Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

tirsdag 1. november 2011

Gustav.

Gustav ble henvist til oss på klinikken fordi han slet med panikkangst. Når han hadde panikkangst var den så sterk at han trodde at han var alvorlig syk og og skulle dø. På grunn av det søkte han seg til legevakta eller akuttmottaket minst en gang per uke. Hans foreldrer var begge kjent på klinikken for angst, og nå var det risiko at han var neste generasjon som slet vondt. En psykolog på klinikken var kjent med familien siden lang tid og han fortalte at den unge mannen kanskje ikke fått lære seg sammenhengene mellom hendelser, tanker og reaksjoner. Når den unge mannen kom på sin time var han spent, urolig, men samtidlig ukomplisert å snakke med. Av den grunn fikk vi raskt en meget rak komunikasjon.
Han hadde ikke kommet på samtaler så lenge når primærlegene på et samarbeidsmøte med oss, ønsket at vi skulle forby ham å søke akutt på legevakta og akuttmottaket. Vi på klinikken var helt enige om at det hadde vi ingen rett til å gjøre. Ønsket han å søke seg til legevakta, da var han i sin fulle rett til det.
Ukene gikk, han kom til hver samtale og lurte ofte på hvorfor han var så trøtt. Da kunne han akkurat ha fortalt meg at han hadde sovet dårlig på natten. Da jeg rolig gang på gang gav han en naturlig koppling til hvorfor han kjente seg trøtt, da ble han mere avslappet. Han ønsket sovemedisin fordi han hadde vanskelig for å sove. Nå drakk han folkøl for å sovne. Vår overlege syntes det var bedre at han fortsatte med sin folkøl. Det kunne bli en ond sirkel. Jeg forklarte for Gustav hva vår lege hadde sagt, og han akspeterte direkt. Samtalene fortsatte og helt plutselig kom han på at han ikke hadde søkt til legevakta eller til akuttmottaket på flere uker! Nå begynte han å se sine foreldrer i et nytt lys. Han smilte og fortalte om sin far som var så urolig og målte blodtrykket flere ganger om dagen. Han rystet på hodet. Selv hadde han fått nye redskaper med seg i livet. Ettersom han fikk rask hjelp var det lettere å hjelpe ham. Han fikk en time etter 1-2 uke etter henvisning til oss.
Vi skal ikke underskatte den nytte som de gode samtalene har for oss. Vi skal ikke underskatte verdien av å ta oss tid til å lytte på et menneske og hvilke gode prosesser som det setter igang.
Nå skal alt gå så raskt, og det får ikke koste penger. Pasienten skal føres in i et standardisert program, som skal produsere raske løsninger.
Tilbake står individen som ikke følte seg sett og hørt. Det var noe han/hun hadde på hjertet, og som følte var skoen trykte og som begrenset livet.
Vi får ikke glemme verdien av den gode samtalen i helsevesenet. All verdens teknikker kan ikke erstatte det. Jeg håper at det ikke bare skal være mulig til de som selv kan betale sin behandling. Det er et menneskeligt behov som har livets rett.
Jeg ble meget betenkt når jeg leste i Jørgen Jelstad sin bok "De Bortgjemte". Han forteller om en ung mann som var alvorlig syk i ME, og derfor måtte ligge på et sykehjem. Ledelsen hadde bestemt seg for at mannen var alvorlig deprimert, men at han egentlig klarte å snu seg i sengen, gå på do og annet. Derfor fikk personalet ikke lov til å hjelpe ham. Derfor måtte hans søstre komme di å ta vare på ham, tørke bort hans avføring og så videre. En dag kom det en lege som ikke kjente den unge mannen. Legen hadde fått fortalt om den mannen, og var nå bestemt på at han skulle bruke kognitiv atferdsterapi, der han skulle eksponere pasienten for lys i rommet og å snakke normalt, noe som gav pasienten store smerter. Legen hadde planen klar allerede før han kom inn til pasienten og gikk til handling direkt. Når ME diagnosen var satt, da mente legen at det ikke trengtes en vurderingssamtale? Hvis det nå var en depresjons pasient, hadde det ikke vært riktig å ha en vurderingssamtale og deretter et motivasjonsarbeide først før han invaderte inn i pasientens verden?
Det er så lett å tråkke feil og derfor håper jeg at psykologer og psykiatere som har en ordentlig grunn utdannelse setter foten ned på misbruk av kognitiv terapi. Hvis den som skal bruke kognitiv atferdsterapi ikke har nok kunnskaper ser det ut til at en slik "behandling" kan traumatisere mer en gjøre nytte. For en del år siden arbeidet jeg sammen med en psykolog som var spesialist i kognitiv atferdsterapi og dialektisk atferdsterapi. Hun var bekymret for den trend som hun såg at helsepersonell tok små kurser i kognitiv atferdsterapi og deretter trodde at de mestret den her behandlingsformen. De kunne gjøre mye skade mente hun. Når jeg leser om det her eksemplet med mannen på sykehjemmet og andre som har opplevd seg traumatisert i kognitiv atferds terapi, da forstår jeg hva hun menar.
Jeg hørte et annet eksempel om en lege som sa til sine pasienter at de skulle forandre sine tanker. De fikk fylle i blanketter om hvordan de hadde det, og neste gang de hadde timer fikk de fylle i nye blanketter. De lurte på hvordan man forandrer tanker, og følte seg bare dumme. En av dem konfronterte sin lege om at hun trengte hjelp med å skaffe seg verktøy til hvordan man forandret tanker. Ellers visste hun ikke hvordan man gjorde. (Hvem tror dere hadde tipset henne om de argumentene? ;) ) Han hadde blitt litt sur og printet ut noen sider fra internet, som han gav henne. Det her var en lege som jeg egentlig likte, men her skapade han mere uro enn hva egentlig mente å gjøre.
Det finns ganger da kognitiv atferdsterapi er det beste, og det finns andre ganger da psykodynamisk behandling fungerer best. Det er to veldig fine behandlingsmodeller, men det handler om å vite når man skal satse på hva. Det fortrolige gode samtalen er viktig uansett! Den kan vi ikke effektivisere bort. Hvis vi ikke følger vår natur, da slår den tilbake. Vi kan ikke stresse oss til utvikling. Prosessen har sin gang og underlettes når det finns tid og rom for utvikling. Fred og ro er nøkkelordet.
Dere kan bare tenke dere hvordan det hadde gått om ingen hadde lyttet på Gustav og dessuten forbytt ham til å søke hjelp! Personer med psykiske lidelser skal ikke bare kastes ut i kulda. Alle har rett til å bli tatt på alvor!
Gustav, som var en meget hyggelig ung mann, heter i virkeligheten noe helt annet.

6 kommentarer:

  1. Takk for et godt innlegg, som viser hvor viktig det er å lytte til pasienten, og samtidig verdien av den gode samtalen.
    Det trenger ikke være så komplisert å hjelpe, og det går jo ikke an, å nærmest tvinge en pasient til framgang.
    Det er så viktig å kunne få hjelp til å se sammenhenger. Min erfaring er, at akkurat det kan bidra til å ta ned både angst og depresjon. Det kan være en av veiene til et bedre liv med seg selv.
    Vannlig hilsen Bibbi

    SvarSlett
  2. Takk Bibbi!
    Jeg tenker at når man begynner å se de forskjellige sammenhengene, da trenger alt ikke å bli så personlig lengre. De gode samtalene kan ikke måles i penger.
    Det er så givende for begge parter...

    SvarSlett
  3. Så det er ganske vanlig å ta småkurs i kognitiv terapi? Når jeg leser dette, kom jeg på en sykepleier som tydeligvis hadde tatt et slikt kurs. Du skriver om at man ikke får riktig verktøy til å endre tankene. Men det jeg satt igjen med som inntrykk etter å ha snakket med denne sykepleieren, var at absolutt alle tankene mine skulle endres på. Uansett hva jeg sa var det liksom ikke riktig. Å forandre måten man tenker på kan absolutt ha noe for seg, men når jeg opplever at mine tanker konsekvent blir ugyldiggjort eller skal vris på, da mener jeg det er galt. Da blir det til slutt en fornektelse av virkeligheten slik jeg ser den. Ingen av oss sitter med den hele og fulle fasiten på hva som er riktig måte å oppfatte verden på. Det blir heller ingen god samtale av det, og det er som du sier veldig viktig!

    Håper jeg gjorde meg forstått, er litt surrete i hodet i dag. :-)

    SvarSlett
  4. Jeg vil også slå et slag for den gode samtalen. Problemet idag er at legene ikke har TID til å lytte til pasientene sine ! De sitter stort sett og glor på pc`en og lytter kun med et halvt øre på hva man har på hjertet. Jeg lider selv av og er ufør pga panikkangst. Det er et helvete, jeg er 49 år idag - og det slo til for alvor da jeg var 22. Så godt å høre om Gustav som får hjelp tidlig....da slipper han forhåpentligvis å leve hele livet sitt med den grusomme angsten.Noe jeg ikke unner min verste fiende. Og heldigvis er det ikke så tabu som det var for over 20 år siden å snakke om det å ha en psykisk lidelse nå.Men det er forferdelig vanskelig å leve med. Man blir utrolig sliten. Og man får lite sympati og medfølelse fra omverdenen i forhold til mennesker som lider av noe somatisk. De får "lov" til å beklage seg over den vonde ryggen ....migrenen, leddgikten eller hva det nå måtte være,mens vi som sliter psykisk bare skal ta oss sammen og tenke positivt.....ja, forandre tenkemåte......hadde det bare vært så enkelt !!!

    SvarSlett
  5. Diva. Takk for interessant kommentar. Hvor vanlig det er med at helsepersonell bedriver "kognitiv terapi", det vet jeg ikke. Men når jeg tenker på de eksemplene som jeg skriver om her, da lurer jeg. Når jeg arbeidet med psykologen som var spesialisert i kognitiv atferdsterapi, så hørte jeg at hun var bekymret for akkurat det her. Hun hadde et stort kontakt nettverk i sitt område og underviste psykolog studenter på Stockholms universitet. Hun tok pasientene på alvor, og såg på fibromyalgi som en somatisk sykdom og mente at pasientene var deprimert på grunn av alle smerter i kombinasjon med å ikke bli tatt på alvor. Likeså gikk behandlingen hos henne ut på at akseptere verkligheten slik den er, ikke å benekte den. Hun hadde forskjellige teknikker for forskjellige typer lidelser, og hjalp mange med deres angst. Hun hadde også langtidsbehandlinger blant sine pasienter, akkurat som jeg hadde. Kognitiv atferdsterapi var ikke bare å knipse med fingrene, som det kan se ut blant folk idag. Det er et arbeide og i den kognitive atferdsterapien få man vegledning om hvordan man skal gå til vegs.
    DE som har en ordentlig grundutdannelse i Kognitiv atferds terapi sitter ikke bare å sier til folk at de skal forandre sine tanker.
    Har den som skal bedrive kognitiv atferdsterapi eller kognitiv terapi, ikke en bra nok utdannelse, da kan man fundere alvorlig hvordan det går ut over pasientsikkerheten. Den ME syke mannen på sykehjemmet er et eksempel som man kan undre over.

    SvarSlett
  6. Unni, tak for fin kommentar. Ja det er viktig å få profesjonell hjelp tidlig, ellers blir det mye vanskeligere å få behandling. Det var min psykologkollega i kognitiv atferdsterapi, mye nøye med å kommentere. Det er alltså ikke bare å ta seg sammen og å forandre tankene.
    Det er så slitsom å ha stor angst i mange år, og får man ikke hjelp på annen måte, da trenger man i alle fall å bli akseptert for den man er. Det er ikke bare bare å ha det sånn som du beskriver at du har hatt det i mange år.
    Det finns nok mange naive holdninger kring hva Kognitiv atferds terapi og hva kognitiv terapi er. De som har en ordentlig grunn utdannelse i kognitiv terapi, har en stor jobb å gjøre når det kommer til informasjon.
    Håper du har gode dager tross alt. Livskvalitet tross alt er viktigt. :)

    SvarSlett