Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

tirsdag 28. april 2015

Hva er det for kjemikalier i maten?

Jeg finner mye interessant på YouTube , og jeg får mange forskjellige forslag som kan være interessant. Akkurat nå blir det mye om politikk, helse, både på kristne, muslimske og alternative medier.
I dag lyttet jeg på TrueNews med Rick Wiles, 2 intervjuer, en var professor Lynn Ingram om tørke i vestre USA, og den andre var med dr. Richard Jacoby.

Dere finner radioprogrammet i videon her:


Det var den andre halvtimen som fikk meg å lytte ekstra nøye. Dr. Jacoby snakket om forskning på mat og helse, og hva mat kan inneholde og hvordan den påvirker oss helsemessig.

De snakker først om diabetes og fedme epidemi.
Mange, ikke minst ungdommer, drikker mengder med søte drikker i dag. Sukker skaper inflammasjoner i kroppen. I følge dr Jacoby traumatiserer det og skader nervene i kroppen, samtidlig som blodtilførsel til nervene hemmes. Han advarer mot søtstoffet high fructos corn sirup, som er billig å produsere, men meget skadelig for kroppen. Vi finner det i dag i både mat og drykk. (Nå snakker han om USA) Det smaker godt og skaper avhengighet. Det innebærer man har et konstant sug etter mer.
Søppelmaten inneholder også mye karbohydrater, stivelse som omvandles til sukker i kroppen.
Sukker og mye karbohydrater leder til  høyere insulinnivå, som gir høyere insulinnivå, og det er kroppens hormon som lagrer fett.
Overforbruket av sukker leder for mange til insulinresistens, diabetes, fedme, og andre sykdommer som MS, ALS Alzheimer og annet, i følge dr Jacoby.
Han forteller om national football League har samlet inn penger til forskning på ALS. Fotballspillere har hele 45 % større risiko til å få ALS.
Dr Jacoby setter det i sammenheng med at de spiser mengder med karbohydrater som inflammerer nervene, det senker blodsirkulasjon til kranienerven som blir traumatisert. Det påvirker alle organsystem kroppen. Han snakker her også om nerv compression, men jeg følger ikke helt med her.

Han er meget tydelig på at det er sukker og høyt insulin som leder til fedme, ikke å spise fett.
Men det er viktig å spise sunde fetter.

Dr Jacoby var også inne på kolesterol og at han er motstander til Statiner. Studier har vist at høyt kolesterol gjør oss smartere. Jeg tror jeg skal høre etter om det er andre som sier det samme. Kunnskaper er alltid i utvikling, som vi vet.

Kreftceller spiser sukker, og svelter på ketogen kost, mente ham.

Neste tema han kom inn på var Monsantoprodukter. (Hørt om dem kanskje?)
GMO produkter er utviklet for å tåle mer plantevernmidler, her i form av glyfosat.
Dr Jacoby forteller om at glyfosat, en aktiv ingrediens, kommer inn i kroppen via GMO maten og forandrer balansen i magens bakteriefloraen og gir inflammasjoner i nerver og hjernestammen.
Noen som vet noe mer om det? Kan det være sant?
Et eksempel på GMO produkter er majs.
Håper vi slipper GMO produkter her i landet.

Han sier også at man finner kvikksølv både i vaccin og i matproduksjon som high fruktose corn sirup.

Mine øyene ble større og større når jeg lyttet på intervjuet. De ble ikke mindre når han fortalte om at kyllinger får arsenikk i maten sin slik at de ikke sover!

Nå er det her i USA. Det som er i mine tanker er hva vinster i bedriftene bli viktigere enn dyr, natur og menneskers helse. Det her er en kortsiktig tenkning som absolutt ikke er bærekraftig! Tenk hva det gjør med folkehelse. Vi har en pandemi i diabetes og fedme med de sykdommer som følger i sporene av det her.

Bare tanken om hva som skjer med grunnvannet når plantevernmidler brukes år etter år. De som er skeptiske til at det ikke er noen forskjell på økologisk mat og annen mat, har de virkelig tenkt over hva det handler om. Har lest at russerne liker å dyrke sin egen økologiske mat. De er et intelligent folk på mange områder. Det er så synd det har blitt som det har blitt i storpolitikken det seneste året. Jeg tror vi kunne få mye inspirasjon av våre naboer i øst.


tirsdag 21. april 2015

Jeg og min hjerne?

Den svenske psykiateren Åsa Nilsonne reflekterer om ny forskning og innsikter fra synet på mennesket og hvordan psyke og soma er en.

Jeg har gjort noen utklipp fra Fri tanke der du kan lese resten:

"Vilken eller vilka av nedanstående repliker skulle känns naturliga för dig?
– Jag går till gymmet för att träna.
– Jag tar min kropp till gymmet för att träna den.
– Jag går i behandling för spindelfobi.
– Jag tar min hjärna till psykologen för att träna bort min spindelfobi.
– Jag säger till min hjärna att den kan bråka så mycket den vill – nu har jag bestämt mig för att gå ner i vikt, så jag tänker inte bry mig om att jag är godissugen.
– Jag tycker det är viktigt att inte glömma själen.
Det som upplevs som ett naturligt sätt att uttrycka sig för en person kan kännas ovant för en annan eftersom vi fortfarande styrs av vår intuitiva och personliga syn på förhållandet mellan kroppen-­‐hjärnan och jaget-­‐själen. Så brukar det vara när kunskapen om en företeelse inte är så utvecklad – det blir fritt spelrum för skilda uppfattningar och synsätt.
Upptakten till detta Signerat är att senaste tidens neuropsykologiska forskning ger oss nya intressanta redskap för att tänka kring denna klassiska fråga. Min tes är att den nya kunskapen kommer att få dramatiska konsekvenser."

Nilsonne skriver videre:
"För Descartes var själen viljans säte, och den hade evigt liv så att vår personlighet kunde leva vidare efter kroppens oundvikliga död.
Vi känner alla igen den här modellen och även dess knepiga följdfrågor: Hur ska vi definiera mentala respektive fysiska tillstånd? Hur förhåller de sig till varandra? Hur kan de påverka varandra?
Det är här psykiatrin kommer in. Psykiatern har ibland kallats själsläkare, och psykologiska symtom har haft en särställning inom medicinen. Inte bara på grund av sin gåtfullhet – det har funnits många svårbegripliga tillstånd – utan därför att de på något sätt har ansetts höra till den själsliga, okroppsliga delen av människan. Så sent som i början av nittonhundratalet lär Alois Alzheimer ha blivit utskrattad när han presenterade tanken att demens kunde bero på en sjuklig förändring i hjärnan – alla visste ju att det var moraliskt förfall och onani som orsakade symtomen.
Detta har varit ett tragiskt mönster inom psykiatrin. Människor med psykologiska, eller själsliga, symtom har fått ta ansvar för sina bristande förmågor på ett annat sätt än människor med mer uppenbart kroppsliga sjukdomstillstånd.
– Jag har svårt att öppna skruvlock, kan reumatikern säga. Lösningen blir behandling, och/eller hjälpmedel som underlättar.
– Jag har svårt att kontrollera mina impulser; det yttrandet uppfattas på ett annat sätt, som om svårigheten sitter i ”jaget”, och att individen är personligen ansvarig för sin oförmåga på ett sätt som reumatikern inte är. Det uppfattas vanligen inte som skamfyllt att inte kunna vrida av ett lock, men däremot som ett personligt tillkortakommande att vara så impulsstyrd att det går ut över livskvaliteten."

Lengre ned skriver hun:
"Så vad vet vi i dag som vi inte har vetat tidigare? För det första vet vi nu med säkerhet att de funktioner som vi brukar uppleva som aspekter av vårt jag – våra tankar, våra minnen, våra värderingar, våra motoriska förmågor – sköts av olika delar av hjärnan.
Detta löser ett av de stora problemen, nämligen att om det psykiska uppstår ur processer i hjärnan borde vi inte kunna uppleva en konflikt mellan exempelvis vad vi vill (gå ner i vikt) och vad vi tror att hjärnan vill att vi gör (äter choklad). När vi betraktar hjärnan som en samlingsplats för olika motivationssystem, var och ett med sitt anatomiska och funktionella underlag, blir det oproblematiskt att hjärnan kan vilja två olika saker samtidigt.
Jag är övertygad om att vår alltmer sofistikerade syn på hur hjärnans olika delar samarbetar, eller misslyckas med att samarbeta, kommer att leda till ett paradigmskifte. Vi kommer att ersätta den dualistiska bilden av ”jag och min hjärna” med ”mina olika hjärnfunktioner varav upplevelsen av mitt jag är en”. Därmed kommer många till synes olösliga frågor om sambandet mellan kropp och själ att förlora sin relevans.
Och framförallt hoppas jag att vi nu äntligen får en avstigmatisering av människor vars olika hjärnfunktioner sviktar och att vi helt slutar att skuldbelägga personer för nedsatta funktioner som de inte kan påverka.
Då kommer den psykiatriska patienten äntligen kunna bemötas med samma respekt, medkänsla och realistiska krav som den som har vilken annan handikappande funktionsnedsättning som helst.
Hej då, Descartes!"

Åsa Nilsonne, psykiater

http://www.fritanke.se/jag-och-min-hjarna-2015/

Jeg gleder meg også over nye kunnskaper som kan hjelpe personer med psykiske lidelser å møtes av bedre forståelse og mer realistiske krav, noe de er i stort behov av. Når forståelse for psyke og soma er et og ikke kan separeres til "vondt i viljen" eller tro på at det bare er å slutte å tenke på det som vi tenker er negativt finns det nytt håp om å få aksept og adekvat hjelp.
Jeg tenker blant annet på de som vokser opp i hjem der vold og overgrep er hverdagen. Allerede når de begynner å bli voksne er de utslitt. Det kan fort tolkes som angst, noe det også er vanlig med tanke på hva de har blitt utsatt for i mange år. Når barn vokser opp i traumatiske forhold blir de i en kronisk tilstand av fight-flight reaksjoner. Når de senere blir pasienter i psykiatrien kommer de i en situasjon der fagfolkene er i en maktsituasjon og pasientene blir avhengige av fagfolkenes forståelse av deres problemer. Det trigger gamle sår og det kan veldig lett trigge gamle sår og dermed fight-flight reaksjoner hos pasienten. Det er fort gjort som helsepersonell å si noe som trigger flykt reaksjoner hos pasienten, som da raskt svarer med avstand og avvisning. Det kan fort oppfattes om splitting og da tanker man fort personlighetsforstyrrelse.
Med en ny forståelse for hjernen, hjernens utvikling, og hjernefunksjoner kommer man å utvikle nye metoder for å hjelpe pasienten videre. Akkurat nå undrer jeg om Marsha Linehans metode dialektisk atferdsterapi kan ha en forståelse for det her. Noen som vet?
Hvis pasienter og personell har en forståelse for hvilke reksjoner som er å forvente etter årevis med traumaer skulle man kunne ta inn den her forståelsen i behandlingssituasjonen. Kronisk stress kan lede til mye elende hos et menneske. Det påvirker hormonbalanse, immunforsvar, alle system i kroppen ned til cellnivå. Man kan med andre ord få både det vi i dag kaller for somatiske og psykiatriske sykdommer. Når et barnet blir skremt og utrygg kommer de inn i et stresstilstand, og prøver å håndtere det på den måten de der og da kan klare. Reaksjonen blir automatisert og jo lengre tiden går, jo mer årsaken til reaksjonen bli glemt. Da snakker vi om reaksjonsmønstre og når årsaken til dem blir glemt, knytes reaksjonen til nåtid. Når det skjer noe i nåtid, kan det være en grunn til å reagere, men nå blir det overreaksjon. Iblant blir det en reaksjon selv om man i etter klokskapens lys ikke var en grunn til det. Det er også slik at vi fagpersoner sier eller gjør ting som i refleksjoner etterpå viser seg å være uheldige. Da finns det gode grunner til å fortelle pasienten hva man har gjort og at det var feil. Hvis relasjonen holder, kan akkurat det lede til en dypere relasjon der pasienten blir tryggere på terapeuten som er trygg nok til å gjennomskue seg selv og å stå opp for sine mistak.

Når en person har blitt brent av personer omkring seg, kan det bli vanskelig å gå inn i en terapeutisk relasjon og det kan ta lang tid til å våge å åpne seg. Det kalles overføring, som betyr at vi overfør forestillinger fra tidligere relasjoner inn i den nye situasjonen. Med den forståelsen er det lett å se at det ikke trengs så mye som kan trigge gamle fight-flightreaksjoner. Det er jo det de har levd i siden lenge.
Traumer lengre frem i livet, som for eksempel dårlige opplevelser i helsevesenet, kan også lede til fight-flightreaksjoner , dessverre ikke uvanlig.



At motkraften er hjelp til å aktivere fred og ro systemene i kroppen, ser vi nok alle, men er det nok?

For å gjøre det hele vanskeligere er det mange flere faktorer som påvirker våre liv og vår helse. Både stress og mat som ikke er bra for oss kan gjøre oss syke. Alt henger sammen med alt og det er minst sagt en kompleks verden.

Det blir problem for folk når de er syke og man ikke finner noen bio-markører som hjelp til å få en behandling, noe som, jeg selv har vært med om. Iblant ser det ut som man i helsevesenet har for stor tro på våre prøver og utredninger, og dermed automatisk tenker psykisk. Jeg har hatt kontakt med mange som har fortalt de har blitt sykere av gradert trening eller en alternativ metode. Når de har fortalt om det hatt de fått en kommentar som gjør meg nysgjerrig. Jeg har i sosiale medier sett svar som "dere må innse at psyke og kroppen henger sammen". Eh...hva? Hva er det som skjer? Den syke forteller om at de ble syke og andre svarer på et annet spørsmål.
I alle år jeg arbeidet i helsevesenet lærte jeg meg at legene ordinerte medisiner og etter det observerte man pasienten for å se hvordan den syke reagerte på behandlingen. Da fikk man se om medisineringen/behandlingen var bra, og hvis den var det fortsatte man behandlingen, hvis ikke da fikk man tenke om. Hvis pasienten fortalte de be sykere av behandlingen sa ikke legene, du må innse psyken og kroppen er et.
Jeg har også observert folk som holder seg til psyko-somatiske skolen på for eksempel ME gå i forsvar for sitt syn når syke folk kun har sagt de ble sykere av en metode som gradert trening eller LP. Her er det en del projeksjoner oppe. I den situasjonen begynner en polarisert debatt når de som blir sykere av en behandling ikke blir hørt.

Det kommer mer og mer spennende forskning om stress noe jeg har vært interessert i mange år. Det spiller ingen rolle om man er frisk eller syk, sliter med psyken og eller kroppen. Her finns det mye som kan inspirere og gjøre oss bevist over. Alle kan ha nytte av metal trening, meditasjon, massasje, yoga, chi gong, også videre. Det handler om å finne sin egen metode til den helse man har.

Det er så mye viktig forskning i dag om mat som gjør oss syke, feil bakterieflora i tarmen, kjemiske stoffer rundt oss og mye mer. Jeg har ikke sett noen som er tilhenger av psyko-somatikken snakke om den her forskningen når vi snakker om ME. Hvorfor? Det her er ting som i aller høyeste grad påvirker det udelte mennesket! De kanskje snakker om det på kaffepausene, men jeg ser det ikke i mediene. Mens de fokuserer på en spennende stressforskning, får mange, mange av oss tenke på hva som påvirker det udelte mennesket i praksis og dermed søke informasjon på andre arenaer.
Jeg har som privatperson ikke noen problemer med å søke informasjon slik at jeg kan påvirke min helse i konstruktiv retning. Men som psykolog kan jeg ikke stilltiende aksepter  hva som ser ut til å skje. Det er viktig å setter lyset på det her.

Noen som jeg også stusser over er hvordan det nye synet kan fungere som overkjøring av pasientene.
Når de snakker om at de har en fysisk sykdom, får de høre at psyken ikke går å skille fra kroppen. De risikerer å få en stempel at de ikke tar innover seg at psyken også påvirker helsen. Tviler ikke på at personer i ME sekken er slik som de sier, men langt fra alle. Jeg er en stor tilhenger av det udelte mennesket men ikke på en måte der pasientenes erfaringer blir avvist. Ja, vi har sikkert mange i ME sekken som blir frisker av gradert trening, men de som blir sykere da? De risikerer å få en stempel på seg som ikke innsiktsfull og ikke lyttet til. I et slikt møte med helsevesenet, kan syke fort føle på avmakt. Og det er ikke bra for det udelte mennesket.

Jeg snakket med en dame som fikk høre av sin lege, at hun ikke hadde tro på ME diagnosen. Det hun mente var at damen hadde gitt opp og burde steg for steg øke aktivitetsnivået. Det legen indirekte sa var at hun ikke trodde på pasienten. Noen år senere tok damen kontakt med en klinikk der de utredde henne for matintoleranser og der fikk hun svar på hva hun ikke tålte og fikk nå håndfaste råd på hvordan hun skulle spise og ikke skulle spise.

Det er ikke lett for leger og for oss selv å vite hva som finnes bak symptomene når det kan være så utrolig mye bak. Jeg fikk etter mange år vite at jeg slitt med en kronisk periodontitt som raserte både immunforsvar, allmenntilstand og da forstås også rammet meg psykisk. Tenk dere selv å ha en infeksjon i kroppen og å ikke bli fri fra den på mange år! Det var en befrielse å få svar og å bli fri min
fra periodontitt.
Mange syke trenger også hjelp av god forskning for å få en riktig behandling. I mens de venter trenger de hjelp til mestring på den nivå klarer, ut fra det udelte mennesket.

Jeg observerer hvordan en del personer tar definisjonsmakten over ME diagnosen og tror det som har hjulpet dem er svaret for andre også. De "tolker" andres synspunkter som motstand og ikke ønsker å bli friske. De stresser syke folk med sitt syn på sykdommen, og liker ikke når de syke trekker seg unna. Det de gjør er å skape negativ energi hos syke folk, og det er det minste de trenger. Det her rammer naturligvis også det udelte mennesket negativ.
Jeg har i mange sammenheng sett akkurat det her, hvordan deres egen syn og erfaring på helse blir definisjonen på hva sykdom er. De kan gjøre mye skade.
Derfor mener jeg det er viktig å gå med åpne øyne og med ydmykhet for at vi alle er individuelle og at vi ikke kommer å finne noen universalløsning for å passe til alle.

Jeg har selv slettet ME diagnosen på min bloggprofil og på Twitter, fordi jeg ønsker å ikke bli en del av forvirringen og fordi jeg støtter god forskning.
Det betyr ikke jeg ikke har vært syk, men at det er viktig å skille ut det som passer inn til eksempel den forskning som man bedriver med på Haukeland.



mandag 20. april 2015

I felt the blood go to my feet

Når jeg for et par uker siden hørte Lobo (artistnavn for Kent Lavoie) synge sin sang "I'd Love You To Want Me" på en tysk tv-kanal, kjente jeg igjen låten, men det var mange år siden jeg hørte den.
Det er en interessant tekst, og måten han synger den på og når man ser hvordan kroppsspråket varierer med teksten kan gi en ledetråd på hvorfor han ble så stor i begynnelsen på 70-tallet.

Sangen handler om kjærlighet, sårhet, indre hinder for å gi seg hen i kjærligheten, og noen som tydelig forteller om sin kjærlighet har helt tydelig truffet mange fans. Jeg leste i en intervju med ham at det fremdeles er folk som skriver til ham og som uttrykker glede over den her sangen og en annen sang, "Me And You And A Dog Named Boo".

Det er bra for oss å ta våre følelser på alvor og å snakke om dem. Samtidig kan vi snakke om følelser samtidig som vi trykker ned (isolerer dem). Det som gjør meg enda mer nysgjerrig er når teksten i sangen inneholder fysiologiske sensasjoner. Det vekker liknende sensasjoner hos lytteren og da går det rett forbi våre psykiske forsvar. Nå tenker jeg på setningen, “And when you moved your mouth to speak, I felt the blood go to my feet.” i sangen "I'd Love You To Want Me"
Når jeg hørte sangen for et par uker siden fikk jeg tanken om at han har god kontakt med sin kropp, når han kan skrive en så vakker tekst i en sang.
Han skrev sangen for et band. De likte sangen men ønsket å forandre akkurat den her setningen. Lobo ønsket ikke å forandre teksten, og bestemte seg for å selv synge den. Det gikk veldig bra, og han har fått mye god feedback på den her setningen, fra sine lyttere. Snakke om å være sann mot seg selv!

Han har gjort et tydelig skille mellom seg som artist og som privatperson, og trives med et slik skille, ettersom  han på den måten kan få et rolig privatliv. Han tar selv hånd om sin hage og svømmebasseng, ikke fordi han må, men fordi han selv kan gjøre det. Om igjen får jeg et bilde av en jordnære mann som er sann mot seg selv.


Kontakten med kjærligheten er et grunnleggende behov som vi alle trenger.

Vi er sårbare, og beskytter oss på forskjellige måter.

For den som er skadeskutt kan overlevelsesmåten være å stenge av og snu ryggen til kjærligheten.

Det er ikke alltid det går å komme igjennom det panseret som er beskyttelsen.

For den som har blitt brent av menneskelige relasjoner kan det være viktig å elske et dyr som viser varme og kjærlighet.

"Baby, I'd love you to want me
The way that I want you
The way that it should be
Baby, you'd love me to want you
The way that I want to
If you'd only let it be."


Det var med låten "Me And You And A Dog Named Boo" som det hele begynte. Han ble en stor artist og hadde fremgang i land etter land. Låten "I'd Want You To Want Me" kom ut året etter og det ble også en storselger.
"Me and you and a dog named Boo
Traveling and a living off the land
Me and you and a dog named Boo
How I love being a free man."
 
I intervjuet i My best years. kan du lese hans egen historie fra et langt artistliv.

Drømmer om en tid som var.

Når jeg for noen uker siden hørte på musikk fra 70-årene i en tysk tv kanal, ble jeg inspirert å lytte på mere musikk fra den perioden.


Musikk er en god måte til å få gode stunder.
Jeg fargelegger i "Den glemte hagen" og drømmer meg bort i musikkverden. Tiden forsvinner på sin egen måte og det føles bra!






Ønsker dere en fin vårdag! 

torsdag 2. april 2015

En hemmelig mindful hage.

Man kan finne mye inspirasjon på Facebook, der jeg har mange kreative venner. Det var der jeg fikk lese om "Den hemmelige hagen". Der finner man mange fine bilder som man skal fylle i de farger som man får lyst til. Det her er en veldig fin mindfulnessøvelse. Når jeg sitter å fargelegge med mine tusjpenner glemmer jeg tid og rom. Jeg reflekterer kring farger og fargekombinasjoner, og tenker over hvor gla jeg blir av farger og fargekombinasjoner. Det finns mange forskjellige mønster, bilder i boken, som setter i gang nye tanker. Hvordan påvirker forskjellige farger meg og hvilke fargekombinasjoner ønsker jeg meg akkurat her og nå.
Jeg tenker på de av mine venner som maler mange fine bilder og legger ut på Facebook. De må jo finne mange kraftfulle mindfulness stunder når de arbeider med ulike motiv og farger. For en gave!

 
 
Det finns mange fine metoder til å slappe av og å glemme tid og rom. Det kan være strikking, fiske, male bilder, løse sudoku, kryssord, lese en bok, skrive hva som faller en inn, ligge på rygg og å følge med på hvordan skyene beveger seg på sommeren, arbeide i hagen, nyte av stunden ute i naturen og andre ting.
 
Når jeg sliter med nevropatiske smerter, er det en stress for kropp og sjel. Det kan fort bli en rundgang der det ene leder til det andre og smertene øker. Da er det bra med en aktivitet som både inspirerer og gir ro. Hvilke aktiviteter jeg velger varierer med hva jeg har lyst til å gjøre der og da.
Akkurat nå er det å sitte og å fylle i farger i boken "Den hemmelige hagen". Det krever ikke så mye tankearbeid. Man bare er der man er og opplever. det føles fredfullt og fargene vekker opp den indre gleden. Det blir med andre veldig behagelig.


onsdag 1. april 2015

Når kunnskaper og innsikter leder til bedre motivasjon.


Når jeg tenker på de kostråd som man i noen år har gitt diabetikere og andre, føler jeg en stor takknemlighet når jeg lytter på Ann Fernholm og andre kunnskapsrike fagfolk. Takk være dem er det en større sjanse idag å få bedre dager på eldre dager. Tenk så mye lidende etter så feil kostråd som vitenskapsjournalist Ann Fernholm forteller om her på forelesningen om Sockerchocken der hun tar opp flere områder som hun skriver i boken "Ett søtare blod".


Det er kunnskaper som formidles idag som gir de innsikter som trengs for å få motivasjon god nok til å forandre våre matvaner.
Jeg husker en lege på Twitter som var frustrert over at når pasienter ikke var interessert i å forandre sitt liv for å få en bedre helse. Jeg forstår godt frustrasjonen. Hvis en lege ser en syk person som lever på en måte slik at de blir sykere, er det fort gjort å bli både frustrert og fortvilt.
Jeg har hatt tid til å tenke og jeg ser nye veger for oss syke idag, når det finns så mange gode forelesninger med både leger og forskere som Ann Fernholm. Leger skriver bøker om hvordan vi skal spise, og med alle sine pasienter får de en verdifull erfaringskompetanse, sammen med de medisinske kunnskaper og innsikter de nå har.
Når det handler om kostvaner er det ikke nok med å høre om at man skal forandre kostvaner. Da stopper informasjonen på intellektuell nivå, men kommer ikke videre.
Når man leser bøker om hvordan mange av oss må spise, blir man berørt og får en del aha-opplevelser. Hvis det skjer, og fortsetter å lytte og å lære når informasjonen oss til en dypere innsikt.
Når innsikten kommer og vilje til forandring og det gir en høyere motivasjon til å forandre kostvaner. Hos meg tok den her prosessen noen år, og det begynte med Fedon Lindberg. Det koster på å snakke etablissemanget mitt imot, og han var imponerende stabil i sin formidling om lavere glukemiskt indeks. Jeg prøvde i omganger med lav GI og gikk tilbaks til tidligere kost og følte hvilken forskjell det var. Jag hadde ikke noen lyst til å kutte ut allt det gode med raske karbohydrater, men jeg innså til slutt at jeg måtte bite i det sure eplet og gjøre hva kroppen signalerte.
Noen år senere kom den svenske legen Annika Dahlqvist og anbefalte pasienter med diabetes og overvekt å spise LCHF, og fikk hele det svenske etablissemanget mot seg. Hun fikk et mye verre motstand mot seg enn hva Fedon Lindberg fikk her. Utrolig nok er hun fremdeles oppegående.

Det finns så mye bra forelesninger på YouTube nå med forskjellige leger som har et stort engasjemang om mat og helse. Jeg tenker de kan hjelpe mange av oss som må være forsiktige med karbohydrater til å bli engasjert i hvordan man på den her vegen kan få mye mere livskvalitet.
Jeg har lenge sett på for eksempel bloggen kostdoktorn om hvor takknemlige de er for de gode verktøy de nå får for å forandre livsstil til en bedre livsstil.