Jeg går og legger meg!

Det er mye uro i verden nå. Det er ikke lenge siden vi følte på terror i Norge. Nå er det en stor økonomisk uro i verden. Det er lett gjort å reagere med en indre stress på alt det her, ikke minst når en ikke er frisk.

Sigbjørn Johnsen forteller i VG:
"- Mitt hovedbudskap er at så lenge vi klarer å innrette oss i norsk økonomi, har vi gode muligheter til å klare oss gjennom en eventuell ny krise. Men det vil stille krav til oss alle; til finanspolitikken og arbeidet med statsbudsjettet for 2012. Lønnsoppgjøret som kommer til våren kommer til å bli krevende, sier Johnsen.

- Det er klart at om dette utvikler seg til noe mer enn det det er i dag, vil det bli krevende for alle i Norge. Det er viktig å understreke det."

Det var lettere den tiden man var frisk. Med stahet og vilje kunne man klare alt! Kanskje ikke riktig, men når man var yngre såg man mange muligheter, i kombinasjon med stahet. Når kroppen ikke er sterk lengre, da opplever jeg at man overlevelsesmessig er i en mye vanskeligere situasjon. Hvis man av ren vilje overkjører kroppen, da går det ikke mange dagerne til man ikke en gang orker å dusje eller å ordne seg noen mat! Man er veldig avhengig av andres godvilje og økonimiske bidrag. Selv om jeg ikke er arbeidsfør har jeg fremdeles studielån og annet å betale. Jeg er takknæmlig for å bo i et samfunn der jeg har råd til å gå til legen og kan kjøpe medisiner billig. Det rekker å snakke med mine tyrkiske venner i Tyrkia for å vite at det ikke er en selvfølge. Hadde jeg vært fødd i Tyrkia og bott der, da hadde jeg vært en belastning for min familie og slektinger. Jeg vil ikke være en belastning. Jeg vil klare meg selv så langt det går. Det handler om verdighet!
Sykdom er en del av livet og det er ikke alt vi velger. Alle i Norge er nå påminnt om at vi ikke har kontroll over alt. Livet slår til når vi minst aner det. Slik har det vært for meg og slik er det for andre. Vi trenger å ha kunnskaper, tid og rom for å ta vare på vår tilfriskningskompetanse. Vi er både individer, grupp og samfunn. Vi klarer ikke oss selv gjennom hele livet. Det kan komme dager for oss alle da vi er avhengig av hjelp, samtidlig som vi trenger å lære oss hva som bidrar til bedre livskvalitet og eller tilfriskning for akkurat meg og deg og deg. For å løse et problem må vi definiere det, og derfor er diagnosen viktig.
Det er mange tanker som kommer og går i de her dagerne. Det har vært en stor omstilling for meg fra å være veldig selvstendig, til å være avhengig av samfunnets godvilje. Er det noe som jeg har lært meg av den seneste tiden, da er det at jeg skal fortsette å blogge, og å reflektere kring livet. Jeg har ikke tenkt å gå å legge meg, hehe!
Men jeg må økonomiser mine krefter, og å ta pauser fra mine funderinger. Jeg er mitt oppe i en periode der jeg prøver ut en smertestillende medisin, som hjelper meg. Det liker jeg. Det er godt med en bedre livskvalitet. De helvetessmertene jeg hadde stort sett hele tiden begrenset hele mitt liv. Jeg ser nå at jeg har vært veldig smertetålig, og er glad for at endelig finne en smertestillende som virker. Håper det fortsetter å fungere. Problemet er ikke borte, men det føles mye friere.
Humor er veldig viktig avkoppling fra hverdagen. Det gir avslapping og man får morsomme tanker, som en hvile fra den tyngre delen av livet. Jeg ser også på feelgood filmer, og leser feelgood bøker. Det er også godt å lese om ting der temaet er kjærlighet. Kroppen gir svaret med en gang! Hva som virker det føler man selv!

Johan Glans er veldig morsom. Lattern kommer fra langt ned i magen når jeg ser ham på youtube!
Jeg tror jeg går å legger meg likevel og ser en god film en stund, med en god kopp te. Eller kanskje jeg går ut til hagen og legger meg i Baden Baden stolen, med et feelgood bla. Kanskje det er bedre å se på blomster og å lytte på fuglene. Ja det som får oss til å puste med magen, og å senke skuldrene, gjør at vi lader batteriene og kanskje klarer å gjøre mer tilsammens med våre nære og kjære. Kanskje litt energi til å skrive et litet blogginnlegg når inspirasjonen er der.
Ønsker dere en god dag hva det nå er for akkurat deg! :)

Hva er det som gjør at folk tar det som en selvfølge at vi og andre skal være arbeidsføre hele livet?

Jeg har nå kommet hjem fra 1,5 uke i Tyrkia. Det var en deilig tid med mye god sol, varmt vann i poolen, god mat, gode venner, og litt shopping. (Sommerklær) Jeg lekte litt med en 1-årig tyrkisk "prinsesse", og hun var en god hjelp til å bare være hær og nå. Til tross at jeg hadde hodepine hver dag i varierende grad, så koste jeg meg. Jeg er hellre i solen enn i det styrtregn som har vært her hjemme. Da får jeg heller mørkelegge soverummet, når migrenen blir for stor.
Badevannet holdt nok omtrent 30 grader de siste dagene. Jeg hadde litt vanngymnasikk i vannet, men brydde meg ikke om å telle meter som jeg svømmet. Jeg lyttet hellre på kroppen og nøt vannet. Det går an å bevege seg uten å tenke på prestasjon. Når vi lytter for mye på våre tanker kan det raskt glemmes å lytte på kroppen. Jeg liker å bevege meg litt, men liker dårlig å kollapse når jeg har gjort for mye. Når jeg var i Tyrkia i november, da prøvde jeg å ta en spasertur 1 time per dag. Jeg prøver iblant grenser for å se hva jeg tåler, og den gangen ble det for mye. Jeg fikk holde meg i leiligheten i noen dager. Min tyrkiske venninne ble urolig fordi hun ikke hadde sett meg på noen dager, så en dag ringte hun på døren for å høre om jeg hadde det bra. Hun er veldig søt! De neste dagerne såg jeg til å få bilskjuts hjem når jeg vært å handlet mat. Det måtte jeg ordne. Sult er en god drivkraft til å komme seg iveg, hehe!
Når jeg er så langt hjemmefra så har man tid og rom til å reflektere.
Jeg lurer på hvorfor rike land som Sverige og Norge ikke tar de langtidssykemeldte mer på alvor! At Tyrkia har problem er lett å se. Der hjelper folk hverandre når de har kommet i nød, hvis de har økonomisk mulighet til det. Jo mere jeg kommer inn i det tyrkiske miljøet desto mere seg jeg den delen. Tyrkerne er varme mennesker, men de sliter hardt. Det er ikke en selvfølge å ha råd med fasttelefon, internet, bil, spise kjøtt, ha råd å gå til legen og så videre.
I Skandinavien har vi aldrig hatt det så bra som nå! Hva er det med oss når samfunnet ikke kan ta langtidssykemeldte mere på alvor? Hvordan er temperaturen i vår kultur? Hvis det er varmt eller kalt, det avhenger av oss selv.
Vi er individer, men også en del av famlien, gruppen, samfunnet. Alle deler påvirker oss og vi påvirker delerne til en helhet.

Hvor vi enn bor og hvem vi enn er så trenger vi håp, ikke minst i vanskelige tider. Det samme er å ha en god forklaringsmodell å lute seg til. Det er viktig å har en tro på at det går bra, en tro på at man kan. Da jeg var på mitt dårligste var jeg full av tvil, og redd for å bli dårligere. Men jeg har en tro på at det finns en høyere kraft, noe som er større enn oss. Jeg tok meg tid å dyrke gledesmuskelen, å samle på gode minner. Det finns et ord som jeg savner i debatter om sykdommer og traumer og det er forsoning! Det er hardt å forsone seg med sin skjebne og sitt liv, men det underletter for å få en indre ro. Vi har ansvar for våre liv. Det er sant. Men vi styr ikke alt! (Hvis du tror på reinkarnation så tenker du kanskje slik. ) Det snakkes mye om hvor viktig det er å tilgi. Jeg tror det er bra for en hvis man kan det i betydning å gi slipp. Det jeg ønsker å advare for er å tilgi før man er moden for det. Det som da skjer er at man trykker ned seg selv, og man sliter enda mer! Det setter igang slitsomme og stressige prosesser hos individen, og kommer opp til overflaten før eller senere med store selvbebreidelser. Det er viktig å la indre prosess være indre prosess. Når tiden er inne for det ene eller det andre, det vet vi når vi er der. Da er det også en balanse mellom hode og øvrig kropp.

Det er ikke alt vi velger i livet. Ting blir oss tildelt, og vårt arbeide blir å prosesse mot forsoning. Det er et arbeide, men viktig. Når vi strider mot livet, da sliter vi enn mer. Det finns ting som er helt forferdelige å forsone seg med, for eksempel når et barn dør i kreft. Da handler forsoningsarbeidet om at ting også tar tid. Det er mye vi må forsone oss med i livet, det går ikke alltid på rels, selv om vi ønsker at det er slik.
Hva er det med oss som gjør at vi forventer at vi og andre skal være friske og arbeidsføre hele livet? Det er jo ikke realitiskt og jeg mener at det er naivt. Kroppen er et fininstilt kaossystem og er det rart om den kommer i ubalanse? Vi lever også i en miljø med mer og mer kjemiske stoffer, junk-food og så videre. Vi lever i et samfunn med mer stress der vi har mindre og mindre tid med hverandre. Hvordan kan det da være forbausende at vi har langtidssykemeldte?
Hva er det som gjør at så mange tror på enkle løsninger når samfunnet og mennesket er så komplekst?
Det er noe som skurrer her!

John Lennon sjøng at "Life is what happens,  while you make other plans." Det kan jeg skrive under på er også min livserfaring, eller hva sier du?
Jeg valgte ikke å bli vitne til en barnekidnapping, som ble et barnemord som rystet hele Sverige i flere år fremad. Jeg var bare ute på en spasertur. Jeg valgte ikke å få et sjokktrauma som på sikt også skulle ramme også min fysiske helse i fremtiden, men det er det som jeg fikk. Alle de som har opplevd krigen, har heller ikke valgt å betale med helsen. Jeg valgte heller ikke å slå meg i hodet så at jeg fikk en nakkeskade. De som döde av svineinfluensa hadde heller ikke bett om det. Det alvorlig syke i ME har heller ikke bett om det. Hvem er som kan tenke seg å ligge i et mörkt rum i lange tider. Hvilket barn velger å ligge i et mörkt rum i lange tider för å leke med andre barn?

Jeg var i 90-årene på en konferense i Stockholm, der vi fikk läre oss mere om psykologiske tester. Jeg er psykolog. Der var en psykolog som fortalte om sitt arbeide på en barnhabiliteringsklinikk. Hun sa at etter de hadde gjort om avdelningen fra behandlingsavdelning til utredningsavdelning, så hadde de fått bedre behandlingsresultat!!!

Utredning og diagnostikk er grunden til et godt behandlingsresultat. Det vet vi! Det bekymrer meg når ME syke blir plassert i et område og at det psykiske får en slik slagside. Hvis man tenker seg en egen foretakere kjører rovdrift på kroppen sin og får en hjerteinfarkt, da vet vi at det finns både psykologiske og sosiale faktorer. Likefullt behandler vi hjerteinnfarkten, med medisinsk behandling. Når jeg i begynnelsen av 90-årene ble bitt av en flått, og fikk en betennelse av den, da spurte ikke legen meg om jeg hadde jobbet mye den siste tiden.

Når man tror at ME syke har psykiske problemer og man sier til dem at de ska ta seg sammen. Da kan man lure på hvordan man ser på folk med psykiske problem? Hvis man dessuten tenker at noen trenger å jobbe med sine tanker for en bedre mestring, da må man hjelpe individen med å skaffe seg redskap for det. Det å forandre tanker er virkelig ikke bare å knipse med fingrene. Her er det også en del som skurrer for meg. Det er ikke rart at pasientene reagerer. Det har de en god grunn til hvis de opplever det slik.
(Nå finns det også mye forskning som viser at det er en somatisk sykdom.)

Er det noe en trenger når en er syk hva man enn sliter med, så er det gode mestringsteknikker og fred og ro, i tillegg til en god behandling..

Livet er ikke en selvfølge! Jeg føler takknæmlighet for at jeg lever, og at jeg har de støttespillere jeg har både privat, min lege og NAV. Jeg tar ikke noe for gitt. Livet har slått til tilstrekkelig mye for at jeg skal se det. VI trenger å stoppe opp iblant å se hva vi faktisk har! I morgen kan alt være forandret!

Vi kan alle komme i situasjoner der vi trenger hjelp fra andre, og hvordan ønsker vi da att livet skal være?

Jeg føler også takknæmlighet over at jeg nå orker å blogge, kommentere andres blogger, og å engagere meg helsepolitisk! Livet får en mening i det vi selv orker å skape.

Jeg synes også at jeg har en "kul" lege som støtter meg i det som jeg gjør her! :)
Det finns næmlig helsepersonal som også ser det som pasientene ser, og som har fullt arbeide med å ta vare på oss.

Jeg forstår ikke hvordan den damen kan gå!

Når jeg for en uke siden reiste til Tyrkia, hadde jeg hatt en sterk hodepine hver dag i over en uke. Det hadde jeg også i vinters, men det milde april gav meg en mindre pause. Når jeg kom til Tyrkia var jeg både sliten fortvilt og desperat etter lindring. Jeg spurte mine tyrkiske venner om de kjente til noen god massør i byen. De fortalte da om en eldre mann som har et godt rykte om at kunne hjelpe folk med ryggproblemer. ( for hver dag jeg hadde smerter følte jeg hvordan fler og fler muskler knøt seg sammen.)
De formidlet kontakt, og det viste seg at den her eldre tyrkiske mannen er en manuell terapeut. Han hjalp vår kamerat for noen år siden, når han hadde store problemer med ryggen. Vår kamerat er fornøyd med hjelpen som han fikk av Lokman.
I den her uken som jeg var i Tyrkia, fikk jeg 4 behandlinger med manuell terapi. Det var noe som virkelig trengtes. Gammel stress, whip-lash og kalk i ryggraden har satt sine spår. (For den som ikke har lest min blogg tidligere, så kan jeg fortelle at jeg var med om et sjokktrauma 1989.Jeg var vitne til en barnekidnapping, barnet ble voldtatt og grovt mishandlet til døds. Vi måtte vente i 15 år til murderen ble tatt, og i forrige året tok han livet sitt.) Men det er ikke bare psykisk stress som stresser kroppen. Forskjellig mat kan for eksempel øke mengden adrenalin og kortisol i kroppen. Selv er jeg følsom for blodsukker svingninger. Lavt blodsukker kan utløse en forferdelig hodepine.
Lokman, den manuelle terapeuten, fant raskt alle mine vonde punkter, ai, au og uff. Rutinert arbeidet han med hode, nakke, armer og rygg og jeg måtte bare tåle den smerte som jeg der og da opplevde. Jeg hadde for eksempel muskelknuter under armhulene, og det gjorde veldig vondt når han trykte på dem. Men det var flere veldig ømme punkter.
Jeg hørte dagen etter den første behandlingen min kamerat, Mustafa, fortelle at Lokman, hadde fortalt at han ikke kunne forstå hvordan den damen kunne gå, ikke noe fungerte som det skulle. Han visste ikke om han kunne hjelpe meg, men han skulle forsøke.
Jeg vit at jeg tåler mye smerte. Jeg har vant meg, men er samtidligt beredt til å prøve noe nytt. Jeg føler meg litt bedre, mere bevegelig, men har mere behandling fremfor meg. Jeg fikk noen små øvelser som jeg skulle gjøre regelmessig.
Jeg har tidligere gått til akupunktør, kiropraktor,og osteopat for mine rygg og nakkeproblemer. alt har ledet til økt livskvalitet, men det er mer som trengs. Manuell terapi i et klimat der det er varmt og godt er en fordel i behandlingen. Jeg ser nå at manuell terapi finns på hjemmeplan. Det er sikkert noe jeg hadde hatt nytte av tidligere, men det er ikke enkelt å vite alt. Jeg søker meg frem på område etter område. Jeg tror ikke på den eneste løsningen. Når man er i min situasjon må man gripe an fra flere hold. Hvis man plasserer personer med mine symptomer i kun depresjonsboksen, da er mulighetene til helbredelse begrensede. Hvis man kun kompletterer med fysisk aktivitet, risikerer man å bygge nye spenninger ovenpå de gamle! Maten vi spiser påvirker både kropp og sjel. Det hadde heller ikke vært nok med samtaleterapier og mindfulness. Det kreves iblant håndgripelig hjelp. Kroppen og mennesket er ikke endimensjonell og derfor kan ikke behandlingen heller være det. Det er logiskt når man tenker på det.
Jeg håper på en varm sommer og fortsetter med mine yogaøvelser.
Jeg har en sånn veldig lyst til å holde meg på beina, jeg også! Derfor har jeg tatt dette steg. Derfor har jeg ikke spist hvitt sukker og hvitt mel på 2 år. Derfor har jeg lagt mye penger på behandling!

Jeg vit at jeg er langt fra ensom om det her! Vit helsevesendet om det her? Vit politikkene om det her her? Vit NAV om det her? Vi er nemlig mange som ønsker hjelp for å få tilbake våre liv! Det er ikke noe moro å være avhengig av samfunnet enten man får forståelse eller ikke!

şöyle böyle

Når jeg er i Tyrkia og spør på tyrkisk hvordan folk har det, er det ikke sjelden de svarer "şöyle böyle".
Det betyr, "så som så". Det er et ærlig svar. Det er ikke alltid alt er bra, og hvorfor skal man da skjule sannheten. Vi har snakket med flere tyrkere som har reist i mange timer med buss, til den plass der de arbeider. De forteller om at de da setter seg hos personer de ikke kjenner og snakker om livet, også om problemer. For meg ser et ut til at de ikke skammer seg over problemer fordi det er normalt at livet ikke alltid går på rels. Det er en del av livet.
Hva er det om gjør at vi i vest strever etter perfekthets idealer, som om penger skulle kjøpe oss fri fra alle problemer? Er det ikke pengene som er løsningen så er det tankene, som om tankene kan løse alle problemene. Hadde det vært så enkelt hadde ikke japanene slitt så vondt nå. For å ikke snakke om de arabiske stater der folkene har begynt å protestere mot fortrykk. Vi hadde også sluppet våre miljøproblemer.
Nei, problemene og løsningene sitter på mange forskjellige plan, og drømmer om enkle løsninger, kan gjøre at vi ikke tar tak i orsakene til problemene, hvis det altid går å løse. Det handler om å gjøre det beste av livet utifra en realistisk utgangspunkt, så godt vi kan.
Vi trenger å pusse brillene å se ting som de er, iblant veldig bra, iblant tungt, og andre ganger şöyle böyle...

Å legge klokken fra seg...

Våknet litt før soloppgangen idag da naboens hane (tupp) gal. Da var klokken omtrent 6.00. Temperaturen i soverummet var +18. Det ble snart varmere da solen sto opp.

Det er fremdeles høner og kur i området, selv om det avtar i takt med at nye fastigheter bygges. Det bygges flittig i Alanyregionen. Geite og saueflokkene har kommet ned fra fjellene der det har blitt kaldere. Derfor går det fremdeles å oppleve litt tyrkisk landsbygd.

Jeg begynte dagens med min tyrkiske frukost, kokt egg, tomat, fetaost, oliver og avocado. Naturligtvis satt jeg ute på balkongen. Da hadde solen stått opp. På formiddagen tok jeg meg ned til sentrum, etter å ha snakket med naboerne. Jeg liker å gå rundt i sentrum der jeg treffer mange forskjellige mennesker. Passet på å kjøpe en CD med Oryantel Belly Dance. Da jeg ble sulten satte jeg meg på nærmeste restaurant og spiste kyllingsuppe. Den var kjæmpegod! Suppe, en liten flaske vann, og en kopp te kostet 9 lire, ca 36 kroner. Det var tilstrekkelig med mat for at jeg skulle bli mett. Jeg satt en stund til og leste litt i en roman. Det er så deilig å bare gjøre hva en har lyst til, og glemme hva klokken er. Det er for meg en stor livskvalitet. Det gir både avslapping og energi, og jeg har stort behov av begge deler. Det underletter de selvhelbredende prossessene i kropp og sjel.

Jeg besøkte våre venner på kafeet og de sprer også en ro rundt seg, selv om de arbeider mye. Det smitter av seg. Før jeg tok meg hjem handlet jeg litt mat på Genpa.

Vel hjemme var det tid for en ny kopp te, og å lytte på den nye CD:n. Det her var en virkelig bra og medrykkende musikk, som gjorde det vanskelig å sitte still. Tok noen dansetrinn også. Jeg åpnet vinduet på vidt gap og spilte litt for naboene også. Tenkte de også kunne ha glede av å lives opp litt. :) Man trenger ikke å forspille noen tillfeller til å spre glede. ;)

Nå er det kveld og da er det tid for å ha varmere klær på seg. Tenker på morgendagen. Skal nok lage en tyrkisk linsesuppe. Det er godt og metter bra. Når man lager mat fra bunn, da veit hva man spiser.
God mat er viktig for livskvaliteten, og å nyte livet. Og det tenker jeg å fortsette med....

God kveld alle! :)

Novemberbilder fra Tyrkia!

Jeg har vært aktiv den seneste uken og måtte derfor ta det med ro et par dager. Det er godt å være på balkongen. Temperaturen er ca. 25 grader og det er blå himmel. Det gjør godt å være i varmen. Man kan velge mellom å bare være, eller å lese en god bok eller noe annet. Det er mye fugler på området. Man kan sitte å lytte på dem. Det skal ikke så mye til for å føle seg glad når solen lyser. :)

En tyrkisk venninne hadde ikke sett meg på et par dager, og hun kom innom for å høre om alt sto rett til. Det var gulligt. Jeg bjød henne på en kopp te, og områdets mandariner. Siden måtte hun avløse sin mann på kafeet de driver sammen. Det er fredag og tid for et moske besøk.
Det er mange heromkring som går i moskeen og ber. De sier at de får en indre fred og ro når de går dit. De får også en stunds ro og hvile fra de daglige bekymringene, som de legger utenfor moskeen når de går inn gjennom døren. Det er mange som har økonomiske bekymringer her. Det er mange åndelige personer her, og islam er deres veg å gå. Det er en fredlig islam her. De er helt imot islamistisk voldelig islam. De skjønner ikke hvordan man kan velge voldet.
Når bønneutroperne leser sin bønn fra moskeen, opplever jeg selv en ro. Det kan jo også handle om en assosiasjon til ferie og avslappning. Det er jo i den settingen jeg har hørt de islamske bønnene gang på gang.

Nyplukkede mandariner er helt nydelige.

Temperaturen holder seg rundt 25 grader om dagene. Det er et nydelig vær! Vi har mandariner i hagen og ferske mandariner er det beste jeg vet. Jeg må passe meg, fordi jeg må være forsiktig med karbohydrater, men noen kan jeg ta. Snart er appelsiner og sitroner modne. Jeg har vært på bazar idag og handlet grønnsaker og fetaost.Jeg spiser veldig sjelden, ute på restaurant, her. Trives godt med å lage meg litt mat og å spise den på balkongen.
Jeg har spassert ned til havet 2 ganger siden jeg kom hit. Det er deilig å sette seg på stranden og bare lytte på alle lyder, og å se seg omkring. Det er veldig avslappende.
Med andre ord er det en studie av å nyte det enkle i livet. Det er ikke så mye som trengs når solen lyser.
Det er enkelt å balansere aktivitet og hvile her i Tyrkia. Jeg går mange turer, men sitter også ofte og ser rett ut i det blå.
Tyrkerne arbeider hardt og mye, men de har ikke glemt å sette seg ned og å bare være. Når vi i norr har blitt human doings, så er de fremdeles human beings.
Nå er det fler og fler butikker som stenger for vinteren. Når turistsesongen nå er slutt, er det mange som reiser hjem til familiene. Det bor ofte i østre Tyrkia. Nå skal de treffe familien sin igjen, og å hvile. I turistsesongen rbeider de mye. Mange som for eksempel arbeider i butikk, begynner 9.00 og arbeider sen til butikken stenger på kvelden ved 23.00-24.00. Det kan hende de tar en liten siesta. Når de arbeider slik 7 dager i uken i flere måneder, må man beundre deres ork. Jeg har møtt flere som arbeider i butikk som taler både engelsk, tysk og russisk.

Det blir lengre mellom tanke og handlıng

Jeg er i Tyrkia pa 3:e dagen. Sitter na pa et iınternetcafe og skriver. Vi har god sommer her og det er sa deilig a slappe av i solen. Solvarmen gjör meg mer avslappet og tyrkernes ro smıtter av seg pa meg. Jeg reiser alene den her gangen. Vintermörkeret sliter pa meg der hjemme og dermed er det en stor helsegevinst a reise sörover.
İgar gikk jeg en spasertur i lantlige strök. Det var en deilig tur! Klemetinerne er modne og appelsinene er pa gang. De höster oliver for fullt na. Det er en hektisk tid for den som dyrker frukt og grönnt. Hele familier er satt i arbeide.
Jeg passerte ogsa kuer og geiter. Det her er en lantlig idyll. Plassen der jeg er na, ligger mellom Alanya og Side. En annen dag skal jeg ga en strandtur.
Her finns mange anledninger til a hvile og slappe av. Jeg sitter mye pa balkongen og ser mot hav og fjell, lar tankene flyte som en baat.
Ingen dagsaviser, ingen norsk tv og ikke Internet i leiligheten. Hele livet stopper opp og jeg lever enkelt.
Derfor blir det na lengre mellom tanke og handling. Det er sa deilig!
Na skal jeg iveg til mine tyrkiske venner a drikke te!
Önsker dere en deilig dag!

Livet i Tyrkia

Nå har vi en mørk skyet dag. og vinterdepresjonen har begynt. Jeg sover dårligere på netterne og lengter til Tyrkia der sollyset er mye sterkere.
Jeg drømmer om å trene yoga utendørs i solen. Deilig! Tenk å sitte og å bare titte ut i det blå, og å kjenne solens stråler på kroppen. Jeg drømmer også om å ta spaserturer i lantlige strøk der nere, og å beundre appelsin og klementintrær som lyser av oransje frukter på høsten. Jeg smiler når jeg tenker på det her.

Men livet er ikke bare en idyll for den som lever i Tyrkia.
Jeg tenker blant annet på hvor mye mange arbeider i Tyrkia. I Alanya snakket vi med en sevitør som arbeidet 16 timer 7 dager i uken. Hans lønn er 500 euro i måneden! De tips han får inn er omtrent 100 lire i måneden, ca 50 euro. På den lønnen har han nok ikke som så mange andre tyrkere, råd med en sykeforsikring. Det er dyrt med en sykeforsikring så mange prøver å la være å gå til doktoren når de er syke, for da koster det mye penger.


Vi lager mye mat når vi er i Tyrkia og spiser kanskje litt suppe når vi er i byen. For en 40-50 kroner spiser vi begge en god linsesuppe, sallad, 2 sorters mezes og brød (ikke jeg). Vi drikker vann til maten og te etterpå. For oss er det billig, men for mange tyrkere er det annerledes.

Vår kamrat konditoren trenger å gå til legen på grunn av stor smerte i føttene. Det koster 80 lire, ca 40 euro, for en kontrolltime på sykehuset, og deretter må han betale operasjonen. Skulle han dessuten bli sykemeldt etterpå, mister han kunder på sitt kafe. Blir han borte fra sitt kafe i la oss si 2 uker, begynner kundene gå noe annet sted. Han har tidigere hatt vikarer som bakte brød. Kundene protesterte, for vikarene bakte ikke like godt brød som han. Han fikk begynne å bake igjen. Dette har en kunde fortalt. Vår venn har førsørjeransvar for sin familje. Den yngste sønnen er bare 14 år. De har åpent nesten døgnet rundt for å holde ut i konkurransen. De har tidligere vært nære konkurs på grunn av den økonomiske krisen i verden. Han driver kafeet sammen med sin kone, men hun kan ikke arbeide døgnet rundt. Derfor ble det ikke noe legebesøk og ingen operasjon. Han får fortsette å gå og ha vondt.

Jeg vet at mange egne foretakere sliter her i norr også, men vårt trygghetssystem er bedre, selv om det også kan diskuteres.

Jeg tenker også på gamle herr Mehmet som måtte arbeide for å ha råd til å kjøpe medisiner til sin kone som var syk. Hun døde i april.

Jeg kjøpte nye briller i Tyrkia. For oss er det veldig billig. Når jeg for en 2 år siden kjøpte mine progressive briller på specsavers fikk jeg betale omtrent 9500 kroner. Nå brukte jeg mine skattepenger, som jeg fikk tilbake. Mine nye briller kostet i Alanya 4500 kroner! De er lite mer avanserte enn de jeg hadde. De forandrer farge litt når jeg er i solen. Mine øyne får hvile i sollyset, noe som er en befrielse når jeg har hodepine. Jeg er veldig fornøyd! Men jeg tenker samtidlig på de tyrkere som ikke tjener så bra. Briller er dyrt for oss, men hvor dyrt er det for dem? Det er ikke rart de lar være å dyrke blomster i hagene og på balkongene, og satser på urter og grønnsaker i stedet. Det er godt å plukke sin egen mat, men det er ikke bare derfor de dyrker sin mat.

Vi inviterte med oss en 14 årig gutt på 2 tyrkiaferier i forrige året. Han fikk et nytt perspektiv på livet, når han fikk se sitt eget liv fra utsiden. Han kom frem til at dårlig råd ikke var det samme som å være fattig!

Tanker om Tyrkia

 Nå drømmer jeg om å reise til Tyrkia, til lys og varme. Som skandinav lever man godt der.

Men når man er der så får man også se en annen virkelighet. Da ser man hvor mye mange arbeider i Tyrkia. I Alanya snakket vi med en servitør som arbeidet 16 timer 7 dager i uken. Hans lønn er 500 euro i måneden! De tips han får inn er omtrent 100 lire i måneden, ca 50 euro. På den lønnen har han nok ikke som så mange andre tyrkere råd med en sykeforsikring. Det er dyrt med en sykeforsikring så mange prøver å la være å gå til doktoren når de er syke, for da koster det mye penger.


Vi laget mye mat i vårt andre hjem og spiste kanskje litt suppe når vi var i byen. For en 40-50 kroner spiser vi begge en god linsesuppe, sallad, 2 sorters mezes og brød (ikke jeg). Vi drikker vann til maten og te etterpå. For oss er det billig, men for mange tyrkere er det annerledes.

Vår kamrat konditoren trenger å gå til legen på grunn av stor smerte i føttene. Det koster 80 lire, ca 40 euro, for en kontrolltime på sykehuset, og deretter må han betale operasjonen. Skulle han dessuten bli sykemeldt etterpå, mister han kunder på sitt kafe. Blir han borte fra sitt kafe i la oss si 2 uker, begynner kundene gå noe annet sted. Han har tidigere hatt vikarer som bakte brød. Kundene protesterte, for vikarene bakte ikke like godt brød som han. Han fikk begynne å bake igjen. Dette har en kunde fortalt. Vår venn har førsørjeransvar for sin familje. Den yngste sønnen er bare 14 år. De har åpent nesten døgnet rundt for å holde ut i konkurransen. De har tidligere vært nære konkurs på grunn av den økonomiske krisen i verden. Han driver kafeet sammen med sin kone, men hun kan ikke arbeide døgnet rundt. Derfor ble det ikke noe legebesøk og ingen operasjon. Han får fortsette å gå og ha vondt.

Jeg vet at mange egne foretakere sliter her i norr også, men vårt trygghetssystem er bedre, selv om det også kan diskuteres.

Jeg tenker også på gamle herr Mehmet som måtte arbeide for å ha råd til å kjøpe medisiner til sin kone som var syk. Hun døde i april.

Jeg kjøpte nye briller i Tyrkia. For oss er det veldig billig. Når jeg for en 2 år siden kjøpte mine progressive briller på specsavers fikk jeg betale omtrent 9500 kroner. Nå brukte jeg mine skattepenger, som jeg fikk tilbake. Mine nye briller kostet i Alanya 4500 kroner! De er lite mer avanserte enn de jeg hadde. De forandrer farge litt når jeg er i solen. Mine øyne får hvile i sollyset, noe som er en befrielse når jeg har hodepine. Jeg er veldig fornøyd! Men jeg tenker samtidlig på de tyrkere som ikke tjener så bra. Briller er dyrt for oss, men hvor dyrt er det for dem? Det er ikke rart de lar være å dyrke blomster i hagene og på balkongene, og satser på urter og grønnsaker i stedet. Det er godt å plukke sin egen mat, men det er ikke bare derfor de dyrker sin mat.

Vi inviterte med oss en 14 årig gutt på 2 tyrkiaferier i forrige året. Han fikk et nytt perspektiv på livet, når han fikk se sitt eget liv fra utsiden. Han kom frem til at dårlig råd ikke var det samme som å være fattig!

Refleksjon

Vi har en fin høst nå. Høsten er roligere enn sommeren og en god tid for refleksjon. Det var Svenskerne stemmet en ny regering og riksdag igår. I de svenske nyhetene kunne man høre at det i det her valget har diskuterts mye om hva som kan komme direkt i lommeboken. Nå blir det en borgerlig minoritetsregering. Vi får se hvordan det går med de svensker som er syke og utforsikret. Samtidlig klarte de borgelige Sverige bra gjennom den økonomiske krisen, til tross for at de ikke har noen olje.
Dessuten kom Sverigedemokratene inn i riksdagen. Hva har skjedd med Sverige?

Det er stor forskjell på hvordan folk har det. Det kan også være å tenke på hvordan folk har det i andre land. Hvordan er det for eksempelvis å leve i Pakistan?

Forrige år inviterte vi med en 14 årig gutt 2 ganger til Tyrkia. Vi syntes at han hadde godt av å reise på ferie etter at hans mor hadde vært mye på sykehus i flere omganger i månedsvis.

Han fikk mye å fortelle når han kom hjem da han fikk se at tyrkerne lever annerledes enn oss. Helt plutselig så han at det er forskjell mellom dårlig råd og fattigdom. Hans nye tyrkiske kamerat hadde ingen x-box eller playstation, eller pc og internet i hjemmet. Det å bruke penger på å spise kjøtt var ikke noe selvfølge. Penger til lege var en stor byrde der. Her hjemme var det ikke et tema for hans familie at det ikke var penger til lege og sykehusbesøk. Bil er dyrt i Tyrkia og det er mange som ikke har det. Hans nye tyrkiske venns familie hadde vært nære konkurs og derfor vært nødt til å flytte fra sin leilighet for å redde økonomien. Derfor bodde de i etasjen over kafeen der det egentlig var innredt for å bake. Noe privatliv var det ikke tale om. Vi fortalte om bursdagen til en annen gutt der gavene han fikk var klær eller penger. Ikke noen dyre gaver som her i norr.

Likevel var den nye tyrkiske vennen en glad og trygg gutt, som var veldig uredd når han badet i havet eller i svømmebassengen. Dessutom hadde den tyrkiske gutten mere energi, for han satt ikke i timer fremfor pc og annet. Han var mye i bevegelse. Når vi bjød den tyrkiske gutten på lunsj var det en selvfølge at han skulle hjelpe oss med maten. Familine rundt han er varme og snille mennesker. Han fikk oppleve tyrkisk gjestvennlighet når de bjød på grillaften en kveld. Til tross for at de hadde dårlig råd serverte de mye kjøtt og grønnsaker.

Når han reiste rundt i bil fikk han se mange hus på landsbygden der husen ikke hadde malerfarge og heller ikke de pynt rundt husene som er en selvfølge i Norge. Han fikk se et tyrkia han ikke visste fantes. Sikkert var det også nyttigt for hans kamerater når han kom hjem til Norge, og han fortalte om hva han hadde sett.

Ja det er veldig nyttig å møte en annen kultur og å se seg selv fra utsiden. Vær så sikker på at den tyrkiske gutten hadde mye å tenke på når han møtte oss. Han fikk også se seg selv fra en ny synsvinkel.

Men nestekjærligheten er viktig hvor vi enn lever. Når vi slutter å tenke på hverandre har laget problemer for oss selv. Samfunnet blir kallere.

Tyrkiaminner.

Jeg sitter ute på balkongen med pcn i fanget. Får nok snart gå inn fordi det skyer til. Jeg drømmer om når jeg skal til Tyrkia neste gang. De har fremdeles sommer der. Det er vel ikke så varmt som det er i juli og august, men en dejlig sommer.

Tenker på hvor mye mange arbeider i Tyrkia. I Alanya snakket vi med en sevitør som arbeidet 16 timer 7 dager i uken. Hans lønn er 500 euro i måneden! De tips han får inn er omtrent 100 lire i måneden, ca 50 euro. På den lønnen har han nok ikke som så mange andre tyrkere råd med en sykeforsikring. Det er dyrt med en sykeforsikring så mange prøver å la være å gå til doktoren når de er syke, for da koster det mye penger.


Vi laget mye mat i vårt andre hjem og spiste kanskje litt suppe når vi var i byen. For en 40-50 kroner spiser vi en god linsesuppe, sallad, 2 sorters mezes og brød (ikke jeg). Vi drikker vann til maten og te etterpå. For oss er det billig, men for mange tyrkere er det annerledes.

Vår kamrat konditoren trenger å gå til legen på grunn av stor smerte i føttene. Det koster 80 lire, ca 40 euro, for en kontrolltime på sykehuset, og deretter må han betale operasjonen. Skulle han dessuten bli sykemeldt etterpå, mister han kunder på sitt kafe. Blir han borte fra sitt kafe i la oss si 2 uker, begynner kundene gå noe annet sted. Han har tidigere hatt vikarer som bakte brød. Kundene protesterte, for vikarene bakte ikke like godt brød som han. Han fikk begynne å bake igjen. Dette har en kunde fortalt. Vår venn har førsørjeransvar for sin familje. Den yngste sønnen er bare 14 år. De har åpent nesten døgnet rundt for å holde ut i konkurransen. De har tidligere vært nære konkurs på grunn av den økonomiske krisen i verden. Han driver kafeet sammen med sin kone, men hun kan ikke arbeide døgnet rundt. Derfor ble det ikke noe legebesøk og ingen operasjon. Han får fortsette å gå og ha vondt.

Jeg vet at mange egne foretakere sliter her i norr også, men vårt trygghetssystem er bedre, selv om det også kan diskuteres.

Jeg tenker også på gamle herr Mehmet som måtte arbeide for å ha råd til å kjøpe medisiner til sin kone som var syk. Hun døde i april.

Jeg kjøpte nye briller i Tyrkia. For oss er det veldig billig. Når jeg for en 2 år siden kjøpte mine progressive briller på specsavers fikk jeg betale omtrent 9500 kroner. Nå brukte jeg mine skattepenger, som jeg fikk tilbake. Mine nye briller kostet i Alanya 4500 kroner! De er lite mer avanserte enn de jeg hadde. De forandrer farge litt når jeg er i solen. Mine øyne får hvile i sollyset, noe som er en befrielse når jeg har hodepine. Jeg er veldig fornøyd! Men jeg tenker samtidlig på de tyrkere som ikke tjener så bra. Briller er dyrt for oss, men hvor dyrt er det for dem? Det er ikke rart de lar være å dyrke blomster i hagene og på balkongene, og satser på urter og grønnsaker i stedet. Det er godt å plukke sin egen mat, men det er ikke bare derfor de dyrker sin mat.

Vi inviterte med oss en 14 årig gutt på 2 tyrkiaferier i forrige året. Han fikk et nytt perspektiv på livet, når han fikk se sitt eget liv fra utsiden. Han kom frem til at dårlig råd ikke var det samme som å være fattig!

Vår venn Rifat kan virkelig bake!

Vår venn Rifat driver et kafe i Tyrkia, sammen med sin familie. Klokken 3 på morgonen må han opp for å bake dagens brød og kaker. Han prøvde med å ansette folk for å bake, slik at han skulle få avlastning. Da satte stamkundene foten ned. De likte ikke de nye brøden og kakene. Hvis ikke Rifat begynte å bake selv, gikk de noen annen sted for å kjøpe brød. Da fikk Rifat si opp bakerne og selv begynne å bake igjen. Det var en mann som selger klær i en butikk i nærheten som fortalte det her. Selv pleide han å spise mye når han kommer til Rifats kafe. Dessverre var brødet slutt når jeg tok bildene. Det var helt renset!

Bløtkakene er rene kunstverken. Jeg har sett en bryllopskake han hadde laget.
Husker ikke hvor mange etasjer det var, men det var mange, Det trengtes for det var over 130 gjester på bryllopet. Alle skulle ha et litet stykke, og den var kjempegod!

Det er ikke bare brød og bløtkaker han lager. Han gjør mange forskjellige sorter.

De selger også andre ting. Tyrkiske teer og kaffe, krydderier med mere.

De lager også et veldig godt tyrkisk te! Det blir oftest mer enn et glass med te.

Når vi var der i april kom det dit en ryss som kjøpte fersk presset appelsin jus. Hans sønn fikk utslett kring munnen av den jusen som servertes på hotellet. (All inclusive) Den var ikke ferskpresset som den de har her.
Her presser de appelsinene når kunden ser på.

Tekin pastanesi har åpent alle dager hele året. Da må de være på plass, og de hjelper hverandre for å klare det. Men iblant må de være slitne, selv om de sover en stund på dagen.

De er også turistavhengige. De fleste rundt omkring lever på turismen. Tjener de ikke penger, har de ikke penger å kjøpe før. De har ikke det økonomiske trygghetssystem som vi har her.

Walk in beauty, folkens!

Når vi i april hadde drømmer om vår og sommer...

Da blomstret det for fullt i Alaniaregionen.

Og solen...den livgivende solen varmde så godt!

Etter en lang vinter var vi utsultet på sollys og D-vitaminer. Som i et mirakel ble vi gladere, mere avslappet og hadde mere energi. Da var det lettere å leve.

Selv om jeg ikke ble frisk, er det enklere når solen lyser og varmer opp.

Alanya

Lille Ida

I Tyrkia har vi flere gode venner. Blant dem har vi en ny liten venninne som fødtes i februar det her året. Jeg velger her å kalle henne for Lilla Ida. Det er en liten tyrkisk prinsesse. Ja, i hvert fall for hennes foreldrer og besteforeldrer. Det er flere år siden jeg hadde en baby i min nærhet. Og det er fantastiskt å se samspillet mellom ett så litet barn og omgivelsen. Mor er 18 år ung, men hver dag tar hun sin lille baby, til kafeet der foreldrerne arbeider. Der kan hennes mor, barnets mormor, lære opp henne hvordan man tar være på en liten baby. Båndene er tette. Mor stiller opp og passer barnebarnet sitt hvis mor trenger å gjøre ærender eller å gå til legen. Mormor og morfar elsker sitt barnebarn. Andre voksne rundt om omkring viser også sin glede over at Lilla Ida nå finns. Mennen er like åpent gærne i å leke og å kose med Lilla Ida som hvilken kvinne som helst. (Meg innberegnet) Der diskuteres det ikke hvis det er sundt for en baby å ligge å skrike. Skriker Lilla Ida er det noen direkt hos henne. Lilla Idas far elsker sin lille jente. På lunsjen kom han fra sitt arbeide og ga dottern sin fra nappeflasken. Hele familien spiste mat. Ikke han, for han hadde bare øynene for sin lilla prinsesse. På kvelden gir han henne også mat, og vugger henne til hun sover. Han kan nok ikke la være. Stoltheten lyser i øynene. At han siden arbeider fra tidlig morgen til omtrent 7 på kvelden, spiller ikke noen rolle. Det lyser omkring mor når hun er sammen med sitt barn, og hun har mye støtte. Hun er fornøyd med livet.
Hun sier at vi kan være ekstra besteforeldrer,
og vi kommer nok å gjøre hva vi kan. I sommer har jeg tenkt å lete opp pekebøker og å sende ner. Det finns ting som er dyrt i Tyrkia, men som barn og foreldrer kan ha stor glede av. Barnebøker er en viktig ting. Nå kjøpte vi bleier til dem. Det er dyrt for alle foreldrer.
Det var interessant å se hvordan mor og mormor vugget Lilla Ida til sømn. De satte seg på gulvet eller med en stol fremfor seg. De satt med strake bein og la en pute over leggene. Der plasserte de Lilla Ida, og gynget henne sideleds, imens de la en hånd på hennes bein eller mave. Dette er sikkert en gammel metode for å få små barn å sove, og det var effektivt.
Hjemmer i stuen hadde de laget en hengekøye der Lilla Ida sov godt når hun hadde spist sin mat, fått tørr bleie, lekt og kost med foreldrene.