Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

tirsdag 31. mars 2015

Når jeg den første gang prøvde å gi healing.




Det har vært litt mye jeg må ha gjort i noen uker nå. Igår var jeg i Oslo i noen få timer, og det må jeg betale for i hodepine og slapphet idag. Jeg må hvile idag og trolig i morgen også. På den måten kan jeg få mere ut av dagene i påskehelgen. Det innebærer mere tid ved pcn.

Jeg har en stund tenkt å skrive om når jeg den første gang kom i kontakt med healing, og tiden er nok inne her og nå.

I 90-årene var jeg en weekend i Gøteborg for å lære meg noen meditasjonsteknikker. Jeg hadde mye spennende å gjøre på mitt arbeide, og meditasjon kunne være en god teknikk for å slappe av til en mere effektiv hvile. Med meditasjon får man også mere kontakt med sin kreativitet og det er alltid et pluss. Det var gode stunder på kursen.

Det jeg ikke var beredt på var at vi skulle arbeide to og to for å lære å kjenne på auraen på hverandre.
Eh....jaha... ??? Det her var noe man leser om i bøker, men nå her? Jeg kom frem til at jeg bare skulle prøve og å improvisere for å se hva som skjedde. Damen som jeg samarbeidet med satt på gulvet og hadde øynene stengt. Jeg kjente tydelig en aura rundt henne og stille beveget jeg rundt henne. Når jeg var bak hennes rygg, holdt jeg hendene mine bak nedre delen av ryggen en liten, liten stund, og så fortsatte jeg rundt henne. Etterpå sa hun at hun trudde jeg vært bak hennes rygg hele tiden og holdt hendene mine nær den nedre delen av ryggen der hun hadde smerter. Det hadde føles behagelig.
Jeg hadde nok store øyner når hun fortalte meg om hvordan det hadde vært for henne, fordi det her var ingen verden jeg hadde noen som helst erfaring av.
Og det var ikke den eneste overaskelse jeg var med om den dagen.
Jeg skulle senere arbeide med en annen dame for å prøve å heale hverandre. Jeg undret meg over hvordan det her skulle gå. Hva gjør jeg nå?
Det fikk bli improvisasjon igjen. Jeg kjente tydelig hennes aura og ble engasjert i prøve meg frem.. Mine hender ble til min forbauselse meget varme. Den her gangen arbeidet jeg mye rundt hennes hode. Det var som å komme inn i en verden jeg ikke visste om. Det her var noe nytt. Etterpå var hun svimmel når hun reiste seg fra stolen. Hun fortalte hun blitt irritert over at jeg fokuserte så mye på hodet hennes, men innså det var der hun trengte hjelp med. Hun hadde hatt en tøff uke, med konflikter rundt seg. Hun sa også at mine hender måtte ha brennende varme.

Når jeg etterpå reiste hjem fra Gøteborg var det kaos i hodet mitt. Hva var det som skjedde? Hva faen skal jeg gjøre med det her? Det første dagene etter kursen var mine håndflater lyserøde som om jeg hadde brent meg! Merkelig! Livet leder oss inn på veger, samtidig som man fortsetter med det som man har planert. Det har jeg erfart mange ganger.
Jeg arbeidet da som psykolog og hadde både fremgang og lærte meg mye om både behandling og diagnostikk. Jeg gikk på en del kurser om psykologisk testing, både psykologiske, tester på pasienters reaksjonsmønstre på sublimidal persepsjon, og på kognitive funksjoner.
Jeg har i hele mitt litt fått høre at jeg har begge beina godt plantet på landbakken, også fra leger jeg har arbeidet sammen med. Hehe! Jeg lurer på hva de sagt, hvis jeg sa jeg jeg skulle heale pasientene a, b og c.  Jeg tenkte det ikke noen tid og sted for å utforske hva healing er for noe, og derfor fortsatte jeg med det jeg allerede arbeidet med.
Nå var det slik at jeg også arbeidet sammen med personer som var spesialisert på kroppsterapi, basal kroppskjennskap. Det var inspirerende å diskutere med dem, og noen år senere gikk jeg en kurs i vegetoterapi.
I både healing, vegetoterapi, basal kroppskjennskap og samtaleterapi er målet og oppnå en indre ro, leve mere parasympatisk (avslappet), og å aktivere velvære hormoner. Hudkontakt frigjøre velværehormoner, det vet vi fra forskning. I vegetoterapi er målet å øke gjennomstrømningen i kroppen, og å føle på mere energi. Pusten er viktig å arbeide med, da den er både viljestyrt og påvirker oss ubevisst. Det føles delig hvis man finner en metode som passer en der og da.
Når man behandler en person er det viktig å lytte på den egne kroppen. Hvilke tanker og følelser vekkes hos meg? Det kan være verdifull informasjon. Det her er en metode som jeg lærte meg på universitetet i Lund, og den kommer også inn ved vegetoterapin og healing. Sammme metode, men pakket inne med ulike begrep. I vegetoterapin sier man det kalles for vegetativ identifikasjon. Jeg undrer om speilnevroner kan være aktive her?

Men healing er ikke bare hudkontakt. Jeg har opplevd både gjennom å få healing og å gi healing at den fremkaller fysiske og psykiske reaksjoner. Vi er ikke bare bio-kjemi, vi lever også under fysiske lover, fysisk, psykisk og åndelig.
Jeg snakker ikke om mirakelhealing som man kan lese om iblant. Jeg snakker om en metode som får en å slappe av og å få kontakt med en indre harmoni. Jeg har positiv erfaring av healing som veldig god avslapning, men det kurerte meg ikke. Det tok ikke vekk periodontitten som kjørte fullstendig slutt på meg. Det er heller ikke en metode for alle. Det er viktig å finne sin egen veg videre.
Jeg arbeider heller ikke som healer. Kanskje kommer jeg å utforske det her lengre frem når jeg er friskere.
Akkurat nå fokuserer jeg på hva som virker best i hverdagen. Det er viktig å se hvor viktig det er hvordan vi lever hver eneste dag. Man kan motvirke den behandling man får, også medisinsk, hvis man ikke tar godt vare på seg selv.
Det trengs forståss kunnskaper for å kunne navigere gjennom livet, og det er her jeg velger å være akkurat nå.
Det kan være et godt verktøy å be. Noen tror på Gud, engler, og enten det er en hjelp fra noe der oppe eller det er underbevisstheten som svarer så kan det føles som en indre klarhet.
Nå er det vanskelig å snakke om tro da religion kan brukes til å hjernevaske uskyldige mennesker.
Derfor ønsker jeg å presisere at fokus må være det som føder liv, styrker liv, det kjærlighetsfulle, det varmende, det trøsterike, det som gir fellesskap med os selv, dyr og natur.
Døm deg ikke så hardt. Du gjør så godt du kan. Du har kjærlighet inne i deg.
Men ikke alle ser det eller har kontakt med den siden inne i seg selv.

Jeg ønsker dere en god, varm og fin påske.

søndag 29. mars 2015

Vitenskapsjournalist Ann Fernholm om kostforskning tidlig 1900 årene

Interessant å høre om kostforskning i begynnelsen av 1900-tallet og de studier på urbefolkninger som ble gjort i forskjellige land. Der så man ikke de sykdommer som vi har store problemer med idag. Når en del av urbefolkningene forandret sin kost til det vi spiser i vest, begynte de å få de sykdommer vi sliter med idag.
Det er sykdommer som diabetes, hjerte-kar sykdommer, kreft, demens med flere.
Ann Fernholm sier, når vi begynte å spise mye sukker og mye stivelse, var det den største kostomlegging i hele menneskelige historien!

Det er for meg en stor vekker å tenker hvordan kostrådene de seneste 30-40 årene har resultert i større helseproblemer og at det har vært "sannheten". Jeg har selv gått på det, og det har vært en serie med aha-opplevelser når jeg følger de svenske og norske pionjærene i området.
Det trengs forstås mere forskning, og den kommer ikke fra legemiddelfirmaer som er nødt til å tenke vinst. Det blir ingen vinst fra legemiddelfirmaer, hvis mange kan spise seg friske eller friskere.


Ann Fernholm er en god foreleser, og jeg kan med varm hånd anbefale den her forelesningen.

fredag 27. mars 2015

Insulensresistens, metabole syndromet og diabetes.

Har begynt dagen med å lytte på den mest interessante forelesning som jeg hørt på senere tid.
Docent Ralf Sundberg er kirurg som arbeider med transplantasjoner. Det innebærer at han fokuserer mye på bio-kjemi og hvordan kroppen fungerer.
Hva skjer i en syk lever? Hva gir oss sykdommer? Hva skal vi spise for å holde oss friske?
Han arbeidet en stund i USA der de forsket på levertransplantasjoner. De fant mange med fettlever, og hvor dårlig helsa blir av det. Mange diabetikere sliter med det. I USA har man anbefalt lavfettkost, og hvordan er det da så mange som sliter med fetma og diabetes?
For mye fruktose leder til det metaboliske syndromet for mange. Metabolisk syndrom og insulinresistens blokkerer hormoner som skal gi signaler om at det er nok mat nå, man føler seg mett.

Han presenterer en ny syn på fruktose, fetter, kolesterol og fetter som interesserer meg stort. Er man 50+ år og det finns aldersdiabetes i familjen kommer jeg automatisk inn på hvordan jeg skal kunne få en helsa som er så bra som det er mulig. Bukfetma assosieres med det metabole syndromet og betennelser i kroppen, så når jeg nå har mere krefter til å bake lavkarbobrød er det tid for forandring. Jeg hadde en kronisk periodontitt i mange år så kropp og sjel har blitt overbelastet i mange år.
Han sier også at kunstige søtningsmiddel forandrer tarmflora og kan gi samme effekter som for mye fruktose.

Hvis du har tid tog ork til å lytte på Ralf Sundberg kan jeg varmt anbefale den her forelesningen.


torsdag 26. mars 2015

Jeg velger kjærlighetens veg 2.

Når jeg for over 20 år siden hørte Marianne Williamson snakke om a Course in Miracles i Oprah Winfrey show, ble jeg nysgjerrig å lære mer av hennes tanker. Jeg kjøpte boken "Tillbaka till kärleken" (Return to Love) og det hun skrev var en stor inspirasjon som for meg og er det fremdeles i dag. Av alle de bøker som jeg har lest, er det den her boken som har fått meg å reflektere mest. "A course in miracles" er for meg veldig abstrakt og ikke enkelt å ta inn når jeg sliter med oppmerksomhet og konsentrasjon. Det som gjorde inntrykk i Marianne Williamsons bok hvordan hun taler og hvordan hun inspirerer med å tenke hvordan vi har det psykologisk og eksistensielt.
Hun snakker om gud, men jeg tenker det også er interessant på en veldig jordnær nivå.

Hun snakker om gud og samtidig om den dypere indre kjærligheten som vi har snudd ryggen mot.
Man kan fokusere på to nivåer. Agerer jeg ut fra kjærlighet eller redsel? Hvordan kan jeg være mer kjærlighetsfull mot meg selv og andre?
Det er viktig med å gi likevel som å få. Hva bærer vi på for indre hinder, som kan hindre oss å få kontakt med den kjærlighetsfulle delen i oss?
Kan vi ta inn den varme og kjærlighet som vi får fra andre personer omkring oss?
Gjør vi nok for å skape et mer kjærlighetsfullt samfunn?
Hvordan kan jeg navigere videre for "å være mer kjærlighet" og spre varme for meg selv og andre?
Hva er det for samfunn vi lever i?
Vi lever alle i et sammenheng og jo flere som arbeider med å søke mot indre harmoni og varme desto  varmere blir samfunnet.
Vi lever i et samfunn og vi påvirkes av hvordan verden ser ut, og vi påvirker verden med hva vi velger å gjøre i vårt daglige liv. Med den innsikten blir det ekstra viktig å reflektere over hvordan vi lever våre liv.
Kjærlighet handler om hva som bygger, stimulerer liv og det som hjelper oss å vokse og å blomstre.
Hva kjærlighet ikke er, er destruktive krefter som er nedbrytende for liv, mennesker, dyr og natur.
Marianne snakker de som bare vil ha, som er gjerrige og bare tenker på seg selv og som cancer i samfunnet. I et samfunn der man mest fokuserer på individualisme, hva man kan få, kan samfunnet bli fordummet og faller da sammen fra innsiden.
Man belaster individer for ting som kan være store strukturelle problem i samfunnet, og når vi ikke setter ting i et sammenheng løser vi ikke noen ting.
Hva er egentlig vår natur? Hva er det vi trenger? Hvorfor sliter så mange i dag? Det er det mange som reflekterer over i dag, og det er helt nødvendig!
Barn føler på prestasjonspress, og mange sliter med psyken når de hadde behøvd å føle at de duger som de er.
De voksne sliter også med alt de opplever de skal oppnå. Det er som om mange har glemt at det er kjærlighet og relasjoner som er det viktigste i livet. Når så mange strever med å strekke til, har vi mindre ork til å være der for hverandre og mange blir ensomme og deprimert.. Hva blir vi da for rollemodeller for de barn dom vokser opp i dag?

Jeg snakker iblant med en pensjonert lærer i Tyrkia om hans muslimske tro. Han begynte å lære koranen når han var 5 år. Han sier islam handler om at vi skal åpne våre hjerter, og å hjelpe hverandre og å gi varme. Hvis man skal gjøre noe for verden kan vi for eksempel plante et tre. Treet vokser opp, og gir mat, blir en skygge å hvile i når det er for varmt, gir også arbeide til folk og deres levebrød. Hans tro på Islam handler om et varmt hjerte, og empati for andre. Vi er alle barn etter Adam og Eva sier mange muslimer. Vi er i samme familie. Han er kurder og ønsker ikke det minste bli assosiert med terrorister. Terrorisme er ikke en del av hans tro på gud.
Har hørt mange muslimer som mener at de som radikaliserer muslimer til å bli terrorister, lyver og manipulerer, og de kommer å bli straffet på dommedagen. Også her kan man skille mellom det som er en positiv kraft for liv og det destruktive som bryter ned.

Marianne Williamson er jødinne og arbeider med å bygge opp og stimulere livet og kjærligheten. Jeg ser forskjellige jøder på Twitter som arbeider med å støtte de Palestinere som lever i et helvete på Gaza.
Vi er mange her i Skandinavia som arbeider med seg selv for å åpne våre hjerter, og mot å få en indre fred.
Det er viktig vi finner hverandre over kulturgrensene alle vi som er på samme nivå, og som har valgt hjertets veg. Det her er ikke noe vi klarer alene.
Kanskje noen sier det her er naivt.
Hvis vi tenker oss 30 år frem i tiden og barna spør oss hva vi gjorde i 2015. Hva ønsker vi å kunne si da? Gjorde vi et forsøk? Noen kanskje skammer seg og tenker, "Jeg gjorde ikke noe, fordi de andre gjorde heller ingenting."

Jeg tenker reisen er like viktig som målet. Det her er et livsprosjekt. Vi prøver og snubler, reiser oss på nytt og prøver igjen, og slik fortsetter det. Det kan inspirere barna til også å prøve på kjærlighetens veg. Det er et godt eksempel på evolusjon.





onsdag 25. mars 2015

Trening kan bygge nye spenninger ovenpå de gamle.

Tenker tilbake til en tid da jeg tålte hard trening og den gode avslapping det var etterpå. Det var en god følelse.
Men trening kan bli en strafferegime som leder til nye spenninger ovenpå de gamle.
Judith Orloff skriver i boken "Positiv Energi" om hvor viktig det er å lytte til signalene fra kroppens subtile energier. (For deg som ikke føler deg hjemme med begreper som subtile energier og energifelt, kan du tenke kroppens fininnstilte GPS)
Hvis man ikke lytter på kroppen når man trener, kan trening bli en selvplaging.
Hvis man lytter på kroppen, kan man tilpasse sin trening etter hva som virker og hva man tåler.
Det leder til en større indre harmoni og det øker muligheten til fremgang.
Judith Orloff er en psykiater som arbeider med energipsykiatri. Det handler om å spille på lag med kroppen, fokusere på subtile energier, energifelt og chakra. For de som ikke har opplevd å kjenne på det energi felt som er rundt våre kropper høres det her nok helt vilt ut.
Jeg tenker våre energifelt følger fysikkens lover parallelt med bio-kjemien i kroppen. Jeg tror ikke det er noe hokus-pokus men med fysikkens lover, som sagt.
Judith Orloff mener det er nødvendig å spille på lag med vår natur for å forebygge mot hjerte-kar sykdommer, stress, depresjon, søvnproblemer og så videre. Hvis man hardtrener for å gå ned til størrelse 36 noe man stresser seg til, skaper man negativ energi og utbrenthet.

Positiv energi  er i den her sammenhengen det som styrker kroppen, og negativ energi det som svekker.

Det innebærer det er viktig å lytte på kroppen for å finne den treningsmåte som passer en selv, og det blir en mer positiv syn på trening. Det innebærer også det kan være lettere å fortsette sin trening når man tilpasser treningen på den nivå man er i dag.

Hun snakker om tilstedeværelse, åndelighet og medfølelse ved treningspassen for å komme i balanse og harmoni for å styrke livskraften fra innsiden og ut. Hvordan man gjør det er veldig variert. Det er for meg å ta en tur ut. Det blir som en meditasjon i bevegelse og tankene går langsommere. Det er for meg motsatt til å gruble og å uroe seg. Det blir lettere å komme inn i en følelse av flow.
I meditasjon søker man mot vennlighet, og det er et viktig fokus ved trening.

Judith Orloff advarer mot  å drives av en piske på treninspassen. Man kan ha et mål mot å være sund. men forgifter sitt energifelt med en indre tirade som "jeg er for feit" eller "jeg springer ikke fort nok". Det er viktig å legge til et fokus som er medfølelse.
Om det oppstår negative tanker som svekker deg er det viktig å bytte fokus.

Hvis du har et virus, hvile. Hvis du har en kronisk sykdom eller smerte, prøv deg frem i langsom takt.
Det kan også være man trenger å sparke seg i gang for å begynne med trening. Man får prøve og se hva som skjer med den indre GPS.
Hvis man finner en treningsform som passer en selv, gir det positiv energi og frigjør fysiske og følelsesmessige toksiner.
Kriteriene for fremgang er mer energi, mer våkenhet og bedre forbindelse mellom kropp og sjel.

Stretching er en forsiktig måte å begynne å trene på, når en ikke har trent på lenge. Det frigjør stress og setter fart på energien. Den gjør oss mykere. Det er en meget fin bru mellom inaktivitet og trening, og tar minsker negativ energi og får deg å føle deg mer åpen.
Aerobisk trening er meget helsefremmende og får en å må bra både fysisk og psykisk. Hun skriver også om yoga, qigong og taichi og de helsegevinster som de gir oss.

Men tanken på trening kan ofte gi motstand som kommer fra sinnet, ikke intuisjonen, og kan komme av redsel for forandring. Allerede 5-minutters trening kan gi positiv forandring i de subtile energiene.

Men om man sliter med en kronisk tretthet eller smerte kan det være viktig å ta bittesmå skritt. Jo mindre, jo bedre. Det er gledende at Judith Orloff ser det her att de det mange som har bittesmå marginalere, og det betyr hun har lyttet på sine pasienter over tid. Hennes fokus er å få i gang energien i langsomt tempo. Når man får i gang en vane, en rutine, får man en energi rytme.

Hvis/når man får opp sin energi og orker mer, øker endorfinnivåene, noe som øker godfølelsene og energinivået.

Det kan være en fordel å variere ulike treningsformer, for å holde motivasjonen oppe for å trene.
Fysisk bevegelse er det naturlige for oss, og det er et savn å ikke klare av å trene. Men 5 - 10 minutter på en nivå som passer en selv, kanskje dans fritt til musikk eller for eksempel leke med en hund, kan gi stor glede. De som ikke klarer å stå på beina kanskje kan vifte med føttene og å fantasere om at det er herr og fru fot som danser. Med fantasi kan man finne mange veger.

søndag 22. mars 2015

Det handler om virkelige hjerneskader.

Nevropsykologer er en yrkesgruppe som har stor kompetanse i hvordan hjernen fungerer, og hvordan hjerneskader påvirker den enkelte fungerer i hverdagen. Jeg har vært på forelesninger der nevropsykologer har snakket om nevropsykologiske tester og psykologiske tester. Jeg har stor respekt for deres kunnskaper og leser med stort interesse når de presenter sine prosjekt.

Her er et utklipp fra Den svenske avisa ØP, der nevropsykolog Agneta Sandstrøm forteller om en studie på personer som sliter med utmattingsdepresjon.

Hun sier det ikke er en vanlig depresjon, men at de sliter med hjerneskader noe som gjør dagliglivet vanskeligere da de sliter med blant annet oppmerksomhets og konsentrasjonsvansker sammen med søvnproblemer.  Hun snakker om høypresterende personer med indre krav om perfeksjon. Hvis man er i kronisk stress og kjører rovdrift på kroppen kan man få betale et altfor høy pris. Jeg har møtt menn og kvinner som for eksempel vært i arbeidslederposisjon enda til de gikk inn i veggen. Det er et helvete å kollapse på den måten. Da får de en helt annen bilde av sine arbeidskamerater som de nå ser lytter på kroppen, noe som leder til at de ikke risikerer å gå inn i veggen.

"Utbrändhet kan ge mätbara hjärnskador och din personlighet är helt avgörande för risken att du drabbas. Psykologen Agneta Sandström har publicerat en avhandling som kan förändra samhällets syn på en av vår tids största folksjukdomar.
Frågan om utbrändhet, eller utmattningssyndrom som det egentligen heter, har stötts och blötts i åratal.
Debatten har gått het såväl i riksdag och regering, myndigheter och runt hemmens köksbord om huruvida utbrändhet är ett verkligt sjukdomstillstånd, om det egentligen är detsamma som depression, eller kanske rent av handlar om bristande arbetsmoral hos de som sjukskriver sig för det.
Nu har Agneta Sandström, psykolog på Remonthagens Rehabcentrum, publicerat en mycket uppmärksammad doktorsavhandling som kan komma att skaka om etablissemanget och rent av ändra samhällets syn på utbrändhet.
Hennes forskning visar att utmattningssyndrom inte bara går att diagnostisera, utan även att det kan ge direkta och mätbara hjärnskador, med bestående men som följd.
 
– Det här är den diagnos som ökat mest bland de sjukskrivna i Sverige och kvinnor är överrepresenterade. Karolinska institutet hävdade benhårt att utbrändhet egentligen handlar om depression, men jag tyckte inte att det verkade så och eftersom jag har en bakgrund i neuropsykologi så påbörjade jag en omfattade neurologisk utredning, säger Agneta Sandström.
Hon samlade en grupp kvinnor som samtliga drabbats av utmattningssyndrom, utförde en rad tester på dem och kunde snart se ett mönster i deras funktionsnedsättning.
– En sak de här kvinnorna hade gemensamt var att de hade dåligt minne och svårt att sova. De var fruktansvärt trötta och hade svårt att få ihop tankarna, säger Agneta Sandström.
En annan sak kvinnorna hade gemensamt var att de vanligtvis var högpresterande människor med starkt prestationsinriktade personligheter. De hade högre IQ och längre utbildning än den genomsnittliga befolkningen och var oerhört engagerade i sina arbeten, samtidigt som de var flitiga och ordentliga både i hem och föreningsliv.
– En av kvinnorna berättade att hon klev upp 04.30 varje morgon för att stryka sina barns kläder, för att de skulle vara fina i skolan. När jag frågade om det verkligen var nödvändigt sa hon att hon inte ville känna sig som en slarvmaja, säger Agneta Sandström.
Den sortens konstanta pliktkänsla, kombinerad med dåligt samvete över de plikter som inte hinns med är symptomatiskt för de människor som till slut går in i väggen, enligt Agneta Sandström.
Hon genomförde en rad neurologiska tester på kvinnorna. Först sådana där de kunde förlita sig på tidigare kunskaper och dessa klarade de med mycket goda resultat. Men när det handlade om koncentration, planering och arbetsminne i en pågående situation blev resultaten desto sämre.
– Vi gjorde ett bildminnestest som gick ut på att kopiera komplexa bilder ur minnet. Resultaten blev fruktansvärt dåliga och det tyder på att hjärnans frontlob inte fungerar som den ska.
Genom att scanna kvinnornas hjärnor med magnetkameror i samband med övningarna kunde hon till slut konstatera att kvinnorna hade en tydligt nedsatt funktion i pannloberna jämfört med friska människor, samt en förändring i hur deras hjärnor utsöndrar stresshormonet kortisol.
– Det handlar om verkliga hjärnskador, som det inte finns några bevis för att man kan återhämta sig ifrån. Får du en kula i huvudet eller slår huvudet i en tall, kan du få beständiga hjärnskador som förändrar din personlighet och det är det ingen som ifrågasätter. Samma sak är det med utbrändhet, säger Agneta Sandström, som tror att hennes avhandling kan leda till stora förändringar i synen på sjukdomen.
– Det här är en medicinsk avhandling men den handlar om ett samhällsproblem och om utbrändhet får medicinsk status kommer det att förändra allt. Arbetsplatser skulle exempelvis tvingas ta större hänsyn till hur hjärnan fungerar och inte bara tänka på fysisk ergonomi. Och vi kanske skulle sluta att hylla de som kliver upp i svinottan och jobbar som idioter, eller att se lathet som en dödssynd, säger Agneta Sandström."
Nå er det også slik at kronisk stress ikke innebærer kun høypresterende individer. Den skjulte periodontitt jeg gikk med i altfor mange år innebar også en indre alarmberedskap 24/7 til jeg var i meget dårlig form, allmenntilstand og immunforsvar meget lavt. Jeg kjenner dessverre også på oppmerksomhets og konsentrasjonsproblemer.
Nå begynte mine helseproblemer med en sjokkopplevelse når en jente 10 år gammel ble kidnappet og hva det gjorde med meg når hun en uke senere ble funnet myrdet.
Det er mange veger til fatigue, og det påvirker samfunnet og folkehelsen.

Jeg ønsker med det her å si Agneta Sandströms doktoravhandling er meget interessant, og håper de her kunnskapene kan hjelpe de som er rammet å få en mer realistisk behandlingsplanering for å mestre hverdagene.
Da jeg for snart 20 år siden arbeidet som psykolog på en psykiatrisk klinikk, hørte jeg flere ganger spørsmål om pasienten egentlig hadde noen vinst av å høre de hadde en hjerneskade. Mitt møte med de her pasientene gjorde det tydelig at det var helt nødvendig for å bli informert om sin diagnose, fordi de i møte med Försäkringskassan (som NAV trygd her) og i helsevesenet der de ikke lengre ble presset inn i aktiviteter de ikke hadde kapasitet til å klare av.
Det er også viktig å få anledning til å bearbeide de reaksjoner som kommer av de her helseproblemene.

 

tirsdag 17. mars 2015

Ikke rom for spontanitet.

Sitter her med nevropatiske smerter og tenker at det er viktig jeg fortsetter å være disiplinert. Jeg ser meg egentlig ikke som en disiplinert person, men mere som laid back i mine dagsaktiviteter. Etter å ha lagt meg litt over 2 timer senere på lørdagskvelden, kom jeg over tålegrensen og det betaler jeg fremdeles for.
Vi hadde besøk og det var koselig, så i stedet for å gå å legge meg satt jeg oppe og snakket.
Dagen etterpå var jeg i dårlig form. Vi var ute og spiste middag på søndagen, og jeg måtte hvile hele dagen for å være i litt bedre form da. Etter vi kom hjem igjen måtte jeg også hvile.
Igår mandag måtte jeg kjøpe mat, selv om jeg var i dårligere form en dagen før. På kjøpesenteret valgte jeg å spise salat for å spare på kreftene. Da måtte jeg ikke bake lavkarbobrød som var slutt her hjemme. På den måten kunne jeg spare på energien. Jeg kjøpte økologisk laks, fordi den er enkel å lage, bare inn i ovnen i en halvtime og etter det spise.
Det ble også dagen når smertene ble sterkere og sterkere. Nevropatiske smerter sprer seg i hele kroppen, blir svimmel (når det blir riktig ille går jeg som jeg drukket for mye vin, men takk og pris ikke så mye nå.) og søvnen blir mere overfladisk.
Idag er det tirsdag og jeg har fremdeles nevropatiske smerter. Jeg måtte bake lavkarbobrød for å spise, og nå må jeg hvile slik at jeg kan være sosial i kveld.
Det her er en virkelighet som ingen kan se hvis de treffer meg ute. Det er ingen selvfølge jeg spontant kan gå på cafe hvis jeg møter noen jeg kjenner i byen. Jeg kalkulerer hvor aktiv jeg kan være på dagene slik at jeg ikke krasjer, og i stedet er i fase med meg selv og min kropp. Når jeg reiser til Ccstadion parkerer jeg i kjelleren, ser meg litt omkring i et par tre butikker, en god dag kan jeg drikke te i noe av de flotte kaféerne, og deretter kjøper jeg mat før jeg kjør hjem. Da kan jeg være borte i 1-1,5 time og da tar jeg det veldig rolig for å lade batteriene. Hvis jeg skulle møte noen jeg kjenner og spontant går på kafé eller restaurant utover det jeg selv har planlagt, kan det bli en krasj som jeg får leve med i ukesvis. Smerter, svimmel, dårligere søvn, kvalme og så videre. Det gjør noe med et menneske når en må leve med slike symptom måned etter måned. Jeg ser jeg har glemt et annet symptom og det er konsentrasjon og nærminnesproblmer. Det er en egen lang historie. Og så var det de stunder kroppen vegrer å lyde meg og jeg bare ligger og ikke kan bevege meg.
Det har jeg takk og pris ikke behøvd oppleve de siste 2,5 månedene.

Nå kanskje noen som tenker, var jeg ikke bedre? Joda, jeg er betydelig bedre. Jeg må ikke lengre legge meg ned på ettermiddagene og bare puste og vente inn kreftene. Det var en tid da jeg ikke en gang kunne lytte på musikk ettersom det ikke fantes krefter til det. Når man har vært så dårlig, krever man ikke så mye av livet for å være fornøyd. Er man bedre enn man var, da er det bra.
Jeg lever mye i nuet, og så lenge jeg er i balanse og ikke gjør for mye går det bra. Jeg er ikke en person som er passiv. Det er ikke meg det. Jeg ønsker å få ut det beste av dagene og det er det som fungerer best.
Så derfor må jeg fortsette å disiplinere meg gjennom sunde rutiner. Det finns ingen annen veg å gå.


fredag 13. mars 2015

Femti nyanser av ...?

Bestselgeren "Fifty shades of Grey" har blitt film, og med det satt i gang diskusjoner i sosiale medier. Jeg har ikke lest bøkene før filmen kom ut i offentligheten, men når jeg leste reaksjoner og kommentarer på forskjellige steder, våknet psykologen i meg. Nå har jeg lest dem, og jeg mener det er viktig å reflektere kring handlingen.
Når jeg leste om bøkene på Itunes, undret jeg meg over at romanene gikk under erotikk og romanse.
Det er det også, men det finnes annet også som ikke er så erotisk romantisk.



Temaet en vanlig uskyldsfull ung dame treffer rik, pen, og ikke så uskyldsfull mann.
Det er ikke en lett relasjon som Ana kommer inn i. Blir forført og manipulert inn i relasjonen til Christian. Hennes opplevelser i relasjonen pendler mellom himmel og helvete, og hun blir usikker på seg selv samtidig som hun blir forelsket. Han oppviser sterke "stalker" tendenser når han søker og får frem informasjon om Ana og hennes familie. Han vet hvor hun bor, arbeider, hennes kontonummer, sporer opp hvor hennes mobil og dermed hvor hun er, og kjøper den firma som hun får arbeide i. Når hun besøker sin mor i en annen stat, reiser han til samme by for å treffe henne. Han gir order om å spise og andre ting. Hun mister kontakten med venner i en periode, noe som gjør at han blir en sentral person i hennes hverdag. Han gir henne dyre gaver, som bil, pc og en Blackberry. Han kjøper dyre klær og skor, samtidig som hun blir med i sexleker som blir en ny verden for henne.
Christian får henne å skrive under i et kontrakt, der det står hun ikke får fortelle for noen annen hva som skjer mellom de to og hva hans interesse er.
Han ønsker også hun skal skrive under et kontakt der han er dominanten og hun er den undergivne, noe som ikke blir av. Samtidig prøver han å kontrollere henne, noe som sliter på henne og gjør henne usikker. Hun utfordrer Christian hele tiden, og prøver ut sine egne grenser.
Hans humørsvingninger, og veksling mellom varme, avstand og hardhet forvirrer henne og i mange situasjoner føler hun på en indre alarmberedskap der hun er beredt på at han blir sint på henne og da kjefter på henne. Han er også meget sjalu, og vokter på henne slik ingen annen mann legger beslag på det som er hans.
Hun blir forført av hans omtanke og sjarm, og medfølelse mot ham når hun får lære om hans helt forferdelige barndom. Hun tviler på at hun kan leve opp til hans behov og bruker mye tankeenergi på det. Hun blir såret og trekker seg tilbake, men han søker opp henne igjen.

Ana prøver å hjelpe han med å gi betingelsesløs kjærlighet og sier hun alltid kommer å stå kvar ved hans side.

Det er ingen liten forpliktelse med tanke på den alvorlighetsgrad av hans forstyrrelse, noe som han er bevisst på. Det er nemlig ikke små krav som hun da prøver å leve opp til.

Når jeg leste den første boken "Fifty shades of Grey" var det mange alarmsignaler som "hørtes". Hvor mange er det som jeg har hatt i psykologsamtaler som opplevd liknende ting?
Menn og kvinner står i liknende situasjoner og når de ikke orker det her mer søker de psykologhjelp. Det er ikke bare voksne som står i det, men også barn. Som Ana erfarte får mange familiemedlemmer oppleve humørsvingninger, kontroll og senere også fysisk vold. Det er slik mange voldelige relasjoner begynner. I starten gir han henne mye oppmerksomhet, gaver, romantikk og andreting der hun føler seg elsket og verdifull.
Akkurat som i boken blir man forelsket i de gode sidene, og tenker han er egentlig snill. Hvis jeg elsker han nok blir han sikkert bedre. Dessverre er det slik at kjærlighet ikke løser alt. Det finnes en grunn til at psykologer og psykiatere har mye å gjøre.
Hvis en mann eller kvinner prøver å kontrollere sin partner, og partneren gjør hva den kontrollerende krever, er angsten fremdeles der. Angst og sine kan være drivkraften, og det løses ikke gjennom at partneren gjør hva de sier. Det er ikke nok med kjærlighet. Det å gi etter kan gjøre situasjonen vondt verre, fordi grunnproblemet kontrollbehovet ikke er løst. Problem kan bare løse der de kommer fra. Det løses ikke av at noen annen gjør si eller så. Det er altså ingen annen som da har ansvaret, utom muligens en overgriper fra fortiden. Det er opp til enhver av oss å ta ansvar fr oss selv. Det er så lett å tenke, det er synd om han/henne som har hatt det så fælt, og det kan det være.
Men det betyr ikke at det en løsning å ta på seg "fosterforelderjobben" med å "fix" sin partner eller forelder. Og det finns de om kan få mer selvtillit gjennom varme fra noen annen. Hvis jeg tilpasser meg situasjonen, blir det sikkert bedre. Men det er en veg mot å kvele seg selv, til man ikke står ut lengre. Det er ikke for alle.
I boken utfordrer Ana Christian gang på gang. Det kan også bli en runddans. Jo mer den ene prøver å kontrollere den andre, jo mer vil den andre gi motstand for å ikke føle seg kontrollert.


Jeg tenker det blir feil å sette "merkelapper" på leserne som liker "Fifty shades og Grey leserne som i den her Youtubefilmen. Samtidig er det viktig at vi som har møtt mange med traumatiske erfaringer setter lyset på en del ting.
De spør om hvordan leserne hadde opplevd Christian hvis han hadde lav inntekt og begynte å følge etter en person og å kontrollere den samme.

Nå ble relasjonen utviklet i bøkene der man opplevde Christian som snill, og i eventyrenes verden er alt mulig. Men relasjonen også da kan ikke være enkel, noe som kommenteres i boken om at Ana får høre at hun klarer han bra.
Hvis man tenker at Ana hadde vært en ung dame med en traumatisk bakgrunn og at hun ikke lært seg at hun hadde hatt rett til å ha grenser, hvordan hadde relasjonen vært da?

Det er opp til oss selv hvordan vi ønsker å leve våre liv, og mange står i vanskelige relasjoner. Mange føler seg stigmatisert og skammer seg over hvordan de har det med sine nære og kjære. De trenger varme i stedet for å bli dømt, og kanskje kunnskaper om den dynamikk de står i. På den måten kan gjøre et mer bevisst valg.

Her er et utklipp på Sanna Ehdins tanker om 50 nyanser av helvete.

"50 nyanser är en kombo
av klassiska sagor, vilka i sin typ baseras på arketyper. Askungen, en fattig och anspråkslös kvinna, möter Prinsen och lyfts upp till hans fantastiska miljardärsnivå. Bara det att han inte är en prins, utan en groda som hon ska kyssa för att kunna förlösa prinsen. Som vi ju vet finns där inne, för den sidan är framme ibland när han visar värme och omtanke. Eller så vill vi se prinsen, och lurar oss själva genom att framhäva den.
Det är ett mycket förföriskt upplägg
, men tyvärr är Mr Christian Grey inte ens en groda utan en ful reptil med vassa huggtänder, och han gör henne illa ordentligt flera gånger. Första delen av trilogin slutar i såväl yttre som inre smärta och tårar för den kvinnliga huvudpersonen Anastasia.
Det ligger en enorm lockelse
i denna klassiska myt för mängder av kvinnor – som vill förena och skapa helhet där det är trasigt – och kvinnans medicin heter Kärlek. Det är dock ett livsfarligt koncept när man stöter på en addict, en sjuklig beroendepersonlighet som är aktiv i sin last. Men ingenstans i kulturdebatten berörs det perspektivet, eller dess allvarliga konsekvenser.
För ju mer beroendepersonen
utövar att sitt sjukliga begär – sex, alkohol, droger, tablettmissbruk, spel eller vad som av intensiva droger som kickar deras sjukliga sida – desto värre blir det. Personens sjuka sida får näring och växer. Anastasia sugs ovillkorligen in i hans magnetfält och efter ett tag kretsar allt kring Mr Grey och hans behov. Vad som ger honom pleasure, eller inte, och hon vet aldrig vilken sida det är som är framme. Han bryr sig heller inte om vad hon vill ha, en vanlig pojkvän och inte att bli plågad, utan han går in för att ”träna” henne att svara mot hans behov. Detta beskrivs betydligt tydligare i boken än i filmen.
Inom den professionella behandlingsvärlden
kallar en del detta beteende för den röda och blå hunden, där den röda är den sjuka sidan med kontrollförlust medan den blå hunden är den friska, goda sidan. Det är den Prinsen som Anastasia ser och vill se mer av, men genom att följa med och stimulera hans begär sker precis tvärtom. För beroende på vilken sida man matar så växer den blå hunden – eller den röda hunden (huggtandade reptilen).
Det är lätt att dras in
i detta; att förälska sig i en spännande person och sedan bli hooked på att ”fixa” honom eller henne. Det är klassiskt medberoende, där man alltmer glömmer sig själv och sina egna behov och uppmärksamheten fokuserar på den ”röda” partnerns behov. Det är inte friskt någonstans, och tyvärr vanligare än vi tror."

Et annet utklipp fra  Katerina Janouch sin blogg:

"Min kritik av Fifty Shades handlar inte så mycket om att det är bok som är usel rent litterärt, ej heller egentligen om att vissa gillar bdsm. Min kritik handlar om den tröttsamma skildringen av kvinnan som värnlöst våp som blir sexuellt frälst genom att bli ägd, styrd, kontrollerad och dominerad av en – tadaaa – MAN. Min kritik handlar om att stalking och tyranni ursäktas med att det handlar om “kärlek”. Jag gillar inte att en kvinna utplånar sig själv för att bli en snubbes leksak. Och att det i sin tur trollbundit en hel värld. Det får mig att vilja spy, ursäkta språket.
Har vi inte nog av patriarkatet som försöker bestämma över kvinnors kroppar, utseenden och sexualitet  redan? Har vi inte hela samhällen där kvinnor styrs av talibanmän? Räcker det inte med alla dessa kvinnor som våldtas och mördas av sina män eftersom dessa kvinnor vägrat inordna sig, vägrat låtit sig kontrolleras? Ja, jag drar det till sin yttersta spets här men egentligen handlar det om samma sak, bara det att i FS-trilogin är Christian Grey rik och snygg och Anastasia är söt och ung och oskuldsfull. Men spelet är urgammalt och taktiken densamma. Mannen ska styra kvinnan och hon ska ge upp sig själv tills hon enbart är hans privata lilla leksak. Ingen annan ska titta på henne (vi gömmer henne i nåt heltäckande tyg för säkerhets skull) eller ännu bättre, skär av henne halva fittan för att hon inte ska kunna vara kåt.För en kvinnasn sexualitet är fortfarande 2014 en av världens mest hotfulla företeelser för patriarkatet. I religionens namn ska hon bli kysk, nedbruten och ge upp sin lust. (Jag brukar säga hur skulle det se ut om alla världens kvinnor bejakade sin kåthet och sin klitta och låg och onanerade hela dagarna, vem skulle då snyta ungar och laga mat? Inte undra på att kvinnors kåthet och sexuella power – som är grym om den släpps fri – är en mardröm för alla patriarker världen över och det mest sataniska i alla världens stora religioner.)
I FS får vi en ganska enkel förklaringsmodell. Christian är det egentligen rätt synd om. Han skruvade sexuella begär utgår från att han försöker bli kvitt sin barndoms trauma. Stackars lilla rika ponke måste få förnedra sin flickvän så hans kvaddade lilla psyke ska kännas bättre för en stund."
Det finnes mange måter å leve på. Det jeg ønsker med det her innlegget er å inspirere andre til å reflektere kring hva jenter og gutter vokser opp i for samfunn. Får de sunde budskap fra vårt samfunn? Hva gjør vårt samfunn med deres selvbilde?

fredag 6. mars 2015

Forgiftet innenfra

Det kommer mye interessante tanker fra forskning på tarmflora og sykdommer. Det er interessant å se på helse og sykdommer fra mange perspektiv.
Det snakkes mye om stress og psyko-somatikk. Jeg ønsker å få frem et annet perspektiv, og det er somato-psykisk. Maten vi spiser påvirker ikke bare kroppen, men også psyken, hvordan skulle det kunne være noe annet når psyke og kropp er et?
Jeg leste et innlegg i forskning.no . Et utklipp fra innlegget:
"Ideen om autointoksikasjon – altså en forgiftning fra innholdet i tarmen – er slett ikke ny. Den er faktisk så gammel at den har vandret langt ute i vanryets utmarker i nesten hundre år.
Men nå står den altså nok en gang ved døra, ledsaget av tre norske tarmforskere.
I de siste åra har det nemlig dukket opp stadig flere forskningsresultater som antyder at tarmfloraen kan ha mye å si for helsa vår.
Våre millioner av tarmbakterier mistenkes ikke bare for å spille sentrale roller i tarmplager som tarmkreft, irritabel tarm (IBS) og inflammatorisk tarmsykdom (Crohns sykdom og ulcerøs colitt). Forskere mener vi også kan finne årsaker til lidelser som fedme og autisme blant beboerne i tarmen.
Kanskje har de også en finger med i spillet i fibromyalgi og kronisk tretthetssyndrom, mener Jørgen Valeur, Arnold Berstad og Tore Midtvedt, som nylig skrev om ideen i Tidsskriftet for Den norske legeforening.
Men dette dreier seg ikke nødvendigvis om invasjoner av slemme bakterier som vi må knekke med antibiotika. Det kan snarere være omvendt.
Vårt samliv med bakterier og en rekke andre faktorer kan forstyrre et fint innstilt økosystem av mikroskopiske samarbeidspartnere. Det kan være disse forstyrrelsene som gjør oss syke.
Forgiftet av tarmen
- Dette er vyer, mer enn fakta, sier seniorforsker Arnold Berstad ved Unger-Vetlesens institutt ved Lovisenberg Diakonale Sykehus.
Han forteller at det er kjent at bakteriene i tarmen kan produsere eller stimulere produksjonen av bioaktive stoffer – altså substanser som kan påvirke kroppen. I noen tilfeller kan slike bioaktive stoffer virke som en slags gift.
- Jeg tror lidelsene kan skyldes at disse bakterieproduserte stoffer av en eller annen grunn kommer over i blodet.
Stadig flere resultater kobler ulike lidelser, som fibromyalgi og IBS, til en kronisk, lavgradig betennelsesreaksjon i kroppen. Berstad tror nettopp stoffer fra tarmen vil kunne forårsake en slik betennelse.
Hvorfor de slipper inn i kroppen er et annet spørsmål. Kanskje produserer bakteriene mer giftstoffer? Eller kanskje stoffene lettere trenger igjennom tarmveggene?
- Det har vært mye snakk om såkalt lekkasje fra tarmen i forbindelse med ulike sykdommer, men det er ganske håpløst å få gjort ordentlige målinger av dette.

Undersøkelsene som er gjennomført antyder at grupper av mennesker med disse sykdommene har mer gjennomtrengelige tarmer enn friske, men dagens målemetoder er alt for upresise til å undersøke hvordan dette virker hos hver enkelt pasient.
Så var det kanskje heller ikke detaljinnsikt i tarmfunksjonene som først fikk forskerne til å undre på om fordøyelsen kan henge sammen med mange uforklarte plager.
Magepasienter med ME
For Berstad var utgangspunktet egne erfaringer fra arbeidet med mage- og tarmpasienter.
- Av alle pasientene som er blitt henvist til meg på grunn av matoverfølsomhet har 70 prosent også fibromyalgi og/eller kronisk utmattelsessyndrom (ME), forteller han.
Og Berstad er ikke alene om slike observasjoner.
- Vi har vært på samlinger for folk med ME og bedt de som også har mage- og tarmplager om å rekke opp hånda. Nesten alle hendene kommer i været, forteller Ragna Lind fra Universitetet i Bergen.
Hun har forsket på sammenhengen mellom irritabel tarm (IBS) og psykiske symptomer som angst og depresjon.
- Pasientene gråter
- Dette er en misforstått og forsømt pasientgruppe, mener Berstad.
Kanskje også mistrodd.
- Jeg har pasienter som gråter på kontoret mitt fordi de ikke blir trodd. En voksen mann med innvandrerbakgrunn i fortvilelse fordi han opplever at folk tror han er en unnasluntrer.
- Når pasientene forteller legen at de har andre symptomer i tillegg til mageplagene, blir konklusjonen at det dreier seg om psykiatri."

Biologiske funn

Et utklipp fra ME registeret som administreres av overlege Sidsel Kreyberg.
Hun er en meget kunnskapsrik dame, som skriver om ME mye bedre enn jeg har sett noe annet sted.

Det her har jeg kopiert fra ME registeret. Hun skrivet som vanlig meget nyansert og det er en glede å lese hva hun skriver, selv om temaet er alvorlig.

"BIOLOGISKE FUNN
Vær klar over at fysiske forandringer i hjernen, immunsystemet o.a. kan ledsage psykiske traumer og langvarige påkjennninger.
Fysiske funn utelukker altså ikke en psykisk årsak til ett eller flere symptomer. Slike forhold er vanskelig å føre eksperimentelle bevis for hos mennesker, så man må ta dyrestudier til hjelp der man har kontrollerte betingelser og kan skille mellom fysiske og psykiske faktorer, som noen ganger går hånd i hånd både hos mennesker og dyr, enten det gjelder disponerende faktorer, utløsende faktorer eller vedlikeholdsfaktorer.
Studerer man for eksempel immunapparatet hos mus, vil man finne betydelige gradsforskjeller mellom forandringer som skyldes psykiske påkjenninger, uansett hvor alvorlige de er, og fysisk manipulering, for eksempel i form av en påført encefalitt. Å tolke fysiske forandringer som finnes i hjernen eller andre organer, krever derfor omfattende kunnskaper om hvordan disse organene normalt responderer i ulike situasjoner og under ulike betingelser.
Slik kunnskap er ikke alltid tilgjengelig for dem som jobber med slike eksperimentelle studier, men man bygger sten på sten etter hvert som ny viten avdekkes og får etter hvert en oversikt over grenseoppgangen mellom variasjoner innenfor normalen og det som kalles sykdom og biologiske sykdomsmekanismer.
Biologisk påvisbare forandringer utelukker altså ikke uten videre en psykisk sykdomsårsak selv om sykdommen utvikler seg til å bli en fysisk sykdom. Enhver forskningsrapport som kan slå fast biologiske avvik hos ME-pasienter, kan altså ikke uten videre brukes som bevis for at ME er en fysisk sykdom som skyldes ytre fysiske faktorer.
Det nærmeste man kan komme en kontrollert studie blant mennesker, er de såkalt naturlige eksperimentelle situasjonene som vi har sett ved tallrike epidemiske utbrudd, miljøkatastrofer, vaksineeksperimenter og nye vaksinasjonsprogrammer. Da vil man ha mulighet til å sammenligne eksponerte mot ikke-eksponerte, kontrollert for alder og kjønn. Videre kan man se på den eksponerte befolkningen innbyrdes og studere hva som skiller syke fra friske.
Dessverre ser vi nesten aldri at et slikt studiedesign velges. I stedet går man inn med "strenge" kriterier for diagnosen og et vell av ulike utløsende faktorer. De ulike sykdomsforløpene, symptombildene og adferdsmønstrene kan da i ettertid tolkes fritt med tanke på hvilke faktorer som har hatt sterkest innvirkning og som man må arbeide videre med - ut fra behandlernes tolkninger og teorier.
Hos noen er utvilsomt også psykiske faktorer og/eller en uhensiktsmessig adferd med på å forsterke symptomene og forlenge sykdomsforløpet ved ME, og mye av dette kan dessverre forklares med pasientenes møte med systemet i kombinasjon med sykdommens manifestasjoner, der ulike former for kognitiv svikt er et av problemene, og dertil dårlig forstått både innenfor og utenfor helsevesenet. Kommunikasjonen foregår derfor som oftest på systemets eller andres premisser, og pasientene er tapere fra dag 1.
Vi ser også hvordan enkelte aktører både innenfor og utenfor det offentlige helsevesenet utnytter dette forholdet til å forklare ME som en adferdsforstyrrelse som kan avlæres, og der enkelte med tilsynelatende "alvorlig grad" av sykdommen gjenopptar et mer eller mindre normalt liv i løpet av kort tid.
Det er opp til behandlere og coacher å velge ut hvilke pasienter som egner seg for ulike typer av manipulering, men også disse må gjennom en læringskurve og risikerer å påføre pasienter stor skade med sine aktiviserende behandlingsformer.
Dette har vi mange skremmende eksempler på, og disse eksperimentelle behandlingsformene foregår i dag uten noen form for krav til evaluering eller kontroll eller krav om informasjon om hvilken risiko pasientene utsettes for. Tvert om kreves det i en del situasjoner at de syke skal ha gjennomgått "mestringskurs" av ulike valører for å få utløst rettigheter som pasient.
Merbelastningen ved å møte et system som ikke forstår sykdommen, eller som omtolker symptomene og dermed også pasientenes og pårørendes adferd, og feilbehandling som følge av dette, er noe man kan gjøre noe med uten at sykdommen er forklart eller mekanismene er forstått. Dessverre hjelper det ikke alltid å slå i bordet med forskningsrapporter som viser fysiske forandringer. De kan tolkes på samme måte som de syke selv.
Skal man få gjort noe i dag, fordrer det at det finnes miljøer med en sykdomsforståelse som samsvarer med pasientenes egen og som bygger på erfaring med hva som fungerer for alle med dette sykdomsbildet, ikke bare for dem som er alvorlig feilbehandlet og som er påført betydelige tilleggstraumer av sitt møte med systemet eller pårørende som ikke helt forstår alvoret, eller, i noen tilfelle, ikke tror på sykdommen. Dette fordrer også at pasientene benytter sin rett til valg av medisinsk kompetanse og krever å få et tilbud de har en rimelig mulighet til å benytte."

torsdag 5. mars 2015

Det farlige sukkeret

Vitenskapsjournalist Ann Fernholm fortsetter å fokusere på det skadelige sukkeret. Det er viktig å bli mer bevisst hvordan det vi stopper i oss gjør med vår helse. Vi må stå i det her med åpne øyner for å gjøre gode valg i hverdagen.
Jo mer jeg lærer meg om hva sukker gjør med kropp og sjel, jo lettere er det velge en sukkerfri veg.

Det trengs penger til kost forskning. Legemiddelsindustrien skal være vinstdrivende og kommer ikke å satse på  forskning som kan resultere til at de ikke kan selge medisiner.

Det her sier Ann Fernholm på kurera.se:

"En som vill ta upp kampen mot sockret – och en gång för alla utreda vilken inverkan det har när det gäller uppkomsten av olika sjukdomar – är vetenskapsjournalisten och författaren Ann Fernholm.
 

Det är dags att vi börjar ta sockrets skadeverkningar på allvar, menar hon. Och ger samtidigt tips på hur vi på mest effektiva sätt kan minska – eller helt bli av med – vårt sötsug.
Vi svenskar blir mer hälsomedvetna – men skär ner särskilt mycket på sockret, det gör vi inte.
Hela 45 kilo får vi i oss per person och år. Men vad gör socker egentligen med våra kroppar – och varför är det så onyttigt för oss? Ann Fernholm har svar på tal.
– De nya teorier som växer fram handlar om att stora doser av sockerarten fruktos drar igång en farlig fettbildning i levern. Det vita sockret, sackaros, består av fruktos och glukos. Fruktos finns också i frukt, men i lägre doser, berättar hon.
Allt fler får fettlever
Hon fortsätter:
– När vi äter mycket vitt socker är det lätt att vi överkonsumerar fruktos. Det verkar i längden kunna leda till att levern blir förfettad. Enligt vissa rapporter från USA har i dag 1 av 10 ungdomar sannolikt fettlever. Tidigare drabbade fettlever nästan bara alkoholister.
Grogrund till många sjukdomar
Hennes bok “Ett sötare blod” handlar om hur ett högt blodsocker och en hög nivå insulin i blodet sannolikt driver flera av de sjukdomar som är kopplade till bukfetma: hjärt-kärlsjukdom, demens och cancer. Många forskare menar att en hög insulinnivå i blodet är en orsak till varför bukfetma ökar risken att drabbas av vissa cancerformer, till exempel bröstcancer och tarmcancer. En del forskare menar även att Alzheimers sjukdom borde kallas för typ 3-diabetes eftersom hjärnan bland annat har blivit insulinresistent.
– En kost som sänker blodsockret kan utifrån ett rent teoretiskt biokemiskt perspektiv dämpa utvecklingen av dessa sjukdomar, men detta är aldrig undersökt med bra vetenskapliga metoder, säger Ann Fernholm.
Kräver högre kvalitet på kostforskningen
När Ann Fernholm, i sitt jobb som vetenskapsjournalist och författare, gör research har hon ofta granskat kostvetenskapen och hon säger sig ofta bli enormt frustrerad över bristen på bra kostforskning. Därför har hon nu varit med och grundat en fond för kostforskning: Kostfonden. Det är dags att en gång för alla utreda sockrets skadeverkningar, menar hon.
– Målet är en högre kvalitet på kostforskningen och att fler studier genomförs som kan komma patienter till nytta. Det är viktigt att utreda till exempel om en insulinsänkande kost kan hjälpa till att bromsa cancertillväxt.
– Det är dags att vi börjar ta den forskning som visar att sockret sannolikt skadar kroppen på allvar."