Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

søndag 1. juli 2012

«Du vet det er angst, så hva er problemet?»

Det er ikke lett å være kroniker, hva man enn sliter med. Det blir vondere når man føler sine "vondter" å bli bagatellisert. Alle kan si noe dumt iblant, men det gjør likevel vondt hos den som føler seg bagatellisert.
I bloggen Rørt av livet kan man lese om en dame som i en årrekke har slitet med angst. Av alle de som jeg har møtt og som sliter med panikkangst, har jeg lært meg at det er noe helt forferdelig slitsomt. Når hele alarmsystemet går, da blir det "på liv eller død". Det er lett å føle seg nedtrykt og mislykket når årene går og man fremdeles ikke er fri fra panikkangsten. Hun skriver om at hennes kontaktperson i førstelinjetjenesten sa til henne: «Du vet det er angst, så hva er problemet?»
For den som allerede ligger, blir byrden større, skyld og skam øker. Det er ikke bare ME syke som er med om vonde møter i helsevesenet.
Hvis man tenker at en person har vært med om mange traumer i mange år, og derfor følt seg å være nødt til å være i forsvarsberedskap. Fight-flight reaksjoneneen har byggt seg opp i lang tid. Jo lengere tid en person har hatt det slitsomt, desto vanskeligere blir det å behandle. Det ser ut til at det i det her tilfellet også er kontaktpersonen reagerer med fight-flight. Stressreaksjoner kan "smitte". Hun undrer på om kontakt personen ikke helt er frisk. Det er ikke lett å vite, og jeg vil ikke spekulere i det.
Det som interesserer meg er hvordan det kan stenge munnen hos den som allerede bebreider seg for å ikke mestre livet. Psykiatriens oppgave er ikke bare å få pasienten til å se at h#n sliter med angst, men også å hjelpe pasienten med angst. Nå har psykiatrien begrensede resurser til å hjelpe de som sliter, men det er ikke nok. En person som sliter med en kronisk lidelse har rett til trøst og lindring. Det kan kan hjelpe en person til å ha det bedre med seg selv. Trøst, støtte og lindring kan være en hjelp til å være mer i ro.
En "så hva er problemet" kommentar leder til andre reaksjoner, som øker den indre stressnivået. Det kan raskt få en person til å stenge igjen munnen og ikke forvente noe som helst. Skyld og skam kan lett bli snudd innover, noe som bare bekrefter de egne fordommene om seg selv.
Jeg tenker at som helsepersonell skal man være glad når pasienten tørr å si ifra, og å kanskje også å bli sint når man har sagt noe dumt. Det er ikke mulig å arbeide dag ut og dag inn, og å være totalt til stede og aldri si noe dumt. Da er det minste vi kan gjøre å lytte og å ta på alvor når så har skjedd. For pasienten kan det være en livsforandrende opplevelse, å kunne være sint og behandlaren "overlever".
Det å tørre å si fra. plassere ting der det hører hjemme, kan være både grensesprengende, grensesettende og vitaliserende.

Når både pasient og behandler har tid og rom for å reflektere kring hva som skjer i relasjonen, skjer det mange spennende ting. Når det ikke skjer og pasienten føler seg feilbehandlet, da er dialogen avbrutt, og det blir heller ingen bra behandling. Jeg håper at slike kommentarer ikke er vanlig i helsevesenet, ettersom de oppleves krenkende for de som blir rammet.
Jeg håper "Rørt av livet" kan finne en større indre fred, til tross for alt. Sender deg varme tanker! :)

11 kommentarer:

  1. Takk for et godt innlegg Anna Lena.

    SvarSlett
  2. Hei igjen. Dette innlegget var så godt og så bra beskrevet. Tusen tusen takk :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk skal DU ha. Du kommer med viktige budskap, som må opp i lyset! <3

      Slett
  3. Det er trist å lese at vi ikke er kommet lenger.Når en slik kommentar ikke er en del av behandlingen må det kalles uforstand.Desverre blir heller ikke psykiske lidelser,som angst,tatt alvorlig nok.Panikkangst er en svært alvorlig,og for mange,invalidiserende lidelse.Det er hverken smittsomt,eller dødelig,så da er det vel ikke så nøye med denne passientgruppen heller.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det vekker mange tanker. "hva er problemet" kommentaren viser på en arrogant holdning som viser både på manglende kunnskap og manglende empati. Det er ikke første gang som psykisk helse kommer langt ned i hierarkien i samfunnet og i helsevesenet.
      Det ser man blant annet når det skal spares penger i helsevesenet. I psykiatrien i sykehuset innlandet er det her et meget aktuellt tema!
      Jørgen Jelstads bok "De Bortgjemte" avslører et helsevesen som ikke tar psykiske diagnoser på alvor, like lite som ME diagnosen. Diagnosen ble et stigma, en stempel, med konsekvens at helsepersonell såg diagnosen og ble blinde. I sin blindhet såg de ikke individen!
      Det er mye å ta tak i her. Man kan undres over hvordan arbeidsmiljøet er for helsepersonell som lytter på pasientene og tar dem på alvor.

      Slett
    2. Da jeg leste boka var det sjokkerende å lese om ME-syke som ikke fikk behandlig/hjelp, fordi man oppfattet problemet som psyksk,og det åpnet for mishandling og trakkasering.Og det er faktisk enda mer sjokkerende at en psykisk diagnose utløser slik behandling av syke mennesker At det ikke er satt igang en gransking av dette betyr vel at det er greit å behandle psykiske diagnoser på denne måten.
      MVH Egil Madsen

      Slett
    3. Egil.
      Jeg følte det også sjokkerende å lese om hvordan de ME syke ble behandlet av fagfolkene, fordi man hadde holdninger mot pasientene som ikke hører hjemme i vår tid. Nå sliter de ME syke med en somatisk diagnose, men de holdningene som avslørte seg i Jelstads bok, viser på en syn på psykiske lidelser som er forferdelige. Jeg kan ikke oppfatte det på en annen måte enn at når personer med psykiatriske diagnoser har rett i sin kritikk av diagnostering som en stigmatisering. Det mener jeg er alvorlig. Diagnosene skal være en hjelp til behandling. For min del har jeg ikke noen problem med å si at jeg har vært deprimert i perioder, ettersom livet satte en slik presse på meg. Diagnosen skal være en begynnelse til en riktig behandling, ikke en begynnelse til å ikke bli lyttet til. Det betyr ikke at pasienten alltid har rett og helsepersonell alltid har feil. Det handler om respekt og å respektere individenes egenverdi.
      Det kan jeg ikke se i Jørgen Jelstad sin bok, og det føler jeg er skremmende.

      Slett
    4. Jeg er så enig med deg!

      Og jeg har selv opplevd hvordan empatien hos leger plutselig har forsvunnet, når jeg har kommet på legevakten med fysiske plager (ofte ME-relatert), men de ikke finner objektive fysiske funn på f eks blodprøver og konkulderer med at det er psykisk. Sist det skjedde, ble jeg så fortvilet og opprørt over behandlingen at det på en måte bekreftet deres antagelser om at det var psykisk. Jeg ble til slutt pælma på huet og rævva ut, for å si det på godt norsk. Har opplevd å bli møtt på en helt annen måte om jeg kommer på legevakten med f eks mistanke om lungebetennelse og går derifra med resept på antibiotika.

      Slett
    5. Huff og uff! Skjønner godt din fortvilelse av å ikke bli tatt på alvor. Det du skriver om føler jeg er en god grunn for meg til å ikke søke meg til legevakta, og hellre vente på en time til min fastlege. Fastlegen sitter med en mer helhetlig bilde av meg og min historie og det er bygget opp i lang tid.
      Jeg kan gå til legevakta når jeg har feber og lurer på om jeg har en infeksjon som burde behandles med antibiotika.
      Jeg har også ved noen tilfeller blitt møtt med en skeptisk blikk fra legen. Det er et minmalt fåtall, men jeg lærte fort!
      Tror det beste eksemplet på det burde bli et blogginnlegg av det ene tilfellet sommeren 1989, fordi det kan være en inspirasjon til medsøstrer og medbrødrer og fagfolk. Min historie er ikke unikk på noen måte. Den er ikke så forferdelig som de forferdelige skjebnene i Jørgen Jelstads bok "De Botgjemte".
      Det handler om juli 1989. Jeg har så vondt i ryggen at jeg måtte sykemelde meg. Legen såg litt skeptisk ut, men jeg fikk en sykemelding for en uke. Den uken skulle jeg hvile. En uke senere har jeg minst like vondt i ryggen om ikke mere. Jeg ringte samme lege og ønsket mere sykemelding. Hun ble sint fordi jeg hadde vært ute på en spassertur dagen før, for å se hvordan jeg hadde det med smertene. Hun ble sint, dialogen var helt avbrutt og hun avsluttet raskt samtalet. Her fantes det ikke mere hjelp å få. Hva som var bakgrunnen for meg var et sjokktrauma. Litt over 3 måneder tidligere var jeg vitne til en barnekidnappning, og murderen gikk fremdeles løs. Jeg var livredd og arbeidet med tunge pasienter på sykehuset. Det fikk jeg vondt i ryggen.
      Hvis legen går med en fordom om at unge mennesker er late og prøver å slite seg vekk fra arbeide, da slutter de å lytte rett og slett. Man ser det i øynene at det ikke tror på en. Når jeg såg den blikken og møttes av hva jeg syntes var en kall menneske, da hadde jeg ikke lyst til å fortsette å gå til det legekontoret. Jeg gikk til en privat klinikk i stedet, og møtte et varmere møte med en lege. Jeg fjøs tatt på alvor, fikk fortsatt sykemelding. Da spurte jeg selv om en henvisning til en fysioterapeut, noe jeg fikk. Trening og svømming var en god medisin, foruten samtalene med privatpsykolog.

      Slett
    6. Ja, i hovedsak er det aller best å ta det med fastlegen, men noen ganger må man bare. Men etter denne hendelsen ble terskelen for å kontakte legevakt ekstremt høy. Det er for meg ganske uforståelig at helsepersonell mistenker sine pasienter for å være late unnasluntrere, og vond rygg har jo også et litt dårlig rykte. Jeg klør meg også i hodet over at man kan bli møtt med mer eller mindre beskjed om å skjerpe seg eller få mistanke om at man bare prøver å få oppmerksomhet når de mener det er psykisk. Og hvis det faktisk er psykisk, er det ikke å skjerpe seg som er behandlingen heller. Ja, kommunikasjon er alfa omega. Det kan du sikkert mye om. :-)

      Slett