Om coaching, ulike synsvinkler.

Jeg lytter på et pod radioprogram fra NRK Ekko, som handler om "Coaching har blitt en miljardindustri"

Psykolog Line Wulfsberg har mange gode synspunkter om coaching.
Metoden er ikke selve problemet men den ukritiske anvendelsen av den. Folkehelseinstituttet har gått ut med at halvparten av alle nordmennene kommer i løpet av livet få opplevd å få en psykisk lidelse. Det betyr alle som jobber tett med mennesker må være beredt på at møte mennesker med psykiske lidelser på alle samfunnslag og på alle arbeidsplasser. Syke mennesker har krav på å snakke med fagfolk. Vegen til helvete er ofte brolagt med gode intensjoner og også økonomiske interesser.
Viktig å se at det man lærer i en større kontekst. De metoder som man lærer på en coaching kurs er et verktøy i en større verktøykasse. Det finns ikke et mirakelverktøy som kan brukes til absolutt alt!
Hvis du lærer om en hammer kanskje du tror at alt er en spiker. Når den forventede resultatet ikke blir det du har forventet kan responsen din bli at du hamrer hardere og hardere, og da kan det gå galt.
Vi er alle individer og har forskjellige problemstillinger og erfaringer. Det er lett å tenke at det finns en quick fix med en metode der du ikke trenger å gå inn i det vanskelige. Her ser vi fremover og ikke bakover. Her i coaching fokuserer vi på her og nå, og ikke fortiden. Det kan være attraktiv men det er ikke alltid det riktige.
Man kan risikere og å åpne flere pakker enn man kan lukke. På coaching kurs kan man lære seg å åpne opp og åpne opp, være ganske konkret og konfrontere klienten til en konkret plan om forbedring. På den vegen kan man åpne opp flere pakker enn man klarer å pakke igjen. Man kan gå på en smell der og plutselig bli overvelda fordi man har slått opp et eller annet gammelt sår. På coaching kursen inngår ikke verktøyene hvordan man pakker igjen.

Viktig å være klar over hva man kan og hva men ikke kan når man snakker med klienter.

Coacher mener ofte at psykologer jobber med det syke og coacher med det friske. Hvordan skiller coacher mellom det syke og det friske? Hvordan vet de hvem de tar inn? Hvordan er de kritiske til hvem de coacher? Hvilke verktøy har de å spille på der?

Wulsberg er kritisk mot coacher som mener de har en mirakelmetodikk som virker på absolutt alt og bruker metoden helt ukritisk, og der psykologene sitter igjen med skadene etterpå og må reparere de. Både hun og hennes kolleger har møtt de her problemene å det er et økende problem.


Coach Jan Ottar Hovda, leder i norske coachforening, mener det er viktig å kjenne grensene for sin egen kompetanse og ikke gå ut over de grensene. Det er vanskelig å avgjøre når et mennesker er friskt og når det er sykt.
Viktig å holde fast ved at coaching ikke er behandling. Coaching er en metode til å finne frem til en bedre versjon av deg sjøl, til å bli bedre på felt som du ønsker å bli bedre på. Sette deg klare mål, og finne ut hvordan man kan nå de målene. Den er løsningsfokusert og på det som skal komme og ikke det som har vært. Traumebehandling er ikke noe han kjenner seg igjen i.
Coaching er heller ikke rådgivning. De gir ikke råd om hva som er et bedre liv eller hva som er det gode liv.  Ikke heller hva som er lykken eller hvordan man er en bedre ledere. Det har de ikke svar på.

Coaching kan være selvutvikling.
Kanskje man vil bli en bedre ledere, utvikle ny kompetanse, bli bedre på kommunikasjon.
Kanskje de vil bli bedre på kommunikasjon, mestring.
Hvordan lukes de personer som har store livsproblemer ut?
I selvutviklingskurs kan man komme i berøring med sider som kan være problematiske. Kurs lederen har et ansvar, men kursdeltakeren har også et ansvar over å ta vare på seg sjøl, sier Hovda.
Han er positiv til diskusjon, med saklig kritikk som kan være viktig å bli klar over. "Ingen er interessert i keiserens nye klær." Derfor lytter han også på viktig kritikk som han kan bruke i sitt arbeidel

Jeg mener også det er viktig at klienten får lære seg positive og negative sider med den aktuelle metoden. At coachen er bevisst sine egne begrensninger og likeså metodens begrensninger er også viktig og det her er en viktig del i pasientsikkerheten, selv om de ikke kaller det for behandling.

Hvis vi for eksempel snakker om Rosenterapi har jeg i psykologarbeidet sett helt forskjellige resultater. Noen har fått kontakt med en stor indre glede, noen fikk kontakt med en stor indre sorg, og noen ble psykotisk. Det er noe som jeg mener er viktig å kjenne til før man prøver seg på en metode, enten det er i helsevesenet eller alternativ bransjen.
Både fysioterapeuter som arbeider med psyko-motorisk behandling eller basal kroppskjennskap er veldig nøye med å gjøre en vurdering og deretter tilpasse metoden til den enkelte pasienten. Det samme gjør psykologer som har en god grunnutdanning i kognitiv atferds terapi. Derfor sier det ikke noe når noen synes at en alternativ metode har kognitive elementer. Da må neste spørsmål være: Hvilket verktøy i verktøyboksen?

Når en Coach ikke lytter på kursdeltakernes dårligere erfaringer fra metoden, kan det få meget dårlige konsekvenser for de syke. Ikke bare for de som har deltatt, men også for de som senere prøver metoden. Som Wulfsberg sier er det viktig å se metodens begrensninger for å ikke gjøre for store skader på kursdeltakerne.
Vi har dessverre mange slike historier.
Kan anbefale det her ekkoprogrammet, der flere synsvinkler presentes.


28/10-13
Bloggeren SerendipityCat har også skrevet om det her temaet på sin blogg, og det innlegget finner du
her.

Løp og kjøp "Shoppingfri"! (Eller lån på biblioteket.)

Jeg har med stort intresse lest boken Shoppingfri av journalist og forfatter Irina Lee. Boken er både lettlest og interessant og hadde jeg vært friskere tror jeg at jeg hadde strekklest den over en dag. Nå måtte jeg ta mange pauser.
Lee skriver om den indre og ytre reise da hun, sammen med 2 venninner, hadde kjøpestopp et helt år.
Fra å kontinuerlig fylle på skuffer og skap, var det tid for å bruke og ta vare på det som de allerede hadde.
Jo lengre tiden gikk opplevde hun mer ro, harmoni, fysisk og mentalt overskudd. Hun ble mere bevisst over å ta vare på kroppen sin og var i bedre form etter et år. Hun følte hun hadde fått nye tanker, og så sammenhenger hun ikke hadde tenkt over tidligere. Når hun hadde tatt vekk de mere overfladiske sidene i livet, føltes livet rikere. Hun følte også at hun mere satte pris på det som hun hadde. Hun beskriver sitt kjøpefrie år som en triumf. Hun følte seg mere fornøyd med seg selv, og som en bedre forbilde for sine barn. Hun hadde bedre råd, bedre tid, mer tid til familjen og sammen med venner. Mer disiplin på det hun behøvde og mer plass i skapene.

Jeg får et bilde av at når hun startet med kjøpestoppet, forenklet hun automatisk sitt liv. Begrepet less is more har fått mening for henne og hun føler seg friere. Når man skreller vekk de mer uviktige tingen i livet, står man sterkere i sin egen mening med livet. Med den nye innsikten blir det lettere å fokusere på det som opplevs mer meningsfullt og viktigt. Man får større marginaler til å møte livet.

Hun skriver blant annet:

"Når skjedde dette? Hvordan gikk vi fra å være gode naboer, som stilte opp på dugnad og gjorde innsats for fellesskapet, til å bli en gjeng egosentriske forbrukere, som helst vil utkonkurrere naboen ved å ha litt finere bolig, litt nyere bil, og hakket fjongere garderobe? Blindheim retter oppmerksomheten mot 1980-tallet - det elleville tiåret da markedskreftene ble sluppet løs.

- Det var da dyden ble tatt i Norge. Markedet skulle styre mer. Alt skjedde på den tiden. Politikerne åpnet for mer reklame, og kommersielt TV ble tillatt. Finanskreftene ble deregulert. Det var ikke lengre politisk bestemt hva renten skulle være, heretter var det opp til markedet å bestemme, sier Blindheim."

Det får meg å tenke hvor mye politikere egentlig bestemmer over samfunnsøkonomien og hvor mye står storkapitalet og rykker i trådene?

Lee forteller også om de diskusjoner venninnene og hun hadde og et interessant tema er når de snakket om hvordan fokus på kjøpekarusellen kunne påvirke deres barn:

"Tanken på barna vokste til et kjempetema i løpet av kvelden. Det var kvalmende å tenke på at barna skulle vokse opp i et hjem der ting og materielle verdier var det viktigste. Og enda verre: Mitt behov for å tilfredsstille barnas materielle behov umiddelbart fratok noe verdifullt."

Videre skriver hun:

"I forlengelsen av dette, måtte jeg innrømme noe langt verre for barna: I min iver etter å oppfylle alle deres ønsker, og som resultat av at jeg alltid ønsket å være i forkant av ethvert behov som kunne oppstå, hadde jeg tatt fra dem noe grunnleggende. Jeg hadde tatt fra dem muligheten til å ønske seg noe. Jeg hadde tatt fra dem opplevelsen av å få et av å få et ønske oppfylt! Hvis jeg tenkte meg om; hadde de virkelig ønsket seg noe i løpet av sine korte, lange liv? Visste de egentlig hva en ønskeliste var for noe, at det var en forskjell på en ønskeliste og en handleliste?"

Når Lee og hennes venninner vel hadde tatt seg tid til å tenke over hvordan de levde kom den ene etter den andre innsikten som perler på en snor.

I boken tar Lee opp forskjellige temaer som overforbruk, bærekraft, avhengighet, økonomi hos forbruker, og hvordan markedet påvirker oss, ikke minst hvordan vi påvirkes av reklamekampanjer.

Det  her er en bok som alle kan ha glede av å lese, ikke bare de som opplever seg som shopoholics.
Det her er en bok som inspirer til diskusjoner om forbruker makt og bevissthet om hvordan vi påvirker økonomi, etikk, og miljømessig med våre valg av hva vi legger penger på. Noen betaler en pris når vi, for eksempel, kan handle meget billige klær i våre butikker. Hva tjener de som arbeider i tekstil bransjen i Bangladesh? Hvordan er deres arbeidsmiljø? Hvordan er arbeidsmiljøet hos de bønder som dyrker bomull? Lee skriver at det brukes store mengder sprøytemidler på bomullsfelten. Hva gjør det med de som arbeider med bomullsproduksjonen? Hva gjør det med miljøet? Når store mengder med klær transporteres fra Asia til oss i vest, hva gjør det med miljøet?

Lee har intervjuet flere eksperter på miljø og økonomi og hun får med forskjellige perspektiver som jeg mener er viktig å reflektere over.

Jeg har valgt å leve et enklere liv på grunn av min egen helsesituasjon. Jeg har ikke klær i skapet som ikke er anvendt og som fremdeles er ubrukt. Min akilleshæl har vært bøker. Har mange uleste bøker, og på grunn av det har jeg avstått for å være med i en bokklubb. Er det noen bok jeg ønsker å lese kan jeg løse det med å kjøpe den eller å låne på biblioteket. Det blir mye billigere på den her måten enn å være med i en bokklubb og å glemme å avbestille den. Jeg er også bestemt på å lese ut flere bøker enn hva jeg tar inn.
Nå er vi inne i en tid der vi kan lese bøker digitalt. Man risikerer ikke at boken blir slutsolgt, sparer miljøet, og samler ikke støv i bokhyllen. Samtidig kanskje det leder til at folk mister arbeidene sine.
Det her er et tema som har mange sider, men det er viktig å reflektere kring hva vi "sponsrer" når vi bruker penger.

Boken "Shoppingfri" ligger rett i tiden, og jeg kan med varm hånd anbefale denne lettleste bok.