfft å bli utsatt for av omgivningen, når den plagede individen ikke mestrer sine følelser. Da er det viktig at omgivningen setter grenser for å orke med det her presset og kanskje til og med overleve. Grenser gir trygghet, selv om det protesteres mot dem. Den forferdelig utrygge misbrukeren trenger trygghet, det er en mangelvare i deres indre verden.
Kjærlighet er også viktig, men det trenger jeg ikke si noe mer om. Det veit vi.
Tenk hva jeg har møtt mange spennende folk på livets veg! Jeg tror at de som siden ble hans pasienter møtte en meget klok mann. Jeg husker han som en snill mann. Dessverre døde han i en somatisk sykdom for noen år siden, litt over 50 år gammel. Alt for tidlig!
Nå hyller jeg hans visdom!

søndag 9. januar 2011

Tørr du å gå din neste i møte?

Du kanskje holder deg igjen inne i deg selv, i din redsel og småaktige instilling av at hvis du deler med deg av dine indre skatter da blir du fattig, utsatt og i underlege.
Så trist! Så leit!
Du har kanskje blitt så skuffet mange ganger at du ikke tørr å vise deg frem og å tro at du er verd det, at du duger!
Kjære barn av livet.
Gjør denne måte, å være på, deg lykkelig?
Tenker du, at du opplever ditt liv til fullo?
Du kjenner kanskje at livet går deg forbi og at du lever et halvlevd, halvkvelt liv.
Er det godt nok for deg?
Er du så redd for å møte din smerte at du hellre kveler deg enn å løper risikoen å bli skuffet?
Å tøre å møte sin neste kan oppleves som risikabelt og ubehagelig.
Et helt og fullt liv er å tørre akseptere alle livets nyanser.
Glede og sorg går hånd i hånd gjennom livet.
Det finnes inget perfekt liv, perfekt menneske, perfekt familie, når vi ser det fra det materielle statusperspektivet,
men vi kan være bra som vi er.
Kjærligheten er perfekt!
Vi hever oss i kjærligheten!
Vi styrker oss i vår gode kontakt med våre nære og kjære,
og vi styrker dem.
Til sammen lyser vi opp i glede.
Kun i møte med oss selv og vår gode neste blir livet gledesfylt.
Husk at du er god!
Du er allerede god!!!

Jeg har laborert med å polarisere følelse og handlingsmønstre her for å tydeliggjøre hva som skjer i de forskellige situasjonene. Vi har alle vår arvesynd og vi lever i en jantelovskultur, som forhåpentlig kan mykes opp. Det er opp til oss selv.
Vi har mange spørsmål vi kan spørre oss selv, men også mål å streve etter. Det som styrker oss er håpet  og  til og troen på å holde et fokus på et positivt mål, tror jeg.
Vi utvikles også gjennom å speile hverandre positivt, og her kan ALLE gi et bidrag. Alle har vi noe positivt å gi! :)

torsdag 6. januar 2011

Så mye visdom....

Jeg har nå lyttet på det svenske radioprogrammet Vinter i P1 med Patricia Tudor-Sandahl, 1/1-2011. Hun er forfatter, psykolog og psykoterapeut. Så her presenterte Sveriges Radio hennes radioprogram:



"Uppmanar oss i sin senaste bok Den fjärde åldern att även i mogen ålder våga utvecklas och söka ett rikare liv; själv tycker hon att åren mellan sextio och sjuttio har varit bland de bästa hittills. Boken följer upp Den tredje åldern, om livet efter femtio.


Kom till Sverige som 23-åring efter en svår uppväxt i England och arbetade inledningsvis med engelskundervisning i radion. Verksam som psykolog tills hon i insjuknade i cancer 1992. Började då skriva på sin självbiografiska bok Ett himla liv. Allt som allt har det blivit fjorton böcker på existentiella teman.

Medverkar regelbundet i P1:s Tankar för dagen. Är även en mycket efterfrågad föredragshållare och retreatledare. I ungdomen var hon professionell konståkerska.

– Jag ska bland annat tala om vad som får mig att växa och vad som får mig att krympa som människa, och om den glädje och tacksamhet jag känner inför det liv som jag har fått. "

Hennes kloke ord berører noe dypt i meg , og jeg tror ikke bare hos meg. Det her er allmennmennesklige ting og hun tar opp det sentrale i det å være menneske.

For deg som ikke har problem med å høre det svenske språket kan jeg med varm hånd anbefale det her radioprogrammet! Kos deg! :)

http://sverigesradio.se/sida/artikel.aspx?programid=3300&artikel=4212566

Hvordan er det? Finns det interesse for å prøve å forstå syke mennesker?

Jeg leste en interessant blogginnlegg på Marias Metode, "John og Ulven". Det fikk igang flere tanker som jeg har hatt i flere år.

Hun diskuterer det toppmøte som NHO og deriblant John Bernander hadde nylig.

"Bernander er svært opptatt av å gjøre det vanskeligere å (for)bli ufør både ved hjelp av skatteincentiver og vilkår for å få trygdeytelser. Han mener at mange egentlig ikke er syke, de har bare problemer. Logisk sett må da bety at han tenker at de som nå får ytelser får det fordi de ikke egentlig er syke? Til tross for at det meste av det som blir sagt høres slik ut, kan man ikke vedta noen friske og så blir det slik. Det forundrer meg at oppegående, smarte folk bruker  økonomiske forklaringsmåter på samfunnsmessige og personlige utfordringer. Enkle og populistiske utsagn holder ikke en gang til utgangsdøra i de kompliserte problemstillinger vi står overfor. Bernander avsluttet konferansen med å si “at vårt utgangspunkt er at arbeid lønner seg”. (Marias Metode)

Naturligvis lønner det seg å arbeide, men det var vel ikke riktig slik han mente. Tanken var vel mer at uføretrygdede og syke har det for bra. Vi som er syke en lengre tid har fått kjenne noe annet på kroppen. Med en mye lavere inntekt enn den vi hadde når vi var i arbeide, har vi fremdeles våre regninger å betale. Ikke nok med det. Vi søker nye veger til å bli friske og legger våre penger på det også hvis det er mulig. Personlig har jeg lagt penger på alternativ behandling, for å få mer livskvalitet og en forhåpning om å bli friskere. Men det er begrenset hva man kan betale. Jeg leser mye om at andre med ME har fått god hjelp på Lillestrøm Helseklinikk. Dette kan jeg bare glemme! Jeg får vakkert vente til helsevesendet får mere kunnskaper om hva ny forskning kan avsløre. Jeg lurer på hvorfor leger tilsynelatende må starte med egne klinikker for å behandle folk på nye måter, der pasientene selv må betale dyrt. Burde ikke den her forskningen drives på universitetsklinikkene.

Det er mange som har forskjellige synspunkter på syke mennesker, og det blir feil for mange av oss når menn med makt ikke har satt seg inn i det her komplekse helseproblemet, når de diskuterer eventuelle løsninger på antall sykemeldte og uføretrygdede. Det er lett å være frisk og å ha tanker om hvordan syke mennesker er.

Jo, i flere fall hjelper det nok å selv oppleve hvordan det er å være syk dessverre! Eller å ha noen i sin omgivelse som er det.


Har møtt mange levende eksempel på det. Det er ofte man hører og leser om folk som har synspunkter på ting selv om de ikke har satt seg inn i problemet.

I møter med leger, psykologer (meg selv også) og pasienter har vi hatt tanker om akkurat det som Maria skriver om her på bloggen. Jeg har hatt pasienter som tidligere har vært i sjefsposisjoner som har fortalt meg at de tenkte negativt om de som sykemeldte seg lengre eller kortere tider. De hadde tenkt at de ikke hadde arbeidsmoral nok og at et nok kunne være godt å være fri en stund. Så tenkte de til de selv gikk i bakken og kom inn i en alvorligere sjukdomstilstand. Da såg de hvordan de selv hadde levd og hvordan de arbeidskamrater de hadde sett ned på hadde levd. Hvem var frisk og hvem var syk? Da var også de skeptisk til den debatten som ville ha syke mennesker tilbaks til arbeide så raskt som mulig. Man begynte i feil ende, sa de. Det blir bare fler uføretrygdede av det.

Det var interessant å høre deres refleksjoner. Det var tidligere meget fremgangsrike menn og kvinner som hadde fått ny lærdom i livet.

Ska man løse et problem må man definiere det først. Man trenger en kartleggning av hvordan problemet ser ut. Sen trenger man å tenke over eventuelle løsninger. Det er essentiell i kognintiv teori etter hva jeg har forstått. Vi kan ikke løse et problem gjennom å bare se til de økonomiske faktorene. Kostnadene er konsekvensene av mange faktorer som gjør oss syke. Det å ikke se de underliggende faktorene, er som jeg ser det, bare en måte å skyve problemene unner teppet.

Det er bra at fler og fler diskuterer det her, for skal vi løse det her sammen må vi ta vekk teppet og å se hva som finns under.

Jeg lurer også på hvor nestekjærligheten finns, når man ikke fordyper seg i å prøve å forstå de sykes situasjon. Det føles som om samfunnet blir mer og mer egoistisk, og at det handler om meg, meg, meg….Er det virkelig så her vi vil ha det, eller har vi gått oss vill fra våre dypere og sjelslige behov?

Det er ennå et flott innlegg av deg Maria! Jeg har funnet ennå en medsøster som tenker etter hva som er viktig i livet! Skål tamefan!

Marias Metode har sin blogg på http://mariasmetode.wordpress.com/

onsdag 5. januar 2011

Den røde drakten.

Det her skjedde for noen år siden da jeg, som jeg ofte gjorde, satt på en liten te og kaffebod. Jeg ser ofte ut gjennom vinduet, og ser på folkelivet på gågata. Det er en rofyld aktivtivet. Jeg registrerte et eldre par sikkert over 80 år. Den gamle damen var så pen i sin drakt, rød jakke og skirt. Hun lyste opp gatebildet der hun gikk sammen med mannen sin.

De kom over gaten og kom inn på te og kaffeboden der jeg satt.
Jeg er spontan og ville vise henne hva jeg tenkte så jeg sa til henne:; Jeg beundrer dine "klær!" "Takk" sa hun og hele damen lyste opp av glede, mannen hennes likeså.
De gikk inn i butikken og kjøpte hva de kom for.
Da de var på veg ut igjen la hun sin hånd på min skulder og sa "Du har gjort dagen god!"
Det her viste seg å være en eldre dame som kunne både ta imot og gi varme.
Begge tingen er viktige for en indre balanse, trygghet, og å tørre å blomstre.
Hun blomstret i sine røde klær!
Når varmen går begge veger får vi bedre relasjoner. Vi høyner temperaturen i et stresset liv!
Når vi tar imot får vi en følelse av hvordan det føles når vi selv gir.
Visst er vi fantastiske!

mandag 3. januar 2011

Den store betydningen av å føle at man er bra!

Som ny psykolog i 90-årene fikk jeg mange nye spennende inntrykk. Jeg vil fortelle om en ung mann som søkte seg til poliklinikken på grunn av depresjon. Han ville også fortsette å bo kvar hos sine foreldrer fordi han hadde det så godt hos dem. På sin skriftlige egenmelding til poliklinikken var det en våken kollega til meg som så at det var en del skrive feil der.
Den unge mannen gikk med på å gjøre noen tester på hvor han lå evnemessig. Det viste seg at han hadde lese og skrivevansker, men også at han scoret veldig høyt på de ikke verbale testene.
Når vi sammen gikk gjennom hva jeg hadde kommet frem til fortalte jeg om hans lese og skrive vansker, og at det her var noe han allerede visste om. Det var ikke noe nytt. Derimot var de ikke verbale delene, konsentrasjon, oppmerksomhet, romslig evne et cetera imponerende bra! Det var imponerende bra mente jeg. Og jeg mente det!
Neste gang han kom var den unge mannen helt forandret. Han var mye gladere, begynt å spare penger slik at han hadde råd å flytte hjemifra. Han fortalte flere eksempler fra hverdagen som bekreftet det jeg allerede hadde kommentert fra testgjennomgangen. Han sa at han visste at han hadde lese og skrive vansker, men ettersom han visste at han var bra på andre ting så kunne han leve med det!
Det er så viktig å bli sett og å føle at man duger! Det her var noe som skolen ikke hadde lykkets å formidle til ham i alle år han hadde gått i skolen.
Jeg tenker på andre som har dysleksiproblemer og som føler seg i underlege, men som egentlig har mye resurser. De her resursene kan gå til spillo hvis man ikke klarer å hjelpe dem med selvfølelsen! De som sliter med dysleksi kan klare seg veldig bra i livet, bare de ikke gir opp.
Det er viktig å hjelpe barn å tro at de er bra på noe, hva det nå enn er. Jeg hadde et fint samtale med en 7-åring forrige året. Jeg spurte ham om hva han var bra på. Han visste ikke ennå hva det kunne være. Men spurte om man kunne være bra på noe selv om man ikke visste om det. Ja, sa jeg. Det kan man visst være.
Ofte er det noe som man liker å gjøre som man blir flink på. For eksempel å spille fotball.
Noen måneder senere hadde han lært seg "øvning gjør mester". Nå er det mye han øver på, fotball, is-hockey, synge, skolarbeide også videre. Det viktigste er næmlig å tørre å tro at man kan! Sen er det bare å sette igang å øve! :)
Vi vokser når vi prøver nye ting og det er alltid noe nytt å lære seg!
Lykke til med hva du enn prøver på!

lørdag 1. januar 2011

Med en varm ønsken om et godt nytt år!

Ditt hjerte
Hvordan oppfatter du hjertet ditt?

Er det tomt?
Hva ønsker du å fylle det med?
Er det kalt og hardt?
Føler du deg ensom?
Tørr du å være kjærlighet?
Er ditt hjerte blodfyldt og varmt?
Du er Kjærlighet!
Ser du det?

Hvordan vi forholder oss, til oss selv og livet, påvirker oss fysisk. Det som vi skaper sammen med andre påvirker oss mer enn vi kan ane.

For to og et halvt år siden var jeg en dag på Karl Johan i Oslo. Jeg bestemte meg for å gi en av de stoffmisbrukere som sitter på Karl Johan og tigger penger, en liten penge. Jeg ville også skape kontakt med den person som jeg gav penger og derfor satte jeg meg på huk og sa: "Ha en god dag!" Samtidlig fikk han en 50-lapp i sitt papirkrus. Fra å ha sett ned i asfalten, så han meg rett inn i øynene og sa flere ganger "Tusen takk". Jeg fikk øyekontakt, og han så glad ut! Oslo ble litt varmere da.

Det er gjennom de små øyenblikkene, de små møtene, som vi gjør livet varmere. Føles livet meningsløst, skaper du selv mening gjennom varme , meningsfylte handlinger. Det er våre tanker som settes ut i handling, som gir ringvirkninger på vannet hos oss selv og i vår omgivning.

Jeg ønsker dere alle et varmt og godt nytt år 2011! Godt Nytt År!