Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

onsdag 27. mai 2015

ME syke barn og deres mødre ber om å få være ifred.

Hvordan er det mulig at en journalistkollega ukritisk kan bedrive sin markedsføring i VG gang på gang, uten at VG viser interesse for alle de som har traumatiske erfaringer med LP? Er det ok for VG at alvorlig syke og deres familier stigmatiseres og blir satt merkelapper på, når de har stort behov for fred og ro? Landmark hadde en artikkel i VG på den internasjonale ME-dagen, der hun skrev: "ME-mødrene trenger hjelp". Hun skrev om mødre som var så urolige for sine syke barn, at de forhindret tilfriskning hos barna. Vi vet det kan skje, men det er ikke vanlig. Men vi er alle ulike og møter livet på forskjellige måter.

Artikkelen får meg til å assosiere til den stigmatiseringen som mødre til autistiske barn måtte tåle i 80-årene. På den tiden tenkte man at mødrene var kalde og ikke kunne gi varme og tilknytning til sine barn. Det må ha vært helt umulig å forsvare seg i den situasjonen.

For noen år siden så vi mange mirakelhistorier, der mennesker med ME sa de hadde blitt friske etter et tredagers kurs i LP (Lightning process). Mange ME-syke ble ikke ble friske, eller enda verre, ble svært mye sykere etter LP. Hvorfor var ikke deres erfaring interessante for mediene?

Det er lett å bli forført til å tro på markedsføringen. Dette har fått ringvirkninger for ME-syke og deres pårørende. Jeg hører fremdeles om syke som blir presset å ta LP-kurs, fra leger og fra NAV. Pårørende og venner som leser mirakelhistorier i blant annet VG, presser sine syke familiemedlemmer om å ta LP-kurs. "Når folk ble friske etter et tre-dagers kurs, da må ME være psykisk", sa fysioterapeuten min. Hva skulle han tro når man i mediene bare kunne lese solskinnshistorier?

Det er rystende å høre om familier med ME-syke barn som har blitt meldt til barnevernet, fordi man tolker mor som at hun har usunn symbiose, sykeliggjør sine barn, og hindrer dem fra å bli friske.

Landmarks artikkel gjør det neppe enklere for disse familiene.

Stakkers ME-syke barn som blir redde for at barnevernet skal komme å ta dem. Ellen Kallevik beskriver det veldig godt i Dagens Medisin. Hun snakker fra egen erfaring. Takk og pris gikk det bra for hennes familie. Men de har gått gjennom en enorm ekstrabelastning.

Det var tidig mange leger som ble interessert i LP og anbefalte sine syke pasienter å søke seg til LP-kurs. Jeg har hatt kontakt med mange syke som ble mye sykere etter LP-kurs.

Det var blant annet en 13-årig gutt som prøvde å ta sitt liv 3 uker etter et LP-kurs. Han hadde lært på kurset at 85-90 prosent av dem som hadde tatt kurset var blitt friske, og hvis man brukte metoden riktig ble man frisk. Gutten hadde følt seg mislykket fordi har ikke var blitt frisk. 

Lege Maria Gjerpe hadde problemer med helsa og søkte på LP-kurs i håp om å bli frisk. Tre uker etter LP-kurset blir hun helt sengeliggende, fra å vært yrkesaktiv lege. Rituximab ble hennes vendepunkt.

Anekdotene Landmark tar opp viser en mirakuløs bedring. En ME-syk gutt som ble pleiet av mor, sto opp fra sin seng etter at mor fikk veiledning av Landmark. Man får her et bilde av at ME nok ikke er så alvorlig som internasjonal forskning viser. Hva hadde skjedd om gutten som blitt pleiet av sin mor, og deretter reiste på skoletur, fikk et kræsj på skoleturen, og ble svært mye sykere i en lang periode?

Artikkelen er skrevet på en måte som gjør det vanskelig for mødre å forsvare seg. Hva de enn sier kan det bli brukt mot dem og "tolkes" som at de ikke er beredt til å fronte seg selv.

Det er helt nødvendig at ME-syke behandles av autorisert helsepersonell. Live Landmark er ikke det. Strand og Helland, Nasjonal kompetansetjeneste cfs/ME, Oslo universitetssykehus, skriver i Dagens Medisin at cfs/ME ikke er ensartet gruppe. Pasientene er ulike, og derfor er det viktig å se den enkelte, og tilpasse aktiviteter etter hva de tåler. Behandlingsstrategi kan forandres over tid. Det kan være viktig å nedregulere aktivitet i en periode, og å være mer aktiv i en annen periode. Det handler om balanse mellom aktivitet og hvile. Man skal ikke presse seg over tålegrensen. Man må sette seg inn i sykdommens dynamikk.

LP ble vendepunktet for Landmark, og det må ha vært være vidunderlig å få tilbake livet sitt igjen.
Alle er ikke så heldige at de blir friske, og mens forskningen fortsetter må de få være i fred. De trenger ro for å stimulere fred og ro systemet i kroppen, den meditative tilstanden, og å fokusere på godfølelsen sammen med familien.

Det er naturlig at solskinnshistoriene er en del av hennes markedsføring, og det ser ut at mange er interessert i hennes forelesninger, og opplever dem positivt.

Men det finns en mørkere side også, skyggesiden. Den siden må også frem i lyset for å få et helere bilde. Alle nyanser må frem. Landmarks artikkel er skrevet på en finurlig måte som gjør det vanskelig for mødre å forsvare seg. Hva de enn sier kan bli brukt mot dem og feiltolket.
Det er helt nødvendig at ME-syke behandles av autorisert helsepersonell. Live Landmark er ikke det. Jeg har observert hvordan ME-syke blir møtt når de har stått frem på bl.a. Twitter og fortalt om traumatiske erfaringer etter LP-kurs. Det har vært en rystende opplevelse å se reaksjonene, og hvor raskt Landmark har stemplet dem som "ME-aktivister". Folk har rett til å si at de ble sykere av LP uten å bli møtt med merkelapper og andre hersketeknikker!

Jeg har ikke sett at Landmark noen gang har vist medfølelse overfor dem som blitt sykere etter LP kurs.

Tenk på foreldrene til den trettenårige gutten som prøvde å ta sitt liv. Er det ikke naturlig at de blir sinte over all den positive markedsføring av LP? Tenk at Landmark har hjerte til å stigmatisere mødrene og å beskylde dem for å ha en sykeliggjørende og usunn holdning til sine barn!

Jeg har mange undret meg over hvorfor vi ikke har fått HELE bildet av LP og ME i VG. Jeg ber om økt forståelse for de ME-syke. Les gjerne Venche Midtliens kronikk  i Dagens Medisin.
og hvordan hun beskriver LP-kurset hun tok og hva som skjedde etterpå.

mandag 11. mai 2015

Tilfeldighetenes spill, eller skjebnes ironi.

Tilfellighetenes spill eller er det skjebnens ironi som viser nye sider av livet.
Tilfeldigheter ble flettet sammen med min hjemmelagde livsplan.
Gang etter gang ble livet snudd om,
nyans for nyans,
Lag etter lag,
forandres jeg
på en måte
jeg aldri kunne drømme om.
Jeg hadde mine planer klare.
Men alt vare ikke under min kontroll.
Sterk vilje og målbevissthet
var ikke nok,
når livet slo til
i både "positiv" og "negativ" retning.
Det er ikke alt vi kan styre.
Det er det som er vår utfordring,
Det handler om å akseptere det som skjer,
eller skal jeg si,
prøve å akseptere.
Det er i møtet med livet,
som hjelper en å navigere videre.


Jeg forundres fremdeles over å ikke lengre ha noen symptomer jeg gikk med i 22 år.
Ikke kunne jeg ane at min slapphet, og smertene bak det en øyet  kunne handle om en betent tannrot!
Det her snart gått 2,5 åt siden jeg ble fri fra infeksjonsslappheten, og jeg er fremdeles forundret.

De nevropatiske smerter må jeg nok leve med, men det er godt jeg ikke lengre blir sykere og sykere.

Hvordan kan man gå med en slik sykdom i mange år og det ikke merkes på noen bio-markører?
Men det får noen annen tenke ut.

Nå lever jeg parasympatisk og spiser lavkarbo. 
Nå er det tid for nytelse!



søndag 10. mai 2015

What is true happiness? Hamza Yusuf

Når jeg følger med hva som skjer i Sverige i sosiale medier, undrer jeg meg over hva det kan være som gjør at Sverige demokraterna er Sveriges tredje største parti. Det ser ut til at man ikke har lykkets med å integrere, de flyktinger som kommet på senere år, i samfunnet. Det er en større andel, som har reist ned til Midtøsten for å krige sammen med ISIS, enn i andre europeiske land.
Det er heller ikke alle muslimer som ønsker å ta avstand fra ISIS, og det vekker opp undring over var de står. Det finns personer som tar opp kortet med islamofobi når de får spørsmål om ISIS og deres terrorhandlinger. Er det ikke forferdelig å tenke over alle de kristne og muslimer som slaktes av ISIS tilhengerne? Er det ikke forferdelig med torture og de unge jenter som blir kidnappet for å bli brukt som sexslaver?

Det vekker opp fantasier om hva som er islam, og vi trenger muslimer som viser en annen veg innen islam. Både for deres skyld og for vår. Det er viktig å skille mellom mennesker også de som kommer fra forskjellige muslimske kulturer.

Det finns mange retninger innen islam, og det er de med brutale retningene som tar opp nyhetsbildet. De andre har fullt opp med å ta ansvar for seg selv, sine familier, sine arbeider også videre, akkurat som alle vi andre.

Jeg ønsker å vise der Hamza Yusuf som har undervist lenge om Islam og som har et helt ulikt fokus på hva som er islam, i motsættning til radikaliserte muslimer.
I den her filmen snakker han om "What is true happiness?", noe som også vi fra andre kulturer kan skrive under på.
Når vi kan gjøre noe godt for andre, gleder det oss selv, og vi skaper oss et bedre klima å leve i.

Man kan tenke seg en familiesituasjon der alle bare tenker på seg selv, og ikke på hverandre. Hvordan er det da å leve med seg selv og hverandre?
Hvis man kan støtte hverandre blir hjemmesituasjonen helt annet.

Hamza Yusuf tar også avstand fra ISIS og hva de gjør med folk der. Han sier de tilhører ikke islam. De som søker opp sine fiender for å vinne makt har en "sickness of the heart".
I det islam han står for skal man åpne siitt hjerte, gi varme og å hjelpe hverandre. Det er umulig å ha et åpent og varmt hjerte og å samtidig døde et annet menneske. Det går ikke.
Hvis man jamfører de muslimer som arbeider med seg selv for å bli en person med et varmt hjerte, med radikaliserte jihadister, da ser man at de har helt forskjellige utstråling!
Den ene gruppen utvikler helbredende egenskaper og den andre traumatiserer og bryter ned.
Det er fra de perspektivet mange muslimer sier at ISIS folket ikke er muslimer, ettersom man ikke får drepe uskyldige mennesker. Det står i koranen at hvis du dreper en uskyldig menneske er det som om du dreper hele verden. Hvis du redder livet på et menneske, da er det som om du redder livet på hele verden.

Troende tyrkere har sagt at det er individéns eget ansvar å følge Allahs veg, og de må selvta konsekvensene på dommedagen. Det er helt ulikt ISIS veg. Ikke heller tyrkere synes at ISIS er muslimer.

Jeg skriver om det her for å gi støtte til fredlige muslimer som ønsker å være en del av samfunnet og tilsammen med oss andre skape et bedre samfunn der vi tar vare på hverandre.

Lytt gjerne på filmen her under der Hamza Yusuf  på en fredagsceremoni advarer unge menn till å bli forført inn i radikalisering og ISIS.

torsdag 7. mai 2015

Å ta imot er en kjærlighetshandling.

"For de fleste mennesker begrenser sjenerøsitet seg til det å gi.
Men å ta imot er også en kjærlighetshandling.
Den andre blir også lykkelig når jeg tillater ham å gjøre meg lykkelig."
(Paulo Coelho)

Det er ikke enkelt for gamle folk når de på grunn av helseproblemer, ikke lengre kan bidra til å hjelpe andre og seg selv. Helt plutselig er det ingen som spør dem om hjelp. Det kan ikke lengre arbeide som de tidligere gjorde. Det sitter på sidelinjen og ser på når andre bidrar til sine kjære og til samfunnet.

Tenk dere en mann som på eldre dar mister sin kone. Kjærligheten, selskapet, og nærheten forsvant. Det blir tomt. Han ønsker ikke være en belastning for sine barn. Tenk så viktig at barnen og andre kan be om hjelp, når de trenger det. De trenger ham og han har noe å gi til dem.

Tenk dere også på alle de som er så kronisk syke at de har nok med å ta hånd om seg selv, hvis de nå har kapasitet til det. En mor eller far kan ikke lengre følje opp sine barn som går i barnehage eller er i skolealderen. Barnen trenger dem, men de er for syke for å følje dem opp.

Alle ønsker å bety noe for andre, og å kjenne på at de har noe å gi til andre.
Det lyser om små barn når de får anledning å gjøre noe for noen annen, en overaskelse.

Det finns mange måter til å være sjenerøs på, hvis vi tenker.
Jeg husker når det var innsamling til ME forskning, med MeandYou. Det skjedde noe med folk. Kanskje de kunne gi noe penger. De kunne i hvert fall spre budskapet over sosiale medier. Andre gjorde ting som de kunne selge, og deretter gi pengene videre til MeandYou. På den måten kunne de bidra til ME forskningen på Haukeland sykehus.

Det er så viktig å være noen for andre.

Vi blir til når vi speiler oss i hverandre.

Det må vi aldri glemme!

Når jeg skrevet klart det her blogginnlegget, leste jeg gjennom hva mine bloggvenner har skrevet.
Bloggeren Huldras Liv og Leven er akkurat nå igang med en innsamling.
Den finner du her.



tirsdag 5. mai 2015

Velger forståelse og medlidenhet?

"I stedet for tristhet og fornedrelse velger jeg forståelse og medlidenhet."
(Paulo Coelho)

Når jeg, i Paulo Coelhos årskalender, lest det her tenkte jeg på de som søkte psykologhjelp på grunn av at de hadde sagt til seg selv at de hadde tilgitt, men traumat satte spor fremdeles. Hvis man "tilgir" for raskt, trykker man altfor raskt unna sine følelser, og blir det ikke det resultat de trodde det skulle bli, noe som fikk dem til å trykke ned seg selv enda mere.

Det er en ting å legge fortiden bak seg for å sette seg selv fri, når man samtidig gir seg selv den aksept og trøst for det som gjorde så vondt. Det er en helt annen ting å tro man tilgir noen, legger et slør på det som var, ikke gir seg det rom det innebær  å ha sine autentiske følelser.

Så kom jeg også å tenke på Hanna som overlevde Auschwitz. Hun fortalte om hvor mye kjærlighet hun fikk som barn, og hvordan det bar henne når hun var i det helvete som var Auschwitz og dr Mengeles avdelning. Hun hadde følt medlidende for fangevokterne i Auschwitz. Hun visste at det her skadet dem også. Når vi idag tenker på forskning på speilhormoner så var hun helt rett på det.
Likevel satte forlusten av sin jødiske familie, og tiden, i Auschwitz sine dype spor.
Når hun var på Auschwitz hadde hun akseptert at hun skulle dø, og det tok henne lang tid for henne å virkelig skulle leve, etter hun kom fra Auschwitz og flyttet til Sverige. Det tok henne 20 år med depresjon og psykosomatiske symptomer før hun kom ut fra det. Det innebærer naturligvis at hun fremdeles følte på smerter når hun tenkte på sin jødiske familie og det som var.

Vi bær med oss våre minner og de følelser det vekker opp. Samtidig var det mulig for Hanna å begynne et nytt liv, og hun ble psykoterapeut (autorisert i Sverige) med fremgang.

Når man har kommet langt i sin egen prosess begynner man å se flere nyanser enn det man gjorde når man var mitt oppe i det vanskelige. Alt til sin tid.
Å beslutte seg for legge ting bak seg er en ting. Man nyorienterer seg i livets landskap. Den indre prosessen går sin gang og det er viktig med fred og ro.

Det er ikke nok å si, jeg tilgir hvis det ikke forankres i kroppen. Hodet kan gå sin veg, men når ikke følelsene er med, uten i stedet begravd og trykket ned i kroppen, da møter man seg i døren før eller siden.
Det høres enkelt ut når en sier "hver deg selv", men det finns mange snubletråder. Det er lett å lure seg selv.
Vi kan ønske å være på en måte, og å hoppe bukke over flere ledd.
Men naturen må ha sin gang.

mandag 4. mai 2015

Livskraft i hagen.

Vi har en fin periode å se frem til nå. Blomsterfrø er en fin veg til mye blomstring. Det regner i dag og det er bra for blomster. Det er kanskje ikke alle som ser. Vi vil ofte at ting skal gå raskt. Ting tar tid.


 

Det begynner som en drøm på våren. Hvordan vil jeg det skal se ut på terrassen eller i hagen. Når jeg sår frø eller setter løker, da er det koselig å se hva som skjer blant blomstene. Det blir ikke det samme å plassere ferdigblomst, når en har tid til å den langsomme vegen.
 
 
Det er like koselig hver eneste år når jeg ser at rosene har overlevd. De gamle rosenbladene er vekk, men nå kommer nytt liv, selv om det ikke ser så mye ut ved den her tiden på året. 
 
 
Hver eneste vår skjer det mirakel ute i naturen, og vi ser den kraften som er en del av årstidene.
 
Livskraften.



 

Litt blomster er fine å kjøpe i april, og de er med en stor del av sommeren. Det har mer livskraft enn hva man kan tro når ser dem.

 
Jeg har sett at våren har kommet mye lengre i sør. Vi venter fremdeles på at tulipanene skal lyse opp oss med sitt nærvær.



søndag 3. mai 2015

Stillhet? Ikke alltid.

Stillhetens rike.

Hvor finner man det?
Var det noe du hadde mistet når du strever etter perfeksjon
og materiell standard?
Har du glemt hva det betyr å ha en dypere kontakt med deg selv?
Hvorfor er det viktig?

Å kjenne seg selv er en kilde til balanse.
Det er egentlig noe vi alle vet.
Det er ikke alltid enkelt å finne vegen dit.
Når en får kontakt med sitt indre og se hvordan det er,
får man en større mulighet til velge ting man virkelig ønsker seg.
Å være sann mot seg selv kan være en hjelp å få mindre indre konflikter.
Jeg skriver kan være, men det kan også være å gjøre sanne og konstruktive valg, 
som leder til indre spenninger over tid.
Det kan for eksempel handle om livsstilsforandring som er konstruktive og helsebringende.

Når man ulike indre strider tar tid, plass og rom, er det viktig å ta gi seg tid til å kjenne etter.
Hva skjer? Hvordan har man det?
Det vet vi også.

Når man kjenner på det som man bærer med seg kan det gi en bedre mulighet til å rydde opp, 
og å gjøre andre valg som er mer sanne for oss selv.
Det vet vi også.

Det kan være en mulighet til å ikke trykke ned seg selv,
pusten blir friere og livet kan kjenne litt lettere.
Det her er ikke allti noe vi ser, før man har kommet dit.

Men det er dessverre ingen selvfølge at livet skal være enkelt, selv om vi ønsker oss paradiset.
Livet setter oss på prøvninger, og det er ikke noe vi kan vifte vekk i tro om att man på den måten kan "velge gleden".

Det finns en tid for fortvilelse, sorg, sinne, og maktesløshet.
Det er en fristelse til å vifte vekk de vonde følelsene, og legge de bak seg,
men det er lett å glemme at der har vi vår skygge.
Og skyggen følger med oss hvor vi enn går.
Egentlig er det en tid for varme og trøst.
En tid for trygghet og ro, men det er heller ingen selvfølge.

Forhåpentlig er man mottakelig for for trøst og varme,
men det er heller ikke sikkert at det er mulig.
Og skyggen bærer vi med oss.
Vi prøver å gå fremover så godt vi kan,
og stegen kan være tunge, og ryggen og nakken krummet.
Skyggen kan være tung å bære på. 

Livet er en kamp,
og når det er som verst utvikles det barrierer,
og forsvarsmurer.

Hva gjør man ikke for å overleve?
Det koster å leve i en kronisk alarmberedskap,
med fight flight reaksjoner.
Det vet vi også, selv om man ikke allti er bevisst om det.
Det finns mange måter å beskytte seg på.
Og skyggen bærer vi med oss,
og den blir større og større,
jo lengre tiden går. 


Når man lever med en indre alarmberedskap i årevis,
er det ikke lengre sikkert man ser det. 
Den er automatisert og en del av hverdagen.
Kampen fortsetter.
Og skyggen den bærer vi med oss.

Kan det til tross for alt finnes muligheter til fred og ro?
Er det tid og rom for å aktivere fred og rosystemet i kroppen?
Hva betyr det å ha pusterom?
Og skyggen den bærer vi med oss,
men ser vi den?

Når reaksjonsmønstre er automatisert og man går på autopilot, 
kan det medføre vaner som kanskje ikke er bra for oss, 
men innsikten om det har vi i den skygge vi bærer med oss.
Når sannheten ligger gjemt i skyggen,
og noe man ikke ser?
Hvordan er det da mulig å være sann mot seg selv?

Kanskje det finns en mulighet til legge ifra seg gamle byrder og vaner,
som man legger fra seg gamle klær,
som er utslitt?
Hva er det for indre barrierer som ligger her og hindrer et liv som kanskje kunne bli enklere?
For den her skyggen bærer vi med oss, 
hvordan lyse opp og rydde opp.

Hva gleder? Interesserer? Gir deg friere pust? Plass for lek?


Hva gir avslapning og kraft? - to sider av samme mynt. 

Hvile er en forutsettning for aktivitet.



For oss som er kronisk syke og livet er begrenset, har vi veldig mye tid til å tenke og å føle, på alt mulig.

Det som kan være vanskelig for mange er å se sine indre hinder, og å se at man har rett til å ta vare på seg selv.
Mange sitter med sine indre krav om hva som skal gjøres der hjemme, hvordan man ønsker å være mot sine venner og familie, å be om hjelp, å være sann mot seg selv ikke minst når man er syk.
Og ikke minst at man har rett til å ta vare på seg selv.

Jeg ser så ofte hvordan mange sliter for å strekke til, og sliter med det som man tror forventes av en.
Det kan se ut som om deres hoden er fullt av krav, krav, krav.
Vi lever i et samfunn der man har normer over hvordan man skal være.
Prøver vi å leve opp til det, 
eller er det mulig å prioritere om.
Vi lever i et samfunn,
men det er lett å glemme at det er vi selv som er samfunnet.
Hva er det for samfunn vi ønsker å leve i?

Hvordan kan vi gjøre for å skape et mere kjærlighetsfulle samfunn?
For der er egentlig det som det hele handler om.
Viser jeg meg selv kjærlighet?
Og hvordan kan jeg hjelpe til å skape et samfunn der vi viser oss selv og andre mere kjærlighet og aksept?

tirsdag 21. april 2015

Jeg og min hjerne?

Den svenske psykiateren Åsa Nilsonne reflekterer om ny forskning og innsikter fra synet på mennesket og hvordan psyke og soma er en.

Jeg har gjort noen utklipp fra Fri tanke der du kan lese resten:

"Vilken eller vilka av nedanstående repliker skulle känns naturliga för dig?
– Jag går till gymmet för att träna.
– Jag tar min kropp till gymmet för att träna den.
– Jag går i behandling för spindelfobi.
– Jag tar min hjärna till psykologen för att träna bort min spindelfobi.
– Jag säger till min hjärna att den kan bråka så mycket den vill – nu har jag bestämt mig för att gå ner i vikt, så jag tänker inte bry mig om att jag är godissugen.
– Jag tycker det är viktigt att inte glömma själen.
Det som upplevs som ett naturligt sätt att uttrycka sig för en person kan kännas ovant för en annan eftersom vi fortfarande styrs av vår intuitiva och personliga syn på förhållandet mellan kroppen-­‐hjärnan och jaget-­‐själen. Så brukar det vara när kunskapen om en företeelse inte är så utvecklad – det blir fritt spelrum för skilda uppfattningar och synsätt.
Upptakten till detta Signerat är att senaste tidens neuropsykologiska forskning ger oss nya intressanta redskap för att tänka kring denna klassiska fråga. Min tes är att den nya kunskapen kommer att få dramatiska konsekvenser."

Nilsonne skriver videre:
"För Descartes var själen viljans säte, och den hade evigt liv så att vår personlighet kunde leva vidare efter kroppens oundvikliga död.
Vi känner alla igen den här modellen och även dess knepiga följdfrågor: Hur ska vi definiera mentala respektive fysiska tillstånd? Hur förhåller de sig till varandra? Hur kan de påverka varandra?
Det är här psykiatrin kommer in. Psykiatern har ibland kallats själsläkare, och psykologiska symtom har haft en särställning inom medicinen. Inte bara på grund av sin gåtfullhet – det har funnits många svårbegripliga tillstånd – utan därför att de på något sätt har ansetts höra till den själsliga, okroppsliga delen av människan. Så sent som i början av nittonhundratalet lär Alois Alzheimer ha blivit utskrattad när han presenterade tanken att demens kunde bero på en sjuklig förändring i hjärnan – alla visste ju att det var moraliskt förfall och onani som orsakade symtomen.
Detta har varit ett tragiskt mönster inom psykiatrin. Människor med psykologiska, eller själsliga, symtom har fått ta ansvar för sina bristande förmågor på ett annat sätt än människor med mer uppenbart kroppsliga sjukdomstillstånd.
– Jag har svårt att öppna skruvlock, kan reumatikern säga. Lösningen blir behandling, och/eller hjälpmedel som underlättar.
– Jag har svårt att kontrollera mina impulser; det yttrandet uppfattas på ett annat sätt, som om svårigheten sitter i ”jaget”, och att individen är personligen ansvarig för sin oförmåga på ett sätt som reumatikern inte är. Det uppfattas vanligen inte som skamfyllt att inte kunna vrida av ett lock, men däremot som ett personligt tillkortakommande att vara så impulsstyrd att det går ut över livskvaliteten."

Lengre ned skriver hun:
"Så vad vet vi i dag som vi inte har vetat tidigare? För det första vet vi nu med säkerhet att de funktioner som vi brukar uppleva som aspekter av vårt jag – våra tankar, våra minnen, våra värderingar, våra motoriska förmågor – sköts av olika delar av hjärnan.
Detta löser ett av de stora problemen, nämligen att om det psykiska uppstår ur processer i hjärnan borde vi inte kunna uppleva en konflikt mellan exempelvis vad vi vill (gå ner i vikt) och vad vi tror att hjärnan vill att vi gör (äter choklad). När vi betraktar hjärnan som en samlingsplats för olika motivationssystem, var och ett med sitt anatomiska och funktionella underlag, blir det oproblematiskt att hjärnan kan vilja två olika saker samtidigt.
Jag är övertygad om att vår alltmer sofistikerade syn på hur hjärnans olika delar samarbetar, eller misslyckas med att samarbeta, kommer att leda till ett paradigmskifte. Vi kommer att ersätta den dualistiska bilden av ”jag och min hjärna” med ”mina olika hjärnfunktioner varav upplevelsen av mitt jag är en”. Därmed kommer många till synes olösliga frågor om sambandet mellan kropp och själ att förlora sin relevans.
Och framförallt hoppas jag att vi nu äntligen får en avstigmatisering av människor vars olika hjärnfunktioner sviktar och att vi helt slutar att skuldbelägga personer för nedsatta funktioner som de inte kan påverka.
Då kommer den psykiatriska patienten äntligen kunna bemötas med samma respekt, medkänsla och realistiska krav som den som har vilken annan handikappande funktionsnedsättning som helst.
Hej då, Descartes!"

Åsa Nilsonne, psykiater

http://www.fritanke.se/jag-och-min-hjarna-2015/

Jeg gleder meg også over nye kunnskaper som kan hjelpe personer med psykiske lidelser å møtes av bedre forståelse og mer realistiske krav, noe de er i stort behov av. Når forståelse for psyke og soma er et og ikke kan separeres til "vondt i viljen" eller tro på at det bare er å slutte å tenke på det som vi tenker er negativt finns det nytt håp om å få aksept og adekvat hjelp.
Jeg tenker blant annet på de som vokser opp i hjem der vold og overgrep er hverdagen. Allerede når de begynner å bli voksne er de utslitt. Det kan fort tolkes som angst, noe det også er vanlig med tanke på hva de har blitt utsatt for i mange år. Når barn vokser opp i traumatiske forhold blir de i en kronisk tilstand av fight-flight reaksjoner. Når de senere blir pasienter i psykiatrien kommer de i en situasjon der fagfolkene er i en maktsituasjon og pasientene blir avhengige av fagfolkenes forståelse av deres problemer. Det trigger gamle sår og det kan veldig lett trigge gamle sår og dermed fight-flight reaksjoner hos pasienten. Det er fort gjort som helsepersonell å si noe som trigger flykt reaksjoner hos pasienten, som da raskt svarer med avstand og avvisning. Det kan fort oppfattes om splitting og da tanker man fort personlighetsforstyrrelse.
Med en ny forståelse for hjernen, hjernens utvikling, og hjernefunksjoner kommer man å utvikle nye metoder for å hjelpe pasienten videre. Akkurat nå undrer jeg om Marsha Linehans metode dialektisk atferdsterapi kan ha en forståelse for det her. Noen som vet?
Hvis pasienter og personell har en forståelse for hvilke reksjoner som er å forvente etter årevis med traumaer skulle man kunne ta inn den her forståelsen i behandlingssituasjonen. Kronisk stress kan lede til mye elende hos et menneske. Det påvirker hormonbalanse, immunforsvar, alle system i kroppen ned til cellnivå. Man kan med andre ord få både det vi i dag kaller for somatiske og psykiatriske sykdommer. Når et barnet blir skremt og utrygg kommer de inn i et stresstilstand, og prøver å håndtere det på den måten de der og da kan klare. Reaksjonen blir automatisert og jo lengre tiden går, jo mer årsaken til reaksjonen bli glemt. Da snakker vi om reaksjonsmønstre og når årsaken til dem blir glemt, knytes reaksjonen til nåtid. Når det skjer noe i nåtid, kan det være en grunn til å reagere, men nå blir det overreaksjon. Iblant blir det en reaksjon selv om man i etter klokskapens lys ikke var en grunn til det. Det er også slik at vi fagpersoner sier eller gjør ting som i refleksjoner etterpå viser seg å være uheldige. Da finns det gode grunner til å fortelle pasienten hva man har gjort og at det var feil. Hvis relasjonen holder, kan akkurat det lede til en dypere relasjon der pasienten blir tryggere på terapeuten som er trygg nok til å gjennomskue seg selv og å stå opp for sine mistak.

Når en person har blitt brent av personer omkring seg, kan det bli vanskelig å gå inn i en terapeutisk relasjon og det kan ta lang tid til å våge å åpne seg. Det kalles overføring, som betyr at vi overfør forestillinger fra tidligere relasjoner inn i den nye situasjonen. Med den forståelsen er det lett å se at det ikke trengs så mye som kan trigge gamle fight-flightreaksjoner. Det er jo det de har levd i siden lenge.
Traumer lengre frem i livet, som for eksempel dårlige opplevelser i helsevesenet, kan også lede til fight-flightreaksjoner , dessverre ikke uvanlig.



At motkraften er hjelp til å aktivere fred og ro systemene i kroppen, ser vi nok alle, men er det nok?

For å gjøre det hele vanskeligere er det mange flere faktorer som påvirker våre liv og vår helse. Både stress og mat som ikke er bra for oss kan gjøre oss syke. Alt henger sammen med alt og det er minst sagt en kompleks verden.

Det blir problem for folk når de er syke og man ikke finner noen bio-markører som hjelp til å få en behandling, noe som, jeg selv har vært med om. Iblant ser det ut som man i helsevesenet har for stor tro på våre prøver og utredninger, og dermed automatisk tenker psykisk. Jeg har hatt kontakt med mange som har fortalt de har blitt sykere av gradert trening eller en alternativ metode. Når de har fortalt om det hatt de fått en kommentar som gjør meg nysgjerrig. Jeg har i sosiale medier sett svar som "dere må innse at psyke og kroppen henger sammen". Eh...hva? Hva er det som skjer? Den syke forteller om at de ble syke og andre svarer på et annet spørsmål.
I alle år jeg arbeidet i helsevesenet lærte jeg meg at legene ordinerte medisiner og etter det observerte man pasienten for å se hvordan den syke reagerte på behandlingen. Da fikk man se om medisineringen/behandlingen var bra, og hvis den var det fortsatte man behandlingen, hvis ikke da fikk man tenke om. Hvis pasienten fortalte de be sykere av behandlingen sa ikke legene, du må innse psyken og kroppen er et.
Jeg har også observert folk som holder seg til psyko-somatiske skolen på for eksempel ME gå i forsvar for sitt syn når syke folk kun har sagt de ble sykere av en metode som gradert trening eller LP. Her er det en del projeksjoner oppe. I den situasjonen begynner en polarisert debatt når de som blir sykere av en behandling ikke blir hørt.

Det kommer mer og mer spennende forskning om stress noe jeg har vært interessert i mange år. Det spiller ingen rolle om man er frisk eller syk, sliter med psyken og eller kroppen. Her finns det mye som kan inspirere og gjøre oss bevist over. Alle kan ha nytte av metal trening, meditasjon, massasje, yoga, chi gong, også videre. Det handler om å finne sin egen metode til den helse man har.

Det er så mye viktig forskning i dag om mat som gjør oss syke, feil bakterieflora i tarmen, kjemiske stoffer rundt oss og mye mer. Jeg har ikke sett noen som er tilhenger av psyko-somatikken snakke om den her forskningen når vi snakker om ME. Hvorfor? Det her er ting som i aller høyeste grad påvirker det udelte mennesket! De kanskje snakker om det på kaffepausene, men jeg ser det ikke i mediene. Mens de fokuserer på en spennende stressforskning, får mange, mange av oss tenke på hva som påvirker det udelte mennesket i praksis og dermed søke informasjon på andre arenaer.
Jeg har som privatperson ikke noen problemer med å søke informasjon slik at jeg kan påvirke min helse i konstruktiv retning. Men som psykolog kan jeg ikke stilltiende aksepter  hva som ser ut til å skje. Det er viktig å setter lyset på det her.

Noen som jeg også stusser over er hvordan det nye synet kan fungere som overkjøring av pasientene.
Når de snakker om at de har en fysisk sykdom, får de høre at psyken ikke går å skille fra kroppen. De risikerer å få en stempel at de ikke tar innover seg at psyken også påvirker helsen. Tviler ikke på at personer i ME sekken er slik som de sier, men langt fra alle. Jeg er en stor tilhenger av det udelte mennesket men ikke på en måte der pasientenes erfaringer blir avvist. Ja, vi har sikkert mange i ME sekken som blir frisker av gradert trening, men de som blir sykere da? De risikerer å få en stempel på seg som ikke innsiktsfull og ikke lyttet til. I et slikt møte med helsevesenet, kan syke fort føle på avmakt. Og det er ikke bra for det udelte mennesket.

Jeg snakket med en dame som fikk høre av sin lege, at hun ikke hadde tro på ME diagnosen. Det hun mente var at damen hadde gitt opp og burde steg for steg øke aktivitetsnivået. Det legen indirekte sa var at hun ikke trodde på pasienten. Noen år senere tok damen kontakt med en klinikk der de utredde henne for matintoleranser og der fikk hun svar på hva hun ikke tålte og fikk nå håndfaste råd på hvordan hun skulle spise og ikke skulle spise.

Det er ikke lett for leger og for oss selv å vite hva som finnes bak symptomene når det kan være så utrolig mye bak. Jeg fikk etter mange år vite at jeg slitt med en kronisk periodontitt som raserte både immunforsvar, allmenntilstand og da forstås også rammet meg psykisk. Tenk dere selv å ha en infeksjon i kroppen og å ikke bli fri fra den på mange år! Det var en befrielse å få svar og å bli fri min
fra periodontitt.
Mange syke trenger også hjelp av god forskning for å få en riktig behandling. I mens de venter trenger de hjelp til mestring på den nivå klarer, ut fra det udelte mennesket.

Jeg observerer hvordan en del personer tar definisjonsmakten over ME diagnosen og tror det som har hjulpet dem er svaret for andre også. De "tolker" andres synspunkter som motstand og ikke ønsker å bli friske. De stresser syke folk med sitt syn på sykdommen, og liker ikke når de syke trekker seg unna. Det de gjør er å skape negativ energi hos syke folk, og det er det minste de trenger. Det her rammer naturligvis også det udelte mennesket negativ.
Jeg har i mange sammenheng sett akkurat det her, hvordan deres egen syn og erfaring på helse blir definisjonen på hva sykdom er. De kan gjøre mye skade.
Derfor mener jeg det er viktig å gå med åpne øyne og med ydmykhet for at vi alle er individuelle og at vi ikke kommer å finne noen universalløsning for å passe til alle.

Jeg har selv slettet ME diagnosen på min bloggprofil og på Twitter, fordi jeg ønsker å ikke bli en del av forvirringen og fordi jeg støtter god forskning.
Det betyr ikke jeg ikke har vært syk, men at det er viktig å skille ut det som passer inn til eksempel den forskning som man bedriver med på Haukeland.



mandag 20. april 2015

I felt the blood go to my feet

Når jeg for et par uker siden hørte Lobo (artistnavn for Kent Lavoie) synge sin sang "I'd Love You To Want Me" på en tysk tv-kanal, kjente jeg igjen låten, men det var mange år siden jeg hørte den.
Det er en interessant tekst, og måten han synger den på og når man ser hvordan kroppsspråket varierer med teksten kan gi en ledetråd på hvorfor han ble så stor i begynnelsen på 70-tallet.

Sangen handler om kjærlighet, sårhet, indre hinder for å gi seg hen i kjærligheten, og noen som tydelig forteller om sin kjærlighet har helt tydelig truffet mange fans. Jeg leste i en intervju med ham at det fremdeles er folk som skriver til ham og som uttrykker glede over den her sangen og en annen sang, "Me And You And A Dog Named Boo".

Det er bra for oss å ta våre følelser på alvor og å snakke om dem. Samtidig kan vi snakke om følelser samtidig som vi trykker ned (isolerer dem). Det som gjør meg enda mer nysgjerrig er når teksten i sangen inneholder fysiologiske sensasjoner. Det vekker liknende sensasjoner hos lytteren og da går det rett forbi våre psykiske forsvar. Nå tenker jeg på setningen, “And when you moved your mouth to speak, I felt the blood go to my feet.” i sangen "I'd Love You To Want Me"
Når jeg hørte sangen for et par uker siden fikk jeg tanken om at han har god kontakt med sin kropp, når han kan skrive en så vakker tekst i en sang.
Han skrev sangen for et band. De likte sangen men ønsket å forandre akkurat den her setningen. Lobo ønsket ikke å forandre teksten, og bestemte seg for å selv synge den. Det gikk veldig bra, og han har fått mye god feedback på den her setningen, fra sine lyttere. Snakke om å være sann mot seg selv!

Han har gjort et tydelig skille mellom seg som artist og som privatperson, og trives med et slik skille, ettersom  han på den måten kan få et rolig privatliv. Han tar selv hånd om sin hage og svømmebasseng, ikke fordi han må, men fordi han selv kan gjøre det. Om igjen får jeg et bilde av en jordnære mann som er sann mot seg selv.


Kontakten med kjærligheten er et grunnleggende behov som vi alle trenger.

Vi er sårbare, og beskytter oss på forskjellige måter.

For den som er skadeskutt kan overlevelsesmåten være å stenge av og snu ryggen til kjærligheten.

Det er ikke alltid det går å komme igjennom det panseret som er beskyttelsen.

For den som har blitt brent av menneskelige relasjoner kan det være viktig å elske et dyr som viser varme og kjærlighet.

"Baby, I'd love you to want me
The way that I want you
The way that it should be
Baby, you'd love me to want you
The way that I want to
If you'd only let it be."


Det var med låten "Me And You And A Dog Named Boo" som det hele begynte. Han ble en stor artist og hadde fremgang i land etter land. Låten "I'd Want You To Want Me" kom ut året etter og det ble også en storselger.
"Me and you and a dog named Boo
Traveling and a living off the land
Me and you and a dog named Boo
How I love being a free man."
 
I intervjuet i My best years. kan du lese hans egen historie fra et langt artistliv.

torsdag 2. april 2015

En hemmelig mindful hage.

Man kan finne mye inspirasjon på Facebook, der jeg har mange kreative venner. Det var der jeg fikk lese om "Den hemmelige hagen". Der finner man mange fine bilder som man skal fylle i de farger som man får lyst til. Det her er en veldig fin mindfulnessøvelse. Når jeg sitter å fargelegge med mine tusjpenner glemmer jeg tid og rom. Jeg reflekterer kring farger og fargekombinasjoner, og tenker over hvor gla jeg blir av farger og fargekombinasjoner. Det finns mange forskjellige mønster, bilder i boken, som setter i gang nye tanker. Hvordan påvirker forskjellige farger meg og hvilke fargekombinasjoner ønsker jeg meg akkurat her og nå.
Jeg tenker på de av mine venner som maler mange fine bilder og legger ut på Facebook. De må jo finne mange kraftfulle mindfulness stunder når de arbeider med ulike motiv og farger. For en gave!

 
 
Det finns mange fine metoder til å slappe av og å glemme tid og rom. Det kan være strikking, fiske, male bilder, løse sudoku, kryssord, lese en bok, skrive hva som faller en inn, ligge på rygg og å følge med på hvordan skyene beveger seg på sommeren, arbeide i hagen, nyte av stunden ute i naturen og andre ting.
 
Når jeg sliter med nevropatiske smerter, er det en stress for kropp og sjel. Det kan fort bli en rundgang der det ene leder til det andre og smertene øker. Da er det bra med en aktivitet som både inspirerer og gir ro. Hvilke aktiviteter jeg velger varierer med hva jeg har lyst til å gjøre der og da.
Akkurat nå er det å sitte og å fylle i farger i boken "Den hemmelige hagen". Det krever ikke så mye tankearbeid. Man bare er der man er og opplever. det føles fredfullt og fargene vekker opp den indre gleden. Det blir med andre veldig behagelig.


onsdag 1. april 2015

Når kunnskaper og innsikter leder til bedre motivasjon.


Når jeg tenker på de kostråd som man i noen år har gitt diabetikere og andre, føler jeg en stor takknemlighet når jeg lytter på Ann Fernholm og andre kunnskapsrike fagfolk. Takk være dem er det en større sjanse idag å få bedre dager på eldre dager. Tenk så mye lidende etter så feil kostråd som vitenskapsjournalist Ann Fernholm forteller om her på forelesningen om Sockerchocken der hun tar opp flere områder som hun skriver i boken "Ett søtare blod".


Det er kunnskaper som formidles idag som gir de innsikter som trengs for å få motivasjon god nok til å forandre våre matvaner.
Jeg husker en lege på Twitter som var frustrert over at når pasienter ikke var interessert i å forandre sitt liv for å få en bedre helse. Jeg forstår godt frustrasjonen. Hvis en lege ser en syk person som lever på en måte slik at de blir sykere, er det fort gjort å bli både frustrert og fortvilt.
Jeg har hatt tid til å tenke og jeg ser nye veger for oss syke idag, når det finns så mange gode forelesninger med både leger og forskere som Ann Fernholm. Leger skriver bøker om hvordan vi skal spise, og med alle sine pasienter får de en verdifull erfaringskompetanse, sammen med de medisinske kunnskaper og innsikter de nå har.
Når det handler om kostvaner er det ikke nok med å høre om at man skal forandre kostvaner. Da stopper informasjonen på intellektuell nivå, men kommer ikke videre.
Når man leser bøker om hvordan mange av oss må spise, blir man berørt og får en del aha-opplevelser. Hvis det skjer, og fortsetter å lytte og å lære når informasjonen oss til en dypere innsikt.
Når innsikten kommer og vilje til forandring og det gir en høyere motivasjon til å forandre kostvaner. Hos meg tok den her prosessen noen år, og det begynte med Fedon Lindberg. Det koster på å snakke etablissemanget mitt imot, og han var imponerende stabil i sin formidling om lavere glukemiskt indeks. Jeg prøvde i omganger med lav GI og gikk tilbaks til tidligere kost og følte hvilken forskjell det var. Jag hadde ikke noen lyst til å kutte ut allt det gode med raske karbohydrater, men jeg innså til slutt at jeg måtte bite i det sure eplet og gjøre hva kroppen signalerte.
Noen år senere kom den svenske legen Annika Dahlqvist og anbefalte pasienter med diabetes og overvekt å spise LCHF, og fikk hele det svenske etablissemanget mot seg. Hun fikk et mye verre motstand mot seg enn hva Fedon Lindberg fikk her. Utrolig nok er hun fremdeles oppegående.

Det finns så mye bra forelesninger på YouTube nå med forskjellige leger som har et stort engasjemang om mat og helse. Jeg tenker de kan hjelpe mange av oss som må være forsiktige med karbohydrater til å bli engasjert i hvordan man på den her vegen kan få mye mere livskvalitet.
Jeg har lenge sett på for eksempel bloggen kostdoktorn om hvor takknemlige de er for de gode verktøy de nå får for å forandre livsstil til en bedre livsstil.

tirsdag 31. mars 2015

Når jeg den første gang prøvde å gi healing.




Det har vært litt mye jeg må ha gjort i noen uker nå. Igår var jeg i Oslo i noen få timer, og det må jeg betale for i hodepine og slapphet idag. Jeg må hvile idag og trolig i morgen også. På den måten kan jeg få mere ut av dagene i påskehelgen. Det innebærer mere tid ved pcn.

Jeg har en stund tenkt å skrive om når jeg den første gang kom i kontakt med healing, og tiden er nok inne her og nå.

I 90-årene var jeg en weekend i Gøteborg for å lære meg noen meditasjonsteknikker. Jeg hadde mye spennende å gjøre på mitt arbeide, og meditasjon kunne være en god teknikk for å slappe av til en mere effektiv hvile. Med meditasjon får man også mere kontakt med sin kreativitet og det er alltid et pluss. Det var gode stunder på kursen.

Det jeg ikke var beredt på var at vi skulle arbeide to og to for å lære å kjenne på auraen på hverandre.
Eh....jaha... ??? Det her var noe man leser om i bøker, men nå her? Jeg kom frem til at jeg bare skulle prøve og å improvisere for å se hva som skjedde. Damen som jeg samarbeidet med satt på gulvet og hadde øynene stengt. Jeg kjente tydelig en aura rundt henne og stille beveget jeg rundt henne. Når jeg var bak hennes rygg, holdt jeg hendene mine bak nedre delen av ryggen en liten, liten stund, og så fortsatte jeg rundt henne. Etterpå sa hun at hun trudde jeg vært bak hennes rygg hele tiden og holdt hendene mine nær den nedre delen av ryggen der hun hadde smerter. Det hadde føles behagelig.
Jeg hadde nok store øyner når hun fortalte meg om hvordan det hadde vært for henne, fordi det her var ingen verden jeg hadde noen som helst erfaring av.
Og det var ikke den eneste overaskelse jeg var med om den dagen.
Jeg skulle senere arbeide med en annen dame for å prøve å heale hverandre. Jeg undret meg over hvordan det her skulle gå. Hva gjør jeg nå?
Det fikk bli improvisasjon igjen. Jeg kjente tydelig hennes aura og ble engasjert i prøve meg frem.. Mine hender ble til min forbauselse meget varme. Den her gangen arbeidet jeg mye rundt hennes hode. Det var som å komme inn i en verden jeg ikke visste om. Det her var noe nytt. Etterpå var hun svimmel når hun reiste seg fra stolen. Hun fortalte hun blitt irritert over at jeg fokuserte så mye på hodet hennes, men innså det var der hun trengte hjelp med. Hun hadde hatt en tøff uke, med konflikter rundt seg. Hun sa også at mine hender måtte ha brennende varme.

Når jeg etterpå reiste hjem fra Gøteborg var det kaos i hodet mitt. Hva var det som skjedde? Hva faen skal jeg gjøre med det her? Det første dagene etter kursen var mine håndflater lyserøde som om jeg hadde brent meg! Merkelig! Livet leder oss inn på veger, samtidig som man fortsetter med det som man har planert. Det har jeg erfart mange ganger.
Jeg arbeidet da som psykolog og hadde både fremgang og lærte meg mye om både behandling og diagnostikk. Jeg gikk på en del kurser om psykologisk testing, både psykologiske, tester på pasienters reaksjonsmønstre på sublimidal persepsjon, og på kognitive funksjoner.
Jeg har i hele mitt litt fått høre at jeg har begge beina godt plantet på landbakken, også fra leger jeg har arbeidet sammen med. Hehe! Jeg lurer på hva de sagt, hvis jeg sa jeg jeg skulle heale pasientene a, b og c.  Jeg tenkte det ikke noen tid og sted for å utforske hva healing er for noe, og derfor fortsatte jeg med det jeg allerede arbeidet med.
Nå var det slik at jeg også arbeidet sammen med personer som var spesialisert på kroppsterapi, basal kroppskjennskap. Det var inspirerende å diskutere med dem, og noen år senere gikk jeg en kurs i vegetoterapi.
I både healing, vegetoterapi, basal kroppskjennskap og samtaleterapi er målet og oppnå en indre ro, leve mere parasympatisk (avslappet), og å aktivere velvære hormoner. Hudkontakt frigjøre velværehormoner, det vet vi fra forskning. I vegetoterapi er målet å øke gjennomstrømningen i kroppen, og å føle på mere energi. Pusten er viktig å arbeide med, da den er både viljestyrt og påvirker oss ubevisst. Det føles delig hvis man finner en metode som passer en der og da.
Når man behandler en person er det viktig å lytte på den egne kroppen. Hvilke tanker og følelser vekkes hos meg? Det kan være verdifull informasjon. Det her er en metode som jeg lærte meg på universitetet i Lund, og den kommer også inn ved vegetoterapin og healing. Sammme metode, men pakket inne med ulike begrep. I vegetoterapin sier man det kalles for vegetativ identifikasjon. Jeg undrer om speilnevroner kan være aktive her?

Men healing er ikke bare hudkontakt. Jeg har opplevd både gjennom å få healing og å gi healing at den fremkaller fysiske og psykiske reaksjoner. Vi er ikke bare bio-kjemi, vi lever også under fysiske lover, fysisk, psykisk og åndelig.
Jeg snakker ikke om mirakelhealing som man kan lese om iblant. Jeg snakker om en metode som får en å slappe av og å få kontakt med en indre harmoni. Jeg har positiv erfaring av healing som veldig god avslapning, men det kurerte meg ikke. Det tok ikke vekk periodontitten som kjørte fullstendig slutt på meg. Det er heller ikke en metode for alle. Det er viktig å finne sin egen veg videre.
Jeg arbeider heller ikke som healer. Kanskje kommer jeg å utforske det her lengre frem når jeg er friskere.
Akkurat nå fokuserer jeg på hva som virker best i hverdagen. Det er viktig å se hvor viktig det er hvordan vi lever hver eneste dag. Man kan motvirke den behandling man får, også medisinsk, hvis man ikke tar godt vare på seg selv.
Det trengs forståss kunnskaper for å kunne navigere gjennom livet, og det er her jeg velger å være akkurat nå.
Det kan være et godt verktøy å be. Noen tror på Gud, engler, og enten det er en hjelp fra noe der oppe eller det er underbevisstheten som svarer så kan det føles som en indre klarhet.
Nå er det vanskelig å snakke om tro da religion kan brukes til å hjernevaske uskyldige mennesker.
Derfor ønsker jeg å presisere at fokus må være det som føder liv, styrker liv, det kjærlighetsfulle, det varmende, det trøsterike, det som gir fellesskap med os selv, dyr og natur.
Døm deg ikke så hardt. Du gjør så godt du kan. Du har kjærlighet inne i deg.
Men ikke alle ser det eller har kontakt med den siden inne i seg selv.

Jeg ønsker dere en god, varm og fin påske.

søndag 29. mars 2015

Vitenskapsjournalist Ann Fernholm om kostforskning tidlig 1900 årene

Interessant å høre om kostforskning i begynnelsen av 1900-tallet og de studier på urbefolkninger som ble gjort i forskjellige land. Der så man ikke de sykdommer som vi har store problemer med idag. Når en del av urbefolkningene forandret sin kost til det vi spiser i vest, begynte de å få de sykdommer vi sliter med idag.
Det er sykdommer som diabetes, hjerte-kar sykdommer, kreft, demens med flere.
Ann Fernholm sier, når vi begynte å spise mye sukker og mye stivelse, var det den største kostomlegging i hele menneskelige historien!

Det er for meg en stor vekker å tenker hvordan kostrådene de seneste 30-40 årene har resultert i større helseproblemer og at det har vært "sannheten". Jeg har selv gått på det, og det har vært en serie med aha-opplevelser når jeg følger de svenske og norske pionjærene i området.
Det trengs forstås mere forskning, og den kommer ikke fra legemiddelfirmaer som er nødt til å tenke vinst. Det blir ingen vinst fra legemiddelfirmaer, hvis mange kan spise seg friske eller friskere.


Ann Fernholm er en god foreleser, og jeg kan med varm hånd anbefale den her forelesningen.

fredag 27. mars 2015

Insulensresistens, metabole syndromet og diabetes.

Har begynt dagen med å lytte på den mest interessante forelesning som jeg hørt på senere tid.
Docent Ralf Sundberg er kirurg som arbeider med transplantasjoner. Det innebærer at han fokuserer mye på bio-kjemi og hvordan kroppen fungerer.
Hva skjer i en syk lever? Hva gir oss sykdommer? Hva skal vi spise for å holde oss friske?
Han arbeidet en stund i USA der de forsket på levertransplantasjoner. De fant mange med fettlever, og hvor dårlig helsa blir av det. Mange diabetikere sliter med det. I USA har man anbefalt lavfettkost, og hvordan er det da så mange som sliter med fetma og diabetes?
For mye fruktose leder til det metaboliske syndromet for mange. Metabolisk syndrom og insulinresistens blokkerer hormoner som skal gi signaler om at det er nok mat nå, man føler seg mett.

Han presenterer en ny syn på fruktose, fetter, kolesterol og fetter som interesserer meg stort. Er man 50+ år og det finns aldersdiabetes i familjen kommer jeg automatisk inn på hvordan jeg skal kunne få en helsa som er så bra som det er mulig. Bukfetma assosieres med det metabole syndromet og betennelser i kroppen, så når jeg nå har mere krefter til å bake lavkarbobrød er det tid for forandring. Jeg hadde en kronisk periodontitt i mange år så kropp og sjel har blitt overbelastet i mange år.
Han sier også at kunstige søtningsmiddel forandrer tarmflora og kan gi samme effekter som for mye fruktose.

Hvis du har tid tog ork til å lytte på Ralf Sundberg kan jeg varmt anbefale den her forelesningen.


torsdag 26. mars 2015

Jeg velger kjærlighetens veg 2.

Når jeg for over 20 år siden hørte Marianne Williamson snakke om a Course in Miracles i Oprah Winfrey show, ble jeg nysgjerrig å lære mer av hennes tanker. Jeg kjøpte boken "Tillbaka till kärleken" (Return to Love) og det hun skrev var en stor inspirasjon som for meg og er det fremdeles i dag. Av alle de bøker som jeg har lest, er det den her boken som har fått meg å reflektere mest. "A course in miracles" er for meg veldig abstrakt og ikke enkelt å ta inn når jeg sliter med oppmerksomhet og konsentrasjon. Det som gjorde inntrykk i Marianne Williamsons bok hvordan hun taler og hvordan hun inspirerer med å tenke hvordan vi har det psykologisk og eksistensielt.
Hun snakker om gud, men jeg tenker det også er interessant på en veldig jordnær nivå.

Hun snakker om gud og samtidig om den dypere indre kjærligheten som vi har snudd ryggen mot.
Man kan fokusere på to nivåer. Agerer jeg ut fra kjærlighet eller redsel? Hvordan kan jeg være mer kjærlighetsfull mot meg selv og andre?
Det er viktig med å gi likevel som å få. Hva bærer vi på for indre hinder, som kan hindre oss å få kontakt med den kjærlighetsfulle delen i oss?
Kan vi ta inn den varme og kjærlighet som vi får fra andre personer omkring oss?
Gjør vi nok for å skape et mer kjærlighetsfullt samfunn?
Hvordan kan jeg navigere videre for "å være mer kjærlighet" og spre varme for meg selv og andre?
Hva er det for samfunn vi lever i?
Vi lever alle i et sammenheng og jo flere som arbeider med å søke mot indre harmoni og varme desto  varmere blir samfunnet.
Vi lever i et samfunn og vi påvirkes av hvordan verden ser ut, og vi påvirker verden med hva vi velger å gjøre i vårt daglige liv. Med den innsikten blir det ekstra viktig å reflektere over hvordan vi lever våre liv.
Kjærlighet handler om hva som bygger, stimulerer liv og det som hjelper oss å vokse og å blomstre.
Hva kjærlighet ikke er, er destruktive krefter som er nedbrytende for liv, mennesker, dyr og natur.
Marianne snakker de som bare vil ha, som er gjerrige og bare tenker på seg selv og som cancer i samfunnet. I et samfunn der man mest fokuserer på individualisme, hva man kan få, kan samfunnet bli fordummet og faller da sammen fra innsiden.
Man belaster individer for ting som kan være store strukturelle problem i samfunnet, og når vi ikke setter ting i et sammenheng løser vi ikke noen ting.
Hva er egentlig vår natur? Hva er det vi trenger? Hvorfor sliter så mange i dag? Det er det mange som reflekterer over i dag, og det er helt nødvendig!
Barn føler på prestasjonspress, og mange sliter med psyken når de hadde behøvd å føle at de duger som de er.
De voksne sliter også med alt de opplever de skal oppnå. Det er som om mange har glemt at det er kjærlighet og relasjoner som er det viktigste i livet. Når så mange strever med å strekke til, har vi mindre ork til å være der for hverandre og mange blir ensomme og deprimert.. Hva blir vi da for rollemodeller for de barn dom vokser opp i dag?

Jeg snakker iblant med en pensjonert lærer i Tyrkia om hans muslimske tro. Han begynte å lære koranen når han var 5 år. Han sier islam handler om at vi skal åpne våre hjerter, og å hjelpe hverandre og å gi varme. Hvis man skal gjøre noe for verden kan vi for eksempel plante et tre. Treet vokser opp, og gir mat, blir en skygge å hvile i når det er for varmt, gir også arbeide til folk og deres levebrød. Hans tro på Islam handler om et varmt hjerte, og empati for andre. Vi er alle barn etter Adam og Eva sier mange muslimer. Vi er i samme familie. Han er kurder og ønsker ikke det minste bli assosiert med terrorister. Terrorisme er ikke en del av hans tro på gud.
Har hørt mange muslimer som mener at de som radikaliserer muslimer til å bli terrorister, lyver og manipulerer, og de kommer å bli straffet på dommedagen. Også her kan man skille mellom det som er en positiv kraft for liv og det destruktive som bryter ned.

Marianne Williamson er jødinne og arbeider med å bygge opp og stimulere livet og kjærligheten. Jeg ser forskjellige jøder på Twitter som arbeider med å støtte de Palestinere som lever i et helvete på Gaza.
Vi er mange her i Skandinavia som arbeider med seg selv for å åpne våre hjerter, og mot å få en indre fred.
Det er viktig vi finner hverandre over kulturgrensene alle vi som er på samme nivå, og som har valgt hjertets veg. Det her er ikke noe vi klarer alene.
Kanskje noen sier det her er naivt.
Hvis vi tenker oss 30 år frem i tiden og barna spør oss hva vi gjorde i 2015. Hva ønsker vi å kunne si da? Gjorde vi et forsøk? Noen kanskje skammer seg og tenker, "Jeg gjorde ikke noe, fordi de andre gjorde heller ingenting."

Jeg tenker reisen er like viktig som målet. Det her er et livsprosjekt. Vi prøver og snubler, reiser oss på nytt og prøver igjen, og slik fortsetter det. Det kan inspirere barna til også å prøve på kjærlighetens veg. Det er et godt eksempel på evolusjon.





onsdag 25. mars 2015

Trening kan bygge nye spenninger ovenpå de gamle.

Tenker tilbake til en tid da jeg tålte hard trening og den gode avslapping det var etterpå. Det var en god følelse.
Men trening kan bli en strafferegime som leder til nye spenninger ovenpå de gamle.
Judith Orloff skriver i boken "Positiv Energi" om hvor viktig det er å lytte til signalene fra kroppens subtile energier. (For deg som ikke føler deg hjemme med begreper som subtile energier og energifelt, kan du tenke kroppens fininnstilte GPS)
Hvis man ikke lytter på kroppen når man trener, kan trening bli en selvplaging.
Hvis man lytter på kroppen, kan man tilpasse sin trening etter hva som virker og hva man tåler.
Det leder til en større indre harmoni og det øker muligheten til fremgang.
Judith Orloff er en psykiater som arbeider med energipsykiatri. Det handler om å spille på lag med kroppen, fokusere på subtile energier, energifelt og chakra. For de som ikke har opplevd å kjenne på det energi felt som er rundt våre kropper høres det her nok helt vilt ut.
Jeg tenker våre energifelt følger fysikkens lover parallelt med bio-kjemien i kroppen. Jeg tror ikke det er noe hokus-pokus men med fysikkens lover, som sagt.
Judith Orloff mener det er nødvendig å spille på lag med vår natur for å forebygge mot hjerte-kar sykdommer, stress, depresjon, søvnproblemer og så videre. Hvis man hardtrener for å gå ned til størrelse 36 noe man stresser seg til, skaper man negativ energi og utbrenthet.

Positiv energi  er i den her sammenhengen det som styrker kroppen, og negativ energi det som svekker.

Det innebærer det er viktig å lytte på kroppen for å finne den treningsmåte som passer en selv, og det blir en mer positiv syn på trening. Det innebærer også det kan være lettere å fortsette sin trening når man tilpasser treningen på den nivå man er i dag.

Hun snakker om tilstedeværelse, åndelighet og medfølelse ved treningspassen for å komme i balanse og harmoni for å styrke livskraften fra innsiden og ut. Hvordan man gjør det er veldig variert. Det er for meg å ta en tur ut. Det blir som en meditasjon i bevegelse og tankene går langsommere. Det er for meg motsatt til å gruble og å uroe seg. Det blir lettere å komme inn i en følelse av flow.
I meditasjon søker man mot vennlighet, og det er et viktig fokus ved trening.

Judith Orloff advarer mot  å drives av en piske på treninspassen. Man kan ha et mål mot å være sund. men forgifter sitt energifelt med en indre tirade som "jeg er for feit" eller "jeg springer ikke fort nok". Det er viktig å legge til et fokus som er medfølelse.
Om det oppstår negative tanker som svekker deg er det viktig å bytte fokus.

Hvis du har et virus, hvile. Hvis du har en kronisk sykdom eller smerte, prøv deg frem i langsom takt.
Det kan også være man trenger å sparke seg i gang for å begynne med trening. Man får prøve og se hva som skjer med den indre GPS.
Hvis man finner en treningsform som passer en selv, gir det positiv energi og frigjør fysiske og følelsesmessige toksiner.
Kriteriene for fremgang er mer energi, mer våkenhet og bedre forbindelse mellom kropp og sjel.

Stretching er en forsiktig måte å begynne å trene på, når en ikke har trent på lenge. Det frigjør stress og setter fart på energien. Den gjør oss mykere. Det er en meget fin bru mellom inaktivitet og trening, og tar minsker negativ energi og får deg å føle deg mer åpen.
Aerobisk trening er meget helsefremmende og får en å må bra både fysisk og psykisk. Hun skriver også om yoga, qigong og taichi og de helsegevinster som de gir oss.

Men tanken på trening kan ofte gi motstand som kommer fra sinnet, ikke intuisjonen, og kan komme av redsel for forandring. Allerede 5-minutters trening kan gi positiv forandring i de subtile energiene.

Men om man sliter med en kronisk tretthet eller smerte kan det være viktig å ta bittesmå skritt. Jo mindre, jo bedre. Det er gledende at Judith Orloff ser det her att de det mange som har bittesmå marginalere, og det betyr hun har lyttet på sine pasienter over tid. Hennes fokus er å få i gang energien i langsomt tempo. Når man får i gang en vane, en rutine, får man en energi rytme.

Hvis/når man får opp sin energi og orker mer, øker endorfinnivåene, noe som øker godfølelsene og energinivået.

Det kan være en fordel å variere ulike treningsformer, for å holde motivasjonen oppe for å trene.
Fysisk bevegelse er det naturlige for oss, og det er et savn å ikke klare av å trene. Men 5 - 10 minutter på en nivå som passer en selv, kanskje dans fritt til musikk eller for eksempel leke med en hund, kan gi stor glede. De som ikke klarer å stå på beina kanskje kan vifte med føttene og å fantasere om at det er herr og fru fot som danser. Med fantasi kan man finne mange veger.

søndag 22. mars 2015

Det handler om virkelige hjerneskader.

Nevropsykologer er en yrkesgruppe som har stor kompetanse i hvordan hjernen fungerer, og hvordan hjerneskader påvirker den enkelte fungerer i hverdagen. Jeg har vært på forelesninger der nevropsykologer har snakket om nevropsykologiske tester og psykologiske tester. Jeg har stor respekt for deres kunnskaper og leser med stort interesse når de presenter sine prosjekt.

Her er et utklipp fra Den svenske avisa ØP, der nevropsykolog Agneta Sandstrøm forteller om en studie på personer som sliter med utmattingsdepresjon.

Hun sier det ikke er en vanlig depresjon, men at de sliter med hjerneskader noe som gjør dagliglivet vanskeligere da de sliter med blant annet oppmerksomhets og konsentrasjonsvansker sammen med søvnproblemer.  Hun snakker om høypresterende personer med indre krav om perfeksjon. Hvis man er i kronisk stress og kjører rovdrift på kroppen kan man få betale et altfor høy pris. Jeg har møtt menn og kvinner som for eksempel vært i arbeidslederposisjon enda til de gikk inn i veggen. Det er et helvete å kollapse på den måten. Da får de en helt annen bilde av sine arbeidskamerater som de nå ser lytter på kroppen, noe som leder til at de ikke risikerer å gå inn i veggen.

"Utbrändhet kan ge mätbara hjärnskador och din personlighet är helt avgörande för risken att du drabbas. Psykologen Agneta Sandström har publicerat en avhandling som kan förändra samhällets syn på en av vår tids största folksjukdomar.
Frågan om utbrändhet, eller utmattningssyndrom som det egentligen heter, har stötts och blötts i åratal.
Debatten har gått het såväl i riksdag och regering, myndigheter och runt hemmens köksbord om huruvida utbrändhet är ett verkligt sjukdomstillstånd, om det egentligen är detsamma som depression, eller kanske rent av handlar om bristande arbetsmoral hos de som sjukskriver sig för det.
Nu har Agneta Sandström, psykolog på Remonthagens Rehabcentrum, publicerat en mycket uppmärksammad doktorsavhandling som kan komma att skaka om etablissemanget och rent av ändra samhällets syn på utbrändhet.
Hennes forskning visar att utmattningssyndrom inte bara går att diagnostisera, utan även att det kan ge direkta och mätbara hjärnskador, med bestående men som följd.
 
– Det här är den diagnos som ökat mest bland de sjukskrivna i Sverige och kvinnor är överrepresenterade. Karolinska institutet hävdade benhårt att utbrändhet egentligen handlar om depression, men jag tyckte inte att det verkade så och eftersom jag har en bakgrund i neuropsykologi så påbörjade jag en omfattade neurologisk utredning, säger Agneta Sandström.
Hon samlade en grupp kvinnor som samtliga drabbats av utmattningssyndrom, utförde en rad tester på dem och kunde snart se ett mönster i deras funktionsnedsättning.
– En sak de här kvinnorna hade gemensamt var att de hade dåligt minne och svårt att sova. De var fruktansvärt trötta och hade svårt att få ihop tankarna, säger Agneta Sandström.
En annan sak kvinnorna hade gemensamt var att de vanligtvis var högpresterande människor med starkt prestationsinriktade personligheter. De hade högre IQ och längre utbildning än den genomsnittliga befolkningen och var oerhört engagerade i sina arbeten, samtidigt som de var flitiga och ordentliga både i hem och föreningsliv.
– En av kvinnorna berättade att hon klev upp 04.30 varje morgon för att stryka sina barns kläder, för att de skulle vara fina i skolan. När jag frågade om det verkligen var nödvändigt sa hon att hon inte ville känna sig som en slarvmaja, säger Agneta Sandström.
Den sortens konstanta pliktkänsla, kombinerad med dåligt samvete över de plikter som inte hinns med är symptomatiskt för de människor som till slut går in i väggen, enligt Agneta Sandström.
Hon genomförde en rad neurologiska tester på kvinnorna. Först sådana där de kunde förlita sig på tidigare kunskaper och dessa klarade de med mycket goda resultat. Men när det handlade om koncentration, planering och arbetsminne i en pågående situation blev resultaten desto sämre.
– Vi gjorde ett bildminnestest som gick ut på att kopiera komplexa bilder ur minnet. Resultaten blev fruktansvärt dåliga och det tyder på att hjärnans frontlob inte fungerar som den ska.
Genom att scanna kvinnornas hjärnor med magnetkameror i samband med övningarna kunde hon till slut konstatera att kvinnorna hade en tydligt nedsatt funktion i pannloberna jämfört med friska människor, samt en förändring i hur deras hjärnor utsöndrar stresshormonet kortisol.
– Det handlar om verkliga hjärnskador, som det inte finns några bevis för att man kan återhämta sig ifrån. Får du en kula i huvudet eller slår huvudet i en tall, kan du få beständiga hjärnskador som förändrar din personlighet och det är det ingen som ifrågasätter. Samma sak är det med utbrändhet, säger Agneta Sandström, som tror att hennes avhandling kan leda till stora förändringar i synen på sjukdomen.
– Det här är en medicinsk avhandling men den handlar om ett samhällsproblem och om utbrändhet får medicinsk status kommer det att förändra allt. Arbetsplatser skulle exempelvis tvingas ta större hänsyn till hur hjärnan fungerar och inte bara tänka på fysisk ergonomi. Och vi kanske skulle sluta att hylla de som kliver upp i svinottan och jobbar som idioter, eller att se lathet som en dödssynd, säger Agneta Sandström."
Nå er det også slik at kronisk stress ikke innebærer kun høypresterende individer. Den skjulte periodontitt jeg gikk med i altfor mange år innebar også en indre alarmberedskap 24/7 til jeg var i meget dårlig form, allmenntilstand og immunforsvar meget lavt. Jeg kjenner dessverre også på oppmerksomhets og konsentrasjonsproblemer.
Nå begynte mine helseproblemer med en sjokkopplevelse når en jente 10 år gammel ble kidnappet og hva det gjorde med meg når hun en uke senere ble funnet myrdet.
Det er mange veger til fatigue, og det påvirker samfunnet og folkehelsen.

Jeg ønsker med det her å si Agneta Sandströms doktoravhandling er meget interessant, og håper de her kunnskapene kan hjelpe de som er rammet å få en mer realistisk behandlingsplanering for å mestre hverdagene.
Da jeg for snart 20 år siden arbeidet som psykolog på en psykiatrisk klinikk, hørte jeg flere ganger spørsmål om pasienten egentlig hadde noen vinst av å høre de hadde en hjerneskade. Mitt møte med de her pasientene gjorde det tydelig at det var helt nødvendig for å bli informert om sin diagnose, fordi de i møte med Försäkringskassan (som NAV trygd her) og i helsevesenet der de ikke lengre ble presset inn i aktiviteter de ikke hadde kapasitet til å klare av.
Det er også viktig å få anledning til å bearbeide de reaksjoner som kommer av de her helseproblemene.

 

tirsdag 17. mars 2015

Ikke rom for spontanitet.

Sitter her med nevropatiske smerter og tenker at det er viktig jeg fortsetter å være disiplinert. Jeg ser meg egentlig ikke som en disiplinert person, men mere som laid back i mine dagsaktiviteter. Etter å ha lagt meg litt over 2 timer senere på lørdagskvelden, kom jeg over tålegrensen og det betaler jeg fremdeles for.
Vi hadde besøk og det var koselig, så i stedet for å gå å legge meg satt jeg oppe og snakket.
Dagen etterpå var jeg i dårlig form. Vi var ute og spiste middag på søndagen, og jeg måtte hvile hele dagen for å være i litt bedre form da. Etter vi kom hjem igjen måtte jeg også hvile.
Igår mandag måtte jeg kjøpe mat, selv om jeg var i dårligere form en dagen før. På kjøpesenteret valgte jeg å spise salat for å spare på kreftene. Da måtte jeg ikke bake lavkarbobrød som var slutt her hjemme. På den måten kunne jeg spare på energien. Jeg kjøpte økologisk laks, fordi den er enkel å lage, bare inn i ovnen i en halvtime og etter det spise.
Det ble også dagen når smertene ble sterkere og sterkere. Nevropatiske smerter sprer seg i hele kroppen, blir svimmel (når det blir riktig ille går jeg som jeg drukket for mye vin, men takk og pris ikke så mye nå.) og søvnen blir mere overfladisk.
Idag er det tirsdag og jeg har fremdeles nevropatiske smerter. Jeg måtte bake lavkarbobrød for å spise, og nå må jeg hvile slik at jeg kan være sosial i kveld.
Det her er en virkelighet som ingen kan se hvis de treffer meg ute. Det er ingen selvfølge jeg spontant kan gå på cafe hvis jeg møter noen jeg kjenner i byen. Jeg kalkulerer hvor aktiv jeg kan være på dagene slik at jeg ikke krasjer, og i stedet er i fase med meg selv og min kropp. Når jeg reiser til Ccstadion parkerer jeg i kjelleren, ser meg litt omkring i et par tre butikker, en god dag kan jeg drikke te i noe av de flotte kaféerne, og deretter kjøper jeg mat før jeg kjør hjem. Da kan jeg være borte i 1-1,5 time og da tar jeg det veldig rolig for å lade batteriene. Hvis jeg skulle møte noen jeg kjenner og spontant går på kafé eller restaurant utover det jeg selv har planlagt, kan det bli en krasj som jeg får leve med i ukesvis. Smerter, svimmel, dårligere søvn, kvalme og så videre. Det gjør noe med et menneske når en må leve med slike symptom måned etter måned. Jeg ser jeg har glemt et annet symptom og det er konsentrasjon og nærminnesproblmer. Det er en egen lang historie. Og så var det de stunder kroppen vegrer å lyde meg og jeg bare ligger og ikke kan bevege meg.
Det har jeg takk og pris ikke behøvd oppleve de siste 2,5 månedene.

Nå kanskje noen som tenker, var jeg ikke bedre? Joda, jeg er betydelig bedre. Jeg må ikke lengre legge meg ned på ettermiddagene og bare puste og vente inn kreftene. Det var en tid da jeg ikke en gang kunne lytte på musikk ettersom det ikke fantes krefter til det. Når man har vært så dårlig, krever man ikke så mye av livet for å være fornøyd. Er man bedre enn man var, da er det bra.
Jeg lever mye i nuet, og så lenge jeg er i balanse og ikke gjør for mye går det bra. Jeg er ikke en person som er passiv. Det er ikke meg det. Jeg ønsker å få ut det beste av dagene og det er det som fungerer best.
Så derfor må jeg fortsette å disiplinere meg gjennom sunde rutiner. Det finns ingen annen veg å gå.


fredag 13. mars 2015

Femti nyanser av ...?

Bestselgeren "Fifty shades of Grey" har blitt film, og med det satt i gang diskusjoner i sosiale medier. Jeg har ikke lest bøkene før filmen kom ut i offentligheten, men når jeg leste reaksjoner og kommentarer på forskjellige steder, våknet psykologen i meg. Nå har jeg lest dem, og jeg mener det er viktig å reflektere kring handlingen.
Når jeg leste om bøkene på Itunes, undret jeg meg over at romanene gikk under erotikk og romanse.
Det er det også, men det finnes annet også som ikke er så erotisk romantisk.



Temaet en vanlig uskyldsfull ung dame treffer rik, pen, og ikke så uskyldsfull mann.
Det er ikke en lett relasjon som Ana kommer inn i. Blir forført og manipulert inn i relasjonen til Christian. Hennes opplevelser i relasjonen pendler mellom himmel og helvete, og hun blir usikker på seg selv samtidig som hun blir forelsket. Han oppviser sterke "stalker" tendenser når han søker og får frem informasjon om Ana og hennes familie. Han vet hvor hun bor, arbeider, hennes kontonummer, sporer opp hvor hennes mobil og dermed hvor hun er, og kjøper den firma som hun får arbeide i. Når hun besøker sin mor i en annen stat, reiser han til samme by for å treffe henne. Han gir order om å spise og andre ting. Hun mister kontakten med venner i en periode, noe som gjør at han blir en sentral person i hennes hverdag. Han gir henne dyre gaver, som bil, pc og en Blackberry. Han kjøper dyre klær og skor, samtidig som hun blir med i sexleker som blir en ny verden for henne.
Christian får henne å skrive under i et kontrakt, der det står hun ikke får fortelle for noen annen hva som skjer mellom de to og hva hans interesse er.
Han ønsker også hun skal skrive under et kontakt der han er dominanten og hun er den undergivne, noe som ikke blir av. Samtidig prøver han å kontrollere henne, noe som sliter på henne og gjør henne usikker. Hun utfordrer Christian hele tiden, og prøver ut sine egne grenser.
Hans humørsvingninger, og veksling mellom varme, avstand og hardhet forvirrer henne og i mange situasjoner føler hun på en indre alarmberedskap der hun er beredt på at han blir sint på henne og da kjefter på henne. Han er også meget sjalu, og vokter på henne slik ingen annen mann legger beslag på det som er hans.
Hun blir forført av hans omtanke og sjarm, og medfølelse mot ham når hun får lære om hans helt forferdelige barndom. Hun tviler på at hun kan leve opp til hans behov og bruker mye tankeenergi på det. Hun blir såret og trekker seg tilbake, men han søker opp henne igjen.

Ana prøver å hjelpe han med å gi betingelsesløs kjærlighet og sier hun alltid kommer å stå kvar ved hans side.

Det er ingen liten forpliktelse med tanke på den alvorlighetsgrad av hans forstyrrelse, noe som han er bevisst på. Det er nemlig ikke små krav som hun da prøver å leve opp til.

Når jeg leste den første boken "Fifty shades of Grey" var det mange alarmsignaler som "hørtes". Hvor mange er det som jeg har hatt i psykologsamtaler som opplevd liknende ting?
Menn og kvinner står i liknende situasjoner og når de ikke orker det her mer søker de psykologhjelp. Det er ikke bare voksne som står i det, men også barn. Som Ana erfarte får mange familiemedlemmer oppleve humørsvingninger, kontroll og senere også fysisk vold. Det er slik mange voldelige relasjoner begynner. I starten gir han henne mye oppmerksomhet, gaver, romantikk og andreting der hun føler seg elsket og verdifull.
Akkurat som i boken blir man forelsket i de gode sidene, og tenker han er egentlig snill. Hvis jeg elsker han nok blir han sikkert bedre. Dessverre er det slik at kjærlighet ikke løser alt. Det finnes en grunn til at psykologer og psykiatere har mye å gjøre.
Hvis en mann eller kvinner prøver å kontrollere sin partner, og partneren gjør hva den kontrollerende krever, er angsten fremdeles der. Angst og sine kan være drivkraften, og det løses ikke gjennom at partneren gjør hva de sier. Det er ikke nok med kjærlighet. Det å gi etter kan gjøre situasjonen vondt verre, fordi grunnproblemet kontrollbehovet ikke er løst. Problem kan bare løse der de kommer fra. Det løses ikke av at noen annen gjør si eller så. Det er altså ingen annen som da har ansvaret, utom muligens en overgriper fra fortiden. Det er opp til enhver av oss å ta ansvar fr oss selv. Det er så lett å tenke, det er synd om han/henne som har hatt det så fælt, og det kan det være.
Men det betyr ikke at det en løsning å ta på seg "fosterforelderjobben" med å "fix" sin partner eller forelder. Og det finns de om kan få mer selvtillit gjennom varme fra noen annen. Hvis jeg tilpasser meg situasjonen, blir det sikkert bedre. Men det er en veg mot å kvele seg selv, til man ikke står ut lengre. Det er ikke for alle.
I boken utfordrer Ana Christian gang på gang. Det kan også bli en runddans. Jo mer den ene prøver å kontrollere den andre, jo mer vil den andre gi motstand for å ikke føle seg kontrollert.


Jeg tenker det blir feil å sette "merkelapper" på leserne som liker "Fifty shades og Grey leserne som i den her Youtubefilmen. Samtidig er det viktig at vi som har møtt mange med traumatiske erfaringer setter lyset på en del ting.
De spør om hvordan leserne hadde opplevd Christian hvis han hadde lav inntekt og begynte å følge etter en person og å kontrollere den samme.

Nå ble relasjonen utviklet i bøkene der man opplevde Christian som snill, og i eventyrenes verden er alt mulig. Men relasjonen også da kan ikke være enkel, noe som kommenteres i boken om at Ana får høre at hun klarer han bra.
Hvis man tenker at Ana hadde vært en ung dame med en traumatisk bakgrunn og at hun ikke lært seg at hun hadde hatt rett til å ha grenser, hvordan hadde relasjonen vært da?

Det er opp til oss selv hvordan vi ønsker å leve våre liv, og mange står i vanskelige relasjoner. Mange føler seg stigmatisert og skammer seg over hvordan de har det med sine nære og kjære. De trenger varme i stedet for å bli dømt, og kanskje kunnskaper om den dynamikk de står i. På den måten kan gjøre et mer bevisst valg.

Her er et utklipp på Sanna Ehdins tanker om 50 nyanser av helvete.

"50 nyanser är en kombo
av klassiska sagor, vilka i sin typ baseras på arketyper. Askungen, en fattig och anspråkslös kvinna, möter Prinsen och lyfts upp till hans fantastiska miljardärsnivå. Bara det att han inte är en prins, utan en groda som hon ska kyssa för att kunna förlösa prinsen. Som vi ju vet finns där inne, för den sidan är framme ibland när han visar värme och omtanke. Eller så vill vi se prinsen, och lurar oss själva genom att framhäva den.
Det är ett mycket förföriskt upplägg
, men tyvärr är Mr Christian Grey inte ens en groda utan en ful reptil med vassa huggtänder, och han gör henne illa ordentligt flera gånger. Första delen av trilogin slutar i såväl yttre som inre smärta och tårar för den kvinnliga huvudpersonen Anastasia.
Det ligger en enorm lockelse
i denna klassiska myt för mängder av kvinnor – som vill förena och skapa helhet där det är trasigt – och kvinnans medicin heter Kärlek. Det är dock ett livsfarligt koncept när man stöter på en addict, en sjuklig beroendepersonlighet som är aktiv i sin last. Men ingenstans i kulturdebatten berörs det perspektivet, eller dess allvarliga konsekvenser.
För ju mer beroendepersonen
utövar att sitt sjukliga begär – sex, alkohol, droger, tablettmissbruk, spel eller vad som av intensiva droger som kickar deras sjukliga sida – desto värre blir det. Personens sjuka sida får näring och växer. Anastasia sugs ovillkorligen in i hans magnetfält och efter ett tag kretsar allt kring Mr Grey och hans behov. Vad som ger honom pleasure, eller inte, och hon vet aldrig vilken sida det är som är framme. Han bryr sig heller inte om vad hon vill ha, en vanlig pojkvän och inte att bli plågad, utan han går in för att ”träna” henne att svara mot hans behov. Detta beskrivs betydligt tydligare i boken än i filmen.
Inom den professionella behandlingsvärlden
kallar en del detta beteende för den röda och blå hunden, där den röda är den sjuka sidan med kontrollförlust medan den blå hunden är den friska, goda sidan. Det är den Prinsen som Anastasia ser och vill se mer av, men genom att följa med och stimulera hans begär sker precis tvärtom. För beroende på vilken sida man matar så växer den blå hunden – eller den röda hunden (huggtandade reptilen).
Det är lätt att dras in
i detta; att förälska sig i en spännande person och sedan bli hooked på att ”fixa” honom eller henne. Det är klassiskt medberoende, där man alltmer glömmer sig själv och sina egna behov och uppmärksamheten fokuserar på den ”röda” partnerns behov. Det är inte friskt någonstans, och tyvärr vanligare än vi tror."

Et annet utklipp fra  Katerina Janouch sin blogg:

"Min kritik av Fifty Shades handlar inte så mycket om att det är bok som är usel rent litterärt, ej heller egentligen om att vissa gillar bdsm. Min kritik handlar om den tröttsamma skildringen av kvinnan som värnlöst våp som blir sexuellt frälst genom att bli ägd, styrd, kontrollerad och dominerad av en – tadaaa – MAN. Min kritik handlar om att stalking och tyranni ursäktas med att det handlar om “kärlek”. Jag gillar inte att en kvinna utplånar sig själv för att bli en snubbes leksak. Och att det i sin tur trollbundit en hel värld. Det får mig att vilja spy, ursäkta språket.
Har vi inte nog av patriarkatet som försöker bestämma över kvinnors kroppar, utseenden och sexualitet  redan? Har vi inte hela samhällen där kvinnor styrs av talibanmän? Räcker det inte med alla dessa kvinnor som våldtas och mördas av sina män eftersom dessa kvinnor vägrat inordna sig, vägrat låtit sig kontrolleras? Ja, jag drar det till sin yttersta spets här men egentligen handlar det om samma sak, bara det att i FS-trilogin är Christian Grey rik och snygg och Anastasia är söt och ung och oskuldsfull. Men spelet är urgammalt och taktiken densamma. Mannen ska styra kvinnan och hon ska ge upp sig själv tills hon enbart är hans privata lilla leksak. Ingen annan ska titta på henne (vi gömmer henne i nåt heltäckande tyg för säkerhets skull) eller ännu bättre, skär av henne halva fittan för att hon inte ska kunna vara kåt.För en kvinnasn sexualitet är fortfarande 2014 en av världens mest hotfulla företeelser för patriarkatet. I religionens namn ska hon bli kysk, nedbruten och ge upp sin lust. (Jag brukar säga hur skulle det se ut om alla världens kvinnor bejakade sin kåthet och sin klitta och låg och onanerade hela dagarna, vem skulle då snyta ungar och laga mat? Inte undra på att kvinnors kåthet och sexuella power – som är grym om den släpps fri – är en mardröm för alla patriarker världen över och det mest sataniska i alla världens stora religioner.)
I FS får vi en ganska enkel förklaringsmodell. Christian är det egentligen rätt synd om. Han skruvade sexuella begär utgår från att han försöker bli kvitt sin barndoms trauma. Stackars lilla rika ponke måste få förnedra sin flickvän så hans kvaddade lilla psyke ska kännas bättre för en stund."
Det finnes mange måter å leve på. Det jeg ønsker med det her innlegget er å inspirere andre til å reflektere kring hva jenter og gutter vokser opp i for samfunn. Får de sunde budskap fra vårt samfunn? Hva gjør vårt samfunn med deres selvbilde?