Om sorgeprosess og å følge sin natur

Vi har hatt underbart vær i sommer. Lys og varme er den beste medisin for meg. Min far døde i juni, så det har også vært en del alvor. I min sorgeprosess, har jeg tatt meg mye tid til å bare være. Det har vært godt å ha en liten hage å arbeide med. I død og sorg er det en god helbredelse å bygge liv, eller kanskje bedre, spille på lag med naturen. De stunder jeg har vært i hagen, har mine tanker fått flyte fritt. Tiden går fort. Et liv går raskt fremover. Jo eldre jeg er, jo mere føler jeg at tiden går.

Man føds og får et liv å leve. Hva gjør vi av det?  Hvordan har det vært? Hvordan er det? Hva ønsker jeg fremover?
Det føles som en sommer der jeg gir slipp av mye i mitt liv, og det må jeg gjøre for å få rom med den person jeg er idag.
Når familjemedlemmer dør, da får vi overta ting som også kan fungere som minner. For å få plass med alle sine ting får man gå over sitt hjem, og sortere vekk ting som ikke fyller sin oppgave lengre. Alt har sin tid på jorden.
Nå har jeg sortert vekk mye av min gamle kurslitteratur. Det er likevel gamle kunnskaper, som bytts ut med nye i den takt forskningen går fremover.

Jeg går også gjennom kjøkkenet for å se over hva vi har og hva som trengs, eller ikke trengs.
I morgen går jeg gjennom all plastikk i kjøkkenet for å se over om alt plast er sikkert nok til å ha mat i. Tenkte også å se over om vi har gammel mat i kjøleskapet, som ikke er spiselig lengre.
Når man skreller av det man ikke trenger lengre, føles det som en renselsesprosess, som en psykologisk detox.
Det er et resultat av en prosess som har pågått i mange år, og som fortsetter gjennom livet. Når man er forbi en fase, blir det som å legge av seg gamle slitte klær som man ikke trenger lengre. De legger man fra seg på livets veg, og der får naturen gå sin gang.
Hvis man holder igjen kanskje man blir "stagnert" og livet står på vent på en måte. Man kanskje føler at man har kjørt fast, og kommer ikke videre. Det kan også være en konsekvens av indre utrygghet, og da er det viktig å arbeide videre med trygghet som tema.
Livet kan virkelig være brutalt mange ganger, og da er det ikke rart om vi holder oss igjen.
Jeg er så gla jeg idag lever i en trygg livssituasjon, fordi det er det som ofte må til for både helbredelse og møte livet der man er her og nå. Det er vanskelig å møte livet på godt og vond når man hele tiden er i en indre alarmberedskap.
Det må politikere og helsepersonell være bevisst over i møte med syke folk.
Trygghet er et grunnbehov vi har. Men det er ikke alltid vi har det eller er det.

Hva er nok klær?

Leser en bra blogg om Feng Shui og Simple Living som er jordnære og inspirerende. Har nå lest kategorien om
Klær og forvaring av klær.
Jeg ser på kommentarene at er mange som ønsker å rense ut klær for å forenkle livet, og noen ønsker å ha minimalt med klær. Det ser ut som om mange har blitt overmettet av sine omfangsrike klæskap.
Jeg er ikke minimalistisk på noen måte, men interesserer meg for å forenkle livet. Noen mener mindre antall klær leder til mindre store bunker med klæsvask, og det kan det nok ligge noe i for mange. Noen blogger om Simple Living som jeg leser om å sortere ut klær som de ikke trenger, forteller de om klær som ikke er brukt og sekker med klær som transportere til veldedighet. De beholder de klær som de liker best, og føler seg mere fornøyd med hva de har.
For å føle seg fornøyd må man ta seg tid til å føle på hva som er her og nå. Det er en stor forskjell å hele tiden strekke seg etter mer og mer, og å innse at man har det man trenger og derfor kan ta seg tid til å slappe av. Bloggeren Irene forteller om fattigdomsbevissthet og velstandsbevissthet. Hvis man føler seg urolig fremtiden er det fort gjort å samle på mange, mange ting. Og det er et annet interessant tema.
For meg er det viktig å ha nok klær slik at jeg ikke blir nødt til å vaske når jeg har mine dårlige dager. Jeg ønsker også å ha en full maskin når jeg vasker klær, både for miljø og økonomi.
Det interessante med en slik blogg er for meg at jeg på en ny måte blir bevisst over hvordan mine praktiske valg påvirker meg. Det leder til nye refleksjoner over hvordan min fysiske miljø påvirker mitt indre og det er en bevisstgjøring som jeg setter pris på. Når jeg tar meg tid til å føle på hvordan min fysiske miljø påvirker meg fysisk og psykisk, blir jeg kreativ og det føles veldig godt.
Jeg legger ikke fokus på bagua og andre Feng Shui begrep, men tenker over hvordan interiør og annet kan påvirke en på en jordnær måte. Alle er vi forskjellige, og derfor er det viktig å finne sin egen veg, ikke bare følge hva som er modern akkurat nå hvis man ikke liker det.
Det blir som det skånska julebordet der jeg tar den mat som jeg liker og lar resten være, og slik gjør jeg på det meste som jeg leser om.

Sortere ut det gamle for å få rom som gleder idag.

Høsten nærmer seg og jeg har allerede lagt de fleste sommerklærna til vinterforvaring. Samtidig får jeg oversikt over mine høst og vinterklær og kommet frem til at jeg akkurat nå har det jeg trenger. Det innebærer at jeg kan fokusere på andre ting som å nyte det fine været og å ta vare på det hverdagsysler. Når min helse er som den er, må jeg tenke over hvordan jeg organiserer min hverdag. I flere år har jeg blant annet sortert vekk ting som jeg ikke lengre trenger eller der mitt fokus blir på helt andre ting. Jeg hadde en gang mange bøker, men det har jeg renset vekk mer og mer. Vi har en butikk her på Hamar som heter Bruktboka. Når jeg tar dit mine gamle bøker får jeg en tilgodelapp, og med det behøver jeg bare betale halvt pris på andre brukte bøker. Det kanskje ikke er den optimale løsningen for forfattere men når man ikke er frisk og ønsker at pengene skal rekke lengre, er det bra.  Det innebærer ikke at jeg aldri kjøper nye bøker, men jeg tenker mere over det før jeg kjøper. Romaner kan jeg kjøpe på Bruktboka, men når jeg vil lære meg mer om for eksempel kost og helse, da blir det nye bøker.
Med de nye lesebretten så trenger vi ikke lengre så mye lagerplass som samler støv. Da kan man fokusere på andre ting som man vil omgi seg med idag. Når jeg nå har blitt 50 år, tenker jeg mye over hvilke valg som jeg gjør i hverdagen. Kanskje er det på tida å bruke min fine kaffeservis som familien begynte å gi meg når ble konfirmert. Man får jo ikke mye glede av den om man ikke tørr å bruke den fordi man er redd den kan gå istykker. Det er nå jeg lever!
Jeg har også en overblikk av mye ting man bruker og hva man egentlig trenger.
På grunn av mine oppmerksomhet- og minnesproblemer er det viktig å organisere hjemmet slik at det blir mere lettarbeidet. Det finnes mange grunner til å forenkle livet.

Hva ønsker jeg å fokusere på?
Fokuserer jeg på de ting som er viktigst for meg?
Når jeg fokuserer på det jeg ønsker å fokusere på, fokuserer på det som jeg har, da er det enklere å se jeg har det jeg trenger, så lenge jeg har min økonomiske trygghet med AAP. Da kan jeg slappe av og det er et grunnbehov for å få en bedre helse.

Det behøver ikke ta mye tid og energi å sortere ut ting man ikke trenger. Hvis man bruker 10 minutter per dag, blir det 70 minutter på en hel uke. Da får man en del gjort.
Det samme blir det på om man skal rydde opp. Da kan det være lurt å begynne på det enkleste, for å raskt føle på fremgang. Hvis man har bare litt overskudd til det her, kan man se synlige resultat, og smilet blir større og større.
Når jeg sorterer ut gamle ting føles det som om jeg slipper taket om både gode og dårlige minner. Det føles som en befrielse og det blir lettere å puste.
Jeg er i en alder da gamle familiemedlemmer dør, man arver gamle ting, og da må man se over hva man ønsker å beholde av alle ting man har. For meg er det en selvfølge å gi til veldedighet, som til Frelsesarmeen og andre liknende organisasjoner. Det viktig for meg å tenke på andre som sliter og trenger hjelp. Det er ingen som får glede av ting som ligger ubrukt i kjeller og på loftet. Tvertimot kan det bli en belastning for andre den dag man dør, og de som kommer etter må ta tak i elendet.

Dagens latterterapi.

Jeg husker godt når hele familien samlet seg fremfor tv:n for å se Marve Fleksnes, en veldig morsom og populær tv-serie i Sverige i 70-årene. Nå finnes ikke Rolv Wesenlund hos oss lengre, men vi har mange gode minner etter ham. Takk for alt du gav oss! R.i.p!
Den her videoen viser når Fleksnes er tatt for fyllekjøring i
Sverige. Damen heter Birgitta Andersson som var vår Teskjekjerringa i julkalender for lenge siden.

Ny forskning: lavkalorikost beskytter ikke mot hjerteinfarkt.

Jeg følger med på vitenskapsjournalisten Ann Fernholm sin blogg om kost og helse: Ett sötare blod

Den her gangen skriver hun om forskning på kost og hjerte-kar sykdommer. Jeg har selv kommet opp i en alder da det virkelig er viktig å tenke over min livsstil. Problemet som jeg ser det at jeg ikke passer inn på de gamle kostrådene. Jeg må lære meg mye mere! Et litet sitat fra det her blogginnlegget: Nya rön: lågkalorikost skyddar inte mot hjärtinfarkt (trots en ordentlig viktnedgang!)

"I höstas meddelade amerikanska forskare att de skulle lägga ner Look AHEAD, den kanske största utvärderingen någonsin av traditionella råd om lågfettkost till typ 2-diabetiker. Orsak till nedläggningen: råden fungerade inte. Det hade ingen effekt på risken att drabbas av hjärt- och kärlsjukdom. Jag har varit ganska nyfiken på resultaten från den här studien. Och så av en slump upptäckte jag idag att de publicerades i somras när jag befann mig i djup semesterkoma. Här hittar du resultaten i New England Journal of Medicine: Cardiovascular Effects of Intensive Lifestyle Intervention in Type 2 Diabetes."

Det sitter kvar siden mange år at det er farlig å spise fett. Nå står jeg her forvirret fordi jeg lurer på hvor mye fett trenger kroppen? Hvis kroppen skal få bruk for de fettløselige  vitaminene trenge vi  spise fett. Samtidig skal man ikke spise for mye fett. Det er bare å fortsette å lese videre om hva ny forskning viser. Puh!

Våre sår

Det kanskje ikke er på grunn av våre feil at vi gjør som vi gjør, men kanskje enda mer våre sår. Det finnes ofte en grunn til at vi er som vi er. Vi har en indre og en ytre side og det er mye som påvirker oss i våre liv.

Krig er forgiftet ære.

Jeg leser akkurat nå en bok av William Dietrich som heter "Rosettanøkkelen". Den tekst som jeg siterer fra boken er:

"Årevis fra nå kom historikerne til å streve med å forklare den strategiske tanken bak Napoleons invasjoner av Egypt og Syria, bak nedslaktingen ved Jaffa og marsjene uten klare mål. Akademikernes oppgave var nytteløs. Krig handler overhodet ikke om fornuft, bare om følelser. Hvis den har logikk, så er det den vanvittige logikken fra helvete. Alle har vi litt ondskap i oss: Den ligger dypt begravd hos de fleste, enkelte gir seg hen til den, og den blir utløst hos alle gjennom krig. Menneskene avskriver alt de eier for å oppnå denne utløsningen, de tar av lokket på en kjele de ikke en gang visste kokte, og blir hjemsøkt av det i all ettertid. Franskmennene - på tross av sitt sammensurium av republikanske idealer, allianser med fjerne pasjaer, vitenskapelige studier og drømmer om reform - oppnådde først og fremst en forferdelig katarsis, etterfulgt av vissheten om at det de hadde utløst, også kom til å fortære dem. Krig er forgiftet ære."

Når jeg leste det her tenkte jeg direkte på hva som skjer i Syria. Krig od vold traumatiserer folk i generasjoner! De barn som vokser opp i det her preges av det og kommer aldri å glemme. Når de blir voksne og skaffer seg barn, kommer barna å påvirkes av foreldrenes følelser og overlevelsesmåter.I voldspiralen traumatiserer man hverandre og seg selv.

Når kriget i Bosnia pågikk, skjedde det mange overgrep, som det gjør i krig. Flyktningene kom til Sverige og andre land og deres traumatiske sår preget deres liv. Det er et helvete å møte sine traumatiserte minner og å snakke om dem. Det jeg hørte fra kolleger som også arbeidet med flyktninger var at de som hadde gjort overgrep mot andre hadde det enda vanskeligere å fortelle om hva de slet med og hva de hadde gjort.

Tenk dere å blitt truet under våpentrussel til å skyte en slektning, ellers skyter vi deg. Det kan se ut til at det ikke finns grenser for hva man kan gjøre mot sine medmennesker i krig. Hva blir det for ære hvis krigsveteran sliter hele livet med traumatiske minner? Hvordan er det å leve med seg selv når en husker hva man gjorde mot andre under krigen? Bare det å være vitne til vold, setter dype spor!

Jeg håper at man tenker seg nøye om i vest før man eventuelt går til angrep mot Syria. Finns det andre løsninger enn det som sies å være "fredsbevarende bomber"? Det er et stort og komplekst problem og det er lett å tråkke feil.

Jan Egeland forteller i VG: Tragiskt om det kommer til et angrep

Egeland kommer som vanlig med viktige refleksjoner. Han har fulgt med på hva som skjer i Syria. Jeg håper det finns de som lytter til ham.

Jeg sitter ikke på noen løsninger, men ser på hva som skjer med fortvilelse i hjertet.