Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

lørdag 14. juli 2012

Livet, en selvfølge?

Den 28/6-2011 skrev jeg blogginnlegget "Hva er det som gjør at folk tar det som en selvfølge at vi og andre skal være arbeidsføre hele livet?

Når jeg skrev det innlegget hadde jeg nylig vært på ferie i Tyrkia, og hadde hatt god tid til å reflektere.
Livet er sårbart og kan snu om veldig raskt enten vi ønsker det eller ikke. Få uker senere fikk hele Norge oppleve hvor sårbart livet kan være, når massakeren på Utøya var et faktum.
Vi lever ikke i et vakum. Vi er alle en del av verden og vi trenger hverandre, likevel som vi lever våre egne liv for oss selv. Det som jeg skrev da er like viktig idag! VG plasserte det her innlegget som Lesernes VG. Jeg fikk noen fine kommentarer, som står seg bra idag også.

Her får du en reprise på en del av innlegget:


"Når jeg er så langt hjemmefra så har man tid og rom til å reflektere.
Jeg lurer på hvorfor rike land som Sverige og Norge ikke tar de langtidssykemeldte mer på alvor! At Tyrkia har problem er lett å se. Der hjelper folk hverandre når de har kommet i nød, hvis de har økonomisk mulighet til det. Jo mere jeg kommer inn i det tyrkiske miljøet desto mere seg jeg den delen. Tyrkerne er varme mennesker, men de sliter hardt. Det er ikke en selvfølge å ha råd med fasttelefon, internet, bil, spise kjøtt, ha råd å gå til legen og så videre.
I Skandinavien har vi aldrig hatt det så bra som nå! Hva er det med oss når samfunnet ikke kan ta langtidssykemeldte mere på alvor? Hvordan er temperaturen i vår kultur? Hvis det er varmt eller kalt, det avhenger av oss selv.
Vi er individer, men også en del av famlien, gruppen, samfunnet. Alle deler påvirker oss og vi påvirker delerne til en helhet.

Hvor vi enn bor og hvem vi enn er så trenger vi håp, ikke minst i vanskelige tider. Det samme er å ha en god forklaringsmodell å lute seg til. Det er viktig å har en tro på at det går bra, en tro på at man kan. Da jeg var på mitt dårligste var jeg full av tvil, og redd for å bli dårligere. Men jeg har en tro på at det finns en høyere kraft, noe som er større enn oss. Jeg tok meg tid å dyrke gledesmuskelen, å samle på gode minner. Det finns et ord som jeg savner i debatter om sykdommer og traumer og det er forsoning! Det er hardt å forsone seg med sin skjebne og sitt liv, men det underletter for å få en indre ro. Vi har ansvar for våre liv. Det er sant. Men vi styr ikke alt! (Hvis du tror på reinkarnation så tenker du kanskje slik. ) Det snakkes mye om hvor viktig det er å tilgi. Jeg tror det er bra for en hvis man kan det i betydning å gi slipp. Det jeg ønsker å advare for er å tilgi før man er moden for det. Det som da skjer er at man trykker ned seg selv, og man sliter enda mer! Det setter igang slitsomme og stressige prosesser hos individen, og kommer opp til overflaten før eller senere med store selvbebreidelser. Det er viktig å la indre prosess være indre prosess. Når tiden er inne for det ene eller det andre, det vet vi når vi er der. Da er det også en balanse mellom hode og øvrig kropp.

Det er ikke alt vi velger i livet. Ting blir oss tildelt, og vårt arbeide blir å prosesse mot forsoning. Det er et arbeide, men viktig. Når vi strider mot livet, da sliter vi enn mer. Det finns ting som er helt forferdelige å forsone seg med, for eksempel når et barn dør i kreft. Da handler forsoningsarbeidet om at ting også tar tid. Det er mye vi må forsone oss med i livet, det går ikke alltid på rels, selv om vi ønsker at det er slik.
Hva er det med oss som gjør at vi forventer at vi og andre skal være friske og arbeidsføre hele livet? Det er jo ikke realitiskt og jeg mener at det er naivt. Kroppen er et fininstilt kaossystem og er det rart om den kommer i ubalanse? Vi lever også i en miljø med mer og mer kjemiske stoffer, junk-food og så videre. Vi lever i et samfunn med mer stress der vi har mindre og mindre tid med hverandre. Hvordan kan det da være forbausende at vi har langtidssykemeldte?
Hva er det som gjør at så mange tror på enkle løsninger når samfunnet og mennesket er så komplekst?
Det er noe som skurrer her!

John Lennon sjøng at "Life is what happens, while you make other plans." Det kan jeg skrive under på er også min livserfaring, eller hva sier du?
Jeg valgte ikke å bli vitne til en barnekidnapping, som ble et barnemord som rystet hele Sverige i flere år fremad. Jeg var bare ute på en spasertur. Jeg valgte ikke å få et sjokktrauma som på sikt også skulle ramme også min fysiske helse i fremtiden, men det er det som jeg fikk. Alle de som har opplevd krigen, har heller ikke valgt å betale med helsen. Jeg valgte heller ikke å slå meg i hodet så at jeg fikk en nakkeskade. De som döde av svineinfluensa hadde heller ikke bett om det. Det alvorlig syke i ME har heller ikke bett om det. Hvem er som kan tenke seg å ligge i et mörkt rum i lange tider. Hvilket barn velger å ligge i et mörkt rum i lange tider för å leke med andre barn?

Jeg var i 90-årene på en konferense i Stockholm, der vi fikk läre oss mere om psykologiske tester. Jeg er psykolog. Der var en psykolog som fortalte om sitt arbeide på en barnhabiliteringsklinikk. Hun sa at etter de hadde gjort om avdelningen fra behandlingsavdelning til utredningsavdelning, så hadde de fått bedre behandlingsresultat!!!

Utredning og diagnostikk er grunden til et godt behandlingsresultat. Det vet vi! Det bekymrer meg når ME syke blir plassert i et område og at det psykiske får en slik slagside. Hvis man tenker seg en egen foretakere kjører rovdrift på kroppen sin og får en hjerteinfarkt, da vet vi at det finns både psykologiske og sosiale faktorer. Likefullt behandler vi hjerteinnfarkten, med medisinsk behandling. Når jeg i begynnelsen av 90-årene ble bitt av en flått, og fikk en betennelse av den, da spurte ikke legen meg om jeg hadde jobbet mye den siste tiden.

Når man tror at ME syke har psykiske problemer og man sier til dem at de ska ta seg sammen. Da kan man lure på hvordan man ser på folk med psykiske problem? Hvis man dessuten tenker at noen trenger å jobbe med sine tanker for en bedre mestring, da må man hjelpe individen med å skaffe seg redskap for det. Det å forandre tanker er virkelig ikke bare å knipse med fingrene. Her er det også en del som skurrer for meg. Det er ikke rart at pasientene reagerer. Det har de en god grunn til hvis de opplever det slik.
(Nå finns det også mye forskning som viser at det er en somatisk sykdom.)

Er det noe en trenger når en er syk hva man enn sliter med, så er det gode mestringsteknikker og fred og ro, i tillegg til en god behandling..

Livet er ikke en selvfølge! Jeg føler takknæmlighet for at jeg lever, og at jeg har de støttespillere jeg har både privat, min lege og NAV. Jeg tar ikke noe for gitt. Livet har slått til tilstrekkelig mye for at jeg skal se det. VI trenger å stoppe opp iblant å se hva vi faktisk har! I morgen kan alt være forandret!

Vi kan alle komme i situasjoner der vi trenger hjelp fra andre, og hvordan ønsker vi da att livet skal være?

Jeg føler også takknæmlighet over at jeg nå orker å blogge, kommentere andres blogger, og å engagere meg helsepolitisk! Livet får en mening i det vi selv orker å skape.

Jeg synes også at jeg har en "kul" lege som støtter meg i det som jeg gjør her! :)
Det finns næmlig helsepersonal som også ser det som pasientene ser, og som har fullt arbeide med å ta vare på oss."

6 kommentarer:

  1. Så lenge vi er friske tenker vi kanskje ikke så mye over, at dette ikke er en selvfølge. Man har det greit.
    Blir man rammet av sykdom, som gjør en langtidssykmeldt,har jeg erfart, at livet er ikke noen selvfølge.
    Da er det med ett mye som endrer seg. Ikke tar man del i et arbeidsliv, venner spør ikke så ofte etter en etterhvert, økonomien er ikke som den var, og så har man en sykdom å forholde seg til. Når man blir syk, så ser jeg at, bitterhet kan få sin plass, og kanskje skal den det også. Kan hende bitterhet er en del av veien å gå, for å kunne forsones med, at livet ble endel anderledes enn man hadde trodd. På veien mellom bitterhet/sinne mot forsoning, så har de som er rundt en forlengst glemt, at man er hjemme for en grunn, og forstår ikke hvorfor man ikke kan ta del som alle andre, enten det er barnepass eller annet. Enkelte tror visst man har en lønnet ferie fra Nav. På sett og vis skal man også forsones med, at mennesker ikke forstår noe som helst. Det er mye å forholde seg til, og jeg tror vi har blitt et samfunn, hvor alle skal nå sitt høyeste potensiale på et eller annet vis, og alle har mer enn nok med seg selv. Jeg lurer på om vi noen gang kommer tilbake til, at vi er avhengige av hverandre på ulike vis, at vi kan bety noe for hverandre, gjøre en forskjell for noen, mer enn at alle skal kjøre et enmannsløp. Noen tanker fra meg på kvelden her.

    SvarSlett
    Svar
    1. Mange interessante tanker. Jeg sitter her og tenker på ordet bitterhet, om det er i slekt med sorg, fortvilelse, i kombinasjon med sinne. Det handler jo om at man ser at man ER VERD å ha et godt liv, og da reagerer man når man ikke har det. Vi har våre følelser av en grunn.
      Nei, friske mennesker forstår ikke hvordan det er å være syk. De har ingen erfaringskompetanse av det. Det finns mange risker med at alle skal nå sin høyeste potentiale. Selv om jeg også ser at det er en stor fristelse. Når man lykkes med sine drømmer, så er det en stor seier. Jeg lyttet igår på et podradioprogram med Daniel Ek, som er den mann som utviklet spotify. Han sakket i et svenskt radioprogram "Sommar i P 1!" Jeg unner han alt godt.
      Samtidlig så finns risken med at man aldrig blir fornøyd med seg selv, man blir aldrig ferdig utviklet og det finns hele tiden noe som skal "rettes på" og når den her reisen blir en vane, da er det lett å kjøre fast i følelsen av at ikke være fornøyd.
      Det blir også hardt for alle de som av forskjellige grunner har begrensninger, sykdom, sociale forhold, og så videre. Det er ikke lett å se de andre med fremgang, som kanskje gjør de ting som man selv skulle vilje være med om.
      De her enmannsløpen, som du nevner, der man skal nå opp til sin høyeste potentiale, kan også lede til egoisme og selvtilstrekkelighet. De lever med opplevelser av å he en større vilje, arbeider hardest, er mest bevisst og så videre. Kanskje er det iblant sant, men fallhøyden blir stor den dagen når livet snur. Fra å ha tenkt at hver og en får klare seg selv, kommer innsikten at så enkelt var det ikke. Da kommer viljen om å få ta del i vårt trygghetssystem. Kanskje de ser at foreldrene ikke klarer seg selv lengre, eller de samme har barn som er syke og har spesielle behov.
      Det her er et interessant tema, og det her er en gryte man burde røre i litt oftere.

      Slett
  2. Her var det mye interessant - takk skal du ha. Jeg vil fremheve dette:

    "Det snakkes mye om hvor viktig det er å tilgi. Jeg tror det er bra for en hvis man kan det i betydning å gi slipp. Det jeg ønsker å advare for er å tilgi før man er moden for det. Det som da skjer er at man trykker ned seg selv, og man sliter enda mer! Det setter igang slitsomme og stressige prosesser hos individen, og kommer opp til overflaten før eller senere med store selvbebreidelser. Det er viktig å la indre prosess være indre prosess. Når tiden er inne for det ene eller det andre, det vet vi når vi er der. Da er det også en balanse mellom hode og øvrig kropp."

    De ble så mye enklere for meg da jeg kunne se tilgivelse som resultatet av en prosess, og ikke som en viljestyrt handling.

    Og det samme med tillit.

    Og fikk tillit til den indre prosessen.

    En god helg ønskes deg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hvis man med viljen "tvinger seg" til å tilgi, da blir det en mental konstruksjon, som ikke har noen dypere effekt på oss. Når bevisstheten strider med underbevisstheten, kan det ikke bli noe annet enn en indre konflikt. Da står moralen i konflikt med, det sårede indre, noe som er en blindveg.
      Man helbreder ikke sine indre sår med moraliske intellektuelle konstruksjon.
      Såren trenger helbredelser med hjelp av trøst, lindring, insikt, og med retten til å finnes der med livets rett. Våre sår er en del av oss samtidlig som vi har våre resurser. Vi er alle nyanserne og livet er en prosess. Jo mere sår vi har, jo mere tid trenger vi.
      Når helsepersonell er entusiastisk over quick fix løsningerne, da oppfatter jeg det som at de ikke har dypere kunnskaper om menneskets sjelslige prosesser. Her trengs det mye opplysning!

      Slett
    2. Takk for denne siste kommentaren. Det gjorde godt å lese dine ord på dette også. Det kan være tungt å gå mot strømmen, quickfikseriet, og prioritere det man vet er best for en, ut fra indre overbevisning.
      Måtte dette budskapet klinge høyt, der ute, og opplyse de uvitende.

      Slett
    3. Takk! :)
      Vi er langt mere spennende enn det quick fix kan gjøre for oss. Jo mere vi har vært med om, jo lengre tid trenger vi.

      Slett