Mennesket, en gud på jorden?

 

Når jeg ser den her filmen tenker jeg: Fy søren, er det noe rart vi blir syke?

Og en spørsmål til: Hvordan blir det for barn som blir født i 2050?

Det kan godt være at mennesket er intelligent, men gjør i handling et zombieliv.

 

Og hvilke mennesker på jorden er egentlig de mest siviliserte?

 

Og hva på jorden er mest gud?

Mennesker?

Dyr?

Naturen?

Krig er forgiftet ære.

Jeg leser akkurat nå en bok av William Dietrich som heter "Rosettanøkkelen". Den tekst som jeg siterer fra boken er:

"Årevis fra nå kom historikerne til å streve med å forklare den strategiske tanken bak Napoleons invasjoner av Egypt og Syria, bak nedslaktingen ved Jaffa og marsjene uten klare mål. Akademikernes oppgave var nytteløs. Krig handler overhodet ikke om fornuft, bare om følelser. Hvis den har logikk, så er det den vanvittige logikken fra helvete. Alle har vi litt ondskap i oss: Den ligger dypt begravd hos de fleste, enkelte gir seg hen til den, og den blir utløst hos alle gjennom krig. Menneskene avskriver alt de eier for å oppnå denne utløsningen, de tar av lokket på en kjele de ikke en gang visste kokte, og blir hjemsøkt av det i all ettertid. Franskmennene - på tross av sitt sammensurium av republikanske idealer, allianser med fjerne pasjaer, vitenskapelige studier og drømmer om reform - oppnådde først og fremst en forferdelig katarsis, etterfulgt av vissheten om at det de hadde utløst, også kom til å fortære dem. Krig er forgiftet ære."

Når jeg leste det her tenkte jeg direkte på hva som skjer i Syria. Krig od vold traumatiserer folk i generasjoner! De barn som vokser opp i det her preges av det og kommer aldri å glemme. Når de blir voksne og skaffer seg barn, kommer barna å påvirkes av foreldrenes følelser og overlevelsesmåter.I voldspiralen traumatiserer man hverandre og seg selv.

Når kriget i Bosnia pågikk, skjedde det mange overgrep, som det gjør i krig. Flyktningene kom til Sverige og andre land og deres traumatiske sår preget deres liv. Det er et helvete å møte sine traumatiserte minner og å snakke om dem. Det jeg hørte fra kolleger som også arbeidet med flyktninger var at de som hadde gjort overgrep mot andre hadde det enda vanskeligere å fortelle om hva de slet med og hva de hadde gjort.

Tenk dere å blitt truet under våpentrussel til å skyte en slektning, ellers skyter vi deg. Det kan se ut til at det ikke finns grenser for hva man kan gjøre mot sine medmennesker i krig. Hva blir det for ære hvis krigsveteran sliter hele livet med traumatiske minner? Hvordan er det å leve med seg selv når en husker hva man gjorde mot andre under krigen? Bare det å være vitne til vold, setter dype spor!

Jeg håper at man tenker seg nøye om i vest før man eventuelt går til angrep mot Syria. Finns det andre løsninger enn det som sies å være "fredsbevarende bomber"? Det er et stort og komplekst problem og det er lett å tråkke feil.

Jan Egeland forteller i VG: Tragiskt om det kommer til et angrep

Egeland kommer som vanlig med viktige refleksjoner. Han har fulgt med på hva som skjer i Syria. Jeg håper det finns de som lytter til ham.

Jeg sitter ikke på noen løsninger, men ser på hva som skjer med fortvilelse i hjertet.

Tragisk når syke folk blir sykere av psykiatrien.

Jeg har akkurat nå sett på et innslag fra TV2 om en meget klok og reflektert dame. Hun heter Anne Grethe Teien og hun forteller om hvordan hun for over 10 år siden gikk inn i veggen og ble psykotisk. Hun var sliten etter en lang tids stress med blant annet studier.
Da fikk hun kontakt med psykiatrien for første gang. Et år senere åker hun på en ny psykisk smell og ble innlagt på tvang.

I intervjuen forteller hun for TV2:

"Anne Grethe Teiens problemer startet for ti år siden, da hun fikk en psykisk smell mens hun studerte dans i London. Diagnosen var psykose. Hun hadde angst og isolerte seg i økende grad fra venner og kjente.

En ny kollaps noen år senere endte med tvangsinnleggelse, og senere tvangsmedisinering fordi sykehuset mente hun ikke tok medisinene.

– Jeg tok medisinene, selv om jeg var motvillig. Jeg visste at jeg burde gjøre det for å komme meg ut derfra, og at det var dumt å ikke samarbeide, forteller hun.

Teien sier at medikamentene ga voldsomme bivirkninger. Hun fikk en dyp depresjon og mistet evnen til å snakke og tenke klart. Hun, som aldri hadde blitt vurdert som suicidal, forsøkte å ta sitt eget liv i ren desperasjon.

Hun mener dette var et rop om hjelp. Men hun var ikke fornøyd med oppfølgingen hun fikk på institusjonen hun var innlagt.

– Det var ofte en veldig aggressiv tone, spesielt på en av avdelingene jeg var på. Jeg ble kjemperedd, forteller hun til TV 2 Nyhetene.

Hun tror at både psykiatere, leger og sykepleiere egentlig prøver å gjøre sitt beste, og at mange av dem er idealister og folk som har en god intensjon med å jobbe i psykiatrien. Derfor tror hun mange blir frustrerte når de føler at de ikke når fram til pasientene. "
 

Hun forteller om tvangsinnleggning, tvangsmedisinering og belteslegging. Hun forteller om følelser som redsel, fortvilelse, maktesløshet og følelse av en "ut ur kroppen", noe som får meg å tenke på sjokk. Hun hadde store bivirkninger av medisinen, men nådde ikke frem til personalet med sine synspunkter. Hun ble sykere da hun var tvangsinnlagt, og prøvde å ta livet sitt, noe hun tidligere ikke hadde hatt en tanke på. Hun opplevde miljøet som kallt, og jeg får tanker om fremlingsskap og avmakt når jeg lytter på det som hun forteller om.

Vendpunkten kom når man gjorde en byråkratisk feil, der man glemte å fornye tvangsvedtaket Det hadde gått 2 dager over fristen og da ble hun med en stor lettelse utskrevet, når de ikke lengre kunne holde henne på tvang.. Hun har ikke etter det her hatt noen kontakt med psykiatrien.

Hun sier:

"– Da jeg kom ut, neddopet og sedat, hadde jeg mistet alt av ressurser. Nå har jeg fått kontakt med livskreftene mine igjen, sier Teien.

Hun er ikke bitter, men forteller at hun har brukt lang tid på å forsone seg med de dårlige opplevelsene hun har hatt. "
 

 Anne Grethe er en dame som ser nyansert på Tvangsinnlegger:

"Hun vil likevel ikke ta fullstendig avstand fra tvang innen psykiatrien. Hun mener også det er nødvendig i tilfeller hvor personer har tenkt å ta livet av seg selv eller andre, og vet om mange som har hatt hjelp av medisiner og vært glade for at de er lagt inn på tvang.

– De har min fulle respekt. Men vi er forskjellig og har ulike typer behov, sier hun, og understreker samtidig at hun vet om flere andre som har opplevd lignende ting som henne selv, med dårlige erfaringer.

Hun mener det er viktig at de som vurderer lovverket og tvangsbruken får høre disse historiene. "
 

Her har vi om igjen betydningen av å tilpasse behandling til pasienten. Det som er bra for noen er kanskje ikke bra for noen annen i det hele tatt!

Jeg får assosiasjoner til mine gamle arbeidsplasser i Sverige. Jeg arbeidet blant annet i Skaraborgs læn, der man startet et mobilt kriseteam der man fokuserte på ungdomer og unge voksne i krise. Tanken var å møte psykosegjennombrudd så raskt som mulig, og behandle de som en krisereaksjon. På den måten tenkte man at man kunde forhindre kronifiering av psykosen. Det var viktig å møte hele familjen, og helst hjemme hos dem. Den som var i krise skulle få hjelp til å sove og hvile ut, og da kunne de bli tale om innsomningstabletter. Tanken var å vente å se, før det ble tale om antipsykotisk medisin. Det skulle være i lave doser, slike at de unge ikke ble overmedisinert.
Det var viktig å gi de unge fred og ro, noe som de selv også instinktivt søkte seg til. Når de var hudløse og angstfyllte trengte de å skjermes. Nå var ikke alle som fikk hjelp av kriseteamet psykotiske, men man tenkte at hvis man kunne hjelpe noen som var på veg å bli psykotiske, da tjente alle på det.

Hvis de kom i ett miljø der de ikke hadde fred og ro, gikk stressnivået, fight-flight reaksjonene igang.
Det er et dilemma når psykiatrien er organisert som i gamle tider, og pasientene kommer i et urolig miljø. Der er det ikke lett å få pusterom og å slappe av.

Når det handlet om personer som hadde vært psykotisk ved flere tilfeller, hadde man viktige samtaler i gode perioder. Man gjorde avtaler om hva omgivelsen skulle gjøre når de ble sykere igjen.

Det er en stor tankevekker å lese om Anne Grethes erfaringer av psykiatrien, og at hun måtte ta seg fra psykiatrien for å bli bedre! Skjønner godt at hun er redd for å komme i kontakt med psykiatrien igjen.

Slike historier som Anne Grethes er viktige erfaringer som vi må lære oss av.

Det er ikke lett å få tilgang til psykiatrien idag, og folk hinner å bli sykere før de får kontakt. Når de senere er så dårlige at de får psykiatrisk hjelp, da er det risiko at de konkurerer om å være mest suisidal for å fortsette være innlagt hvis det er det de trenger. Det kan bli en negativ spiral som ikke er lett for noen.
Hvordan skal psykiatrien kunne reprodusere arbeidskraft, hvis de sliter med å ha tid med alle, og pasientene får vente så lenge for å få kontakt at de må ha mere resurser for å bli bedre?
Nå vet jeg at det ikke ser slik ut på alle steder, men det rammer mange nok!

 

Det er ingen selvfølge.

Jeg leste en kronikk i den svenske avisen Expressen der journalisten Britta Svensson reflekterer rundt Jens Stoltenbergs sin tale på minnes seremonien 21/8. Hun mener at Stoltenberg taler på en måte som hun ikke har sett i  Sverige selv om det også har skjedd katastrofer der. Hun taler om trøstens ord, og at Stoltenberg tørr å si at nordmennene er et stort folk.

"Hur visste norrmännen hur de skulle hantera en så ofattbar tragedi?

Statsminister Jens Stoltenbergs tal efter de 77 bilderna är som en dikt. Korta, tunga rader av ord fyllda av betydelse.
"I dag stannar vi tiden för att minnas de döda", börjar han.
Sen tar det honom sju korta rader att bekräfta alla som tillsammans "vunnit över hatet". Först de anhöriga till de döda, och de överlevande som "inte blir kvitt bilderna, ljuden och lukterna från den svarta fredagen".
Sen räddningstjänsten och sjukvården.
Norska folket tackar han så här:
"Varje ljus har värmt
Varje tanke har tröstat
Varje ros har gett hopp"
Jag tänker på de få gånger jag hört en riktigt bra predikan. De har också innehållit väldigt få ord.
"Vi är ett litet land. Men ett stort folk", säger Stoltenberg."

Hun spør om noen svensk politiker kunne si noe slikt. Det har skjedd en del tragedier i Sverige de seneste årene, og hun har ikke hørt noen politiker prøve å si noe til noe til trøst.
Hun avslutter kronikken med å si: "Stoltenberg hade förstås ord för det man ska göra i stället. Det måste tas på norska:

"Du kan hjelpe.
Bak en kake. Inviter på kaffe. Gå tur sammen.
En større gave enn godhet finnes ikke."
Orden slog rakt ner i mig när jag hörde dem. De var självklara, och sen försvann de. Kunde man verkligen säga detta med att ta en promenad tillsammans med bara tre ord på norska?
Jo, man kan det, på detta världens mest bergfasta språk. Som hugget i fjället. Inget onödigt tjafs.
Gå tur sammen.
Gå bredvid en medmänniska som behöver dig.
Norrmännen bekämpar ondskan genom att stå fast vid vilka de är. Vad har vi att komma med?
Jag vill vara lika stolt över att vara svensk. Vi är också ett litet land, men är vi ett stort folk? Vågar vi vara det?"

Jeg mener at Jens har gjort et meget godt arbeide etter den 22/7, og at det ikke er en selvfølge at andre politikere kunne gjort et like bra arbeide. Det betyr ikke at jeg synes at Jens er bedre enn noen andre, men mer at vi alle har gjort forskjellige livsreiser og lært oss forskjellige ting på vegen.
Det er ikke mye som jeg vit om Jens, fordi jeg kjenner ham ikke personligen. Det jeg vit er at hans far var en stor politiker, og jeg kan tenke meg at Jens gjennom hele sitt liv har truffet mange spennende mennesker som kan ha lært ham mye. Det er de erfaringer som vi møter som former oss. De erfaringer som former oss på dypet er blant annet de smertefulle. Jeg har i mitt arbeidet mye med livsdypet og smerter. Jeg har snakket med familiemedlemmer til stoffmisbrukere. Jeg har snakket med søsken til stoffmisbrukere. Jeg har møtt stoffmisbrukere og eks stoffmisbrukere. Det er helt tydelig at også familiemedlemmer til stoffmisbrukere har det veldig vondt og at det er en hard visdomsreise. Jens har en søster som har stått frem på tv med sine problemer med stoff. Jeg er ikke i tvil om at det har vært tøffe år for familien Stoltenberg. Kanskje Jens har møtt sin søsters venner som også har slitt med stoff misbruk. Når det handler om å lære seg mere om livsdypet og om hva som er viktig i livet, kan det her være hardt men samtidlig lærerikt. Det er i de vanskeligste tider som vi ser hva som er viktig i livet og hva som skal til for å gi noen trøst og varme. Er det noen som kan hjelpe oss med det da er det blant annet stoffmisbrukere.

Jens har naturligvis mange personer omkring seg som støtter ham og som kan gi vegledning når det trengs, og det fikk han sikkert også i den her situasjonen. Men du kan ikke gi noe som du aldri har fått. Du kan ikke gi noe som du aldri har lært deg.
Jeg har på internet lest at folk har ment at Jens kun har gjort jobben sin, og at andre kunne ha gjort et likebra arbeide. Det er kanskje mulig det, men det hadde ikke vært på samme måte fordi det livs bagasje vi alle bærer på ikke er det samme.
Det er også lov å føle takknæmlighet og empati for en politiker som har gjort jobben sin. Det er ikke alle som har den psykiske styrken for å gjøre det. Han skulle selv ha vært en av ofrene. Han er selv i sorg.
Jeg har i alle de år jeg har arbeidet i helsevesendet lært meg at det ikke er en selvfølge å orke med store belastninger.
Jens har vært en stor samlende kraft! Vi får holde håpets lys tent og håpe at ingen annen politiker må kjenne på om egen styrke holder i katastrofale tider som nå Jens har gjort.

Realitetene kring sorg og krise.

Jeg leste et interessant innlegg hos bloggeren SerendipityCat om sorg og sykemelding. Det her innlegget var også på vgnett sin forside igår og idag, dermed har det kommet noen gode kommentarer. Innlegget handler om en artikkel i Aftenposten igår som handlet om sykemeldinger for de som er i sorg etter Utøya massakeren og de som har barn og ungdomer som overlevde Utøya katastrofen. De har juridiskt sett ikke rett på sykemelding selv om de har store vansker med å møte hverdagen. Sorg er en del av livet og ses ikke som e sykdom. Når fastlegene møter en pasient som vurderes ikke å være arbeidsfør på grunn av sorg må de derfor jukse og å skrive en annen diagnose. Da følger de ikke retningslinjene fra Helsedirektoratet og NAV.
"- Beskjeden fra Nav til sønderknuste pårørende er at jobben skal de mestre så lenge de ikke er syke. Dette er riktig i henhold til norsk regelverk, men virkeligheten er ikke slik, påpeker Laudal."
Det her leder til i det i realiteten kommer å diagnostiseres mere med psykiatriske diagnoser, noe som dessverre kan bli et problem hvis noen for eksempel tenker å skaffe seg en helseforsikring. Da kan det være problem med en psykiatrisk diagnose. Det diskuteres internasjonalt om sorg skal bli en egen diagnose, forteller Laudal i artikkelen.


Jeg har noen refleksjoner kring sorg, krise og sykemelding. For det første tenker jeg at foreldrer til overlevere fra Utøya ikke er i sorg, men trolig i krise.Sorgen kan ramme så forskjellig og det finns mange forskjelllige typer av reaksjoner og måter å reagere. Den her sorgen etter ungdomene som døde på Utøya har en ekstra besk krydde da vi vet at de levde i skrekk de siste minuttene i sitt liv. Det må gjøre noe med de sørgende. Sorg kan være så mye, men når det lades med et slikt traume får man tenke seg at det blir ekstra vondt for de etterlatte. Når sorgen er ekstra tung med sterke følelser da sliter man også fysisk.
Hvis man i den akutte sorgen skulle gjennomgå en neuro-psykologisk utredning, så skulle man trolig finne svekkede resultater på konsentrasjon og oppmerksomhet, særlig om testet går over tid. Bilkjørning og arbeide som krever konsentrasjon blir problematisk. Jeg hadde en føre dette klasskamerat som dog i en arbeidsplass ulykke når han hadde en stor akutt sorg. Jeg skulle ikke vilje ha en kirurg som strider med en akutt sorg og konsentrasjonsvansker.


Det er naturligtvis forskjell mellom hva typer arbeider man har. En skogsarbeider får mye tid å tenke og å kjenne. En snekker kanskje kan banke av seg sin fortvilelse på jobb.

En sykepleier blir en belastning på sin arbeide hvis han eller hun gråter på jobb, like så andre som har med folk å gjøre. Da er man en belastning for både pasienter, arbeidsgiver og eventuelle kunder. Hvis lovgivninger ikke er forenlig med den praktiske virkeligheten, da står legen fremdeles med det medisinske ansvaret for pasienten, og for tredje mann. Tenk en busssjauffør og togfører som er i en akutt sorg og har alvorlige oppmerksomhets og konsentrasjonsproblemer. Konsekvensene kan i værste fall bli alvorlige. Legerne står i en virkelighet som vi andre må ta på alvor.
Når det handler om psykiske reaksjoner og psykiske lidelser trenger vi nok en oppdatering om hva det er. Hvis folk er på arbeide for tidlig og dermed legger lokket på og kapsler inn sorgen, da er risikoen på sikt at det leder til en faktisk depresjon og da kan det være tyngre problem som kommer i dagen. Derfor er det bedre å ta tak i problemet så tidlig som mulig.
Når en person som er mitt oppe i en akutt sorg, og ikke minst under slike traumatiske omstendigheter, kommer opp i en enda mere belastende situasjon når de er svekket, da risikerer vi at traumaet blir større enn hva det hadde behøvt å bli. Det kan på sikt bli dyrere for samfunnet. Så selv om det er normalt med en sorg, så spiller det en stor rolle hvordan vi lever gjennom den og hvilken støtte vi får når livet stilles på spissen.


Det er viktig å ta i en krise så raskt som mulig. Da hinner ting ikke sette seg fast, som ellers kan bli risikoen. Det gjelder ikke alle men noen. Hvem denne noen er ikke lett å vite på forhånd. Hvis man kapsler inn sorgen risikerer man å bli deprimert senere. Hvordan man bearbeider sin sorg er veldig individuelt og det finns ikke bare en veg. Hvordan en sorg slår, avhenger også om man har tunge erfaringer fra før. Da blir det en overdeterminert krise, som slår hardere, fordi det ene legges til det andre. Hvis man ikke får rett støtte, kan det her også lede til en depresjon. Man kan tale om en frusen sorg, hvis man prøver å fortsette livet for raskt og å legger lokket på.
Nå er det mange som lever i stress idag, og er man sliten allerede før er det lett å bli syk på andre måter, for eksempel deprimert, eller en hjerte infarkt.
Det er normalt å reagere på livet, sen avhenger det mye på omstendighetene hvordan fortsettelsen blir.
Jo større trauma, desto større belastning på kroppen. Livsstilen, for eksempel maten er viktigere enn man tror. Det er lett å spise feil når vi sliter og det belaster kroppen enda mere. Ved sterk sorg påvirkes hele allmenntilstanden i kroppen, og vi blir ekstra sårbare.
Nå skal vi være glade for at gjærningsmannen er tatt, ellers hadde belastningen vært større. Jeg tenker på en Skåne familie som fikk vente i 15 år før murderen til deres 10-årige datter ble tatt.
Legen sitter i en situasjon der han eller hun virkelig må ta seg tid å lytte på sin pasient. Jeg tenker at arbeidsgiveren er veldig viktig også både for å tilrettelegge hvis det er mulig eller å si at her trengs det nok en sykemelding.
Det er viktig å få hjelp tidlig hvis man trenger det, og det er det mest samfunnsøkonomiske på sikt.


Det blir mye mere vanskelig å behandle når ting får holde på for lenge. Da kan man glemme quick fix løsninger. For en del år siden arbeidet jeg vegg i vegg med en psykolog som var spesialist i kognitiv atferdsterapi. Hun akkurat som jeg hadde både langtids og korttidsbehandlinger. Hun underviste også på universitetsnivå, med andre ord kjent for å være veldig flink. Ikke heller kognitiv terapi er en quick fix når det handler om sammensatte problemer.
Det her er noe legerne vet, og de tar både et medisinsk ansvar og et samfunnsansvar når de ser etter hele bildet.
Det er helt naturlig at de reagerer på regelverket! Skulle bare mangle!
I 90-årene arbeidet jeg et par år på psykiatrisk poliklinikk i Skarabogs læn i Sverige. For å spare penger hadde man gjort en stor omorganisering med å plukke opp psykologer og psykiatriske sykepleiere, i første linien, til psykiatrien, samtidlig som man plaserte ut all psykiatrisk personal i små kommunene. Det ble besluttet at primærlegene skulle ta seg av krisepasientene, samtidlig som de ble av med psykolog og psykiatrisk sykepleier. Krisepasientene kom i klemme, da primærleger har mange pasienter som trenger deres hjelp. I psykiatrien skulle vi behandle pasienter med psykiatriske lidelser, og de skulle få en rask time. Vi hadde mange etiske diskusjoner om de krisepasienter som muligens kom å trenge mere hjelp hos oss. Hadde vi virkelig moralisk rett til å nekte pasientene time selv om politikkene hadde besluttet noe annet?Skulle man vente med å gi dem time til de ble mye dårligere, og dermed vanskeligere å behandle?
Man visste internasjonalt at jo tidligere en pasient fikk hjelp, desto raskere kunne de være på beinen igjen.

(Det var i en periode når man også startet kriseteam som behandlet ungdomer i hjemmet, sammen med familjen. På den måten skulle man få ned antallet nyinsjuknede psykosepasienter. Alle krisepasienter ble ikke psykotiske, men noen som var i risiko situasjonen kunne komme i balanse igjen. Hva gjelder medisinering fikk de først muligens endast insomningstabletter. Sømnen er viktig for å komme i balanse igjen.)
Man visste allerede i 90-årene, og sikkert før det, at det lønner seg økonomisk å hjelpe en person så raskt som mulig.
Når det gjelder overleverne fra Utøya ser det ut til at de får god hjelp. Det finns mye kunnskaper om det i Norge i hvert fall. Vi får se hvordan det blir på lengre sikt hva som skjer.
Når det er sagt så er det høy tid å gjøre opp med det stigma som finns rundt psykiatriske diagnoser. Det er som om en psykisk diagnose er sammenkopplet med blant annet inbilning, andre mindre hyggelige fordommer. Den som er rammet psykiskt er også plaget fysisk på mange måter. I alle de år jeg arbeidet i psykiatrien møtte jeg mange kloke og vise mennesker, selv om de var sårbare på andre måter. Det er mye som vi må gjøre opp med.

Det er ikke lenge siden folket sto sammen mot vold og før kjærlighet. Nå etterpå får vi se om den kjærlighetsytringen har en tyngde, eller om det bare er tomme ord! Får de pårørende den kjærlighet og støtte som de trenger? Hva er det for samfunn vi vil ha?

Kraft, vitalitet og kjærlighet

Å holde tilbake sin kraft.                
Å la seg styres av redsel.
Å kvele sin vitalitet.
Å trykke ned og miste kontakten med sin indre kjærlighet.
Å stivne og bli kald.
Å bli kald og å ha avstand til verden.
Å være mye ensom.
Å være tom og tørst på livets kilde.
Å ikke få slukket sin tørst eller å bli mettet fordi kjærligheten, livsgleden har stengts av.
Hvordan skal man føle seg mettet når hjertet er stengt og
kjærligheten som møter en støts bort, ut igjen,
når det ikke finns noen åpning inn?
Kjærligheten, ljuset får ikke komme inn og å lyse opp ditt indre mørker.
Eller tørr du tross alt?
Tørr du å håpe?
Tørr du å prøve?
Tørr du å gi slipp på din redsel og å møte ditt indre mot?
Tørr du?
Tørr du håpe på en lysere fremtid, selv om det ser mørkt akkurat nå?

Det er nå vi står mitt oppe i en prøve. Det er vikig å holde håpets lue tent.
Vi trenger et håp og en tro på at det går bra. Vi trenger en tro på at vi kan.
Det sendes mange gode tanker idag. De gode varme tankene er en stor kraft!
Det er viktig at vi ser det. Det er det som vi styrker oss på!
Det er kjærligheten som bryter ned ondskapen.
Det er kjærligheten som bærer oss.

Barn som tolk?

Vi har fått mange sterke inntrykk fra Japan etter jordskelv, tsunami og katatrofen på kjernekraftverket i Fukoshima. Når jeg såg noen intervjuer av barn på tv, der de sa at de var redde fordi det kan bli flere katastrofer, får jeg assosiasjoner til andre katastrofer som jeg har hørt om. For ca 15 år siden arbeidet jeg i Oskarshamn i Sverige. På psykiatriske klinikken hadde man et prosjekt av et flyktingprosjekt der man skulle øke kompetansen på traumatiserte flyktinger i nærområdet. Det var samarbeidet med skoler, sosialkontor, politi og så videre. Jeg var den som gjorde en skriftlig vurdering av prosjektet og derfor var jeg med på flere aktiviteter. Vi hørte på en psykolog som arbeidet med barn fra blant annet krigens Bosnia. Hun fortalte om hvordan hun og andre med henne hadde forventet at de bare skulle tegne krigens realiteter. Barnen var ikke bare opptatt av krigen. De tegnet også huset de hadde bott i, hagen der de lekte og så videre. De var ikke bare traumatisert. De hadde også en sorg over alt de hadde mist i livet!
Når barnen lekte med sine venner så kunne man ikke se hva de bar på i sitt indre, men når de møtte noen som var beredt på å lytte, da kom det frem.
En venninne til meg fortalte om hvordan de bosniske barnen hadde blitt skremt når en helikopter hadde landet på skolegården. De fikk memoryflashbacks om soldater og kriget. Det kunne være slike triggers som satte igang traumareaksjonene igjen.
Når de kom til Sverige lærte barnen seg svenska mye raskere enn de voksne. Tilsynelatende gikk det bra, og de fikk nye venner på skole, barnehagene og i nabolagene. Hjemme hadde de en famlie som også slet med trauma, og som kanskje slet med både følelser og konsentrasjon. Når de voksne hadde mistet alt var barnen fremtiden! Barnen var håpet om en fremtid. De var sentrum i deres liv.
Jeg var på en annen forelesning som også handlet om barn fra krigen, som nå var i Sverige. Helt plutselig hadde de fått et stort ansvar som tolker for sine foreldrer. Jeg hørte eksempel fra helsevesendet, der barn fikk fungere som tolk mellom lege og mor. Legen hadde sagt til barnet at "Si til din mamma at hun har kreft!"
Man kan bare fantasere om hvordan det var for det barnet å fortelle en så forferdelig ting til sin mamma. Jeg bare lurer. Hvis et barn hadde oversatt feil hos legen, hvem hadde da tatt ansvar? Her fikk barnen mer traumer i sitt liv av helsevesendet, som om de ikke hadde nok allerede.
Et barn skal aldrig behøve å fungere som tolk hos legen!
De fortalte også at foreldrene mistet auktoritet hos sine barn når barnen fungerte som tolker. De fikk da vanskeligere å sette grenser for sine barn. En del barn utnyttet situasjonen til egen fordel. Når foreldrene prøvde å sette grenser for barnen, så sa barnen at i Sverige fikk foreldrer ikke fikk lov til å sette de her grensene. Foreldrene hadde mistet auktoritet og barnen hadde mistet den trygghet som foreldrer med auktoritet kan gi barnen. Det skjedde når de trengte den som mest.
Man snakker om at man trenger å lære seg det nye landets språk for å integrere seg i det nye samfunnet og for å få et arbeide. Kanskje er det viktigste for barnens trygghet å lære seg det nye språket, enten man for eksempel er hjemmefru fra Somalia og som bor i Oslo, eller svensk eller norsk famile  i Spania. Man kan være glad i sitt hjemland, samtidlig som man lærer seg en ny kultur.

I orkanens øye er det rolig!

Jeg hadde igår et koselig ord utbyte med SerendipityCat på Marias Metode : http://mariasmetode.wordpress.com/2011/03/05/diskurs-og-definisjonsmakt/
Hun hadde tanker om hvor viktig det er å være her og nå og ikke streve imot. Deretter må man gjøre noe med situasjonen som den ser ut her og nå.
SerendipityCat skrev: "Det er kanskje først når man aksepterer nåtilstanden og hvor ille den er, at man klarer å finne litt mer ro i situasjonen noe som igjen gir styrke til å både hvile og gjøre gode ting for seg selv som fører til at verden oppleves som mer utholdelig, samtidig som det kanskje fører til konkret bedring! Vi stresser så mye med dette BURDE."
Som jeg ser det slår hun helt og holdent hodet på spikeren!
Videre skriver hun: "Da jeg ble syk forholdt jeg meg til at det var en skala som sa noe om hvor mange prosent arbeidsdyktig jeg var. Det var det jeg ble målt på, og det jeg skulle jobbe for å bli frisk til – trodde jeg.

Etter hvert lærte jeg at det fantes en annen skala – fra 0% arbeidsdyktig ned til 0% eksistens – og at det faktisk var den skalaen jeg befant meg på. Og fortsatt befinner meg på. Og uten aksept for at det faktisk er DEN skalaen jeg befinner meg på og må jobbe for å klatre oppover på, så er det umulig for meg å være i denne eksistensen uten å utvikle en enorm og gjennomgripende sorg og angst over å være så langt nede på “den riktige” skalaen."
Jeg synes hun er veldig flink til å ordlegge seg.

Jeg kjenner meg så godt igjen! Ja, jeg har også følt på dette. Når vi strever og ikke ønsker å være i det som er her nå nå, blir det vondt verre. Vi blir frustrerte og depresjonen kan være nær.
Når jeg var som dårligst søkte jeg meg til noe som jeg kalte for å være i stormens øye. Der er det rolig, fredfullt og harmoniskt.


Da hadde jeg  mye kreativ skriving. Jeg satte meg med penne og papir og skrev det som bare kom opp i hodet. Det var en god inspirasjon som kom opp i dagen. Jeg hadde ikke konsentrasjon nok til å planere hva jeg skulle skrive, så det fikk flyte av seg selv. Jeg ble glad av mange av de ord som kom frem, som var en stor kontrast til den helsesituasjon som jeg var i. Da følte jeg at jeg hadde kontakt med sjelsstyrken. Jeg følte jeg hadde kontakt med sjelen og at den var usårbar, hvor dårlig jeg enn følte meg, hvordan livet enn ble. Den følelsene har jeg holdet fast ved, selv om jeg iblant har gått meg vill og hatt det vondt. Det ble et lys som ledde meg frem. Dit hadde jeg ikke kommet hvis jeg bare skulle “tenke positivt” eller om jeg hele tiden prøvde å flykte fra her og nå hele tiden. (Naturligvis gjorde jeg det også iblant.) Det finns mange måter å møte seg selv på, og dette er en av dem.
Jeg følte også at jeg en dag skulle skrive offentlig om hva jeg da gikk gjennom, til nytte og glede for andre syke. Jeg visste så godt gjennom alle år som jeg har arbeidet i helsevesendet at det virkelig trengtes!
I mine tanker skulle jeg gjøre noe veldig meningsfullt ut av det som jeg var i, og det skulle være noe meningsfullt hos andre, de som det berørte.
Jeg hadde fullt tro på å bygge en motkraft til det jeg følte der og da.
Jeg følte meg uheldig, kraftløs og det føltes meningsløst at jeg med alle de kunnskaper som jeg arbeidet for å lære meg for å hjelpe andre ble hos meg. Samtidlig følte jeg at jeg ikke orket å arbeidet med mennesker og kanskje aldrig skulle gjøre det. Men det skrevne ordet er noe helt annet.
Jeg ser det som at alle vi som ikke er friske nok til å arbeide, kan gjøre noe veldig meningsfullt og viktig for samfunnet når vi blogger, kommentere, og engasjerer oss i det som er vårt interesse og indre styrke. Jeg blir imponert når jeg ser blogger som skrivas av veldig syke personer, der de informerer om for eksempel ny forskning på ME. Det informasjonsfløde og informasjonsbyte kommer å gjøre forskjell. Jeg er helt sikker på det. Det kommer å forandre helsevesendet på sikt og vi er mitt oppe i noe historisk viktig! Vi har satt opp et fokus og mål infor fremtiden som er veldig konstruktivt.
Vegen dit kan være slitsom, med frustrasjoner og skuffelser, men i det lange løpet kommer det å skje viktige ting. Vi er en viktig del i et større sammenheng. VI arbeider for noe som er større enn oss.

En ting er veldig viktig, som jeg ser det, og det er håpet! Det er en lysflamme som virkelig kan variere i lysstyrke når utmattelsen, eller sykdomen er omfattende av noen grunn. Tro, håp og kjærligheten holder oss oppe. Det er det som løfter og bærer! Og i stormens øye finns harmonien!

Nå har jeg vært flødet en stund når jeg har kost meg med å skrive. Ord for ord ble et helt innlegg! Ja, nesten. For jeg må legge til et SerendipityCat sitat til: "Tusen takk! Ja, jeg tror at vi først må finne ut – HVOR er vi/jeg nå. OK, vi er HER. Og det kan være på et ganske ille sted!

Og da må vi finne ut hva vi KAN gjøre på det nivået/stedet vi er på – og det å finne en skapende aktivitet tilpasset det man klarer som du forteller om har jeg STOR tro på.
Jeg har en liste over ting jeg VET er godt for meg å gjøre liggende – med stort sprik i hvor mye jeg vet det vil kreve av meg – slik at jeg nesten alltid kan finne _et eller annet_ som gir meg et hvileskjær. Det snakkes jo om å klare å finne “flyt” – finne et eller annet som gir et “friminutt”. Enten det er å leve seg inn i en god bok, beundre vakre farger, selv male og skape – så er dette “friminuttet” så utrolig viktig.
Hvis man alltid, hele tiden skal kjenne på utilstrekkeligheten ut fra nåsituasjonen, hvis man hele dagen skal tenke på det man BURDE – da tror jeg ikke man kommer noe vei. Da strammer det seg i brystet, da sitter angstklumpen i magen, da trekkes skuldrene opp og pusten blir kort.
Så min konklusjon (en av dem! haha) er – noen ganger er man for syk og dårlig til å klare. Da er det OK. Da er du DER. Men så skal man være fornøyd med seg selv når det er noe man faktisk klarer igjen. Det tror jeg man bygger styrke på."

Helt enig! Man er den man er, og det er faktiskt helt ok!:)
Anbefaler SerendipityCat sin egen blogg: http://www.serendipitycat.no/

Begynnelsen på en ny grunnmur.

Krise kan sammenliknes med et hus som raser sammen, og man må bygge opp et nytt hus i steden for det gamle. Gamle vurderinger holder ikke lengre. Man må bygge opp nye vurderinger som er mer holdbare i den situasjon som man befinner seg i akkurat nå.
Når man blir langvarig syk, som gjør at handlingsutrymmet blir veldig begrensende, må man gjennom en stor prosess. Man tvinges til å akseptere at livet ikke er som tidligere, at man har mistet det som var. Det er helt naturlig å ikke vilje akseptere og å streve imot sannheten i begynnelsen. Det er en del av prosessen. Men når man strever imot blir livet så mye hardere! Man sliter og må gå flere runder med seg selv. Første året jeg var sykemeldt var det viktig for meg å hente pusten, å ha et pusterom for å bearbeide at livet var snudd på hodet. Jeg savnet jobben, men var nødt til et tenke konstrukivt og fremad. Hvordan skulle jeg gjøre for å skaffe meg en bedre helse? 
Hva kunne jeg gjøre for å hjelpe meg selv, når helsevesendet ikke en behandlingsplan for meg. Den fantes ikke fordi kunnskapene ikke var der de, og ikke enn idag. Joda, jeg fikk mye støtte og hjelp til sykemelding. Jeg fikk hjelp til litt symptomlindring også, men det var så mye mer jeg trengte. Hvor skulle jeg begynne? Hva hadde jeg lært meg som jeg kunne ta i bruk? Fantes det noe i min kunnskaps og erfaringsbank som kunne bli fruktbart?
Symptomlisten og utmattelsen var omfattende. Skulle jeg noe gang bli frisk så kom det til å ta lang tid. Jeg visste at jeg kom til å bli mye dårligere hvis jeg ikke lyttet på kroppen og tok det med ro. Jeg var redd for å bli en av de ME - syke som måtte ligge på et lys og lyd isolert rum i lange tider. Nå måtte jeg fokusere på målet og det måtte bli et bedre allmenntilstand. Jeg måtte tenke helhet. Hvis det gikk det visste jeg ikke.
I den Vegeto-terapeutiske metodikken tenker man at man skal arbeide mot en god gjennomstrøming i kroppen for å få en bedre helse. Det er en god setning som har satt seg i hodet mitt. Det høres logisk for meg! Hvis pusten er fri, musklerne avslappede, blodgjennomstrømningen god, tarmene arbeidet godt også videre, da underlettet man for kroppen å helbrede seg selv. For å få til det er det viktig å arbeide for å stimulere det parasympatiske nervesystemet, fred og ro systemet i kroppen. Hvordan det skulle gå til, det fikk fantasien hjelpe meg med. Det finnes mange metoder til å slappne av, og lysten får hjelpe en her. Det må næmlig være moro, ellers blir det ikke noe godt resultat, fordi man begynner å streve.
Ting som fikk meg å le, var viktige. Det enkleste var å se på morosomme korte tv-program. De måtte være korte, helst ikke mer enn en halv-time ettersom jeg ikke klarte å holde oppmerksomheten oppe lengre.
Når det handler om stress-forskning så vet man at langvarig stress kan gi oss mange typer av sykdommer. Den kroniske stressen kan ramme alle organer i kroppen, enda ned på cellnivå, både psykiske og fysiske lidelser kan ramme oss. Immunforsvaret svekkes og hormonebalansen forandres. Nå vet vi at kosten også gir oss en fysisk stress hvis vi spiser feil. Feil mat fremkaller betennelser i kroppen, for eksempel.
Sund mat og aktivering av fred og ro systemet fremmer helse. Kroppskontakt, foreksempel massasje, aktiverer fred og ro systemet i kroppen.
Hjernen har behov for morosom stimulanse for å få bedre sjanse til en positiv prosess.
Med andre ord trengte jeg fred og ro og å ha det moro!
Alt jeg gjorde måtte doseres og tilbakeslagen var en del av livet. Derfor var det viktig å holde fokus, selv om jeg trynet. Som veldig liten fikk jeg, akkurat som alle andre småbarn, lære meg at når jeg datt, så skulle jeg opp igjen. Igjen og igjen og igjen. Opp igjen!
Tvilen var stor, for det var ikke mye krefter å hente ur, men noen sted må man begynne. Puh!
I det læget må man være veldig snill mot seg selv! Det handlet om å overleve slik at man skulle ha ork til å leve! Tidligere i livet hadde jeg tatt raster etter jeg hadde gjort noe. Nå måtte jeg ta lange raster for å gjøre noe som helst! Alt var snudd på hodet!
Men nå var det tid for å nyte livet. Hvordan det nå skulle gå til, det fikk fantasien og lysten hjelpe meg med. Jeg skulle prøve å bygge den nye husgrunnen med hjelp av fantasi, lyst og kreativitet, blandet sammen med fortvilelse og redsel. De senere var næmlig naturlige reaskjoner på livet. En ny reise inn i det ukjente hadde begynnt...

Den nedbrytende stressen som stopper opp prosesser.

Alle kan vi bli syke over lengre tid og må akseptere at livet ikke ble som vi tenkte oss. Det er en veldig stor livskrise og identitetskrise som jeg selv også har følt på. Det påvirker oss som er syke og våre nærmeste.


Hvis vi skal bearbeide denne krise for å komme videre inn i nyorienteringsfasen, må vi ha fred og ro. Det er da vi har pusterom til å bearbeide de smertesomme tingene vi må igjennom. Hvis vi hele tiden ovenpå sykdommen vi sliter med, utsettes for feilbehandling, stress og press stopper hele denne bearbeidingsprosessen opp. Det blir trangt å puste og vi strever etter å overleve. Jeg har selv opplevd det og sett mange av mine pasienter oppleve detsamme. Hele prosessen og den fysiske og psykiske motstandskraften rammes!

Det er mange på bloggene som forteller om smertsomme erfaringer fra helsevesendet og rene feilbehandlinger. Derfor er så så viktig at vi som har kommet en bit på vegen, snakker for dem som ikke har noen krefter til å snakke. Derfor er det så viktig att alle de som er flinke på å granske den medisinske forskningen om ME, forteller om det på internet. Alle vi som har en utdannelse der vi har lært oss om vitenskapsteori og metodikk ser at det innen ME-forskningen ikke er god nok forskning! Senest leste jeg et interessant innlegg på Marias Metode.

Når pasienter møts av feilbehandling fra helsevesendet og NAV, skjer det en kontinuerlig traumatisering hos de som er rammet. Det øker stressnivået, og påvirker hele mennesket negativt.

Det blir som når jeg arbeidet på sykehus en gang i tiden. Når en pasient ble akutt dårlig og måtte intuberes, var vi enbart konsentrert på pasientens overlevelse. Når situasjon var rolig igjen, da først kunne vi begynne å rydde opp i kaoset som hadde oppstått i den akutte situasjonen. Da hadde vi også en gjennomgang om det som hadde skjedd.

Når jeg senere arbeidet som psykolog og hadde samtaler med personer fra krigens Bosnia, kunne jeg se en parallell. I Bosnia var de oppegående og stred for sin og sin families overlevelse. De lyktes fly til Skandinavia og tryggheten. De lærde seg språk, fikk et hjem, og økonomi de kunne leve av. Når deres materielle trygghet var på plass, da krasjlandet de og fikk sterke reaksjoner. I overlevelsesfasen holdt kroppen følelsene i sjakk. Det skjedde ikke noen bearbeidning før reaksjonen kom når de var trygge. Når de var mitt oppe i det syntes de at det var rart at reagerte nå når de hadde det rolig. Hvorfor hadde de ikke reagert tidligere når de var mitt oppe i helvetet. For meg som møtte den ene individen etter den andre ble det logisk. Det er ikke tid og rum å bearbeide noe når man strider for å overleve i en truende situasjon.
Hver og en kan tenke seg hvor mye man bearbeider noe hvis vi blir slått ned ute på gaten. Det finns ikke utrymme for det der og da.

Når man er veldig syk i et utmattelsestilstand som for eksempel ME, så er det eksistensielt en farlig situasjon. Man er ikke i stand til å forsørje seg, forsvare seg og er forsvarsløs når alle krefter er vekk. Man ligger nede, helt enkelt. De sykeste har ikke krefter til å forsvare seg mot løvene eller ulvene. Derfor er ME ikke bare en livskrise men også en identitetskrise og ekstinsiell krise.
Når man er skikkelig utmattet, da har man ikke noe filter mot stress og traumer. Man er forsvarsløs! Det rammer hele mennesket!

Legen Christina Doctare skriver i sin bok om Hjernestress at hennes pasienter i Sverige hadde samme symptomer på stress, som de individer hun hadde møtt i krigets Bosnia. Det rammer oss psykiskt og fysiskt.

Kan vi ikke få hjelp med de helseproblemer som vi sliter med, har vi rett til empowerment likevel. Vi har rett til fred og ro! Sykdommer er en del av livet, enten vi setter opp skygglapper eller ikke. Når vi ligger nede kan vi ha behov for en hjelpende hånd. Livet kan ramme oss alle og vi må vekseldra for å fungere som samfunn.

Vi kan både nyorientere oss og å arbeide for en bedre situasjon for oss selv, våre medsøstre og medbrødre. Det er en viktig empowerment å sammen arbeide for noe konstruktivt. Og ja, man kan ha gode stunder som langvarig syk, men det tenker jeg kan være et annet interessant innlegg…

Det er mange som lever utrygt..

Flere blir lenger - Hamar Arbeiderblad

Det er mye å ta tak i. Det er mange som lever utrygt, og må søke beskyttelse.

På krisesenteret i Hamar, har de økt pågang.
De har nå tilbud til både menn og kvinner som kommer med samme problemstillinger. Man håper også at det skal bli lettere for menn å søke beskyttelse.
Eldre søker beskyttelse for at barnen slår dem.
Kvinner med minoritetsbakgrunn kommer med barnen for beskyttelse.
Personalet på krisesenteret møter også mennesker som vært med om tvangsgifte og menneskehandel.
De har også nære samarbeide med politiet.

Det er virkelig bra at man nå tar familievoldet på alvor.

Altfor mange barn tar skade av å leve i et slikt helvete, og mange sliter med senskader i voksen alder.
Vi må arbeide videre med barnens trygghet og helse.
Det rammer hele familier, ikke sjelden i generasjoner. Når kunnskaper rundt traumaer og kronisk stress øker i samfunnet må lovene følge etter.
Men det trenges å snakkes mer om det her. Smerter og erfaringer må opp på overflaten for at barnen skal bli sett og få hjelp. Når de føler at de kan bli tatt på alvor blir det lettere for barnen. Det er viktig for barnen at ikke bare de selv tilbys hjelp, men også deres foreldrer.
Når kunnskapene om familievold økes blir det vanskelig for politikkere og andre voksne å snike seg unna sitt ansvar.