Når drømmer går i kras...om å bli ufør.

Vi er på veg å få en "blå" regjering. Høyre politiker Torbjørn Røe Isaksen skriver på sin blogg.

"To personer har begge jobbet et langt liv, og de har tjent opp akkurat de samme pensjonsrettighetene. Den ene blir så uføretrygdet. Den andre er sliten, og orker ikke å jobbe mer, men det er ikke dermed sagt at vedkommende er ufør. Hun tar i stedet AFP (avtalefestet pensjon), en ordning som i sin tid ble startet nettopp for sliterne i arbeidslivet. Med dagens ordning vil den som er uføretrygdet få litt mer utbetalt i pensjon hvert eneste år, resten av livet. Det er en urimelig forskjellsbehandling av en som er uføre og en som er for sliten til å jobbe."

Jeg undrer meg over ordvalget. Sliterne som er for slitne til å arbeide å den ene siden og de uføretrygdede å den andre. Skal man tolke det som at vi ikke har noen slitere blant de uføretrygdede?
Jeg tviler ikke på at noen opplever seg sliten og derfor velger å gå i pensjon tidligere etter å ha sett over sin økonomi og kommet frem til at det er ok å gå i pensjon. Tenker det kan være en del som tenker på å gå tidligere i pensjon slik at de ikke skal bli syke, hvis de er slitne.
Men jeg ser også at den som må bli uføretrygdet på grunn av sykdom, ikke har noe valg. Når livet slår til både for det ene eller det andre, har man å bare følge med. Vi er mange som arbeidet så lenge vi kunne, før sykdommer, arbeidsskader og liknende satte stopp for arbeidskarrieren, og vi måtte bite i det sure eplet å sykemelde oss og senere bli uføretrygdet. Vi kanskje snakker for lite om den store eksistensielle krise det er å bli uføretrygdet. Det er så mye man mister, og man har ikke noe valg. Drømmer om studier, karriere, sosialt sammenheng og nettverk, økonomi forsvinner fra oss og det gjør vondt! Jeg hører om uføretrygdede som får høre at de er heldige (?) fordi de har så mye fritid. Mange friske har ingen anelse om hva det koster på mange plan å bli kronisk syk og bare se på når andre har et arbeide og indre kapasitet, som en selv bare kan drømme om.
Samtidig er det sant at vi har mye frihet, tidsmessig. Men når en er syk kan man ikke bruka all den tid som er tilgjengelig. Bare det å gjøre husarbeida er noe som jeg må gjøre litt og litt etter dagsformen. Når jeg sterke smerter i dager, uker, måneder uten opphold, blir det ikke mye gjort. Jeg har mistet kontakten med gamle venner og slektninger på grunn av at jeg vært for syk i lang tid. Jeg har hatt tid men meget dårlig handlingsrom. I den situasjonen har man ikke noe valg! Men må bare følge med å gjøre så godt en kan. Man må gjøre livet så godt som mulig i den situasjon man er i.

Det finnes mange slitere også blant uføretrygdede! Min egen far var en av dem. Han arbeidet både hjemme på garden og på fabrikken der han var ansatt. Husker godt hans bedrøvelse når han måtte gå på uføretrygd på grunn av en arbeidsskade. Jeg tenker også på snekkeren som slet både dager, kvelder, iblant helger, som måtte slutte på grunn av en stroke 49 år gammel! Er ikke han en sliter?
Når jeg fremdeles arbeidet som psykolog, traff jeg ofte folk som hadde arbeidet mye, tatt mye ansvar, var lojale mot arbeidsgiver og så videre. Det var en smertefull opplevelse å innse at det blitt kronisk syke og på grunn av det måtte bli uføretrygdet.
Det var interessant å høre de som vært ansatte som sjefer, deres refleksjoner om deres arbeidsliv. Det var ikke få som hadde sett litt ned på ansatte som iblant var sykemeldt. De hadde tenkt at de som sykemeldt seg iblant syntes det var hyggelig å være hjemme fra arbeidet noen dager. Nå når det selv hadde store problemer med sin helse, hadde de fått nye innsikter. Deres refleksjoner om samfunnsdebattene om å få syke folk tilbake på arbeide så raskt som mulig var at man begynte i feil ende. Det skulle bare bli flere uføretrygdede!
Det er også min tanke. Hvis den som er syk presses på arbeide for tidlig, uten å fått adekvat behandling, kan man snart få sykere pasienter. Det tjener ingen på!
Jeg tenker det finns fine ordninger for å hjelpe folk tilbake på arbeide eller utdannelse, når tidspunktet er riktig. Det synes jeg er fint. Det er bra for selvbilde og økonomi å komme inn i arbeidslivet.

Hvor mange friske kjenner til at man på AAP stønad får kun 65% prosent av sin gamle lønn? Hvor mange har en økonomi som er god nok, når man mange blir syk i en lang tid. Er det noen her som skulle sette spørsmål om at det lønner seg å arbeide? Jeg kjenner en kvinne som økonomisk hjelp fra sine barn, for å betale det mest nødvendige. Når man blir kronisk syk mister man mye mer enn hva mange tenker over! Hvis man ikke har nok med penger når man er syk, må man bruke opp det kapital man har og om nødvendig selge hus og bil.

Det snakkes ikke så mye om det i samfunnet, hva det koster for den enkelte. Da er det visst mer interessant å sette dit de latsabber som utnytter systemet. Jeg lurer på hvor mange de er som går på sykepenger som det ikke har behov av. De finns. Men hvordan går det når vanlig folk blir kronisk syke?

Vi er mange som kommer å følge med på hva som skjer politisk med den nye regjeringen. Hvor tenker de å stramme inn for å gjøre skattelettelettelser. Det er lett å gjøre det vanskeligere for de svake i samfunnet. De er allerede stigmatisert.

På bloggen Maddam kan vi lese om når de syke betaler prisen.

Legger til et blogginnlegg om "Halvsanningar och lögner om sjuka och andra" Bloggeren har selv erfaringer av å være utförsäkrad fra sykepenge systemet, selv om hun var syk. Anbefalt lesning!

Det er en gave å kunne gi!

Det har blitt veldig lite på internet de siste ukene. På juldagen fikk jeg influensa, da jeg fremdeles var i Sverige hos min skånska familje. Min mann hadde allerede vært syk i noen dager. Da var det bra vi hadde bestillt båtbiljett Køpenhamn - Oslo, slik at vi kunne hvile på reisen hejmover. Med paracet i kroppen  kunne vi ta oss til og fra de begge havnene.
Vel hjemme har vi hvilt og fokusert på våre interesser. For meg har det vært mye lytting på radio, "Vetenskapsradio Historia", på Svensk radio. Det får meg å glemme alt som handler om sykdom. Lengre frem ble det en enkel roman, "Kaffe och musik", av Karin Brunk Holmqvist.

Om man bare følger flødet, alltså bare slapper av, hviler, drikker vann og koser seg så godt det går, får kroppen en bedre mulighet til å arbeide med infeksjonen.

Det var bare jeg og min mann som ble syke. De andre hadde vaccinert seg mot svineinfluensa, og kanskje er det det vi hadde. Det hadde vært bra fordi da har vi byggt opp en immunitet mot den influensaen. Det verste har vært hostaen som kommer langt nedfra i magen. Det har surklet litt i brystkassen og derfor har jeg vært nøye med å få ut det som skal ut. Det går å bruke pusteteknikker for å få opp gørr fra luftvegene, i tilegg til det som kommer opp med hosta. Febrig og å være trøtt er ikke noe nytt for meg, og når det er influensa da vet en det går over.

Når vi var noen dager i Skåne hørte og leste vi om en økt fattigdom i Sverige. Det finns 3 punkter som kan lede til fattigdom i Sverige. Det er sykdom, separasjon, og arbeidsledighet. Det har blitt en del utforsikringer i Sverige når de syke ikke har blitt friske raskt nok.
På morgennyhetene den 20/12 fikk vi vite om barnen i Landskrona som samlet inn brukte klær og brukte leketøy for å gi til fattige barn i Landskrona. De vet om at de er priviligert, og deler med seg av det som de ikke trenger. Noen trenger deres hjelp og de betyr noen for noen annen.
Vi hørte på svensk radio om svenske barn som ønsker seg en økonomisk donasjon til fattige, i julegave.
I avisa kunne vi lese om den skam som fattige svensker opplevde for sin fattigdom, og at det skulle veldig mye til for å få dem til å søke hjelp i for eksempel kirken.
Papirløse flyktinger var så fattige at barnen risikerte å gå sultne i juleferien, når skolene var stengt og de ikke fikk skolemat.
Fattigdomen har økt i Sverige. Det er økonomisk krise i verden, men det sosiala trygghetsnettet er ikke som det var.

Det er en gave å kunne ge. Det kan bety at vi har det som vi trenger, og kan betale regningene og spise seg mett. Når man kan det, da er det mye å være takksam for! Det gjør noe med oss når vi gir til noen annen. Det blir en følelsemessig belønnig allerede når vi gir. Vi forteller vårt indre at verden er generøs og at det finns håp!

Derfor er det viktig med julen når vi kan fokusere på det å gi. Det er for meg mer viktig å gi, istedet for å få, selv om jeg liker å få gaver.

Hvem som helst kan komme i en situasjon der man blir fattig. Alle kan bli syke i lang tid. Alle kan bli syke.

Det burde gjøre noe med oss alle! Det gjør noe med de svenske barnen! Jeg er imponert over den generasjon som vokser opp nå! Det skal bli spennende å følge dem!

Det er viktigt å si at det er like viktig å ta imot en gave, som det er å gi. Det handler om balanse. Men det ene kan dominere over den andre i ulike faser i livet.
Jeg tenker det er viktig å vise takksamhet når gamle folk gir en gave. Mange får store helseproblemer og kan ikke bidra på den måten som de kunne når de var yngre, og sørger det. Hvis de føler at de kan gjøre noen glad, da er deres dag god.

Ta vare på dere! Alle betyr noe for noen annen! Dessverre er det ikke alle som ser det! Tender et lys for alle dem!

Vitenskapsvokterne

Det får for faen finnes grenser!
Ikke sant? Eller?
Er i tenkemodus. Lurer på... Hmmm!
Finnes det for leger/psykologer/skribenter noen grense mellom "stolthet" og medmenneskelighet/medfølelse?
Ja, jeg bare lurer.
Jeg sitter å leser en bloggpost av dr. Maria Gjerpe, To underlige ledere i Tidskriftet

Maria har ME, og engasjerer seg for de langtiddsyke. Hun er aktiv på sin blogg Marias Metode, og skriver iblant kronikker i aviser. Hun har også blitt intervjuet i radio og tv.
I år har hun og andre ME bloggere blitt omtalt i Tidskrift for norsk legeforening.

Jeg siterer fra hennes innlegg To underlige ledere i tidskriftet:

"Mitt store engasjement for å få mere forskning for denne pasientgruppen har møtt motstand og jeg ble mistenkeliggjort gjennom leder i Tidsskriftet kalt «Maktskifte». Mine reaksjoner var sterke. Jeg vet at jeg aldri har vært en del av en konspirasjon eller har samarbeidet i en slags gerilja. Til tross for at jeg ble kalt for «bloggermakt» og tar akkurat det som en hedersbetegnelse og et bevis på at andre mener jeg behersker sosiale medier, liker jeg ikke å bli utsatt for synsing eller bli beskyldt for noe jeg ikke har gjort. Integritet har vært og er viktig for meg, også fordi jeg er Fritt Ord-blogger. I tillegg; hvilken «makt» har jeg til å styre informasjon,mot redaktører av det desidert mest leste fagtidsskriftet for leger i Norge?

Motsvar

 Det ble selvsagt skrevet behørig motsvar, selv om plassen å «forsvare og forklare» seg på et relativ liten i forhold til den tendensiøse lederen, fikk jeg og andre avfeid usannhetene som oppspinn. Jeg skrev om reaksjonene i posten «Konspirasjonsteorier og kunnskap»

Charlotte Haug, Tidsskriftets redaktør, kom senere med en leder som skulle forklare den første, men som ikke opplevdes mindre tendensiøs. Hun kalte den «Meningsvokterne». (Hvor vanlig er det å skrive to ledere i ett og samme nummer av et fagtidsskrift?)"

Det som Maria skriver om her var noe jeg også reagerte på, og virkelig ikke kjente meg igjen i.

I lederen  Maktskiftet brukes ord som organiserte pressgrupper, kampanjejournalistikk, og bloggmakt.

 Jeg siterer:

"Bloggerne har sørget for viral spredning av Fluge og medarbeideres artikkel, på samme måte som de gjør med annen informasjon som støtter deres synspunkter. De har ingen profesjonsetisk forpliktelse eller tradisjon for å fremme en nyansert debatt, slik aktører i etablerte medier har. Der man både i vitenskapelig publisering og undersøkende journalistikk har metoder for kvalitetssikring og avdekking av interessekonflikter, står bloggerne fritt til å fremme ett syn. Kombinasjonen kampanjejournalistikk og bloggmakt har bidratt til bredt gjennomslag for ett syn på en kompleks sykdom ingen kjenner årsakene til, og har gitt ett forskningsmiljø vind i seilene. Strategene bak høstens kampanje har bevist at folket har makt til å sette politisk dagsorden, definere hvordan en sykdom skal forstås og påvirke fordelingene av forskningsmidler."

Skribenten skriver navnet på noen bloggere, og av de tre som navngis, kjenner jeg til två av dem. Den ene er lege og den andre er sosiolog og forskere.
Det som tydelig går frem er at ME miljøetangivelig velger ett syn på en komplex sykdom. Kanskje det kan se slik ut for den som er på utsiden. Like vel kan man ønske at redaksjonen på Tidskriftet hadde gransket det her mye mere.

Jeg siterer videre:

"I januar 2011 publiserte Lillebeth Larun & Kirsti Malterud en metaanalyse av randomiserte, kontrollerte studier om treningsbehandling ved kronisk utmattelsessyndrom i Tidsskriftet (5). Artikkelen konkluderer med at tilpasset treningsbehandling kan gi mindre utmattelse hos disse pasientene, og forfatterne finner ikke holdepunkter for at dette er skadelig. Vi produserte et innslag til Tidsskriftets YouTube-kanal (6), spredte artikkelen i sosiale medier og sendte ut pressemelding om den. Den ble møtt med taushet.

19. oktober 2011 publiserte Fluge og medarbeidere i PlosOne resultatene fra en liten klinisk studie om rituximabbehandling av pasienter med kronisk utmattelsessyndrom (7). Studien antyder at sykdommen er autoimmun. Den dukker opp på nett, blir samtidig hovedsak i TV2-nyhetene (8) og omtales som et gjennombrudd. At den er i en tidlig fase, omfatter kun 30 pasienter og at vi vet lite om langtidsvirkninger og bivirkninger, er tonet ned. Alle som intervjues, uttaler seg positivt. Det stilles få eller ingen kritiske spørsmål til intervjuobjektene."

Når skribenten skriver "Vi produserte et innslag til Tidskriftets YouTube-kanal" lurer jeg på om hvem vi er. Er "vi" detsamme som redaksjonen på Tidskriftet, eller noen annen?
Hvis det er redaksjonen, da lurer jeg på om de også har produsert et innslag om Riituximab studien på YouTube kanalen. Det forbauser meg uansett at de jæmfører en metastudie og en randomisert studie likt. Jeg får en bilde av at de to studiene jæmføres likt en arbeidsplasskonflikt, mens det som er viktig i den er situasjonen er hvilken studie som som har mest vitenskaplig tyngde.
Forskningen på ME og Rituximab er i en tidlig fase. Likevel er den oppsiktsvekkende, fordi det gir mange ME syke og deres pårørende et håp om en lysere fremtid.
Jørgen Jelstad gir ved den tidspunkten ut boken "De Bortgjemte", noe som i lederen beskrives som en del av kampanjejournalistikken.
Jeg lurer på overskriften "Maktskiftet". Hvem synes de mister makt når forskningen går fremover, og bloggere og journalister engasjerer seg hva som skjer i forskningsverden på internasjonal basis?

Det var ikke bare bloggere som reagerte på ordvalget i Tidskriftet. Snart hadde flere fagpersoner skrevet motsvar på lederen. De var Lisbeth Myhre, tidligere ansatt på Helsedirerktoratet, professor Saugstad, dr Mella, dr. Fluge, dr Maria Gjerpe, journalist og forfatter Jørgen Jelstad, tv2 journalist Korsvold, og Anette Gilje, ME foreningen.

Den eneste av disse, som fikk motsvar fra redaksjonen, var Anette Gilje for ME foreningen. Svaret var Nødvendig maktskifte? Der kritiseres brukerstemmene fordi de reagerte på lederartiklene. Det ble tolket som en bekreftelse på at den første lederen skulle være riktig. Jeg lurer på om redaksjon i det hele hadde lest HVA de ME syke skrev om og ikke bare så at de reagerte.
Jeg lurer på hvorfor det bare var ME foreningen og dermed de ME syke som fikk svar og ikke noen av legene. Kan det være slik at det er vanskelig å kritisere legers ekspertise, men lettere å gi seg på de syke når man selv har gått inn i en situasjon, der det viser seg at man ikke har satt seg nok inn i det som man skriver om?

Det skrevs en ledere til i Tidskriftet. Den har navnet "Meningsvokterne". Den her lederen gir en bilde av de ME syke som ikke er særlig pen. Les selv: " Meningsvokterne

"Det mest særegne i diskusjonen om mulige årsaker til og behandling av kronisk utmattelsessyndrom er de voldsomme emosjonene og den polariserte debatten - samt et inntrykk av at noen pasientorganisasjoner er villige til å gå langt for å fremheve forskningsresultater som går i én bestemt retning og undertrykke andre. «ME-kampen har preg av religionskrig. En del av debatten minner mer om kamp enn om meningsutveksling,» uttalte Bjarte Stubhaug til Finansavisen i desember 2011 (5). Stubhaug er psykiater med doktorgrad på feltet. En annen psykiater, professor Simon Wessely ved King´s College i London, får såpass eksplisitte trusler at posten hans rutinemessig gjennomlyses. Ifølge BMJ er han ikke alene (6)."

Den her lederen gir et bilde av ME miljøet som jeg ikke kjenner meg igjen i. Naturligtvis finns her grupperinger og og forskjellige meninger som iblant kan uttrykkes veldig sterkt. Samtidligt vil jeg spørre: Hvilken arbeidsplass er uten konflikter fra tid til annen? Er det noen som forventer seg at det ikke skulle være følelsesuttrykk og debatter i en pasientgruppe som ikke har fått noen særlig hjelp i helsevesenet? Hva er det for mennesker som velger å prøve å stigmatisere en pasientgruppe?

 Ser de ikke at de stigmatiserer seg selv i det lange løpet?

Hvilke  er det som har hatt så stor tro på sine teorier om ME, at de ikke har engasjert seg i ME forskningen på internasjonal nivå??? Hvordan føles det når bloggere syner dem i sømmene?

Jeg er like lite interessert i å bli assosiert med de som angivelig har sendt trusler til en engelsk psykiater, som jeg tror nordmennene er i å bli assosiert med Breivik.

For noen dager siden fikk jeg tips om dr. O Brubakk sitt innlegg, To underlige lederartikler  i Tidskriftet. Han har lest de to lederne i Tidskriftet og reagert så sterkt at han har tatt sig tid til å sette ord på det her slik at vi alle kan kan lese det.

Han skriver blant annet:

"Stine Bjerkestrand (1) forstår ikke hvorfor Larun & Malteruds artikkel ikke fikk samme oppmerksomhet i mediene som Fluge og medarbeideres studie (5). Hun beskriver den som en liten klinisk studie der det antydes at sykdommen er autoimmun og hevder at det er tonet ned at studien er i en tidlig fase og at vi vet lite om langtidsvirkninger og bivirkninger. Hun harselerer over at en forfatter har fulgt forskerne tett og at bloggere har omtalt studien samtidig som den ble publisert. Verst av alt er at Fluge og medarbeidere har fått 2 millioner kroner til videre forskning.

I en ny leder beroliger Charlotte Haug (2) med at Tidsskriftet ikke har tatt parti i «ME-striden». Lederen starter med en fiasko, nemlig at viruset XMRV ble antatt å være årsak til utmattelsessyndrom, men viste seg å være et sannsynlig laboratorieskapt artefakt - i tillegg til at det er påvist uredelighet og juks i artikkelen. Hva har dette med denne saken å gjøre? Er det for å antyde at forskerne bak rituximabstudien kan ha tatt feil, eventuelt jukset? Hun mener det trengs mer og bredere forskning, fortrinnsvis utført av en uavhengig gruppe. Uavhengig av hva? Av Haukeland universitetssykehus, som har finansiert studien?"

Ordvalget i de to lederne signalerer en mistenkeliggjøring av både fagpersoner og ME syke. Hva de to skribenterne har hatt for avsikt med de her lederne kan man ha store fantasier  om, og egentlig bryr jeg meg ikke om det. Det som jeg reagerer på er signaleffekten av det som har blitt skrevet i de to lederne plus motsvaret til ME foreningen.

Jeg reagerer også på at bloggerne blir redusert til ikke reflekterende meningsvoktere som bare viser frem sitt syn på ME forskningen.
Sannheten er at flere av bloggerne har en høyere akademisk utdannelse, med utdannelse i vitenskaplig teori og metode. Vi har støtte fra andre akademikere som støtter oss, i kommentarrekken. Selv om flere skriver anonymt så gir det en god inspirasjon.
Når vi ser på motsvaren fra blant annet professor, leger, og andre, da ser jeg ikke noen forskjell mellom hvordan de tenker og hvordan for eksempel Maria Gjerpe, Cathrine Eide Westerby, og jeg selv tenker om det her.

Du kan lese her om hvem som skrivet motsvar i Tidskriftet: Maktskiftet møter motstand

På bloggen ME-nyheter , kan du lese mere om hvordan forskjellige personer tenker om lederne i tidskriftet.

Dr Fluge og dr. Mella skriver i Tidskriftet:

"Flere hundre mottatte sykehistorier fra pasienter som ønsker å delta i kliniske studier viser at dagens etablerte behandling etterlater en stor gruppe mennesker med elendig livskvalitet og små håp om bedring. Kanskje Tidsskriftet burde uttrykke glede over et nytt behandlingskonsept som kan gi innsikt i sykdomsmekanismene og håp til dem som over år lever med patologisk utmattelse, smerter og kognitive symptomer, og der de hardest rammede er i en nærmest vegetativ tilværelse?"

Jeg synes ærlig talt at redaksjonen på Tidskriftet burde be om unnskylning til de ME syke og alle de fagfolk som er navngitt i de to lederne!

Jeg byter også ut ordet meningsvokterne til et mye mer passende ord, og det ordet er:

VITENSKAPSVOKTERNE!

Jeg kan skjønne at de som ikke har god kontroll over sin vitenskaplige metodikk, blir slitne av å bli gransket av ME pasienter som velutdannet, intelligente og interessert i vitenskaplig metode og internasjonal forskning.
Jeg kan skjønne om det er fristende å "sparke nedover", men jeg aksepterer det ikke!

Det rammer levende mennesker, levende unger og deres familier! Frem med empatien folkens!

The Food Revolution in Sweden.

Når myndighetene begynte å anbefale oss til å unnvike fett i maten, begynte nye helseproblemer. Det sm vi lærte oss fungerte ikke i praksis for mange mennesker. Det har vært økende antall med fetma og diabetes. Personer som virkelig prøvde å fulge kostrådene som anbefaltes i helsevesenet og fra myndigheter, mislyktes med å holde vekten. Likevel fortsatte man med lavfettrådene. Når det ikke virket på pasientene, da la man skylden på pasientene.og mente at de var late og ikke motiverte til å ta ansvar for sin helse.
Den svenske legen Annika Dahlqvis hadde selv problemer med  sin vekt og helse. Hun prøvde alle mulige kostråd, men ikke noe virket. En dag fortalte hennes datter som leste medisin, at de på utdannelsen hadde gjort en studie på forskjellige dietter. Annikas datter hadde prøvd en lav karbo diett, og hun hadde raskt gått ned i vekt. Det her ble starten på Annikas nye liv. Hun prøvde lavkarbo dietten og merkte raskt resultat. Hun tok kontakt med en lege som er spesialisert på kost og helse. Han anbefalte henne å spise mer fett i maten. Hun fulgte de her rådene. Helt plutselig merkte hun at hennes ledd og muskelsmerter var vekk. Den irriterte tarmen var ikke lengre irritert. Tidligere hadde hun vært meget sliten, og nå hadde hun energi. Hun begynte å lese om hva forskningen faktisk sa om kost og helse. Hun begynte å anbefale sine pasienter low carb high fat, lchf. De fikk gode resultat av den nye dietten men fagfolk var i tvil. 2 næringsfysiologer meldte fra til den svenske Socialstyrelsen (tilsv Helsedirektoratet) Etter en lengre tids utredning kom de frem til at anbefalinger om lchf for diabetikere, var forenlig med vitenskap og beprøvd erfaring. Hun har måttet ta mange strider fra svenske skeptikere og hun har måttet å være tøff. Når det svenske Livsmedelsverket (tilsv Mattilsynet.) har informert om at mættet fett (smør) var farlig for helsaen, og de i stedet anbefalte lettmargarin. 
Annika har startet en folkebevegelse via sin blogg, der hun har mange tilhengere. Hennes blogg er en av Sveriges største helseblogger. Det var den svenske starten på et paradigmeskifte i Sverige. Det er fler og fler som fulger i hennes spor.
Videoen her er en veldig interessant forelesning av den svenske legen Andreas Eenfeldt. Den er på engelsk, men om noen synes det er vanskelig med engelsk, så finns det mye bra å finne på youtube. Andreas har også mange tilhengere på sin blogg og den er også en av de største helsebloggene i Sverige.
Det er på grasrotnivå og i de sosiale mediene det skjer. Når den undersøkende journalistikken ikke har fungert og journalister til og med har bidratt til dagens lav fett kostråd, da må grasrota selv ta tak i et reelt folkhelseproblem.

Sosiale koder.

Nå blir vi på ny minnet på hva som skjedde 22/7-11. Så lenge rettegangen pågår blir alle som er rammet av bomben i Oslo og marerittet på Utøya. Det rammer oss alle. Hvordan er det å være muslim og nyinnflyttet i Norge? De skal lære å kjenne en helt annen kultur og samfunn, der det har kommet frem tydlige tegn om at det finns rasisme i det her landet.
Igår var jeg på et cafè, som er en egen avdeling på en bokhandel. Det stod noen muslimske damer før meg i køen til kassa. De diskuterte med damen som er leder for cafèt. Jeg hørte lederen si at hun sa det her til alle. Hun gjorde ingen forskjell. De fikk ikke bli hårsåre på det. Etter damene hadde gått, var det min tur. Da fikk jeg høre at damene hadde tatt opp 4 bord, men ikke spist eller drukket noe. Det gjorde at kundene ikke fikk den plass de trengte.
Når jeg senere gikk da satt de likevel på cafèt. Jeg passet på å forklare at lederen på cafét ikke er en person som gjør forskjell på folk. Jeg forklarte for dem på engelsk at jeg så på den her hendelsen som et typiskt eksempel på sosiale koder i forskjellige kulturer. Ettersom man ikke kjenner til de sosiale kodene i den nye kulturen, er det veldig lett å tråkke feil. Man er aldri forberedd! Jeg liknet det med at jeg kommer i liknende situasjoner i Tyrkia (som er en muslimsk kultur).
Det så ut som at de skjønte hva jeg sa, og det var store smil som møtte meg.
Det her tok meg kanksje 3 minutter, men for dem var det en viktig lærdom i en ny kultur.

På 90-tallet arbeidet jeg med flyktinger fra Bosnia og Irak. Vi som deltok i flyktingprosjektet fikk vi en del undervisning både om traumer og fremmede kulturer. Man raskt lære seg et nytt språk og ha en god overfladisk forståelse. Det tar mye lengre tid å lære seg et språk på en dypere nivå. Der finner vi også de skjulte sosial kodene. Det er her vi snubler, når vi er nye i den nye kulturen. Jeg tror det er viktig for innvandrere å se at det er det her det mange ganger handler om, i stedet for å være redde for at de er rammet av rasisme. Det er viktig å sette rett merkelapp på de forskjellige situasjonene.

På samme cafè var også en ung mann som overlevde på Utøya. Han har snakket både på tv og i avisene om hva som skjedde, og jeg synes han gjør et flott arbeide. Han opplevde krig i Somalia, der han kommer fra. For meg ser det ut til at noen får mer enn andre. Nå tenker jeg på alle de som er rammet av 22/7. Håper de får den varme og støtte som de så vel trenger.
Deres budskap til oss er at vi skal hjelpe hverandre, og det er jeg helt enig i!

Det er kjærligheten som bærer oss videre, selv om en del må ha mer tid enn andre for å komme videre. Når man er med om det forferdelige, da reagerer man med forferdelig jobbige følelser. Jeg har selv vært der, og selv om man kommer videre glemmer det aldri. Det tror jeg ikke er meningen heller.

Kindness as a road to success

Jeg har akkurat lest ut boken "Medmennesker" av Stefan Einhorn, en mye klok mann.
Jeg fann den her TED foredraget på Youtube.

"Hvis det ikke er min oppgave å være medmenneske - hvem sin oppgave er det da?" (Stedan Einhorn)

Einhorn er akkurat som meg inne på at vi lever i et sammenheng med hele verden. Det er viktig å være medmenneske både for oss selv og omgivelsen. Det er til og med helsefremmende å vise varme og omtanke for noen annen. Det er en atferd som sprer seg, hvis noen begynner. Vi har et ansvar sammen med både skyldigheter og rettigheter. Boken tar opp et mye viktig tema, på en lettbegriplig måte. Jeg tenker at dere som følger min blogg ikke er forbauset at en slik tekst tiltaler meg. Jeg vil gå så langt til å si at det her temaet er meningen med våre liv, men ikke alle innser det.

Noen febertanker... eller?

Nå er det høst og tid for høstforskjølelser. Jeg har nå feber i den 3:e omgangen i september. Det er fremforalt kjedelig, men det er som det er. På torsdagen akkurat før jeg skulle til fysioterapeuten begynte jeg å føle meg dårlig. Tror jeg kanskje smittet fysioterapeuten med forskjølelse for igår ringte han og sa at han var syk, og timen min måtte strykes. På fredagen følte jeg mest meg trøtt, så derfor støvsøg jeg alle gulvene i etapper. Når det nesten var kveld måtte jeg bare avbryte det, jeg drev med, og å legge meg på gulvet. Kroppen vegret å gjøre det som jeg ville den skulle gjøre. Armer og bein var som kokt spagetti. Der låg jeg en stund til jeg kunne krype opp i sengen. Det er en skremmende erfaring når kroppen strejker! Det var flere år siden som jeg  var gjennom det samme, og det kom tilbaks gamle følelser og minner sammen med "Hva skjer nå?" På kvelden kom jeg likevel opp og kunne ligge i go stolen å se på tv. Kroppen sa hvile, og jeg lydde. På lørdagen skjønte jeg meg også svekket, og svak i armer og bein. Noen gang på dagen kom jeg på å kontrollere om jeg hadde feber. Ja! Straks under 38 grader. Jeg hadde også halsvondt, men det har jeg så ofte. Nå fikk jeg i hvert fall vite hvorfor det gikk som det gikk kvelden før. Likevel opplevde jeg den fortvilelse det er å være mye, mye svekket. Det er et trauma i seg Jeg lever et rolig liv og er nøye med å ikke overanstrenge meg. Da begynner tankene med å gå ut på vandring. Gamle minner om det å være veldig dårlig kom og gikk. Når jeg er kvar i det å ikke trykke ned det, da slipper det raskere taket. Da begynner underbevisstheten med en indre diskusjon. Spennende opplevelse.
Når jeg det seneste året har begynt å følge med på den bio-kjemiske forskningen da har jeg fått flere aha-opplevelser når jeg ser tilbaks i livet. Jeg har lest om svekket immunforsvar, lekkende tarm, autoimmun sykdom og andre interessant forskning. Det gir håp selv om ting tar tid. Jeg ser også at det å være syk og å melde seg inn i en pasientforening ikke nødvendigvis svekker oss og gjør oss sykere. For meg meg er det presis omvendt. Det gir kraft og energi å føle at man kan bidra til fellesskapet. Vi er alle forskjellige og må finne vår egen veg. Kanskje noen føler seg mer sliten av å være aktiv i ME saken, mens noen annen får kraft av det. Vi er forskjellige og det blir feil å generalisere.
Det å få aha opplevelser blir veldig befriende. Jeg begynner å se min sykdomshistorie fra nye synsvinkler. Når man står fast i livet, da er det oftest mer som man trenger å se og forstå. Det er det her som ME foreningen og forskerne arbeider mot. Det gjør ikke de som tror seg å sitte på hele sannheten. Når jeg for eksempel leser om de personer som går i behandling hos professor De Meirleir og på Lillestrøm Helseklinkk og hva prøver har vist for resultat som medførte god behandling, da får jeg tanker. Da tenker jeg at det offentlige helsevesendet ikke har satset nok på diagnostikk og utredninger. Det kan ikke være lett å være lege når de ikke har tilstrekkelig tilgang til diagnostiske verktøy, som gir grunn for en god behandling. Samtidlig krever samfunnet at de syke skal komme tilbaks i arbeide så raskt som  mulig. Helsevesendet skal reprodusere arbeidskraft, men får ikke de grunnleggende verktøyene til å gjøre akkurat det. I steden vil man ha inn syke mennesker tilbaks til arbeidsplassene. Det kan vel ikke være noe bra for arbeidsgiver og arbeidstakere. En arbeidsgiver vil ha friske folk og forventer seg at samfunnet stiller opp med det. Det er med andre ord god samfunnsøkonomi å satse penger på forskning, diagnostikk og behandling. For privatpersoner er det også god økonomi fordi det er meget dårlig økonomi å være langtidssyk. Jeg hadde for eksempel hatt mye bedre økonomi om jeg hadde vært i jobb og fått brukt min psykologutdannelse til nytte for andre som også trengs å reproduseres tilbaks til jobb.
Den svenske legen Jerzy Einhorn sa for noen år siden da det svenske helsevesendet gjorde mye besparinger og nedbemannet stort, at det kan bli slik at helsepersonalet blir så stresset og presset at man etter hvert ser pasientene som en belastning. Einhorn var kjent for å være veldig klok. Når jeg hører og leser om ME sykes opplevelser om hvordan de føler seg møtt eller ikke møtt i helsevesendet, da lurer jeg på om Einhorns ord lever i praksis. Leger står idag i en kryssild der de har et medisinsk ansvar for sine pasienter som de ønsker å hjelpe. Samtidlig står de i samfunnets krav om å ikke sykemelde for mange og for lenge, samtidlig som de ikke  alle de diagnostiske instrument som som skulle kunne hjelpe folk å bli friskere. Samfunnet krever mer og mer av mennesker, som sliter mer og mer, og nå mener jeg at det er tid respektere og akseptere legers kompetanse og kunnskapsnivå. De trenger også støtte i å ta inn internasjonell forskning. Det er ikke lett å stå i den pressen som de står i hver arbeidsdag, og samtidlig oppdatere seg i all ny forskning på alle sykdommer. Det er ikke rart at det på mange sted gror fordommer som det gjør idag. Pasienten kan oppleves som en belastning når det egentlig er legers arbeidssituasjon som ikke alltid er holdbar. Når arbeidssituasjonen ikke er bra så ønsker man som helsepersonell at pasientene ikke skal lide. Sannheten er at pasienter ser mer enn helsepersonell ønsker å tro. Når samfunnet ikke lengre respekterer legers kompetanse, da går det på sikt ut øver pasientsikkerheten. Hvis det går ut over pasientsikkerheten, hva gjør det da med folkehelsen?

Når dum og makt gifter seg!

I min forrige bloggpost kom det igang en interessant diskusjon om Tålmodighet, hvordan det er å være langtidssyk i vårt samfunn, i helsevesendet og i takt med NAV. Det er ikke få som er traumatisert av sykdom og som blir mer traumatisert i vårt helse og trygde system. Vi lever en tid da ytre verdier, perfekt design, quick fix, og penger har blitt viktigere til priset for natur og mennesker. Når vi mister kontakten med den menneskelige naturen og prøver å overkjøre den, da er det ikke rart om allmentilstanden hos folk blir svekket, og flere blir syke. Når regler og idealer går for langt fra den menneskelige naturen, da er det ikke rart at mennesker kommer mer og mer i ubalanse. Det brukes mye fine ord blant politikere og andre når det diskuteres inkludering, mangfold og restarbeidsevne. Når alle syke skal passe inn i et trangssynt system som ikke er tilpasset "mangfoldet" da er det fler og fler som farer ille i systemet. Det blir for meg helt feil når en individ må søke privat psykologhjelp for å overleve i attføringssystemet, eller en annen som har allvarlige psykiske problemer begynner å tenke over hvor bra en krok skal sitte i taket for å kunne henge seg. Helsevesendet og trygdesystemet skal reproduseres arbeidskraft, men om individer traumatiseres i et stivt og trangsynt system, hvor er vi da. De som arbeider på NAV har strikte regler som de må følge. Jeg har en bilde at de gjør så godt de kan. Likevel blir det feil for mange syke. Hvor er logikken i det her.

I mitt forrige inlegg fikk jeg en god kommentar fra en person som kaller seg for Bambi. For meg ser det ut til at hun har reflektert lenge over vårt system rundt Arbeidsavklaringspenger.
Les selv: "Ja, arbeidsmoralen er sterkt forankret i mange av oss. Det utgjør stor del av vår identitet. Vi er det vi gjør/ arbeider med. Derfor blir det en ytterligere belasting, i tillegg til å håndtere sykdom, at man skal føle seg presset på å være virksom i arbeidslivet og pliktfullt utøve sin samfunnstjeneste.

Jeg tenker at systemet AAP på mange måter er et feilgrep. I alle fall for de som er så syke at de ikke er i stand til å arbeide (for kortere eller lengre tid).
Når man er langtidssyk og uten arbeidsevne så skal man ikke stå i NAV sitt system som frisk og arbeidssøkende og sende meldekort hver 14 dag? Hallo, det er jo bakvendtland!!!
Hadde man i det minste kalt det avklaringspenger (!) dessuten skulle heltidssyke vært fritatt fra å sende meldekort. Først når det er aktuelt å tenke opptrapping av jobb eller aktivitet kan man tenke på det.
Jeg synes det er helt absurd at jeg står registrert som frisk og arbeidssøkende, når leger har erklært meg 100% midlertidig arbeidsufør...
Språket gjør noe med oss. NAV har ikke språk for sykdom. Vi blir redusert til en arbeidsevne / restarbeidsevne. Det er et tørt og upersonlig språk og språkets kraft virker dessverre inn på oss syke mennesker, vi er jo sårbare.
Hørte forresten om en lege med cancer som utviklet langvarig fatigue i etterkant av cellegiftbehandling . Hun var ikke klar for å arbeie men NAV ville ha henne på arbeidsutprøving og foreslo hun kunne arbeide som sentralborddame (?). Har hørt om lign historier. En direktør som hadde gjennomgått hjertetransplantasjon kunne begynne å selge doruller. 20 % Høyt utdannende mennesker som ikke kan utøve sitt yrke pga av sykdom skal utprøve sin arbeidsevne på fretex, ol.
Er ikke dette krenkende, så vet ikke jeg! Hvordan hadde politikerne, f.eks Stoltenberg , hvis han ble langtidssjuk, likt å bli beordret til Fretex på arbeidsutprøving?
Nå skal jeg ikke svartmale totalt, vet at det er langt mer nyansert, men dette er virkeligheten til svært mange... Og det er skremmende!"
Ja det er virkelig skremmende! Vart er vi på veg? Jeg vit om en mann som hadde alvorlige hjerteproblemer, så pass at han hadde vært hjerteoperert. Han ble ble plassert på en arbeidsutprøving der han fikk bære betong. Han hadde i alle år arbeidet hardt, tatt mye ansvar, og når han sen ble alvorlig syk, ble han helt overkjørt. Det er mange som ikke tørr å protestere mot NAV systemet, eller ikke når frem med sine protester fordi NAV har makt. Man biter heller ikke den hånd som føder en. Vi har alle regninger som skal betale, og de fleste av oss er oppdratt med at vi skal gjøre rett for oss.
De her krenkelsene er absolutt ikke helsefremmende. Kanskje det er tid for samfunnet og staten å ta til seg ny forskning som lærer oss hva som er helsefremmende. Det kan ikke være lett heller for de som arbeider i våre trygdesystemer og som ser hvordan det ser ut. Da går man næmlig imot sine egne verdier og trykker ned seg selv.
Bambi har også en viktig poeng når hun tar opp at det er et merkelig system når langtidssyke uten arbeidsevne registreres som friske og arbeidssøkende. Hva blir det for statistikk av det? Og hva er budskapet?
Jeg har pratet med leger og psykologer som er meget frustrert over det stive system vi har idag. Det er ikke rart det når hele behandlingen rammes, og at pasientene sliter enda mer vondt.
Jeg har fått god forståelse fra NAV. Men de har å følge reglene. AAP forlenges et år om gangen, og nå er jeg inne på å forlenge AAP. Selv om jeg vit at jeg har forståelse på NAV, så stresser det meg likevel at jeg snart har et møte med saksbehandleren på NAV. Når jeg tenker på det blir blant annet nakkemusklerne stivere. Det er samme muskler som fysioterapeuten hjelper meg å løse opp. Det er ikke helt helsefremmende med andre ord, ikke heller for meg.
Jeg mener at mye ansvar ligger på politikernivå. Det er på den nivå man bestemmer de regler som NAV skal følge. Det er de som burde stå til svars for den situasjon som syke mennesker står i. Vi er mange som med glede skal ta frem informasjon som kan gi dem et bedre beslutningsunderlag.
Det her handler om menneskesyn og menneskeverdi. Hva er viktig  i livet? Hva er det for samfunn vi ønsker å ha? Tenk på at hvem som helst kan bli syk eller funksjonshemmet, til og med du!
Så jeg håper derfor at "dum og makt" ikke har et katolskt ektenskap, men at de to går å separere.

Det er ingen selvfølge.

Jeg leste en kronikk i den svenske avisen Expressen der journalisten Britta Svensson reflekterer rundt Jens Stoltenbergs sin tale på minnes seremonien 21/8. Hun mener at Stoltenberg taler på en måte som hun ikke har sett i  Sverige selv om det også har skjedd katastrofer der. Hun taler om trøstens ord, og at Stoltenberg tørr å si at nordmennene er et stort folk.

"Hur visste norrmännen hur de skulle hantera en så ofattbar tragedi?

Statsminister Jens Stoltenbergs tal efter de 77 bilderna är som en dikt. Korta, tunga rader av ord fyllda av betydelse.
"I dag stannar vi tiden för att minnas de döda", börjar han.
Sen tar det honom sju korta rader att bekräfta alla som tillsammans "vunnit över hatet". Först de anhöriga till de döda, och de överlevande som "inte blir kvitt bilderna, ljuden och lukterna från den svarta fredagen".
Sen räddningstjänsten och sjukvården.
Norska folket tackar han så här:
"Varje ljus har värmt
Varje tanke har tröstat
Varje ros har gett hopp"
Jag tänker på de få gånger jag hört en riktigt bra predikan. De har också innehållit väldigt få ord.
"Vi är ett litet land. Men ett stort folk", säger Stoltenberg."

Hun spør om noen svensk politiker kunne si noe slikt. Det har skjedd en del tragedier i Sverige de seneste årene, og hun har ikke hørt noen politiker prøve å si noe til noe til trøst.
Hun avslutter kronikken med å si: "Stoltenberg hade förstås ord för det man ska göra i stället. Det måste tas på norska:

"Du kan hjelpe.
Bak en kake. Inviter på kaffe. Gå tur sammen.
En større gave enn godhet finnes ikke."
Orden slog rakt ner i mig när jag hörde dem. De var självklara, och sen försvann de. Kunde man verkligen säga detta med att ta en promenad tillsammans med bara tre ord på norska?
Jo, man kan det, på detta världens mest bergfasta språk. Som hugget i fjället. Inget onödigt tjafs.
Gå tur sammen.
Gå bredvid en medmänniska som behöver dig.
Norrmännen bekämpar ondskan genom att stå fast vid vilka de är. Vad har vi att komma med?
Jag vill vara lika stolt över att vara svensk. Vi är också ett litet land, men är vi ett stort folk? Vågar vi vara det?"

Jeg mener at Jens har gjort et meget godt arbeide etter den 22/7, og at det ikke er en selvfølge at andre politikere kunne gjort et like bra arbeide. Det betyr ikke at jeg synes at Jens er bedre enn noen andre, men mer at vi alle har gjort forskjellige livsreiser og lært oss forskjellige ting på vegen.
Det er ikke mye som jeg vit om Jens, fordi jeg kjenner ham ikke personligen. Det jeg vit er at hans far var en stor politiker, og jeg kan tenke meg at Jens gjennom hele sitt liv har truffet mange spennende mennesker som kan ha lært ham mye. Det er de erfaringer som vi møter som former oss. De erfaringer som former oss på dypet er blant annet de smertefulle. Jeg har i mitt arbeidet mye med livsdypet og smerter. Jeg har snakket med familiemedlemmer til stoffmisbrukere. Jeg har snakket med søsken til stoffmisbrukere. Jeg har møtt stoffmisbrukere og eks stoffmisbrukere. Det er helt tydelig at også familiemedlemmer til stoffmisbrukere har det veldig vondt og at det er en hard visdomsreise. Jens har en søster som har stått frem på tv med sine problemer med stoff. Jeg er ikke i tvil om at det har vært tøffe år for familien Stoltenberg. Kanskje Jens har møtt sin søsters venner som også har slitt med stoff misbruk. Når det handler om å lære seg mere om livsdypet og om hva som er viktig i livet, kan det her være hardt men samtidlig lærerikt. Det er i de vanskeligste tider som vi ser hva som er viktig i livet og hva som skal til for å gi noen trøst og varme. Er det noen som kan hjelpe oss med det da er det blant annet stoffmisbrukere.

Jens har naturligvis mange personer omkring seg som støtter ham og som kan gi vegledning når det trengs, og det fikk han sikkert også i den her situasjonen. Men du kan ikke gi noe som du aldri har fått. Du kan ikke gi noe som du aldri har lært deg.
Jeg har på internet lest at folk har ment at Jens kun har gjort jobben sin, og at andre kunne ha gjort et likebra arbeide. Det er kanskje mulig det, men det hadde ikke vært på samme måte fordi det livs bagasje vi alle bærer på ikke er det samme.
Det er også lov å føle takknæmlighet og empati for en politiker som har gjort jobben sin. Det er ikke alle som har den psykiske styrken for å gjøre det. Han skulle selv ha vært en av ofrene. Han er selv i sorg.
Jeg har i alle de år jeg har arbeidet i helsevesendet lært meg at det ikke er en selvfølge å orke med store belastninger.
Jens har vært en stor samlende kraft! Vi får holde håpets lys tent og håpe at ingen annen politiker må kjenne på om egen styrke holder i katastrofale tider som nå Jens har gjort.

Realitetene kring sorg og krise.

Jeg leste et interessant innlegg hos bloggeren SerendipityCat om sorg og sykemelding. Det her innlegget var også på vgnett sin forside igår og idag, dermed har det kommet noen gode kommentarer. Innlegget handler om en artikkel i Aftenposten igår som handlet om sykemeldinger for de som er i sorg etter Utøya massakeren og de som har barn og ungdomer som overlevde Utøya katastrofen. De har juridiskt sett ikke rett på sykemelding selv om de har store vansker med å møte hverdagen. Sorg er en del av livet og ses ikke som e sykdom. Når fastlegene møter en pasient som vurderes ikke å være arbeidsfør på grunn av sorg må de derfor jukse og å skrive en annen diagnose. Da følger de ikke retningslinjene fra Helsedirektoratet og NAV.
"- Beskjeden fra Nav til sønderknuste pårørende er at jobben skal de mestre så lenge de ikke er syke. Dette er riktig i henhold til norsk regelverk, men virkeligheten er ikke slik, påpeker Laudal."
Det her leder til i det i realiteten kommer å diagnostiseres mere med psykiatriske diagnoser, noe som dessverre kan bli et problem hvis noen for eksempel tenker å skaffe seg en helseforsikring. Da kan det være problem med en psykiatrisk diagnose. Det diskuteres internasjonalt om sorg skal bli en egen diagnose, forteller Laudal i artikkelen.


Jeg har noen refleksjoner kring sorg, krise og sykemelding. For det første tenker jeg at foreldrer til overlevere fra Utøya ikke er i sorg, men trolig i krise.Sorgen kan ramme så forskjellig og det finns mange forskjelllige typer av reaksjoner og måter å reagere. Den her sorgen etter ungdomene som døde på Utøya har en ekstra besk krydde da vi vet at de levde i skrekk de siste minuttene i sitt liv. Det må gjøre noe med de sørgende. Sorg kan være så mye, men når det lades med et slikt traume får man tenke seg at det blir ekstra vondt for de etterlatte. Når sorgen er ekstra tung med sterke følelser da sliter man også fysisk.
Hvis man i den akutte sorgen skulle gjennomgå en neuro-psykologisk utredning, så skulle man trolig finne svekkede resultater på konsentrasjon og oppmerksomhet, særlig om testet går over tid. Bilkjørning og arbeide som krever konsentrasjon blir problematisk. Jeg hadde en føre dette klasskamerat som dog i en arbeidsplass ulykke når han hadde en stor akutt sorg. Jeg skulle ikke vilje ha en kirurg som strider med en akutt sorg og konsentrasjonsvansker.


Det er naturligtvis forskjell mellom hva typer arbeider man har. En skogsarbeider får mye tid å tenke og å kjenne. En snekker kanskje kan banke av seg sin fortvilelse på jobb.

En sykepleier blir en belastning på sin arbeide hvis han eller hun gråter på jobb, like så andre som har med folk å gjøre. Da er man en belastning for både pasienter, arbeidsgiver og eventuelle kunder. Hvis lovgivninger ikke er forenlig med den praktiske virkeligheten, da står legen fremdeles med det medisinske ansvaret for pasienten, og for tredje mann. Tenk en busssjauffør og togfører som er i en akutt sorg og har alvorlige oppmerksomhets og konsentrasjonsproblemer. Konsekvensene kan i værste fall bli alvorlige. Legerne står i en virkelighet som vi andre må ta på alvor.
Når det handler om psykiske reaksjoner og psykiske lidelser trenger vi nok en oppdatering om hva det er. Hvis folk er på arbeide for tidlig og dermed legger lokket på og kapsler inn sorgen, da er risikoen på sikt at det leder til en faktisk depresjon og da kan det være tyngre problem som kommer i dagen. Derfor er det bedre å ta tak i problemet så tidlig som mulig.
Når en person som er mitt oppe i en akutt sorg, og ikke minst under slike traumatiske omstendigheter, kommer opp i en enda mere belastende situasjon når de er svekket, da risikerer vi at traumaet blir større enn hva det hadde behøvt å bli. Det kan på sikt bli dyrere for samfunnet. Så selv om det er normalt med en sorg, så spiller det en stor rolle hvordan vi lever gjennom den og hvilken støtte vi får når livet stilles på spissen.


Det er viktig å ta i en krise så raskt som mulig. Da hinner ting ikke sette seg fast, som ellers kan bli risikoen. Det gjelder ikke alle men noen. Hvem denne noen er ikke lett å vite på forhånd. Hvis man kapsler inn sorgen risikerer man å bli deprimert senere. Hvordan man bearbeider sin sorg er veldig individuelt og det finns ikke bare en veg. Hvordan en sorg slår, avhenger også om man har tunge erfaringer fra før. Da blir det en overdeterminert krise, som slår hardere, fordi det ene legges til det andre. Hvis man ikke får rett støtte, kan det her også lede til en depresjon. Man kan tale om en frusen sorg, hvis man prøver å fortsette livet for raskt og å legger lokket på.
Nå er det mange som lever i stress idag, og er man sliten allerede før er det lett å bli syk på andre måter, for eksempel deprimert, eller en hjerte infarkt.
Det er normalt å reagere på livet, sen avhenger det mye på omstendighetene hvordan fortsettelsen blir.
Jo større trauma, desto større belastning på kroppen. Livsstilen, for eksempel maten er viktigere enn man tror. Det er lett å spise feil når vi sliter og det belaster kroppen enda mere. Ved sterk sorg påvirkes hele allmenntilstanden i kroppen, og vi blir ekstra sårbare.
Nå skal vi være glade for at gjærningsmannen er tatt, ellers hadde belastningen vært større. Jeg tenker på en Skåne familie som fikk vente i 15 år før murderen til deres 10-årige datter ble tatt.
Legen sitter i en situasjon der han eller hun virkelig må ta seg tid å lytte på sin pasient. Jeg tenker at arbeidsgiveren er veldig viktig også både for å tilrettelegge hvis det er mulig eller å si at her trengs det nok en sykemelding.
Det er viktig å få hjelp tidlig hvis man trenger det, og det er det mest samfunnsøkonomiske på sikt.


Det blir mye mere vanskelig å behandle når ting får holde på for lenge. Da kan man glemme quick fix løsninger. For en del år siden arbeidet jeg vegg i vegg med en psykolog som var spesialist i kognitiv atferdsterapi. Hun akkurat som jeg hadde både langtids og korttidsbehandlinger. Hun underviste også på universitetsnivå, med andre ord kjent for å være veldig flink. Ikke heller kognitiv terapi er en quick fix når det handler om sammensatte problemer.
Det her er noe legerne vet, og de tar både et medisinsk ansvar og et samfunnsansvar når de ser etter hele bildet.
Det er helt naturlig at de reagerer på regelverket! Skulle bare mangle!
I 90-årene arbeidet jeg et par år på psykiatrisk poliklinikk i Skarabogs læn i Sverige. For å spare penger hadde man gjort en stor omorganisering med å plukke opp psykologer og psykiatriske sykepleiere, i første linien, til psykiatrien, samtidlig som man plaserte ut all psykiatrisk personal i små kommunene. Det ble besluttet at primærlegene skulle ta seg av krisepasientene, samtidlig som de ble av med psykolog og psykiatrisk sykepleier. Krisepasientene kom i klemme, da primærleger har mange pasienter som trenger deres hjelp. I psykiatrien skulle vi behandle pasienter med psykiatriske lidelser, og de skulle få en rask time. Vi hadde mange etiske diskusjoner om de krisepasienter som muligens kom å trenge mere hjelp hos oss. Hadde vi virkelig moralisk rett til å nekte pasientene time selv om politikkene hadde besluttet noe annet?Skulle man vente med å gi dem time til de ble mye dårligere, og dermed vanskeligere å behandle?
Man visste internasjonalt at jo tidligere en pasient fikk hjelp, desto raskere kunne de være på beinen igjen.

(Det var i en periode når man også startet kriseteam som behandlet ungdomer i hjemmet, sammen med familjen. På den måten skulle man få ned antallet nyinsjuknede psykosepasienter. Alle krisepasienter ble ikke psykotiske, men noen som var i risiko situasjonen kunne komme i balanse igjen. Hva gjelder medisinering fikk de først muligens endast insomningstabletter. Sømnen er viktig for å komme i balanse igjen.)
Man visste allerede i 90-årene, og sikkert før det, at det lønner seg økonomisk å hjelpe en person så raskt som mulig.
Når det gjelder overleverne fra Utøya ser det ut til at de får god hjelp. Det finns mye kunnskaper om det i Norge i hvert fall. Vi får se hvordan det blir på lengre sikt hva som skjer.
Når det er sagt så er det høy tid å gjøre opp med det stigma som finns rundt psykiatriske diagnoser. Det er som om en psykisk diagnose er sammenkopplet med blant annet inbilning, andre mindre hyggelige fordommer. Den som er rammet psykiskt er også plaget fysisk på mange måter. I alle de år jeg arbeidet i psykiatrien møtte jeg mange kloke og vise mennesker, selv om de var sårbare på andre måter. Det er mye som vi må gjøre opp med.

Det er ikke lenge siden folket sto sammen mot vold og før kjærlighet. Nå etterpå får vi se om den kjærlighetsytringen har en tyngde, eller om det bare er tomme ord! Får de pårørende den kjærlighet og støtte som de trenger? Hva er det for samfunn vi vil ha?

Brobygging

Det snakkes mye om å ha et samfunn der vi holder sammen idag. Og samholdet har vært godt de seneste dagerne. Jeg har snakket med innvandrer som nå føler seg lettet over at de ikke var en muslim som gjorde det her angrepet på norsk demokrati. De er forferdet over det som har skjedd. Hvordan kan noen skyte ungdomer, barn?
Norske muslimer var redd for at det skulle vise seg at terroristen var en galen muslim. Da tror de at det skulle være store problemer. De opplevde at det ble en hets mot muslimer bare en time etter bomben small. I Oslos gater ble muslimer hetset fordi de var den de var. Alt det stoppet opp når det viste seg at massmorderen var nordmann.
I stedet ble det en katastrof som berørte alle. De som døde var av forskjellige nasjonaliteter, og sorgen ble felles.
Hvor fikk ABB inspirasjon til sin forferdelige menneskesyn og sine handlinger?
Hvordan ser man på muslimer i Norge? Det er en del grums å finne, ikke minst på internet. Det kommer i dagerne frem muslimhets på blant annet internet og man lurer på hvis det finns fler ABB der ute som er kapabel til det samme som skjedde for en uke siden. Jeg ser at svenske aviser lurer på det samme.

Dialogen mellom kulturer er veldig viktig, der man kan uttrykke hva man føler for hverandre og samtidlig høre hvordan man selv oppleves. Jeg fann en slik blogg den her uken der forskjellige personer hadde en diskusjon rundt de her spørsmålen. Hennes nickname er Brobyggern . Hun er urprungligen fra Iran, og har i sin blogg skrevet hvordan hun har opplevd den seneste uken. Kommentarfeltet viser en debatt som trengs. Vi trenger å lære av hverandre og om hverandre for å fortsette leve sammen i fredlige tilstander. Det er når vi ikke snakker med hverandre og er interesserte av hverandre som grumset vokser. Vi trenger å spørre hverandre "Folk sier det og det. Hvordan er det egentlig?" Hva synes du?
Man får interessante svar.
Jeg har ved et flertall tilfeller snakket om terrorisme med mine tyrkiske venner. Det har lært meg deres syn på selmordsbombere og terrorisme. De ønsker like lite som vi å assosieres med terrorisme! De mener at man må være syk i hodet hvis man blir selvmordsbombere eller annen type av terrorist. De tenker at det finns bakmenn som lyver om koranen og hjernevasker ungdomer til terror. Noen sier at terroristen ikke har noe eget liv og derfor vil ødelegge for dem som har et liv. Noen sier at Islam er for friske mennesker, ikke syke. Jeg har snakket med kurder som har samme tanker. De sier at de er sinte på de land som sponsrer terrorister med våpen og penger. Jeg har truffet iranere som sier at religion kan være meget farligt.
Jeg tenker at ideologier og religion kan være farlig hvis man ikke ser opp. Når man tenker at sin egen gruppe er bedre og former enn de som er utenfor, da kan vi ha begynnelsen på noe riktig farlig.
En sterkt troende eldre mann som vi kjenner i Tyrkia sier at vi må se er for menneskeheten og å handle deretter. Å døde og å traumatisere mennesker er ikke riktig. Det skader menneskeheten, sier han. Vi skal åpne våre hjerter, og hjelpe hverandre og å ta vare på naturen, sier han. Vi er kommer alle fra Adam og Eva og er derfor alle slekt med hverandre.
Det her påminner meg om hva jeg har lært meg om hva ursprungelige amerikaner står for. We are all related!
Den nyåndelige bevegelsen står for det samme.
Vi må se hva vi har felles mellom folkene. Det er der vi må begynne. Vi har allerede mange brobyggere og trenger enda flere. For barna sin skyld!

Det er tid for å gå langsomt, være der vi er og å tenke nøye!

Hele Norge er i sorg, også Hamar!

Det har vært en tung uke, og mange smertefylte bilder og fortellinger. Hele landet har vært i sjokk og sorg. Det har også påvirket meg, og jeg har vært sliten av alle opplevelser. For å få mere energi hat jeg valgt å se filmer og å lest bøker som har handlet om kjærlighet. Det har hjulpet meg å slappe av og å få mere energi til å følge med på nyhetene. Hele verden følger med på hva som skjer i Norge. Våre tyrkiske venner har kontaktet oss og vist at de bryr seg. Ingen kan begripe hvordan noen kan planere og henrette barn på et barneleir. Jeg snakket med en indian idag som ikke heller kan forstå hvordan man kan fullføre noe slikt. Murderen kan ikke ha noe hjerte!



Det er ikke den første gang som jeg har møtt ondskapen. Hva er det som gjør at en person velger å gå over grensen? Det pleier å være traumer og alvorlige forsømmelser i bakgrunnen, men det er ikke hele forklaringen. Det er mange som har vært gjennom traumer, men som velger kjærlighetens veg. Noen velger ondskapens veg og velger å tråkke over en grense. De går over den grensen som handler om å drepe. Det er ikke lett å forstå meningen med en slik handling, ettersom vi ikke deler den meningen.Når vi ikke deler den meningen, da  blir den meningsløs for oss. Ikke desto mindre må vi lære av det her for fremtiden.
Det er mange som har reagert med sinne og hat. Jeg kan skjønne det, fordi jeg har også vært der. For flere år siden ble en 10-årig jente i Sverige, Helen, kidnappet, grovt mishandlet voldtatt og murdet. Hun levde i flere dager, men fikk ikke mat og drikke. Det traumatiserte et helt samfunn, ja hele Sverige ble rystet. Jeg var så forbannet når jeg tenkte på hva den her onde mannen hadde gjort med Helen. Jeg fantaserte om at han fikk smake på en liknende behandling selv. Samtidlig var jeg meget redd. Han var ute noen sted og vi visste ikke hvor.
Når vi er med om forderdelige ting, så får vi veldig sterke sterke reaksjoner selv. Jo mer hat og raseri, som voldsmannen har vist mot sitt offer, desto sterkere reaksjoner blir det hos den som betrakter. Kanskje er det våre speilneuroner som er med her. Det er dem som hjelper oss med empati og sosiale kompetanse. Man kan også snakke om en projektiv interaksjon, det vill si en interaktivt tvingende reaksjon.
Det påvirker oss når andre lider. Det berører oss! Vi lever ikke i et vakum.
Det har vi tydelig vært vitne til den seneste uken. På mandagen var det fantastiske rosentog i hele Norge. Jeg såg på tv og såg et Oslo som jeg ikke tidligere sett. Det var roser, varme og kjærlighet og så fine taler. Folkesjelen har fått et styggt sår, og den trenger mye kjærlighet. Den her kjærligheten produseres i våre egne hjerter! Når så mange hjerter samles, bilder vi et stort kraftsenter! Kjærligheten er det store kraftsenteret som starter helbredelse i våre hjerter. Det er det her som healing egentlig handler om!
Vi er heldige som akkurat nå har Jens Stoltenberg som statsminister. Han har vært en god samlende kraft, som har hjulpet oss å sette et konstruktivt mål og satt ord på hvordan vi skal begynne helbredelsesprosessen. Det at han har satt ord på ting er veldig viktig, for å løse opp sjokken og å være i sorgen. Det at han har oppmuntret til fysisk kontakt er også veldig viktig. Det hjelper oss til trøst på ikke verbale nivåer. Fysisk kontakt frisetter velvære hormoner som hjelper oss til å slappe av og å være i oss selv. All den fine musikken når oss på både verbal og ikke verbal nivå. Vi har en statsminister som har kontakt med både hjerne, hjerte og mage.
Norge har også en klok konge og en klok kronprins. Deres taler har også vært veldig viktige, og trøstende. Det må ha vært veldigt vondt for Mette Marit med tanke på at hennes stebror er drept, og hennes stenevø har opplevd helvetet på Utøya. Samtidlig har hun hatt offentlige oppdrag mitt i alt.
Det gjør vondt å tenke på hvordan de hadde det på Utøya. Det er rett og slett hjerteskjærende!

For noen år siden traff jeg en dame som hadde overlevd Auschwitz. Hun sa at det er kjærligheten som overvinner ondskapen! Norge har begynnt veldig bra, og det skal vi fortsette med. Vi fortsetter å følge kjærlighetens prinsipp, ikke bare for å motvirke ondskapen, men fordi vi ærer livet. Barnen er fremtiden!
For deres skyld ærer vi livet og kjærligheten! Vi skal tenke nøye gjennom hva vi ønsker at de skal tenke om våre valg idag. Hva ønsker vi at de skal tenke på oss i fremtiden, og det arv vi gir dem?

Hva er det som gjør at folk tar det som en selvfølge at vi og andre skal være arbeidsføre hele livet?

Jeg har nå kommet hjem fra 1,5 uke i Tyrkia. Det var en deilig tid med mye god sol, varmt vann i poolen, god mat, gode venner, og litt shopping. (Sommerklær) Jeg lekte litt med en 1-årig tyrkisk "prinsesse", og hun var en god hjelp til å bare være hær og nå. Til tross at jeg hadde hodepine hver dag i varierende grad, så koste jeg meg. Jeg er hellre i solen enn i det styrtregn som har vært her hjemme. Da får jeg heller mørkelegge soverummet, når migrenen blir for stor.
Badevannet holdt nok omtrent 30 grader de siste dagene. Jeg hadde litt vanngymnasikk i vannet, men brydde meg ikke om å telle meter som jeg svømmet. Jeg lyttet hellre på kroppen og nøt vannet. Det går an å bevege seg uten å tenke på prestasjon. Når vi lytter for mye på våre tanker kan det raskt glemmes å lytte på kroppen. Jeg liker å bevege meg litt, men liker dårlig å kollapse når jeg har gjort for mye. Når jeg var i Tyrkia i november, da prøvde jeg å ta en spasertur 1 time per dag. Jeg prøver iblant grenser for å se hva jeg tåler, og den gangen ble det for mye. Jeg fikk holde meg i leiligheten i noen dager. Min tyrkiske venninne ble urolig fordi hun ikke hadde sett meg på noen dager, så en dag ringte hun på døren for å høre om jeg hadde det bra. Hun er veldig søt! De neste dagerne såg jeg til å få bilskjuts hjem når jeg vært å handlet mat. Det måtte jeg ordne. Sult er en god drivkraft til å komme seg iveg, hehe!
Når jeg er så langt hjemmefra så har man tid og rom til å reflektere.
Jeg lurer på hvorfor rike land som Sverige og Norge ikke tar de langtidssykemeldte mer på alvor! At Tyrkia har problem er lett å se. Der hjelper folk hverandre når de har kommet i nød, hvis de har økonomisk mulighet til det. Jo mere jeg kommer inn i det tyrkiske miljøet desto mere seg jeg den delen. Tyrkerne er varme mennesker, men de sliter hardt. Det er ikke en selvfølge å ha råd med fasttelefon, internet, bil, spise kjøtt, ha råd å gå til legen og så videre.
I Skandinavien har vi aldrig hatt det så bra som nå! Hva er det med oss når samfunnet ikke kan ta langtidssykemeldte mere på alvor? Hvordan er temperaturen i vår kultur? Hvis det er varmt eller kalt, det avhenger av oss selv.
Vi er individer, men også en del av famlien, gruppen, samfunnet. Alle deler påvirker oss og vi påvirker delerne til en helhet.

Hvor vi enn bor og hvem vi enn er så trenger vi håp, ikke minst i vanskelige tider. Det samme er å ha en god forklaringsmodell å lute seg til. Det er viktig å har en tro på at det går bra, en tro på at man kan. Da jeg var på mitt dårligste var jeg full av tvil, og redd for å bli dårligere. Men jeg har en tro på at det finns en høyere kraft, noe som er større enn oss. Jeg tok meg tid å dyrke gledesmuskelen, å samle på gode minner. Det finns et ord som jeg savner i debatter om sykdommer og traumer og det er forsoning! Det er hardt å forsone seg med sin skjebne og sitt liv, men det underletter for å få en indre ro. Vi har ansvar for våre liv. Det er sant. Men vi styr ikke alt! (Hvis du tror på reinkarnation så tenker du kanskje slik. ) Det snakkes mye om hvor viktig det er å tilgi. Jeg tror det er bra for en hvis man kan det i betydning å gi slipp. Det jeg ønsker å advare for er å tilgi før man er moden for det. Det som da skjer er at man trykker ned seg selv, og man sliter enda mer! Det setter igang slitsomme og stressige prosesser hos individen, og kommer opp til overflaten før eller senere med store selvbebreidelser. Det er viktig å la indre prosess være indre prosess. Når tiden er inne for det ene eller det andre, det vet vi når vi er der. Da er det også en balanse mellom hode og øvrig kropp.

Det er ikke alt vi velger i livet. Ting blir oss tildelt, og vårt arbeide blir å prosesse mot forsoning. Det er et arbeide, men viktig. Når vi strider mot livet, da sliter vi enn mer. Det finns ting som er helt forferdelige å forsone seg med, for eksempel når et barn dør i kreft. Da handler forsoningsarbeidet om at ting også tar tid. Det er mye vi må forsone oss med i livet, det går ikke alltid på rels, selv om vi ønsker at det er slik.
Hva er det med oss som gjør at vi forventer at vi og andre skal være friske og arbeidsføre hele livet? Det er jo ikke realitiskt og jeg mener at det er naivt. Kroppen er et fininstilt kaossystem og er det rart om den kommer i ubalanse? Vi lever også i en miljø med mer og mer kjemiske stoffer, junk-food og så videre. Vi lever i et samfunn med mer stress der vi har mindre og mindre tid med hverandre. Hvordan kan det da være forbausende at vi har langtidssykemeldte?
Hva er det som gjør at så mange tror på enkle løsninger når samfunnet og mennesket er så komplekst?
Det er noe som skurrer her!

John Lennon sjøng at "Life is what happens,  while you make other plans." Det kan jeg skrive under på er også min livserfaring, eller hva sier du?
Jeg valgte ikke å bli vitne til en barnekidnapping, som ble et barnemord som rystet hele Sverige i flere år fremad. Jeg var bare ute på en spasertur. Jeg valgte ikke å få et sjokktrauma som på sikt også skulle ramme også min fysiske helse i fremtiden, men det er det som jeg fikk. Alle de som har opplevd krigen, har heller ikke valgt å betale med helsen. Jeg valgte heller ikke å slå meg i hodet så at jeg fikk en nakkeskade. De som döde av svineinfluensa hadde heller ikke bett om det. Det alvorlig syke i ME har heller ikke bett om det. Hvem er som kan tenke seg å ligge i et mörkt rum i lange tider. Hvilket barn velger å ligge i et mörkt rum i lange tider för å leke med andre barn?

Jeg var i 90-årene på en konferense i Stockholm, der vi fikk läre oss mere om psykologiske tester. Jeg er psykolog. Der var en psykolog som fortalte om sitt arbeide på en barnhabiliteringsklinikk. Hun sa at etter de hadde gjort om avdelningen fra behandlingsavdelning til utredningsavdelning, så hadde de fått bedre behandlingsresultat!!!

Utredning og diagnostikk er grunden til et godt behandlingsresultat. Det vet vi! Det bekymrer meg når ME syke blir plassert i et område og at det psykiske får en slik slagside. Hvis man tenker seg en egen foretakere kjører rovdrift på kroppen sin og får en hjerteinfarkt, da vet vi at det finns både psykologiske og sosiale faktorer. Likefullt behandler vi hjerteinnfarkten, med medisinsk behandling. Når jeg i begynnelsen av 90-årene ble bitt av en flått, og fikk en betennelse av den, da spurte ikke legen meg om jeg hadde jobbet mye den siste tiden.

Når man tror at ME syke har psykiske problemer og man sier til dem at de ska ta seg sammen. Da kan man lure på hvordan man ser på folk med psykiske problem? Hvis man dessuten tenker at noen trenger å jobbe med sine tanker for en bedre mestring, da må man hjelpe individen med å skaffe seg redskap for det. Det å forandre tanker er virkelig ikke bare å knipse med fingrene. Her er det også en del som skurrer for meg. Det er ikke rart at pasientene reagerer. Det har de en god grunn til hvis de opplever det slik.
(Nå finns det også mye forskning som viser at det er en somatisk sykdom.)

Er det noe en trenger når en er syk hva man enn sliter med, så er det gode mestringsteknikker og fred og ro, i tillegg til en god behandling..

Livet er ikke en selvfølge! Jeg føler takknæmlighet for at jeg lever, og at jeg har de støttespillere jeg har både privat, min lege og NAV. Jeg tar ikke noe for gitt. Livet har slått til tilstrekkelig mye for at jeg skal se det. VI trenger å stoppe opp iblant å se hva vi faktisk har! I morgen kan alt være forandret!

Vi kan alle komme i situasjoner der vi trenger hjelp fra andre, og hvordan ønsker vi da att livet skal være?

Jeg føler også takknæmlighet over at jeg nå orker å blogge, kommentere andres blogger, og å engagere meg helsepolitisk! Livet får en mening i det vi selv orker å skape.

Jeg synes også at jeg har en "kul" lege som støtter meg i det som jeg gjør her! :)
Det finns næmlig helsepersonal som også ser det som pasientene ser, og som har fullt arbeide med å ta vare på oss.

Misunnelse mot syke? Hva skjer?

Noe som kommer frem når syke mennesker forteller om sine liv, er iblant at de møter missunelse over all den frihet de har når alle andre arbeider. Tenker de friske virkelig på hva de egentlig sier? Ønsker de å bli syke?

En type frihet mitt i frihetsberøvendet!
Det kan se ut som mye frihet når man er syk, enten det er psykisk sykdom, ME eller noe annet, og på en måte er det det. Men samtidlig er det for oss som er rammet av langtidssykdom og uførhet et frihetsberøvende. Vi har ikke lengre den valgfrihet som vi hadde som friske. Livet som vi kjente det har blitt tatt fra oss. De er ikke alle som har interesse eller styrke å tenke seg inn i hva det innebærer å bli rammet av livet. Det er heller ikke muligt å forstå hvordan det er å leve med forskjellige diagnoser. Likevel kan det være bra for alle å se at sykdommer kan ramme oss alle før eller senere. Hvis det kun handler om vilje til å stå på beina eller kun tankekraft, da tror jeg at Grethe Waitz hadde vært i livet idag! Dert var en dame med både sterk vilje og evne til å holde fokus.

Ferdinanda "heldiggris".
Den som er langtidssyk må leve med å være syk, sine egne tanker og følelser om det å ikke være frisk. Som om det ikke er nok får de også leve omgivelsens sitt syn på hva sykdom er og hvem den syke er! Jeg følger en dyktig blogger som kaller seg Ferdinanda. Hun sliter med psykiske problemer og er veldig flink på å skrive hvordan hun opplever å være langtidssyk, og den kamp det er å komme seg på beina. Av det som jeg kan lese så sliter hun mye, men det er ikke lett å slite med noe som ikke syns på utsiden. I blogginnlegget "Heldiggris" fortalte hun om den missunnelse som hun møter av sine medmennesker: http://ferdinanda.blogg.sol.no/2011/04/26/heldiggris/
"Kommentarer om at ikke alle har tid til å drive i hagen, gå lange turer med hundene, drive med hobbyer eller blogge – for den saks skyld. De må jobbe. Og jeg bør vite at jeg er “kjempeheldig” som har all den friheten…" I samme innlegg undrer hun på om noen vil bytte med henne! :) SOL hadde det her innlegget på sin forside så mange lesere fikk nok en tankevekker.
Jeg fortsetter å sitere henne:  "Jeg har overhodet ikke noe ønske om å være en “belastning” for samfunnet! Snylte på andre. Men jeg ser heller ingen andre løsninger akkurat nå! Den eneste hjelpen jeg får, er altså fokusert rundt en ting: få meg ut i den situasjonen som i utgangspunktet gjør at jeg klapper sammen… Få meg ut i jobb. Ut i …

Vi er nødt til å flytte fokus. Hva kan jeg bidra med for å få tilbake litt selvrespekt, slippe dårlig samvittighet og “misunnelse”? Noe jeg kan leve av, og som samtidig ikke tar knekken på meg. Noe jeg slipper å ut i…"
Ferdinanda er en av mange som arbeider hardt med å komme seg på beina, og det er et hardt arbeide. Det er også beundringsverdig at hun holder det ut, likevel som mange andre langtidssyke holder det ut.

Stor identitetskrise!
Det som man ikke tenker på er at når man er frisk, da har man mye mer valgmuligheter enn man tror. Det kanskje ikke alltid føles slik for den friske, men når man er syk da vet man at det er slik. Det å bli syk er en stor identitetskrise og sorg for veldig mange. Når vi ser den uforetrygdede naboen arbeide i hagen en stund, ser man bare den personen i sine bedre stunder. Ingen ser oss i våre dårligere stunder, enn våre nærmeste. De dagerne orker vi ikke gå ut om døren, og derfor blir de dagene skjult for alle andre.

Jeg tenker at de aktiviteter som andre blir misunnelige på, såsom å arbeide i hagen, gå ut med hunden, blogge og så videre er viktige mindfullnessaktiviteter, som i realiteten er viktige tilfriskningsaktiviteter, eller i hvert fall holder de som er rammet i en bedre livskvalitet. For de psykisk syke kan de her aktiviteterne noen ganger være en forskjell på innleggelse og å klare seg selv hjemme. De syke trenger sin tid. Det er ille når man tvinger psykisk syke og andre syke til arbeidet for tidlig. Jeg har mange ganger tenkt på hva det kan koste samfunnet.

De kunnskapsløse fordommerne.
Vi skal ikke ta fordommer som en sannhet, fordi de er kunnskapløse. Vi legger massevis med penger på alternativ behandling i håp om å bli friske. Mange syke legger store beløp på behandlinger i håp om å bli friske. Det viser på at viljen og håpet om å bli frisk er stor.

Når noen er misunnelig på syke mennesker, tror jeg det er høy tid å tenke over sine liv. Hva er som gjør  at noen opplever det slik? Iblant har man det så travelt at man ikke tar seg tid til å verdisette det som man har. Kanskje noen er på veg å bli syk?

Man skal ikke behøve å forklare.
Jeg hører om mange som er langtidssyke som får høre ord som stikker dypt. De føler at de må forklare seg for andre. Mange har synspunkter om syke mennesker og gir råd om hva de ska gjøre for å bli friske. Et eksempel på det er at de skal forandre sine tanker, eller å ta seg sammen. Det kan da se ut til at folk invaderer de sykes personlige rom som de ikke skulle gjort til friske. Normen er at vi skal arbeide og det gjør at det dårlige samvittigheten kommer frem de gode dagene. "Kanskje jeg ikke er syk nok til å gå hjemme." Det kan få mange til å gå tillbaks til arbeide for tidlig, med føljd at de da krasjer. Det her er et stort hinder i tilfriskningsprosessen!

Det er tid å stole på legers, psykologers og forvaltningers vurderinger.
Bloggeren SerendipityCat har allerede skrevet det så bra: "Jeg er opptatt av langtidssyke og forholdet til samfunnet. Ikke bare arbeidslivet, men å være en del av samfunnet selv om man er syk. For noen kan ikke delta i arbeidslivet, sånn er det bare.
Da synes jeg vi skal stole på det, stole på legers og forvaltningens vurderinger, og i hvertfall ikke “spre skit” om dem – hinte om at “hun ser jo ikke SÅ syk ut” eller “jeg så jo at hun jobbet i hagen i går”. Folk har ingenting med å komme med sine ukvalifiserte oppgulp på denne måten! Som om det ikke var vanskelig nok for den som blir ufør!" http://www.serendipitycat.no/?p=6432
Det er noen år siden jeg deltok på et arbeidsmøte på NAV. Saksbehandleren fortalte at legeerklæringer og psykologspesialisters erklæringer ikke alltid ble godkjent på NAV. Pasientene ble derfor ført tilbaks på arbeide før de følte seg friske nok. Jeg hadde også en pasient som fortalte at hennes lege hadde sagt at han visst ikke hvorfor han skrev de her erklæringene til NAV, når det likevel ikke tok dem på alvor. Kort tid etterpå ble han sykemeldt over en lengre tid!
Hvem skal da i slike situasjoner gi oss støtte nå vi er syke? Det finns situasjoner da vi trenger resurssterke pårørende, når vi er alvorligt syke. Er det da så OK at mange langtidssyke føler seg mobbet?

Neste gang kan det være du som er syk.
Det er når vi er blir syke som vi ser hvor heldige vi var når vi var friske. Ta vare på deg selv og dine kjære. Se på dine kjerneverdier og tenk gjennom hvordan du lever! Lever du i praksis som du ønsker i ditt indre?
Vi kan alle bli syke, og vi kan alle få se at våre nære og kjære bli syke. Vi kan alle bli hjelpetrengende!

Jeg foretrekker å definiere meg selv.
Vi definierer hverandre til høyre og venstre. Det er slik vi gjør. Maria Gjerpe skrev noe veldig bra: Det du betrakter meg som, blir jeg. For deg."  http://mariasmetode.wordpress.com/2011/03/11/definisjoner/
Det er bare å fortsette med: Det jeg betrakter meg som, blir jeg. For meg.
I de sosiala mediene markerer vi oss på en ny måte og taler vår sannhet!
For oss selv og andre i vår situasjon!

Hold hodet høyt.
Vi er en del av naturen, en del av skaparverket. Vi er verdifulle, alle som en!

Kommer det hit noen ungdommer som er vane ved å si ifra?

For en del år siden arbeidet jeg i psykiatrien i Skaraborgs læn i Sverige. Det hadde vært en stor omorganisering da man samtidlig for å øke tilgjengeligheten skulle spare mye penger. Det var omorganisasjon hvert halvår og det er mye å si om det. En dag kom en fremtredende landstingspolitikker på besøk sammen med en økonom, for å stille spørsmål om “underverket” sitt. Det spørsmål som jeg husker best var: Har de ungdomar som har vokset opp med å stille krav, begynt å komme til dere? Eh…ungdomar som kom til oss hadde psykiatiske lidelser, depresjoner, med mere og definitivt ikke i stand til å ta for seg i livet.
Jeg lurer på om det her er noe vi må se. Så lenge vi står med lua i hånden og bare håper på at noen skal se oss, da blir det nok ikke mye som skjer. Derfor trenger vi pasientorganisasjoner som kan tale vår sak og vi trenger å hjelpe hverandre til å snakke!

Det har vært ganger når jeg har vært mye dårligere enn idag da jeg ikke vært i stand til å ta tak i ting. Jeg har tenkt at en dag når jeg er sterkere skal jeg fortelle om det offentlig.

Vi må hjelpe hverandre til å forbedre de sykes situasjon. Det er min tanke.

Den kvinnelige politikkerens spørsmål brente seg fast og jeg tror vi kan ha mange refleksjoner rundt det her.

Når vi blir syke i vårt samfunn, og har det som dårligst, trenger vi god økonomi og pårørende som støtter oss og som kan stå på for oss. ME syke som får hjelp på Lillestrøm Helseklinikk er gode eksempler på det.

Er du innbilningsfrisk?

Det har blitt modernt å tenke "positivt". Men hva er det å tenke positivt? Det jeg har lært meg om kognitiv terapi er at man kan bruke forskjellige teknikker for å ha det bedre med seg selv. Men når jeg ser meg omkring så kan det se ut som at mange tolker det å tenke positivt med å trykke ned de "negative" tankene.
Jeg har møtt mange resurssterke personer som tenkte positivt til de kollapset i sykdom. Hva har da skjedd? Muligens kan det ha skjedd slik: Man har fokusert på de positive tingene i livet, og dermed mistet balansen i livet. Man har da ikke kjent etter hvordan man har det i kropp og sjel. Med kraft av en sterk vilje kjørte man over seg selv og det gikk fordi man ikke rakk å kjenne etter, og kanskje ble man hjemmeblind.
Da hadde man i praksis tenkt seg syk med "positive tanker".
Hvordan skal man da gjøre, kanskje noen spør. Svaret er balanse. Det høres enkelt ut men er ikke alltid det.
Kineserne snakker om balanse mellom yin og yang. Balanse mellom aktivitet og hvile, gi og å ta imot. I vårt moderne samfunn har vi skapt oss for mye yang! Det har blitt modernt å fylle våre kalendere med aktiviteter. Vi har blitt ytrestyrt mer enn indrestyrt. Penger og materielle ting har fått mer fokus enn vår egen kropp og sjel. Man kan si at kroppen er sjelens tempel. Hvis vi ikke tar vare på vårt tempel, hvor skal vi da bo?
Vårt materielle liv er veldig forføriskt. Det synes jeg også, men det kan gi en baksmelle.
Hvis vi skal tenke sant positiv, trenger vi å kopple det sammen med kroppsbevissthet og handling.
Hvis vi sier til oss selv at "Jeg vil meg vel", da faller det platt til marken hvis vi ikke forener det med handling. Underbevisstheten avslører det direkt, hvis vi sender oss selv doble budskap. Det er næmlig det som det er når tanke og handling ikke henger sammen. Det skaper uro. Det blir noe annet hvis vi sier til oss selv at "Jeg vil meg vel, og derfor søker jeg meg til aktiviteter og relasjoner som er bra for meg". Da søker vi oss kunnskap om hva som er bra for oss og deretter skrider vi til handling. Hvis vi ikke har de rette redskapen så søker vi etter dem.
Derfor blir det vanskelig å si til noe annen at tenk positivt. Det kan bli til et overkrav og stress hvis man ikke der og da vit hvordan man skal gjøre. Hvis noen er syk er det ikke alltid "bare" å tenke seg frisk. Jeg har lest om ME pasienter som har prøvd Lightning prosess, men det har ikke virket. I stedet beskriver de at de får hjelp av blant annet antibiotika behandling. Vi består av mer enn tanker. Hvis ikke tankene omfatter det fysiske, følelsemessige og det andlige, da kjør vi fast ettersom vi ikke ser helheten.
Vi må også tenke nestekjærlighet, ettersom vi påvirker hverandre psykisk og fysisk. Når jeg har noe å gi til et annet menneske eller et dyr, da får mitt liv en mening og håpet vekkes. Jeg selv blir også påvirket av hvordan jeg blir bemøtt av andre. Vi lever ikke i et eget univers!

Det er moderne med selvrealisering idag. Det er spennende for mange, men vi må huske på nyanserne. Hvis alle går for selvrealisering og bare fokuserer på det positive, da går det ille med menneskeheten og jorden. Tror det går dårligt om man skulle presentere et slikt indivualistiskt tenkende i Japan idag. Et samfunn skulle ikke fungere om alle skulle bli grundere og å realisere seg selv. I et samfunn har alle en funksjon for at samfunnet skal fungere. Det handler om å finne sin egen plass i samfunnet, og vi alle behøvs hvor vi enn befinner oss.


Vi trenger å se alt i et større sammenheng. Vi har forsøpplet jorden, bier dør på store områder, fisken i havet har helseproblemer og mange fisker har plastdeler inne i sine kropper. Hvis vi ikke har et helhetstenkende da kommer vi ikke å løse problemene.
I mens vi tenker “positivt”, fortsetter vi å forsøpple jorden, vi har mer kjemiske stoffer i maten, kjemiske stoffer i våre hudpleieprodukter og så videre. Når “positivt” tenkende blandes sammen med benektning da har vi et problem.
Det finns mange troer og ideologier. Når man ser på dem kan man spørre seg: Er det her bra for menneskeheten? Følger vi naturloverne? Egoisme kommer ikke til å løse noen problemer på jorden.

I den alternative marknaden finns det hummer og kanari. Noe er bra, andre ting er det ikke. Jeg foretrekker tilstedeværelse i nuet, nestekjærligheten og interessen for naturen. Det åndelige handler om opplevelser og ikke den eneste sannheten. Det finns fundamentalister der også, akkurat som vitenskaps fundamentalister og fundamentalister i forskjellige religioner.
Ja, jeg har mange tanker om det her, og tenker at vi må ha et åpent sinn for å se oss selv fra mange synsvinkler. Vi trenger å tenke nytt, hvis vi skal ha det bra i fremtiden.
Vi trenger å skape oss pusterom, for å la vår indre visdom komme frem. Vi trenger å dvele i de gode stunderne og øyeblikkene. Vi trenger å trene opp "gledesmuskelen", akkurat som andre muskeler. Iblant har vi det så vondt at det eneste vi kan gjøre er å trøste oss selv. I slike fall er det det mest positive som vi kan gjøre. Når vi trykker ner våre følelser, da trykker vi ner oss selv. Vi fortjener bedre! Vi trenger bedre! Vi vil oss selv vel! Eller?
Jeg tror at det finns fler som er innbilningsfriske enn hva vi til vanlig tenker på.....

Jimmy Moore om den svenske lav-karbo revolusjonen.

Nå er man i utlandet oppmerksom på den svenske kostrevolusjonen, her i en amerikansk low carb blogg.
 I august er det 2 år siden jeg leste om LCHF, low carb-high fat den første gangen. Siden da har jeg oppdatert meg på svenske blogger om hva som skjer. Det var tidlig tydlig for meg at det var en kostrevolusjon på gang. Det er næmlig slik at alle vi som er er syke er meget interessert i hva som i praksis virker på vår helse. Når vi finner gode verktøy til hvordan vi skal bli friske eller bli mindre syke, da bruker vi dem. Det er næmlig ikke gøy å være syk, hva friske resurssterke personer enn tenker.
Han skriver blant annet:
"Most amazing to me is the fact that this has all happened on the grassroots level through the tireless efforts of a lot of people getting involved in promoting LCHF within their circle of influence. It’s as if people have given up being lied to about how to eat from those experts who are supposed to know better about what is most effective and now the people are turning to alternative sources of information coming from bloggers who are telling their success stories since they are real-life examples of what healthy high-fat, low-carb living can do. My speech on the Low-Carb Cruise in a few weeks is called “Following Your Passion To Change The World” where I will challenge the participants to find their talents and use them to bring about change in support of this amazing low-carb lifestyle. The time for making this happen is NOW!


Will we see a similar trend like what has happened in Sweden start to happen someday soon in the United States of America? It may seem improbable and maybe even impossible to fathom right now. But perhaps the Swedes are giving us a foretaste of the future of America, Canada, the UK, Australia, New Zealand, and other countries around the world who desperately need their own dietary revolution to take place. I have a feeling it’s coming sooner than later and I’ll be here ready, willing, and able to do my part to help educate, encourage, and inspire the masses when it does. Will you?"
Les mer på:
http://livinlavidalowcarb.com/blog/poll-nearly-one-fourth-of-the-swedish-population-are-now-eating-low-carb/10337

LCHF revolusjonen er en stor snøball som triller rasker og raskere....

Barn som tolk?

Vi har fått mange sterke inntrykk fra Japan etter jordskelv, tsunami og katatrofen på kjernekraftverket i Fukoshima. Når jeg såg noen intervjuer av barn på tv, der de sa at de var redde fordi det kan bli flere katastrofer, får jeg assosiasjoner til andre katastrofer som jeg har hørt om. For ca 15 år siden arbeidet jeg i Oskarshamn i Sverige. På psykiatriske klinikken hadde man et prosjekt av et flyktingprosjekt der man skulle øke kompetansen på traumatiserte flyktinger i nærområdet. Det var samarbeidet med skoler, sosialkontor, politi og så videre. Jeg var den som gjorde en skriftlig vurdering av prosjektet og derfor var jeg med på flere aktiviteter. Vi hørte på en psykolog som arbeidet med barn fra blant annet krigens Bosnia. Hun fortalte om hvordan hun og andre med henne hadde forventet at de bare skulle tegne krigens realiteter. Barnen var ikke bare opptatt av krigen. De tegnet også huset de hadde bott i, hagen der de lekte og så videre. De var ikke bare traumatisert. De hadde også en sorg over alt de hadde mist i livet!
Når barnen lekte med sine venner så kunne man ikke se hva de bar på i sitt indre, men når de møtte noen som var beredt på å lytte, da kom det frem.
En venninne til meg fortalte om hvordan de bosniske barnen hadde blitt skremt når en helikopter hadde landet på skolegården. De fikk memoryflashbacks om soldater og kriget. Det kunne være slike triggers som satte igang traumareaksjonene igjen.
Når de kom til Sverige lærte barnen seg svenska mye raskere enn de voksne. Tilsynelatende gikk det bra, og de fikk nye venner på skole, barnehagene og i nabolagene. Hjemme hadde de en famlie som også slet med trauma, og som kanskje slet med både følelser og konsentrasjon. Når de voksne hadde mistet alt var barnen fremtiden! Barnen var håpet om en fremtid. De var sentrum i deres liv.
Jeg var på en annen forelesning som også handlet om barn fra krigen, som nå var i Sverige. Helt plutselig hadde de fått et stort ansvar som tolker for sine foreldrer. Jeg hørte eksempel fra helsevesendet, der barn fikk fungere som tolk mellom lege og mor. Legen hadde sagt til barnet at "Si til din mamma at hun har kreft!"
Man kan bare fantasere om hvordan det var for det barnet å fortelle en så forferdelig ting til sin mamma. Jeg bare lurer. Hvis et barn hadde oversatt feil hos legen, hvem hadde da tatt ansvar? Her fikk barnen mer traumer i sitt liv av helsevesendet, som om de ikke hadde nok allerede.
Et barn skal aldrig behøve å fungere som tolk hos legen!
De fortalte også at foreldrene mistet auktoritet hos sine barn når barnen fungerte som tolker. De fikk da vanskeligere å sette grenser for sine barn. En del barn utnyttet situasjonen til egen fordel. Når foreldrene prøvde å sette grenser for barnen, så sa barnen at i Sverige fikk foreldrer ikke fikk lov til å sette de her grensene. Foreldrene hadde mistet auktoritet og barnen hadde mistet den trygghet som foreldrer med auktoritet kan gi barnen. Det skjedde når de trengte den som mest.
Man snakker om at man trenger å lære seg det nye landets språk for å integrere seg i det nye samfunnet og for å få et arbeide. Kanskje er det viktigste for barnens trygghet å lære seg det nye språket, enten man for eksempel er hjemmefru fra Somalia og som bor i Oslo, eller svensk eller norsk famile  i Spania. Man kan være glad i sitt hjemland, samtidlig som man lærer seg en ny kultur.

Hvem definierer meg? Du eller jeg, eller gjør vi begge det?

Jeg leste enda en fin blogg på Marias Metode: http://mariasmetode.wordpress.com/2011/03/05/diskurs-og-definisjonsmakt/
I blogginnlegget, "Diskurs og definisjonsmakt" begynner hun med:
"I ord er det makt. Mye makt. Definisjonsmakt. Den som behersker diskursen og innehar definisjonsmakten fremstår som premissgiver og vinner. For slik er det; det du betrakter meg som, blir jeg. For deg.

Når noen stiller spørsmål ved deg, gjelder det å følge med.
Taperen vil tape, uansett hvor mye taperen har rett. Når taperen taes fra retten til å definere situasjonen eller verden, mister taperen kontroll. Hva vi legger i et ord eller et begrep er noe som endrer seg over tid. Er det vi, pasientene, som gruppe, som bestemmer hva et begrep skal inneholde?"

Vi kan kjenne det her igjen i mange områder i samfunnet, men det som skjer i helsevesendet, er noe som jeg velger å fokusere på. Når vi blir syke, blir vi avhengige av andre for å få den hjelp som vi trenger. Fra å ha vært autonome og selvhjulpne, er vi nå sårbare for hvordan andre oppfatter oss. Blir vi sett? Blir vi sett som hele mennesker? Ser man bare våre styrker eller bare våre svakheter? Har vi en diagnose som det er mye stigmatisering rundt? Blir man sett som latsabb og slabbedask, eller innbillningssyk? Blir man sett som en som har arbeidet hard og som fått mer enn nok belastninger? Kommer jeg å klare av å formidle hva jeg sliter med? Kommer undersøkelsene å avsløre hva som er mitt helseproblem? Sammen med dette har vi identitetskrisen når vi er syke, sorgen over hva vi ikke klare å gjøre lengre, skyldfølelser for våre pårørende og kanskje skammen for å ikke være frisk. En del lidelser har mye stigma rundt seg.

Det er ikke alle somatiske sykdommer som avdekkes i det ordinarie helsevesendet, og da er man veldig avhengig av å ha en god dialog med sin lege. Hvis ikke blir det bekymringer både i helsevesendet og på NAV. Mange psykiatriske pasienter opplever stigmatisering, og det gjør også de pasienter som sliten med en del somatiske lidelser. Det er mye rart som jeg gjennom årene har fått høre og nå leser jeg en del triste fortellinger på blogger og på internet.
Jeg var selv bekymret når jeg måtte sykemelde meg. Jeg har hørt mye om hvordan pasienter med "diffuse symptomer" blir behandlet og nå var jeg enda en pasient med "diffuse symptomer". Nå vil jeg poengtere at symptomene var alt annet enn diffuse for meg. De var veldig påtaglige og gikk ikke å flykte fra. Men symptombildet gjør det vanskelig for en lege, spesiellt når de ikke får en forklaring på prøvene. Hvordan skal man da finne hva for behandling som skal til, og hva blir diagnosen? Hvis man møter en sliten lege eller en lege med mye fordommer, da sitter man i en veldig stressende situasjon. Det blir veldig vanskelig å nå frem! Da skal man være glad hvis man har en god kommunikasjon med sin lege under en lengre tid. Uansett er det veldig raskt gjort for legen å ta på seg depresjonsbrillene.
Det er lett å få en stempel på seg om dialogen ikke er god og om man sliter med en diagnose med mye stigmatisering. Ikke samarbeidsvillig, besværlig, innbilningssyk, følger ikke opp behandlinger og så videre, er ting som man som pasient ikke vill ha på seg. Samtidlig vil man stå på seg hvis man ikke føler seg forstått. Det er jammen en balansegang å gå, ikke nok at man er syk, skal man behøve å gå på line også. Ja man må arbeide med å bli en god "ballerina". Men det er ikke alle som er vane ved å bruke ord å beskrive hvordan de har det. Noen kan ha med seg en inlærd hjelpesløshet der de har lært seg at det ikke er lønt å si noe. "Det er ingen som tar meg på allvor allikevel."
Jeg har hørt mange historier om hvordan folk har følt seg øverkjørt på NAV også, og som har gått på akkord på seg selve fordi de ikke turte å risikere å gå miste om rehabiliterings og attføringspenger.
Det er mange som har synspunkter på hvordan syke mennesker skal leve. Jeg forstår på bloggene at det er mange ME syke som ofte får høre at de skal tenke positiv og at de skal forandre tankerne sine. Skulle noen si til noen som er på veg å drukne at de skal tenke positivt? For meg høres det ut til at flere alvorlig ME syke har erfaret akkurat det.
Jeg er intressert i å lese om positive tanker, fordi det kan gi oss mer livskvalitet. Men de boter ikke ME, og kan dessuten brukes til å benekte vår livssituasjon her og nå. Vi trenger også realitetstilpasning og kroppsbevissthet! Nå man har problem med helsen, må vi trene opp vår ferdighet til kroppsbevissthet, ellers går det rett vest.

Det snakkes mye om tankens kraft nå, og jeg synes det er interessant, men vi får ikke glemme at vi er både energi og materie! Hvorfor drikker folk ellers alkohol om helgene? Hvorfor blir mange gladere når de ser solen? Har man hørt om virus og at de kan være både høy- og lav virulente. Hvorfor skal vi vaccinere oss når vi reiser til forskjellige plasser i utlandet? Hvorfor har http://www.kostdoktorn.se blitt Sveriges største helseblogg?

Det finns forskning om matens konsekvenser på kroppen. For eksempel kan sukker og annet gi betennelser i kroppen, og vi kan bli syke av fettmangel.

Dessuten er den her Wyller stressteorien veldig spesiell. Den her løveteorien har jeg mange tanker om. Hvis man som syk har mye psykisk stress i kroppen, må man få hjelp med det. Problemet som jeg ser det er at mange av oss har kollapset når løven forsvant i livet! Jæmfør med at mange blir syk på ferien, når de slapper av og stresshormonene synker. Kroppen har holdet tilbake infeksjonen til individet slappet av. Langvarig stress kan gi vilke sykdommer som helst, til og mer hjernesskader. Når kroppen har blitt syk, så strekker det ikke til å ta vekk stressen. Det må annen behandling til også.

Det er merkelig at det ikke begynner å ringe flere bjellrer hos for eksempel myndighetene, når fler og fler ME pasienter får hjelp med antibiotika behandling. Enda flere bjellrer burde ringe når så mange pasienter på Lillestrøm Helseklinikk tester positivt på retroviruset XMRV!

De her “positive tankene” kan være en intellektuell konstruksjon, men under overflaten styrer våre naturlover, og vår helse sier noe annet, enten det handler om individet eller samfunnet. Hvis vi ikke "pyser ut" våre frustrasjoner fra og til, holder vi igjen mye energi. Det er normalt å reagere på livet og iblant trenger man å tale ut. Hvis noen da får høre at de må tenke positivt, kan det føles som en ren avvisning!
Jeg har møtt mange høypresterende som har tenkt positivt til de kollapset i alvorlige somatiske lidelser, ikke bare ME. Folk skal passe seg for å være arrogante og skråsikre, for det kan raskt vise seg at de ikke følger med i tiden, med andre ord, ny vitenskap.

Det er også interessant at individet får kle skott for noe som også er et økologiskt og et samfunnsproblem. Vi har økende miljøproblemer i verden, og våre tanker kan ikke øverstyre alt det. Nei, vi får nok ta konsekvensene av det her og agere deretter. VI har fremdeles våre naturlover å følge. Mange som er friske tror at de er beskyttet og tror at når de er syk så finns det allerede god hjelp. Fler og fler våkner opp når virkeligheten er noe annet. Blir du ikke syk selv kan noen i din nærhet bli det.

En interessant ting er at hjernen trenger å kategorisere for å fungere optimalt. Hvis vi av sykdommer og traumer ikke klarer det, har vi alvorlige problemer. Vi deler inn virkeligheten i kategorier, for eksempel, møbler, dyr, mat, frukt og grønt, og så videre. Vi kategoriser mennesker også. Problemet er når man for eksempel kategoriserer, definierer mennesker, og definisjonen begynner å leve et eget liv, som en bestående sannhet. De definisjoner som for eksempel gjordes på middeltiden, kom til med hjelp av de kunnskaper og troer de hadde på den tiden. Definisjoner oppdateres i den takt som vi lærer oss mer om livet. Ikke noe er hugget i sten. I 1980-årene hørte jeg en teori om autistiske barn. Man tenkte at barnen var autistiske på grunn av tilknytningsproblemer med moren. Idag leser man om forskning som viser på at autister har matintoleranser og "leaking gut syndrom"!
Vi gir ord verdiladninger. Ordene kopples da til forskjellige følelser. Tenk sitron, og hva skjer da i deg. Tenk matforgiftning, og da få du andre reaksjoner. Definisjoner om mennesker får også verdiladdninger, og her kan det bli problematiskt når det handler om diagnoser. I det her sammenhenget mener jeg at pasientorganisasjonene gjør et flott arbeide for å bevisstgjøre oss for hva definisjonene gjør med oss.
Som sagt er inget hugget i sten, og definisjonene kommer å forandre ladning, jo mere vi oppdaterer oss og lærer oss mer.
Jeg tror at med internet kommer definisjonsmakten forandre sted. Endelig kan man snakke sammen, lete informasjon, byte informasjon, slipe argumenter, støtte hverandre og så videre. Det styrker oss og gir oss selvmakt, selvkraft, selvfølelse, selv inspirasjon....
Men....ting tar tid...

Vi utvikles gjennom at vi speiler hverandre, derfor er det viktig å skaffe seg et bra speil! Et bra speil hjelper oss å blomstre!

Det er bare jeg som skal definiere meg! Ingen annen! Ikke faen!
Stå på deg! ;)