Jeg og min hjerne?

Den svenske psykiateren Åsa Nilsonne reflekterer om ny forskning og innsikter fra synet på mennesket og hvordan psyke og soma er en.

Jeg har gjort noen utklipp fra Fri tanke der du kan lese resten:

"Vilken eller vilka av nedanstående repliker skulle känns naturliga för dig?
– Jag går till gymmet för att träna.
– Jag tar min kropp till gymmet för att träna den.
– Jag går i behandling för spindelfobi.
– Jag tar min hjärna till psykologen för att träna bort min spindelfobi.
– Jag säger till min hjärna att den kan bråka så mycket den vill – nu har jag bestämt mig för att gå ner i vikt, så jag tänker inte bry mig om att jag är godissugen.
– Jag tycker det är viktigt att inte glömma själen.
Det som upplevs som ett naturligt sätt att uttrycka sig för en person kan kännas ovant för en annan eftersom vi fortfarande styrs av vår intuitiva och personliga syn på förhållandet mellan kroppen-­‐hjärnan och jaget-­‐själen. Så brukar det vara när kunskapen om en företeelse inte är så utvecklad – det blir fritt spelrum för skilda uppfattningar och synsätt.
Upptakten till detta Signerat är att senaste tidens neuropsykologiska forskning ger oss nya intressanta redskap för att tänka kring denna klassiska fråga. Min tes är att den nya kunskapen kommer att få dramatiska konsekvenser."

Nilsonne skriver videre:
"För Descartes var själen viljans säte, och den hade evigt liv så att vår personlighet kunde leva vidare efter kroppens oundvikliga död.
Vi känner alla igen den här modellen och även dess knepiga följdfrågor: Hur ska vi definiera mentala respektive fysiska tillstånd? Hur förhåller de sig till varandra? Hur kan de påverka varandra?
Det är här psykiatrin kommer in. Psykiatern har ibland kallats själsläkare, och psykologiska symtom har haft en särställning inom medicinen. Inte bara på grund av sin gåtfullhet – det har funnits många svårbegripliga tillstånd – utan därför att de på något sätt har ansetts höra till den själsliga, okroppsliga delen av människan. Så sent som i början av nittonhundratalet lär Alois Alzheimer ha blivit utskrattad när han presenterade tanken att demens kunde bero på en sjuklig förändring i hjärnan – alla visste ju att det var moraliskt förfall och onani som orsakade symtomen.
Detta har varit ett tragiskt mönster inom psykiatrin. Människor med psykologiska, eller själsliga, symtom har fått ta ansvar för sina bristande förmågor på ett annat sätt än människor med mer uppenbart kroppsliga sjukdomstillstånd.
– Jag har svårt att öppna skruvlock, kan reumatikern säga. Lösningen blir behandling, och/eller hjälpmedel som underlättar.
– Jag har svårt att kontrollera mina impulser; det yttrandet uppfattas på ett annat sätt, som om svårigheten sitter i ”jaget”, och att individen är personligen ansvarig för sin oförmåga på ett sätt som reumatikern inte är. Det uppfattas vanligen inte som skamfyllt att inte kunna vrida av ett lock, men däremot som ett personligt tillkortakommande att vara så impulsstyrd att det går ut över livskvaliteten."

Lengre ned skriver hun:
"Så vad vet vi i dag som vi inte har vetat tidigare? För det första vet vi nu med säkerhet att de funktioner som vi brukar uppleva som aspekter av vårt jag – våra tankar, våra minnen, våra värderingar, våra motoriska förmågor – sköts av olika delar av hjärnan.
Detta löser ett av de stora problemen, nämligen att om det psykiska uppstår ur processer i hjärnan borde vi inte kunna uppleva en konflikt mellan exempelvis vad vi vill (gå ner i vikt) och vad vi tror att hjärnan vill att vi gör (äter choklad). När vi betraktar hjärnan som en samlingsplats för olika motivationssystem, var och ett med sitt anatomiska och funktionella underlag, blir det oproblematiskt att hjärnan kan vilja två olika saker samtidigt.
Jag är övertygad om att vår alltmer sofistikerade syn på hur hjärnans olika delar samarbetar, eller misslyckas med att samarbeta, kommer att leda till ett paradigmskifte. Vi kommer att ersätta den dualistiska bilden av ”jag och min hjärna” med ”mina olika hjärnfunktioner varav upplevelsen av mitt jag är en”. Därmed kommer många till synes olösliga frågor om sambandet mellan kropp och själ att förlora sin relevans.
Och framförallt hoppas jag att vi nu äntligen får en avstigmatisering av människor vars olika hjärnfunktioner sviktar och att vi helt slutar att skuldbelägga personer för nedsatta funktioner som de inte kan påverka.
Då kommer den psykiatriska patienten äntligen kunna bemötas med samma respekt, medkänsla och realistiska krav som den som har vilken annan handikappande funktionsnedsättning som helst.
Hej då, Descartes!"

Åsa Nilsonne, psykiater

http://www.fritanke.se/jag-och-min-hjarna-2015/

Jeg gleder meg også over nye kunnskaper som kan hjelpe personer med psykiske lidelser å møtes av bedre forståelse og mer realistiske krav, noe de er i stort behov av. Når forståelse for psyke og soma er et og ikke kan separeres til "vondt i viljen" eller tro på at det bare er å slutte å tenke på det som vi tenker er negativt finns det nytt håp om å få aksept og adekvat hjelp.
Jeg tenker blant annet på de som vokser opp i hjem der vold og overgrep er hverdagen. Allerede når de begynner å bli voksne er de utslitt. Det kan fort tolkes som angst, noe det også er vanlig med tanke på hva de har blitt utsatt for i mange år. Når barn vokser opp i traumatiske forhold blir de i en kronisk tilstand av fight-flight reaksjoner. Når de senere blir pasienter i psykiatrien kommer de i en situasjon der fagfolkene er i en maktsituasjon og pasientene blir avhengige av fagfolkenes forståelse av deres problemer. Det trigger gamle sår og det kan veldig lett trigge gamle sår og dermed fight-flight reaksjoner hos pasienten. Det er fort gjort som helsepersonell å si noe som trigger flykt reaksjoner hos pasienten, som da raskt svarer med avstand og avvisning. Det kan fort oppfattes om splitting og da tanker man fort personlighetsforstyrrelse.
Med en ny forståelse for hjernen, hjernens utvikling, og hjernefunksjoner kommer man å utvikle nye metoder for å hjelpe pasienten videre. Akkurat nå undrer jeg om Marsha Linehans metode dialektisk atferdsterapi kan ha en forståelse for det her. Noen som vet?
Hvis pasienter og personell har en forståelse for hvilke reksjoner som er å forvente etter årevis med traumaer skulle man kunne ta inn den her forståelsen i behandlingssituasjonen. Kronisk stress kan lede til mye elende hos et menneske. Det påvirker hormonbalanse, immunforsvar, alle system i kroppen ned til cellnivå. Man kan med andre ord få både det vi i dag kaller for somatiske og psykiatriske sykdommer. Når et barnet blir skremt og utrygg kommer de inn i et stresstilstand, og prøver å håndtere det på den måten de der og da kan klare. Reaksjonen blir automatisert og jo lengre tiden går, jo mer årsaken til reaksjonen bli glemt. Da snakker vi om reaksjonsmønstre og når årsaken til dem blir glemt, knytes reaksjonen til nåtid. Når det skjer noe i nåtid, kan det være en grunn til å reagere, men nå blir det overreaksjon. Iblant blir det en reaksjon selv om man i etter klokskapens lys ikke var en grunn til det. Det er også slik at vi fagpersoner sier eller gjør ting som i refleksjoner etterpå viser seg å være uheldige. Da finns det gode grunner til å fortelle pasienten hva man har gjort og at det var feil. Hvis relasjonen holder, kan akkurat det lede til en dypere relasjon der pasienten blir tryggere på terapeuten som er trygg nok til å gjennomskue seg selv og å stå opp for sine mistak.

Når en person har blitt brent av personer omkring seg, kan det bli vanskelig å gå inn i en terapeutisk relasjon og det kan ta lang tid til å våge å åpne seg. Det kalles overføring, som betyr at vi overfør forestillinger fra tidligere relasjoner inn i den nye situasjonen. Med den forståelsen er det lett å se at det ikke trengs så mye som kan trigge gamle fight-flightreaksjoner. Det er jo det de har levd i siden lenge.
Traumer lengre frem i livet, som for eksempel dårlige opplevelser i helsevesenet, kan også lede til fight-flightreaksjoner , dessverre ikke uvanlig.

At motkraften er hjelp til å aktivere fred og ro systemene i kroppen, ser vi nok alle, men er det nok?

For å gjøre det hele vanskeligere er det mange flere faktorer som påvirker våre liv og vår helse. Både stress og mat som ikke er bra for oss kan gjøre oss syke. Alt henger sammen med alt og det er minst sagt en kompleks verden.

Det blir problem for folk når de er syke og man ikke finner noen bio-markører som hjelp til å få en behandling, noe som, jeg selv har vært med om. Iblant ser det ut som man i helsevesenet har for stor tro på våre prøver og utredninger, og dermed automatisk tenker psykisk. Jeg har hatt kontakt med mange som har fortalt de har blitt sykere av gradert trening eller en alternativ metode. Når de har fortalt om det hatt de fått en kommentar som gjør meg nysgjerrig. Jeg har i sosiale medier sett svar som "dere må innse at psyke og kroppen henger sammen". Eh...hva? Hva er det som skjer? Den syke forteller om at de ble syke og andre svarer på et annet spørsmål.
I alle år jeg arbeidet i helsevesenet lærte jeg meg at legene ordinerte medisiner og etter det observerte man pasienten for å se hvordan den syke reagerte på behandlingen. Da fikk man se om medisineringen/behandlingen var bra, og hvis den var det fortsatte man behandlingen, hvis ikke da fikk man tenke om. Hvis pasienten fortalte de be sykere av behandlingen sa ikke legene, du må innse psyken og kroppen er et.
Jeg har også observert folk som holder seg til psyko-somatiske skolen på for eksempel ME gå i forsvar for sitt syn når syke folk kun har sagt de ble sykere av en metode som gradert trening eller LP. Her er det en del projeksjoner oppe. I den situasjonen begynner en polarisert debatt når de som blir sykere av en behandling ikke blir hørt.

Det kommer mer og mer spennende forskning om stress noe jeg har vært interessert i mange år. Det spiller ingen rolle om man er frisk eller syk, sliter med psyken og eller kroppen. Her finns det mye som kan inspirere og gjøre oss bevist over. Alle kan ha nytte av metal trening, meditasjon, massasje, yoga, chi gong, også videre. Det handler om å finne sin egen metode til den helse man har.

Det er så mye viktig forskning i dag om mat som gjør oss syke, feil bakterieflora i tarmen, kjemiske stoffer rundt oss og mye mer. Jeg har ikke sett noen som er tilhenger av psyko-somatikken snakke om den her forskningen når vi snakker om ME. Hvorfor? Det her er ting som i aller høyeste grad påvirker det udelte mennesket! De kanskje snakker om det på kaffepausene, men jeg ser det ikke i mediene. Mens de fokuserer på en spennende stressforskning, får mange, mange av oss tenke på hva som påvirker det udelte mennesket i praksis og dermed søke informasjon på andre arenaer.
Jeg har som privatperson ikke noen problemer med å søke informasjon slik at jeg kan påvirke min helse i konstruktiv retning. Men som psykolog kan jeg ikke stilltiende aksepter  hva som ser ut til å skje. Det er viktig å setter lyset på det her.

Noen som jeg også stusser over er hvordan det nye synet kan fungere som overkjøring av pasientene.
Når de snakker om at de har en fysisk sykdom, får de høre at psyken ikke går å skille fra kroppen. De risikerer å få en stempel at de ikke tar innover seg at psyken også påvirker helsen. Tviler ikke på at personer i ME sekken er slik som de sier, men langt fra alle. Jeg er en stor tilhenger av det udelte mennesket men ikke på en måte der pasientenes erfaringer blir avvist. Ja, vi har sikkert mange i ME sekken som blir frisker av gradert trening, men de som blir sykere da? De risikerer å få en stempel på seg som ikke innsiktsfull og ikke lyttet til. I et slikt møte med helsevesenet, kan syke fort føle på avmakt. Og det er ikke bra for det udelte mennesket.

Jeg snakket med en dame som fikk høre av sin lege, at hun ikke hadde tro på ME diagnosen. Det hun mente var at damen hadde gitt opp og burde steg for steg øke aktivitetsnivået. Det legen indirekte sa var at hun ikke trodde på pasienten. Noen år senere tok damen kontakt med en klinikk der de utredde henne for matintoleranser og der fikk hun svar på hva hun ikke tålte og fikk nå håndfaste råd på hvordan hun skulle spise og ikke skulle spise.

Det er ikke lett for leger og for oss selv å vite hva som finnes bak symptomene når det kan være så utrolig mye bak. Jeg fikk etter mange år vite at jeg slitt med en kronisk periodontitt som raserte både immunforsvar, allmenntilstand og da forstås også rammet meg psykisk. Tenk dere selv å ha en infeksjon i kroppen og å ikke bli fri fra den på mange år! Det var en befrielse å få svar og å bli fri min
fra periodontitt.
Mange syke trenger også hjelp av god forskning for å få en riktig behandling. I mens de venter trenger de hjelp til mestring på den nivå klarer, ut fra det udelte mennesket.

Jeg observerer hvordan en del personer tar definisjonsmakten over ME diagnosen og tror det som har hjulpet dem er svaret for andre også. De "tolker" andres synspunkter som motstand og ikke ønsker å bli friske. De stresser syke folk med sitt syn på sykdommen, og liker ikke når de syke trekker seg unna. Det de gjør er å skape negativ energi hos syke folk, og det er det minste de trenger. Det her rammer naturligvis også det udelte mennesket negativ.
Jeg har i mange sammenheng sett akkurat det her, hvordan deres egen syn og erfaring på helse blir definisjonen på hva sykdom er. De kan gjøre mye skade.
Derfor mener jeg det er viktig å gå med åpne øyne og med ydmykhet for at vi alle er individuelle og at vi ikke kommer å finne noen universalløsning for å passe til alle.

Jeg har selv slettet ME diagnosen på min bloggprofil og på Twitter, fordi jeg ønsker å ikke bli en del av forvirringen og fordi jeg støtter god forskning.
Det betyr ikke jeg ikke har vært syk, men at det er viktig å skille ut det som passer inn til eksempel den forskning som man bedriver med på Haukeland.

Professor Åsa Nilsonne om selvskading

 

Selvskading en måte å forsøke håndtere vanskelige følelser. Kan være meget sterke følelser og forskjellige følelser samtidlig. Man kan være fortvilet, bli sint for å være fortvilt, og deretter skamme seg for at man er sint på å være fortvilt. Det kan være en suppe som blir vanskelig å håndtere.  Viktig å identifisere de her følelsene, sette navn på dem, forstå følelsene, hvordan følelsene påvirker en. Hva får følelsene meg til å vilje gjøre, og hvordan skal jeg gjøre for å forandre følelsen.  Separere ut delkomponentene (følelsene) finne andre måter å håndtere sine følelser på. Finns det noen måte for å minske på for eksempel skam, eller kanskje man kan bygge opp stoltheten hos seg selv. Hva er jeg bra på og hva gjør meg stolt?

 

Viktig å respektere følelsene hos den som sliter. Følelsen er en reaksjon på hva som skjer. Det blir en belastning for den som er rammet om man ikke respekterer hans/hennes følelser.

Hvis man som personal reagerer med irritasjon når den som er rammet av de sterke følelsene reagerer, blir det som å si til en epileptiker at ikke få fler epilepsianfall.

 

Hun forteller også om trauma og selvskading. Trauma kan gi forskjellige symptomer, og iblant kan selvskading være en copingstrategi for å håndtere de følelser som vekkes av traumatiske opplevelser. Men det er ikke slik at trauma alltid kan gi den her typen konsekvenser. Det finns her individuelle forskjeller. Det er heller ikke slik at alle som selvskader har vært utsatt for traumer.

 

Hva fyller selvskading for funksjon?

 

I youtube filmen her under foreleser Åsa Nilsonne om selvskading og hun har mye kunnskaper å formidle.

 

 

I 90-årene arbeidet jeg med en psykologspesialist som arbeidet med cognitive behaviour therapy (cbt) og dialectic behaviour therapy (dbt). Hun underviste psykologstudenter, Stockholms universitet i cbt og en psykologkollega i vårt team. Den mannlige psykologen fikk vegledning i dbt, og han sa at han hadde fått en ny bilde av pasienter med personlighetsforstyrrelser. Han hadde tidligere en utdannelse i en psykodynamisk teori og metode. Det gir meg et bilde av at Marsha Linehan som utviklet dbt visste hva hun gjorde. Åsa Nilsonne forteller om Marsha Linehan i den her forelesningen.

 

Det er interessant å høre om en metode som gir en annen bilde på pasienter som sliter veldig vondt og verktøy som vegleder pasienten i en ny retning. De har det helt forferdelig og trenger hjelp.

 

 

 

Jeg har fått en Blog award Fra Trollmor!

Jeg blir glad for hver eneste en som leser min blogg, og da er det forståss stor stas å få en Blog award! Tusen takk, Trollmor!


Har tenkt en del på hvilke som skal få en Blog award fra meg, og jeg har lyst til å satse på psykisk helse den her gangen.
Jeg leste en blogg i Tidskriftet i januar, som heter Et tastetrykk unna medlidenheten. Det var en blogg som rørte opp mye følelser i den gruppe som skriver depresjonsblogger. Jeg har ikke lest mengder av depresjonsblogger, men regner med at man der som på andre steder har gjorts mistak. Vi har alle våre styrker og svakheter. Jeg må samtidlig ta avstand fra diskusjoner om hvordan man kan kombinere medisiner, og tips på metoder for selvskading.

Samtidlig vil jeg forsvare bloggernes rett til å skrive om hvordan de føler seg, og deres opplevelser av helsevesenet. De blogger jeg følger gjør en viktig jobb til å informere, diskutere og å reflektere over hva de og andre med psykiske lidelser må slite med. Vi sitter ikke med alle kunnskaper og vi er alle i utvikling!
Skulle jeg som psykolog nekte mine pasienter/klienter å skrive og forteller hva som gikk galt, hvilke mistak som gjorts og så videre?

Så derfor:

Vi er hele elefanten En meget klok og reflektert dame, som skriver om traumer, psykisk helse og psykiatrien. Anbefales varmt!

Sigruns blogg setter lyset på mange viktige ting, traumer, hvordan språkbruk kan skade de som sliter meget vondt etter traumer, forskning på psykiske lidelser, kritiserer bruk av tvang i psykiatrien, og annen behandling i helsevesenet. Hun gjør mange viktige refleksjoner, og enten du er enig eller uenig med henne, så får hun en å tenke! Veldig bra Sigrun!

En del av meg er meget flink på å sette ord på sine erfaringer av traumer for eksempel, hvorfor hun opplever den behandling hun fikk i helsevesenet ikke var en god hjelp. Hennes refleksjoner kring kognitiv terapi, at hun i den behandlingen opplevde seg som en feilvare! Hun skriver at hun i terapien ikke fikk bearbeidet sine traumer, og hvordan hun senere kunne slappe av å arbeide seg gjennom sine sår. Jeg er glad du har skrevet den bloggen!

Du er ikke alene er en blogg om overgrep som jeg har har oppdaget helt nylig. Den inneholder mye informasjon og bloggen skrives skrives på en måte som gjør meg nysgjerrig nok  til lese mer, og meg.

Den siste Blog award går ikke til en depresjonsblogg uten til en ME ungdom:

Thea Kristine May  Det er meget spennende å følge deg i din livsreise det innebærer å være meget syk, til å nå kunne reise til solen på vinteren! Det her er en stemme som er meget viktig i ME debatten!

Dere er alle verdt oppmerksomheten og jeg håper dere orker med å fortsette å synes i de sosiale mediene! Vi trenger dere!

Hvis du velger å ta i mot awarden skal du:
1. Takke og linke til bloggeren man har fått awarden fra.
2. Gi utmerkelsen videre til fem blogger og gjøre dem oppmerksom på det.
3. Kopiere post it lappen og sette den på bloggen.

Mestringsstrategier ved kronisk sykdom

Å bli kronisk syk og ufør er ikke en lett situasjon, enten en sliter med psykiske og/eller fysiske plager. Det er en livskrise og det er en forandring i livet på alle plan. (Min personlige erfaring må tilegges.)
Når jeg ble sykemeldt tenkte jeg mye på at det kunne være en fordel å ha et program å følge, der man lærte seg å fokusere på hva som styrker det friske. Det spiller ingen rolle om man sliter psykiskt eller fysiskt, man har likevel nytte av å styrke kroppen på flere plan, både psykiskt eller fysiskt. Samtidlig må man tilpasse livet sitt etter den diagnose og den behandling som trenges.

Jeg har skrevet ner noen punkter:

- Hold håpets lys tent!

- Leve parasympatiskt, alltså gjøre ting som får en å føle ro, og der tankene flyter som et løv på vannet. Det meditative tilstanden. Da har vi en bedre gjennomstrømning i kroppen. Kroppen får lettere å reparere seg, og vi føler lettere harmoni. Vi får en friere pust, mag-tarmkanalen arbeider bedre, tanker og følelser er i bevegelse, og så videre.

- Fysisk aktivitet og stretching. Å strekke på kroppen aktiverer kroppens elektriske system.

- Kroppskontakt. Hvis man har en kroppskontakt med sine dyr og de nære og kjære, aktiveres velvære hormoner i kroppen og det er lettere å slappe av og føle glede. (Det forutsetter at det er en berøring som føles god for den enkelte.)

- Aktivitetsavpassning og energiøkonomisering. (Hvis man ikke klarer gradert trening) Noen av oss må tenke på helandehvile, noe som jeg selv har hatt glede av. Ikke alle tåler gradert trening, som er en flott metode for mange. Hva som passer den enkelte kan man snakke med legen sin, eller psykologen. I Sverige skiller man mellom ME og utmattningssyndrom og det er meget viktig av den grunn at de forskjellige gruppene trenger forskjellige behandlinger.

- Mat og drykk. Forskning har begynt å finne ut at raffinert, industriell mat gir oss betennelser i kroppen, ikke minst i tarmene. Lavgradig inflammasjonsprosess gir oss mye av de sykdommer, psykiske og fysiske, som vi sliter med idag, i følge Charlotte Erlanson-Albertsson, professor i Lund, Sverige. Hun er også skeptisk til de smakstilsatser som er vanlig i vår mat. Det finns mat som styrker vår helse, som motvirker betennelser. Mat påvirker også vårt psyke. Det kjenner man ikke minst når en har lavt blodsukker. Huff! Mat aktiverer søppelgener i følge immunolog Sanna Ehdin, som har skrevet mye om hvordan mat påvirker vår helse.

- Biodophilus styrker immuneforsvaret i magen. Vi trenger de gode tarmbakteriene. Det ligger nære til hands å tenke på å ta biodophlus når en går på antibiotika, har inflammasjonstilstand i kroppen og liknende. Men hvor mange har tenkt på å anbefale overleverne fra Utøya å ta biodophilus for å styrke kroppens immunforsvar. Traumer er en stor belastning på kroppen og svekker allmenntilstandet. Når jeg ser tilbaks 24 år i tid, når jeg var med om en sjokkopplevelse. Var vitne til en barnekidnapping. Hun var 10 år og ble brutalt myrdet. Vi fikk vente i 15 år før murderen ble tatt. 5 måneder etter han murdet jenta, myrdet han en voksen kvinne. Vi var mange som var redde, ikke minst jeg. Deretter hadde jeg en periode med diarre. Jeg er nå helt sikker på at jeg burde spist bio-dophilus. Vi må ikke undervurdere de somatiske konsekvensene av psykiske traumer.

- Gode relasjoner. Det her er ikke alltid så lett når en er syk og svekket. Men det er viktig å føle på hvordan våre relasjoner påvirker vår helse. Hva styrker og hva svekker? Vi har også behov av å føle at vi betyr noe for andre, samtidlig som vi har nære og kjære som er viktige for oss. Viktig å også se på hvordan vi selv er i våre relasjoner. Hvordan kan vi bidra? Det her gjør vondt nær man er veldig syk, når en føler en ikke kan bidra med det vi ønsker å gi. Men kanskje man kan bidra med litt likevel?

- Akseptanse og sorgeprosess. Det kan være et stort indre arbeide å akseptere det å ikke være den man ønsker. Når livet begrenses på grunn av sykdom. Man går gjennom en sorgeprosess, og den må man gjennom for å kunne nyorientere seg i den livssituasjon man er inne i. Vi reagerer på livet og det er slik det er. På vegen finner vi forhåpentlig andre deler av livet som gir oss glede. Et viktigt
nøkkelord her er trøst.

- Lytt på kroppen og den indre GPS! Det blir vanskelig når man bare fokuserer på det positive, eller bare på det negative. Hva gir energi og hva svekker? Jeg har hatt stor nytte av å lytte på kroppen, ikke minst når det handler om kosthold. For eksempel oppdaget jeg hvilke kroppsignaler jeg kunne ta det med ro og når det var tid til å bremse. Det har også vært en hjelp til å se over hvilke relasjoner som gir meg kraft og hvilke som svekker. Skulle kunne skrive mye om det her.

- Konstruktive mål. Det er mye bedre å tenke konstruktivt enn "positivt". For å arbeide mot konstruktive mål må man prøve å se det hele bildet og ut ifra det finne gode løsninger. For å løse et problem, må man begynne med å definiere hva som er problemet, for å siden se hvilke løsningsalternativer man har. Deretter velger man hvordan man skal gå videre.

- Positive hobbies og prosjekt. Her kan man bruke fantasien. Det er individuelt hvilke aktiviteter som gir mental hvile, sammen med trivsel og glede. Jeg ser mange gode eksempler på Facebook. Hva er det som inspirerer deg og gjør deg nysgjerrig?

- Sømn og hvile. Sømn er et vanskelig kapitel for oss med ME. Selv tok jeg lenge insomningstabletter for å få en bedre sømnkvalitet og mer ut av dagene. Nå har jeg en medisin mot de nevropatiske smertene og den hjelper meg også med sømnen. Takk og pris! Her finnes det mange veger til Roma, og forhåpentlig er det noe man kan snakke med legen sin om. Det er et eget helvete å ikke kunne sove. Jeg prøvde leeenge uten noe, men kom etter noen år frem til at jeg trengte insomningmedisin. Nevrologen som sendte meg på utredning, mente det var en fordel for meg for å kunne sove. Ble jeg avhengig var det noen jeg kunne ta tak i når jeg er frisk. Men det er min reise. Vi er forskjellige og kan finne vår egen løsning.

- Humor. En god latter eller et godt smil gjør dagen lettere. Morsomme bøker og morsomme filmer får en å glemme at livet har blitt begrenset for en stund.

- Forenkle livet! Prioritere! Hva er viktigst å fokusere på, og hva kan man ta vekk? Hva er viktigst i mitt liv her og nå?

- Symptomlindring! Det finns mye forestillinger om medisiner, ikke minst hos friske. Her må man stå med begge beina på landbakken og se hva som kan lindre. Her er det lett å være innbilningsfrisk, der man tror at man skal tåle hvor mye som helst. Sannheten er at det sliter oss ut!

- Passe seg for å være innbilningsfrisk. Var realist! Først da kan man bygge stein for stein. Ikke ha en kamp mot din egen kropp. Lev, ikke bare overlev!

- Pass deg for å uroe deg for mye!

- Tilstedeværelse her og nå. Mindful moments.

- Innse at du kommer til å snuble! That's life! Vi snubler. Gi deg rom for å hente deg inn. Prøv igjen!

Når vi lytter på kroppen har vi noen varsellamper. Å bare tilate seg "positive" tanker svekkes kontakten med den indre GPS, og det gjør det også når vi overfokuserer på det negative!
En overfokusering på det negative innebærer også en indre kronisk alarmberedskap, med andre ord en kronisk uro. Det sliter en ut.
Derfor blir det viktig å prøve å skille mellom hva som er intuition og hva som er uro.

Det her er allmenne holdpunkter. Vi må også forholde oss til den diagnose vi har og hva som er rett behandling for den enkelte. Tanken med de her punktene er å minne på at vi kan styrke vår helse på mange plan, noe som forhåpentlig leder til et bedre allmenntilstand. Jeg kjenner fremdeles på håpet om et annet liv en dag. Det er viktig å tro at det er mulig. Alt som er bedre enn det var, er helt underbart!

Ting tar tid!



17 mars 2013. Legger til et veldig fint innlegg som handler om Balansegang . Godt skrevet Dagens lille ME-glede!

Tragisk når syke folk blir sykere av psykiatrien.

Jeg har akkurat nå sett på et innslag fra TV2 om en meget klok og reflektert dame. Hun heter Anne Grethe Teien og hun forteller om hvordan hun for over 10 år siden gikk inn i veggen og ble psykotisk. Hun var sliten etter en lang tids stress med blant annet studier.
Da fikk hun kontakt med psykiatrien for første gang. Et år senere åker hun på en ny psykisk smell og ble innlagt på tvang.

I intervjuen forteller hun for TV2:

"Anne Grethe Teiens problemer startet for ti år siden, da hun fikk en psykisk smell mens hun studerte dans i London. Diagnosen var psykose. Hun hadde angst og isolerte seg i økende grad fra venner og kjente.

En ny kollaps noen år senere endte med tvangsinnleggelse, og senere tvangsmedisinering fordi sykehuset mente hun ikke tok medisinene.

– Jeg tok medisinene, selv om jeg var motvillig. Jeg visste at jeg burde gjøre det for å komme meg ut derfra, og at det var dumt å ikke samarbeide, forteller hun.

Teien sier at medikamentene ga voldsomme bivirkninger. Hun fikk en dyp depresjon og mistet evnen til å snakke og tenke klart. Hun, som aldri hadde blitt vurdert som suicidal, forsøkte å ta sitt eget liv i ren desperasjon.

Hun mener dette var et rop om hjelp. Men hun var ikke fornøyd med oppfølgingen hun fikk på institusjonen hun var innlagt.

– Det var ofte en veldig aggressiv tone, spesielt på en av avdelingene jeg var på. Jeg ble kjemperedd, forteller hun til TV 2 Nyhetene.

Hun tror at både psykiatere, leger og sykepleiere egentlig prøver å gjøre sitt beste, og at mange av dem er idealister og folk som har en god intensjon med å jobbe i psykiatrien. Derfor tror hun mange blir frustrerte når de føler at de ikke når fram til pasientene. "
 

Hun forteller om tvangsinnleggning, tvangsmedisinering og belteslegging. Hun forteller om følelser som redsel, fortvilelse, maktesløshet og følelse av en "ut ur kroppen", noe som får meg å tenke på sjokk. Hun hadde store bivirkninger av medisinen, men nådde ikke frem til personalet med sine synspunkter. Hun ble sykere da hun var tvangsinnlagt, og prøvde å ta livet sitt, noe hun tidligere ikke hadde hatt en tanke på. Hun opplevde miljøet som kallt, og jeg får tanker om fremlingsskap og avmakt når jeg lytter på det som hun forteller om.

Vendpunkten kom når man gjorde en byråkratisk feil, der man glemte å fornye tvangsvedtaket Det hadde gått 2 dager over fristen og da ble hun med en stor lettelse utskrevet, når de ikke lengre kunne holde henne på tvang.. Hun har ikke etter det her hatt noen kontakt med psykiatrien.

Hun sier:

"– Da jeg kom ut, neddopet og sedat, hadde jeg mistet alt av ressurser. Nå har jeg fått kontakt med livskreftene mine igjen, sier Teien.

Hun er ikke bitter, men forteller at hun har brukt lang tid på å forsone seg med de dårlige opplevelsene hun har hatt. "
 

 Anne Grethe er en dame som ser nyansert på Tvangsinnlegger:

"Hun vil likevel ikke ta fullstendig avstand fra tvang innen psykiatrien. Hun mener også det er nødvendig i tilfeller hvor personer har tenkt å ta livet av seg selv eller andre, og vet om mange som har hatt hjelp av medisiner og vært glade for at de er lagt inn på tvang.

– De har min fulle respekt. Men vi er forskjellig og har ulike typer behov, sier hun, og understreker samtidig at hun vet om flere andre som har opplevd lignende ting som henne selv, med dårlige erfaringer.

Hun mener det er viktig at de som vurderer lovverket og tvangsbruken får høre disse historiene. "
 

Her har vi om igjen betydningen av å tilpasse behandling til pasienten. Det som er bra for noen er kanskje ikke bra for noen annen i det hele tatt!

Jeg får assosiasjoner til mine gamle arbeidsplasser i Sverige. Jeg arbeidet blant annet i Skaraborgs læn, der man startet et mobilt kriseteam der man fokuserte på ungdomer og unge voksne i krise. Tanken var å møte psykosegjennombrudd så raskt som mulig, og behandle de som en krisereaksjon. På den måten tenkte man at man kunde forhindre kronifiering av psykosen. Det var viktig å møte hele familjen, og helst hjemme hos dem. Den som var i krise skulle få hjelp til å sove og hvile ut, og da kunne de bli tale om innsomningstabletter. Tanken var å vente å se, før det ble tale om antipsykotisk medisin. Det skulle være i lave doser, slike at de unge ikke ble overmedisinert.
Det var viktig å gi de unge fred og ro, noe som de selv også instinktivt søkte seg til. Når de var hudløse og angstfyllte trengte de å skjermes. Nå var ikke alle som fikk hjelp av kriseteamet psykotiske, men man tenkte at hvis man kunne hjelpe noen som var på veg å bli psykotiske, da tjente alle på det.

Hvis de kom i ett miljø der de ikke hadde fred og ro, gikk stressnivået, fight-flight reaksjonene igang.
Det er et dilemma når psykiatrien er organisert som i gamle tider, og pasientene kommer i et urolig miljø. Der er det ikke lett å få pusterom og å slappe av.

Når det handlet om personer som hadde vært psykotisk ved flere tilfeller, hadde man viktige samtaler i gode perioder. Man gjorde avtaler om hva omgivelsen skulle gjøre når de ble sykere igjen.

Det er en stor tankevekker å lese om Anne Grethes erfaringer av psykiatrien, og at hun måtte ta seg fra psykiatrien for å bli bedre! Skjønner godt at hun er redd for å komme i kontakt med psykiatrien igjen.

Slike historier som Anne Grethes er viktige erfaringer som vi må lære oss av.

Det er ikke lett å få tilgang til psykiatrien idag, og folk hinner å bli sykere før de får kontakt. Når de senere er så dårlige at de får psykiatrisk hjelp, da er det risiko at de konkurerer om å være mest suisidal for å fortsette være innlagt hvis det er det de trenger. Det kan bli en negativ spiral som ikke er lett for noen.
Hvordan skal psykiatrien kunne reprodusere arbeidskraft, hvis de sliter med å ha tid med alle, og pasientene får vente så lenge for å få kontakt at de må ha mere resurser for å bli bedre?
Nå vet jeg at det ikke ser slik ut på alle steder, men det rammer mange nok!

 

Det får meg å tenke på "Gjøkeredet".

Å sette kvinner som sliter med selvskading, kan vel neppe sees som annet enn traumatisering, når de plasseres på samme avdeling som overgripere på en rettspsykiatrisk avdelning. Det her kan man lese på Professor Robert Hahns blogg :

"Självskadebeteende har ökat framför allt bland yngre kvinnor under de senaste decennierna. Allmänpsykiatrin har inte haft resurser för att tillräckligt väl ta sig an dessa kvinnor. Dessutom har det varit för klent med kunskaper om hur psykoterapeutisk vård av självskadebeteende skall bedrivas. “Lösningen” har istället varit att omhänderta kvinnorna enligt Lagen om psykiatrisk tvångsvård (LPT) när självskadebeteendet gått så långt att det kan anses vara livshotande.

Nästa bekymmer är att finna en lämplig vårdinrättning för de som omhändertas. Man kunde ju spontant tänka sig att ett antal vårdhem borde inrättas där man dels förhindrar vidare självskadebeteende av livsfarlig natur men också där psykologiska metoder används för att försöka läka de själsliga sår som givit upphov till det destruktiva livssättet. Men så har man alltså inte gjort.

Istället har kvinnorna låsts in på rättspsykiatriska sjukhus tillsammans med dömda (i regel) grova förbrytare. Detta är förstås inte lagenligt eftersom självskadande kvinnor inte gjort sig skyldiga till något brott. Åkermans och Erikssons bok visar också att tvångsmetoder, såsom bältesläggning och tvångshandskar, använts som straffmetod, vilket inte är tillåtet inom sjukvården. Någon psykoterapi eller “vård” tycks knappast ha förekommit."

Er det slik man i Reinfeldtlandet tenker seg at man reproduserer arbeidskraft? Forandre, dine tanker, atferd og rette dere inn i rekkene ? Hvordan kan man behandle kvinner med dype indre sår på den her måten?

Jeg blir ikke bare rystet. Jeg blir også mørkeredd!

Hvis noen kvinner i Skandinavien tror at vi ikke trenger den internasjonelle kvinnedagen lengre får nok tenke om.

Skrelle løk eller bygge opp forsvar!

For å få balanse til de alvorligere tankene, legger jeg en del tid på de mere overfladiske tingene i livet. Ettersom jeg er den jeg, inspirerer det meg til å reflektere over det også. For noen år siden var det flere tv-program som handlet om å forvandle hjemmene til mere tidsriktig, Det var også en del program om opprydding, og andre om husvask og å kaste ut søppel. Det her var tv program som ikke jeg ikke trengte så mye konsentrasjon for å se på, og de ble en inspirasjon for å tenke over hvordan det er her hjemme.
Jeg kjøpte et par bøker om "Endelig ryddig" og "Feng shui for sjelen.
Det ble en inspirasjon til å se over om vi hadde ting som vi ikke trengte. Det var så mye som jeg ikke kunne, men å rydde opp i baderomsskapet eller i en skuff i kommoden, 10 minutter om ganger gikk bra. Det krever ikke så mye hjernekapasitet og her kunne jeg gjøre noe som fikk synlige resultater. Matlaging krever mye mere konsentrasjon, så det måtte jeg begrense. Det var godt å føle at jeg kunne gjøre noe, mitt i alt som hadde stoppet opp.
Dessuten var det viktig å organisere hjemmet slik at jeg ikke trenger å bruke tid til å lete etter alt. Det hjelper meg å spare energi. Jeg synes det er gøy å organisere hjemme og å legge tid på interiør og å få det fint. Det som man ikke trenger kan man gi bort eller å selge.
Iblant leser jeg blogger om det her på internet, om for eksempel feng shui , om å stoppe opp og kjøpe en masse ting og så videre.
Det finnes en del miljøbevissthet og en drøm å leve enkelt, og det kan være en inspirasjon til oss alle. Det er alltid spennende med nye ideer, så lenge man gjør det man selv ønsker. Jeg mener, man ønsker ikke å rydde ut seg selv fra sitt eget liv! Det kan være fristende å følge et program fra A til Å, og å bli flink, tidsriktig og moderne. I alle sammenheng er det lett å være flink, men hvor får da jeg og du plass til å være oss selv?
Samtidig kan det her sette igang en indre reise for å gjøre seg mere bevisst om hvordan vi lever. Det er når vi tar frem ting i lyset, og å bli bevisst noe, som vi kan begynne å påvirke vår liv i en ny retning. Vi legger mere følelser i ting enn vi ofte tenker over.
Noen er mere interessert i å ha en karte å rette seg etter enn andre. Noen kan være mere interessert i å tegne sin egen karte. Det kan også være variasjon i forskjellige perioder i livet.

I mitt arbeide som psykolog har jeg sett mange eksempler på det. Iblant hadde jeg klienter som hadde prøvd kognitiv atferds terapi, men raskt avsluttet det. De mente at de der bare måtte fylle i blanketter, og at de hadde mere behov av å snakke om hvordan de hadde det.
Jeg har også møtt det omvendte. "Skal vi bare sitte å snakke? Jeg vil følge et program!" Det var helt greit det også. Da kan man søke seg til noen som arbeider med kognitiv atferds terapi.
Vi er forskjellige og har forskjellige interesser og behov, ved forskjellige tidspunkter i livet.

Å søke seg innover er som å skrelle en løk. Man arbeider seg gjennom lager for lager av tanker, fantasier og forestillinger om seg selv og livet. Det handler også om å tørre å tro at ting er mulige, og at man har noe godt der inne. Det er en reise som tar hele livet, og der vi oppdager nye ting gang på gang.
Hvis vi tørr å "skrelle løken" og å legge fra seg lager etter lager som vi ikke trenger lengre, da føler vi det på kroppen. Vi blir mer avslappet, og luter oss mer mot underlaget. Det merkes altså på de vegetative funksjonene i kroppen. Når vi får tid og rom til å slappe av, da skjer det ting. Naturen får en anledning til å gå sin gang. Det er når vi ikke hele tiden må være i forsvarsposisjon, som sårene lettere kan helbredes selv om det kan være hardt.
Derfor kan det for mange bli feil når systemet,(helsevesenet og NAV) prøver å sette tidsgrenser til behandlinger. Vi er våre egne naturer, og det kan vi ikke sette oss over, gjennom konstruerte program. Jo mere sammensatte lidelsene er, desto større problem blir det å få personer å passe inn. Når de ikke orker å passe inn i modellene, da øker skyld og skam. Da leder det til mere stress, ettersom den følelse av å være mislykket som vekkes, setter igang et tankespinn som gir mere angst. Det setter fart på muskel panseret, noe som motvirker avslapping.
Samfunnet setter rammer på hvordan helsevesenet skal organiseres. Det er penger som styr. Det blir feil når pasientene skal belastes med mere fortvilelse, skyld og skam, når systemet på mange steder ikke er bygget opp til å gi dem den tid og rom som de trenger. Da mener jeg det er bedre å stå opp for å si at keiseren ikke har nok med klær på seg. Det er ærligere det enn å formidle at pasienten er en feilvare, noe som de raskt opplever når behandlingen gir de resultat som er ønsket.

«Du vet det er angst, så hva er problemet?»

Det er ikke lett å være kroniker, hva man enn sliter med. Det blir vondere når man føler sine "vondter" å bli bagatellisert. Alle kan si noe dumt iblant, men det gjør likevel vondt hos den som føler seg bagatellisert.
I bloggen Rørt av livet kan man lese om en dame som i en årrekke har slitet med angst. Av alle de som jeg har møtt og som sliter med panikkangst, har jeg lært meg at det er noe helt forferdelig slitsomt. Når hele alarmsystemet går, da blir det "på liv eller død". Det er lett å føle seg nedtrykt og mislykket når årene går og man fremdeles ikke er fri fra panikkangsten. Hun skriver om at hennes kontaktperson i førstelinjetjenesten sa til henne: «Du vet det er angst, så hva er problemet?»
For den som allerede ligger, blir byrden større, skyld og skam øker. Det er ikke bare ME syke som er med om vonde møter i helsevesenet.
Hvis man tenker at en person har vært med om mange traumer i mange år, og derfor følt seg å være nødt til å være i forsvarsberedskap. Fight-flight reaksjoneneen har byggt seg opp i lang tid. Jo lengere tid en person har hatt det slitsomt, desto vanskeligere blir det å behandle. Det ser ut til at det i det her tilfellet også er kontaktpersonen reagerer med fight-flight. Stressreaksjoner kan "smitte". Hun undrer på om kontakt personen ikke helt er frisk. Det er ikke lett å vite, og jeg vil ikke spekulere i det.
Det som interesserer meg er hvordan det kan stenge munnen hos den som allerede bebreider seg for å ikke mestre livet. Psykiatriens oppgave er ikke bare å få pasienten til å se at h#n sliter med angst, men også å hjelpe pasienten med angst. Nå har psykiatrien begrensede resurser til å hjelpe de som sliter, men det er ikke nok. En person som sliter med en kronisk lidelse har rett til trøst og lindring. Det kan kan hjelpe en person til å ha det bedre med seg selv. Trøst, støtte og lindring kan være en hjelp til å være mer i ro.
En "så hva er problemet" kommentar leder til andre reaksjoner, som øker den indre stressnivået. Det kan raskt få en person til å stenge igjen munnen og ikke forvente noe som helst. Skyld og skam kan lett bli snudd innover, noe som bare bekrefter de egne fordommene om seg selv.
Jeg tenker at som helsepersonell skal man være glad når pasienten tørr å si ifra, og å kanskje også å bli sint når man har sagt noe dumt. Det er ikke mulig å arbeide dag ut og dag inn, og å være totalt til stede og aldri si noe dumt. Da er det minste vi kan gjøre å lytte og å ta på alvor når så har skjedd. For pasienten kan det være en livsforandrende opplevelse, å kunne være sint og behandlaren "overlever".
Det å tørre å si fra. plassere ting der det hører hjemme, kan være både grensesprengende, grensesettende og vitaliserende.

Når både pasient og behandler har tid og rom for å reflektere kring hva som skjer i relasjonen, skjer det mange spennende ting. Når det ikke skjer og pasienten føler seg feilbehandlet, da er dialogen avbrutt, og det blir heller ingen bra behandling. Jeg håper at slike kommentarer ikke er vanlig i helsevesenet, ettersom de oppleves krenkende for de som blir rammet.
Jeg håper "Rørt av livet" kan finne en større indre fred, til tross for alt. Sender deg varme tanker! :)

En sterk vilje kan sabotere for den som er syk!

Når jeg var yngre da trodde jeg naivt at hvis jeg hadde mye vilje, kunne jeg klare veldig mye. Jeg hadde lett for å få infeksjoner, men de gikk raskt over. Det var en del av mitt liv helt fra tidlige skoleår. Det som jeg ikke regnet med var at jeg skulle bli langtidssyk. Nei, jeg hadde andre planer, som jeg arbeidet hardt for å få til. Jeg skulle bli psykolog og deretter skulle jeg videreutdanne meg. Da har man ikke tid til å bli langttidssykemeldt. Men det er ikke alt man har kontroll over. Livet slår til og man får prøvninger som forstyrrer det som man hadde planert. ;) Man planerer ikke å bli langtidssyk, ikke jeg. Det finns det som er morsommere, og jeg hadde likt å delta på konferanser der jeg kunne lære meg mer om det menneskelige psyken.
I stedet kom jeg i en situasjon der jeg måtte lære meg mer om et holistisk syn på mennesket. Hvordan er mennesket skrudd sammen, med kropp og sjel?
Når jeg ble vitne til en barnekidnapping og fikk sterke sjokkreaksjoner hadde jeg allerede lett for å få infeksjoner. Et halvår etter barnekidnappingen hadde en til ung dame blitt myrdet og funnet naken i en svart søppelsekk. Redseln var stor og kroppen fordøyde ikke maten, og luktet fortsatt oppkast etter å gått gjennom hele tarmkanalen. Stress kan virkelig påvirke kroppen. Det har jeg vært med om. Psykisk stress blir også biologi. Men det er også omvendt. Den mat vi spiser blir også biologi og psyke, altså somato-psykiskt.
Det er det somato-psykiske som jeg har fått lære meg mere om. Året etter at fordøyelsen hadde kommet i ubalanse, fikk jeg en halsbetennelse og deretter ble jeg fatigue. Det var jeg hele resten av utdannelsen, men til tross for det klarte jeg å bli ferdig med utdannelsen. Når motivasjonen er sterk, da klarer man mye. Og jeg kunne arbeide i flere år. Jeg trivdes veldig godt med mitt arbeide. Pasientkontaktene opplevdes meget meningsfulle. Men stressen rundt omorganisasjoner tok energi, for meg som ikke hadde helsaen på topp. Jeg skjønte at noe var feil i kroppen, men hva var det som skjedde?
Det er ikke noen selvfølge å vare frisk, tverimot. Hvorfor skulle akkurat jeg være et unntak? Eller du, eller du, eller du..
Når man blir syk i lang tid er det mye som man går miste om. Hvis man satser tid og penger på en akademisk utdannelse, har man en drøm. Drømmen om jobb, karriære, sosialt nettverk på jobb, og god økonomi får seile sin egen sjø, og livet som man har fått går i en annen retning. Når man leser i media om at skal lønne seg å arbeide, da tenker jeg at slik er det allerede. Når man er langtidssyk er det mye i livet som man går miste om. Det er ikke bare drømmen om jobb som går tapt, det er omgang med venner, reiser, og hobbies som man ikke lengre har kapasitet å klare av. i sommeren som var hadde jeg for eksempel mulighet til å reise til USA, til Forks i staten Washington, og på hos avlegsne slektinger. Det var en for lang reise og derfor alt for krevende. Periodevis er jeg redd for å ikke har krefter til å reise til vårt Tyrkiaparadis. Det er ikke noe som er en selvfølge lengre.
Når man er frisk, da er det enkelt å mobilisere ekstrakrafter til ting som man liker og synes er gøy. Det ser ikke slikt ut når man har ME eller andre sykdommer som svekker. (Jeg hadde tidligere en nabo som var hardt rammet av KOLS. Det er en også en sykdom som kan slå forferdelig hardt) Hvis man bruke viljestyrken for mye kan priset bli veldig høyt. Det beskriver bloggeren Serendipitycat veldig tydelig her. Jeg siterer litt fra hennes blogg:

"For det er jo sånn man er opplært til å tenke, at den positive opplevelsen er verdt det. Det å kunne delta, møte folk, være med på ting, det er verdt å bli litt dårlig etterpå.

Litt.

Hvis det bare hadde vært snakk om litt så.

Jeg tror mye av æren for at alvoret i dette faktisk gikk opp for meg må tilskrives Dr. Barbara på ME-senteret på Aker. Da hun satt ved sengekanten min der oppe i oktober og rynket pannen og øynene hennes gnistret mens hun fortalte meg hvordan disse smellene gang på gang i verste fall ville gjøre meg sykere og sykere, eller hindre at jeg ble friskere, gjorde det noe grunnleggende med min holdning til aktivitet og hvile også." serendipitycat

Det å ha en sterk vilje kan ha en pris når en er syk. Det kan bli dyrt! Det svekker allmenntilstanden i kroppen og man blir dårligere. Det hindrer de selvhelbredende prosessene i kroppen.

Når man sitter med de her kunnskapene, blir det ekstra ille når man får høre eller å lese at det skal lønne seg å arbeide. Det gjør allerede det. Det er positivt for alle de som kan arbeide at få hjelp av NAV til å komme videre. Der har NAV et kjempeviktig arbeide. Men for oss som er syke blir det helt feil. Hvis vi skal komme ut i arbeidslivet igjen, da må vi ha en god behandling. Hvis vi skal ha en bedre folkehelse, er det der vi må begynne. For å få en riktig behandling, må vi diagnostiseres. Det er betenkelig at man i Norge har satset så mye på psyko-somatikk på sykdommer man ikke vet hva de er. Jeg hadde en gang en rådgiver på bank som sa, at man skal ikke legge alle eggene i samme kurv. Man skal kke satse hele kapitalet på samme sted. Det er bedre å spre kapitalet for å trygge vinsten senere. Likeså vinner kognitiv terapi altmer terreng, og tar plass, slik at de pasienter som ikke opplever å få hjelp av kognitiv terapi ikke får andre alternativer. Kognitiv terapi og psykodynamisk terapi er to forskjellige behandlingsmetoder som kan komplettere hverandre. Ikke heller her burde man legge alle eggene i samme kurv.
Når jeg arbeidet i psykiatrien i Sverige var vi nøye med at pasientene skulle få en rask time. Jo raskere man fikk hjelp, jo bedre var det. Det var ikke sjelden som sengeposten som tilhørte vårt distrikt hadde ledige plasser. Slik såg det ikke ut i Norge når jeg kom flyttet hit. Det var mer en situasjon der mange trengte innleggelse og når de skulle skrives ut var det ikke alle som automatisk fikk en time på poliklinikken. De hadde næmlig fullt. Når en person ikke får tidlig hjelp risikerer han/hun å bli mye dårligere. Det er en sannhet som også berører barn som sliter.
Karin Andersen skriver i Dagbladet. :

"Folk som tror at folk velger sykdom og dårlig råd, framfor jobb og selvstendighet og som bruker alle anledninger til å gå løs på inntekten til uføretrygdede må stoppe den uverdige hetsen. Og endringer må skje i hodene på de som aldri ser kvalifikasjoner, evner og mulighet, men stirrer seg blind på problemer, rullestoler og forutinntatte holdninger. Hvis Fasting og andre kunne bruke energien på å bryte barrierer og fordommer mot folk som ønsker jobb, framfor å bygge opp under dem, har vi mulighet til å lykkes. "

Det blir feil når friske og resurssterke skal vurdere hva som skal prioriteres i samfunnet, hvis man ikke lytter på de sykes erfaringer. Vi er mange langtidssyke som skulle kunne bidra veldig mye i samfunnet, hvis de friske vil lytte. Vi har god tid til å tenke på hvordan samfunnet fungere, og jeg er ikke i tvil om at det kommer mange konstruktive forslag från oss som kjenner det på kroppen.
Det ikke få ganger som jeg har tenkt over hvorfor man ikke informerer folk mer om hva som svekker allmenntilstandet og hva som styrker oss. Slik det er nu får vi selv lete opp informasjon og tiden går.
Når negative holdning får styre for mye, da løser vi ikke et folkehelseproblem. Det er ikke ideologier som gjør syke mennesker frisk. Det er reelle fakta om hvordan kropp og sjel fungerer og hva som gjør oss friske, altså vitenskap! Når det handler om ME, psykosomatikken og den bio-kjemiske forskningen, da er det ikke nok å tenke at sannheten nok ligger noensted i mitten, som om det handler om en vanlig arbeidsplass konflikt. Det handler om hvilke studier som mest holder mål!
Jeg undrer om det finns noen studier som viser hvilke pasienter med "fatigue" som har bruk for gradert trening, og hvilke som blir dårligere av det. Jeg snakket for noen år siden med en nevrolog som sa at det er mange sykdommer som gir fatigue, og det vanskelige er å skille ut de forskjellige pasientgruppene.
For meg blir det da feil å føre sammen de her her pasientene i samme gruppe og ordinere alle i den her gruppen cbt og kognitiv trening. Hva blir det for holisme, kvalitetssikring og god forskning av det?

Gustav.

Gustav ble henvist til oss på klinikken fordi han slet med panikkangst. Når han hadde panikkangst var den så sterk at han trodde at han var alvorlig syk og og skulle dø. På grunn av det søkte han seg til legevakta eller akuttmottaket minst en gang per uke. Hans foreldrer var begge kjent på klinikken for angst, og nå var det risiko at han var neste generasjon som slet vondt. En psykolog på klinikken var kjent med familien siden lang tid og han fortalte at den unge mannen kanskje ikke fått lære seg sammenhengene mellom hendelser, tanker og reaksjoner. Når den unge mannen kom på sin time var han spent, urolig, men samtidlig ukomplisert å snakke med. Av den grunn fikk vi raskt en meget rak komunikasjon.
Han hadde ikke kommet på samtaler så lenge når primærlegene på et samarbeidsmøte med oss, ønsket at vi skulle forby ham å søke akutt på legevakta og akuttmottaket. Vi på klinikken var helt enige om at det hadde vi ingen rett til å gjøre. Ønsket han å søke seg til legevakta, da var han i sin fulle rett til det.
Ukene gikk, han kom til hver samtale og lurte ofte på hvorfor han var så trøtt. Da kunne han akkurat ha fortalt meg at han hadde sovet dårlig på natten. Da jeg rolig gang på gang gav han en naturlig koppling til hvorfor han kjente seg trøtt, da ble han mere avslappet. Han ønsket sovemedisin fordi han hadde vanskelig for å sove. Nå drakk han folkøl for å sovne. Vår overlege syntes det var bedre at han fortsatte med sin folkøl. Det kunne bli en ond sirkel. Jeg forklarte for Gustav hva vår lege hadde sagt, og han akspeterte direkt. Samtalene fortsatte og helt plutselig kom han på at han ikke hadde søkt til legevakta eller til akuttmottaket på flere uker! Nå begynte han å se sine foreldrer i et nytt lys. Han smilte og fortalte om sin far som var så urolig og målte blodtrykket flere ganger om dagen. Han rystet på hodet. Selv hadde han fått nye redskaper med seg i livet. Ettersom han fikk rask hjelp var det lettere å hjelpe ham. Han fikk en time etter 1-2 uke etter henvisning til oss.
Vi skal ikke underskatte den nytte som de gode samtalene har for oss. Vi skal ikke underskatte verdien av å ta oss tid til å lytte på et menneske og hvilke gode prosesser som det setter igang.
Nå skal alt gå så raskt, og det får ikke koste penger. Pasienten skal føres in i et standardisert program, som skal produsere raske løsninger.
Tilbake står individen som ikke følte seg sett og hørt. Det var noe han/hun hadde på hjertet, og som følte var skoen trykte og som begrenset livet.
Vi får ikke glemme verdien av den gode samtalen i helsevesenet. All verdens teknikker kan ikke erstatte det. Jeg håper at det ikke bare skal være mulig til de som selv kan betale sin behandling. Det er et menneskeligt behov som har livets rett.
Jeg ble meget betenkt når jeg leste i Jørgen Jelstad sin bok "De Bortgjemte". Han forteller om en ung mann som var alvorlig syk i ME, og derfor måtte ligge på et sykehjem. Ledelsen hadde bestemt seg for at mannen var alvorlig deprimert, men at han egentlig klarte å snu seg i sengen, gå på do og annet. Derfor fikk personalet ikke lov til å hjelpe ham. Derfor måtte hans søstre komme di å ta vare på ham, tørke bort hans avføring og så videre. En dag kom det en lege som ikke kjente den unge mannen. Legen hadde fått fortalt om den mannen, og var nå bestemt på at han skulle bruke kognitiv atferdsterapi, der han skulle eksponere pasienten for lys i rommet og å snakke normalt, noe som gav pasienten store smerter. Legen hadde planen klar allerede før han kom inn til pasienten og gikk til handling direkt. Når ME diagnosen var satt, da mente legen at det ikke trengtes en vurderingssamtale? Hvis det nå var en depresjons pasient, hadde det ikke vært riktig å ha en vurderingssamtale og deretter et motivasjonsarbeide først før han invaderte inn i pasientens verden?
Det er så lett å tråkke feil og derfor håper jeg at psykologer og psykiatere som har en ordentlig grunn utdannelse setter foten ned på misbruk av kognitiv terapi. Hvis den som skal bruke kognitiv atferdsterapi ikke har nok kunnskaper ser det ut til at en slik "behandling" kan traumatisere mer en gjøre nytte. For en del år siden arbeidet jeg sammen med en psykolog som var spesialist i kognitiv atferdsterapi og dialektisk atferdsterapi. Hun var bekymret for den trend som hun såg at helsepersonell tok små kurser i kognitiv atferdsterapi og deretter trodde at de mestret den her behandlingsformen. De kunne gjøre mye skade mente hun. Når jeg leser om det her eksemplet med mannen på sykehjemmet og andre som har opplevd seg traumatisert i kognitiv atferds terapi, da forstår jeg hva hun menar.
Jeg hørte et annet eksempel om en lege som sa til sine pasienter at de skulle forandre sine tanker. De fikk fylle i blanketter om hvordan de hadde det, og neste gang de hadde timer fikk de fylle i nye blanketter. De lurte på hvordan man forandrer tanker, og følte seg bare dumme. En av dem konfronterte sin lege om at hun trengte hjelp med å skaffe seg verktøy til hvordan man forandret tanker. Ellers visste hun ikke hvordan man gjorde. (Hvem tror dere hadde tipset henne om de argumentene? ;) ) Han hadde blitt litt sur og printet ut noen sider fra internet, som han gav henne. Det her var en lege som jeg egentlig likte, men her skapade han mere uro enn hva egentlig mente å gjøre.
Det finns ganger da kognitiv atferdsterapi er det beste, og det finns andre ganger da psykodynamisk behandling fungerer best. Det er to veldig fine behandlingsmodeller, men det handler om å vite når man skal satse på hva. Det fortrolige gode samtalen er viktig uansett! Den kan vi ikke effektivisere bort. Hvis vi ikke følger vår natur, da slår den tilbake. Vi kan ikke stresse oss til utvikling. Prosessen har sin gang og underlettes når det finns tid og rom for utvikling. Fred og ro er nøkkelordet.
Dere kan bare tenke dere hvordan det hadde gått om ingen hadde lyttet på Gustav og dessuten forbytt ham til å søke hjelp! Personer med psykiske lidelser skal ikke bare kastes ut i kulda. Alle har rett til å bli tatt på alvor!
Gustav, som var en meget hyggelig ung mann, heter i virkeligheten noe helt annet.

Jeg vet hvordan det føles når trygghetens broer brennes!

Vi  har opplevd terror i Norge, og får katastrofen inn i våre stuer.  Vi blir påvirket. som vitner reagerer vi på det som vi ser. Hjernen kan ikke skille mellom fantasi og virkelighet. Derfor er det lett å føle det her fysisk på kroppen. De av oss som har opplevd egne katastrofer blir påmint om våre egne traumatiske minner.  Det gjør også jeg. Det som skjedde på Utøya berører meg veldig. Jeg minns hvordan jeg selv lyttet etter stegen og hvor redd jeg var. De på Utøya opplevde det her i mange lange minutter og var virkelig i livsfare. Det må ha vært et helvete på jorden. Når jeg var vitne til barnekidnapningen opplevde jeg det som å være mitt inne i en skrekkfilm. Forskjellen var at her kunne jeg ikke stenge av filmen. Jeg måtte bare gjennom det. De på Utøya kunne heller ikke stenge av filmen. Livet kan slå til når vi er minst berdde på det og på noen sekunder er alt forandret. Jeg husker hvor livredd jeg var og hvordan alt som skjedde tatoverte seg på netthinnen. Jeg husker sjokket etterpå og den handlingslammelse det ble. Jeg husker godt de kraftfulle følelsesutbrudd som kom etterpå når jeg var trygg. Det var mange sterke følelser og tanker som jeg ikke visste at jeg hadde. Jeg tenkte på 10 årige Helen som fikk et helvete på jorden i flere dager etter hun ble kidnappet. Hun ble grovt mishandlet og voldtatt til døds. Hun fikk ikke noen mat og ikke noe vann. På wikipedia kan man lese om Helenmordet og der har man skrevet sexualsadistiskt mord. Jeg hadde en venninne som arbeidet med rettsobdusentens dotter. Hun hadde fortalt at hennes far hadde blitt hjemme 3 dager etter at han hadde obdusert Helen. Hvis det her er sant, det vet jeg ikke. Det jeg vet er at alt jeg hørte gjorde dype inntrykk på meg. Alt ble plassert i minnesbanken. Det ble en uhyre belastning også for kroppen. Jeg ble forferdelig sliten, men holdt fast ved den normale dagen så godt jeg kunne. Likevel hadde jeg mange fraværstimer og jeg hadde forferdelig vanskelig å konsentrere meg. Tankerne ledet seg tilbake til den her kvelden. Jeg hadde flere samtaler med politiet. Jeg følte på fight flight reaksjoner. En side av meg hadde et stort behov av å fortelle, og en annen ville flykte fra altsammen. Det er en typisk post traumatisk stressreaksjon.
Dessverre hadde jeg ikke bilmerke, bilnummer og farge på bilen. Men jeg gravde og gravde i minnene for å minnes så mye som mulig, for å kunne hjelpe politiet. Den farlige mannen gikk fremdeles fri og derfor var jeg nøye med hvem som jeg snakket med. Jeg var redd at den farlige syke mannen skulle få høre om mig og at jeg da skulle være neste som døde. Å snakke med journalister var i det ikke snakk om. Det var en mareritt!
Det skulle ta 15 år før Helens mørdere skulle bli tatt. Vi gikk lenge i uvisshet. Selv om livet går videre så er den indre alarmberedskapen der, men man venner seg. Man blir veldig observant. Det koster å gå med et høyt indre beredskap i mange år.
Vi vet mye mer om traumer og kronisk stress idag. Kronisk stress svekker hele kroppen. Vi kan få både fysiske og psykiske sykdommer, alle organ påvirkes ned til cellnivå! Derfor reagerer jeg på den debatt som har varit i Norge om ME. Har den kroniske stressen pågått i mange år, da er det ikke bare å skru av stressbatteriet. Alt som har skjedd med kroppen all den tid som den har vært stresset kan ha ledd til mange sykdommer som ikke går å løse med en quick fix.
Nå tenker jeg på alle de er rammet av store traumer etter Oslo bomben og Utøya katastrofen. Jeg håper at de får ordentlig god og kompetent hjelp. Jeg håper at de får føle seg trygge nå. Jeg håper de får grunn til å smile snart. Jeg håper at de snart får en normalisert hverdag igjen. Den skyldige er tatt, og finns det fler håper jeg snart at de blir tatt.
Jeg håper de ikke får høre at de skal snu sine tanker, men kanskje få hjelp til å se lyset igjen.
Jeg håper de ikke bare får høre at de skal tenke positiv, men i stellet får et godt og positivt bemøtende.
Jeg håper at de får mye trøst og kjærlighet.
Jeg håper noen klarer av å være til stede når de trenger å snakke om det som har skjedd.
Jeg håper at de får hjelp til å få ned stressbatteriet inne i seg. Jeg vet hva det koster hvis de ikke gjør det.
Mine allre varmeste tanker går til dem som har det vondt etter den her katastrofen.
Må alt gå dere vel!

Hvordan er det idag?

Allerede gamle Sigmund Freud
I slutten av 1800-tallet skrev Freud en interessant artikel om traumer. Når han lyttet på sine pasienter, satte de selv sine symptomer i samband med de traumer, extrem stress, sexuelle overgrep, grove krenkninger, de hadde blitt utsatt for. Han beskrev i artikelen om de forødende konsekvenser overgrepen hadde på pasientenes psyke. For å overleve i en extrem situasjon splittet kvinnene opp kontakten mellom det bevisste og ubevisste delene. De fortrengte og og benektet det bevisste minnet av det som traumatisert dem. På det ubevisste planet levde traumene sitt eget liv. Kvinnene var i følge Freud ikke bevisst om hva som var orsaken til deres symptomer, de fysiske og psykiske. Freud mente at de her pasientene hadde vært utsatte for et eller flere overveldende, allvarlig traumer tidligere i livet, ofte som barn eller unge kvinner. Fordi de levde i en miljø som var uforstående eller til og med benektende, la de i steden skylden på seg selv og fortrengte sine sår. De trykte ned sin sannhet og dermed seg selv og betalte med sin helse. Hysteri var en reaksjon på pasientens fortrengning og ubevissthetens svar på det her. Allerede da var Freud inne på at helbredelsen besto i å bearbeide de minner som gjorts bevisst. Dermed gjorde man det mulig for pasienten å finne nye måter til mestring for å kunne leve med sine minner.
Dessverre var omverdenens reaksjoner så sterke at Freud begynte selv å benekte sin innsikt. I steden begynte han å snakke om penisavund, og at kvinner derfor fantiserte om sex med familjemedlemmer og så videre.
Freud var egentlig langt føre sin tid, og det hadde et pris ikke bare for ham selv. Det er synd at han ikke klarte å stå fast ved sine tidligere oppdagelser, men han var også ikke mer enn et menneske.

Hvordan er det egentlig idag?
Nå vet vi mye mer om traumer, og mange har stått frem og fortalt om at de vært utsatt for incest og andre sexuelle overgrep. Bevisstgjøringen har vært stor de seneste årene.
Likevel har vi fremdeles en lang veg å gå. De forskjellige Sentrene Mot Incest gjør et stort arbeide her i landet. Det jeg lærte meg når jeg hadde samarbeide med dem er at de sliter med å få inn penger til sitt arbeide, og at de gjør et stort arbeide med å støtte sine medlemmer, brukere. For meg ser det ut til at de som er rammet av incest fremdeles sliter med å bli hørt og forstått i samfunnet, også i psykiatrien. Har jeg rett?nJeg spør meg: Klarer psykiatrien som det gamle hierarkiske system det er å gi de traumatiserte incestutsatte den beroligende trygge hjelp som de så vel trenger for å arbeide seg igjennom sine traumer? Hvordan ser det ut idag? Får de den tid som de trenger for å komme gjennom sine sår? Jeg har selv arbeidet i psykiatrien og møtt mange fine medarbeidere som gjør så godt de kan i de omstendigheter de arbeider under. Det som jeg undrer over er systemet psykiatrien, som også styres av politikere. Opplever pasientene at personalet har fått nok utdannelse om traumer og hva trengs mer av for å øke personalets kompetanse. Hvordan er det med resurser? Når jeg for 12 år siden ardeidet på Sanderud sykehus, var jeg daglig vitne til det pasienttrykk som var på sykehuset. Mange trengte hjelp, hvor skulle man finne sengeplasser til dem. Vilke kunne man skrive ut? Den psykiatriske poliklinikken hadde lang ventetid. Fanns det noen annen som hadde tid å møte de hjelptrengendet? Jeg fikk på morgenmøtene på avdelningen assosiasjoner til tv-serien Lucy show der Lucy og hennens venninne arbeider i en sjokolodefabrikk. Når det løpende båndet går i normal takt, gikk det bra, men desto raskere tempo desto vanskelige å hinne med. Til sist gikk det inte. På tv var det moro, men det var ikke moro å sitte med den assosiasjon i hodet på morgenmøtene. Vi diskuterte mye hvordan det her kunne løses og hvordan gikk det med pasientene? På sommeren når en sengepost var stengt, så ble det i realiteten slik at pasientene tevlet om å være mest suisidal for å fortsette å være innlagt. Vi likte det ikke verken personal eller pasienter.

Kommentarer?
Det skulle være interessant å få kommentarer om det her. Hvordan er det å leve med traumer i HelseNorge 2011? Hvordan er det å arbeide med traumatiserte pasienter i HelseNorge 2011? Hvordan ser fornedringspotentialen ut? Hva mer trengs? Har vi råd med traumatiserte mennesker?

En annen psykiatri

For ca 15 år siden arbeidet jeg, som psykolog, på den Psykiatriske poliklinikken i Oskarshamn. Det var en meget lærerik og interessant tid. Her var det en lang psykodynamisk tradisjon, og en tidligere psykiater Åke Nilsson skal ha æren over den kreative miljø som der var. Vi kunde gi pasientene raske tider, og vi hadde periodevis ledige sengeplasser på avdelningen i Væstervik, 7 mil fra Oskarshamn. Det var en liten poliklinikk som hadde utviklet sin egen kreative kultur. Akkurat da var der et prosjekt hvordan man skulle helpe traumatiserte flyktinger, og man underviste andre organisasjoner, skoler, daghem, sosialkontor og politi hvordan man kunne imøtekomme sterkt traumatiserte personer fra krigsrammete områder, for eksempel Bosnia.
På poliklinikken var man genuint intresserte i det gode samtalet med pasientene som man såg som læremestene. Det var næmlig i samarbeide med de som søkte hjelp som de hadde utviklet sin faglighet og kompetense.

Det fantes også et interesse å ta til seg nye ting, selv om det gjorde vondt å føle på at man ikke gitt for eksempel whip-lash pasienter riktig hjelp. Først trodde man at det var en krise etter en bil-uheld som gjorde at de ikke kom videre. Når jeg og en kollega, som utdannet seg i neuro-psykologi gjorde kognitive utredninger på de her individene oppdaget vi tegn på hjerne-skader. Innsiden på skallbenet er ruglete og ved en kollisjon skulper hjernen inne i skallbenet og skadet mot skallbenet. Det var en lettelse for pasienter å få en forklaring, og også for deres leger å få en logisk forklaring.

Psyk rehab hadde også mye interessante aktiviteter. Nåværende overlegen Olle Hollertz var en av dem som startet aktivitetene på Nymålen, som jeg skal fortelle om lengre ned. Psykosebehandlingen der er bl.a. utviklet av psykolog Per Borell, spesialisert i Kognitiv Atferdsterapi. Han har utviklet "Ett selvstendigt liv" som handler om å hjelpe brukeren til just et selvstendig liv. Man er også på psyk rehab nøye med et tidlig ingripende. På den måten kan man gi pasienten/brukeren å ikke bli en kronikere. Før jeg flyttet fra Sverige snakket man mye om å behandle den man tror kan være på veg til å bli psykotisk som en krise. Man skulle være meget forsiktig med å sette inn anti-psykotisk medisin, og hellre hjelpe den som er rammet med innsomningstabletter. Det er vanlig at man i den situasjonen ikke sover, og da gjelder det å bryte den vonde sirkelen. Man skulle ha krisesamtaler med pasienten selv og pårørende for å se om man kunne roe ned situasjonen, og å hjelpe individen med å ta seg gjennom sin krise. Det ser ut til at de arbeider slik i Oskarshamn. Skulle Olle ikke ha tatt til seg det her tenkendet, blir jeg meget forbauset.

Foruten vegledning fra Per Borell i kognitiv atferdsterapi og Ett sjælvstændigt liv, fikk personalet også vegledning i hvordan de kunne forstå hva pasientene slet med.

I Oskarshamn hadde man også en tradisjon med å ikke legge inn så mange pasienter. Når Nymålen og psyk rehab startet fikk de også mye mindre innleggelser på avdelningen i Væstervik. Helt plutselig hadde pasientene fått mye mer livskvalitet.

Om psyk rehab: http://www.ltkalmar.se/lttemplates/Page____649.aspx

I Oskarshamn slog seg lege (Olle Hollertz), sykepleiere, pasienter og pårørende sammen og startet en stiftelse, som politikere ikke kunne spare bort. De leide en liten gard, Nymålen der de hadde hester og hund. Tror det var smådyr også, men er ikke sikker. Der koste seg personer med psykosediagnoser med å hugge træer, og annet fysiskt arbeide. Antall innleggelsedager sank med måneder om året for enhver av dem. De la seg inn i korte perioder, da de ble dårligere, men de hadde ikke tid til å bli lenge. De måtte ta hånd om dyrene.
Når de besøkte psyk rehab og jeg kom forbi, så var de veldig kontaktsøkende. De visste at jeg jobbet på poliklinikken. De fortalte om alt mulig, men det viktigste var aktivitetene på Nymålen. De fylte dagene med ting som gledet dem og de såg stolte ut. Fra og ha vært på avdelning i lange tider hvert år, kunne de nå bo hjemme og fikk jobbe. Det at de fikk arbeide, det var viktig det. Lokaltv kom og intervjuet dem på Nymålen. Og en kveld fikk vi se dem stolt fortelle om dagene med hestene og skogsarbeide. Det at de fikk arbeide, det var de alle enige om at det var bra.

Jeg snakket med en av personalet på psyk rehab. Hun følte seg som en tenårsforelder der. For nå hadde pasientene blitt så selvstendige at de tilsammen hadde bestemt seg å gå på datorkurs. De tok nå initiativ til egne aktiveteter å egen hånd. De hadde endelig innsett at de kunne de også. De hadde de ikke lært seg under mange tidligere år i den tidligere psykiatrien. Nå hadde de fått et håp og en mye bedre selvbilde! Det stod som en strek kontrast til den avhengigheten av hjelp og støtte de var tidligere, da selvfølelsen var dårligere.

På Nymålens hjemmeside kan jeg se at de har utviklet aktivitetene siden da: http://www.ltkalmar.se/lttemplates/Page____636.aspx

Når jeg begynte på Sanderud sykehus i Norge, så jeg at alt var snudd på hodet. Pasientene sto i kø for å bli innlagt, og hvem skulle ta imot dem når de ble utskrevet? I periodevis tevlet de om å være mest suisidal for å få lov å være kvar. Når de kritiserte det her var jeg hjertens enig! Vi vet at om personer får tidlig hjelp, når de selv søker den, så er det enklere for dem å komme videre. Jo lengre tiden går og de ikke får hjelp, desto vanskeligere er det å hjelpe, og det tar lengre tid. Dette vet man. På mine tidligere arbeidsplasser så prøvde vi å gi de hjelpetrengende en rask time. Det gikk for det meste bra.

Når jeg var med på morgenmøtene og hørte om de seneste innleggelsene samtidligt som det var fullt på sengepostene, da fikk jeg mine egne assosiasjoner. Jeg tenkte på  tv-serien I Love Lucy. Der finns et avsnitt der Lucy arbeider på en sjokolade fabrikk. I begynnelsen går båndet i et roligt tempo. Sen øker det farten, og blir raskere og raskere. Det går bra for Lucy å følge med til en viss grense. Sen er det stopp. Hun prøver å stoppe sjokoladebitene i lommene, i munnen også videre. Jeg satt og tenkte på det avsnittet når jeg satt på morgenmøtene og den assosiasjonen var ikke morsom! Jeg satt og lurte på hvor lenge det skulle holde. Jeg hadde samarbeide med mange engasjerte og flinke personer på sykehuset, men de som jeg har bare 2 hender. Jeg formidlet hva jeg assosierte til mine sjefer, og de skjønte godt hva jeg mente.

For noen år siden hadde jeg min egen praksis som psykolog, og jeg hadde kunnet arbeide hvor mye som helst! Da hadde jeg likevel ikke noen refusjon fra staten. Klienten, selv, foreldrer, arbeidsgiver, barnevernet og andre betalte det hele. Det ble en løsning for individen, da det ikke fantes noe tilbud i det offentlige helsevesendet forræn muligens etter mange måneder.

Det her handler for meg om helsepolitikk, og hvordan man vurderer mennesker med psykisk lidelse. Primærleger står alene med de her pasientene, og hvor mye tid har de til hver og en? Det finns mange flinke primærleger. Det er mitt inntrykk. Men de har veldig mye å gjøre. Dessuten kan de ikke være spesialiserte på alt. De skal alene stå i konsekvensene av samfunnsproblemer, som burde opp på både folkelig og politisk nivå. Det er helt utrolig at de orker så lenge som de gjør...

Helhetens komplexitet.

Jeg leste et veldig bra blogginnlegg, skrevet av legen Maria Gjerpe. Hun skriver om at diagnosen ME er en koplex sykdom, der vi ikke vet hva det kommer av, og at det trolig kommer å resultere i mange forskjellig diagnoser når vi vet mer. Det var en konferanse i Trømsø i forrige uken. Hun gir et referat fra konferensen i sin blogg Marias Metode. Det merklige var at det ikke så ut til at de norske forskerne følger med på hva som skjer i utlandet, der det skjer interessante ting på virus forskningsmiljøet. Det har vist seg i studier på retroviruset XMRV har oppdagets hos mange ME pasienter. De kom heller ikke frem at leger i Lillestrøm behandler ME pasienter, med fremgang. Det som man snakket veldig mye om var den psykosomatiske delen. Representanter for Lightning process fikk god tid å snakke, selv om det ikke finns forskning som bekrefter at det er bra. LP har fått god reklame i aviser og ukeblad, men det som ikke kommer frem er alle de som har gått programmet og som ikke har blitt bra. Det har til og med kommet frem informasjon på internet om de som har blitt mye dårligere, i et allerede meget dårlig helse tilstand.
Hun etterlyser en bredere forskning på området, og å ta inn hva som skjer i utlandet.


http://blogg.tidsskriftet.no/2010/10/r%C3%B8de-kluter-og-leger-som-kunnskapsformidlere/

Her er min kommentar på hennes blogginnlegg:

"Hvor har sunt fornuft tatt vegen?


Jeg er psykolog og har vært ute ur jobb siden 5 år på grunn av utmattelsessyndrom.

Når personer uten utdannelse i hvordan kroppen fungerer, da kan jeg skjønne at det er lett å la seg forføres av det her. Reklamen er forførisk samtidlig som uetisk. Det bekymrer meg mer når jeg leser om at leger og annen helsepersonal foreslår for pasientene at gå på den her tre dagers LP treningsprogrammet. Jeg har selv privat fått tips om LP av helsepersonal, deriblant en psykologkollega. Jeg trakk meg tilbake. Jeg var veldig dårlig og hadde ikke lyst til å forklare hvorfor jeg ikke trodde på det her og at kroppen er mye mere komplisert enn så her. Da hadde jeg nok av meg selv.

Når jeg har arbeidet i psykiatrien har vi fått mange henvisninger om pasienter som fått diagnosen depresjon etter at utredningen ikke har vist noe. I samtaler med pasienter har det vært noe som ikke stemte. Det har vært mange og lange psykiske og fysiske belastninger for mange, til de ikke orket å stå på bena lengre. Noen hadde ikke klart å reise seg opp etter en infeksjon eller en rad med infeksjoner.

Dr. Christina Doctare skrev for litt over 10 år siden en bok som heter “Hjernestress – kan det ramme meg? Det var en meget god bok som både gav meg , pasienter og legene en god knagg å holde i. Siden har det kommet mye annet spennende forskning og vi lever i en spennende tid.

Jeg husker når jeg på 90-tallet arbeidet som psykolog i Oskarshamn. Da funderte man på hvorfor whip-lash pasienter ikke kom videre fra den kris man fikk etter bilulykken. Jeg og en psykolog kollega testet dem og testene viste tydelige tegn på kognitiv svikt, hjernen hadde tatt stryk av bilulykken. Det var fysiskt, med en psykisk tilleggsbelastning!

Som jeg forstår er det mye vi ikke vet om ME, og da det er så forskjellige resultater på ME, burde det være på forskningsstadiet. Når ikke forståelsen er på plass, gis det rum for fordommer.

Det er et merkelig antakende at en behandling skal være egnet for hele diagnosegrupper! Pasienten skal tydeligen tilpasses behandlingen. På universitet i Lund fikk vi lære oss at vi skal gjøre en vurdering og deretter legger vi opp en behandling sammen med pasienten.

Hadde vi vært totalt bevisst hadde det vært lettere å ta ansvar for sitt liv, men slik er det ikke.

Det er populært å si at vi skal forandre våre tankemønstre, og her lyser en rød lampe. Får man hjelp med rett verktøy til dette er det spennende. Men hvis en ikke har det kan det bli annerledes. Da kan de “positive tankene” legge lokket på de negative. Da snakker vi om benektning, og å øke de intrapsykiske konfliktene. Man får mer spenninger i kroppen. Jeg har lest blogger om hvordan de har beruset seg i de positive tankene, men måneder senere har blitt dårligere igjen. Som psykolog har jeg møtt mange mennesker som har tatt til seg det å tenke positivt. De tenkte positivt til de kollapset av utmattelse!

Når vi skal ta ansvar for vår helse er det mye vi skal tenke på. Kunnskaper trenger å ha siktets inn i kroppen fra hodet og til resten av kroppen. Da har de blitt en innsikt. Da får vi mer intuisjon. Vi skulle også behøvd å ha kontakt med alle erfaringer vi har gjort i livet, de skulle med andre ord være med i vitendet. Vi skulle trenge å ha det her fra alle tenkelige synsvinkler. Vi skulle trenge å gjennomskue alle samfunnets dårlige helseråd, for eksempel om maten. Tenk alt vi har sett, hørt, tenkt og følt, og de beslutninger vi tok for 20-30 år siden når vi ikke visste bedre. Vi har barndomsopplevelser og sykdommer i familien og så videre…

Livet er ikke en enkel tråd, som er så enkel å følge.

Pasientens maktesløshet kan raskt bli vår egen, men da risikerer vi å bli handlingslammet. Det hjelper ingen!

Det er bedre å sette ord på sin maktesløshet og å si at det her vet jeg ikke mye om. Pasienten føler seg tatt på alvor, og forstått. Det gir håp om mennesklighet og varme!

Samfunnet risikerer i bli kaldt og overfladisk som det er.



Jeg ønsker å gratulere deg Maria til gode blogg innlegg.

Sprid dem rundt! Behovet for mer debatt, kunnskap og refleksjon er stort!"

Bloggen Marias Metode: http://mariasmetode.wordpress.com/