Hun har mange kloke tanker på temaet uføretrygdede og arbeide.
Nå har hun snakket med arbeidsminister Hanne Bjurstrøm og det ser ut tiul å ha vært et bra møte. Jeg assosierer videre til det her temaet på hennes blogg:
"Hovedbudskapet mitt var at de som sitter og lager NAV-tiltak åpenbart ikke skjønner hvordan det er å leve med kronisk sykdom!
De er laget AV friske folk FOR friske folk, fortalte jeg. De tror de må holde oss «latsabber» i aktivitet, men kronisk sykdom er ikke det samme som å være lat, det er ikke det samme som å brekke beinet, og ikke bli helt bra igjen etterpå. Å leve med kronisk sykdom og smerte er ekstremt krevende, og krever helt annen hjelp enn for skade eller utbrenthet.
Så ville jeg høre om hvorfor de samarbeider så lite med helsevesenet, jeg fortalte noe hun tydeligvis ikke visste så mye om, nemlig hvordan vi kronikere havner sist i køen der, og at manglende behandling uunngåelig går utover arbeidskapasiteten. Utgiftene som spares på helsebudsjettet ved å ikke behandle kronikere kommer igjen mangedobbelt på NAV-budsjettet….så de MÅ prate sammen, hun og Anne-Grethe!!! Praten gikk veldig livlig på kontoret til Arbeidsministeren. Hun hadde mange meninger og spørsmål – ville gjerne høre om hva jeg syntes om både tiltak og endringer, om hvordan det er å være syk og om hvordan ting fungerer i praksis." (http://diagnostisert.no/2012/05/23/hei-arbeidsminister%c2%b4n/)Det er ikke et nytt tema for meg, og det er noe jeg i flere år har snakket med leger, psyykologer og mine klienter/pasienter. Det var tydelig for oss at når man prøver å få syke tilbake i arbeide for tidlig, da har man begynt i feil ende. En av mine klienter, som hadde arbeidet i mange år som sjef, sa det veldig konkret . Han sa: "Det her kommer bare å produsere flere uføretrygdede!"
Når man sparer penger i helsevesenet, både i psykiatrien og i somatikken, da leder det til mindre reproduksjon av arbeidskraft, for å si det slik. Det er vanskelig å få raskt hjelp innen psykiatrien, noe som var veldig tydelig for meg da jeg fremdeles var i arbeide. Jeg hadde ingen refusjon fra NAV, men likevel hadde jeg kunnet arbeide hvor mye som helst. Månedene gikk, og de fortsatte å komme på behandling for egne penger, eller de pårørendes. Når de en dag fikk en time hos en psykolog med refusjon, da føltes det tungt for dem å begynne på ny. Hadde de ikke hatt økonomi til å gå på psykolog timer, da hadde de vært hjemme og kanskje gravd seg mer og mer nedover.
Det er ikke heller lett for de med en psykiatrisk diagnose å få være sykemeldt i fred, da det i samfunnet finns et bilde at det "bare sitter mellom ørene". Det er ikke alltid det hjelper når psykologspesialister eller legespesialister skriver erklæringer til NAV. Det innebærer ikke sjelden at en deprimert pasient som er sårbar for stress, blir mere stresset av å presse seg for hardt.
Siden har vi alle de som har slitet hardt i hele sitt liv, og som til sist har begynnt å "gå på felgen". Her er det ikke nok med å tenke positiv, fordi hele kroppen er nedslitt. Da er det hvile de trenger!
Det er heller ikke får ME syke som strever i kontakt med NAV, noe som forhindrer tilfriskning, og i verste fall blir dårligere. Det er dårlig samfunnsøkonomi å ikke gi de syke rett behandling.
Når man ikke ser sammenheng mellom besparinger i helsevesenet, og statistikk hjelpetrengende på NAV, da rammer det både folkehelse og samfunnsøkonomi. Det blir som å skyve alt under teppet, og det kan gå en stund til det ikke er rom for mer.
Hvis vi skal snu den her utviklingen, må vi definiere problemen og fundere over hva som gjør folk syke og hvis de får den behandling de trenger. Det burde også å være en god investering å satse mere på forskning på kroniske diagnoser. Det er tid for å gi de her forskerne en bedre status!
Mange sykdommer er forsket på menn, og siden har man tenkt at kvinner er lik menn. Det er ikke slik. Et eksempel på det er hjerteinfarkt. Menn og kvinner har forskjellige symptombilde. Det her er viktig å tenke over og å diskutere.
Hvis man får frem mere kunnskaper hvordan man skal behandle kronikere og de kan arbeide, da blir det trolig mindre utgifter på NAV. De kan da fokusere mere på de som er reellt arbeidsføre enten det er på deltid eller heltid.
Det heter jo "raskt tilbake", jeg skulle ønske det het: Tilbake på rett måte, og ut i fra den enkeltes forutsettninger.
SvarSlettÅ tisbestemme behandling i forhold til psykisk helse, det er for meg fryktelig. Selv fikk jeg beskjed om, at jeg skulle få 5 timer sammen med psyk.sykepleier, 1 i mnd. Det sier seg kanskje selv, at det blir lite sammenheng med så få timer, og stort tidsrom mellom hver. Jeg tok 3, og de ble brukt til å fylle ut skjema, og på den tredje timen skulle sykepleieren fortelle hva som feilte meg. Da hadde jeg allerede sporet av, med timer som handlet om, alt annet enn hvorfor jeg kom. Nav's saksbehandler som stadig tok kontakt, og ba om å få bli med på en av timene. I den perioden fikk jeg det verre, men av helt andre grunner enn de jeg kom for.
Det jeg kom for ble aldri et tema, da jeg sluttet. Noen vil kanskje si at, jeg ga opp. For meg ble det min egen form for hjelp i en situasjon som ble uutholdelig. Senere kom det en ny saksbehandler fra Nav på banen, og der fikk jeg faktisk den hjelpen jeg trengte. Alt så tilfeldig, og slik bør det vel ikke være?
Det blir som å spille lotto, det er ikke ofte man vinner, men det hender det dukker opp en liten sum.
Når jeg leser din blogg og om hva du har vært med om, så tenker jeg at det her er feilbehandling på mange måter. Du fikk altfor lite tid til å bearbeide noe som helst. Når det viktigste temaet ikke ble et tema i samtalerne, da måtte du legge lokket på for å overleve, kan jeg tenke meg. Samtidlig ble det et svek, og det for mange, det verste som kan skje at man ikke blir trodd. Det er så viktigt å føle seg tatt på alvor. Da er det mye lettere å "strekke på ryggen" og å puste litt friere.
SlettHvis helsevesenet ikke bruker mere resurser for å gi de traumatiserte en bedre behandling, da er det ikke rart vi har mange langtidssykemeldte og uføretrygdede!
Det ord som kommer opp i hodet er at det er tragi-komiskt, for å si det ironiskt, og fremforalt forferdelig!
Du beskriver det slik jeg opplevde det, feilbehandling, men det skulle ta år før jeg våget å tenke tanken. I stedet kjente jeg på skam og skyldfølelse for, at jeg var en udugelig pasient, og svingdørs-klient hos Nav uten håp.
SlettDisse tankene har med årene endret seg radikalt, og selv om mange hjelpere vil hjelpe, så snakkes det alt for lite om retraumatisering av traumatiserte, i det øyeblikket man starter på i kogn.terapi. Påpekes det, blir det tilagt som endel av sykdomsbildet, og det blir så feil. Jeg tror på, at enkelte ganger kan det enkle være det beste. Tid og ro. Å få fortelle sin historie, og at den blir trodd. Takk for et godt innlegg Anna-Lena, og for at du bryr deg.
Jeg har hatt mange samtaler med traumatiserte kvinner og menn. Jeg har ofte vært den eneste kvinnlige psykologen, der jeg tidligere arbeidet. Det er mange personer med traumer som helst vil snakke med en dame. Jeg er enig med deg at det er meget viktig å lytte og å tørre å være i det. Når en person føler seg tatt på alvor og kan ta seg tid til å snakke om sine erfaringer, da skjer det positive ting. Det er ikke alltid så enkelt, men ofte nødvendig. Når man kan få ut sine tanker og følelser, da er det lettere å legge fra seg det vanskelige når klienten går ut gjennom døren. Jeg har også gått på kurser om trauamtiserte flyktinger, og det var det samme der. Man skulle lytte og å tåle å være i det, når pasientene snakket om hva de vært med om i krigens Bosnia, Saddam Husseins Irak og så videre.
SlettDet kan raskt brukes som en virkelighetsflukt hvis man tar seg mye tid til å fylle i blanketter, og 5 samtaler om man har mye traumer i bagasjen???
Det kan se ut til at kognitiv atferdsterapi brukes som noen slags quick fix, og jeg tror det ligger mye økonomi bak det her. Det blir veldig cyniskt å ikke gi traumatiserte kvinner og menn en en mer kvalifisert behandling. Den som allerede er nedtrykt, klarer ikke stå frem og å stille krav.
Jeg har arbeidet sammen med kognitive atferdsterapeuter, og jeg kjenner ikke igjen det her med å gå i 5 samtaler på en måned og that is it.
Jeg kjenner meg igjen. Ville selv ha kvinnelig terapeut.
SlettDe 5 timene jeg fikk tildelt, skulle gå over 5 mnd. 1 time i måneden.
Jeg liker ikke dette tidsperspektivet, og 5 timer det er ikke en dråpe i havet en gang, kjenner jeg.
Jeg tror du har rett i, at det ligger tanker om økonomi bak, og jeg er enig, det er kyniskt og ikke gi traumatiserte en bedre behandling.
Hadde jeg blitt operert, så hadde ikke legen stoppet behandlingen underveis i operasjonen, og ansett, at jo, det får være bra nok.
Det er ingen som skulle si at Utøya overleverne skal være fornøyd med 1 time i månenden i 5 måneder. Takk og pris for det! Men det er en virkeligheten som traumatiserte må tåle. De kan nok ikke kjenne seg så verdifulle.
SlettBarn og ungdomer som vokser opp med overgrep sliter også. Noen barn lever i et familjevold helvete, som fra deres perspektiv er en krigssone. De går kostant i redsel for at mor eller far skal bli voldelig, og at noen skal skades alvorlig. Den som blir utsatt for psykisk mishandel, blir nedtrykt og kommer lett inn i et forvirringstilstand, der forelderene for eksempel veksler mellom varme og agressivitet/nedtrykking. (Det var noe som fanger ble utsatt for i fengsel i Saddam Husseins Irak. Når en person fikk håp om for eksempel frigivning, ble de glade og avslappet. Da satte fangvokterne inn støten med å gjøre narr av fangerne, torturering og annet. Når man er glad og avslappet har man ikke forsvaren oppe.) Hvis barnen blir utsatt for det samme, mister de før eller senere troen på at de voksne mener hva de sier. De blir skeptiske og på sin vokt.
Barn som er utsatt for insest er ikke bare redde de ganger de blir utsatt for overgrep. De har også en alarmberedskap fordi de vet ikke når det skjer neste gang. De her situasjonene rammer ikke "bare" psyken, men også det fysiske. Tenk å være i alarmberedskap i år etter år!
De som vokser opp i et slikt helvete, er ofte redde for å ikke bli tatt på alvor. Det gjør det indre helvetet vondt verre. Er det noen som virkelig tror at kognitiv atferdsterapi kan hjelpe ved 1 time i måneden i 5 måneder! Vi vet at traumer kan ramme hvem som helst, og er det hva mange skal behøve å akseptere?
Takk for et fint innlegg!
SvarSlettTakk skal du ha!
Slett