Trenger 2 måneder for kroppen for å forandres bio-kjemisk.

Januar er en måned mange bestemmer seg for å forandre liv, begynne å trene og å spise sunt. Det går noen uker til mange slutter å trene, og å går tilbake til gamle mønstre.


Det kan være mange grunner til folk gir opp, og en av dem kan være å strekke seg for langt, i stedet for å forandre livet gradvis. Det tar to måneder for kroppen å gjøre en bio-kjemisk forandring, og da får man legge til en måned til for å bygge nye vaner. Kroppen trenger med andre ord tid for å stille om, og det må innebære at kroppen bruker energi i en slik prosess. Hvis man legger til den kraft som kroppen bruker energi på for å tåle den omstilling det er å begynne å trene, kanskje til og med hard trening, da krever det også energi.
Hvis man samtidig legger om kosten, krever det konsentrasjon og tankeenergi for å begynne med nye matvaner.
Samtidig skal man klare hverdagene med arbeide og annet som man skal rekke for å få alt til å gå i hop.


Det er kanskje ikke så rart hvis mange gir opp sine flotte planer om et bedre liv.


Det blir da kanskje mer realistisk med å forandre liv, bytte vaner i et roligere tempo. Kanskje er det bedre å ta en tur ut, noe som også innebærer store helsegevinster. Hvis en kombinerer det med å ta vekk raske karbohydrater fra kosten er det en god start på et nytt liv.
Men det er også sunt å meditere mere og ta seg tid og rom til å slappe av. Meditasjon har mange helsegevinster på mange nivåer og det innebærer en behagelig livsforandring som gir både harmoni og glede.

I det første eksemplet kan det likne en strafferegime, og den senere likner mere en nytemetode.
I hvilken av dem tror du gir størst sjanse til å lykkes?

Det kan se ut som når beslutningen for å forandre liv bare sitter i hodet, får prestasjon og store krav for stor plass.
Hvis hjerne, hjerte og mage er i kontakt med hverandre kan utfallet bli annerledes. hvis man har kontakt med sitt indre bedres sjansen for en mere realistisk plan for å forandre vaner. Men det er ikke nok. Med mere kunnskaper blir det enklere å navigere gjennom livet.

Hvis man i en tid har bearbeidet innsikten om at man burde ta vare på sin helse på en ny måte, da har tanken modnet frem til man kjenner tiden er moden. Da blir det lettere å gå inn i en ny utfordring i livet.

Vi påvirkes  av hvilke verdier og idealer som finnes i samfunnet. Det er lett å bli "forført" av idealer og bilder om hva som er et godt liv. Det er mye som ser bra ut og som setter fart på drømmene om det gode livet. Uten å reflektere over det er det lett å skape forventninger prestasjon som kanskje ikke er I tråd med hva man innerst inne ønsker. Når man ikke når opp til det man tror man ønsker er det fort gjort å bebreide seg selv og livet føles tungt.

Det kan være situasjoner i livet som forandres. Den som har vært mye syk lenge, og som begynner å bli friskere, er det fort gjort å strekke seg for langt. Man står i en situasjon der man skal forandre vaner, og hva er det man skal fokusere på, hva ønsker man å gjøre og hvordan?
Det blir en omstilling som må få modnes frem steg for steg. Man ønsker å sikte seg inn på et mål og hva blir det første, andre og tredje trinn mot det målet.
Det er viktig å gi seg rom for å prøve vingene for å se om de holder.

Det kan väre en hjelp å tenke over at kroppen trenger ca 2 måneder for å forandres bio-kjemisk, og deretter trenger man en måned til. Ting tar tid!

Man trenger i tillegg kontakt med hjertekraften. Hva fyller du ditt hjerte med? Hva ønsker du å fylle livet med? Er du der du ønsker å være?

Jeg hadde en nevrolog som sa at hjernen fungerer best om man gjør noe man synes er gøy.

Det innebærer for meg at man må lytte innover og å være sann mot seg selv. Å gjøre ting som kommer fra hjertet og de talenter som man har inne i seg, er med andre ord helsefremmende og hjelper en i tilfriskningsprosessen eller som en god mestring i livet.
Hva ønsker jeg egentlig å gjøre? Hva er mine talenter? Hva er jeg bra på? Hva ønsker jeg å lære meg?
Omstilling tar både tankeenergi og fysisk energi og en god kontakt med kroppen hjelper en til å gjøre bedre valg i livet på riktig tidspunkt.

Å arbeide med sin hjertekraft innebærer å være kjærlighetsfull mot seg selv, gjøre ting som man mår bra av, og å gi seg spennende utfordringer. Det innebærer også gode relasjoner med mennesker og dyr.

Hvis man tar seg tid til å gjøre ting som  man liker kanskje det blir lettere å møte livet på andre områder.

Livet forandres og det er bare å følge med.

Når jeg var hos frisøren igår, og hadde jeg en interessant samtale. De senere 1-2 årene har håret mitt forandret seg fra rett hår til litt krøller. Det løfter seg fra hårbunnen, fra å tidligere hatt et hår som la seg helt platt. Det har forundret meg meget at håret på en måte har løft seg, i samme periode når jeg har vært skikkelig dårlig på grunn av den kroniske periodontitten. Det litt over siste året før jekselen knektes og sannheten kom frem i lyset, følte jeg at immunforsvaret ikke var på topp. Man får for eksempel ikke helvetes ild når man er full av vitalitet.
Hun som klipte meg hadde  vært med om det samme når hun selv var veldig syk. Helt plutselig hadde hun krøller i håret! Hun hadde hatt mange kunder som hadde vært med om det samme. Hun hadde forsøkt lese seg til en forklaring og sa det kunne være at hormonebalansen hadde forandret seg i sykdomsprocessen. 
Når jeg fortalte henne om at jeg i mange år hadde hatt en kronisk periodontitt og at det ikke gitt utslag på noen utredning, syntes hun det hørtes skremmende ut. Tidligere syntes jeg det var fortvilt å være så syk, uten mulighet til å få behandling i helsevesenet. (Før å få en behandling må legen vite hva som er feil. Nå må jeg gi henne rett! Det er skummelt at en kronisk peridontitt kan få utvikle seg i mange år (over 20 år.) og fra en innflammasjon i tannrota, har den fløttet seg opp i kjevebeinet. Bakteriene har fulgt med i blodbanen, og derfor kunnet sette spor i hele kroppen! Kan det være derfor jeg har et høyt kolesterol? Jeg vit ikke!

Iblant er jeg trøtt på å repetere meg selv gang på gang i de sosiale mediene. Samtidligt er det så alvorligt at det er min skyldighet til fellesskapet å informere slik at flere får opp øynene for at man kan være syk, selv om utredningen ikke viser noe. Det her er noe som kan skje hvem som helst! Vi har ikke kontroll over alt som skjer oss i livet.

Det er mange budskap idag om at vi skal ta ansvar for vår helse, og det høres fornuftig ut, så lenge det ikke likestilles med at man på den måten kan helgardere seg for sykdom og ulykker. Hvis man tror det er man ikke forberedd på livets realiteter. Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det, leser jeg ofte. Innen visse rammer så kan jeg være enig, men det kan også brukes som et argument for å ikke behøve å tenke på de som sliter vondt. Alle kan ha nytte av å lære seg å mestre ulike situasjoner i livet, men det løser ikke alt. Vi kan ikke mestre bort livets realiteter! Det er lov å reagere på livet! Man kan tenke på flere linjer samtidligt. Når jeg leser om personer som har vært med om mange traumer i mange år, lærer seg å forandre sine tanker og atferd, men ikke å fokusere på sitt lidende, da undrer jeg meg. Hvordan kom vi hit? Hvordan ble det så her?
Tørr man egentlig å møte personer med traumer og vonde erfaringer? Eller er det slik at det ikke finns nok tid og rom for det?

Hvis man på en arbeidsplass fokuserer på stressmestring og ikke hvordan du har det, kan det i verste fall lede til en ansvarsfraskrivelse fra en arbeidsmiljø som kanskje ikke er så heldig for de ansatte.

Hvis vi ikke tar oss tid til å se nyanserne i det her, er jeg redd vi får et kallt samfunn.

Det snakkes mye om sykdomsvinster i samband med sykdom, og det kan være folk som opplever det slik. Men det blir for enkelt å generalisere det til de fleste langtidssyke. Kan nok være godt å komme fra jobben iblant når man blir syk i kortere perioder, hvis en har et tungt jobb med mye stress.

Når jeg ser på min egen tid med sykdom over lang tid får jeg mye vanskeligere med å se den vinsten. Jeg fylles i stedet med en stor sorg! Det her var ikke noe jeg har valgt for noen vinnings skyld! Jeg hadde helt andre drømmer om min fremtid og mitt liv. Jeg satset flere år og penger i min utdannelse til psykolog, og hadde planer om videreutdanning. Som psykolog har man mange forskjellige muligheter til var man kan arbeide, og det er frihet for meg.

Man blir tildelt ting i livet, og en del ting kunne man gjerne avstå fra, hadde det bare gått. Jeg har i mange år år satset mye tid og penger for å komme ut ur sykdom til frisk. Men her har jeg også blitt klar over at vi ikke har kontroll over alt i livet. Det var en tilfellighet at min jeksel knektes i høst og at jeg på den måten fikk vite at jeg hatt en kronisk tannrotsbetennelse i mange år. Den hadde jeg virkelig ikke ønsket meg, men den fikk jeg likevel.
Det var heller ikke mitt valg å være kronisk syk, og å gå miste om alle år med alt hva livet kan gi en når en er frisk.
Det var heller ikke mitt valg å bli vitne til en barnekidnapping, da jeg forstod at det her var alvorlig allerede der og da. Jenta ble etterpå myrdet etter dager med grov vold og ingen mat og drykk. Jeg valgte faen ikke heller at vi alle måtte vente i 15 år til den skyldige ble tatt. Det var noe som slapp taket i meg når Helens myrder ble dømt i rettegangen, og det var nok slik at utryggheten satt i hele tiden, selv om årene gikk.
Jeg valgte heller ikke å slå i hodet på arbeidet, da jeg hadde et "minne" av det i flere år til jeg kom til min osteopat som løste opp det som kunne løses opp. Hun kjente en sterk kompresjon i de øverste nakkeknoklene, og bare det i seg selv kunne gi mange forskjellige symptomer.
Ja og så var det matintoleransen, som avslørte seg når jeg kuttet ut sukker og hvitt mel. Det viste seg at min feber forsvant og urolige tarmer roet seg når jeg ikke lengre spiste godterier, is, kaker, brus, rundstykker, pasta, pizza, pajer, piroger etc, etc, etc. Når jeg skjønte at jeg ble sykere av det her tok jeg konsekvensene av det.
Jeg har også levt parasympatiskt, meditativt og så videre, og jeg tror mine livsstilsvalg har hatt betydning. Det er ikke slik at jeg ble frisk, men at jeg nok kunne vært enda sykere hvis jeg ikke tilpasset min livsstil til mitt helsetilstand. Vi kan ikke helgardere oss fra livet!

Jeg tar meg også tid til å tenke over hva som kan være det smarteste valget for min helse idag. Hvis jeg ser tilbaks har jeg vært med om kronisk stress i mange år (over 20 år). Da tenker jeg ikke bare på psykisk stress, og psykiske traumer. Jeg tenker også på et immunforsvar i stor aktivitet i mange år, som det blir ved en kronisk bakterieinnflammasjon. Det er også stress. En kronisk kompresjon mellom nakkeknokler må man også se som en kronisk stress. Det blir det samme med matintoleransen og et blodsukker som svinger altfor mye. D-vitamin mangel er også et stresstilstand. For hver eneste ting som blir løst føler jeg en stor lettelse, ikke minst fysiskt!

Hva jeg aller minst trenger nå er mer stress. Hvis jeg skal bli bedre må jeg fokusere på å leve parasympatiskt og å søke meg mot meditasjon. Jeg har lest en del om de skader som kan skje i kroppen ved kronisk stress og det er ikke lite. Det påvirker psyken og fysikken, alle organ i kroppen ned til cellnivå. Da må man undres over om det går å bli helt frisk? Fokus må bli her og nå og ha det så bra som det går. Hvis stress kan skade kroppen ned til cellnivå, kanskje man tenke at mye meditasjon kan kan gjøre det samme fast omvendt. Jeg har noen ganger når fått spørsmålet om jeg tror at man via psykologiske teknikker kan påvirke fysikken. Ja, det tenker jeg og det er ikke noe rart i det.
Jeg tenker også at vi kan gjøre mye her for å få det bedre med oss selv og hverandre. Hva beroliger? Hva stimulerer? Hva gleder? Hva er meningsfullt? Hva styrker og hva svekker?
Hvordan er klimatet? Naturen? Miljøet? Arbeidsmiljøet? Familjen? Gruppen? Individen?
Hvem ser? Hvem hører? Hva er fokus? Det er mye som påvirker vår velvære og vår helse? Jo mere vi tenker over det, desto mere bevisste blir vi.
De menneskelige møtene har stor betydning og det må vi ikke glemme når vi arbeider med menneskers helse.

Men om jeg tror at man via stressmestringsteknikker og andre psykologiske metoder kan være den eneste løsningen for sekkediagnosen ME, så er mitt svar et tvekløst NEI. Det er heller ikke den eneste metoden for å aktivere kroppens friskprosesser. Det blir for naivt for min del.
Hvis bevisstheten og psyken har kraft til å styre hele vår helse, kropp og sjel, trengte leger ikke bekymre seg over bakterier som er resistente mot antibiotika. Myndighetene hadde ikke lagt tid på hjemmesiden Er det farlig på internet for å lære oss om kjemiske stoffer i vår nærmiljø som vi må passe oss for. Det finns også en grunn til at kostdoktorn.se er en av Sveriges største helseblogger. Selv om psyke-soma er =1 er det fremdeles mange faktorer å holde orden på. Jeg håper at oppdagelsen av vi med hjelp av tanker og valg av aktivitet kan påvirke vår helse blir en sovepute for å ikke ta tak i de miljøproblemer som vi står i idag. Det er viktig at vi tenker på dem som kommer etter oss og som skal leve med de konsekvenser av de valg vi gjør idag.

Foruten de psykiske mestringsmetodene som jeg bruker i praksis, må jeg komplettere med mat og drykk som styrker kroppen, og ikke aktiverer inflammsjonsprosesser. Jeg må også se til å få nok sol og vitaminer. Blodsukkeret må være så stabilt det går. Jeg må bevege meg samtidlig som jeg ikke overbelaster meg. Det er sunt! Jeg må sove godt om natten og dt gjør jeg nå etter jeg har begynt med CPAP på natten for å ikke ha pustestopp når jeg sover. (Det har naturligvis også vært en stress for hjernen) Man kan gå turer samtidlig som man driver med mindfullness, og det er en god studie i velvære. Og det er så viktig å føle seg vel, og å bli vant ved den følelsen. Jo mer vi arbeider med å føle oss vel her og nå, desto mer blir det en vane. Det er kanskje ikke noe man har vært vant ved når man er syk siden mange år. Det er en viktig vane som vi må ta alvorlig!

Jeg merker at leger blir stille etter å ha snakket med meg en stund, og det tar jeg som positivt. Det er det som er mitt mål. Hvis man kan stimulere leger til å tenke i andre baner så er det mye å vinne på det. Jeg er et levende eksempel på mye, ikke minst at man kan være meget syk, selv om det ikke går å se det i de prøver vi har idag. Jeg kan ta et eksempel  en lege jeg snakket med for et par uker siden. Vi snakket om at jeg trengte å trene. Jeg spurte om han trodde det hadde hjulpet med gradert trening for å bli frisk fra min kroniske periodontitt (hehe). Det trodde han ikke nei. Da spurte han man om ikke infeksjonsprøvene hadde markert infeksjon. Han fikk en fundersam blikk når jeg sa at det ikke hadde synts på prøvene.

Alle i ME sekken er ikke støpte i samme form, like lite som de med depresjoner, eller hjertesyke, eller kreft. Derfor ble jeg forundret da jeg nylig hadde en diskusjon med en lege på Twitter. Han så ikke noen vinst med å skille opp pasientene i ME sekken. Min tanke er at behandlingsmessig er mye å vinne på det, da vi er veldig forskjellige.
For meg som psykolog er det en selvfølge å se individen, historie, livssituasjon, symptomer, diagnose, helsesituasjon og så videre. Derfor blir det merkelig om det samme ikke skulle gjelde ME sekken. Jeg undrer meg over hvorfor noen har vanskelig å forstå hvorfor de ME syke og deres pårørende har synspunkter på det. Det er det minste å forvente at leger og psykologer skiller ut hvem som skal behandles med gradert trening og hvem som ikke tåler det.

Når man setter ME diagnosen har man utelukket andre sykdommer, men er det mulig å være så sikker på de tester vi har idag. Utredningen viste ikke noen annen sykdom på meg, mer en at symptomene tydde på ME. Det er en del som mener cbt/gradert trening er en bra behandling på ME diagnosen. Betyr det da at jeg skulle blitt behandlet med cbt i kombinasjon med gradert trening og blitt vegledd til å ikke lytte for mye på symptomene? Hvis behandlingen ikke viste noen effekt på meg, var det da jeg som var rigid og vanskelig for å forandre tankemønster? Hvis jeg da hadde protestert og sagt at den her behandlingen ikke fungerer for meg og at jeg i stedet måtte aktivitetstilpasse. Hadde det vært det samme som sykeliggjøring og somatisering? Hvis jeg hadde protestert mot flere behandlere som var sikre på sin sak, hva hadde jeg da fått for diagnose?

Nå har det ikke vært så ille for meg. Jeg har hatt behandlere med lang erfaring og som har sett mye i hele sitt yrkesliv. Men noen kommentarer på Twitter setter igang mange tanker i mitt hode...

Det er for meg med kunnskaper og livserfarenhet en selvfølge å føle samfunnsansvar og å bidra til felleskapet med det jeg har. Fellesskapet er vi alle og vi deler livet her på jorden.

Den 28/6-2011 skrev jeg bloggen Hva er det som gjør at folk tar det som en selvfølge at vi og andre skal være arbeidsføre hele livet? Da skrev jeg blant annet:

"Livet er ikke en selvfølge! Jeg føler takknæmlighet for at jeg lever, og at jeg har de støttespillere jeg har både privat, min lege og NAV. Jeg tar ikke noe for gitt. Livet har slått til tilstrekkelig mye for at jeg skal se det. VI trenger å stoppe opp iblant å se hva vi faktisk har! I morgen kan alt være forandret!"
 

 En måned senere skjedde katastrofen i Oslo og på Utøya!
Ta vare på dere selv og hverandre!
Vi behøvs!

Det er som det er!

Hvordan man på et konkret plan kan påvirke kropp og sjel er gjennom pusten. Pusten styres både med viljestyrte nerver og ikke viljstyrte nerver.
Når vi er i en situasjon som føles opprivende, er det viktig og huske på og puste dypt med maven. Når vi blir opprørt er det lett å puste overfladiskt, men hvis vi husker på å puste med maven kan vi komme tilbaks til avslappet tilstand. Det finns situasjoner der det her er lettere sagt enn gjort, men det er likevel en ferdretning å gå.
Når vi husker å puste med dypt med maven kommer vi inn i her og nå.
Når tankene fladdrer videre glemmer vi å være her og nå, og det kan gjøre at vi glemmer å puste.
Det er derfor det er så viktig å skaffe seg pusterom! Det er når vi har pusterom som vi er nær oss selv, og vi får kontakt med vår indre gps. Når vi har kontakt med vår indre gps, ser vi vår vi står her og nå, hvis vi er der vi ønsker å være, eller om vi skal gå videre i den ene eller den andre retningen.
Hvis vi for lenge har trykt unna våre egne ønsker og behov, kan det føles tomt.
Da er det høy tid for å gi seg selv pusterom, tenkrom og tid for å føle på hvordan vi har det.
Det her er et rom eller en kryssveg der kropp og sjel, psyke og soma kan møtes, noe som kan lede til nye innsikter, aha-opplevelser, og vegvalg. Kanskje man føler ro og harmoni og at man er på et godt sted i livet.
Man har kanskje trykt ned sine tanker og følelser gjennom altfor mange år og har et livs floker og byrder å begynne å nøste i.

Kan man hvile her og nå kan man for en stund føle letthet. Hviler man kjemper imot det som er her og nå, leder til at livet blir mere strevsomt.
Hvis man i stedet roer seg ned og føler på det som er nå kan det føles befriende for kroppen. Kanskje trykker tårene på, latteren, søvnen eller noe annet. Hvis vi får rom for det her er det lettere å komme videre.
Det blir så mye tyngre å trykke ned de her impulsene og å forsere videre. Hvis man tror det her er positiv tenking, gjør man et stort mistak!
Hvis du husker noen gang du har latt tårene komme, og gråten fått være der for en stund, kjenner du kanskje en lettelse etterpå. Jeg har ofte pustet meg gjennom følelser til avslappningen kommer og det blir som en livets pust.
Det snakkes om gradert trening for mange som er syke, og tanken er god. Men jeg tror at i en del fall er mere effektivt å oppleve det som er her og nå. Hvordan føles det å bli bedre fra en sykdom hvordan fremgangen nå enn kommer fra?
Når en har vært syk lenge kanskje det er viktigere å føle på at livet kan være litt lettere, og ikke bare er en kamp!
Livet kan lett oppleves som en kamp når man er svekker av sykdom i lang tid. Da tror jeg at "mindfull moments" viktigere for tilfriskning enn å gjøre, gjøre, gjøre så forbasket mye.
Det her kan være forskjellen på fremgang og motgang!

Det finns mye å vinne på å arbeide med tilstedeværelse og å observere de tanker og følelser som kommer frem i den livsfasen! De her tankene og følelsene kan være en hjelp til helbredelse.

Tror ikke noen tviler på at våre tanker og følelser påvirker vår fysiologi.
Spørsmålet for enhver av oss er hvordan!

Når man har vært syk lenge, er det så mye man ønsker å ta igjen. Da kan fristelsen være stor til å gjøre, gjøre, gjøre... Problemet er at vi ikke kan ta igjen alt som vi ikke har fått være med om. Sorgen er vår følgeslager og nyorientering er et nøkkelord. Da må vi fremdeles ta oss tid til pusterom.
Når vi tar oss tid til pusterom, da ser vi om vi er på veg å bli fartblinde, om vi er redde for å gjøre noe som helst. Det er når vi holder siktet innover, vi blir kjent med oss selv, den vi er her og nå.
Hvordan skal vi lære oss å elske oss selv hvis vi ikke har tid til å lytte på oss selv?
Hvordan skal vi få våre behov tilgodesett, hvis vi ikke tar oss tid til å lytte?
Hvordan skal vi holde oss friske hvis vi krampaktig holder kampen i gang, og vi ikke gir oss tid og rom til å puste?
Er det noe rart så mange føler seg på etterskudd?

Grensen kan iblant være hårfin mellom resurser og underskudd! Husk og pust!
Det å leve bevisst kan gjøre forskjell! Når vi lever bevisst, lever medvetet, er det lettere å navigere videre. Når ting er med i vetandet...

Hva får oss videre?

Jeg har de seneste årene hatt sansen for noe som muslimer pleier å si, når planerer noe fremover. Det som de da sier er "hvis gud vil". Da er instillt på at livet kan forandres når vi går vegen fremover, og at det er en del av livet. Det er slik det er!
Når man ikke er frisk og har mye tid til å tenke, ser man det her tydelig. Det handler virkelig ikke bare om "Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det." Det kan man lett tro når livet i stort sett går bra, men når livet slår til møter man en annen virkelighet. Vi ser eksempler på det her hver dag i nyhetsrapporteringene verden over.
Når jeg var mye yngre spurte jeg meg, likt mange andre, "Hvorfor rammer det her meg?" Det tok ikke lang tid før jeg spurte meg, "Hvorfor skulle det ikke ramme meg?, Hvorfor skulle jeg være en av dem som livet rammer?"
Jeg har gang på gang måttet å forandret planer, når livet har slått til, og tenker ikke så mye over det lengre. Det er helt enkelt slik det er!
Tidligere arbeidet jeg mot å bli frisk, men har gått over til å arbeide mot en bedre livskvalitet. Det er et mye mere positivt mål, og ikke minst realistiskt. Hvis målet er å bli frisk, og det ikke er realistiskt idag, da er det fort gjort å bli frustrert, skuffet, selvbebreidene og skamfull når man ikke når målet. Det setter da igang en indre prosess som i realiteten er meget energikrevende, og det er ikke i kategorien helsefremmende.
Alle kan ha bruk for å arbeide mot en bedre livskvalitet, og det er et positivt mål. Man får da ikke en konflikt med underbevisstheten, noe som raskt kan bli konsekvensen av å pushe mot å bli frisk når det der og da ikke er realististiskt.

Det seneste halvåret har vært en tid når det ene har avløst det andre. I slutten av mars fikk jeg et eksem på halsen og få uker senere fikk jeg helvetesild. Det slet jeg med i flere uker, ja et par måneder. Når jeg siden ble fri fra helvetesilden fikk jeg snart en periode med mye migrene, nevropatiske smerter, følsom mot lys, og et dårlig allmenntilstand.
For snart to uker siden knekte jeg en jeksel når jeg spiste. Jeg kjente med en gang at her hadde det blitt noe som ikke var bra. Jeg følte kontakten med nerven når trykte på tanden. Men det gikk likevel greit. Hvis jeg tok smertstillende og avledde oppmerksomheten fra hva som skjedd med tanden, da hadde jeg det bra. Vi hadde gjester, og jeg tror ikke det var noen som såg at jeg hadde smerter. Jeg har hatt problem med smerter i flere år nå at jeg til en viss grad kan leve med det. Når jeg dagen etter vi hadde hatt gjester, kom til tannlegen, da så han raskt at tanden var knekt, ned til pulpa, nerver, blodkar og det hele. Jeg fikk mye bedøvelse, noe jeg var veldig glad jeg fikk. Han renset tanden og la på et beskyttende lager. Jeg skal dit igjen for å få byggt opp en tann.
Når jeg hadde vært hos tannlegen måtte jeg ta smertestillende, men jeg opplevde likevel, at det var mer vondt å ha migrene, nevropatiske smerter, og det meget dårlige allemenntilstand som jeg er i de dagerne. Det gav meg et perspektiv, et meget viktig perspektiv. Alle vet at tannsmerter kan være veldig vonde, men da hadde jeg likevel ork til litt husarbeide. Det var med andre ord tålelig.
Men siden kom betennelsen i tannen. Det gjorde forferdelig vondt, og det rammet naturligvis allmenntilstanden i kroppen da immunforsvaret har måttet arbeide ekstra. Jeg hadde allerede fått en recept på pencillin, så det fikk meg raskt på apoteket. Når har jeg avsluttet kuren, og takk og pris hjalp det.
Alt det her har gjort at jeg besluttet for å bare ta det med ro og å kose meg med en god bok, meditere, arbeide med mindfullness. Det merkelige er at min underbevissthet slipper løs gode powerminner i min bevissthet, når jeg hviler mye og er dårlig. Naturen er fantastisk på den måten. Det har skjedd før. Naturligvis møter jeg også vonde følelser. Takk og pris har jeg så mye fred og ro i mitt liv nå, at jeg kan kan hvile i de vonde følelsene, slitenhet og annet, og jeg jeg bruker pusten bevisst for å ta meg gjennom det. Når man er i følelsene og puster, kommer til sist andre følelser frem. Det går med andre ord over. På den måten lagrer jeg ikke følelsene og livet trenger ikke å være en berg og dal bane. Livet blir mere jevnt. Når livet er stress, traumer og vonde følelser er det ikke lett å tro at det her er mulig. Jeg har selv vært der, men med årene går det bedre. Det er et resultat av å være i fred og ro i lang tid. Det er det viktigste av alt, fred og ro! Når vi er der får vi hjelp av naturen for å si det enkelt.
Jeg tenker på alle de som er syke og ikke blir tatt på alvor. De lever i en situsjon med kronisk stress, og slev om man da bruker stressmestringsteknikker, er det ikke så lett å lure underbevisstheten.
Det er mange som sier at livet er satt på vendt når de er syke, og det er en god beskrivning over hvordan livssituasjonen er her og nå. For min egen del har jeg vært syk i så mange år, at jeg bare måtte bestemme meg for at livet er her og nå, og hva gjør jeg da? Hvor står jeg rent konkret, og hva er mest logiskt å gjøre her og nå? Målet må være livskvalitet og harmoni. Selv om det ikke går å være der hele tiden, er det likevel det som må være fokus å arbeide mot. Derfor sier jeg til meg selv at jeg skal holde fokus på de dårlige dagene. Det går an å tillate seg å ha en dårlig dag, selv om man arbeider mot et fokus som oppleves som positivt. Når jeg snakker om et positivt fokus, snakker jeg om å velge atferd, som leder positivt frem. For meg er det mye å leve her og nå og ikke låse seg fast ved at et ønsket mål skal oppnås her og nå, for eksempel å komme tilbake i arbeide så snart som mulig. Det leder til stress og at man blokkerer seg. Det her handler om nyanserne, og den indre reisen som vi alle må gjøre. Vi sitter med mange svar innom oss, bare vi gir oss tid til å lytte.
Vi snakker ikke nok mye om de andlige behoven og at vi behøver en mening i livet. Det er ikke uvanligt at mange søker meningen utenfor seg selv. Sannheten er at det må begynne fra innsiden. Det er vi selv som må finne ut hvordan man skal gjøre våre livserfaringer meningsfulle, og det er også et resultat av en indre prosess. Når man finner en mening med det som er kan det også bidra til en indre styrke. Det er veldig lett å snuble, og å komme på avveger. Hvor lett er det da ikke å føle på meningsløsheten? Det er ikke noen god følelse, men det er muligt å arbeide med den. Vi trenger da håpets lys som gir en følelse at det går. Det er mine tanker,

Det her er allmenne existensialistiske temaer, og ikke rettet mot noen diagnosegruppe og heller ikke mot kun syke folk.
Hva er din erfaring, når det handler om å kjøre fast, kontra å komme videre?

Den nødvendige søken etter fakta

Jeg husker når jeg var på en konferens i Stockholm i 90-årene, der vi fikk lære oss mer om psykologiske tester. Der var en kvinnlig psykolog som fortalte at hun arbeidet på en barnhabiliterings avdelning et sted i Sverige. Hun sa at etter de hadde bytt navn fra behandlingsavdelning til utredningsavdelning, hadde de fått bedre behandlingsresultat!

Det sier meg hvor viktig det er å ha gode diagnoseinstrument, og å virkelig bruke dem.
Når jeg arbeidet som psykolog i Sverige, brukte jeg psykologiske tester hos en del pasienter. Det var mye lærerikt for både meg og pasientene. Når jeg så tydelig var vitne til pasientens styrker og svakheter, fikk vi en annen dialog og jeg fikk en bedre forståelse av hva de slet med. Samtidlig såg jeg også hva de var bra på. Når jeg såg hvordan de hadde det fremfor mine øyne kunne jeg hjelpe på en ny måte. Jeg hadde mange fine samtaler med andre personer også, men da var det ikke alltid som jeg kunne se store kognitive vansker og konsentrasjonsproblemer. Hvis jeg og min kollega ikke hadde testet noen pasienter, og sett kognitive vansker hos for eksempel whip-lash pasientene da hadde blitt kvar i depresjonsboksen. Med feil diagnose blir det naturligtvis feil behandling. har hjernen fått en skade i en biluheld er det ikke bare å behandle det som en depresjon. Før vi testet de her pasienterne, hadde man tenkt at de whip-lash pasientene hadde kommet inn i en krise og etter det ikke kommet videre. Min kollega hadde i den her perioden begynt sin speisalistutdannelse i neuropsykologi, og han ble veldig populær hos primærlegene. Med ham fikk de nye veger å arbeide videre på.
Jeg fikk øynene åpnet for fysiske grunner til at pasienter ikke var i form og har vært med og foreslått at det kunne være interessant med en neuropsykologisk utredning. Hvis en person har fallit fra en høyde og slått seg bevissthetsløs når de var barn, kan det være meget interessant med en slik utredning, og ikke bare tenke depresjon når de kollapser.
Nå er det også interessant å se på kosten og psykiske og fysiske sykdommer. Det må i fremtiden komme bedre diagnoseinstrumenter for å finne ut om en pasient har matintoleranser.
Det er interssant å følge med på de personer med ME som har prøvd the Lightning Process, uten positivt resultat. Når de senere har kommet til for eksempel Lillestrøm Helseklinikk, har man gjort funn om lekkende tarm, bakterier, parasitter og annet i tarmene. Det her er også interessante diagnosemuligheter i det offentlige helsevesendet i fremtiden, håper om ikke for lenge.
Hvis pasientene ikke får rett diagnose, blir det vanskelig å gi rett behandling.
Helsevesendet skal i sosiologiske termer reprodusere arbeidskraft. Hvordan skal helsevesendet kunne reprodusere arbeidskraft hvis man ikke satser på diagnostikk?
I alle de her gruppene kan man finne personer som er traumatiserte, men det betyr ikke at det er den hele sannheten. Det er betenkelig når jeg leser om hvordan ME syke forteller om hvordan de blir behandlet. Det er enkelt å sette folk i psyk.boksen når man ikke finner markører, men det kan også bety at vi ikke vet ennå. Leger står ofte i vanskelige situasjoner i sitt arbeide.
Når det handler om et bredere diagnostikk underlag i det offentlige helsevesendet, kan vi ha nytte av de sosiale entrepenørskapene som er igang nå.
Vi har alle glede av et fungerende helsevesendet der vi ser etter nye muligheter.
Dessuten handler det for meg ikke bare om psyke eller soma, men mere om psyke og soma!
og den prosessen går begge veger. Vi lever i både en indre verden og en ytre verden. Begge deler finns og de går inn i hverandre, selv om noen av dem kan få slagside.

Begynte dagen med et smil!

Jeg har begynt dagen med et morsomt avsnitt av tv-serien "Huset fullt". I steden for å lytte på morgen nyhetene gjorde jeg valget å begynne dagen med et smil! :) Det blir forskjell på energinivåen og humøret når man velger å trigge gode følelser i kroppen. Jeg var så heldig at jeg fant den første sesongen av tv-serien på salg, for 25 kroner. Jeg mener at det er viktig å gjøre bevisste valg, for hvordan man legger sin energi. Framfor alt ønsker jeg å begynne og å avslutte dagen med noe lettsomt som lokker frem smilet. Det gir en følelse av velvære og bedre avslappning. Det er ekstra viktig å tenke på det her når man ikke er frisk.
Jeg velger også å trene litt yoga. Allerede etter 10-15 minutter føler jeg meg mykere i kroppen.
Maten er jeg forsiktig med da jeg føler at det påvirker energinivået betydelig.
Det svekkete sollyset kjenner jeg allerede av. Derfor går jeg ut i solen så fort den viser seg der ute.
Planerer også å korte ned vinteren litt gjennom å reise til solen, når det er enda mørkere dager.

Hver og en av oss må finne ut hva som virker for akkurat meg og deg. Vi er forskjellig skrudd sammen og må søke etter våre egne løsninger.

Min forhåpning er at når jeg skriver om mine erfaringer kan det kanskje sette fart på dine tanker om hva som virker for deg. Jeg synes det er flott med bloggerne om at vi kan inspirerere hverandre til å finne oss selv på en ny måte.

Det kan gi oss en stimulanse til å styrke oss selv og å finne vår egen indre kraft.
Det er næmlig det som jeg har funnit når jeg har hatt problemer med utmattelse i flere år. Kroppen kan være svekket mens sjelen er starkere. Naturligvis har jeg mine dager også, men mitt agerende søker seg likevel videre mot det konstruktive. Jeg har blitt tvungen til å ta kontakt med min tålmodighet og forsoning av livet.
Når jeg har tunge dager, så er det noe jeg også har forsonet meg med.
Den sorgen jeg opplever over er også en forsoningsprocess.
Det var en tøff periode når jeg ble sykemeldt for 5 år siden. Det var en av mine største livskriser og sorgen var stor. Men når man arbeider seg gjennom det så går man inn i nye faser i sin reise i livet.

Det er viktig å skape seg nye gode minner i den situasjon man er i her og nå. Derfor er det viktig å gjøre ting som får en å le. Hver kveld før jeg sovner går jeg gjennom ting i min hverdag som jeg er glad over.
For meg har det vært viktig å ta vare på det som jeg har, for ting kan faktisk bli enda vondere.

Det fungerer dårlig å skyve ting under teppet. Det handler mer om å gjøre en livets varetelling (inventering), og å se hvordan man kan økonomisere sitt liv. Hvor skal jeg kunne gjøre noe konstruktivt av det her.
For å klare det her trenger vi hvilesoner, der vi henter nye krefter og å hviler fra stress og overbelastning.
Det er ikke enkelt og naturligvis snubler vi. Det er ok! Vi er først og fremst mennesker med menneskers problemer og dette er livet.

Jeg har invitert inn min egen indre fantasifulle 4 åring, derfor at hun var en fantasifull og morosom liten jente. Med god fantasi kan jeg finne nye løsninger og å ha det kjempegøy! :)

Ønsker deg som leser det her om at du får en morosom dag! :)

Å spille på lag med den ubevisste nivåen.

"Har du et problem du ikke finner svar på, kan du stille deg opp mot øst og tenke på det, så vil svaret komme til deg. Hva er det som faktiskt skjer?


Sinnet har to nivåer. Det ene er den bevisste forståelse, og rett under den ligger det ubevisste.

Det ubevisste lagrer hver bit av kunnskap du har mottatt fra du ble født, og det leverer løsninger på problemene til din ubevisste forståelse.

Så det du egentlig gjør ved å vende deg mot øst, er å utnytte den ubevisste kunnskapen slik at du kan få vite hvorhen du skal ta neste skritt." (Bear Hearts livsvisdom, s. 106)

Jeg har i flere å brukt en liknende metod. Jeg stiller et spørsmål til meg selv, siden slipper jeg taket om det. Jeg gjør da andre ting og arbeider ofte med hendene og gjør praktiske ting. Da slapper jeg av og den ubevisste nivåen får arbeide for seg selv. (Når vi grubler på et problem, låser vi oss.) Helt plutselig kommer et svar, ofte et bra svar. Det bevisste arbeidsminnet har en begrenset kapasitet. Det har ikke det ubevisste sinnet i kroppen. Derfor blir beslutningsunderlaget mye større.

Og man kjør ikke fast på samme sted.

Det ubevisste påvirker oss mye mer enn vi aner. Derfor trenger i å være mer bevisst over hvordan vi lever, og hva som mates inn i dette system.

Derfor er det bra med positive affirmationer. Hva de skal inneholde, det bestemmer du selv!