Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

mandag 29. november 2010

Fra maktesløshet til meningsfullhet.

Jeg har strevd med utmattelse i flere år, og har gått gjennom flere faser etter jeg ikke kunne jobbe lengre. Det var en stor sorg å føle at man ble "fratatt" så mange ting som man liker å gjøre. Jeg hadde tenkt å bli psykologspesialist en dag, men når kroppen ikke har nok med krefter ens å arbeide med enklere ting kan man bare glemme å ta en utdanning. Jeg hadde en jobb der det var enkelt å se at jeg hadde et meningsfullt arbeide, og helt plutselig satt jeg der med alle mine kunnskaper og hadde nok med å slepe meg inn i dusjen og å spise mat. Det her var min største personlige krise i livet, personlig og existensielt.
Den exstensielle krisen var stor, for overlevelsesmessig er det bunn i bøtta å ikke kunne forsørge seg og å slite med å klare dagen fordi man opplever seg at kroppen sviker en. Tidligere hadde jeg alltid hatt meg selv når det gjelder overlevelse. Jeg opplevde en lengre periode med maktesløshet.

Jeg hadde vært med om andre tøffe ting i livet, men da hadde jeg alltid opplevd jeg hadde meg selv. For litt over 20 år siden var jeg vitne til en barnekidnapping, der jeg med en gang skjønte hvor farlig det var. Det var en sjokkfylt skrekkopplevelse, der det føltes som jeg var mitt inne i en thriller. Jeg lyttet etter stegen fra den farlige mannen når jeg gikk fra plassen, beredt på å slåss. Skulle dette være mine siste sekunder i livet?
I 15 år skulle vi leve i uvisshet, livet gikk videre, men i ubevisstheten fantes det nok mere enn jeg visste om. Når Helens murdere ble tatt var vi mange som kunne puste ut. Det her var en meget,syk, traumatisert og farlig mann og han ble dømt for dobbelmord. Dyr og mennesker gikk ikke trygge i hans nærhet.

Dette er en sjokkopplevelse som mange i krig opplever. Det her er noe jeg er langt fra ensom om. Etter at jeg kom i det her utmattelsetilstandet, ME, har jeg tenkt mye over livet. På en måte føler jeg at ME er mer traumatiserende enn andre ting jeg har gått gjennom i mitt liv, fordi jeg hadde en stor indre kraft for overlevelse. Jeg tenker at ME innebærer en meget stor indre existensiell krise, der marken under en skjelver, på grunn av egen uhelse. Da blir det enn mere forferdelig å lese om at mange ME pasienter ikke blir trodd, når de er i et slikt maktesløs fysisk tilstand. Det er å sette individen i en stresstilstand som blir traumatiserende, i tilegg til en allerede traumatisk livssituasjon. Aldrig har vel behovet av medfølelsen vært større.
Nå viser det seg at mange med ME bærer på retroviruset XMRV. Hva det betyr vet vi ikke enn.
Selv har jeg også en gammel nakkeskade og i tilegg en whip-lash fra forrige året. Det finns mange som har en lang historie med mange typer av belastninger. LIVET SETTER SPÅR!
Da hjelper det veldig lite å få høre: Det er bare å snu tankene! Det låter som det er bare å knipse med fingrene...
Ettersom jeg har god støtte fra legen min og NAV, har det hjelpt meg å få et indre rom til den indre pilegrimsreise det er å ha en kronisk sykdom. Jeg lever ikke med maktesløsheten lengre. Jeg har kontakt med min indre styrke som har utviklet seg i den prosess som jeg har gjennomgått i livet. Jeg arbeider med min indre rikedom og interesserer meg for hva som styrker oss mennesker. Varje dag takker jeg for allt som jeg har i mitt liv som gjør livet verdt å leve. Det kan ikke bli en videreutdannelse som det ser ut idag, men jeg skaper meg en ny mening med livet. Takk vare internet og bloggning kan jeg spre ut mine kunskaper og refleksjoner. Det handler om å forsone seg med livet og å gjøre noe meningsfullt av det. Livet har mange fler aspekter enn hva vi ofte tenker på i vårt aktivitetsfokuserte samfunn. Vi er mange som ikke er friske nok til et lønnearbeide, men vi kan fylle en funksjon  samfunnet allikevel.

Det handler om å bredde sine perspektiv og å tenke nytt!

4 kommentarer:

  1. Hei igjen!
    Det var veldig fint skrevet, du bærer tydelig i deg kunnskaper fra utdannelsen din, og ellers mye erfaring fra livet generelt.
    Det må ha vært forferdelig å oppleve en slik traumatisk opplevelse som du forteller om. Det er jo slikt man bare leser om i avisene, men aldri i sitt verste mareritt kan tro man vil oppleve. Jeg kan bare forstå at det må ha vært grusomt, men jeg kan helt sikkert ikke forstå den fulle rekkevidden av hvordan en slik opplevelse kan komme til å sette seg i kroppen, og at man helt sikkert kommer til å bære den i seg lenge, og kanskje resten av livet. Mer bearbeidet etterhvert men likevel som et vondt sår. Det var i alle fall godt de fikk tatt gjerningsmannen, så han ikke kunne gjøre noe likninde igjen.
    Godt å høre at du har en lege som kjenner til ME og forstår. Det er helt uvurdelig å ha støtte fra en lege, man er jo også avhengig av det for å få videre hjelp. Jeg leter selv etter en ny lege etter at min gamle er blitt syk. Jeg var heldig å ha en god lege da jeg ble syk, og jeg tenker nå på hva i all verden jeg skulle ha gjort om jeg ikke hadde hatt ham dengang. Hva hadde hendt meg meg da? Hadde jeg måttet fortsette i jobb til jeg bare hadde falt sammen? Det må være helt forferdelig å være uten en lege som forstår helt i starten når man får ME. Jeg føler meg temmelig alene slik situasjonen er nå, men har funnet støtte hos en indremedisiner jeg var hos da jeg fikk diagnosen for 4 år siden. Jeg kan jo ikke bruke ham som fastlege, men jeg har i alle fall en som jeg kan gå til innimellom. Og det betyr veldig, veldig mye å ha noen man kan snakke med som tar en på alvor.
    Da vil man kunne finne overskudd til gode tanker og ting man kan gjøre, som ikke koster så mye energi, og som kan gjøre livet meningsfylt og gi glede. Selv finner jeg - som du - glede i å gå på nett og skrive litt, og spesielt det å kunne kommunisere med andre mennesker i samme situasjon. Det gir veldig mye, for selv om vi er syke så har vi fremdeles behov som friske mennesker, nemlig sosial kontakt. Både å kunne være noe for noen og å lytte og lære av andre.
    Vi snakkes!
    Ønsker deg en fortsatt fin kveld!

    Klem Martha

    SvarSlett
  2. Kjære Martha!
    Når jeg leser det du skriver, tenker jeg at jeg håper mange i helsevesendet får lese det her og liknende ting. Det å føle seg tatt på alvor, føle seg forstått og å møte vennlighet er så viktig! Det er da vi lander, legger ting fra oss og begynner å gå videre i våre tanker. Det er sørgelig å lese om personer med ME ikke blir møtt med forståelse. Jeg håper du snart får møte en fastlege som du føler tar deg på alvor.
    Ja traumer setter seg i kroppen på mange måter, men det gjør gode erfaringer også takk og pris. Derfor satser jeg på å samle på gode minner nå.
    Jeg tenker iblant på de unge menn som er soldater i Afghanistan og liknende steder. Hva får de bære seg med videre i livet?
    Jeg tenkte at jeg skulle skrive på en måte så at den som ikke har ME kan få en bildelig forståelse om hvor alvorlig livskrise som ME gir, og da jæmfører jeg med noe som de fleste kan ha tanker om.
    Det barnemord jeg skrev om rystet om hele Sverige i mange år. Alle svensker har hørt om Helen mordet 1989. Jeg har en stor tro på at det går å gjøre noe meningsfullt av våre erfaringer, og ordet er mitt redskap.
    Det er også håpet som holder oss oppe!

    SvarSlett
  3. Hei Anna-Lena. Jeg er en jente ifra Island som kom innom bloggen din igjennom noen linker som jeg ikke lenger husker. Men det er altså ikke viktig. Det viktige er at jeg synes bloggen din er veldig godt skrevet og jeg kan kjenne meg igjen i mye av innholdet her. Jeg sliter selv med fibromyalgi og kronisk tretthet og livet mitt de siste 2,5 årene har vært innmari vanskelig. Det hjelper ikke at jeg har min egen forretning sammen med en venninne og da er det ikke så lett at bare slutte at jobbe, selv om det kanskje ville vært det eneste fornuftige at gjøre. Jeg jobber ca. 4-5 timer om dagen, og er allerede utslitt etter ca. 2 timer. Hjemme hviler jeg for det meste. Min mann lager maten og vi får en dame som vasker huset. Jeg har hatt virkelig store problemer med at akseptere situasjonen min og selv om jeg vet at jeg må gjøre det for liksom at slutte fred med meg selv, så har jeg hittil ikke klart det. Derfor syntes jeg veldig om denne bloggposten din for det er jo en eksistensiell krise jeg går igjennom. Så takk for det :)

    SvarSlett
  4. Velkommen til min blogg, Gudny!
    Så koselig at du tar kontakt!
    Det er en tøff prosess å akseptere livet når man sliter med helsa vår. Det er ikke det her vi drømmer om når vi planerer våre liv.
    Det høres virkelig ut som om du sliter på jobbet. Vi er mange som har følt det her på kroppen før vi har vært nødt til å sykemelde oss. I våre perfekthetsidealer er vi ikke forberedt på sykdommer, ikke heller når vi arbeider i helsevesendet. Vi har en drøm om fremtiden, jeg også, og der inngikk det ikke at jeg skulle bli langvarig syk. Vi bygger våre identiteter på våre livsvalg, og vi forsømmer den åndelig siden hos oss. Når jeg i Tyrkia spør tyrkerne hvordan de har det er det mange som sier "begge deler". De er mye mere åpne å fortelle om hva de sliter med. Når de reiser lange turer med buss, setter de seg ofte hos noen de ikke kjenner. Der sitter de og snakker omlivet, også bekjymmer. Jeg vet ikke hvordan det er på Island, men jeg har ikke sett det skje i Sverige eller Norge.
    Ta vare på deg så godt du kan.
    God påske!

    SvarSlett