Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

fredag 26. april 2013

Hvordan er det å være deg?

Det er godt å stoppe opp og å bare være.
Da har man tid til å føle på pusten.
Puster jeg med magen?
Eller puster jeg høyt oppe i brystkassen?
Hvordan føles det å puste i min kropp?
Hva skjer mens jeg bare føler på hvordan jeg puster?
Begynner jeg å puster roligere og dypere eller er det samme hele tiden?
Hvordan er det å bo i min kropp?
Er det lett å være oppmerksom på pusten?
Eller vandrer tankene sine egne veger?
Du behøver ikke prestere på noen måte,
det viktige nå er å observere hva som skjer.
Du trenger ikke søke etter deg selv,
fordi du er her akkurat nå,
sammen med deg selv
her og nå.
Hvordan føles det å være sammen med deg selv?
 
 
 

torsdag 25. april 2013

Mange reaksjoner etter "Dumskapens system"!

Sosionom Heidi Follet, Som arbeider i en attføringsbedrift som samarbeider med NAV, har skrevet en meget viktig kronikk om NAV, "Dumskapens system" . Der tar hun opp hvordan hun opplever NAV fra innsiden. Hun skriver blant annet:

"Jeg har passivt sett hvordan dine stønader blir trukket tilbake på diffust grunnlag. Uforståelige og urimelige krav og regler blir tredd nedover hodet ditt. Jeg har vært med på det.

Jeg har sett deg vri deg i stolen når jeg trår over grensen for allmenn folkeskikk. Som representant for Systemet plukker jeg livet ditt fra hverandre, bit for bit, til jeg finner en måte å trykke deg igjennom kverna på. Tiden er knapp; tikk takk!

På to uker skal vi (jeg) definere ditt personlige mål. Et tosifret antall dokumenter skal opprettes i saken din: Dokumenter som dokumenterer at dokumenter er opprettet. E-poster sendes i kvadruple kopier. Noe glemmer vi å kryptere, men pytt sann, posten skal fram."
Alle kan bli syke, og da er vi meget sårbare i vår livssituasjon. Vi er avhengige av fred og ro slik at tilfriskningsprosessen skal gå så smidig som mulig. Når man da må kjempe for å bli trodd på at man virkelig er syk for å få en økonomisk stønad, da setter det i gang den indre alarmberedskapen noe som gjør det vanskeligere for kropp og sjel å tilfriskne. Da snakker jeg om både fysisk og psykisk helse.
Hvis en blir uten sykepenger når en er syk og ikke kan arbeide, må man likevel leve, og da trenger man penger. Hvis man er gift blir den økonomiske byrden større på ektefellen og andre familiemedlemmer. Hvis man lever alene sitter man i en situasjon at man først må bruke opp alt man eier, hus, bil, og liknende, for å i det hele tatt få økonomisk stønad fra sosialkontoret. Hvis man er syk og avhengig av sosialkontoret for å kjøpe mat og betale regninger, da sitter man fast, og det er meget vanskelig å komme videre. Jeg har sett mange eksempler på det i mitt arbeide som psykolog! Det blir oftest et skjult lidende fordi skammen trykker ofte ned den som er rammet. Når man skammer seg i en slik situasjon, prøver man å skjule seg så godt man kan. På samme gang har vi et samfunnsproblemet som fortsetter og fortsetter.
For meg ser det ut til at NAV har en stor makt, som kan overprøve legespesialister og psykologspesialister og å gjøre sine egne vurderinger basert på hva da?

De som aller minst kjenner pasientenes helseproblemer overprøver de vurderinger som gjorts av de som har behandlingsansvar og det medisinske ansvaret? Hvordan ble det slik?
Det er et stort problem at de syke ikke kan gå til en instans utenfor NAV for å overklage tiltak fra NAV. Hvordan ser det da ut med rettsikkerhet og pasientsikkerhet?

Heidi Follett skriver videre:

"Når du som nyansatt spaserer inn i en halvkommunal bedrift, kan du lukte det: den klamme eimen av fryktkultur. Her kan du ikke være deg sjøl. Bare de tøffeste/dummeste trynene melder fra om Systemets urettferdighet. Det er ikke særlig karrierefremmende. Når stemmene telles opp, står du som oftest alene igjen.
Logring og smisking er en del av blodomløpet. Eliteklikkens lever i sin egen bisarre verden og rekrutterer hverandre til stadig nye stillinger. Det stilles ingen spørsmål ved den overbetalte toppledelsens evne til å forvalte sitt samfunnsansvar.

 
Det prøves og feiles på din og min bekostning. Før hver omorganisering er Systemets funksjonssvikt åpenbar. Men blikket rettes ikke innover. Det omorganiseres for omorganiseringens egen skyld, med planer på glossy papir, skinndemokratiske prosesser og vedtak etter innfallsmetoden."

I en fryktkultur går de ansatte i et kronisk stresstilstand, og det er ikke helsefremmende. Hvis saksbehandlerne selv tenker at sykemelding systemene skader de som de egentlig skulle hjelpe, da trykker de ned sine følelser for å holde det ut. Når man trykker ned sine følelser, da trykker man ned seg selv. Samtidig er det lett å føle på frustrasjonene under overflaten. Det høres ikke så helsefremmende å arbeide i et slikt miljø som Heidi Follett beskriver.

Det er mange grunner at de som har dårlig erfaring fra NAV, står frem med sine erfaringer. Det burde være et stort demokratisk interesse at folk flest får rede på hvordan systemet fungerer for den som er syk, slik at de kan engasjere seg for et trygt samfunn for de svake. Det er også valg til storting og regjering, og da trenger folk ha et bilde av hva som skjer når de skal stemme.

Og det er nødvendig at folk ser hva som kan skje hvis de og deres nærmeste blir syke i lang tid, slik at de kan ta høyde for de hvis de har økonomiske forutsetninger før det. Det er det ikke alle som har!

For min egen del går mine rettigheter til arbeidsavklaringspenger ut neste år. Det får meg å ønske jeg kunne bli frisk med en gang, men det er dessverre ikke så enkelt. Hvis jeg ikke har restarbeidsevne må jeg søke uføretrygd. Hvis det ikke blir innvilget, blir jeg en byrde for min mann som er frisk og i arbeide. Det var ikke en slik situasjon jeg ønsket meg når jeg en gang i tiden søkte meg inn på universitetet og begynte på psykologutdannelsen. Livet fikk meg inn i en livssituasjon og helsesituasjon som var alt annet enn det jeg ønsket meg. Det er livet og det er ikke alt vi kan styre. Det jeg ønsket meg var videreutdannelse og spesialistkompetanse.
Det som har rammet meg kan ramme hvem som helst!
Nå må jeg legge til at jeg personlig ikke har hatt problemer med NAV. Det er nok veldig forskjellig med hvilket NAV kontor man tilhører og hvem som er saksbehandler.

Tjenstedirektør Bjørn Gudbjørgsrud, Arbeids og velferdsdirektoratet, gir sitt svar her.

Heidi Follets kronikk engasjerer mange, på Facebook og på Twitter. Det er også interessant å lese den kommentarrekken som kommer etter kronikken her.

onsdag 24. april 2013

Studie avslører abnormaliteter i muskelcellerne hos de ME syke.

På me-foreningen.com  og på The Times kan vi lese:
"Scientists have found compelling new evidence for an underlying biological cause for the constant fatigue suffered by ME patients.
The study revealed abnormalities in the muscle cells people suffering from ME which are likely to contribute to feelings of tiredness and the inability to cope with sustained physical activity that many experience.
An analysis of muscle biopsies suggested that the cells had undergone substantial changes making them less able to cope with exertion."
Det her er spennende å lese om hvordan ME forskningen går fremover og gir oss en bedre bilde av hva som skjer inne i ME-pasientene.

Fibromyalgi - en innflammasjon i det sentrale nervesystemet?

Det har gjort en spennende studie på fibromyalgisyke i Sverige. På nrk.no
kan man blant annet lese:

"Forskerne har i en pilotstudie funnet forhøyede verdier av signalstoffet IL8 (interleukin8) i ryggmargsvæsken hos pasienter med fibromyalgi. Forskerne sammenlignet 15 fibromyalgipasienter med 15 pasienter som har leddsykdommen revmatoid artritt (RA).

Kan forklare smerter

Undersøkelsen av ryggmargsvæsken og blodet til de 30 pasientene viste at de med fibromyalgi hadde betraktelig høyere verdier av IL8 enn de med revmatisme."

Det finns med andre ord, nå et større håp blant både pasienter og deres leger for å finne løsninger for diagnostikk og behandling. Det skal bli spennende å følge det her videre.
 

mandag 22. april 2013

"Når faen blir gammel, da blir han religiøs".

Det heter at "Når faen blir gammel, da blir han religiøs". Jo eldre jeg blir desto dypere mening får det uttrykket. Når man blir gammel, kanskje er syk, og har god tid å reflektere, kommer minnene opp på overflaten. Minnene har flytevest, kommer opp på overflaten, og belyses med den erfaring, innsikt man har i dag, og det kan være et speilbilde som både gjøre godt og vondt avhengig av hvilke minner som kommer frem i lyset.



Hele livet er en modningsprosess og overforenklet kan man dele inn den i 3 faser:
1. Hva har rammet meg? Har noen skadet eller såret meg?
2. Hva gjør det med meg? Hvordan har det påvirket meg?
3. Hva har jeg selv gjort mot meg selv og andre?

Når man i det første fasen blir oppmerksom hva andre har gjort en, begynner man å bli observant på at man har egne grenser, og at man har rett til å beskytte seg. Da er det viktig å ha en medresenær som ser, lytte, kjenner og tar på alvor. Det krever tid og rom for å føle, se og innse.
I den andre fasen føler man på hvordan livet har påvirket en, man sørger, og lærer seg hvordan man kan leve for å styrke seg selv.
Når man får fred og ro og føler seg tryggere er det lettere å se hva man selv gjort i livet. Hva man gjorde eller ikke gjorde, og hva det gjorde med en selv og andre. Man opplever sorg, skyldfølelser og skam, men også kjærligheten.
Da møter man sin egen visdom, og det kan være en beskyttelse mot å bli bitter.

Jeg tenker at det her går man gjennom hele livet, og forhåpentlig får barn lære seg det her når de vokser opp. Det var en psykiater som sa at barn som ikke får grenser får sosiale problem. Jeg tenker det kan handle om å lære seg at man har rett til å sette grenser, og å lære seg hvordan man skal være mot andre. Hvis barnene driver med rampestreker eller ikke er snille mot andre barn, får de ikke lære seg hvordan de selv påvirker sine relasjoner. Hvis man tenker seg at noen barn gjør andre barn ille i for eksempel skolen, og foreldrene ikke tar inn hva læreren sier når han/hun ringer dem for å informere. Hvis barnene ikke får lære seg at de har gjort feil og fortsetter med det samme, begynner andre barn å trekke seg unna for å verne om sine egne grenser. Barnene kanskje ikke hva som skjedde, og selvbildet blir dårligere. Det kan bli konsekvensen av mangelfull vegledning.

Når ungdommer ikke får vegledning, må kanskje vennene oppdra hverandre.

Det kreves tid og rom for å reflektere og å se ting i nye lys. Grave og elte kan kanskje være et hinder her, da prosessen faller naturlig når en har pusterom i livet og tankene flyter frem som en båt på vannet. Man kan kjøre fast, og det kan være et indre hinder for å komme videre.

Men de som vært utsatt for mange traumer i lang tid kan det være helt nødvendig å gå gjennom hva som skjedde og hva det gjorde med en, for å bygge opp seg selv på nytt. I traumatiske relasjoner er det lett å trykke ned følelsene sine, samtidig som selvbildet blir lavere og lavere. Når man trykker ned følelsene trykker en ned seg selv og hvis det flettes sammen med en lav selvbilde, og hvis det her pågår over tid, kreves det tid for å løse opp de indre flokene. Da er det ikke nok med en terapi der man skal lære seg å forandre tanker og atferd. Man må begynne med grunnen som innebærer å bygge opp tilliten til et annet menneske og det kan ta tid.

Men det må ikke være traumatiske situasjoner som gjør at modningsprosessen stopper opp en stund. Det kan være nok med å ha et meget aktivt liv med mye stress, der man ikke tar seg tid for pusterom og et meditativt tilstand. Da er det lett for å komme i ubalanse, refleksjonene kring seg selv og andre  uteblir. Det er lett å gå seg vill i livet. Kanskje søker man etter å utvikle seg selv, men glemmer at seg selv finner man i sin egen kropp.

Når man blir kronisk syk får man også tid til å reflektere og å kjenne på hvordan livet føles. Da møter man seg selv på godt og vondt, akkurat som de gamle. Man får kanskje nye indre verdier, og det som man opplevde som viktig kanskje ikke var det likevel. Kanskje var de gode relasjonene det viktigste vi har, og kanskje ikke karrieren og materiell standard det viktigste likevel? Kanskje ønsket man å stått opp for seg selv og andre men ikke gjorde det? Kanskje hadde man en drøm, men ikke hadde prøvd?

Man snakker om å ta seg utenfor sin Comfort sone, men en del kanskje aldri har vært i en trygg situasjon? Da må de først få en sjanse til trygge omstendigheter, for å senere prøve vingene sine! Jeg har møtt ungdommer som har vært veldig slitne etter å hva levd med stress og traumer i flere år. Det som skjer når det får en trygg livssituasjon er at de trenger mye søvn! Det er ikke alltid lett å førene med skole å arbeide på heltid. De her ungdommene kan trenge hjelp og støtte fra NAV i lengre tid, hvis de har vokst opp i utrygge hjem. Jeg tenker vi skal akte oss for å dømme ungdommer som NAVer, fordi vi vet ikke hva de har vært med om.

Vi vet ikke hva folk har gått gjennom og hva som hindrer dem i sin livsutfoldelse. Det kan man ikke se på utsiden. Det er heller ikke alt man er interessert i at andre skal får vite.

Samtidig kan det være en veg å gå for å møte kjærlighet og forståelse.

Livsvegen er en modningsprosess mot visdom! Men vi er på helt forskjellige trinn i modningsprosessen, og det er der vi skal være. Enhver person gjør sin egen personlige reise. Vi er alle unike, og derfor er det ikke riktig at vi kopierer hverandre. Når vi fikserer oss for mye på hva andre gjør, da mister vi kontakten med oss selv. Det er en pris som er altfor høy!

torsdag 18. april 2013

En ferdretning...tørre å tro at man kan!




Små människor ser andras fel medan stora människor ser sin egen roll i det som sker…
(Sanna Ehdin)

onsdag 17. april 2013

Veteran fra Afghanistan med arbeidskade forteller om et smertehelvete og mareritt i norsk helsevesen.

Det er ikke lett å bli syk, og å bli avhengig av hjelp fra andre, ikke minst i helsevesenet. Jeg leser om en yrkesmilitær, en veteran fra Afghanistan, som forteller om sin personlige "reise" fra Afghanistan, og gjennom flere år i norsk helsevesen for å få god behandling og mulighet til å begynne å arbeide og å bli selvstendig og selvhjulpen. Det er en ønske som vi er mange som kan kjenne igjen seg i.
Her er et utdrag fra bloggen "gjennomtenkt"  :

"Så lenge jeg går hjemme vil jeg være en unødvendig ressurskonsument for samfunnet. Jeg opptar et godt antall legetimer, X antall fysioterapeut timer, et godt antall NAV konsulent timer og sist men ikke minst så betaler de meg for å sitte hjemme og stirre i veggen. Kurs har jeg blitt nektet av NAV ettersom jeg har tatt så mange kurs i forsvaret tidligere.
 
Jeg er ikke annet enn en snylter blitt og produsert av den norske stat og det er de norske skattebetalerne som må svi for dette.
 
Er det slik alle veteraner fra forsvaret og INTOPS generelt blir behandlet? Er det slik de aller fleste blir behandlet i Helsevesenet? Må ting virkelig ta sånn tid?
Siden 2008 har jeg lært meg å gå på ny 3 ganger, vært hos psykolog for å få en slags virkelighetsforståelse, mistet kontakten med så godt som hele vennekretsen og bygd meg opp en stor gjeld for å få dekket uforutsette utgifter. Alt dette fordi jeg valgte å la forsvaret bli min arbeidsplass. Jeg kunne blitt så mye og kunne gjort så mye mer om noen bare hadde villet tatt ansvar.
 
Fredag 15.03.2013 ble det nok for både meg og mine nærmeste. Familien har nå foretatt en kronerulling for å finansiere en hofteproteseoperasjon på Privatsykehuset i Haugesund til 85000,- kr. Operasjonsdatoen er satt til 22.04.2013. Huset mitt som jeg har jobbet for og kjøpt i 2005 må jeg nå selge for å få bukt med den overveldende gjelden.
Det tok bla. 442 dager fra fastlegen sendte henvisning til jeg var operert første gang i helsevesenet. 442 dager…

Alle brevene jeg har mottatt er skannet inn digitalt og har nå passert 260 sider med informasjon. Det er mange brev… Jeg har de to siste operasjonene på film med klare indikasjoner på at noe ikke var som det skulle etter operasjonen på Ullevål. Jeg har også ført en dagbok siden 2007, hvor jeg i detalj har beskrevet all ventingen, de fysiske og psykiske problemene og alle omveier du må gå i helsevesenet for å få hjelp. Jeg håper på å få gitt ut denne i bokform om det lønner seg, hvis ikke vil den bli lagt ut på denne siden når denne evige prosessen er ferdig.
Mener dere at det er sånn det skal være å være norsk statsborger?"

Det er ikke risikofritt å være militær i krigsområder. Er våre soldater informert om det, at man kan bli kronisk syk etter for eksempel ulykker og alvorlige traumaer? Hvor mye følger forsvaret opp alle de som har arbeidsskader fra krigsområder?  Det her er unge menn og kvinner som stiller opp for Norge og NATO. Hvor mye "takk" får de at de risikerte sin helse i et viktig arbeide for forsvaret?

Hvem er det som tror det er ok å gå til arbeidet med 40 graders feber?

Det skrives en del om vårt trygdesystem i Norge, og om man skal forandre trygdesystemet for å få flere i arbeide. I en kommentarrekke leste jeg en mann skrive om at folk sykemelder seg for lett, og at han selv hadde arbeidet med 40 graders feber. Det var bare å stå på.
"Oh, my god!", tenker jeg. Jeg har sett og hørt en del når jeg har arbeidet i helsevesenet, både psykiatri og somatikk, i mange år.
På infeksjonsklinikken i Lund hadde vi iblant pasienter, bønder og folk med egen bedrift, som hadde arbeidet da de hadde influensa og høy feber. Kanskje hadde de hatt flax tidligere, hvis de kjørte rovdrift på kroppen, men nå ble de syke i hjertesekksinflammasjoner eller andre alvorlige sykdommer. Det hadde et høyt pris både helsemessig og økonomisk når de ikke kunne arbeide i lang tid.
Jeg har i mitt arbeide som psykolog, møtt mange pasienter som hadde hatt en hard attityde om arbeide når man var syke. Kanskje noen vil kalle det en streng arbeidsmoral, men i virkeligheten kan det være å brenne lyset i begge ender. Nå satt de der med alvorlige sykdommer,  var lei seg og deprimert over å være syke med de begrensninger i livet som kommer av å være syk. Nå kunne de se bakover i sitt liv og på alle de mistak de hadde gjort da de ikke tok hensyn til kroppens (med andre ord sine egne) behov. Tidligere hadde de sett ned på de som, de hadde syntes, sykemeldte seg altfor for lett og som hadde tatt pauser iblant på arbeidet. Nå med fasit på hånden kunne de se hvem som (var frisk eller syk) hadde hatt mest realistiske mål i livet. De betalte en høy pris for den innsikten!

Jeg har også møtt pasienter som var syke, og som ble presset tilbake i arbeidet for raskt. De ble stresset og presset seg til de var sykere enn de vært tidligere!
Vi er alle veldig avhengige av penger, og når vi er syke så føler vi det på kroppen mye mer enn da vi er friske. Det å være langtidssyk kan være starten på en nedovergående spiral der man blir mer og mer fattig. Det gjelder ikke minst de som blir kronisk syke i lav alder.

Det er en viktig ting til å tenke over når en går til arbeidet når man har en smittsom sykdom som for eksempel influensa. Kanskje ikke sjefen blir gla når en person kommer på jobb og smitter sine arbeidskamerater som dermed blir sykemeldte i noen dager. Jeg hadde en gang en arbeidskamerat som ble sendt hjem fra arbeidet når hun kom på arbeide med influensa.

Det er nemlig veldig korttenkt å tro at det er ok å gå til arbeidet å smitte ned sine arbeidskamerater, og det kan ha en pris som definitivt kan koste mye mer enn det smaker.
Hvem ønsker å betale den prisen?

tirsdag 16. april 2013

Blogganbefaling: Lille ME glede

Bloggen Lille ME glede har et meget viktig innlegg som heter: "Om LDN, håp og livbåter med (mulige) hull."
Hun skriver blant annet:
"Jeg er medlem av flere pasientfora, og leser dem med stor interesse. Det er mye interessant å lese, og det er mange som har innfallsvinkler og erfaringer som gir meg innsikt og aha-opplevelser. Et av de foraene jeg besøker, er en facebookgruppe for LDN. Det er mange som har begynt med LDN etter TV2s oppslag, og det er mange desperate mennesker med et utall forskjellige sykdommer som øyner håp for en bedre hverdag. Jeg unner alle av dem bedring, men samtidig blir jeg betenkt over hvor mange som jubler ut sitt håp til en medisin som i stor grad er udokumentert for deres egen tilstand.
Det er ikke bare på LDN-forumet, og det er ikke bare LDN. Også på andre fora er det mennesker som sverger til udokumenterte kurer, og anbefaler en rekke kurer, kosttilskudd, medikamenter eller dietter til sine medpasienter. Det at noe er udokumentert betyr ikke at det ikke virker, det betyr bare at det ikke har vært foretatt relevant forskning, men nettopp derfor skulle jeg ønske meg litt mer nøkternhet.. Det er nemlig så fryktelig viktig å vite hva man gjør med kroppen sin når man er syk."
 Hvis man er svekket av sykdom, kan det være lurt å tenke over hvilke medisiner og behandlinger som man prøver på. Min homeopater fortalte om personer med forskjellige sykdommer som prøvde homeopati, kvantemedisin, og andre typer behandlinger parallelt. Det overbelastet ikke sjelden kroppen og det ledde til et sykere tilstand. Det er grunn til å være forsiktig og la kroppen få arbeide i den takt som den klarer av. Når han snakker om ME sa han det var viktig å starte på 1:e gir, og ikke 5 gir med en gang. Det hadde ikke kroppen kapasitet til! Det er nok ikke bare ME som passer inn på det. Han sa også at det var viktig å behandle med veldig lave homeopatiske doser. Han var også for at pasientene samtidig ble behandlet av legen sin og andre fagpersoner i helsevesenet.

Jeg gikk for en del år siden i akupunkturbehandling, der jeg spurte akupunktøren om hvilke helsekosttabletter som kunne være lurt å ta. Han sa jeg kunne ta litt, men skulle passe meg for å ta for mye forskjellig. Også han advarte mot å overbelaste kroppen, og det var viktig at jeg slappet av og unnvek stress. Jeg skulle prøve å løse eventuelle bekymringer hvis det var mulig.
Min akupunktør var utdannet i kinesisk medisin i Hongkong, og han var flink på det som han var utdannet til.

Jeg har alltid tenkt nøye over alt som jeg har prøvd man på, både medisiner og alternativ behandling. Det er viktig at det ikke koster mer enn det smaker, fordi jeg syntes jeg var syk nok som det var.
Selv om vi har liknende symptomer, er det forskjellige årsaker til at vi er syke.
Derfor velger jeg å stå ved siden av å observere hva som skjer av behandlinger og tenker nøye før jeg prøver noe nytt. Jeg synes det er trist med alle de som har blitt sykere etter behandling, enten det er i det offentlig helsevesenet, eller i det alternative miljøet.

Jeg anbefaler dere å lese de kloke og viktige refleksjonene i bloggen til Lille ME glede.

onsdag 10. april 2013

Nasjonal ME/CFS-konferanse – men for hvem?


Ragnhild Lund, psykiatrisk sykepleier og pårørende skriver i  Dagens Medisin  blant annet:

"DEN NASJONALE ME-konferansen arrangeres i Oslo 11. og 12. april, og ekspertenes kamp om å beholde posisjoner – og ME-tronen – er i gang. Pasientene skal dissekeres og analyseres. Tradisjonen tro skal helsevesenets ME-eksperter, psykiater Bjarte Stubhaug og overlege Vegard Bruun Wyller, forklare hvorfor pasientene har blitt syke og hvilken behandling som virker. De skal argumentere og overbevise helsevesen og helsemyndigheter om at deres gamle hypoteser og doktoravhandlinger fremdeles har gyldighet.
På en ME-konferanse i Tromsø uttalte Stubhaug at det var viktigere å få behandling enn å henge seg opp i diagnosekriterier, og la for dagen en skremmende arrogant holdning og mangel på respekt for både pasienter og fag. I salen satt pasienter og foreldre til ME-syke barn og unge som, etter å ha fulgt denne resepten, var blitt påført alvorlige funksjonstap og år med ubeskrivelige smerter og lidelser."

Det skal bli interessant å følge de kommentarer som følger det her innlegget. Er mange "stridstrøtte" eller orker noen gi sine synspunkter, på diagnose og kriterieforvirringen som følger i kjølvannet av helt forskjellige syn på ME i forskerverdenen.
Forfatter Jørgen Jelstad gjorde det tydelig i boken "De Bortgjemte".

Jeg har tidligere skrevet om den samme cfs/ME konferansen her.

tirsdag 9. april 2013

Blogganbefaling: Ett sötare blod


Ann Fernholm har arbeidet som vitenskapsjournalist siden 2001. Da hadde hun disputert i molekylær bioteknikk ved universitetet i Uppsala.
Hun har blant annet skrevet i  DN, SvD, San Francisco Chronicle, Fokus, Forskning och framsteg, Ny Teknik, Dagens Medicin, Läkemedelsvärlden og Kemivärlden.
Hun har skrevet en bok "Ett sötare blod" og hun har også bloggen Ett sötare blod.

tanum.no   står det om Ann Fernholms bok:
"I Ett sötare blod granskar vetenskapsjournalisten Ann Fernholm historien bakom våra kostråd. Hon ger en ny bild: socker höjer dina blodsocker. Det triggar en inflammation som påverkar hela din kropp: hjärta, hjärna, blodådror och muskler. Aldrig tidigare har mänskligheten ätit så mycket socker som nu. Boken Ett sötare blod visar hur snabba kolhydrater kan påverka allt från nyföddas vikt till tidpunkten för puberteten, möjligheter att bli gravid och risken för cancer. Det är en lättläst berättelse om hur din hälsa påverkas av vad du äter."


Ann Fernholm skriver om flere fordeler med lavkolhydratkost. :
"Lågkolhydratkost leder generellt till: viktnedgång, ett lägre blodtryck, lägre triglycerider, högre gott HDL-kolesterol, lägre blodsocker och lägre insulinnivåer i blodet. Allt detta är bra för hjärta, hjärna och resten av kroppen."

Hun har også tanker om forskning på rødt kjøtt og helse:
"Jag tycker inte alls man kan säga att sambandet mellan rött kött och hjärt- och kärlsjukdom är säkert. Det finns väldigt många frågetecken kring detta. Däremot kan slå fast, spiksäkert, att runt 70 procent av alla som kommer till sjukhuset med akut hjärtinfarkt har problem med sin blodsockerreglering. Personer med diabetes löper runt 200 procents högre risk att avlida i hjärtsjukdom. Personer som har problem med blodsockret när de får problem med hjärtat, avlider generellt snabbare av sin sjukdom.
Vill du bry dig om ditt hjärta, är jag ganska övertygad om att det är bättre att du slutar äta söta efterrätter än att du slutar äta rött kött. Däremot tror jag att fisk är nyttigare för hjärtat och eventuellt kyckling också."

Hun som mål å granske forskningsverden:
"Mitt mål som journalist är att granska forskarvärlden på samma vis som politiker granskas. Forskare har makt över vår hälsa och vårt välmående. Min tid i forskarvärlden har lärt mig att många drar långtgående slutsatser med bräcklig vetenskap som grund. Detta har bland annat lett fram till den fettkontrovers som vi har i samhället idag."

Jeg hørte Ann Fernholm bli intervjuet i et svenskt radioprogram. Meget interessant og informativt!
Sukker gir inflammasjoner i kroppen, og det leder til mange av de sykdommer vi har i dag. Åreforkalkning kommer av inflammasjoner i kroppen. Hun forteller om ny og spennende forskning, og hun formidler på en lett begripelig måte slik at det er lett å følge med i den her viktige informasjonen. Nå er det andre ting som også gir betennelser i kroppen, men her velger jeg å fokusere på hvordan sukker skader helsen, noe som vi trenger å snakke mye mere om. Vi har et overforbruk av sukker i Norge, noe som vi burde være bekymret over.

Ett sötare blod finns også på Facebook.

www.kostdoktorn.se er i dag en av Sveriges største helseblogger, og tar opp den forskning som viser på de helseproblemer som kommer av sukker og stivelse. Dr Andreas Eenfeldt er legen som blogger for å spre informasjon om det her temaet, og det her er et tema som berør meg.

Det er 3 år siden jeg sluttet med godterier, is, brus. og kaker. Jeg har ikke kuttet alle karbohydrater, 70% sjokolade er godkjent.
Kostomleggingen gjorde at min lavgradige feber som jeg hadde hatt i flere år forsvant, og andre symptomer forsvant også.

Den kroniske periodontitt jeg har hatt i mange år må også kunne assosieres med sukker.

Det er skummelt å tenke på at ikke noe av det her var synlig i utredning hos legen. Likevel merker jeg så stor forskjell på min helse. Man kan være ordentlig syk i lang tid før det slår ut, på undersøkelser hos legen, for diabetes, hjerte-kar sykdommer eller annet.

Tannlege Weston Price gjorde en interessant studie i 30-årene på kost, tannstatus og helseproblemer.
Wikipedia står det:
"The book concludes that aspects of a modern Western diet (particularly flour, sugar, and modern processed vegetable fats) cause nutritional deficiencies that are a cause of many dental issues and health problems."
Hvor mange nordmenn har kunnskap om hvor skadelig sukker er for helsa, og hvor mye følger helsemyndighetene til det her?
Vi har mer og mer kunnskaper om hvordan stress og traumer kan påvirke vår helse og det er viktig.
Vi må gi like stor plass for hvor stor betydning maten har for vår helse. Her kommer nok også mye nytt og spennende fremover. Det kommer å tvinge seg frem når fler og fler interesserer seg for sin helse, som søker kunnskaper om hvordan man kan påvirke sin helse i en positiv retning.

Jeg kan med varm hånd anbefale Ann Fernholm sin blogg. Hun er en kunnskapsrik dame!

mandag 8. april 2013

Hva er et menneske verdt?

Maciej Zaremba er reporter på DN. Flere av hans tidligere reportasje har fått stor oppmerksomhet noe han har fått priser for. Nå har han begynt med en artikkelserie på 4 artikler, og den her første har allerede fått stor oppmerksomhet.

Det er en rystende lesning, ikke minst for det er virkeligheten i dagens helsevesen. Jeg kjenner ikke igjen i det nye systemet som organisasjonen er oppbyggd kring i dag. Den helsevesen jeg arbeidet i for noen år siden var helt annerledes enn det som det har blitt i dag.

Her kan du lese den første artikkelen i serien.
Her kan du lese et sitat:
"Så vad gör Sveriges 33.000 läkare när de inte läker?
De spelar sudoku. Det vill säga: Fyller i blanketter, plitar på rapporter till landstinget, levererar data till register, räknar på styckepriser och volymer. Sodukoliknelsen är inte min. Den är myntad av professor Hans-Göran Tiselius i Läkar­tidningen.
Varför var psykiatrikerna så kallsinniga till kollegers vädjan att ta hand om Gustav B? Jag skriver till flera av dem men får inget svar. Kanske beror det på att det de hade kunnat svara vill ingen som svurit läkareden höra sig själv säga:
”Hade denne Gustav ringt och beställt tid hos oss, skulle det gå bra. Produkt 29A07, styckepris 787 kronor, nybesök dessutom, det ger extra bonus för vårdgarantin! Också om han råkade bli knäpp i hemmet skulle det gå för sig. Hembesök är produkt 29A08. Men för en nyopererad som biter personalen två korridorer härifrån har vi inte fått någon produktkod. Då får vi inte debitera. Så denne Gustav B var olönsam. En ren förlustaffär.”
Nu undrar väl läsaren om jag hittar på. Olönsam? Finns det räntabla patienter? Sjukdomar som går plus? Hur kan en patient i den offentliga vården vara mindre lönsam än en annan?
En mycket bra fråga. Låt mig svara så här. Nej, i den verkliga verkligheten finns inga lönsamma patienter. Alla är förstås omkostnader. Men herr B dog i den virtuella verkligheten, där sjukvården spelar sudoku. Eller kanske Monopol."


Link til liknende temaer:
Endelig protesterer legene.
På tide å gjøre opprør?

Når jeg begynte å arbeide i svensk helsevesen i 80 årene, var det en helt annen tid. Når jeg leser om hvordan det har blitt i helsevesenet både i Norge og Sverige, undrer jeg over hva det er som skjer. Hvordan kunne det bli så her?
Hva er det for vurderinger av mennesker og sykdommer som gjennomsyrer helsevesenet i dag?
Jeg vet at det er mange som får god hjelp i helsevesenet, men det bekymrer meg samtidig at forskjellige diagnoser blir prioritert forskjellig. Hvis man har "feil diagnose" kommer man langt ned på prioriteringslisten.
Hvordan blir det da med den reproduksjon av arbeidskraft som helsevesenet skal arbeide med?
Hva blir det for samfunnsøkonomi av det?

søndag 7. april 2013

Det er du selv som har gjort det!

Jeg har de seneste ukene vært mye offline fra internett. Det er godt å variere aktivitetene, og å fokusere på det som er her og nå, hva det nå er for enhver tid.

Det innebærer også at tankene flyter sine egne veger, med forskjellige refleksjoner. Tankene tar nye baner når man har mange meditative stunder.

Tenker det er viktig å gi seg stunder med mental hvile.

Det er viktig med tid for restitusjon ikke minst for de kognitive vanskene, sammen med smertene, å gi kroppen tid til (forhåpentlig) restitusjon.


Noe som har begrenset mitt liv de seneste årene, foruten at jeg har vært i dårlig form, hatt smerter med mere, er de kognitive vanskene. Selv om jeg synes det er bedre enn det var, har jeg fremdeles en veg å gå.

For noen uker siden ga jeg min mann ros, fordi han hadde trukket gardinene før stuevinduet når jeg nå hadde migrene. Syntes det var skikkelig snill! Han sa, "Det er du selv som har gjort det! Det gjorde du før du gikk på toalettet! " Oi sann! Jeg husker det fremdeles ikke! Likevel tror jeg ham. Stoler mer på hans hukommelse enn på min! Toalett besøket kan ikke ha vært så lenge som 5 minutter. På den lille tiden var det helt glemt.

Ofte kan man mobilisere seg når jeg snakker med folk på byen eller en time på cafe besøk, for å bli mer ukonsentrert etterpå. Likevel har jeg vært "uorganisert" på legetime. Det er ikke morsomt, men likevel er det bra det blir tydelig for legen.

Et annet eksempel er et cafebesøk sammen med en venninne. Hun fortalte om at hun blitt politisk aktiv her i byen, noe som var nytt for meg. (Trodde jeg) Hun sa at hun hadde fortalte om det allerede forrige gangen vi møttes.
Det eneste jeg sa da var at det her var en av mine vansker. Hun så ut som et spørsmålstegn, og snart så det ut som et lys som ble tent. Aha!

Når jeg tenker på det her, undres jeg over hvor interessant det kan være for en arbeidsgiver å ha meg på arbeidsprøvning i høst.
Hm! Tror jeg skal satse på mer restitusjon og helsefremmende aktiviteter i månedene som går.