Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

fredag 6. juli 2012

Skrelle løk eller bygge opp forsvar!

For å få balanse til de alvorligere tankene, legger jeg en del tid på de mere overfladiske tingene i livet. Ettersom jeg er den jeg, inspirerer det meg til å reflektere over det også. For noen år siden var det flere tv-program som handlet om å forvandle hjemmene til mere tidsriktig, Det var også en del program om opprydding, og andre om husvask og å kaste ut søppel. Det her var tv program som ikke jeg ikke trengte så mye konsentrasjon for å se på, og de ble en inspirasjon for å tenke over hvordan det er her hjemme.
Jeg kjøpte et par bøker om "Endelig ryddig" og "Feng shui for sjelen.
Det ble en inspirasjon til å se over om vi hadde ting som vi ikke trengte. Det var så mye som jeg ikke kunne, men å rydde opp i baderomsskapet eller i en skuff i kommoden, 10 minutter om ganger gikk bra. Det krever ikke så mye hjernekapasitet og her kunne jeg gjøre noe som fikk synlige resultater. Matlaging krever mye mere konsentrasjon, så det måtte jeg begrense. Det var godt å føle at jeg kunne gjøre noe, mitt i alt som hadde stoppet opp.
Dessuten var det viktig å organisere hjemmet slik at jeg ikke trenger å bruke tid til å lete etter alt. Det hjelper meg å spare energi. Jeg synes det er gøy å organisere hjemme og å legge tid på interiør og å få det fint. Det som man ikke trenger kan man gi bort eller å selge.
Iblant leser jeg blogger om det her på internet, om for eksempel feng shui , om å stoppe opp og kjøpe en masse ting og så videre.
Det finnes en del miljøbevissthet og en drøm å leve enkelt, og det kan være en inspirasjon til oss alle. Det er alltid spennende med nye ideer, så lenge man gjør det man selv ønsker. Jeg mener, man ønsker ikke å rydde ut seg selv fra sitt eget liv! Det kan være fristende å følge et program fra A til Å, og å bli flink, tidsriktig og moderne. I alle sammenheng er det lett å være flink, men hvor får da jeg og du plass til å være oss selv?
Samtidig kan det her sette igang en indre reise for å gjøre seg mere bevisst om hvordan vi lever. Det er når vi tar frem ting i lyset, og å bli bevisst noe, som vi kan begynne å påvirke vår liv i en ny retning. Vi legger mere følelser i ting enn vi ofte tenker over.
Noen er mere interessert i å ha en karte å rette seg etter enn andre. Noen kan være mere interessert i å tegne sin egen karte. Det kan også være variasjon i forskjellige perioder i livet.

I mitt arbeide som psykolog har jeg sett mange eksempler på det. Iblant hadde jeg klienter som hadde prøvd kognitiv atferds terapi, men raskt avsluttet det. De mente at de der bare måtte fylle i blanketter, og at de hadde mere behov av å snakke om hvordan de hadde det.
Jeg har også møtt det omvendte. "Skal vi bare sitte å snakke? Jeg vil følge et program!" Det var helt greit det også. Da kan man søke seg til noen som arbeider med kognitiv atferds terapi.
Vi er forskjellige og har forskjellige interesser og behov, ved forskjellige tidspunkter i livet.

Å søke seg innover er som å skrelle en løk. Man arbeider seg gjennom lager for lager av tanker, fantasier og forestillinger om seg selv og livet. Det handler også om å tørre å tro at ting er mulige, og at man har noe godt der inne. Det er en reise som tar hele livet, og der vi oppdager nye ting gang på gang.
Hvis vi tørr å "skrelle løken" og å legge fra seg lager etter lager som vi ikke trenger lengre, da føler vi det på kroppen. Vi blir mer avslappet, og luter oss mer mot underlaget. Det merkes altså på de vegetative funksjonene i kroppen. Når vi får tid og rom til å slappe av, da skjer det ting. Naturen får en anledning til å gå sin gang. Det er når vi ikke hele tiden må være i forsvarsposisjon, som sårene lettere kan helbredes selv om det kan være hardt.
Derfor kan det for mange bli feil når systemet,(helsevesenet og NAV) prøver å sette tidsgrenser til behandlinger. Vi er våre egne naturer, og det kan vi ikke sette oss over, gjennom konstruerte program. Jo mere sammensatte lidelsene er, desto større problem blir det å få personer å passe inn. Når de ikke orker å passe inn i modellene, da øker skyld og skam. Da leder det til mere stress, ettersom den følelse av å være mislykket som vekkes, setter igang et tankespinn som gir mere angst. Det setter fart på muskel panseret, noe som motvirker avslapping.
Samfunnet setter rammer på hvordan helsevesenet skal organiseres. Det er penger som styr. Det blir feil når pasientene skal belastes med mere fortvilelse, skyld og skam, når systemet på mange steder ikke er bygget opp til å gi dem den tid og rom som de trenger. Da mener jeg det er bedre å stå opp for å si at keiseren ikke har nok med klær på seg. Det er ærligere det enn å formidle at pasienten er en feilvare, noe som de raskt opplever når behandlingen gir de resultat som er ønsket.

12 kommentarer:

  1. Takk for et godt innlegg, og svært beskrivende nrå det gjelder egen situasjon og forløp med Nav og ulike behandlere underveis.
    Etter 15 år med Nav, ulike tiltak og behandlere, fikke jeg uføretrygd.
    Jeg merker, at skuldrene har senket seg, og at jeg nå beiarbeider det ubearbeidede i eget tempo, og livet kjennes ikke som en eneste stor krise, der jeg har levd fra vedtak til vedtak, og økende skam og bekymringer.
    Denne våren har vært min første vår på mange år, uten tanke på, et nytt vedtak som veneter, en behandler å forholde seg til og mye tankespinn, som sliter meg ut. Jeg har hvilt og ryddet mitt hus, og jeg kjenner, at mens jeg har ryddet mitt hus, har jeg også ryddet på innsiden, og gjort meg ferdig med en del av mitt liv.
    Å tidbestemme tilfriskning angående psykisk helse er vanskelig, og ikke sikkert så økonomisk, som myndighetene ønsker å tro.
    God helg til deg Anna Lena.
    Bibbi

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Bibbi!
      Jeg kjenner meg godt igjen i det du sier. Har sett mange eksempler på det her i jobbsammenhenger. Myndighetene tror de beslutter om bedre og effektivere løsninger, når de i stedet produserer flere uføretrygdede. Tenk hva det koster med alle de tiltakene som for eksempel du har vært med på og som gav deg mere bekymringer og stress!
      Jeg har møtt personer som har arbeidet i sjefs posisjoner, som har gått i veggen. Deres refleksjoner er akkurat det at når man stresser pasientene da får vi flere uføretrygdede.
      Det er når vi får være i ro og fred som vi kan gi slipp på kampen og å begynne å puste igjen.
      Så godt at du får være i ro nå. Jeg tror du har en spennende tid fremfor deg, selv om det kommer dager...

      Slett
    2. Jeg både kjenner og vet, det vil komme utfordringer, det har blitt "frigitt" tid til andre følelser på både godt og vondt, og jeg håper og tror jeg skal stå den av.

      Slett
  2. Jeg synes psykens betydning ofte er undervurdert. Jeg tenker på det hver gang jeg ser et tv-program om superslankere. Hvor ofte blir det stilt spørsmål om fettets funksjon? Reflekteres det noensinne rundt det? Nei, det gjør ikke det.

    Vi er så viljesstyrte i samfunnet vårt. Hvis vi bare vil nok blir allting bra, er budskapet, men det er jo ikke slik. Kjører vi for raskt på blir ikke ting bra, fordi vi ikke er hele.

    Det er det samme med ting: Tingene har en psykologisk funksjon og ikke bare en praktisk funksjon. Ved å kvitte seg med mange ting kan psyken få fred, mens andre ganger kan tingene symbolisere dypere ting. Det er ikke bare bare å kvitte seg med ting. En kvitter seg samtidig med en del av sin historie.

    SvarSlett
    Svar
    1. melivetpaaslep.
      Ja psyken er kraftig redusert til noe som handler om vilje og tanker som skal programmeres om. I virkeligheten er vi MYE mere komplekse!
      Fettets funksjon ja.... der har vi mye å lære oss. Jeg husker når jeg fremdeles var i arbeide og vi snakket om unge anorektikere. Når de ikke spiste, fikk de ikke nok fett i kroppen, og hjernen trenger fett for å utvikles og å fungere optimalt.
      Vi er komplekse og kommer å fortsette å være komplekse.
      Når man i samfunnet har en så stor tro på viljen, og ikke interesserer seg for hvordan vi i realiteten er skrudd sammen, da kommer vi å fortsette å bli syke. Det her handler ikke bare om stress.
      Med alle de her ekstrem make over og modeller for hvordan vi skal prestere og å være lykkeligere, mister vi lettere kontakten med oss selv. Når vi ikke er i fase med oss selv, da får vi problemer. Hvis vi ikke definerer problemene, kommer vi ikke å løse dem, og i stedet vokser dem.
      Når kontakt mellom hode og hjerte, mage er avbrutt, da kommer vi mer og mer i ubalanse.
      Når samfunnet ensidig fokuserer på tanker og stress, da unnlater man å ta inn andre realiteter, som for eksempel, hva vi spiser.

      Slett
    2. Jeg tenker at kimen til mange sykdommer ligger i spennet mellom menneskelige behov for ro/eget tempo og samfunnets urimelig krav til effektivitet og raske løsninger. Det går bare ikke opp.

      Jeg liker godt det du sier "Når kontakt mellom hode og hjerte, mage er avbrutt, da kommer vi mer og mer i ubalanse." Dette er kanskje kjernen?

      Slett
    3. Når hode (tanker) ikke har god kontakt med hjerte og mage (følelser), da har vi et problem. Når viljen dominerer og man ikke har tid og eller tørr å lytte på hva kroppen faktiskt klarer, da kan det slutte med en kollaps på den ene eller den andre måten. Vi har samfunnets krav og forventninger, vår egen personlige historie, familiehistorien, kulturhistorien, hva vi spiser, hvordan miljøet ser ut og mye annet. Det er mye som leder til sykdommer, og mye som leder til ubalanser. Vegen til balanse må gå gjennom kroppen, fordi vår indre gps har mye å fortelle oss for å komme i bedre ro. Det er ikke sikkert at det går å bli frisk, men man kan arbeide mot en bedre livskvalitet.

      Slett
  3. Fint blogginnlegg det her og jeg liker at du belyser mer enn en side av saken(e). Jeg forsøker selv å bli litt mer bevisst i å se mer enn en side.

    Takk og ha en fortsatt fin helg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha! :)
      Det er også spennende å studere "kristallen" fra mange forskjellige synvinkler...

      Slett
  4. Takk for et interessant innlegg. Jeg følger deg helt når du skriver at forskjellige mennesker har forskjellige behov, og at de samme kan ha forskjellige behov i forskjellige livsfaser.

    Og jeg kan ikke følge deg inn i løken: "Å søke seg innover er som å skrelle en løk. Man arbeider seg gjennom lager for lager av tanker, fantasier og forestillinger om seg selv og livet."

    I min bokstavelige hjerne er løklag noe som smaker godt i mat. Og inni løken, når alle lagene er tatt vekk, er det ingenting, som Peer Gynt oppdaget. Så for meg er ikke løkskrelling en tiltalende metafor.

    Mitt alternativ er en oppdagelsesreise i indre landskap og indre hus, der stadig nye skatter, nye floker og ny informasjon dukker opp ... som jeg må forholde meg til. En prosess som gir samme slags resultat som du beskriver:

    Jeg har blogget om "avfloking", men lite om det jeg finner, for det jeg finner er enkelttråder som gir liten mening før de selv finner sin plass i forhold til hverandre og danner en billedvev.

    Takk igjen for et tankevekkende innlegg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Ingrid!
      Jeg skjønner godt at bildet av en løk som er tom på innsiden ikke tiltaler deg når du har en så fin metafor. For innsiden er så visst ikke tom!
      Jeg synes det er spennende med alle fine metaforer som jeg har fått høre gjennom årene.
      Jeg har for eksempel hørt personer si at de legger bekymrene fra seg på kontoret mitt når de går fra timen. Jeg har selv følt det være som å legge av seg gamle slitne klær som jeg ikke trenge lengre fordi det nå kommer noe nytt.
      Jeg har også flere ganger drøm om lægenheter med spennende gamle rom sopm jeg ikke hadde besøkt på mange år, og at de her rommene var spennende og det der var muligheter til nye og spennende opplevelser.
      Oppdagelsesreise er et meget treffende ord. Man vet ikke hva man skal finne på vegen, før man er der og da. :)

      Slett
    2. Her skriver du noe svært viktig: "Oppdagelsesreise er et meget treffende ord. Man vet ikke hva man skal finne på vegen, før man er der og da. :)"

      Jeg har lenge sagt at jeg ikke vet hvor jeg vil, jeg vet bare at jeg kommer til å kjenne meg igjen når jeg kommer dit. Nå begynner jeg å kjenne meg igjen ... jeg kommer aldri "fram" så lenge jeg lever, men jeg merker at denne veien jeg har gått er den rette for meg.

      Fant et fint sitat om målsetting og målbevissthet nylig: "The man who sticks to his plan will become what he used to want to be."

      Slett