Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

fredag 25. juli 2014

Indre reise, smerte og kjærlighet.


"In asking for miracles, we are seeking a practical goal: a return to inner peace. We're not asking for something outside us to change." (Marianne Williamson)
Det er underbart å leve i det tempo der man får mulighet til en god livskvalitet. Når man lever seg gjennom den krise som vekkes opp når man er arbeidsufør og må være ute ur arbeidslivet, får man samtidig mere kontakt med sitt indre liv. I et fredelig hverdagstempo, går tankene sin egen veg. Man møter det liv man har levd på godt og vondt. Hva har jeg vært med om? De personer jeg møtte. Hva gjorde det med meg? Hva gjorde jeg?
Kanskje har man lyst til å flykte og gjøre noe helt annet enn å være bare seg selv.
Kanskje noen trenger å snakke med noen?
Det kan også vær en spennende indre reise, der man kan lære seg selv å kjenne på nye måter.
"Personal growth can be painful, because it can make us feel ashamed and humiliated to face our own darkness. But our spiritual goal is the journey out of fear-based, painful mental habit patterns, to those of love and peace." (Marianne Williamson)
Da følelser kommer opp på overflaten når man lever et rolig liv og kan puste ut, er en annen situasjon enn når man graver og grubler. Når gamle følelser og tanker kommer opp på overflaten, kan man møte dem med de erfaringer som man har i dag. Man gjorde så godt man kunne der og da. Når jeg har mer livserfaring, kan jeg møte min smerte på en helt annen måte enn jeg gjorde en gang for lenge siden. Jeg tenker at vi alle har erfaringer som vi kan se i et nytt lys når vi blir eldre.

Vi har godt av å møte oss selv med kjærlighet.

Vi har godt av å bli møtt med kjærlighet. Derfor er det så godt av at noen lytter på oss og viser oss aksept for den vi er og møter oss med varme.
"It is universally accepted that children need love, but at what age are people supposed to stop needing it? We never do. We need love in order to live happily, as much as we need oxygen in order to live at all." (Marianne Willamson)
Hvordan er du på å være kjærlighetsfull mot/for deg selv?

Hvordan er du på å ta til deg andres kjærlighet in i ditt hjerte?

Du ikke bare fortjener det, du trenger det også!

Peace is more than absence of war.

"Peace is much more than the absence if war and violence; it is a condition unto itself.
Our goal at this point must be the creation of peace. Without love, their is no peace. Where love is absent, war of some kind is uneviteable."
(Marianne Williamson)


 

 Det er uro, vold og krig på forskjellige steder i verden. Nå har vi også trussel om terror i Norge. Det er ikke mye vi kan gjøre med det, og det kan være frustrerende.
Uro vekker uro og hvis mange på samme gang er urolige og sinte (fight-flight reaksjoner) kan det fort bli enda verre.
Det er da ekstra viktig å målbevisst arbeide med å skape en egen indre ro.  (Ikke så enkelt for de som tidligere er traumatiserte, men viktig å prøve så godt en kan.)

Jeg tenker det kan være viktig å bygge en felles vision, der barn får vokse opp i en fredelig verden. Å arbeide mot et felles mål og å sette oss selv i førersetet, gir mål og mening i våre liv.

Når man føler at man lever i et samfunn der man arbeider mot et felles mål, kan det gi følelser av håp. En motsatt ferdretning der man ikke gjør noe, føler maktesløshet, og som taper oss for energi, og hvordan blir det da for de som vokser opp idag?

Uro setter fart på stressmotoren i kroppen. Det er viktig å gjøre bevisste valg, føle etter hvordan man har det for å navigere videre i hverdagen.

Når vi voksne arbeider med vår egen indre frid,  lir det lettere å gi barna trygghet. Ro gir ro og uro gir uro.

Det er viktig å kose seg sammen med nære og kjære, være sammen med dyr og natur. Naturen har sin egen puls, der vi kan finne inspirasjon og ro til en god tilstedeværelse.

Det er ikke sunt å følge med på nyhetene på tv, radio, og sosiale medier hele tiden. Det taper oss for krefter som vi trenger å ha når vi skal leve dag for dag sammen med oss selv og hverandre.

Da jeg for snart 20 år siden var på forelesninger om ondskap, var det kjærlighetsfull eldre dame, Hanna, som overlevd Auschwitz som gjorde et stort inntrykk på meg. Hun sa at det er kjærligheten som bryter ned ondskapen. Etter hun hadde kommet fra konsentrasjonsleiret og til tryggheten i Sverige, var det stor omstilling til å ta inn over seg at hun faktisk skulle leve. Hun hadde i sitt indre forberedt seg for å dø!

Hun sa at hun slet med depresjon og psykosomatiske reaksjon i 20 år! Hun ble psyko-terapeut, autorisert tittel, og folk sto på venteliste i flere år for å gå i terapi hos henne. Hun fortalte at når hun var på Auschwitz, følte hun medfølelse for de tysker som arbeidet på konsentrasjonsleiret. Hun visste at det her var feil og at det skadet dem selv i den her prosessen.

Når jeg for litt over 20 år siden var på ferie i Israel snakket jeg med en ung palestiner. Han fortalte at han på en måte hadde forståelse for jødenes agerende mot palestinerne, men samtidig var det meget slitsomt å kontrollert og forhørt presis overalt. At palestinerne ble kontrollert og forhørt var jeg selv vitne til den her uken. Han fortalte om en familiehistorie om å ha blitt kjørt ut fra sine hjem under trussel om vold og død. Han drømte om Sverige som var et land som hjalp sine innbyggere og ikke brukte så mye penger på våpen. Så var det inte i Israel.

En desemberdag 1991, reiste jeg på en dagstur til Jerusalem. Når jeg vandret omkring og søkte meg frem til det gamle Jerusalem, tenkte jeg på intifada og på unge palestinske menn som kastet stein på de unge jødiske menn som skjøt tilbake. Jeg gikk forbi en krater og tenkte på hvordan Irak, Saddam Hussein, sendte raketter til Israel i begynnelsen av samme år. Hvordan er det å leve med så sterke trussel i år etter år? Når skulle de få fred i Israel?

Jeg tenkte på den familiehistorie som israeler og palestiner har måttet leve med i generasjoner. Da skyllet sorgen over meg, fordi det ble tydelig at det her er en veldig vanskelig situasjon for å få løst. Det har vært så mye smerter, redsel, sinne, sår og fortvilelse på begge sider! Hva skjer med folk som i så mange år lever med så sterke traumer? Det er lett å bli oppgitt i en slik situasjon.

Kan det finnes håp likevel? Jeg tenker på Nelson Mandela og folkene rundt ham. Jeg tenker på de hvite folkene som hadde makten i Syd Afrika som ga fra seg kontrollen. De måtte ha et stort mot for å tørre å gi slipp på kontrollen og å ta inn Mandela og andre i varmen! Det er så lett å male seg inn i et hjørne og å ikke vite hvordan man skal ta seg ut, ikke minst når fortrykket har vært hverdagslivet i generasjoner. Det her er for meg veldig stort og vekker stor beundring.

Jeg tenker også på Hanna Dahlgren (tidligere Wasserman) som fortalte om at hun kunne føle medfølelse for de som arbeidet på Auschwitz, selv om hun selv var i en meget farlig situasjon. (Kan muligens være Stockholmssyndromet, men tror ikke på det. Hanna var en meget spesiell dame.)
Jeg tenker også på den unge palestineren som både kunne forstå jødene og se sin egen situasjon. Hvordan har han det i dag?

De her vidsynte individene finns og hvordan kan vi hjelpe dem som lever i Israel og i Palestina?

De har levd i redsel, og hatt grunn til det, i så lang tid. Når skal de få en real sjanse til å helbredes?

Har vi noen indre fred å utstråle fra våre indre, eller blir det sinte utbrudd og uro som skal få dominere? Som det indre, så og det ytre...

"Det er kjærligheten som bryter ned ondskapen"
Hanna Dahlgren




torsdag 10. juli 2014

Mening.




"Meaning doesn't lie in things; meaning lies in us. When we attach value to things that aren't love - the money, the car, the house - we're loving things that can't love us back. We're searching for meaning in the meaningless, and this will always cause pain."
(Marianne Williamsen)






Det er lett å gå seg vill i vårt materialistiske samfunn. Mange sliter med ensomhet og hva skjer det med det psykiske?
Samtidlig har vi en god livsstandard som gjør at vi kan være mye sammen med sine nære og kjære.
Viktigt er å søke kontakt innover for å finne mening og å hva som man innerst inne ønsker. Via den indre GPS kan vi kanskje få hjelp til hvilken retning vi skal gå mot i vår vandring gjennom livet.


Prøvninger avløser hverandre til nye utfordringer. Det eneste vi har er nå. I morgen vet vi ikke noe om.

Livet skjer her og nå.

onsdag 9. juli 2014

Our faults...

"The places in our personality were we tend to deviate from love, are not our faults, but our wounds. God doesn't want to punish, but to heal us. And that is how He wishes us to view the errors in other people: as their woundedness, not their guilt." (Marianne Williamson)



Vi lever våre liv så godt vi kan, og vi er sårbare. Jeg tenker det er bra at ha våre mål å arbeide mot, selv om vi snubler og kanskje ikke når frem. Så er livet på godt og vondt.
Vi er først og fremst mennesker på godt og vondt.

Ta vare på dere! Vær snill mot dere selv!

mandag 7. juli 2014

Fokus på hva?

Hvis vi bare fokuserer på overflate
Og strever etter finere glansbilde,
Samtidig som vi ikke tar
Pauser for å kjenne etter
Hvordan vi har det,
Og hva vi vil, ønsker i våre liv,
Da går vi oss vil.
Før eller siden møter vi en vegg.
Nå er det stopp.
Hva er det som skjer?
Jo, sjelen banker på døren.
Hva er det for en sjel?
Jo, det er meg, deg, og alle vi kjenner.




Hvile i sommeren, bygger glede

Dagene brukes til å skape gode sommerminner.
Leve langsomt, slappe av, arbeide litt med blomster, lese lettleste bøker, lytte på regnet som faller ned og solen som varmer, vekker glede og et stort smil. Hvilke grønnsaker er modne? Hvilke frukt og bær er modne?
Det her er et enkelt liv som ikke krever så mye av en. Jeg kaller det for friskaktiviteter, som for meg er å bruke de friskere sidene i livet, slik at en glemmer at man ikke er frisk. (Skal ikke blandes sammen med å være innbilningsfrisk)

Det innebærer også å ta seg tid og rom til å lytte til sin egen pust, og å føle på hvordan man har det inne i seg selv.
Det er som det er, hva gjør jeg nå?
Hva er det som skjer i stillheten?
Hva ønsker å komme frem?
Enda dypere pust,
så deilig!
Det er faktisk inget mer,
som jeg ønsker meg akkurat nå.
Jeg sitter her og puster en stund til, tror jeg.




torsdag 3. juli 2014

Ett sötare blod

Jeg har investert en stund til å lytte på vitenskapsjournalist Ann Fernholm sin meget interessante forelesning om et søtere blod i dag. Det er så mange sykdommer som man i dag knyter til sukkerforbruk, høyt blodsukker, høyt insulin, metabolt syndrom og sykdommer. Det er ikke bare diabetes og hjerte-karsykdommer, men også depresjon, fibromyalgi, Alzheimer og så videre. Man undre seg om Alzheimer er en type 3 diabetes!

På Ann Fernholm sin blogg Ett sötare blod presenterer hun seg selv:
"Jag har arbetat som vetenskapsjournalist sedan 2001, då jag disputerade i molekylär bioteknik vid Uppsala universitet. Mina texter har synts i bland annat DN, SvD, San Francisco Chronicle, Fokus, Forskning och framsteg, Ny Teknik, Dagens Medicin, Läkemedelsvärlden och Kemivärlden."
"Mitt mål som journalist är att granska forskarvärlden på samma vis som politiker granskas. Forskare har makt över vår hälsa och vårt välmående. Min tid i forskarvärlden har lärt mig att många drar långtgående slutsatser med bräcklig vetenskap som grund. Detta har bland annat lett fram till den fettkontrovers som vi har i samhället idag."
Det her er vel investert tid og det finns mye spennende inspirasjon å hente.

onsdag 2. juli 2014

Sommervisen

Idag har vi sol og varme. Det er underbart å sitte på terrassen, høre musikk, lese litt på Internet, plukke visne blomster i hagen, og annet som får en å må godt. Iblant sitter jeg å hører på alle lyd som jeg assosierer med sommer.
Det her er en dag det er lett å føle glede, bare en går ut fra huset. Det trengs ikke noe mer enn det.

Når jeg hører på Idas sommarvisa, tenker jeg på Astrid Lindgren. Hadde vi ikke hatt Astrid Lindgren, da hadde vi ikke hatt den her sommervisen.
Jeg tenker at den her sommervisen, er mer en nasjonalsang, enn "Du gamla, du fria".
Idas sommarvisa går inn i dypet, til en tid i begynnelsen av livet, en tid når man opplevde en magisk verden. Når man fører den magiske verden med sommerfølelser, kan det ikke bli noe annet enn et stort smil.

Astrid Lindgren var en helt spesiell og klok menneske. Vi er nå flere generasjoner som har vokst opp med hennes verden, "Vi Saltkråkan", Pippi, Emil i Lønneberga (en landsby som finns på riktigt), er det som jeg vokste opp med. Det kom flere eventyr etter det, og de barn som ble etter meg, har hatt tilgang til hele hennes verden. Vi har vært heldige.

Når Astrid Lindgren var 90 år, ble hun valgt til Årets Svensk i Sverige. Hun hadde fremdeles sin Astrid humor, og i sin tale der hun takket svenskene sa hun blant annet. Hun sa blant annet at når hun som var gammel, halvblind, halvdød og halvgal kunne bli valgt til årets svensk, da var det best å ikke si det til noen.

tirsdag 1. juli 2014

Naturterapi i min egen takt.

Så var det min tur...
Når jeg høsten 2005 ble sykemeldt, trodde jeg ikke jeg skulle bli uføretrygdet. Jeg trodde jeg trengte ekstra lang rehabilitering, bare jeg levde så helsefremmende som mulig. Men det ene året etter det andre gikk. Her sitter jeg nu og leser "varig ufør" og 100 %. Foreløpig, halv inntekt av AAP, er det jeg har å forholde meg til. Så blir det til NAV mottar informasjon om hva jeg tjent alle de år jeg levde i Sverige. Jeg undrer for meg selv, hvordan klarer alle de som lever alene? Jeg skjønner godt om de lever i utlandet deler av året for å få sol og pengene til å strekke til.

 
 
Det er likevel ikke pengene jeg tenker mest på. Det jeg kjenner på er en befrielse fra den utrygghet det er å være kronisk syk og ikke vite noe om fremtiden. Samtidig undrer jeg over fremtiden, er det slik det skal være? Sorgen over å være syk får jeg nok leve med, det er en del av livet.
 
 
 
 
Fremtiden, ja. Hva blir min visjon og ferd retning fremover?
 
Jeg kjenner jeg har et stort behov av fred og ro. Hvis jeg skal bli friskere er det det jeg skal holde fast ved. Jeg får være fornøyd med det som er.
Jeg fortsetter å forenkle livet, og ta vare på de små øyeblikkene.
"Blomstermedisin", hagearbeide (selv en meget liten hageflekk) gir inspirasjon og glede.
Det er godt å få frisk luft, lytte på fuglene, være sammen med andre, leke med en hund og mye mer.
Det finns mange veger til bedre livskvalitet: Mestringsstrategier ved kronisk sykdom. Når jeg ble sykemeldt tenkte jeg det kunne være bra med en handlingsplan, så jeg skrev en selv. .
Dagene har vært varierte og mange ganger har jeg påmint meg selv om å holde fokus, noe som jeg ser som viktig når en sliter som mest.
Fokus er i den her situasjonen er å leve så helsefremmende jeg kan, ikke minst i de tyngre periodene.
Ja, når man blir dårligere og dårligere hva man enn gjør, så er det viktig å ha et fokus.
Det som også var en hjelp var innsikten om at livet kan snu i neste korsveg. Akkurat det tror jeg kan være vanskelig å holde fast ved for de som er unge. Det hjelper å ha livserfaring, selv om det ikke løser alt.
Jeg kjenner jeg er inne i en ny fase i livet, og kontemplasjon er nøkkelordet. Nå trenger jeg ikke tenke på meldekort fra NAV, og hvordan det blir lengre frem. Det var hardt å skrive logg i september, og det var et slit på Skogli, selv om der var mye bra.
Forhåpentlig får jeg mer energi til å møte venner, igjen. Jeg synes ikke det er optimal å møte venner omtrent en gang per måned. Det her tror jeg blir bedre nå.

Jeg ble anbefalt på Skogli å fokusere på energiøkonomisering og å trene innen rammen for hva kroppen tåler. For meg har det vært mye nok med husarbeid og det har vært en hard prioritering.
 
 
 


Men nå har jeg pusterom! Det føles som en byrde som slipper taket. Kanskje nye ting kommer i lyset. Kanskje ny inspirasjon? I min egen takt. Det er tid for å skape seg nye stier i livet til noe ...