Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

søndag 31. juli 2011

Kjærlighet er fravær av ondskap!


Kjærligheten rommer ingen ondskap. Ondskap er fravær av kjærlighet.
Da er det ikke rart at vi sliter mellom denne dualisme, når vi møter begge deler i livet.
Ont og godt. Kjærlighet og ondskap.
Det er til tid å tenke etter veldig nøye. Hva blir konsekvensene av våre valg?
Det er lett å tråkke feil når vi handler i affekt!
Vi har sett en del av det den seneste uken. Det er ikke forbausende. Det er fullt menneskelig!
Mer imponerende er det når forskjellige personer med meget traumatiske erfaringer, kort tid etterpå viser en stor visdom. Et meget kjent eksempel er når et ungt AUF-medlem i et intervju på CNN ble spurt om de nå ønsket å bekjempe terror. Hennes svar var: "Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen" ♥ ♥ ♥
Jeg tenker på de personer som hetset og skremte innvandrere en stund etter bomben eksploderte i Oslo. Hvor er kjærligheten?
Ungdomer som presis har vært i helvetet viser mer kjærlighet, enn andre som ikke var i nærheten. Hva er det for speilbilde som holdes frem mot oss andre? Hva er det for følelser som skjuler seg i den sårede folkesjelen? Hvordan skal vi få fred når vi gjemmer på så mye sinne? Hvordan lever vi i kjærlighet, når dert finns så mye sinne og frustrasjoner under overflaten?
Folket har vist en fantastisk vilje til å velge kjærlighet, samhold og åpenhet. Det har vi sett i de fantastiske rosentogen over hele Norge. Som svensk i Norge mener jeg at det kan nordmennene være virkelig stolte over! Det har vært så mange fine taler fra flere hold! Gatene i Oslo var fulle av Kjærlighet! Det har vært flere som har satt ord på følelser. Det har vært bra.
På internet har jeg også observert frustrasjoner og sinne. Det er også en viktig del av det som skjer. Hvis vi skal leve i et fredeligt samfunn, da trenger hver og en av oss se inn i vårt eget grums. Vi trenger å arbeide med oss selv for å leve mere harmoniskt. Det er vårt eget ansvar å se hva vi selv bidrar med til det følelsesmessige fellesskapet. Det finns sinne mot ABB, og det er en naturlig reaksjon. Det er naturlig å føle raseri i en slik situasjon. Da er det tid for å gå langsomt, fordi det kan være fort gjort å tråkke feil. Det er lett  gjort å agere ut det, og å si og å gjøre ting som ikke er så hyggelig å stå for etterpå.
Kjærlighet og sorg hører sammen. Den som vi elsker, savner vi når vi ikke lengre kan møtes.
Når vi er i sterk affekt, da er det fort gjort å miste kontakten med kjærligheten, selv om det går å forstå.
Et velkjent sitat fra "The Course In Miracles" er : "Vil du ha rett eller vil du være lykkelig?"
Det er en setning som kan føles som veldig krevende, samtidlig som veldig viktig.
Vi har ett indre arbeide å gjøre mot indre fred.
Det er kjærligheten som overvinner ondskapen!

lørdag 30. juli 2011

Brobygging

Det snakkes mye om å ha et samfunn der vi holder sammen idag. Og samholdet har vært godt de seneste dagerne. Jeg har snakket med innvandrer som nå føler seg lettet over at de ikke var en muslim som gjorde det her angrepet på norsk demokrati. De er forferdet over det som har skjedd. Hvordan kan noen skyte ungdomer, barn?
Norske muslimer var redd for at det skulle vise seg at terroristen var en galen muslim. Da tror de at det skulle være store problemer. De opplevde at det ble en hets mot muslimer bare en time etter bomben small. I Oslos gater ble muslimer hetset fordi de var den de var. Alt det stoppet opp når det viste seg at massmorderen var nordmann.
I stedet ble det en katastrof som berørte alle. De som døde var av forskjellige nasjonaliteter, og sorgen ble felles.
Hvor fikk ABB inspirasjon til sin forferdelige menneskesyn og sine handlinger?
Hvordan ser man på muslimer i Norge? Det er en del grums å finne, ikke minst på internet. Det kommer i dagerne frem muslimhets på blant annet internet og man lurer på hvis det finns fler ABB der ute som er kapabel til det samme som skjedde for en uke siden. Jeg ser at svenske aviser lurer på det samme.

Dialogen mellom kulturer er veldig viktig, der man kan uttrykke hva man føler for hverandre og samtidlig høre hvordan man selv oppleves. Jeg fann en slik blogg den her uken der forskjellige personer hadde en diskusjon rundt de her spørsmålen. Hennes nickname er Brobyggern . Hun er urprungligen fra Iran, og har i sin blogg skrevet hvordan hun har opplevd den seneste uken. Kommentarfeltet viser en debatt som trengs. Vi trenger å lære av hverandre og om hverandre for å fortsette leve sammen i fredlige tilstander. Det er når vi ikke snakker med hverandre og er interesserte av hverandre som grumset vokser. Vi trenger å spørre hverandre "Folk sier det og det. Hvordan er det egentlig?" Hva synes du?
Man får interessante svar.
Jeg har ved et flertall tilfeller snakket om terrorisme med mine tyrkiske venner. Det har lært meg deres syn på selmordsbombere og terrorisme. De ønsker like lite som vi å assosieres med terrorisme! De mener at man må være syk i hodet hvis man blir selvmordsbombere eller annen type av terrorist. De tenker at det finns bakmenn som lyver om koranen og hjernevasker ungdomer til terror. Noen sier at terroristen ikke har noe eget liv og derfor vil ødelegge for dem som har et liv. Noen sier at Islam er for friske mennesker, ikke syke. Jeg har snakket med kurder som har samme tanker. De sier at de er sinte på de land som sponsrer terrorister med våpen og penger. Jeg har truffet iranere som sier at religion kan være meget farligt.
Jeg tenker at ideologier og religion kan være farlig hvis man ikke ser opp. Når man tenker at sin egen gruppe er bedre og former enn de som er utenfor, da kan vi ha begynnelsen på noe riktig farlig.
En sterkt troende eldre mann som vi kjenner i Tyrkia sier at vi må se er for menneskeheten og å handle deretter. Å døde og å traumatisere mennesker er ikke riktig. Det skader menneskeheten, sier han. Vi skal åpne våre hjerter, og hjelpe hverandre og å ta vare på naturen, sier han. Vi er kommer alle fra Adam og Eva og er derfor alle slekt med hverandre.
Det her påminner meg om hva jeg har lært meg om hva ursprungelige amerikaner står for. We are all related!
Den nyåndelige bevegelsen står for det samme.
Vi må se hva vi har felles mellom folkene. Det er der vi må begynne. Vi har allerede mange brobyggere og trenger enda flere. For barna sin skyld!

fredag 29. juli 2011

Det er tid for å gå langsomt, være der vi er og å tenke nøye!

Hele Norge er i sorg, også Hamar!
Det har vært en tung uke, og mange smertefylte bilder og fortellinger. Hele landet har vært i sjokk og sorg. Det har også påvirket meg, og jeg har vært sliten av alle opplevelser. For å få mere energi hat jeg valgt å se filmer og å lest bøker som har handlet om kjærlighet. Det har hjulpet meg å slappe av og å få mere energi til å følge med på nyhetene. Hele verden følger med på hva som skjer i Norge. Våre tyrkiske venner har kontaktet oss og vist at de bryr seg. Ingen kan begripe hvordan noen kan planere og henrette barn på et barneleir. Jeg snakket med en indian idag som ikke heller kan forstå hvordan man kan fullføre noe slikt. Murderen kan ikke ha noe hjerte!


Det er ikke den første gang som jeg har møtt ondskapen. Hva er det som gjør at en person velger å gå over grensen? Det pleier å være traumer og alvorlige forsømmelser i bakgrunnen, men det er ikke hele forklaringen. Det er mange som har vært gjennom traumer, men som velger kjærlighetens veg. Noen velger ondskapens veg og velger å tråkke over en grense. De går over den grensen som handler om å drepe. Det er ikke lett å forstå meningen med en slik handling, ettersom vi ikke deler den meningen.Når vi ikke deler den meningen, da  blir den meningsløs for oss. Ikke desto mindre må vi lære av det her for fremtiden.
Det er mange som har reagert med sinne og hat. Jeg kan skjønne det, fordi jeg har også vært der. For flere år siden ble en 10-årig jente i Sverige, Helen, kidnappet, grovt mishandlet voldtatt og murdet. Hun levde i flere dager, men fikk ikke mat og drikke. Det traumatiserte et helt samfunn, ja hele Sverige ble rystet. Jeg var så forbannet når jeg tenkte på hva den her onde mannen hadde gjort med Helen. Jeg fantaserte om at han fikk smake på en liknende behandling selv. Samtidlig var jeg meget redd. Han var ute noen sted og vi visste ikke hvor.
Når vi er med om forderdelige ting, så får vi veldig sterke sterke reaksjoner selv. Jo mer hat og raseri, som voldsmannen har vist mot sitt offer, desto sterkere reaksjoner blir det hos den som betrakter. Kanskje er det våre speilneuroner som er med her. Det er dem som hjelper oss med empati og sosiale kompetanse. Man kan også snakke om en projektiv interaksjon, det vill si en interaktivt tvingende reaksjon.
Det påvirker oss når andre lider. Det berører oss! Vi lever ikke i et vakum.
Det har vi tydelig vært vitne til den seneste uken. På mandagen var det fantastiske rosentog i hele Norge. Jeg såg på tv og såg et Oslo som jeg ikke tidligere sett. Det var roser, varme og kjærlighet og så fine taler. Folkesjelen har fått et styggt sår, og den trenger mye kjærlighet. Den her kjærligheten produseres i våre egne hjerter! Når så mange hjerter samles, bilder vi et stort kraftsenter! Kjærligheten er det store kraftsenteret som starter helbredelse i våre hjerter. Det er det her som healing egentlig handler om!
Vi er heldige som akkurat nå har Jens Stoltenberg som statsminister. Han har vært en god samlende kraft, som har hjulpet oss å sette et konstruktivt mål og satt ord på hvordan vi skal begynne helbredelsesprosessen. Det at han har satt ord på ting er veldig viktig, for å løse opp sjokken og å være i sorgen. Det at han har oppmuntret til fysisk kontakt er også veldig viktig. Det hjelper oss til trøst på ikke verbale nivåer. Fysisk kontakt frisetter velvære hormoner som hjelper oss til å slappe av og å være i oss selv. All den fine musikken når oss på både verbal og ikke verbal nivå. Vi har en statsminister som har kontakt med både hjerne, hjerte og mage.
Norge har også en klok konge og en klok kronprins. Deres taler har også vært veldig viktige, og trøstende. Det må ha vært veldigt vondt for Mette Marit med tanke på at hennes stebror er drept, og hennes stenevø har opplevd helvetet på Utøya. Samtidlig har hun hatt offentlige oppdrag mitt i alt.
Det gjør vondt å tenke på hvordan de hadde det på Utøya. Det er rett og slett hjerteskjærende!

For noen år siden traff jeg en dame som hadde overlevd Auschwitz. Hun sa at det er kjærligheten som overvinner ondskapen! Norge har begynnt veldig bra, og det skal vi fortsette med. Vi fortsetter å følge kjærlighetens prinsipp, ikke bare for å motvirke ondskapen, men fordi vi ærer livet. Barnen er fremtiden!
For deres skyld ærer vi livet og kjærligheten! Vi skal tenke nøye gjennom hva vi ønsker at de skal tenke om våre valg idag. Hva ønsker vi at de skal tenke på oss i fremtiden, og det arv vi gir dem?

søndag 24. juli 2011

Jeg vet hvordan det føles når trygghetens broer brennes!



Vi  har opplevd terror i Norge, og får katastrofen inn i våre stuer.  Vi blir påvirket. som vitner reagerer vi på det som vi ser. Hjernen kan ikke skille mellom fantasi og virkelighet. Derfor er det lett å føle det her fysisk på kroppen. De av oss som har opplevd egne katastrofer blir påmint om våre egne traumatiske minner.  Det gjør også jeg. Det som skjedde på Utøya berører meg veldig. Jeg minns hvordan jeg selv lyttet etter stegen og hvor redd jeg var. De på Utøya opplevde det her i mange lange minutter og var virkelig i livsfare. Det må ha vært et helvete på jorden. Når jeg var vitne til barnekidnapningen opplevde jeg det som å være mitt inne i en skrekkfilm. Forskjellen var at her kunne jeg ikke stenge av filmen. Jeg måtte bare gjennom det. De på Utøya kunne heller ikke stenge av filmen. Livet kan slå til når vi er minst berdde på det og på noen sekunder er alt forandret. Jeg husker hvor livredd jeg var og hvordan alt som skjedde tatoverte seg på netthinnen. Jeg husker sjokket etterpå og den handlingslammelse det ble. Jeg husker godt de kraftfulle følelsesutbrudd som kom etterpå når jeg var trygg. Det var mange sterke følelser og tanker som jeg ikke visste at jeg hadde. Jeg tenkte på 10 årige Helen som fikk et helvete på jorden i flere dager etter hun ble kidnappet. Hun ble grovt mishandlet og voldtatt til døds. Hun fikk ikke noen mat og ikke noe vann. På wikipedia kan man lese om Helenmordet og der har man skrevet sexualsadistiskt mord. Jeg hadde en venninne som arbeidet med rettsobdusentens dotter. Hun hadde fortalt at hennes far hadde blitt hjemme 3 dager etter at han hadde obdusert Helen. Hvis det her er sant, det vet jeg ikke. Det jeg vet er at alt jeg hørte gjorde dype inntrykk på meg. Alt ble plassert i minnesbanken. Det ble en uhyre belastning også for kroppen. Jeg ble forferdelig sliten, men holdt fast ved den normale dagen så godt jeg kunne. Likevel hadde jeg mange fraværstimer og jeg hadde forferdelig vanskelig å konsentrere meg. Tankerne ledet seg tilbake til den her kvelden. Jeg hadde flere samtaler med politiet. Jeg følte på fight flight reaksjoner. En side av meg hadde et stort behov av å fortelle, og en annen ville flykte fra altsammen. Det er en typisk post traumatisk stressreaksjon.
Dessverre hadde jeg ikke bilmerke, bilnummer og farge på bilen. Men jeg gravde og gravde i minnene for å minnes så mye som mulig, for å kunne hjelpe politiet. Den farlige mannen gikk fremdeles fri og derfor var jeg nøye med hvem som jeg snakket med. Jeg var redd at den farlige syke mannen skulle få høre om mig og at jeg da skulle være neste som døde. Å snakke med journalister var i det ikke snakk om. Det var en mareritt!
Det skulle ta 15 år før Helens mørdere skulle bli tatt. Vi gikk lenge i uvisshet. Selv om livet går videre så er den indre alarmberedskapen der, men man venner seg. Man blir veldig observant. Det koster å gå med et høyt indre beredskap i mange år.
Vi vet mye mer om traumer og kronisk stress idag. Kronisk stress svekker hele kroppen. Vi kan få både fysiske og psykiske sykdommer, alle organ påvirkes ned til cellnivå! Derfor reagerer jeg på den debatt som har varit i Norge om ME. Har den kroniske stressen pågått i mange år, da er det ikke bare å skru av stressbatteriet. Alt som har skjedd med kroppen all den tid som den har vært stresset kan ha ledd til mange sykdommer som ikke går å løse med en quick fix.
Nå tenker jeg på alle de er rammet av store traumer etter Oslo bomben og Utøya katastrofen. Jeg håper at de får ordentlig god og kompetent hjelp. Jeg håper at de får føle seg trygge nå. Jeg håper de får grunn til å smile snart. Jeg håper at de snart får en normalisert hverdag igjen. Den skyldige er tatt, og finns det fler håper jeg snart at de blir tatt.
Jeg håper de ikke får høre at de skal snu sine tanker, men kanskje få hjelp til å se lyset igjen.
Jeg håper de ikke bare får høre at de skal tenke positiv, men i stellet får et godt og positivt bemøtende.
Jeg håper at de får mye trøst og kjærlighet.
Jeg håper noen klarer av å være til stede når de trenger å snakke om det som har skjedd.
Jeg håper at de får hjelp til å få ned stressbatteriet inne i seg. Jeg vet hva det koster hvis de ikke gjør det.
Mine allre varmeste tanker går til dem som har det vondt etter den her katastrofen.
Må alt gå dere vel!

lørdag 23. juli 2011

Kraft, vitalitet og kjærlighet

Å holde tilbake sin kraft.                
Å la seg styres av redsel.
Å kvele sin vitalitet.
Å trykke ned og miste kontakten med sin indre kjærlighet.
Å stivne og bli kald.
Å bli kald og å ha avstand til verden.
Å være mye ensom.
Å være tom og tørst på livets kilde.
Å ikke få slukket sin tørst eller å bli mettet fordi kjærligheten, livsgleden har stengts av.
Hvordan skal man føle seg mettet når hjertet er stengt og
kjærligheten som møter en støts bort, ut igjen,
når det ikke finns noen åpning inn?
Kjærligheten, ljuset får ikke komme inn og å lyse opp ditt indre mørker.
Eller tørr du tross alt?
Tørr du å håpe?
Tørr du å prøve?
Tørr du å gi slipp på din redsel og å møte ditt indre mot?
Tørr du?
Tørr du håpe på en lysere fremtid, selv om det ser mørkt akkurat nå?

Det er nå vi står mitt oppe i en prøve. Det er vikig å holde håpets lue tent.
Vi trenger et håp og en tro på at det går bra. Vi trenger en tro på at vi kan.
Det sendes mange gode tanker idag. De gode varme tankene er en stor kraft!
Det er viktig at vi ser det. Det er det som vi styrker oss på!
Det er kjærligheten som bryter ned ondskapen.
Det er kjærligheten som bærer oss.

fredag 22. juli 2011

Husk å pust med maven!

Det er dramatiske bilder som vi ser på tv nå, etter bombeexplosjonen i Oslo. Det må ha vært helt forferdelig å ha vært i det rammede området. En slik sjokkopplevelse glemmer man ikke. Når man hører journalister tale på tv, hører man på stemmene deres at de er i et indrealarme beredskap, og det skulle bare mangle.De indre reaksjonene påvirkes av hva som skjer omkring oss. Slike alvorlige og dramatiske hendelser fremkaller helt naturlig meget sterke følelsesreaksjoner. Når man føler på sterk frykt, da er man ikke i tvil om at kropp og sjel hører sammen. Det er en meget slitsom følelse og tar energi, men det føler man etterpå. I det akutte skjeendet er alarmbeedskapen stor, følelsen av slitenhet trykkes ned og oppmerksomheten og våkenheten er stor. For den som er i et sjokktilstand ser det annerledes ut. Vi reagerer forskjellig og det er naturlig. En følelse som også er naturlig i en sjokk situasjon er uvirkelighetsfølelsene. 
Det er naturlig å være i et stresstilstand i en situasjon som det her.

Vi må huske på å puste med magen nå, for å få ned stressnivået i kroppen. Man fristes til å følge nyhetene på tv hele tiden, fordi vi har et behov av å vite mer. Samtidlig skal vi være klar over at vi mister energi når vi gjør det.
Det er viktig å bevare roen, hvis man kan. Mine tanker går til de som er skadet, døde og alle pårørende. Vi skal heller ikke glemme alle vitner til katastrofen. Vitner får samme symptomer som de som er skadet. Vi vet også at hjernen ikke kan skille mellom fantasi og virkelighet. Kroppen reagerer likt på fantasi og virkelighet. Derfor er det viktig å ikke spekulere for mye. Virkeligheten er sterk nok som den er.

For den som reagerer med sjokk, kan etterpå få sterke reaksjoner som for eksempel mareritt og memory flash backs. Jeg har selv opplevd det og det føles som indre "vulkanutbrudd". Minnesbilder med sterke følelses reaksjoner kommer når en minst er beredt. Det er meget slitsomme reaksjoner. Redsel, sinne og så videre er naturlige reaksjoner.
Det man trenger etter en slik situasjon er mennesklig varme og fred og ro! Man trenger trygghet!

Terrorister ønsker å fremkalle frykt og splittring. Det jeg føler nå er at det skal de ikke lykkes med. Naturligvis er den akutte reaksjonen frykt. Jeg synes at vi skal forene oss og å holde sammen, vilken grupp vi enn tilhører. Vold sprer mørker og redsel. Mennesklig varme sprer lys.
Jeg har selv gjennomgått en sjokk trauma. Jeg var vitne til når 10 årige Helen i Hørby ble kidnappet 1989. (Hun ble utsatt for et sexual-sadistiskt mord.) Jeg kom i sjokktilstand og fikk etterpå meget sterke reaksjoner. Skal jeg velge mellom ondskap og kjærlighet, da er det ikke noen tvil. Selv om vi er redd, må vi velge kjærlighet!
Jeg tenker nå også på alle som levd i krig og som nå opplever en retraumatisering.
Når jeg snakker med mine tyrkiske venner (og kurdiske) i Tyrkia er de enige om at terrorisme er helt feil. De kan ikke skjønne at noen vil døde noen annen. De tenker at om du døder et mennesker, er det som om du døder hele verden. Hvis du redder livet på et menneske, er det som om du redder livet på hele verden!
Jeg velger kjærlighetens kraft!

Følelsenes biologi.

Den 10 februar 2010 skrev Sanna Ehdin, dr. i immunologi, et interessant inlegg i sin blogg.


Den heter Hvorfor uttrykke følelser? Hvorfor er det så viktig for helsa?
Hun skriver at vi trykker ned oss selv når vi trykker ned våre følelser. Man går akkord på seg seg og man setter igang en kamp. Livet blir en strid og det tar krefter. Når følelsene trykkes ned, setter de seg i kroppen, og da gir det på sikt blokkeringer og et nedsatt fløde i kroppen. Det handler om psykosomatikk.
En følelse som ikke uttrykkes reser langs nervbanene, utifra og inn. Hvis vi ikke uttrykker våre følelser trengs det energi for å holde dem igjen. Dette kan skje både bevisst eller ubevisst.
"I kroppen finns hämmande molekyler och impulser för att hålla känslorna och informationen ”nere”. Det är proteinmolekyler som binder sig till receptorerna och hindrar deras koppling till peptiderna. Detta medför att outtryckta känslor kan finnas lagrade överallt i kroppen. De kan till exempel finnas i huden, långt nere i ett organ, i tarmarna eller i nervknutorna vid ryggmärgen." (Sanna Ehdin)

Dette er grunnen til at følelser som ikke uttrykkes kan lede til sykdommer. Hvis man blokkerer sine følelser så blokkerer man det fløde av neuropeptider som trengs for å holde cellenes funktion ved det normale. Receptorene er blokkert og da fungerer ikke flødet av peptider og nervesignaler som de skal. Det skaper blokkeringer på cellenivå og dette viser seg også på organnivå. På lengre sikt kan det gi nedsettelse av kroppslige funksjoner og sykdommer. Da har det blitt en bio-ubalanse.
"Om man trycker ner sina äkta känslouttryck kommer de i stället få utlopp i falsk glädje – i alkohol, droger, sex, matfrossa, nya prylar och kläder etc. Men det leder tyvärr inte till någon äkta glädje utan bara kickar för stunden. Ett bra sätt att veta om det är äkta glädje är att den äkta glädjen ger ingen baksmälla!" (Sanna Ehdin)
Sinne er viktig når man trenger å sette grenser, beskytte seg eller når man må si ifra. Men Ehdin mener at det ikke finns noen studier som viser at vi blir av med aggresjoner når vi skriker, krangler eller gir utløp for dem. Motsatt viser flere studier at det kan lede til økt vrede, av aggresjonsutbrudd og ukontollert sinne.
Når vi løser opp følelsemessige blokkeringer får vi mer kontakt med livsglede og livskraft. De positive følelsene får komme fram i lyset. Redsel hemmer kjærligheten, sorgen som ikke sluppet ut legger en hinne over livsgleden, og sinne stryper det positive flødet og den seksuelle energien.
Sanna Ehdin skriver på bloggen og i sine bøker på en tydelig måte hvordan kropp og psyke henger sammen og at det derfor ikke går å skille de 2. Når vi forstår hvordan det henger sammen blir det lettere før oss å søke nye konstruktive løsninger. Det blir også tydelig hvor helsevesendet henger etter.
Sanna Ehdin skriver blogg på http://www.passagen.se/
Det er lett å google henne. Hun har skrevet flere bøker. Bare 2 stykken er oversatt til norsk. Hun har også hemmeside http://www.ehdin.se/
Jeg mener det er tid for flere oversettelser til norsk!

torsdag 21. juli 2011

Å være på høygir i lang tid kan lede til store helseproblemer.

Når individer har vært i et høyt tempo i lang tid og det tilsynelatende har gått bra, er det mange som ikke skjønner hvorfor det er tvert stopp.

En meget naturlig forklaring til dette er at høy aktivitetsnivå, høyt tempo og å være på høygir, gjør at kroppen produserer stresshormoner.
De her stresshormonene virker som hormonelle bedøvelsesmiddel. Ettersom kroppen er bedøvet så merker man ikke kroppslige signaler som slitenhet og smerter.
Man trenger å gire ned, men merker det ikke. Da kan det også være at det er vanskelig å sove og kvaliteten er ikke særlig god.
Etter en lengre tid kan kroppen si stopp, og man er utmattet. Da har det gått langt og det tar lang tid å komme tilbake.
Et eksempel på det her kan være personer som har flyktet fra krigen. I 90-årene møtte jeg menn og kvinner som hadde flyktet fra krigens Bosnia. De hadde overlevd krigen, konsentrasjonsleir, tatt med seg familje og barn ut ur landet og flytter til det trygge nord. Det lærte seg skandinavisk, byggde opp et nytt hjem, ungene begynte på skolen, de hadde trygg økonomi, og de kunne endelig puste ut. Puh! Da kom kollapsen, slitenheten, de sterke reaksjonene fra krigens traumer. De hadde kommet inn i det følelsemessige helvetet, og orket ikke noe. Hva hadde skjedd? Har jeg blitt gal, spurte de seg. Nei. Det var en naturlig konsekvens av hva du har opplevd. Styrken på opplevelsen tilsvarer styrken på reaksjonene.

Men det er ikke bare traumatiserte flyktinger som får de her reakjsonene. Det får også skandinaver som aldrig har vært i krig. Folk som i hverdagsstress står på og står på, mye jobb, mye ansvar, mye å strekke til, mye indre konflikter, stress, stress....mange blir utbrendt, utmattet, og så videre. Traumer skaper også en økt indre beredskap kronisk stress hvis man ikke får hjelp.
Når det gjelder folk som har hatt et hardt tempo, kan det være mange som har hatt personer rundt seg som har advært dem. Men de har ikke tatt det til seg, ikke følt at det var så ille, eller ikke sett noen utvei. Forklaringen til at de ikke har lyttet på råd, kan ofte være det jeg skrev i det første stykket.
Derfor er det så viktig å stoppe opp og å kjenne etter hvordan man har det her og nå. De fleste kan det om de bestemmer seg før det, Naturligtvis er ikke det mulig når man skal holde seg unna bomber når en er i kriget, men for mange andre kan det være et nødvendig valg.

Det er ikke lett å angre seg når en ligger i graven etter at hjertet har sluttet å arbeide

onsdag 20. juli 2011

Hvordan er det idag?

Allerede gamle Sigmund Freud
I slutten av 1800-tallet skrev Freud en interessant artikel om traumer. Når han lyttet på sine pasienter, satte de selv sine symptomer i samband med de traumer, extrem stress, sexuelle overgrep, grove krenkninger, de hadde blitt utsatt for. Han beskrev i artikelen om de forødende konsekvenser overgrepen hadde på pasientenes psyke. For å overleve i en extrem situasjon splittet kvinnene opp kontakten mellom det bevisste og ubevisste delene. De fortrengte og og benektet det bevisste minnet av det som traumatisert dem. På det ubevisste planet levde traumene sitt eget liv. Kvinnene var i følge Freud ikke bevisst om hva som var orsaken til deres symptomer, de fysiske og psykiske. Freud mente at de her pasientene hadde vært utsatte for et eller flere overveldende, allvarlig traumer tidligere i livet, ofte som barn eller unge kvinner. Fordi de levde i en miljø som var uforstående eller til og med benektende, la de i steden skylden på seg selv og fortrengte sine sår. De trykte ned sin sannhet og dermed seg selv og betalte med sin helse. Hysteri var en reaksjon på pasientens fortrengning og ubevissthetens svar på det her. Allerede da var Freud inne på at helbredelsen besto i å bearbeide de minner som gjorts bevisst. Dermed gjorde man det mulig for pasienten å finne nye måter til mestring for å kunne leve med sine minner.
Dessverre var omverdenens reaksjoner så sterke at Freud begynte selv å benekte sin innsikt. I steden begynte han å snakke om penisavund, og at kvinner derfor fantiserte om sex med familjemedlemmer og så videre.
Freud var egentlig langt føre sin tid, og det hadde et pris ikke bare for ham selv. Det er synd at han ikke klarte å stå fast ved sine tidligere oppdagelser, men han var også ikke mer enn et menneske.

Hvordan er det egentlig idag?
Nå vet vi mye mer om traumer, og mange har stått frem og fortalt om at de vært utsatt for incest og andre sexuelle overgrep. Bevisstgjøringen har vært stor de seneste årene.
Likevel har vi fremdeles en lang veg å gå. De forskjellige Sentrene Mot Incest gjør et stort arbeide her i landet. Det jeg lærte meg når jeg hadde samarbeide med dem er at de sliter med å få inn penger til sitt arbeide, og at de gjør et stort arbeide med å støtte sine medlemmer, brukere. For meg ser det ut til at de som er rammet av incest fremdeles sliter med å bli hørt og forstått i samfunnet, også i psykiatrien. Har jeg rett?nJeg spør meg: Klarer psykiatrien som det gamle hierarkiske system det er å gi de traumatiserte incestutsatte den beroligende trygge hjelp som de så vel trenger for å arbeide seg igjennom sine traumer? Hvordan ser det ut idag? Får de den tid som de trenger for å komme gjennom sine sår? Jeg har selv arbeidet i psykiatrien og møtt mange fine medarbeidere som gjør så godt de kan i de omstendigheter de arbeider under. Det som jeg undrer over er systemet psykiatrien, som også styres av politikere. Opplever pasientene at personalet har fått nok utdannelse om traumer og hva trengs mer av for å øke personalets kompetanse. Hvordan er det med resurser? Når jeg for 12 år siden ardeidet på Sanderud sykehus, var jeg daglig vitne til det pasienttrykk som var på sykehuset. Mange trengte hjelp, hvor skulle man finne sengeplasser til dem. Vilke kunne man skrive ut? Den psykiatriske poliklinikken hadde lang ventetid. Fanns det noen annen som hadde tid å møte de hjelptrengendet? Jeg fikk på morgenmøtene på avdelningen assosiasjoner til tv-serien Lucy show der Lucy og hennens venninne arbeider i en sjokolodefabrikk. Når det løpende båndet går i normal takt, gikk det bra, men desto raskere tempo desto vanskelige å hinne med. Til sist gikk det inte. På tv var det moro, men det var ikke moro å sitte med den assosiasjon i hodet på morgenmøtene. Vi diskuterte mye hvordan det her kunne løses og hvordan gikk det med pasientene? På sommeren når en sengepost var stengt, så ble det i realiteten slik at pasientene tevlet om å være mest suisidal for å fortsette å være innlagt. Vi likte det ikke verken personal eller pasienter.

Kommentarer?
Det skulle være interessant å få kommentarer om det her. Hvordan er det å leve med traumer i HelseNorge 2011? Hvordan er det å arbeide med traumatiserte pasienter i HelseNorge 2011? Hvordan ser fornedringspotentialen ut? Hva mer trengs? Har vi råd med traumatiserte mennesker?

mandag 18. juli 2011

Positivt...

"Tänka positivt handlar även om att mata kroppen med harmoni och då fungerar det automatiska, omedvetna mkt bättre." - Sanna Ehdin
Jeg leste det her på facebook, og tenkte det her kan være interessant å filosofere rundt.
Jeg fikk for noen år siden lære meg at skal man ha en god helse, skal man arbeide for en god gjennomstrømning i kroppen. Vi skal leve så parasympatiskt som vi kan. 
I den lange tid som jeg har vært dårlig har jeg hatt det her i bevisstheten. Har jeg ikke noe annet å lute meg mot, så har jeg likevel den her tenkemåten.
Kroppen viser veg, bare vi gir oss tid til å lytte. 
Jeg har møtt mye stress i livet og har hatt mye nytte av alt som føles avslappende, og som gjør at jeg føler harmoni. Når vi er avslappet, da lander vi i oss selv.
Det er da selvhelbredelsen fungerer som best. Kroppen har egne naturlige selvhelbredende mekanismer, og den trenger fred og ro for at den skal arbeide optimalt.
Det finns mange veger som leder hit. Hva vi velger er vår egen veg.
Hvis vi lytter til vårt indre da vet vi hva vi skal gjøre.

søndag 17. juli 2011

Strømmen?




Livets elv flyter frem, enten vi stever imot eller ikke.
Skal vi gjøre det beste av det, eller...
Ro mot strømmen?
Eller...
Følge med?





lørdag 16. juli 2011

Indre og ytre trygghet

Den indre tryggheten er den viktigste. Samtidlig kan det være godt å være trygg nok å tørre å ha en krykke når marken gynger veldig mye. Balanse mellom å være i sitt eget senter og å slippe en annen inn i sitt liv. Vi utvikles gjennom å speile oss i hverandre! Og vi styrkes gjennom å være i vår egen stillhet!
Utfordringen er å søke for å finne den indre tryggheten!




fredag 15. juli 2011

Nye øyne


Pilgrimsresan sker i vår inre stillhet, och vi ser oss sjælv och værlden med nya øgon.



torsdag 14. juli 2011

Kroppens visdom




Det et snakkes mye om å tenke positivt idag. Det ser ut til at mange forveksler det med å bare se de positive tingen i livet, og å trykke ned resten. Jeg har møtt mange som har tenkt "positivt" til de kollapset.
Det som da kan ha skjedd er at man har fokusert på positive tanker og følelser og å benektet, trykt ned kroppens signaler. Man kan si at man har hatt fokus i hodet og kuttet av kontakten med resten av kroppen. Når det skjer er vi ille ute.

Vi kan for eksempel ikke møte et emosjonellt problem med bare intellektet. Vi kan alltså ikke overstyre følelsene med våre tanker. Hvis vi prøver på det da trykker vi ned oss selv.
Følelsene er kompassnålen som viser hvor vi ferdes i livet, og det er viktig å ta de signaler som kroppen viser oss på allvar.  Det er i kroppen vi føler, og derfor får vi vite mye når vi lytter på kroppen. Når vi lytter på kroppen kanskje vi ser at vi må ta en ny ferdretning i livet.
Det er ikke positiv tenkning hvis du sier at du burde ikke være lei deg nå, ettersom du har, mann, barn, og god økonomi hvis du egentlig er deprimert. Det skaper bare mere skyldfølelser og spiralen går nedover. Det som er mest positivt når en er deprimert er å lytte på seg selv, gi seg trøst, snakke med noen, og å gjøre noe hver dag som er moro.
Det som jeg ser på som positiv tenkning er altså de tanker som leder til en konstruktiv atferd!
Det er positivt når man gør ting som gir en glede, lettelse, og avslapping. Det er også positivt å søke seg til ting som gør at man føler seg rak i ryggen, og som får en til å føle mere energi.
Likeså er det ikke nok å si til en person at de må tenke positivt, noe som kan uppleves som både kravfyllt og avvisende. Det er bedre å være forstående hvis man kan, aksepterende, gi varme og trøst, inspirere til noe positivt med mere. Da er det forstås viktig å selv føle og tro at man har noe å gi. Vi kan oftest mer enn vi selv tror.
(Det er viktig å tenke på at to venner som begge sliter veldig vondt, kan ha vanskelig å inspirere. Det blir som om 2 drunknende personer skal redde livet på hverandre. )

Kroppen viser vegen bare vi tar oss tid å lytte. Det kan være vanskelig for den som tidlig i livet har lært seg å trykke ned sine følelser. Ting tar tid, og slik er det. Det er en lang process og meget lærerik. Det er viktig å observere seg selv i lang tid. Hva gir meg energi og hva taper meg for energi? Det her er en livets skole som gjør en klokere.

For meg handler det om at ha kontakten åpen mellom hode, hjerte og mage. Alt hører sammen! Når vi får et helere sammenheng, er det mye enklere å møte livet og dets utfordringer.

søndag 10. juli 2011

Det finnes vitenskaplig grunn for homeopati, ifølge nobelpristakeren Luc Montagnier!

Nobelpristagaren Luc Montagnier chockade omvärlden – Finns vetenskaplig grund för homeopati

"Montagnier som fick nobelpriset 2008 för sin upptäckt, kopplingen mellan AIDS och HIV, höll föredrag om lösningar innehållandes patologiska bakterier och virus, inklusive HIV-viruset. Han berättade att DNA sekvenser från dessa mikroorganismer kan avge ett spektrum av lågfrekventa elektromagnetiska vågor, som påverkar vattenmolekyler att klunga ihop sig i speciella nanostrukturer."

"Han sade också att det var möjligt att vatten kan ha förmåga att minnas ett ämne som har varit där, även om man har spätt lösningen så mycket att all materia av originallösningen är borta."

mandag 4. juli 2011

Gaven, det er å gi!

Det er en glede i skapende av glede hos noen annen,

et medmenneske, en kjærlighetsfull handling i ønske av å gi godhet.
Ja, så betydningsfull er du!
Du er en skapende kraft i kjærlighetsfull ånd.
En inspirasjon til glede og varme.
Gjennom å leve din godhet, er du godhet.
Ja, da er du faktisk kjærlighet!

Det er lett gjort å glemme hvor helsesomt det er å kunne gi noe til noen annen. Når vi tenker oss et barn som skal overaske noen i familien med noe koselig, da ser vi ofte hvordan det lyser om dem. Det er sunt for oss selv også når vi gir. Kjenner etter i kroppen hvordan det føles å tenke på å gjøre noen annen glad. Visst føles det godt! Allerede når vi gir, da produseres det velvære i kroppen.
Hvis vi tørr å ta til oss gaver, kjærlighet og varme fra vår omgivelse, da føles det også veldig bra.
Hvis vi tørr å åpne våre hjerten for å gi fra hjertet og ta til oss varme inn i våre hjerter, hva skjer da rent fysisk. Kjenn etter! Selv føler jeg varme i hjertet. Det føles varmt! Hva skjer da med den fysiske blodgjennomstrømningen?
Hvis vi da stenger våre hjerter fordi vi er redde, og derfor ikke gir eller tar til oss varme. Hvordan føles det fysisk, og hvordan kan det bli fysiskt?
Det her er for meg både en spørsmål om helhet, hjerte, åndelighet og helse. Er det noen som tviler på det?

fredag 1. juli 2011

Blogganbefaling: ALS fria Maria.

Den svenske skuespillerskan Maria Eggers er alvorlig syk i ALS.
Hun skriver en fin blogg, der hun forteller om hvordan hun har det.
Hun tar vare på hver dag, er nyforelsket, nyforlovet og planerer og å gifte seg veldig snart. Hun ønsker å fremdeles å stå på benen, og å kunne spise selv på sin bryllopsdag.
Hun vet at døden nærmer seg og er redd for den dagen hun ikke kan snakke lengre.

http://mariafria.blogspot.com/2011/06/aftonbladet.html