Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

fredag 21. september 2012

Enkelt liv og tid til ettertanke.

Jeg har i flere år interessert meg i et enkelt liv (simple living), mye kontemplasjon og meditasjon. Jeg har i mange år arbeidet med mange flinke folk i helsevesenet, hatt mange kloke pasienter, og i tillegg til det har jeg lest alternative bøker og snakket med folk som er terapeuter i alternativ behandling. All den her erfaringen og inspirasjonen har jeg tatt meg god tid til å reflektere over.
Jeg har også arbeidet sammen med fysioterapeuter som er spesialister i basal kropps kjennskap og psykomotorisk behandling, og hatt mye spennende samtaler med dem,
Selv har jeg prøvd akupunktur og osteopati, og det var behandling som jeg opplevde meget positivt og veldig avslappende. Jeg har i flere år prøvd forskjellige meditasjons teknikker og pusteteknikker. Jeg har prøvd yoga og chi gong. Jeg har også hatt glede av fri dans og magedans. I tillegg til å bruke tid i naturen, og å leve et rolig liv, finner jeg alt det her som gode muligheter til å føle på livsglede.
Jeg føler meg godt plantet på landbakken og uansett om jeg er frisk eller syk, så har jeg samme verdi. Kjernen i meg er den samme uansett.
Jeg ser livet som en livs reise, og at på vegen møter både opplevelser som gjør vondt og som gjør godt. Det finnes livserfaringer som vi må stå i fordi livet der og da krever det. Da er det viktig å prøve å se seg om og se om det finnes muligheter til å navigere om. Det er ikke alltid det går der og da. Når det skjer for mye er det lett gjort å kjøre fast, og det er å bli tatt på alvor. Noen sier etterpå at de har levd i offerrollen og at de nå har tatt ansvar for sitt liv. Kanskje noen har stått i offerrollen, men det som også slår meg er at de ofte har hatt møtt situasjoner med riktig inspirasjon, og at de også fått de riktige verktøyene for akkurat dem. Og det er bra at de har fått vend punkter i livet som har blitt bra for akkurat dem.
Det her blir feil for de som sliter og har fått for mye livet, og som har blitt traumatisert. Det kan bli så feil at det kan oppleves som mobbing fra dem som burde vite bedre.
Jeg har hatt kontakt med personer som lever med traumer og som får sine sår åpnet, når de hører og leser om Sigrid som først var forsvunnet og etter en tid ble funnet drept. Det er å ta på alvor! Jeg er takknæmlig å kjenne på at jeg har kommet videre i livet og kan holde det her på avstand. Det jeg selv var med om for 23 år siden føles som noen skjedde i en annen tid og en annen verden.
Jeg mener det er veldig å strekke ut en hjelpende hånd, til de som ikke kommet like langt ennå.
Når man møter ondskapen gjør det noe med hvordan man ser på livet. Man forandres som menneske og jeg  ser på verden som et fellesskap. Vi gjør en felles reise, og for meg ble som som å velge kjærligheten før ondskapen. Det er forferdelig å ikke kunne hjelpe! For flere år siden tok jeg en viktig beslutning. Grunnlaget var at jeg hadde vært i en situasjon som jeg ikke hadde kunnet påvirke og man kan komme  i slike situasjoner. Slik er det. Men jeg sa til meg selv at jeg skulle hjelpe der jeg kunne, selv om jeg fikk folk imot meg og ikke tok det jeg sa på alvor. Det kunne jeg godt leve med. Det var vondere å leve med at det ikke gikk å hjelpe. Det har jeg hatt med meg i mitt arbeide som psykolog og det har jeg med meg som langtidssyk. Det handler om å få kontakt med sin indre stillhet og sjelsstyrken. Men man må samtidig ta vare på seg selv slik at man klarer av å fortsette. Det er ikke alle strider man skal ta. Det er ikke alle strider som er riktig å ta, eller som man klarer av. Det er livets realiteter.
Vi har i dag et samfunn der vi har klassforskjeller i helsevesenet. Jeg har sett det i flere år og det er for de som ikke har økonomi og krefter som jeg har begynt å skrive blogg slik at de kan få inspirasjon og informasjon uten å blakke seg.
Vi har et samfunn der ego tripper belønnes, og de dypere verdiene har kommet mer i bakgrunnen. Det ser vi på hvordan de syke og svake behandles. Et veldig godt eksempel på det er for eksempel pasienter med ME.
Det er for meg rystende å lese og høre om ME syke som har meget dårlige erfaringer av noen spesifike behandlingsmetoder ikke får mere oppmerksomhet! Hvor har empati og nestekjærlighet tatt vegen?
Jeg har fulgt med på hva som skjer i det alternative miljøet. Det som slår meg er at de ulike terapeutene overselger den metode som hjalp akkurat dem selv. Jeg kan skjønne at de ønsker å hjelpe andre med samme metode som hjalp dem, men for de som ikke passer inn på den metoden kan få betale en altfor høy pris.
Et eksempel på det kan for eksempel være Rosenterapi, som jeg i og for seg kan synes være spennende. Jeg har truffet mange som har gått gjennom Rosenterapibehandling, og resultatene var helt forskjellig. Noen opplevde stor glede i behandlingen, andre fikk tidligere traumer opp i dagen noe som er veldig  tøfft. Og hvis man gjenopplever sterke traumer trenger man noen som har kompetanse til å hjelpe dem. Jeg har også møtt noen som ble psykotisk! Jeg legger ikke noen verdiladning på psykosediagnosen, men har en bilde at den som er rammet har et indre helvete.
Det er ikke alle som skal stenge av stressresponsen og myke opp muskel-panseret for raskt eller i det hele tatt. Det finnes det som trenger hjelpe til å stramme opp for å stå på beina. Hvis terapeuten eller coachen ikke er kvalifisert til å diagnostisere og å vurdere om en metode er riktig kan den syke betale en meget høy pris. Hvis terapeuten eller coachen ikke har kompetanse til å forstå hva som skjer, og å kommer med rådet at de syke skal fortsette med den teknikk som de ble dårlige av. Da kan nok alle forstå hva som skal skje.
Her trenger fagfolkene å komme på banen!
Når vi selv har kommet videre på vegen er det tid for å hjelpe de som kommer lengre bak. Vi lever i et mye større sammenheng, og hvis samfunnet skal bli bedre for de som kommer etter oss da må vi alle ta ett felles ansvar å ikke bare tenke på sitt eget liv. Alle kan komme i en situasjon der vi trenger hjelp! Livet rammer oss alle før eller siden!

10 kommentarer:

  1. Du har et stort hjerte<3
    En riktig god helg ønsker jeg deg, og jeg håper vi etterhvert kan gå imot et varmere samfunn enn mye av det vi ser nå.
    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Hjertekraft er en egen stor kraft! Vi må håpe på bedre tider og arbeide mot positive mål,for kjærligheten sin skyld. Det får bli vår arv for kommende generasjoner.
      Klem tilbaks <3

      Slett
  2. Interessant mye av dette. Jeg ser du nevner Rosenterapi, og reaksjoner på det. Selv har jeg prøvd det (og det hjalp meg litt, på et visst tidspunkt).

    Manuellterapi derimot, er hypergodkjent, og skulle være trygt, det var det ikke, der ble jeg retraumatisert og "kastet" tilbake til tidlig barndom uten sikkerhetsnett.
    Kjenner mennesker som er blitt retraumatisert hos psykomotoriske fysioterapeuter også.

    Mao - det er både det alternative og det godkjente og veldig naturvitenskapelig funderte, som kan gi seg sånne alvorlige utslag.

    Er litt opptatt av at alternativt kan være så mangt. Selvfølgelig er det sjarlataner som vil tjene penger på desperate mennesker. Men det finnes også mennesker som vil hjelpe, og hvor jeg tror den menneskelige relasjonen er kanskje det som hjelper mest. Noen kaller det placebo, jeg kaller det å bli møtt, tatt imot, gitt tillit og kanskje få helet noe av de relasjonstraumene som mange mennesker bærer på.

    Jeg har også mottatt Mauri-massasje, jeg gjør det av og til enda. Det finnes teorier bak denne massasjen, som for meg er litt mystiske, jeg er et ganske rasjonelt menneske. Men for meg var den respektfulle berøringen til stor hjelp i min tilfriskning, veien gjennom traumene.

    Ellers er jeg veldig for et enkelt liv, og minsre stress. Tror det kan gjøre underverker.

    SvarSlett
    Svar
    1. Den retraumatiseringen må ha vært et slit. Jeg får assosiasjoner om "primal skriket".
      Kropps behandlinger kan være meget kraftfulle. I 80-årene snakket jeg med en psykologstudent som hadde en utdannelse for fysioterapi, men som søkte seg til psykologstudier etter å ha arbeidet som fysioterapeut.
      I fysioterapibehandlinger hadde pasienter fått psykologiske reaksjoner og det hadde fått henne til å ønske å lære mer.
      Jeg er helt med deg at det finnes mange alternative behandler som har en sann ønske om å hjelpe. Men det kan være viktig å se når pasienten trenger annen hjelp enn hva de kan hjelpe til med. Det er de pasientene jeg ønsker å diskutere.
      Det er i mange situasjoner som traumer kommer opp i dagen som et "vulkanutbrudd".
      Det kan være nok å være helt hjelpetrengende med personlig hygiene og liknende.
      Det finnes mye positivt å hente i det her også som kan være meningsfylt. Men det er mange former av kroppsterapier og man bør ha respekt for det. Får man god hjelp er det mye å hente her.
      Fred og ro er et undervurdert verktøy som kan være meget verdifullt.
      Men det blir veldig ille for de syke hvis de blir systematisk avvist, når de kommer med konstruktiv kritikk på behandlingsmetoden. Det er viktig informasjon om behandling kommer feil ut, og da er det viktig å lytte. Ting kan gå feil uten at det har vært planen, og det er en viktig læresituasjon.
      Kroppskontakt frigjører velvære hormoner, og kan gi en trygghetsfølelse. Av den grunnen er healing en flott metode for meg. Det er en kravløs metode, man har som pasient ikke noen krav som helst. Man bare tar imot, og resultatet er en dyp og deilig avslapning. Men det her er individuelt, og det er viktig å finne sin egen veg og å lytte på magefølelsen.
      Man skal heller ikke undervurdere den helbredende effekten som dyrene har for oss. Deres kroppskontakt med oss kan bety veldig mye.

      Slett
    2. Jeg tror dette er individuelt. Offentlig godkjent behandling som manuellterapi er, det er ikke noe for meg. Det var et overgrep.

      Og jeg tror noen traumer er så kroppslige av natur, kanskje har de røtter tilbake til den gangen i livet da kroppen og psyken var ett, før språket og tanken?
      For meg er det relasjonen som gjelder. Og jeg vet hvorfor. Maurimassasje er en multisensorisk kommunikasjon, som kan gå dypt, og som du sier, den stiller ingen krav. Og det er kanskje nettopp det som trengs, for heling? Hvis man har tidlige traumer er det sensomotorisk dette, tenker jeg.

      Jeg skjønner skepsisen til alternativ behandling. Og menneskene i seg er viktige.
      Jeg innlater meg heller ikke med noen som tar over styringa. Men jeg ikke glad for svart hvitt tenkning, det er mange nyanser her, både innen det alternative og det offentlig godkjente.

      Du nevner dyr. Jeg vil nevne estetiske inntrykk og uttrykk. For meg er det veldig viktig, spesielt musikk.

      Slett
  3. Når du sier at det er viktig å beholde styringa selv, tenker jeg du har helt rett. Jeg arbeidet en gan med psykologer som var spesialisert i kognitiv atferdsterapi. De arbeidet mye med å hjelpe pasienten steg for steg, og pasienten hadde hele tiden kontrollen med nye verktøy som de kunne kjenne virket for dem. Når jeg leste Jørgen Jelstad sin bok De Bortgjemte, ser jeg det nok ikke er en selvfølge. Hvis man kjører oveør pasienten, blir det ikke noe god behandling. En del alternative behandlinger gir styringa til pasienten og det er bra.
    Det som jeg har sett er dessverre også store pasientegrupper, ME syke som har prøvd en behandlingsmetode som gjorde dem mye dårligere. De har vært i en fortvilt og veldig vanskelig situasjon og ikke noen sted å melde fra, noe som har gjort at enda flere. Har gått samme skjebne til møte. De må ha rett til opprettelse.
    Nå vet jet at det arbeides blant alternativbehandlere hvordan man skal kvalitetessikre alternative behandlingsmetoder, og det er veldig velkommet.
    Når det gjelder psykisk helse så må vi fortsette å kalle en spade for en spade og å fortelle. Hva som ikke gikk bra, og hva som i stedet hjalp dem videre. Leger og psykologer samarbeider i psykiatrien for å arbeide for en bedre psykiatri. Jeg tenker brukerstemmene er viktige for dem når de arbeider videre og protesterer mot inbesparinger og annet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Må bare svare deg raskt. Å ta styringa selv vil for meg si å takke nei til kognitiv terapi og lignende terapier. For andre er det sikkert helt annerledes.

      Poenget mitt er at det ikke er så svart hvitt og opplagt dette med godkjent og alternativ behandling.
      Kvalitetssikring er et helt eget tema. Hva er goid kvalitet for hvem? Og mange vitenskapsteoretiske diskusjoner, både filosofisk og metodisk, i kjølvannet av dette, som til slutt havner i noen valgte verdier og holdninger, tror jeg.

      Slett
    2. Den reisen er individuell, helt sikkert.
      Jeg tenker at fremtidens helsevesen har tatt inn de metoder som mange opplever å ha nytte av. Det nye blir integrert medisin.
      Immunologen Sanna Ehdin har skrevet mye om det og jeg tror at hennes neste bok kommer å bli meget interessant beskrivelse hvordan man kan kombinere flere tradisjoner. Jeg har fulgt henne nøye i flere år. Det er en del av vår reise å finne de metoder som passer oss selv, og en metode som er bra for noen blir feil for noe annen, også kognitiv terapi.
      Jeg er selv positiv til mange alternative metoder og bruker dem gjerne, men jeg ser en del problemer som vi også må diskutere. Jeg har diskutert det her med flere alternativ behandler, og de ser også en del problemer som de ikke kan stå for.
      Et eksempel er Lightning Process, og hva som har skjedd mange ME syke. Ikke alle alternativbehandlere og coacher liker språkbruken og den manipulative retorikk som brukes mot Alvorlig syke mennesker som forteller om å ha blitt mye dårligere etter LP, og de har blitt systematisk avvist og ikke tatt på alvor.
      Jordnære reflekterte alternativbehandlere reagerer også på det her, like mye som de syke gjør. Det er mange av de som jeg har snakket med som sier at det er viktig å finne sin egen veg, og at det blir feil å skylde på pasienten når behandlingen slår feil. Det er auktoritært og det er traumatiskt mot pasienten.
      Jeg har ikke noe imot stressmestrings teknikker i seg selv, men når forpakningen blir så destruktivt for syke folk da har vi et problem. Det blir feil i helsevesenet, og det blir feil i alternativ behandling.
      For min egen del kunne jeg godt arbeide med healing, så jeg er ikke imot alternativbehandling i seg selv. Men når jeg har fulgt med hva som har skjedd de ME syke i sporene etter Lightning Process, da ser jeg vi har problem med pasientsikkerhet, og rettssikkerhet.

      Slett
    3. Jeg er av dem som aldri kunne tenke meg å prøve LP, og heller ikke kognitiv terapi.
      Når det gjelder ME, så har ikke jeg det, og kan ikke si noe om det. Så det er sagt.

      Men, jeg kan si noe om hva jeg selv har trengt i visse livssituasjoner. Og det har vært alternativt, men ikke healing. For meg handler det om å få kontakt med kroppen og å bli møtt respektfullt, av et medmenneske. Tror at for en del mennesker er dette årsaken til at de opsøker alternative behandlere.

      Hadde jeg fått en fysisk sykdom ville jeg oppsøkt somatisk helsevesen og faktisk, ut fra erfaringer som pårørende, hatt rimelig stor tillit til det.
      Psykiske belastninger ville jeg derimot tenkt meg nøye om, før jeg automatisk gikk til psykiatrien med. Dette må du ikke lese som en kritikk av deg som psykolog. Problemet er bare at det er så stor variasjoner, og også at det er for standardisert, slik jeg ser det. Her ser jeg det problematiske i å anvende naturvitenskapelige metoder i forskningen.

      Slett
    4. "Møtt respektfullt av et medmenneske" - det burde være et minstekrav.

      Skjønner godt du er skeptisk til psykiatrien som system og organisasjon. Jeg søkte selv privatpsykolog når jeg gikk til psykolog når jeg ble langtidssykemeldt og var i limbo.

      Psykiatrien er en gammel type av organisasjon so, tror jeg er oppbyggt etter militære organisasjons system. Tror jeg lærte om det i 80-årene. Som psykolog og trolig også leger, arbeider man i et gammelt oppbyggt system som burde oppgraderes. De har vel prøvd å gjøre det i Hedmark, men nå kommer katastrofen med besparinger. Jeg har ikke noen problemer med å skjønne at brukerstemmene gjør seg hørt og sett. Det synes jeg bare er bra, og det er jeg sikkert ikke ensom om.

      Psykiatrien er en organisasjon og et system som vel var allerede på 1800- tallet og nå er vi i 2012. Mennesker og samfunnet forandres men organisasjonen finnes kvar.
      Behovet for forandring er stort og jeg tror det kommer å tvinge seg frem. Håper det!

      Slett