Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

onsdag 31. august 2011

Tid for høst.

Jeg merker allerede at det begynner å bli høst. Ved den her tiden pleier den første høst forkjølelsen å komme. Der er jeg nå. Vondt i hals og muskler. Orker ikke mye idag, så dagen i dag her vært hviledag. Det føles som influensa. Har litt feber også.
I går gjorde jeg nok middag for to dager. Det var godt å ikke å trenge å tenke på det. Det har vært godt å bare slappe av.

Hjemleveranse på mat
Nå kom ukas leveranse på bio-dynamiske grønnsaker levert hjem til oss. Skal spise noen ferske tomater i kveld. Veldig godt!
Jeg synes det er veldig bra å få hjemlevering av mat. Tror det finnes en fremtid i det. Det kan finnes et stort interesse hos både syke, pensjonister og blant dem som arbeider veldig mye. I Sverige finnes Linas Matkasse der man får levert hjem en pose for 5 middager per gang. (En svensk kasse er det samme som en norsk pose) Har hørt at det skal være god mat og gode oppskrifter (recept). Tenk så mye energi man kan spare om man får maten hjemlevert. Det er noen trinn man skal gjennomføre før man har middagen på bordet. For meg er det ikke noen selvfølge å orke lage mat hver dag. Samtidig trenger vi som er syke ekstra mye næring.

Kognitiv svikt.
Jeg prøver så langt det er mulig å ha et velorganisert hjem for å spare på energien. Jeg glemmer raskt og derfor er det viktig at hver sak har sin plass. I forrige uken tok det flere dager til jeg fant husnøkkelen. Det var første gange som jeg rotet med den. Jeg var også hos legen et par dager etter Geiranger turen. Jeg var fremdeles sliten etter turen, og det merktes tydelig. Jeg letet etter ord på flere ting og husket ikke navnet på en medisin som han har skrevet ut til meg i over 10 år. På legetimen i juni hadde han skrevet ut et recept på en allergi medisin. Det visste ikke jeg. Hvor er det receptet? Jeg tror ham på hans ord at han har skrevet ut det. Jeg har aldri vært med om at han har rotet til det, men oppdager meg selv å være rotete veldig ofte. Samtidlig kan det være bra at det avslører seg på legetimen hvordan konsentrasjon min er, eller ikke er. Han får se det fremfor seg. Det gir en annen innsikt. Jeg husker det selv fra når jeg var i arbeide at jeg fikk en tydelig bilde når ting viste seg fremfor meg. Det var ikke bare ord lengre. Det ble noe mer.

Mine arbeidsavklaringspenger tar snart slutt og ettersom de har mye å gjøre på NAV, så får man selv ligge på. I forrige året ble det bestemt at jeg skulle kalles inn på møte på NAV i august i år. Nå er august over, og i morgen tenkte jeg ringe igjen. Lege erklæringen er i boks, og det skal bli NAV neste. Jeg har alltid selv ringt og minnet på at her finnes jeg. Nå er det tid for neste møte og vedtak. Det å ikke vite hvordan fortsettelsen blir er en stress. Den grunnleggende tryggheten er viktig, ikke minst når man er ufør. Jeg er ikke så urolig for å skrive blogg med navn og bilde, som jeg er urolig for å helt plutselig ikke ha noen inntekt.
Nå har jeg for noen uker siden hatt et bra telefon samtale med en ferie vikar, som beroliget meg. Likevel blir det bedre når vedtaket er i boks. Jeg tåler ikke stress.
Samtidig har jeg mange ganger tenkt over hvordan det kan være å arbeide på NAV og ha skrivepulten så full med ærenden at det er vanskelig å rekke alt. De på NAV vit at penger er viktig for oss. Hvordan kan de ta vare på sin helse, når det er et konstant press på arbeidet. Hvordan blir det med kvalitetssikringen hvis det ikke er nok hender på plass?

Nå var det kognitiv svikt tenkte skrive om. Jeg merker det hver dag, at jeg må organisere meg og ikke legge listen for høy. Skal jeg huske på ting, må jeg skrive det opp i kalenderen, og forhåpentlig har jeg skrevet det på rett dag. Det er dyrt å for eksempel utebli til tannlegetimen. Jeg prøver å holde en god orden i hjemmet, ellers får jeg bruke mye tid til å lete. Nå er det også hyggelig å ha god orden hjemme, men det er ikke den eneste grunnen.
Når jeg skriver blogg er det enklest å assosiere fritt. Det er ikke sikkert at leseren kan se at det er det jeg gjør, men jeg vit det mye vel. Jeg har vansker for å organisere meg og å ha flere ting i gang samtidig når jeg skriver, så det får for det meste være ved tanken.
Det er viktig å arbeide mot Simple Living, og mye Mindfullness.
Når det ikke er tid for å ha kontakt med NAV, da legger jeg mer tid på det som jeg kan gjøre og som går bra. Nå må jeg også se hva jeg ikke kan, og hvordan symptom bildet ser ut.
I slike tider som nå er det en god hjelp å hvile med en lettlest bok, se på en morsom film eller noe liknende.
Jeg har aldri lært meg å skrive på norsk og med ME tåken får jeg ta det som det er. Når jeg som barn skulle lære meg å lese og skrive, hadde jeg veldig lett for meg. Jeg pleide ikke å forberede meg til rettstavningsprøvene. Hvorfor skulle jeg det? Det gikk bra likevel. For noen år siden lurte enkelte av mine pasienter hvordan jeg kunne huske så bra. Noen spurte om jeg hadde fotografiskt minne. Det er ingen som spør noe slikt i dag.

For et par uker siden traff jeg en venninne som fortalte meg at hun hadde begynt å engasjere seg politisk. Hun sa hun hadde fortalt meg det her forrige gang vi møttes. Det var for meg helt blankt. Jeg husket det ikke. Det er slikt det er. Det er en del av min hverdag. Det blir en vane det også.

ME er langt mye mer enn å være sliten.

mandag 29. august 2011

Marcellus "Bear Heart" Williams


Akkurat nå leser jeg en veldig bra bok.  Det er "Vinden er min moder" av den indianske sjamanen Bear Heart. Boken er full av hans visdomsord, og hans refleksjoner kring sitt liv. Han har mye gode ord på sitt hjerte.
Han forteller litt om historien til hans stam, sin familie og sin egen oppvekst. Han gir et intrykk av å ha vært en uredd og mye aktiv gutt, som tok ansvar tidlig i sitt liv. Når han ble voksen ble han valgt til å få mulighet til å utdanne seg til sjaman, noe han takket ja til. Han fikk da gå gjennom forskjellige prøver som gjorde at han fikk møte seg selv på mange områder. Det ledde til at han fikk kontakt med sin egen væren og andre sider hos han selv ble skrellet av.
Det kunne være å sitte på et sted og å observere, uten å bevege seg det minste. Det kunne være å sitte på et fjell i noen dager og samtidlig faste, det vil si ikke drikke eller spise. En gang spasserte han gjennom en klapperslange bo uten noe på føtterne. Han klarte seg helt uskadd, med støtte på troen på kraften i de urgamle sangene som hypnotiserte slangene.
Han viser på at prøvninger utvikler oss som å skrelle en løk, hvis man holder håpet og tilliten til den store anden oppe. Han sier også at det er viktig å takke for livets erfaringer, de gode med de onde, og å erstatte det negative med noe positivt. Det her tenker jeg kan være veldig vanskelig i en del situasjoner. Samtidlig lytter jeg fordi hvis det finns mennesker som har tatt seg gjennom mange vonde prøvninger så er det akkurat indianer i Amerika.
Bear Heart snakker mye om nestekjærlighet, respekt, empati, og verdiet i å ha gode mål i livet.
Vi skal streve etter å ha en gode balanse i livet. Det handler om balanse mellom hjernehalverne, aktivitet og hvile, gi og ta imot. Han mener også at det er viktig å gi de gode tankene næring, fordi det påvirker oss til kropp og sjel. Våre tankene gir underbevisstheten næring og da handler vi og reagerer deretter. (Han snakker her ikke om å benekte.) Latteren er ifølge Bear Heart den beste medisinen, og det er viktig å ta humoren i bruk så lenge man ikke skratter åt någon.
Når vi bruker for mye tid til alvorlige ting, for eksempel leser alvorlig bøker eller ser alvorlige filmer, da får vi en ubalanse. Det er viktig å gjøre lettsommere ting, for eksempel se morsomme filmer eller lese lettleste bøker for å få kraft til å ta til seg de alvorligere tingene.
Han forteller også om at hans folk er nøye med å balansere manligt og kvinnligt for at samfunnet og individene skal få en balanse. På møtene da lyttet de på både menn og kvinner, fordi de kom med forskjellige synspunkter og da fikk de et mere heldekkende grunnlag til å ta beslutninger.
Indianene mener også det er viktig at vi skaper en harmonisk verden for fremtiden, for eksempel å ta vare på naturen. Vi låner jorden fra fremtida generasjoner.
De mener at vi alle er guds barn, vi er alle i slekt med hverandre og vi må samarbeide med hverandre hvis vi skal skape en god fremtid for fremtida barn.
Han døde for 3 år siden, men hans ord finns kvar. Takk!

torsdag 25. august 2011

Nei da! Det er ikke noe selvportrett!

Det er bare en liten gubbe som velkomnet oss på Hotel Grande i Geiranger, hehe! Humor og det å le åt seg selv kan mange ganger være en god hjelp for å komme videre. Da kan man se seg selv fra utsiden og få et annet perspektiv. Når vi ikke kan le åt seg selv da låser vi oss. Vi tar ille opp for veldig mye og vi kommer ikke videre. Hva vi skal le av, det er opp til oss selv. Det kan ikke styres av andre.
Noen kanskje fleiper om seg selv hele tiden, og ser ikke ut til å ta seg selv alvorlig i det hele tatt. Kanskje den personen egentlig tar seg på så stort alvor at hun eller han ikke tørr å nærme seg selv.
Det kan være veldig mye som gjemmer seg bak maskene, som vi ikke tørr å vise frem. Det er ikke alt som skal vises frem heller, og vi må selv avgjøre hvem vi skal slippe inn i vårt private rom.
Det handler om en balanse, og jeg tenker at den bestems av dagsformen.

Hva tenker du?

mandag 22. august 2011

Så er det tid for å betale tilbake!

Jeg kan nå se tilbake på en fin weekend tur til Ålesund og Geiranger. Det har vært fantastiskt fine dager i flotte landskap, varierende natur og fine norske dialekter. Det var hele tiden nye opplevelser og nå er det mye fint å huske.

Ålesund er en vakker by, med mange hus i Jugendstil. Byen gir et inntykk av at det må ha funnits mye penger til å bygge alle de her byggningene. Her finns også flere statyer som viser på det liv som har preget byen, næmlig havets og sjølivet.
Det er flott at alle de fine byggningene fikk stå kvar under krigen. Jeg har for eksempel vært i Elverum og Voss som ble sønderbombet av Tyskerne.
Det var mye folk i Ålesund i helgen, der det var Jugend fest og VM i Seiling. Selv var jeg ikke med på noen festing. Det ble en tidlg kveld. Jeg må tenke energi økonomisering.
Det ble litt gåing i sentrum. Det er koselig å oppleve arkitekturen og folkelivet. Vi bodde på et hotell i sentrum og derfor trengte vi ikke å gå så veldig langt.
Dagen etter på kjørte vi videre til Geiranger. Fra hotellrummet kunde vi se Geiranger og Geirangerfjorden. Det er en rolig liten plass der man får anledning til å senke skuldrene og å puste ut. Jeg følte likevel på kroppen at jeg nå var sliten, og måtte sitte en hel del og slappe av. Jeg var på rett plass for å gjøre det. Vi satte oss på et cafe ved Geiranger hotell og bare opplevde alt omkring oss. Jeg halvlåg på en to sits sofa og det var godt for kropp og sjel. Det var viktig for meg, fordi jeg ønkset å være oppe på kvelden når det servertes bufe på Grande Hotel der vi bodde. Livet mitt har i flere år vært slik at jeg må kalkulere hvor mye jeg skal aktivere meg og hvor mye jeg må hvile. I hverdagen når hjemme, da går det på automatikk. Jeg har et jevnt livsfløde. Når jeg reiser på tur blir det annet. Jeg ønsker å oppleve ting og må kalkulere med å bruke flere dager etterpå til å hente meg inn. Da må jeg spørre meg om det er verdt det, og det var det virkelig på den her turen.
Maten på hotellet var veldigt god, og de serverte kortreist mat. Selv om de serverte mye god fisk var det også mye annet godt. Det her var mat som de lager fra grunnen. Det var ikke bare vi som spiste mye av den gode maten. Det gjorde også de tyskere som kom med buss, og som overnattet på hotellet. De såg ut til å trives de også.
Vi møtte svensker på hver eneste cafe og restaurant som vi var på den her helgen. Jeg tenker at det må være helt toppers for svenske ungdomer å komme til Norge på sommeren, samtidlig som de opplever en fantastiskt fin natur. De svenske som jeg kom i samtaler med skrøt veldig over den fine naturen og den ro som kom over dem i de norske fjellene. De snakket med andre ord om livskvalitet!
For meg var det godt å få mere avstand fra terrorisme, verdens økonomi i stor uro og andre ting vi får høre om i nyhetene. Det er vel få ting som gir en slik avslappning som man får ute  naturen.
Bilden her inntil har jeg tatt fra balkongen på hotellet. Det her er en utsikt å bli stille av. Hvordan skal man med ord beskrive en opplevelse bortom ordene? Jeg tror jeg lar det være.
Vi var utrolig heldige med været. Det var fine høstdager der Geiranger viste frem sitt beste.
Når vi siden skulle hjem, da kjørte vi mot sør. Naturens mirakler var ikke slutt.
Jeg tok noen bilder fra bilen når vi kjørte.


Når vi kom frem til Djupvasshytta, da måtte vi bare stoppe. Den her plassen var som den rene lysterapien. Jeg snakket med en svensk som arbeidet her. Han fortalte om dager når det var tåke over området og at det også kunne oppleves som lysterapi når alt var helt vitt. Det er ikke noe tvil. Norsk natur inneholder mange mirakler!

Nå må jeg hvile og å hente inn nye krefter. Det er tid å betale tilbake til kroppen nå. Jeg får ta det med ro i noen dager. Det må jeg hvis jeg ska orke med. Jeg har en legetime i uken. Hvis jeg ikke er i form når jeg kommer til legen min, så får han bare se hvordan jeg har det. Jeg kommer som jeg er, og bryr meg ikke om å holde masken. Jeg tror at vi gjør oss selv en stor utjeneste hvis vi pynter opp oss til mer enn vi egentlig føler oss. Hvordan skal legen ellers kunne skjønne oss hvis vi ikke tørr å vise oss som vi er her og nå? De er ikke noen tankelesere og skal ikke være det heller. Så derfor begynner det med at man må være tydelig for seg selv for å kunne være det for noen annen, for eksempel legen. Men det er en annen blogg.

søndag 21. august 2011

Høye fjell, dype daler og litt vann!

Den her helgen besøkte vi det fantastiske Geiranger! Det var like vakkert i virkeligheten som på bild. Vi var veldig heldige med været. Når vi for eksempel satt på et cafe i Geiranger og såg oss omkring, da oppdaget vi hele tiden noe nytt. Variasjonen i naturen er veldig stor, og detaljerikedomen er det samme. Noe som jeg ikke hadde tenkt på før vi kom dit var hvor avslappende miljø som det er! Det her er en plass der man senker skuldrene og puster med magen.
Det er uro i verden og det påvirker en, enten man vil eller ikke, men her er man virkelig i en annen verden. Det her var en avkoppling og bortkoppling.
Norge er både dramatisk, vakker, vild og rolig!

tirsdag 16. august 2011

Når vi føler oss sett og bekreftet, da er det lettere å legge byrder fra oss.

For noen uker siden skrev jeg en blogg om å tenke positivt. Jeg skrev om Kroppens visdom og om når man overkjører kroppens signaler kan det slutte med en kollaps i verste fall. Jeg arbeidet på sykehus i flere år og senere arbeidet jeg i psykiatrien som psykolog. Jeg har sett mange eksempler på det her. Jeg såg bønder og egne foretakere som hadde arbeidet med influensa og som etter det ble alvorlig syke i for eksempel hjertesekks betennelse. Jeg såg for eksempel en alvorlig syk kvinne med diabetes som var kopplet til pustemaskin på grunn av lungebetennelse. Hun var innlagt i flere uker, og vi rakk å få flere gode samtaler etter hun klarte seg uten pustemaskinen. Min intuisjon sa at det hun var et arbeidsjern og som bondekone hadde hun sikkert mye å gjøre, men at hun også var tradisjonell. Jeg spurte henne om hun var en slik person som alltid bjød på 7 sorters kaker når hun hadde gjester. "Oh nei! Det går ikke nå lengre siden jeg ble diabetiker!" Der fikk jeg svar på det.  :)
Jeg arbeidet som underskøterska på en infeksjonsavdelning der vi hadde både intensivvård og ordinære sengeplasser. Dermed kunne vi følge pasienten fra intubering til utskrivelse. Det gjorde at vi kom i nær kontakt med mange av våre pasienter i en lengre tid.
Den her diabetiker damen ble frisk og utskriven. Et halvt år senere ble hun innlagt med en ikke så alvorlig infeksjon. Da fikk vi vite at hun hadde blitt frisk fra sin diabetes ved forrige innleggelsen. Meget interessant!

Nå var det bekreftelse jeg skulle skrive om og nå tenker jeg på en annen kvinne som jeg en natt fikk hjelpe til å vende og med konsekvensene av at hun var for dårlig til å gå på toaletten selv. Hun kom ikke opp ur sengen. Jeg hadde ikke selv ansvar for henne, men skulle hjelpe de underskøterskor til vanlig hjalp henne. Når vi gikk gjennom korridoren sa en av jenterne at "Uff! Hun er så gnællig!" Jeg sa ikke noe, men nå ble jeg mentalt forberedd for å observere damen så at jeg kunne hjelpe henne. Det skal så lite til hvis man møter pasienten på riktig måte. Når vi 4 kom inn i rommet plasserte jeg meg oppe ved damens hode, så jeg kunne følge med i hennes ansiktsuttrykk. Det var tydelig å se at hun hadde forferdelig vondt når vi tok på henne. Likevel måtte vi det. Jeg såg henne rett inn i øynene og sa: "Som du kjemper!" Damen såg forbauset ut og såg meg tilbake i øynene og sa: "Ser DU det?" "Ja, det ser jeg! Du har veldig vondt!" Det var som om hun fikk ekstra krefter og vi kunne gjøre det som vi skulle uten at hun sa et pip om hvor vondt hun hadde det. Vi visste det allerede. Hun trengte ikke å kjempe for å nå frem!
For flere år siden skulle min venninne gjennom en liten operasjon og skulle da søves. Hun var urolig for å bli søvd ner og bebreidet seg selv for det. Hun hadde selv alltid sagt til sine pasienter på sykehuset at det der ikke var noe å bekymre seg for. Min lille kommentar på det var at da kanskje du holder din egen uro fra deg når du prøver å roe ned pasienten. Flere måneder senere fortalte hun meg om vår samtale. Hun hadde sluttet å prøve å roe ned pasientene, og i stedet bare hadde bekreftet deres uro. Hun hadde begynt å si: "Jeg skjønner at du er redd". Hun hadde nytte av sin egen erfaring og de innsikter hun hadde fått selv i samband med egen sykehistorie. Nå hadde hun mye roligere pasienter, enn hva hun hadde hatt før operasjonen. Nå følte de seg sett. Hun arbeidet også som underskøterska, og i den yrkesrollen har man mye nærkontakt med pasienten.
Det er fort gjort å si ting feil, og det går ikke å arbeide i helsevesendet i lang tid og å ikke ha skyldfølelser for hva man har sagt og gjort, eller ikke sagt og gjort. Men er man trygg nok i seg selv så er det lettere å se hva man gjør for feil og å innrømme det.
Det er når man bekrefter en persons følelser som det gis muligheter til å gi slipp på byrder og å gå videre i livet. Hvis man ikke føler seg sett, ikke føler seg bekreftet og man opplever at noen prøver å bagatellisere ens erfaringer da vokser byrden og man sliter enda mer. Det er det som kan skje når noen får høre at de skal ta seg sammen eller får høre at de skal tenke positivt. Følelsene holdes tilbake og personen kommer ikke videre. Problemer har flytvest og kommer opp igjen. Prøv å holde en badeball under vannet, og se hvordan det går. Det tar energi og den kommer opp på overflaten før eller siden. Når vi holder igjen våre følelser da tar det også energi fra oss og vi føler indre stress. Det som vi holder igjen blir i vår skygge og den er alltid med oss. Vårt indre forfølger oss, ikke minst når vi sover. Kanskje prøver vi å holde følelsene igjen med mye aktiviteter, mat, alkohol eller shopping. Det kan bli en hard baksmelle! Det har en pris.
Når vi møter oss selv og blir bemøtt, da er det lettere å få indre fred før eller senere. Da trenger vi ikke å kjempe imot lengre. Den indre krigen er over.
Vi utvikles gjennom å speile oss i hverandre, og det er lettere å speile noen annen i en positiv retning, hvis vi selv har blitt speilet i en positiv retning.
Det holder ikke å bare si til en person at.: "Tenk positivt!". Det blir bedre å si at det her høres veldig slitsomt ut. Hva gjør du for å få hvilestunder, slik at du får hentet kraft? Hva har du prøvd? Det tar på kreftene, hvis man har mange byrder å arbeide med, og det er lett å komme inn i blindgater.
Det går ikke an å si til en syk menneske at de skal forandre sine tanker hvis man ikke gir dem verktøyen for hvordan de skal gjøre. Er man syk, da har man byrder nok. De sliter allerede med skyldfølelser over alt de ikke klarer. Det er ikke noen hjelp å gi dem enda mere skyldbyrder. Det skaper bare enda mere stress!

tirsdag 9. august 2011

Realitetene kring sorg og krise.

Jeg leste et interessant innlegg hos bloggeren SerendipityCat om sorg og sykemelding. Det her innlegget var også på vgnett sin forside igår og idag, dermed har det kommet noen gode kommentarer. Innlegget handler om en artikkel i Aftenposten igår som handlet om sykemeldinger for de som er i sorg etter Utøya massakeren og de som har barn og ungdomer som overlevde Utøya katastrofen. De har juridiskt sett ikke rett på sykemelding selv om de har store vansker med å møte hverdagen. Sorg er en del av livet og ses ikke som e sykdom. Når fastlegene møter en pasient som vurderes ikke å være arbeidsfør på grunn av sorg må de derfor jukse og å skrive en annen diagnose. Da følger de ikke retningslinjene fra Helsedirektoratet og NAV.
"- Beskjeden fra Nav til sønderknuste pårørende er at jobben skal de mestre så lenge de ikke er syke. Dette er riktig i henhold til norsk regelverk, men virkeligheten er ikke slik, påpeker Laudal."
Det her leder til i det i realiteten kommer å diagnostiseres mere med psykiatriske diagnoser, noe som dessverre kan bli et problem hvis noen for eksempel tenker å skaffe seg en helseforsikring. Da kan det være problem med en psykiatrisk diagnose. Det diskuteres internasjonalt om sorg skal bli en egen diagnose, forteller Laudal i artikkelen.


Jeg har noen refleksjoner kring sorg, krise og sykemelding. For det første tenker jeg at foreldrer til overlevere fra Utøya ikke er i sorg, men trolig i krise.Sorgen kan ramme så forskjellig og det finns mange forskjelllige typer av reaksjoner og måter å reagere. Den her sorgen etter ungdomene som døde på Utøya har en ekstra besk krydde da vi vet at de levde i skrekk de siste minuttene i sitt liv. Det må gjøre noe med de sørgende. Sorg kan være så mye, men når det lades med et slikt traume får man tenke seg at det blir ekstra vondt for de etterlatte. Når sorgen er ekstra tung med sterke følelser da sliter man også fysisk.
Hvis man i den akutte sorgen skulle gjennomgå en neuro-psykologisk utredning, så skulle man trolig finne svekkede resultater på konsentrasjon og oppmerksomhet, særlig om testet går over tid. Bilkjørning og arbeide som krever konsentrasjon blir problematisk. Jeg hadde en føre dette klasskamerat som dog i en arbeidsplass ulykke når han hadde en stor akutt sorg. Jeg skulle ikke vilje ha en kirurg som strider med en akutt sorg og konsentrasjonsvansker.


Det er naturligtvis forskjell mellom hva typer arbeider man har. En skogsarbeider får mye tid å tenke og å kjenne. En snekker kanskje kan banke av seg sin fortvilelse på jobb.

En sykepleier blir en belastning på sin arbeide hvis han eller hun gråter på jobb, like så andre som har med folk å gjøre. Da er man en belastning for både pasienter, arbeidsgiver og eventuelle kunder. Hvis lovgivninger ikke er forenlig med den praktiske virkeligheten, da står legen fremdeles med det medisinske ansvaret for pasienten, og for tredje mann. Tenk en busssjauffør og togfører som er i en akutt sorg og har alvorlige oppmerksomhets og konsentrasjonsproblemer. Konsekvensene kan i værste fall bli alvorlige. Legerne står i en virkelighet som vi andre må ta på alvor.
Når det handler om psykiske reaksjoner og psykiske lidelser trenger vi nok en oppdatering om hva det er. Hvis folk er på arbeide for tidlig og dermed legger lokket på og kapsler inn sorgen, da er risikoen på sikt at det leder til en faktisk depresjon og da kan det være tyngre problem som kommer i dagen. Derfor er det bedre å ta tak i problemet så tidlig som mulig.
Når en person som er mitt oppe i en akutt sorg, og ikke minst under slike traumatiske omstendigheter, kommer opp i en enda mere belastende situasjon når de er svekket, da risikerer vi at traumaet blir større enn hva det hadde behøvt å bli. Det kan på sikt bli dyrere for samfunnet. Så selv om det er normalt med en sorg, så spiller det en stor rolle hvordan vi lever gjennom den og hvilken støtte vi får når livet stilles på spissen.


Det er viktig å ta i en krise så raskt som mulig. Da hinner ting ikke sette seg fast, som ellers kan bli risikoen. Det gjelder ikke alle men noen. Hvem denne noen er ikke lett å vite på forhånd. Hvis man kapsler inn sorgen risikerer man å bli deprimert senere. Hvordan man bearbeider sin sorg er veldig individuelt og det finns ikke bare en veg. Hvordan en sorg slår, avhenger også om man har tunge erfaringer fra før. Da blir det en overdeterminert krise, som slår hardere, fordi det ene legges til det andre. Hvis man ikke får rett støtte, kan det her også lede til en depresjon. Man kan tale om en frusen sorg, hvis man prøver å fortsette livet for raskt og å legger lokket på.
Nå er det mange som lever i stress idag, og er man sliten allerede før er det lett å bli syk på andre måter, for eksempel deprimert, eller en hjerte infarkt.
Det er normalt å reagere på livet, sen avhenger det mye på omstendighetene hvordan fortsettelsen blir.
Jo større trauma, desto større belastning på kroppen. Livsstilen, for eksempel maten er viktigere enn man tror. Det er lett å spise feil når vi sliter og det belaster kroppen enda mere. Ved sterk sorg påvirkes hele allmenntilstanden i kroppen, og vi blir ekstra sårbare.
Nå skal vi være glade for at gjærningsmannen er tatt, ellers hadde belastningen vært større. Jeg tenker på en Skåne familie som fikk vente i 15 år før murderen til deres 10-årige datter ble tatt.
Legen sitter i en situasjon der han eller hun virkelig må ta seg tid å lytte på sin pasient. Jeg tenker at arbeidsgiveren er veldig viktig også både for å tilrettelegge hvis det er mulig eller å si at her trengs det nok en sykemelding.
Det er viktig å få hjelp tidlig hvis man trenger det, og det er det mest samfunnsøkonomiske på sikt.


Det blir mye mere vanskelig å behandle når ting får holde på for lenge. Da kan man glemme quick fix løsninger. For en del år siden arbeidet jeg vegg i vegg med en psykolog som var spesialist i kognitiv atferdsterapi. Hun akkurat som jeg hadde både langtids og korttidsbehandlinger. Hun underviste også på universitetsnivå, med andre ord kjent for å være veldig flink. Ikke heller kognitiv terapi er en quick fix når det handler om sammensatte problemer.
Det her er noe legerne vet, og de tar både et medisinsk ansvar og et samfunnsansvar når de ser etter hele bildet.
Det er helt naturlig at de reagerer på regelverket! Skulle bare mangle!
I 90-årene arbeidet jeg et par år på psykiatrisk poliklinikk i Skarabogs læn i Sverige. For å spare penger hadde man gjort en stor omorganisering med å plukke opp psykologer og psykiatriske sykepleiere, i første linien, til psykiatrien, samtidlig som man plaserte ut all psykiatrisk personal i små kommunene. Det ble besluttet at primærlegene skulle ta seg av krisepasientene, samtidlig som de ble av med psykolog og psykiatrisk sykepleier. Krisepasientene kom i klemme, da primærleger har mange pasienter som trenger deres hjelp. I psykiatrien skulle vi behandle pasienter med psykiatriske lidelser, og de skulle få en rask time. Vi hadde mange etiske diskusjoner om de krisepasienter som muligens kom å trenge mere hjelp hos oss. Hadde vi virkelig moralisk rett til å nekte pasientene time selv om politikkene hadde besluttet noe annet?Skulle man vente med å gi dem time til de ble mye dårligere, og dermed vanskeligere å behandle?
Man visste internasjonalt at jo tidligere en pasient fikk hjelp, desto raskere kunne de være på beinen igjen.

(Det var i en periode når man også startet kriseteam som behandlet ungdomer i hjemmet, sammen med familjen. På den måten skulle man få ned antallet nyinsjuknede psykosepasienter. Alle krisepasienter ble ikke psykotiske, men noen som var i risiko situasjonen kunne komme i balanse igjen. Hva gjelder medisinering fikk de først muligens endast insomningstabletter. Sømnen er viktig for å komme i balanse igjen.)
Man visste allerede i 90-årene, og sikkert før det, at det lønner seg økonomisk å hjelpe en person så raskt som mulig.
Når det gjelder overleverne fra Utøya ser det ut til at de får god hjelp. Det finns mye kunnskaper om det i Norge i hvert fall. Vi får se hvordan det blir på lengre sikt hva som skjer.
Når det er sagt så er det høy tid å gjøre opp med det stigma som finns rundt psykiatriske diagnoser. Det er som om en psykisk diagnose er sammenkopplet med blant annet inbilning, andre mindre hyggelige fordommer. Den som er rammet psykiskt er også plaget fysisk på mange måter. I alle de år jeg arbeidet i psykiatrien møtte jeg mange kloke og vise mennesker, selv om de var sårbare på andre måter. Det er mye som vi må gjøre opp med.

Det er ikke lenge siden folket sto sammen mot vold og før kjærlighet. Nå etterpå får vi se om den kjærlighetsytringen har en tyngde, eller om det bare er tomme ord! Får de pårørende den kjærlighet og støtte som de trenger? Hva er det for samfunn vi vil ha?

Jeg går og legger meg!



Det er mye uro i verden nå. Det er ikke lenge siden vi følte på terror i Norge. Nå er det en stor økonomisk uro i verden. Det er lett gjort å reagere med en indre stress på alt det her, ikke minst når en ikke er frisk.

Sigbjørn Johnsen forteller i VG:
"- Mitt hovedbudskap er at så lenge vi klarer å innrette oss i norsk økonomi, har vi gode muligheter til å klare oss gjennom en eventuell ny krise. Men det vil stille krav til oss alle; til finanspolitikken og arbeidet med statsbudsjettet for 2012. Lønnsoppgjøret som kommer til våren kommer til å bli krevende, sier Johnsen.

- Det er klart at om dette utvikler seg til noe mer enn det det er i dag, vil det bli krevende for alle i Norge. Det er viktig å understreke det."

Det var lettere den tiden man var frisk. Med stahet og vilje kunne man klare alt! Kanskje ikke riktig, men når man var yngre såg man mange muligheter, i kombinasjon med stahet. Når kroppen ikke er sterk lengre, da opplever jeg at man overlevelsesmessig er i en mye vanskeligere situasjon. Hvis man av ren vilje overkjører kroppen, da går det ikke mange dagerne til man ikke en gang orker å dusje eller å ordne seg noen mat! Man er veldig avhengig av andres godvilje og økonimiske bidrag. Selv om jeg ikke er arbeidsfør har jeg fremdeles studielån og annet å betale. Jeg er takknæmlig for å bo i et samfunn der jeg har råd til å gå til legen og kan kjøpe medisiner billig. Det rekker å snakke med mine tyrkiske venner i Tyrkia for å vite at det ikke er en selvfølge. Hadde jeg vært fødd i Tyrkia og bott der, da hadde jeg vært en belastning for min familie og slektinger. Jeg vil ikke være en belastning. Jeg vil klare meg selv så langt det går. Det handler om verdighet!
Sykdom er en del av livet og det er ikke alt vi velger. Alle i Norge er nå påminnt om at vi ikke har kontroll over alt. Livet slår til når vi minst aner det. Slik har det vært for meg og slik er det for andre. Vi trenger å ha kunnskaper, tid og rom for å ta vare på vår tilfriskningskompetanse. Vi er både individer, grupp og samfunn. Vi klarer ikke oss selv gjennom hele livet. Det kan komme dager for oss alle da vi er avhengig av hjelp, samtidlig som vi trenger å lære oss hva som bidrar til bedre livskvalitet og eller tilfriskning for akkurat meg og deg og deg. For å løse et problem må vi definiere det, og derfor er diagnosen viktig.
Det er mange tanker som kommer og går i de her dagerne. Det har vært en stor omstilling for meg fra å være veldig selvstendig, til å være avhengig av samfunnets godvilje. Er det noe som jeg har lært meg av den seneste tiden, da er det at jeg skal fortsette å blogge, og å reflektere kring livet. Jeg har ikke tenkt å gå å legge meg, hehe!
Men jeg må økonomiser mine krefter, og å ta pauser fra mine funderinger. Jeg er mitt oppe i en periode der jeg prøver ut en smertestillende medisin, som hjelper meg. Det liker jeg. Det er godt med en bedre livskvalitet. De helvetessmertene jeg hadde stort sett hele tiden begrenset hele mitt liv. Jeg ser nå at jeg har vært veldig smertetålig, og er glad for at endelig finne en smertestillende som virker. Håper det fortsetter å fungere. Problemet er ikke borte, men det føles mye friere.
Humor er veldig viktig avkoppling fra hverdagen. Det gir avslapping og man får morsomme tanker, som en hvile fra den tyngre delen av livet. Jeg ser også på feelgood filmer, og leser feelgood bøker. Det er også godt å lese om ting der temaet er kjærlighet. Kroppen gir svaret med en gang! Hva som virker det føler man selv!

Johan Glans er veldig morsom. Lattern kommer fra langt ned i magen når jeg ser ham på youtube!
Jeg tror jeg går å legger meg likevel og ser en god film en stund, med en god kopp te. Eller kanskje jeg går ut til hagen og legger meg i Baden Baden stolen, med et feelgood bla. Kanskje det er bedre å se på blomster og å lytte på fuglene. Ja det som får oss til å puste med magen, og å senke skuldrene, gjør at vi lader batteriene og kanskje klarer å gjøre mer tilsammens med våre nære og kjære. Kanskje litt energi til å skrive et litet blogginnlegg når inspirasjonen er der.
Ønsker dere en god dag hva det nå er for akkurat deg! :)

torsdag 4. august 2011

Den indre fienden.

Når jeg ser tilbaks på de seneste ukene tenker jeg at vi har fått flere typer av speilbilder av samfunnet.
Både den tragiske figuren, ABB, de døde og de som overlevde helvetet på Utøya holder frem speilbilder mot oss. Det er mye som vi har å tenke over.
Vi kan kalle både Hitler og ABB for gale, men begge har brukt de strømninger som finns i samfunnet, og brukt det til forferdelige handlinger. Det har fremkommet i avisartikler at ABB mener at det som han gjorde var forferdelig men nødvendig.

Han brukte terrorismen som en type reklamekampanje til sine tanker han har satt på prent i sitt 1500 siders dokument, som han kaller for manifest. Det ser ut som om han på en måte likner seg med Karl Marx, selv om han har helt andre tanker om samfunnet. Han ønsket seg reklame og det har han sannelig fått! I aviser over hele verden kan man lese hans namn i samband med manifestet. Om og om igjen hører vi og leser om det. De synspunkter han fører frem er ikke noe nytt. Vi har hørt det før, og nå ser vi konsekvensene av den anti-muslimske propagandaen i sin ytterste konsekvens.
Når vi ser ondskapens handlinger i vår egen hverdag, da reagerer vi med den andre motpolen helt naturligt. Når vi kommer i kontakt med ondskapen, da er vi i ekstra behov av kjærlighet. Det er kjærligheten som trøster oss og trygger oss når vi er såret. Kjærligheten er vakker, og det var også rosentogen i hele Norge og alle de fine talene. Det er mange som er rammet i det lille landet Norge og det påvirker oss alle.
Under overflaten finns det mye sinne, noe som jeg ser som fullt naturlig etter en slik aggressiv handling. Vi reagerer på det som vi opplever i livet. Han skal så visst ikke få lov å splittre oss. Nå skal vi holde sammen, fortsette å ha et åpent og et demokratiskt samfunn.
Dessverre tror jeg ikke at det rekker med rosentogen og gode samtaler om kjærlighet. Vi har mere å gjøre. ABB vet at det som han gjorde var forderdelig, og han visste at vi skulle synes at det var hemskt. På grunn av det visste han at alle skulle få høre og å lese om ham. Den her mannen tenker langsiktig og har sett til å gjøre "reklame" for sine ideer. Han har sått det første frøet til sine drømmer.
Det er ikke rart at det har blitt så mye debatter i hele samfunnet, ikke minst på internet. Vi må tenke nøye. Hvor går grensen til å bli en nyttig idiot for ABB? Det rekker ikke med å si at han er gal og ikke har samme virkelighetsbilde som vi andre. Han er ikke ensom om sine synspunkter, og nå får vi namnet og manifestet inprentet langt inn i vår underbevissthet. Det kan finnes andre identitetsløse ungdomer som har gått seg vill, og som tar til seg hele den her pakken som vi ikke vil ha noe mere av. Hvis vi benekter konsekvensene av hva han har påført oss, har han likefullt makt over situasjonen. Hvis vi skaffer oss syndebukker, da har vi også konservert problemet, og da vokser de utenfor vår kontroll.
Katastrofer, mord, og terror selger, og det selger stort! Leseropplagene øker stort når det skjer elende i verden. Det kan mange ganger se ut som om katastrofer av forskjellige slag brukes som melkeku av journalister og aviser. Allt skal trekkes frem i lyset, gang på gang. Jeg såg det ved Palmemordet, Helenmordet, Baneheiemordet og så videre. Det finns et allmennintresse at få informasjon om hva som skjer i samfunnet. Men må vi vite alt. Er det virkelig viktig for allmennintresset at man intervjuer ABB sin far og andre pårørende, når de står i den verste kris en familie kan komme inn i?
Jeg forstår at det debatteres mye i avisene idag, og det trengs. Det er lett å tråkke feil!

Det er også fort gjort å ta nye beslutninger for tidlig når man er i krise, særlig når man er redd. Nå diskuteres det på internet om å ta vekk muligheten for kommentere anonymt på internet. Her gjelder det å tenke seg veldig nøye om. Hvis folk ikke tørr å uttale seg, da får vi heller ikke like stor mulighet å "ta temperaturen på samfunnet får å se om det har feber." Det er mye som kan vokse i mørkeret.
I Sverige vet man at demokratien ikke blir svekket av politiske mord. Den kan derimot bli svekket av hva som skjer etterpå, når man ønsker å kontrollere terrorismen. Det er på en måte nå som det begynner å bevare det samfunn som vi ønsker å leve i.

Det er nok mye som må komme frem i lyset hvis vi skal løse det her. Og det må vi gjøre for å fortsette å leve i fred. Det finns håp og det er vår fremtid. Ungdomene som overlevde helvetet på Utøya står for viktige ting. De taler om kjærlighet, toleranse og samhold. De viser mitt i den store krisen til nestekjærligheten, og som også finns hos folket.

Lenge skal vi minnes et stort antall ungdomer med forskjellige nasjonaliteter som ble henrettet på Utøya! Det er deres minner som setter spor i alles våre hjerte. Det er deres minner som får oss til å våkne opp til en hardere virkelighet. Det er også de ungdomer som har overlevd Utøya helvetet som setter spor i våre hjerter. De kommentarer som de har gjort har vist en stor visdom så unge de er. Det er minnet av alle dem, som påvirker oss i våre politiske funderinger fremover!

Vi har en stor oppgave fremfor oss. Den oppgaven handler om hvordan vi skal trygge hverandre mellom kulturene, og å lære oss mere om hverandre. Vi trenger også arbeide for å føle mer indre fred, ettersom fredlige mennesker ikke steller til så mye uro.
Hvis vi velger å bare å sitte ner og å se på når ekstremisterne gjør sine uttalelser, da får vi ta konsekvensene av det. Det er næmlig vi selv som er samfunnet og hvordan ønsker vi at det skal vare. Det er det ansvaret vi alle har som lever i en demokrati. Vi velger selv.
Var redd om orden, for de kan redde jorden!