Kommer det hit noen ungdommer som er vane ved å si ifra?

For en del år siden arbeidet jeg i psykiatrien i Skaraborgs læn i Sverige. Det hadde vært en stor omorganisering da man samtidlig for å øke tilgjengeligheten skulle spare mye penger. Det var omorganisasjon hvert halvår og det er mye å si om det. En dag kom en fremtredende landstingspolitikker på besøk sammen med en økonom, for å stille spørsmål om “underverket” sitt. Det spørsmål som jeg husker best var: Har de ungdomar som har vokset opp med å stille krav, begynt å komme til dere? Eh…ungdomar som kom til oss hadde psykiatiske lidelser, depresjoner, med mere og definitivt ikke i stand til å ta for seg i livet.
Jeg lurer på om det her er noe vi må se. Så lenge vi står med lua i hånden og bare håper på at noen skal se oss, da blir det nok ikke mye som skjer. Derfor trenger vi pasientorganisasjoner som kan tale vår sak og vi trenger å hjelpe hverandre til å snakke!

Det har vært ganger når jeg har vært mye dårligere enn idag da jeg ikke vært i stand til å ta tak i ting. Jeg har tenkt at en dag når jeg er sterkere skal jeg fortelle om det offentlig.

Vi må hjelpe hverandre til å forbedre de sykes situasjon. Det er min tanke.

Den kvinnelige politikkerens spørsmål brente seg fast og jeg tror vi kan ha mange refleksjoner rundt det her.

Når vi blir syke i vårt samfunn, og har det som dårligst, trenger vi god økonomi og pårørende som støtter oss og som kan stå på for oss. ME syke som får hjelp på Lillestrøm Helseklinikk er gode eksempler på det.