Kronisk stress i et helhetsperspektiv.

Sanna Ehdin dr. i immunologi og forfatter skriver i boken "12 uker til et bedre liv" om hvordan vi styrker det friske i kroppen. Det viktige er å unnvike ubalanser og det kan vi gjøre på mange måter.


De fire stressfasene er alarmstadiet, motstandstadiet, kronisk motstand og utmattingsstadiet.

På hvert stadium forbruker vi mye vitaminer og mineraler. Er vi i god biobalanse og har god næringsstatus klarer vi oss bedre.

1. Alarmstadiet, er den første reaksjonen på en uventet eller sjokkartet opplevelse. Hele kroppen er i alarmberedskap og beredt til handling, kamp-flykt. Etterpå når man roer seg ner og følelsene bearbeides, når man innhentingsstadiet. Kroppen henter seg inn og fyller på med næringsstoffer.

Men hvis man ikke bearbeider det som skjedde på alarmstadiet, kommer man inn i motstandsstadiet.

2. Motstandstadiet innebærer at den akutte hendelsen intellektualiseres og bearbeides ikke følelsemessig, noe som kan være bevisst eller ubevisst. Hvis man hele tiden utsettes for stressende situasjoner, kommer man også inn i motstandsstadiet. Da får man før eller senere ernæringsmangel.

3. Kronisk motstand oppstår etter at man har vært i motstandsstadiet over lengre tid, kanskje i år eller tiår. Overgangen kan merkes som en tiltagende tretthet og de kroppslige og psykiske symptomene øker. Da kjenner man en voksende ulyst overfor aktiviteter og sosial omgang. Man får også vanskeligere å hente seg inn etter forskjellige aktiviteter. Næringsstoffene i kroppen forbrukes stadig, og reservene tømmes. Da minsker også muligheter til å komme i kontakt med den opprinnelige følelsen som var starten på det hele.

4. Utmattingsstadiet. Det er svært lav funksjon i skjoldbruskkjertel og binyrer. Man har uttalte fysiske symptomer, er svært trett og sosiale relasjoner er slitsomme. Dette er et overlevelsesstadium der det gjelder å klare seg gjennom dagen.

Ehdin skriver også at man kan begynne å hente seg inn igjen når som helst i løpet av en periode av kronisk motstand. Kanskje man kan få hjelp i terapi til å føle på og bearbeide gamle følelser, noe som frigjør blokkert energi. Det fører til en lettelse.

Når man har nått utmattingsfasen tar det tid og krefter å komme tilbake. Å bare hvile og sove rekker ikke. Man må være aktiv selv og heve energien på flere områder. Det kan være å spise næringsrik mat, kostilskudd, spaserturer, qigong og liknende. Å finne det rette kostholdet er en viktig del for å få en økt stress toleranse.

Det er viktig og oppfatte og tyde signaler på utmattelse. Jo tidligere vi ser hva som skjer, desto lettere er det å hente seg inn.

Sanna Ehdin sier mye klokt om selvhelbredelse. Danskene oversetter alle hennes bøker. I Norge er kun 2 bøker oversatte. Men her i Norge har vi også bruk for hennes kunnskaper. Anbefales varmt!!!! Hun bruker et holistiskt perspektiv, ser både på vitenskapen og det alternative. Sanna er meget produktiv, og hun har lengst bak i bøkene en lang referanse liste.

Selv om det ikke alltid hjelper folk å bli friske, så får man mye inspirasjon til å ha en bedre livskvalitet. Det er noe som jeg definitivt ønsker meg. Jeg skrev om stressfasene i forrige året, men jeg tenker at det her er et viktig tema som mange kan ha nytte av å lese.

Når man leser det her blir det lettere å skjønne at ikke alle med for eksempel ME kan bli friske på en 3 dagers kurs i The Lightning Process. Her trengs et bredere perspektiv og mye common sense. Det her et et godt eksempel på hvorfor en del blir alvorlig utmattet. Det er mye som kan gi fatigue.
 
For den som følger med på min blogg, er det her ikke noe nytt. Jeg har hatt den her posten tidligere. Grunnen til at jeg tar frem den igjen er at jeg har sendt inn en kronikk til erfaringsskompetanse.no som er et svar på Live Landmarks sin kronikk "Når er man egentlig frisk?" . Nå har erfaringskompetanse.no sitt kontor i Skien, og det er i Skien kommune man på NAV har tilbytt sykemeldte LP kurs. Jeg vet ikke om man på erfairngskompetanse.no har intresse av mine tanker om psykisk helse og helhet. Vi får se hvordan det går om de er åpne for andre tanker og synsvinkler. Jeg synes det er viktig å tale for alle de med psykiske lidelser som trenger betydligere mer hjelp enn å styre tanker over følelser. De er veldig enkelt for de som ikke har dypere kunnskaper om psykiske lidelser å ty til de enkle løsningene. Hvis man legger alle eggene i samme kurv og satser for mye på en metode, da risiskerer de som ikke passer inn i den metoden sin egen sjø. Dertil har de igjen møtt et mislykkende, med skyld og skam som konsekvens.  Det er motsatsen til empowerment! LP har ofte i forskjellige sammenhenger blitt likestillt med kognitiv terapi, noe som er feil. I kognitiv terapi er man veldigt fokusert på diagnose og hvem pasientene som man har fremfor seg er. Vurderingsamtalet er viktig for å bestemme vilken metode, vilke verktøy man skal hjelpe pasienten med. Det er med andre ord ikke en og samme metode for alle pasienter.
Vi skal heller ikke underskatte de gode samtalene, og den verdi de kan ha for den som sliter psykisk. For den som i lang tid har gått gjennom store traumer, er det nødvendig for mange å sette ord på sine sår i sin egen takt. Det kan også ta lang tid å føle tillit til et annet menneske, og å tørre å slappe av i hans eller hennes sellskap. Det blir et hån å si til de som sliter mest at det handler om ansvar og vilje, samtidlig som det avslører manglende kunnskaper. Naturligvis har vi ansvar for våre liv, men de som er mest traumatisert trenger kvalifisert hjelp i deres egen takt. Dessuten trenger de å føle at noen tror på dem og tar dem på allvor.
 
Når traumer og stress har utviklet seg under lang tid, da har det også påvirket biologien i kroppen. Legen Christina Doctare har skrevet om hvordan hjernestress leder til biologiske forandringer i kroppen. Immunologen Sanna Ehdin og legen Christina Doctare presenterer et helhetsperspektiv som jeg savner når jeg leser om psyko-somatikk i Norge.
I Sverige skiller mellom ME og utmattelsessyndrom (utbrenthet). Det gjør man ikke her i Norge. Det må til en opprydding i diagnostikken, slik at vi kan gi adekvat hjelp for enhver pasient. Det som er riktig for en person kan være helseskadelig for noen annen, og det har vi flere eksempler på dessverre.