Penger er makt.

Når jeg senest var i Sverige, kjøpte jeg en pocketbok i den lokale mat butikken. Romanen heter "Beslutet" og den er skrevet av Penny Vincenzi.
Selv om den er en ren underholdningsroman oppdaget jeg en del "perler" og jeg kom frem til at jeg ville blogge om en spesiell "perle".

Det her er i 60-årene, der Eliza blitt mor og sluttet på sitt arbeide for å ta hånd om deres barn.

"De hade naturligtvis inte ont om penger, Matt tjänade bra och var absolut inte snål, men Eliza fick nu bita i det mycket sura äpplet att inte ha egna tillgångar.

Hon hade aldrig kunnat ana hur förringande och nedslående det var att behöva lita till pengar man inte tjänat själv. Att lämna jobbet innebar inte bara att säga adjö till status, interessen och möjligheter att få utlopp för sin begåvning, det betydde att hon blev redovisningskyldig inför Matt för allt hon ville köpa. Pengar, insåg hon i ett ögonblick av grym klarsynthet, var inte bara ett medel som användes för att köpa det man ville ha eller behövde, pengar var makt, och hade man inte egna, oavsett hur god stämningen än var i hushållet, var det ett synnerligen påtagligt, och ganska otrevligt tillkortakommande."

Det her er et tema som ble mye diskutert i 60-70-årene. Ikke alle menn var for at kona skulle ha en egen karriær.

Men jeg får også andre assosiasjoner til vår tid. Hvordan føles det for alle de svenske menn og kvinner som er kronisk syke men ut forsikret fra sykepengeordningen når det har gått en tid? Hvordan føles det å bli avhengige av lønnen til ektefellen? Det er slik det ble når Moderaterna (tilsvarende norske høyre) kom til makten.
Jeg tenker ofte over om Høyre ser på den svenske modellen og om de ønsker å gjøre tilsvarende syke forsikring i Norge?
Vi er mange som mister retten til AAP 28/2-2013. Jeg lurer på hvor mange kronisk syke som blir enda sykere av den stress og uro som de føler av den utrygghet det er å ikke vite hvor mye penger de skal leve på fra 1/3-2013.

Vi har et flott trygdesystem i Norge, når det fungerer som best. Det skal vi ta vare på!

Hvem er det som tror det er ok å gå til arbeidet med 40 graders feber?

Det skrives en del om vårt trygdesystem i Norge, og om man skal forandre trygdesystemet for å få flere i arbeide. I en kommentarrekke leste jeg en mann skrive om at folk sykemelder seg for lett, og at han selv hadde arbeidet med 40 graders feber. Det var bare å stå på.
"Oh, my god!", tenker jeg. Jeg har sett og hørt en del når jeg har arbeidet i helsevesenet, både psykiatri og somatikk, i mange år.
På infeksjonsklinikken i Lund hadde vi iblant pasienter, bønder og folk med egen bedrift, som hadde arbeidet da de hadde influensa og høy feber. Kanskje hadde de hatt flax tidligere, hvis de kjørte rovdrift på kroppen, men nå ble de syke i hjertesekksinflammasjoner eller andre alvorlige sykdommer. Det hadde et høyt pris både helsemessig og økonomisk når de ikke kunne arbeide i lang tid.
Jeg har i mitt arbeide som psykolog, møtt mange pasienter som hadde hatt en hard attityde om arbeide når man var syke. Kanskje noen vil kalle det en streng arbeidsmoral, men i virkeligheten kan det være å brenne lyset i begge ender. Nå satt de der med alvorlige sykdommer,  var lei seg og deprimert over å være syke med de begrensninger i livet som kommer av å være syk. Nå kunne de se bakover i sitt liv og på alle de mistak de hadde gjort da de ikke tok hensyn til kroppens (med andre ord sine egne) behov. Tidligere hadde de sett ned på de som, de hadde syntes, sykemeldte seg altfor for lett og som hadde tatt pauser iblant på arbeidet. Nå med fasit på hånden kunne de se hvem som (var frisk eller syk) hadde hatt mest realistiske mål i livet. De betalte en høy pris for den innsikten!

Jeg har også møtt pasienter som var syke, og som ble presset tilbake i arbeidet for raskt. De ble stresset og presset seg til de var sykere enn de vært tidligere!
Vi er alle veldig avhengige av penger, og når vi er syke så føler vi det på kroppen mye mer enn da vi er friske. Det å være langtidssyk kan være starten på en nedovergående spiral der man blir mer og mer fattig. Det gjelder ikke minst de som blir kronisk syke i lav alder.

Det er en viktig ting til å tenke over når en går til arbeidet når man har en smittsom sykdom som for eksempel influensa. Kanskje ikke sjefen blir gla når en person kommer på jobb og smitter sine arbeidskamerater som dermed blir sykemeldte i noen dager. Jeg hadde en gang en arbeidskamerat som ble sendt hjem fra arbeidet når hun kom på arbeide med influensa.

Det er nemlig veldig korttenkt å tro at det er ok å gå til arbeidet å smitte ned sine arbeidskamerater, og det kan ha en pris som definitivt kan koste mye mer enn det smaker.
Hvem ønsker å betale den prisen?

Hva er et menneske verdt?

Maciej Zaremba er reporter på DN. Flere av hans tidligere reportasje har fått stor oppmerksomhet noe han har fått priser for. Nå har han begynt med en artikkelserie på 4 artikler, og den her første har allerede fått stor oppmerksomhet.

Det er en rystende lesning, ikke minst for det er virkeligheten i dagens helsevesen. Jeg kjenner ikke igjen i det nye systemet som organisasjonen er oppbyggd kring i dag. Den helsevesen jeg arbeidet i for noen år siden var helt annerledes enn det som det har blitt i dag.

Her kan du lese den første artikkelen i serien.
Her kan du lese et sitat:
"Så vad gör Sveriges 33.000 läkare när de inte läker?
De spelar sudoku. Det vill säga: Fyller i blanketter, plitar på rapporter till landstinget, levererar data till register, räknar på styckepriser och volymer. Sodukoliknelsen är inte min. Den är myntad av professor Hans-Göran Tiselius i Läkar­tidningen.
Varför var psykiatrikerna så kallsinniga till kollegers vädjan att ta hand om Gustav B? Jag skriver till flera av dem men får inget svar. Kanske beror det på att det de hade kunnat svara vill ingen som svurit läkareden höra sig själv säga:
”Hade denne Gustav ringt och beställt tid hos oss, skulle det gå bra. Produkt 29A07, styckepris 787 kronor, nybesök dessutom, det ger extra bonus för vårdgarantin! Också om han råkade bli knäpp i hemmet skulle det gå för sig. Hembesök är produkt 29A08. Men för en nyopererad som biter personalen två korridorer härifrån har vi inte fått någon produktkod. Då får vi inte debitera. Så denne Gustav B var olönsam. En ren förlustaffär.”
Nu undrar väl läsaren om jag hittar på. Olönsam? Finns det räntabla patienter? Sjukdomar som går plus? Hur kan en patient i den offentliga vården vara mindre lönsam än en annan?
En mycket bra fråga. Låt mig svara så här. Nej, i den verkliga verkligheten finns inga lönsamma patienter. Alla är förstås omkostnader. Men herr B dog i den virtuella verkligheten, där sjukvården spelar sudoku. Eller kanske Monopol."


Link til liknende temaer:
Endelig protesterer legene.
På tide å gjøre opprør?

Når jeg begynte å arbeide i svensk helsevesen i 80 årene, var det en helt annen tid. Når jeg leser om hvordan det har blitt i helsevesenet både i Norge og Sverige, undrer jeg over hva det er som skjer. Hvordan kunne det bli så her?
Hva er det for vurderinger av mennesker og sykdommer som gjennomsyrer helsevesenet i dag?
Jeg vet at det er mange som får god hjelp i helsevesenet, men det bekymrer meg samtidig at forskjellige diagnoser blir prioritert forskjellig. Hvis man har "feil diagnose" kommer man langt ned på prioriteringslisten.
Hvordan blir det da med den reproduksjon av arbeidskraft som helsevesenet skal arbeide med?
Hva blir det for samfunnsøkonomi av det?

Det er en gave å kunne gi!

Det har blitt veldig lite på internet de siste ukene. På juldagen fikk jeg influensa, da jeg fremdeles var i Sverige hos min skånska familje. Min mann hadde allerede vært syk i noen dager. Da var det bra vi hadde bestillt båtbiljett Køpenhamn - Oslo, slik at vi kunne hvile på reisen hejmover. Med paracet i kroppen  kunne vi ta oss til og fra de begge havnene.
Vel hjemme har vi hvilt og fokusert på våre interesser. For meg har det vært mye lytting på radio, "Vetenskapsradio Historia", på Svensk radio. Det får meg å glemme alt som handler om sykdom. Lengre frem ble det en enkel roman, "Kaffe och musik", av Karin Brunk Holmqvist.

Om man bare følger flødet, alltså bare slapper av, hviler, drikker vann og koser seg så godt det går, får kroppen en bedre mulighet til å arbeide med infeksjonen.

Det var bare jeg og min mann som ble syke. De andre hadde vaccinert seg mot svineinfluensa, og kanskje er det det vi hadde. Det hadde vært bra fordi da har vi byggt opp en immunitet mot den influensaen. Det verste har vært hostaen som kommer langt nedfra i magen. Det har surklet litt i brystkassen og derfor har jeg vært nøye med å få ut det som skal ut. Det går å bruke pusteteknikker for å få opp gørr fra luftvegene, i tilegg til det som kommer opp med hosta. Febrig og å være trøtt er ikke noe nytt for meg, og når det er influensa da vet en det går over.

Når vi var noen dager i Skåne hørte og leste vi om en økt fattigdom i Sverige. Det finns 3 punkter som kan lede til fattigdom i Sverige. Det er sykdom, separasjon, og arbeidsledighet. Det har blitt en del utforsikringer i Sverige når de syke ikke har blitt friske raskt nok.
På morgennyhetene den 20/12 fikk vi vite om barnen i Landskrona som samlet inn brukte klær og brukte leketøy for å gi til fattige barn i Landskrona. De vet om at de er priviligert, og deler med seg av det som de ikke trenger. Noen trenger deres hjelp og de betyr noen for noen annen.
Vi hørte på svensk radio om svenske barn som ønsker seg en økonomisk donasjon til fattige, i julegave.
I avisa kunne vi lese om den skam som fattige svensker opplevde for sin fattigdom, og at det skulle veldig mye til for å få dem til å søke hjelp i for eksempel kirken.
Papirløse flyktinger var så fattige at barnen risikerte å gå sultne i juleferien, når skolene var stengt og de ikke fikk skolemat.
Fattigdomen har økt i Sverige. Det er økonomisk krise i verden, men det sosiala trygghetsnettet er ikke som det var.

Det er en gave å kunne ge. Det kan bety at vi har det som vi trenger, og kan betale regningene og spise seg mett. Når man kan det, da er det mye å være takksam for! Det gjør noe med oss når vi gir til noen annen. Det blir en følelsemessig belønnig allerede når vi gir. Vi forteller vårt indre at verden er generøs og at det finns håp!

Derfor er det viktig med julen når vi kan fokusere på det å gi. Det er for meg mer viktig å gi, istedet for å få, selv om jeg liker å få gaver.

Hvem som helst kan komme i en situasjon der man blir fattig. Alle kan bli syke i lang tid. Alle kan bli syke.

Det burde gjøre noe med oss alle! Det gjør noe med de svenske barnen! Jeg er imponert over den generasjon som vokser opp nå! Det skal bli spennende å følge dem!

Det er viktigt å si at det er like viktig å ta imot en gave, som det er å gi. Det handler om balanse. Men det ene kan dominere over den andre i ulike faser i livet.
Jeg tenker det er viktig å vise takksamhet når gamle folk gir en gave. Mange får store helseproblemer og kan ikke bidra på den måten som de kunne når de var yngre, og sørger det. Hvis de føler at de kan gjøre noen glad, da er deres dag god.

Ta vare på dere! Alle betyr noe for noen annen! Dessverre er det ikke alle som ser det! Tender et lys for alle dem!

Det er enklere å kunne systemet når man ær syk!

Det er ikke enkelt å bli ufør. Det er både en kilde til fortvilelse og bedrøvelse. Når jeg ble sykemeldt i et utmattelsessyndrom så fremkallet det den største krise som jeg gikk gjennom. Det var en ensom prosess på mange måter når det ikke fantes noen behandling i helsevesendet som kunne hjelpe. Det var godt å høre at “du er en vanskelig pasient”. Legene vet ikke hva de skal gjøre og derfor skyver de slike som deg fra seg. Det var godt å høre en lege si som det var. Jeg kan ikke bebreide noen for at de ikke har nok kunskaper, for en enkelt diagnose. Det er likevel godt å høre en lege si sannheten fra min synsvinkel. Jeg vet at jeg er langt fra ensom med den her erfaringen. Kan du som leser kjenne deg igjen?


Det er ikke enklere å ha et utmattelsessyndrom når man ikke er trygg på å få forståelse fra NAV. Skulle jeg få sykepenger, rehabiliteringspenger og så videre? Jeg hadde allerede en gang tidligere opplevd å stå helt uten, og det fantes ikke en sjanse at jeg skulle orke arbeide noen timer i uken den er gangen. Den her stressen ble jeg fri fra først når jeg fikk innvilget attføring i 3 år. Da kunne jeg endelig slappe av etter 3 år ute ur arbeide! Når ikke kreftene finns der så er en viktig overlevelsesfaktor ur funksjon. Vi trenger penger for å betale våre regninger og å kjøpe maten vår. For meg var det viktig å har råd til alternativ behandling, som var det eneste som hjalp meg til mere energi og symptomminskning. Det var mye som sto på spill, som det er å være menneske.

Jeg har arbeidet mye med å være i nået, lytte på kroppen og lært hva som lyfter opp energien min. Det handler om å fokusere på det konstruktive. Når jeg arbeidet i helsevesendet lærte jeg meg også at Trygdekontoret/NAV ikke alltid lyttet på fastlegen eller psykologen. Derfor har jeg tatt kontakt med andre spesialister, for å få råd og støtte. Når flere personer kommer frem til samme ting er det lettere å få forståelse fra NAV. Det er vanskeligere å få hjelp fra NAV hvis man ikke kjenner til systemet, og vet hva man ska gjøre for å få forståelse og den hjelp som man trenger. Det er det jeg har lært meg, i hvert fall.

Jeg vet at jeg er langt fra ensom om den her erfaringen, og det rammer ikke bare individer. Det rammer hele familjer!