Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

onsdag 22. august 2012

Avledning og avslapping som mestringsmetode.

Det har vært en tøff sommer. Nå snakker jeg ikke om været, men om helsen. Det har vært mange dager med migrene og smerter i hele kroppen. Migrene gjør meg følsom lys, og det har vært mange dager jeg var takknemlig fordi det var regn ute. Da kom jeg lindrig unna fordi jeg enkelt kunne komme unna sollyset. Det har likevel blitt mange dager når gardinene trekkes for vinduene. Det er slik det er.

Jeg har tid å tenke når jeg må holde meg mye innendørs. Hvem har begynt å snakke om diffuse symptomer? Det høres ut som om vi ikke er sikre på om vi har våre symptomer, og intet kan være mere feil! Den som ikke har følt det på kroppen kan få tanker om vi ikke er helt sikre på om vi har litt vondt, eller ikke i det hele tatt. Det kan høres ut som om vi går og føler etter på kroppen, hvis vi har vondt her eller der, eller kanskje jeg er litt svimmel likevel. Det er et bilde av de syke som er fullstendig feil! Symptomene er mange og ikke noe å tvile på. De finnes der og det må vi leve med til vi får rett hjelp, og finner de rette nøklene. Når jeg skriver nøkler er jeg inne på medisinsk behandling i tillegg til mestring teknikker.
Jeg tror de syke gjør klokt i å ikke snakke om diffuse symptomer, fordi det kan misoppfattes. Symptomene er ikke diffuse, men kanskje symptomebildet blir diffust for fagfolkene for å se hva som er feil hos den syke. Det er ikke de sykes problem eller ansvar. Hvis de leser om hva overlege Sidsel Kreyberg har å fortelle om ME diagnosen kan de lære seg mye om diagnosen.

Nå i sommer har jeg skrivet om andre temaer enn ME. Det finnes mange grunner til det. Når jeg ikke har vært i god form er det en god aktivitet til avledning å fokusere på noe annet. Det er et enkelt valg å skrive om psykisk helse, traumer og utbrenthet. Jeg skiller mellom ME og alvorlig utmattning etter kronisk stress.

Når vi snakker om ME da har overlege Sidsel Kreyberg gjort et meget godt arbeide, og jeg kan varmt anbefale ME registeret på Facebook. Der står det mye interessant og bra! Jeg ser det som å oppfinne hjulet på nytt hvis jeg skriver om den medisinske diagnosen ME. Det gjør at jeg har konsentrert meg mer på den psykologiske helsen, noe som kan være interessant for mange mennesker.

Jeg har på flere steder lest om alvorlig ME syke som ikke har blitt tatt på alvor, blitt feilbehandlet og til og med blitt traumatisert i helsevesenet. Jeg finner det vanskelig å ikke reagere på det.

Med så mye migrene har jeg fått velge mange aktiviteter som avleder og får frem et meditativt tilstand. Derfor blir det romaner før faglitteratur. Mye ukeblad.
Når jeg tenker over det har jeg en del verktøy å bruke, som handler om å slappe av , meditere og å bruke pusteteknikker. Det tar jeg i bruk nå flere ganger om dagen.
Meditasjon er veldig behagligt. Det kan være positivt for både friske og syke. Det finnes muligheter på internet hvis man er interessert i meditasjon og å slappe av. Jeg leste igår at det går å få tak i bra meditasjons og avslapning cd:r på internet. Jeg har lastet ned noen app:er på Itunes som er bra. Jeg eksperimenterer med forskjellige metoder og ser hva som fungerer. Det er meget individuelt hva som er bra.
Jeg liker å bruke meditasjoner med veiledning med forskjellige symboler. Hjernen kan ikke skille mellom fantasi og virkelighet. Derfor interesserer jeg meg mest hvilke reaksjoner som skjer i kropp og sjel. Om symbolene er engler, guider, kraft dyr, eller hundevalper og kattepuser, så reagerer kroppen positivt og det er mitt mål.

Det viktige målet er å aktivere fred og ro systemet i kroppen. Det gir mye god velvære! Det er mitt mål å fortsette med de her øvelsene også på de gode dagene. Det er en yin aktivitet som komplement til all yang aktivitet, hvis vi nå skal tenke på kinesernes gamle visdom.

Jeg har tidligere lært meg flere forskjellige pusteteknikker, noe som jeg har brukt mye i flere år. Det finnes forskjellige øvelser i Yoga. Via pusten kan vi gi slipp på spenninger, og magen liker den massasje som tarmene får når man puster med magen. Det kan også gi litt mere energi.
Når det gjelder pusteøvelser er det viktig å vite at det kan frigjøre følelser som har trykkets ned i kroppen. Da kan det være viktig å ha gode personer som vet hvordan man skal møte sterke reaksjoner.
Det finnes tilfeller i livet når man trenger å bygge opp forsvar som beskytter, og det finnes tilfeller da man kan gi slipp, puste ut og slappe av. Det er da tid for å reagere.
Det kan være godt for den som reagerer og omgivelsen at det er en fordel å tenke på å puste med maven når reaksjonen kommer. Det gjelder også det rundt omkring. Vi tar ubevisst etter hvordan de i omgivelsen puster. Det kan brukes positivt. Hvis et barn er lei seg og griner kan det hjelpe barnet om den voksne er bevisst om sin egen pust. Hvis den voksne puster dypt med maven og gir puster ut med et langt puste tak kan det hjelpe barnet å gi slipp på spenninger og å få frem følelsene. Dyp og bevisst pust, gir en god nærvær. I tillegg kan man stryke barnet på ryggen og på armene, for å få barnet å føle seg avslappet. Det her vet vi instinktivt. Det er ikke bare barn som har hjelp av det her, men også voksne.

Det går også bra når man er alene og lei seg. Man fortsetter å hvile i sin pust, og puste videre med maven. Man trenger ikke alltid å grave i tanker og minner. Jeg husker godt når jeg var dårligere enn hva jeg er idag. Grave i minner var ikke bra. For å gjøre det må man ha energi!
Men de tanker og følelser som plager en og som er oppe i bevisstheten, kan det være bra å legge fra seg hos en god samtalepartner. Hvis man føler at personen som man snakker med lytter, ser, hører og tar det man sier på alvor, kan det være en mulighet å legge bekymrede tanker fra seg.

Jeg må si at mange som er langtidssyke er veldig bra på mange forskjellige hobbyer. Jeg ser det på Facebook og på blogger. Det er så mange talenter enten det er på å male bilder, fotografier, smykker, skrapbooking  strikking og annet. Alt det her gir mental hvile, mindfulness, glede og avslapping.
Det er så viktig å trene gledesmuskelen! Det er ferskvare, og en aktivitet som vi må drive med liksom vi pusser tenner hver dag!

Empowerment er et viktig ord. Det skjer noe hos alle når de møter andre med liknende livserfaring, og finner nye behandlingsmuligheter. De får sine erfaringer bekreftet og det gir styrke til å ta definisjons makten tilbaks.
Jeg ser det på mange steder, i mange forskjellige situasjoner, at folk retter opp sine rygger. De begynner en revolusjon på grasrotnivå!  Det har begynt og det går ikke å stoppe. Når mannen eller kvinnen på gaten våkner opp fra den illusjon som man tidligere levde i, da forandres samfunnet. Det må bli et nytt helsevesen!
Fagfolkene må være med på det som skjer!
Mannen og kvinnen på gaten, pasientene, kommer ikke å rette seg inn i de gamle rekkene igjen!
Fagfolkene må forandre kommunikasjon, diagnostikk og metodikk!
Det trengs å gi reflektert og kunnskapsrik informasjon, som hjelp til pasientene å gjøre gode valg.
Det er en av flere av fremtidens kvalitetssikring i helsevesenet.
Helsevesenet som organisasjon må forandres.

søndag 19. august 2012

Ansvar for sin helse?

Det finns friske mennesker som ikke tar ansvar for sin helse.
Det finns syke mennesker som ikke kan noe annet, hvis de skal en god livskvalitet.
Det her er ikke alltid så lett å se fra utsiden.
Det er ikke nok med en sterk vilje til å bli frisk.
Det er spennende å lese om folk som har blitt friske, og som sier at de begynte å ta ansvar over sin helse.
Det er interessant å lese at samme mennesker søkte seg frem, og på vegen fant de rette nøklene.
Det er næmlig det som må til, at man finner de rette nøklene og kanskje også verktøyen.
Det betyr at man ofte må finne de rette nøklene, hvis de finns der og da.
Det kan også  være slik, at akkurat de riktige nøklene ikke er oppdaget/forsket frem ennå.
Det betyr at den syke uansett må arbeide med aksept og tålmodighet, som en viktig mestring i en vanskelig livssituasjon.
Det er beundringsverdige egenskaper!


Jeg får en bilde at en del som har blitt syke etter en lang tids sykdom glemmer at de fant de riktige nøklene for å bli frisk.
Jeg håper de kan huske at ikke alle er like heldige, når de forteller sin historia.
Jeg tror det kan være en viktig støtte til de syke i å forstå deres situasjon.

Det kan altfor lett av de tolkes som at det bare handler om vilje, og et beslutt om å ta ansvar for sitt liv.
Det er ikke dessverre ikke nok!

Jeg har møtt mange kloke og resurssterke som har vært syke, men som likevel ikke ble friske.
Jeg tenker også på Grethe Waitz!

onsdag 15. august 2012

Endelig sommer!



Sommeren har endelig kommet! Passer på å lade opp med mye D vitaminer nå. Derfor blir internet fasta i noen dager. Kos dere!

onsdag 8. august 2012

Offeret i følge dr Hirigoyen.

Offret er offer fordi han eller hun har blitt utvalgt, i følge psykiater, psykoanalytiker og familjeterapeut Marie-France Hirigoyen. Offret blir syndebukk, og ansvarlig for alt ondt.  Nå blir offret mål for voldet. På den måten kan angriperen komme unna depresjon og trenger da ikke å sette spørsmål om seg selv.
Offret er, ettersom han eller hun er et offer, uskyldig til det brott som skal sones. Likevel blir offret mistenkt, til og med av dem som bevittnat angreppet. Det blir som om det ikke finns et uskyldig offer. Man forestiller seg at offret har gitt et taust medgivende eller bevisst eller ubevisst, er medskyldig til angreppet. Når de ikke blir forklart uskyldige, da tenker man at de er svake. Hirigoyen skriver i boken "Vardagens osynliga våld" at det er vanligt at folk sier at om et menneske har blitt et offer da må han eller hun ha vært forutbestemt for det her på grunn av sin svakhet eller andre brister. Hirigoyen mener at det er tvertimot at offrene i allmennhet blir utvalgt for det de har i overflod, og som angriperen prøver å legge beslag på.
Offret er utbytbart som er der i feil/rett tidspunkt og som begår mistaket at la seg forføres. og kan iblant også være altfor klarsynt. Offret blir et hatobjekt så fort det viker unna og ikke lengre har noe å gi.
Det som utmerker angriperen er at han/hun tar feste på den andres sårbare punkter, der det finns en svakhet eller noe sykt. Alle individer har en svak punkt, som for angriperen blir en punkt å holde fast ved. De har god intuisjon når det handler om den andres svake punkter, der dn andre kan få vondt og å bli skadet. Det kan være slikt at denne svakhet er akkurat den andre vegrer seg for å se hos seg selv. Den som blir angrepet blir konfrontert med sin svake punkt, med bortglemte barndomstraumer.
Relasjoner med perverse narcissister fungerer som negative speil. Det gode selvbildet omvandles til ikke kjærlighet.
Å si at offret er sin medgripers medskyldige er meningsløst, fordi offret på grunn av angriperens grepp ikke har hatt psykiske muligheter å gjøre på en annen måte. Offret ble paralysert.
Det er umulig for offret å reagere eller å stoppe striden. Det er i den meningen som det virkelig handler om et angrep. Ingen forhandling er mulig, alt blir tvunget frem. Offret er i den her situasjonen mot sin vilje.
Offrets viktigste mistak er å ikke ha vært mistenksom, å ikke ha tatt hensyn til de voldsomme ikke-verbale budskapen. Offret har ikke kunnet tolke budskapen.

Jeg tenker at når det her rammer barn, da har de ikke noen som helst mulighet til å se hva som skjer. De er helt prisgitt sine foreldrer og andre voksne.

Hirigoyen skriver videre at offret lider ikke bare av sin situasjon som offer, men skemmes også for å ikke lykkes å forsvare seg.
Det som skiller offeret fra angriperen er at han/hun kjenner på en stor befrielse når det etter en stor anstrengelse lykkets å frigjøre seg. De er lettet fordi lidendet i seg selv ikke intresserer dem.

Hirigoyen mener at det for offeren ikke finnes noen mulighet til flykt, fordi de forstår ikke den prosess som pågår. Ikke noe har noen betydning lengre. En sak sies  og deretter motsatsen. Selvklare fakte benektes. Det oppstår en forvirring hos den som er rammet.De blir slitne av å gi svar som ikke passer, og som kan forsterke volden. Når det her trykket fortsetter i lange perioder blir motstandskraften utmattet og det oppstår en kronisk angst. Det oppstår en tilstand av et permanent spenningstilstand og en ekstrem vaktsomhet.
Det kan hos offret oppstå et sinne som angriperen helst ikke vil kjennes ved. Offret er stendigt på vakt, redd og de frykter angriperens reaksjon. om de underkaster seg situsjonen eller reagerer har de gjort feil, i følge angriperen. Det kan få den uvitende omgivelsen til å tro at offret er født til å være offer, og kanskje til og med tror at offret som reagerer, er den skyldige. For å komme unna den her aggresjonen prøver offerene ofte til å bli snillere og snillere og mer og mer instillsom. For det får de bare utakk. Jo mere generøs de er mot angriperen, desto mere ur balanse blir han/hun. Når man anstrenger seg som å fremstå som velvillig da viser man hvor overlegen man er, noe som vekker opp angriperens voldsomhet. Når hatet enn en gang rammer den angripne gleder seg angriperen, den perverse, i følge Hirigoyen. Det rettferdiger dem: Det er ikke jeg som hater honom/henne. Det er han/hun som hater meg.
Offeret er nå så langt inne i forvirringssituasjonen at de tviler på sin egen evne til å oppfatte.
De er usikre på om de overdriver eller ikke. Det er da de kan forsvare sin overgriper.

Jeg mener det her er veldig vanskelig når det rammer voksne, i voksenrelasjoner, kanskje på arbeidsplassen. Når det rammer barn blir det en mye, mye vanskeligere situasjon. De har ikke mulighet til å forstå hva som skjer. De reagerer og eller fryser seg. Fight-flight.

Hvordan hjelper man offeret?

Hvis man skal hjelpe noen som har levd i det her helvetet, da må man kalle en spade for en spade. Hirigoyen mener at de her pasientene, som er skadet i sin narcissism, er den velvillige neutralitet som noen analytikere viser som kulde, ikke passer for de her pasientene. Jeg tenker at når de, ikke minst for barn, og de som har vært rammet som barn, har altfor mye fått en negativ speiling. Da har de fått bilder av seg selv, som de nå forventer å få mere speiling av hos terapeuten. Det er det som de har fått tidligere og som de forventer å få fortsatt. Terapeutens taushet blir da som et ekko av angriperens vegring å samtale og leder til en repetert opplevelse av å være offer, skriver Hirigoyen. Kan det være det her som pasientene opplever som en traumatisering, hos noen? En opplevelse at historien oppreper seg?
Hirigoyen skriver at psykoterapeutene burde vise mere eksempler på flexibilitet og å oppfinne en ny måte å arbeide på, mer aktivt, mer velvilligt instillt og stimulerende. Så lenge en person ikke har kommet loss ur angriperens grep er det ikke en typisk psykoanalytisk behandling med alt hva det innebærer av frustrasjon, som skulle kunne hjelpe. Den skulle bare gjøre at pasienten kom i noen annens grepp.
Terapeuten bør ikke styrke offerets skyldfølelser med å gjøre honom eller henne ansvarlig for sin stilling som offer. Offeret har ikke ansvaret, men tar likevel på seg ansvaret i det her.
I tradisjonell psykoterapi blir pasienten oppmuntret til å selv ta et større ansvar i sitt liv. Når vi snakker om offeret, er det behov for å ta et mindre ansvar for traumet. Når individen føler seg friere fra skyldfølelsene, blir det lettere å møte sitt lidende. Når man har kommet en bit på veg å blitt fri fra lidendet, og blitt sterkere kan man komme tilbake til sin historie og lure på sin egen del i det hele, og hvorfor man ikke kunne forsvare seg. Man må ha kommet i et en livssituasjon der man lever og ikke bare overlever.
Når psykoterapien bare fokuseres på de intrapsykiske prosessene kan det lede til at offeret repeterer seg og finner seg tilrette på en depressiv og skyldtynget nivå. Det kan lede til en patologisk skyld hos pasienten. Det innebærer at pasienten definitivt ikke blir sett, og at traumet på en måte oppreper seg i terapien.

Jeg klienter som har lest Hirigoyens bok og som har fortalt at de har følt en stor befrielse når de har lest boken. Ting blir lagt på plass på en måte som de ikke har vært med om tidligere. Noen sa at h#n kjente seg veldig igjen i boken, selv om eks. ikke var psykopat.  Det finns naturligvis grader av overgrep.
Det finns voksne som leker med sine barn som katten leker med musen for den skal spise den opp. De barnen har rett til å bli sett og tatt på alvor.

Jeg vil i de her sammenhengen advare mot quick fix behandlinger, for eksempel i alternativ bransjen. Det blir mye verre for pasienten å høre at "det er ikke hur man har det, men hur man tar det". Det er ikke bare å få individen til å stoppe de vonde tankene, og å erstatte dem med nye. Det passer ikke heller å si at foreldrene nok ikke mente det så ille. Det blir også veldig ille, å prøve å få offeret til å tilgi. Alt det her gjør det mye verre for offeret, som da får det mye mere vondt, og blir mere forknytt.

Alt snakk om offerrollen blir veldig krenkende for de skadelidende som ikke har hatt noe valg i det elende de har vært utsatt for. Offerrollen høres ut som noen de har valgt. Virkeligheten er  at traumet skjedde dem og de ikke hadde noe valg.
Vegen ut kan være lang, og en prosess som må få ta tid. Jeg tror det er meget viktig at offeren velger sine samtalepartnere. Det er viktig at de føler seg tatt på alvor!

Quick fix er ikke noe for personer med sammensatte problemer. De trenger noe helt annet!

Hvem kan forvente at noen annen skal tilgi tidligere traumer? Og hvem har lyst til å ha omgang med noen som har gjort en så ille, og der man selv har blitt mer og mer utslitt av å være.

Hvis man kjenner at man mister energi i kontakten med noen annen og kanskje blir sykere. Da har mann rett til å sette en grense, og kanskje til og med å trekke seg ur det hele. Kanskje ikke angriperen liker det, men hver og en må ta ansvar for sitt.

fredag 3. august 2012

"Quick fix" kan lett lede til sykere pasienter.

Det er ikke sjelden at personer med psykiske lidelser føler seg presset til å begynne å arbeide langt før de føler seg klare for det. Hvordan blir hvis noen skal bearbeide traumer og å tørre å åpne opp i en samtaleterapi, etter å ha flere traumatiske relasjoner i sin historie. Når de vonde følelsene og angsten trenger seg på, kan det ta all energi og oppmerksomhet. Det rammer både kropp og sjel. Det er jo i kroppen som følelsene bor. Kanskje har hjemmesituasjonen vært så vond at den traumatiserte har vært i et kroniskt alarmberedskap i flere år. Det er ikke sjelden jeg har hørt voksne personen fortelle om sin oppvekst, der de har vært redd mellom de ganger som far eller noen annen forgrep seg på dem. Den indre forsvarsberedskapen var på topp da de lurte på, når kommer han neste gang? Hvis det var flere vonde relasjoner, kanskje barnet fått lære seg at her må man være forsiktig. Kan man stole på noen? Dertil kom skyld og skamfølelser, og spørsmålet om jeg fortjener det her. Hva er jeg verdt? Den indre stressen er stor. Fight-flight reaksjonene er mange.
Jo lengre tid som det går før hjelpen kommer, jo vanskeligere blir det å behandle. Når den indre stressen fortsetter i mange år blir kropp og sjel sliten og kan lede til mange sykdommer, og også utmattelse. Hvordan det kan lede til utmattelse, kunne vi lese i dr Christina Doctares bok "Hjernestress - kan det ramme meg?. Det er en meget lettlest og informativ bok som tydelig forklarer hvordan kronisk stress og og rovdrift av kroppen i mange år kan lede til et alvorlig tilstand i kroppen. Den her boken ble mye diskutert i både Sveriges radio og tv når den kom ut i 2000. I Norge var det stille. Jeg brukte den ofte den her boken på arbeidet. Det var var mange mange av mine klienter som kjente seg igjen. Det var gledende å høre at leger var interessert i å lære seg om det som Doctare skriver om i boken. En psykolog sa at det som står i boken gir en logisk forklaring på hva man ser i kontakt med pasientene.
Livet kan være tøfft. Når traumatiserte barn blir voksne, har de med sine reaksjonsmønstre som begynte med en overlevelseskamp når de var små. Hvis de ikke har fått hjelp da overlever de så godt de kan. De grenser som ble nedtrampet når de var barn, er ikke reparert. Det innebærer at det kan bli slitsomme relasjoner når de er voksne. Det finns mange grunner å bli skeptisk til andre mennesker.

En dag presser seg det indre livet frem, med vonde følelser, tanker og angst. Det går ikke lengre å holde igjen, og nå tar det all kraft. Den psykiske forsvarsmekanismen isolering, handler om at følelsen trykks ned i kroppen, blir frusne, og en dag klarer kroppen ikke å holde igjen lengre. Kanskje har livet blitt roligere, og da tiner det frusne opp. Når følelsene trenger seg frem, ofte sammen med angst, da er det i ubearbeidet form. Det kommer alltså opp i den form som det ble trykket ned. Det tryktes ned da følelsene ble altfor vonde å holde det ut.

Hvis vi nå tenker oss at den her personen begynner i psykologsamtaler, kommer det fler faktorer inn i bildet. I psykodynamisk terapi møter pasienten sine tidligere vonde erfaringer av relasjoner inn i terapirommet. Man overfører tidliger erfaringer i terapeuten. Er man skeptisk og har dårligere erfaringer med seg i livet, da er det lett å bli redd for at psykologen skal synes det samme om han/henne som tidligere viktige personer tenkte. Det er en forsvarsberedskap, der man er beredt på å ikke bli tatt på alvor, å bli dømt og å bli oppfattet som å ikke være noe verdt. Det er et viktig arbeide man gjør i terapien, der man arbeider med sine indre hinder som handlingslammer.

Når man vet det her er det ikke vanskelig å skjønne at det motvirker behandling når man fra NAV sin side presser på med forskjellige tiltak. Da møter personen en forhøyd stressnivå både i forhold til NAV og i forhold til terapien, som om det ikke var nok med det indre helvetet som allerede var på plass. Det øker muskelpanseret, i stedet for å lette opp som er viktig for å møte sine indre sår.

Nå snakkes det mye om kognitiv terapi, exponering og å forandre tanker. Det finns tanker om at det er viktig å være aktiv, og derfor settes det igang med tiltak. Det innebær mobilsere seg, og oppmerksomheten vendes bort fra behandling og å møte de indre sårene. Hvis nå pasienten allerede er utmattet, tar det krefter som kunne  ha brukts til å styrke helsa. Da har vi igang en negativ spiral som går nedover. Samfunnet bruker penger til behandling og tiltak, men pasienten risikerer å bli dårligere. Kunne det ikke være bedre å bruke NAV sine resurser mere konstruktivt? Barn, ungdomer og unge voksne sliter. Hadde det ikke vært bedre å satse på dem, slik at det ikke går for langt? Det er mye lettere å behandle personer som ikke har slitt altfor lenge.

Da kunne godt voksne få en bedre mulighet og ta vare på sin helse i sin egen takt! Stress medfor motsatt resultat enn hva samfunnet ønsker. Når den indre alarmberedskapen og fight-flight reaksjonene har vært aktive lenge, da er det akseptans og å leve parasympatiskt som er viktigt.
Hvis det parasympatiske nervesystemet skal bli mere aktivt, er tid og rom for fred og ro den beste medisinen. En god terapeutisk allianse der pasienten kan få ro til å åpne opp er viktigt. Man må også tenke på at har pasienten mange vonde relasjoner bak seg, da trengs det tid til få tillit til behandleren. Det er ikke noen som kommer med en gang og det er ikke bare å snu tankene. Det her er en prosess som tar tid!

Det er ikke noen selvfølge at pasienten får tillit med behandlere direkt. Man må som behandler vise at man fortjener det fortroendet, og det er lett å tråkke feil ikke minst i begynnelsen. Hvis man sier noe som trigger pasientens fight-flight reaksjoner skal det ikke mye til at pasienten trekker seg tilbake. Men håller relasjonen over tid da kan terapiprosessen bli meget spennende!


onsdag 1. august 2012

Psyke og soma og å leve der man er.

Vi diskuterer ofte sambandet mellom psyke og soma, og kognitiva teknikker for å få et bedre liv, og kanskje til og med, et friskere liv. Det ser ut som at en del tror at sliter du i livet, så er det dine egne tanker som du må forandre på.
Vi har et uttrykk som sier at "det er ikke som du har det, men som du tar det". Det er et popularisert utrrykk om folk som sliter. Og når man tror at det er en sannhet som kan generaliseres på altfor mange situasjoner. Sannheten er at vi reagerer på livet og når vi står i en en livssituasjon som er utenom det vanlige, så reagerer vi med følelser som er sterkere enn vi tidligere har vært med om. Da tenker jeg ikke bare på krig og katastrofer, men om de traumer som folk kan bli konfrontert med i fredstid. Barn og ungdomer som er skadelidende på grunn av traumatiske situasjoner, som for eksempel incest, voldtekt, psykisk og fysisk mishandel, sykdommer som ikke er tatt på alvor i vårt helsevesen, mobbing og så videre, står i en altfor vanskelig situasjon. De har ikke erfaring til å takle vanskelige situasjoner, de er små og forsvarsløse, prisgitt sin omgivning, og har heller ikke en hjerne som er ferdigutviklet, til å klare av å håndtere og å bearbeide det forferdelige som de er og har vært med om. Fight-flight reaksjonene er på topp, ettersom de er i overlevelsesmodus. Kronisk stress i mange år kan lede til mange helsemessige problemer. De får et reaksjonsmønster som omgivelsen trenger å være oppmerksom på, og som lett kan tolkes i mange retninger. Traumene kapsles inn i kroppen, der de "fryses inn" og i den formen bearbeides de ikke.

Den innebærer at når de i et senere tilfelle kommer opp i dagen, da er det i ubearbeidet for og i full kraft. Da må hjelperen holde tunga rett i munn. Jeg har snakket med folk som har fått som svar av helsepersonell, at de er voksne nå. Ja, naturligvis, men traumaet er ikke bearbeidet, og derfor så kommer følelsene frem med styrke og overveldelse. Det var jo det de var når barnet bare måtte "fryse inn" det vonda. Det var så her sterkt det var. Kroppen har lagret på minner og opplevelser i alle år, og i tilegg til det vært i en kronisk alarmberedskap. Er det noe rart at de her personene sliter helt forferdelig? Det rammer ikke bare fysisk, men også psykisk. Det går ikke å skille de to.

Jeg har vært med om at personer har bestillt time til kiropraktor før de kom på timen. De hadde for eksempel vondt i ryggen. På vegen ut hadde smertene slippt taket, etter å ha snakket av seg om alle de frustrasjoner som hærjet i kropp og sjel. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt personer si at de følte at de kunne legge av seg problemer og bekymmer i rommet (kontoret mitt), når timen var over?
Ja i Jesu Bergspreken har noen klok menneske skrevet at, det hjertet er fullt av, det kommer ut gjennom munnen.
Hvis det finns folk som tror at det i en slik situasjon bare er å bytte ut de vonde tankene, med trevligere tanker og deretter å gå ut i jobb, arbeidsprøving og så videre. Da må de tenke om. Hva er det unger prøver å gjøre når de sliter? Jo, de prøver å gjøre ting slik at de glemmer det vonde. Når de er eldre kanskje de velger å gjøre mange forskjellige aktiviteter slik at de skal slippe å føle på det som gjør så vondt. Det er en strikk de prøver å strekke ut så lenge det går, tils den brister. Når det vonde kommer opp i dagen er det en stor kraft som er satt igang, når det dessuten kommer i ubearbeidet form.
Da blir troen på å byte tanker som om man tror at det bare er å sette plaster på de veldig dype infekterte såren, for å siden å gå videre. Når noen i en slik situasjon får høre at de skal legge det gamle og vonde bak seg, da skjønner jeg at det blir feil. Det er altfor tidlig, og en mental, kognitiv konstruksjon. Man tar ikke bort det vonde med en mental konstruksjon, når det finns så mye kvar i kroppen. Hodet og kroppen er ikke i fase med hverandre. At det er mulig å gå videre, kan vekkes som et håp som finns der, eller som tendes med å høre og lese om andres tunge erfaringer. Andres livserfaringer er viktigere enn hva man til vanlig tenker.

Jeg husker en dag for mange år siden, når jeg var veldig trøtt en dag, og prøvde å sove en stund. Det gikk ikke så bra. Jeg begynte i stedet å skrive fritt fra hjertet. Det viste seg at jeg var ordentligt sint, og når hadde skrevet av meg, da hadde jeg mer energi.
Også jeg har følt på den lettelsen man føler når man kan snakke ut hos noen som tar en på alvor. Den personen trenger ikke å være enig i alt, men følelsen av å bli tatt på alvor er meget viktig.

Jeg har også opplevd kontakten mellom psyke og soma i den andre retningen. Når jeg var yngre fikk jeg influensa oftere enn jeg gjør idag. Timene før feberen og andre symptomene brøt ut, da følte jeg meg trist. Jeg lurte på hvorfor jeg var lei meg. Noen timer senere fikk jeg svar.
I 1988 ble jeg bitt av en en flått, og etter den fikk jeg den klassiske røde ringen rundt der flåtten hadde vært plassert. Jeg ble veldig sliten og fikk også en sterk hodepine. Jeg hadde en kort tid innen det her en kamerat som fikk en lammelse i halve ansiktet etter et flått bitt. Med det i ferskt minne gikk jeg til lege som skrev ut en antibiotika kur på 10 dager. Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis flåtten hadde vært på ryggen der jeg ikke hadde sett det.
Maten og svingninger i blodsukker nivået påvirker også psyken. Vi trenger naturlige fetter og god næring i maten for å fungere optimalt både fysiskt og psykisk. Forfatteren Sanna Ehdin har ved flere tilfeller fortalt om hvordan hun fungere mye bedre fra sin dysleksi, siden hun begynte å spise mere fett, og mindre karbohydrater.
Jeg mener det er viktig å se hvordan kropp og psyke henger sammen fra mange retninger. Det er ikke et enveisløp.

Når jeg nå har vært syk i mange år, erfarer jeg at psyke følger allmennntilstanden. Og ja, jeg har en stor sorg over å ikke ha den handlingsfriheten som jeg hadde som frisk. Den sorgen må få lov å finnes, fordi den er en del av hele meg. Det innebærer at de "dårlige" dagene må få lov å finnes. Det er en del av livsflødet. Følelsene er vår indre GPS og er i kontakt med tidligere erfaringsbank. De finns der av en grunn og har en funksjon. Det er de som forteller oss om hvordan vi har det og hjelper oss i å gjøre valg, store som små.

Jeg tenker at å gi de langtidssyke råd om at de tenker for mye negativt og at de trenger å tenke mer positivt., kan skade mer enn å gjøre nytte. Jeg skriver kan fordi, det er naturligvis viktig å trene opp gledesmuskelen og å ha noe koselig og kreativt å arbeide med. Men om  man konsekvent stenger av eller å "byte ut " de vonde tankene, til mere "gode" tanker, da risikerer man å øke det indre spenningene med nye spenninger i tilegg til de gamle. Da kveler vi følelsene og får til sist "vondt for å puste". Problemet har blitt mye større, ikke minst skyld og skamfølelsene. Når den velvillige tror at han eller hun kommer med et positivt råd, da har man i praksis gjort det vondt verre. Vi trenger å rense ut, samtidlig som vi søker positiv stimulans. Vi trenger også å føle oss kjærlighetsfulle, og å bety noe for andre. Vi kan til og med ha godt av å føle oss litt "rampete".
Når tårene kommer, la dem komme. Det er en utrensing, skyller øynene og etterpå "ser man klarere", føler seg lettet. Det er også da man blir styrket.

Det er ikke bra å grave for mye i elendet, men viktig å være der man ær. og å være den man er.

Å være syk i lang tid er tøfft, spesielt når livet blir begrenset. Vi møter oss selv i døren gang på gang. Vi må få reagere på det, å føle på det. Kanskje det i perioder kan være smart å ha en fagperson å snakke med som er der for å bare lytte. Blogging er heller ikke dumt. Den kommunikasjonen med andre i liknende situasjoner, kan være et viktig løft, da andre i samme situasjon vet hvorden det er. Vi trenger ikke å si så mye for å få andre til å forstå, og da er det helt plutselig rom for en mere kreativ og morosom dialog.

Bloggeren SerendipityCat skriver her et viktig innlegg om hvor viktig det er å reagere og å rense ut de følelser som uunnviklig finns med oss når vi er meget syke i lang tid. I kommentarrekken får vi også lese fine kommentarer om andres igjennkjenning av det her, og hvor viktig det er å få rom for den siden av oss selv.

På andre steder har jeg lest kommentarer om langtidssyke som blogger sikkert kan være i jobb. Det er slik som friske kan få før seg når de ikke vet bedre. For meg blir det like dumt som å si, "du kan snakke i telefon, derfor kan du nok jobbe litt". Det finns dager som jeg har mye lettere for å sitte ved ved pcn enn hva jeg har det for å snakke i telefon. I en telefonsamtale må jeg være mere oppmerksom da jeg både må lytte på den jeg snakker med, og å selv konsentrere meg på hva jeg skal si. Det kan kreve energi. Ved pcn kan jeg ta pauser når jeg skriver, og dermed skrive i den takt som fungerer til min dagsform. Det fungerer dårligere i telefon.