Indre reise, smerte og kjærlighet.

"In asking for miracles, we are seeking a practical goal: a return to inner peace. We're not asking for something outside us to change." (Marianne Williamson)

Det er underbart å leve i det tempo der man får mulighet til en god livskvalitet. Når man lever seg gjennom den krise som vekkes opp når man er arbeidsufør og må være ute ur arbeidslivet, får man samtidig mere kontakt med sitt indre liv. I et fredelig hverdagstempo, går tankene sin egen veg. Man møter det liv man har levd på godt og vondt. Hva har jeg vært med om? De personer jeg møtte. Hva gjorde det med meg? Hva gjorde jeg?
Kanskje har man lyst til å flykte og gjøre noe helt annet enn å være bare seg selv.
Kanskje noen trenger å snakke med noen?
Det kan også vær en spennende indre reise, der man kan lære seg selv å kjenne på nye måter.

"Personal growth can be painful, because it can make us feel ashamed and humiliated to face our own darkness. But our spiritual goal is the journey out of fear-based, painful mental habit patterns, to those of love and peace." (Marianne Williamson)

Da følelser kommer opp på overflaten når man lever et rolig liv og kan puste ut, er en annen situasjon enn når man graver og grubler. Når gamle følelser og tanker kommer opp på overflaten, kan man møte dem med de erfaringer som man har i dag. Man gjorde så godt man kunne der og da. Når jeg har mer livserfaring, kan jeg møte min smerte på en helt annen måte enn jeg gjorde en gang for lenge siden. Jeg tenker at vi alle har erfaringer som vi kan se i et nytt lys når vi blir eldre.

Vi har godt av å møte oss selv med kjærlighet.

Vi har godt av å bli møtt med kjærlighet. Derfor er det så godt av at noen lytter på oss og viser oss aksept for den vi er og møter oss med varme.

"It is universally accepted that children need love, but at what age are people supposed to stop needing it? We never do. We need love in order to live happily, as much as we need oxygen in order to live at all." (Marianne Willamson)

Hvordan er du på å være kjærlighetsfull mot/for deg selv?

Hvordan er du på å ta til deg andres kjærlighet in i ditt hjerte?

Du ikke bare fortjener det, du trenger det også!

Å holde fokus. På hva?

Når jeg i dag våknet, følte jeg meg fremdeles slapp. Jeg hadde mine planer for i dag, men måtte planere om når kroppen sier i fra. I stedet ble det en halvtimes meditasjon, og en stunds mental hvile. Jeg prøver forskjellige metoder for å slappe av og å fylle hodet med noe behagelig og lett. Det er viktig til å ta seg tid til å få kropp og sjel til å kople ut fra hverdagsstress og urostanker hvis man sliter med det.

Men jeg merker også hvor viktig det er å ha fred og ro i sitt liv, for eksempel den økonomiske situasjonen. En trygg livssituasjon underletter de helsefremmende aktivitetene der vi kan påvirke vårt allmenntilstand. Frisk eller syk, det er mye å vinne på å ta seg tid til å ta vare på oss selv, til glede for oss selv og våre nære og kjære. Men våre forutsetninger er forskjellige, og det må vi huske på, både når vi tenker på oss selv og nå vi tenker på våre medmennesker.

Når jeg har fred og ro til å reflektere, tenker jeg at det finns mye å være takknemlig for. Det er ikke alle barn i verden som kan gå i skolen og å ta videreutdannelse. Det er ikke alle som har råd å spise seg mette, eller å gå til lege. Når noen i familien blir syke i lang tid, kan familien bli fattig og barn vokser opp i fattigdom. De eldre barnene må tjene penger for å forsørge sine familie.

Jeg ble født i et land der jeg kunne gå i skolen, ikke bare i grunnskolen, men også på universitet i flere år. Når jeg ble syk kunne jeg gå til legen, og når jeg måtte til sykehus, ble jeg ikke utfattig. Å ikke bare det, jeg har fått sykepenger når jeg er syk. Det fins ting som vi tar for gitt i vårt land, som kanskje ikke er en selvfølge.

Når jeg fokuserer på det i livet som jeg føler meg takksom for, skjer det noe i kroppen. Det føles godt!

Har dere tatt dere tid til å lytte/føle på kroppen, hvor i kroppen man kan føle på takknemlighet?

Hva skjer med tankevirksomheten når du mediterer.

Hvor mange tenker over den åndelige siden i deres liv?


I det svenske språket betyr åndelighet "andlighet".

Når svensken puster sier hen at hen andas.

"Andlighet" og å andas, to bra ord når vi snakker om å leve."

I det engelske språket er inpust og inspirasjon det samme ordet, "inspiration".

Et annet fint er når det snakker om "in spirit"

Fins det noen bedre sted til å føle seg levende enn i naturen? In spirit, åndelig og å puste inn livet og å være i det?

Når jeg tenker på åndelighet, tenker jeg på naturen og å våre relasjoner.
Finns noe annet i livet som er viktigere enn det?
Hva tenker dere på hva som er viktigst i livet? Luksusbolig og luksusbil?

Jeg mener at våre relasjoner og vår natur tilhører våre dypeste verdier. Når vi har det godt med oss selv og med hverandre, da har vi det bra. Da kan man føle seg harmonisk.

Jeg tenker ser livet som en åndelig reise i tillegg til en psykologisk og kroppslig reise. Vi har våre indre kjerneverdier som også er våre behov.

I vårt samfunn har vi fått så mye fokus på hva som skjer rundt oss, at våre indre åndelige behov ikke får så mye plass. Vi hører om økonomisk vekst, at vi fortjener de ting som man vil selge til oss. Det er lett å forføres til å fokusere på alle vakre ting, alle teknologiske nyvinninger, og andre fristelser. Det er lett å strekke seg for langt og å glemme seg selv. Men vi har fremdeles våre indre dypere behov. Hvordan har vi det hvis vi glemmer hva vi behøver og har en dypere glede av?
Det er på grunn av det her som gjør at jeg synes det er spennende å følge med på alle som tar en time out i vårt samfunn, for eksempel kjøpestopp. Når folk bryter en vane, og tar seg tid til å reflektere, er det noe annet som bryter seg frem. Da kommer refleksjonen om hva som er viktig i livet, og hva trenger man egentlig? Man får kanskje kontakt med andre sider av seg selv. Når jeg leser om personer som har kjøpestopp er det interessant å tenke over når de sier at de har fått mere ro og er gladere. Det fins også de som sier de har mere tid for sine barn.

Det er så lett å komme gå seg vill og å miste kontakten med seg indre! Hvis man over tid ikke tar seg tid å reflektere over seg selv og sitt liv, fortsetter man samme livsstil til sjelen banker på.
Hvis man glemmer å føle på hva som er de indre behovene og hva man innerst inne ønsker, er det kanskje ikke så rart at mange sliter med psykiske problemer i vårt samfunn. Hva skjer i kroppen hvis vi trykker ned våre behov og det vi ønsker i lang tid??? Hvor lenge kan man ha det slik?

Man kan kanskje si at våre dypeste ønsker og behov også er vår mening i livet. Hvordan har vi det når vi kan bidra med noe viktig både til oss selv og hverandre? Se på et barn når hen skal gi en overraskelse til noen annen, for eksempel sine foreldre. Det er så viktig å føle på at man har noe å gi til et annet menneske.

Hva skjer med folk hvis de har tid til å satse på materielle ting, men ikke så mye annet?

Vi har så mye å gi hverandre! Men så var det tiden forstås.

For en del år siden når jeg var veldig svekket, fikk jeg kontakt med en side av meg, jeg ikke visste jeg hadde. Jeg kaller det sjelsstyrke. Til tross for at jeg var svekket på mange måter, så var det noe som føltes intakt. Det bar jeg med meg videre. Det løste inga problemer, jeg var fremdeles syk, men livet fikk en ny dimensjon. Det var også en opplevelse av at det fins noe som er større enn oss. Vi er her til sammen, og det er viktig at vi hjelper hverandre videre. Vi har ansvar for våre liv, og vi har et samfunnsansvar. Det har fått meg til å stå frem i sosiale medier for å diskutere helsepolitikk og annet. Det er tanker som har vært med meg  mange år, men det tok tid før jeg var moden for det. Alt til sin tid.

Det er opp til oss hvordan samfunnet skal utvikle seg fremover. Hva er det for et samfunn som vi ønsker at kommende generasjoner skal leve i?

Det er opp til oss!


(Når jeg snakker om det som er større enn oss tar jeg ikke stilling til om det bare er en fysisk/psykisk opplevelse eller en realitet.)

Ja, forresten. Hvor føler du i kroppen når du tar det tid til å leve deg inn i de ting som du føler deg takksom over?

Hvordan få en god følelse i kroppen, puste rolig og der tankene flyter fritt?

Julen kom og gikk og selv om jeg gjorde det så enkelt som mulig var det mye nok å tenke på. For å hvile fra tanker om NAV og om julen, var det godt å skifte fokus.

Akkurat nå velger jeg å skrive. Det finns mange veger til fred og ro, og det er viktig å finne sin egen måte. Om noen timer er vi i 2014, et nytt år og nye muligheter. Nå kommer vi enda en gang lese om nyttårsforsetter og nye vaner, som ofte handler om prestasjoner. Det kan være å begynne på treningsstudio, slankekur, yoga, begynne med en ny diett, studere og så videre. Ofte handler de om å ta seg i kragen og å "ta ansvar". Man kan lure på hvor mye av de her nyttårsforsettene som kommer av å elske seg selv? Flere av nyttårsforsettene kan ha den her årsaken, men hvor ofte handler det om å være streng og å straffe seg selv?

Det snakkes mye om stressmestring for å få en bedre helse.
Det er helsefremmende å søke seg mot den meditative tilstanden, kontemplasjon, der man føler seg i fred og ro.

Når den svenske legen Christina Doctare ga ut boken "Hjernestress - kan det ramme meg?" ble jeg meget interessert i den nyere stressforskningen. Det her er kunnskaper som jeg tok med i mitt arbeide som psykolog og som mange hadde stor nytte av. Det er så viktig for alle å bli bevisst over hvordan de føler seg i kropp og sjel.
Når man innser hva stress kan gjøre i kropp og sjel, og bevisst over hvordan man har det, er det lettere å gjøre noe med det.
Det er i vårt samfunn så mye som vi forføres til å strekke oss etter, til vi blir både slitne og overmette. Vi er på sprang etter det ene og det andre, og jo mer aktive vi er desto mindre tid og rom har vi til å kjenne etter på hvordan vi har det. I den her situasjonen tror jeg det er mange som springer til helsekostbutikken for å finne den riktige helsekosten som skal gi oss bedre energi. Jo raskere vi springer, desto mere frustrasjon. Nå kommer også rubrikkene fra mediene om at man skal ta ansvar for sin helse. I den her situasjonen er det fort gjort å assosiere til forventinger om å prestere mere. Mer sund mat, mer fysisk aktivitet, mer yoga, mer mindfulness, ta seg i kragen og gå på arbeide og så videre.

 

Ordet forandring er lett å assosiere med prestasjon. Ordet prestasjon er lett å assosiere med motsatt til væren. Det er så vanlig i vår kultur i dag. Jeg lurer på hvor mange som har et nyttårsforsett der planen er å gjøre mindre og hvile mer?

 

Vi står på så forskjellige ståsted i livet, at det er nødvendig for hver og en av oss å ta oss tid til å lytte innover. Hvis man ikke tar seg tid til å fokusere innover, hvordan skal man da vite hvor man står i dag og hvilken retning man ønsker å gå videre? Det blir da ikke heller lett å vite hvordan man har det i sin kropp. Det er der man må begynne å lete for å se hvordan man har det med seg selv.

 

Når jeg fortalte mine klienter om at det er viktig å søke seg mot aktiviteter/situasjoner der man føler seg avslappet, føler seg vel og der tankene flyter seg frem som båten eller løv på vannet. Når jeg sa hvilken indre modus de skulle søke seg da visste de hva de skulle gjøre.

Det finns mange måter for å komme inn i et meditativt/kontemplativt tilstand, men våre veger dit kan være helt forskjellige.

Det som fungerer hos den ene kan være dårlig for noen annen!

Av den grunn vil jeg advare for oversolgte universalløsninger, hvor fin forpakningen enn kan være!

 

Man kan også si at det er bra å søke mot en god gjennomstrømning i kroppen for å få en bedre helse. Det handler blant annet om pusten, fordøyelsen, blodtrykket, og ja til og med tankene. Hvis man er meget aktiv, og ikke har tid til å tenke og kjenne kan det bli et problem når en går og legger seg. Da begynner tankene sin egen dans og det blir vanskelig å sovne. Hvis man ikke sover så bra, blir det ikke bra på dagen heller.

 

Hvis man er i stress, holder man igjen pusten. Hva skjer da i kroppen? Vi trenger pusterom for å puste med magen.

 

Man tenker heller ikke på at når vi puster med magen, da beveger seg mellomgulvet og da får tarmene massasje.

 

Man kan her assosiere videre og å tenke over hvordan man kan gjøre for å få det bedre med seg selv. Det finns mange forskjellige veger, og man får finne sin egen veg.

 

Jeg stusser over lesning om hvilket arbeide det er med å fremkalle godfølelse i kroppen. For meg er det en paradoks. Arbeide - prestasjon. Godfølelse - væren.

 

Vi er veldig flinke på prestasjon, mange av oss, og da er det viktig å søke seg til væren, og at vi er gode nok som vi er.

Det skal være lov å søke oss til det som lokker frem et smil, eller latter hver dag.

En dame som gikk i kognitiv terapi fikk i oppgave å gjøre 3 ting hver dag som hun synes er moro.

Når vi slapper av, da kan gleden komme på besøk.

 

Det er forskjell om man sier at man skal hugge ved, si og så mye skal være gjort til kvelden (prestasjon), og at man skal hugge ved så lenge det kjenns moro (mer væren)

 

Det tar tid til å kjenne på hva som er passe aktivitetsnivå da dagsformen kan variere.

Jeg har selv arbeidet mye med å skille mellom forskjellige slitenhetsfølelser. Når kunne jeg fortsette å gjøre noe her hjemme lite til, og når måtte jeg avbryte aktiviteten med en gang for å ikke krasjlande? Her kommer det å se innover og kroppsbevisstheten inn og det må ta sin tid.

 

Vi lever i en tid der perfekthetsidealene står frem tydelig i mediene, og jeg har begynt å bli skikkelig lei av det hele. Hvordan skal man gi seg selv eller noen annen ubetinget kjærlighet når det forventes det perfekte? Hvis det er det vi holder på å lærer de barn som vokser opp, da må vi virkelig ta oss en tenkepause! Er det da noe rart at fler og fler av barn og ungdommer sliter med psyken sin?

 

Hvem er det vi lurer når vi bygger fasader?

 

For noen år siden leste jeg en del interiørblad, men nå er det stopp med det. Nå leser jeg i stedet om Simple Living og om hvordan man kan forenkle livet sitt. Jeg følger med et stort interesse om kjøpestopp, og jeg ser det som noe som tvinger seg frem når indre dypere behov krever livets rett. Med kjøpestopp som tema, skaffer seg fler og fler en time-out, for å tenke over hva som egentlig er viktig. Helt plutselig føler de ro, har mer tid med familie og venner, mer penger spart og får en oversikt om de har hva de trenger. Ved bevissthet om man har hva man trenger, kan man ta det med ro og må ikke hele tiden være på sprang.

 

For mange som sliter med stress kan det være viktig med en time-out for å finne tilbake til seg selv. 

 

Så det er nok ingen dum ide å gjøre mindre og hvile mer!

 

Og da er det viktig å ta seg tid til å prioritere hva som er viktig akkurat her og nå, selv om der kan være ting som er moro. Man kan overstrekke seg når man har mye hyggelige ting i sin nærhet.

 

Det finns forstås en ting som er mer en glede enn et arbeide, og det er når man trener opp lattermuskelen!

 

Og en ting til: Det er ikke vår oppgave å være feilfrie i livet!

 

Husk på det når dere går inn i 2014!

 

Godt Nytt År!

 

 

 

 

 

Enkelt liv som livsveg.

For en uke siden reiste vi til Frankrike for å være i solen, spise god mat og bare slappe av. Når man er langtidssyk har man bedre muligheter til rekreasjon i Syden enn om man lever alene og må betale alle regninger selv. Livet er urettferdig! Jeg husker en tid når jeg levde på en deltidslønn for å ha tid til å skrive hovedoppgaven. Det var en personlig slitsom tid. Mine helseproblemer hadde begynt og jeg trengte tid for meg selv. Hva det handlet om det har jeg skrevet om i andre blogginnlegg og det er et tema jeg kommer tilbake til iblant. Ikke i dag. ;)

 

 

 

Nå ble den her uken ikke riktig som jeg hadde tenkt meg. Første dagen etter ankomst hadde jeg migrene. Og følgende dager hadde jeg en virusinfeksjon som tok krefter fra meg. Jeg prøvde likevel på noen småturer for å oppleve St.Tropez, Gassin og Ste. Maxime. Ved den her tiden på året er det roligt der, da høysesongen for turister er over. Vi var en ettermiddag i St. Tropez, nede ved havnen. Det er ikke noen småbåter å se der, ikke som her ved Mjøsa ;)

Det er en annen verden, prisene ved kafeer og restauranter var også det. Vi kjøpte en kopp te og en kopp kaffe, og ikke noe annet. Det kostet 15 EURO!!! Det må ha vært utsikten de tok betalt for. Jeg tror ikke det var te eller kaffe, fordi det får vi MYE mere gode her på Hamar! Men det er ikke var dag man får se jet setternes luksusbåter.

Men det var noe annet som føll meg i smaken, og det var den klesbutikk som dere ser på bildet her over. De solgte klær i økologisk bomull, veldig godt materiale. Kjøpte den kjole som dere ser på bildet her under. Den er helt nydelig å ha på seg. Jeg liker å ha behagelige klær som passer både for mine dårlige og gode dager. Man må ikke gå omkring i pysj på de smertefulle dagene når man har behagelige klær. Jeg føler meg bedre når jeg har klær på meg som jeg assosierer til de bedre dagene. Det er en liten, men for meg, viktig detalj for å føle meg litt bedre selv om det er en dårlig dag. Det er viktig å ha aktiviteter og å skape en miljø som får tanker vekk fra sykdom og smerter, selv om det naturligvis ikke helt går å unnvike. De her tre hele dagene i Frankrike ga tid til mye refleksjoner ettersom jeg måtte hvile mye. Tanker går til det enkle liv, og hva som inngår i et enkelt liv. Hva er et enkelt liv for meg? Bildet her under kan være et bilde på hva enkelt liv kan være.

Kjolen er laget i økologisk bomull, og det kjenns at den er i god kvalitet. For 10 år siden kjøpte jeg et par sommerbukser i økologisk bomull og det er fremdeles fine. Det var i Ste. Maxime. Jeg tenker det fins mange fordeler med økologisk bomull. Et godt eksempel er arbeidsmiljøet for de som produserer bomull, og de som er med i fremstillingsprosessen til ferdige klær.  Man kan også lure på om de kjemisk fremstilte klærne gjør med vår egen helse over tid. Forskerne snakker jo om den usikkerhet vi har om kjemikalie cocktailen som vi alle kommer i berøring med.

Når vi var i Tyrkia senest gikk vi forbi en klesbutikk der de solgte økologiske klær. Jeg undrer om de har kommet lengre i det å tenke økologisk i Syd-Europa enn hva har her i nord? Nå bor jeg ikke i en storby. Det er kanskje slike klesbutikker i Oslo, Bergen og Trondheim?

 

 

 

Vesken i mønstret tøy er mitt nye handlenett, i stedet for plastposer, når jeg går og handler. Jeg finner ikke mitt gamle, og har begynt å tro at jeg har glemt det i en butikk når jeg har handlet. Det er dessverre slikt at det jeg ikke lengre ser, forsvinner fra tankeverden her og nå. Det er en av mine vansker, men det får ikke bli et hinder. Livet skjer uansett, og det gjelder å følge med så godt en kan.

 

Jeg må vel si at te er min passjon, og det er en selvfølge å ta med det i det enkle livet. Nå ble det litt luksus med Kusmite. Noen investerer i vin, og jeg i te. Nå nyter jeg et te som smaker viol. Himmelsk godt!

 

Når vi reiste hjem var det tid for Tax Free shopping på flyplassen i Nice. Der finnes det en butikk som bare selger hudpleieprodukter. Det er hyggelig med hverdags luksus og det synes familie og venner også. Det her er et godt tilfelle å kjøpe gaver til flere. Nå skal jeg tenke over hvem som skal ha hva. ;) Noen må vente til jul, og jeg sier ikke noe mer om det. ;)

Nå er det for meg også energiøkonomisering å passe på å kjøpe gaver til flere ved samme anledning.

Når jeg for noen tid skrev ukes logg til NAV, ble det veldig tydelig hvor mye jeg kalkulerer hvordan jeg skal økonomisere mine krefter. Det har blitt en vane.

 

 

Det finns så mange fristelser i Frankrike. Jeg testet en ny strategi, og spurte meg selv om den varen var forenlig med mitt enklere liv (simple living). Kjolen var det. Teen var det også. Men det var ikke de bokser med økologiske urter. Når jeg allerede har hva jeg trenger i skapet der hjemme, og mer enn det, blir det vanskelig å forene det med et enkelt liv. Det spiller ingen rolle hvor fine boksene var (og det var de virkelig!) Det finns så mye andre fristelser der, keramikk, duker, olivenoljer, annen pynt til hjemmet, men når man er 50 år da har man hva man trenger. Kjøper man noe nytt og fresht, hva må vi da ta vekk? Metallboksene med urter var meget vakre! Det var lett å tenke hvor fint det skulle være hjemme i kjøkkenet. Hvor ofte er det en "følelse" man kjøper, når man kjøper noe til hjemmet? Finnes det en annen metode å skape den følelse i hjemmet med de ting man allerede har? Det er tanker som jeg har hatt omgang med flere ganger den siste uken. Hvor mye tror vi at gresset er grønnere på andre siden, og strever med "forbedringer", når vi like så godt kunne slappe av hjemme og å bare ta vare på det som vi allerede har. Det er et spennende eksperiment som kan gi mange aha-opplevelser, og det er en god veg til å bli fornøyd med det man allerede har. Hvis vi bare fokuserer på "forbedringer" er vi hele tiden på sprang etter mere. Man blir ikke ferdig før enn man bestemmer seg for nå får det vare bra. Like så blir det på de personlig utviklingsprosjektene når man hele tiden søker seg til å bli bedre. Man blir ikke ferdig, ikke fornøyd med seg selv.

Det er først da man programmerer sin hjerne, altså bestemmer seg for at nok er nok, som man landa!

Derfor kan vi drite i alle ukeblad, og begrense personlig utviklingslitteratur. Jeg sier begrense fordi mange har glede av de her bøkene, også jeg. Tyngdpunktene for den reisen må være jeg og her står jeg, i stedet for å kopiere en modell og prøve å tilpasse seg den. Da går man seg vill.

 

 

Det ble ikke som vi tenkte oss i forrige uken. Det er en skuffelse. Jeg merker samtidlig at jeg paralellt gleder meg over til de små lyspunktene på reisen. Det er da jeg ser at jeg har lavere forventninger av livet enn hva jeg en gang hadde. Nå er det viktig å leve på de her minnene fra sommeren som en boost for å ta seg gjennom den mørke vinteren. Det tror jeg behøves på de mørkeste og kaldeste dagene. Det kan være godt å bli minnet på at det her går over. Våren kommer igjen. Vi skal bare ha litt jul først, om en stund. Nå er det høst!

 

Og, ja. Det hjelper å ta D-vitaminer. Takk og pris!

Om sorgeprosess og å følge sin natur

Vi har hatt underbart vær i sommer. Lys og varme er den beste medisin for meg. Min far døde i juni, så det har også vært en del alvor. I min sorgeprosess, har jeg tatt meg mye tid til å bare være. Det har vært godt å ha en liten hage å arbeide med. I død og sorg er det en god helbredelse å bygge liv, eller kanskje bedre, spille på lag med naturen. De stunder jeg har vært i hagen, har mine tanker fått flyte fritt. Tiden går fort. Et liv går raskt fremover. Jo eldre jeg er, jo mere føler jeg at tiden går.

Man føds og får et liv å leve. Hva gjør vi av det?  Hvordan har det vært? Hvordan er det? Hva ønsker jeg fremover?
Det føles som en sommer der jeg gir slipp av mye i mitt liv, og det må jeg gjøre for å få rom med den person jeg er idag.
Når familjemedlemmer dør, da får vi overta ting som også kan fungere som minner. For å få plass med alle sine ting får man gå over sitt hjem, og sortere vekk ting som ikke fyller sin oppgave lengre. Alt har sin tid på jorden.
Nå har jeg sortert vekk mye av min gamle kurslitteratur. Det er likevel gamle kunnskaper, som bytts ut med nye i den takt forskningen går fremover.

Jeg går også gjennom kjøkkenet for å se over hva vi har og hva som trengs, eller ikke trengs.
I morgen går jeg gjennom all plastikk i kjøkkenet for å se over om alt plast er sikkert nok til å ha mat i. Tenkte også å se over om vi har gammel mat i kjøleskapet, som ikke er spiselig lengre.
Når man skreller av det man ikke trenger lengre, føles det som en renselsesprosess, som en psykologisk detox.
Det er et resultat av en prosess som har pågått i mange år, og som fortsetter gjennom livet. Når man er forbi en fase, blir det som å legge av seg gamle slitte klær som man ikke trenger lengre. De legger man fra seg på livets veg, og der får naturen gå sin gang.
Hvis man holder igjen kanskje man blir "stagnert" og livet står på vent på en måte. Man kanskje føler at man har kjørt fast, og kommer ikke videre. Det kan også være en konsekvens av indre utrygghet, og da er det viktig å arbeide videre med trygghet som tema.
Livet kan virkelig være brutalt mange ganger, og da er det ikke rart om vi holder oss igjen.
Jeg er så gla jeg idag lever i en trygg livssituasjon, fordi det er det som ofte må til for både helbredelse og møte livet der man er her og nå. Det er vanskelig å møte livet på godt og vond når man hele tiden er i en indre alarmberedskap.
Det må politikere og helsepersonell være bevisst over i møte med syke folk.
Trygghet er et grunnbehov vi har. Men det er ikke alltid vi har det eller er det.

Hva er nok klær?

Leser en bra blogg om Feng Shui og Simple Living som er jordnære og inspirerende. Har nå lest kategorien om
Klær og forvaring av klær.
Jeg ser på kommentarene at er mange som ønsker å rense ut klær for å forenkle livet, og noen ønsker å ha minimalt med klær. Det ser ut som om mange har blitt overmettet av sine omfangsrike klæskap.
Jeg er ikke minimalistisk på noen måte, men interesserer meg for å forenkle livet. Noen mener mindre antall klær leder til mindre store bunker med klæsvask, og det kan det nok ligge noe i for mange. Noen blogger om Simple Living som jeg leser om å sortere ut klær som de ikke trenger, forteller de om klær som ikke er brukt og sekker med klær som transportere til veldedighet. De beholder de klær som de liker best, og føler seg mere fornøyd med hva de har.
For å føle seg fornøyd må man ta seg tid til å føle på hva som er her og nå. Det er en stor forskjell å hele tiden strekke seg etter mer og mer, og å innse at man har det man trenger og derfor kan ta seg tid til å slappe av. Bloggeren Irene forteller om fattigdomsbevissthet og velstandsbevissthet. Hvis man føler seg urolig fremtiden er det fort gjort å samle på mange, mange ting. Og det er et annet interessant tema.
For meg er det viktig å ha nok klær slik at jeg ikke blir nødt til å vaske når jeg har mine dårlige dager. Jeg ønsker også å ha en full maskin når jeg vasker klær, både for miljø og økonomi.
Det interessante med en slik blogg er for meg at jeg på en ny måte blir bevisst over hvordan mine praktiske valg påvirker meg. Det leder til nye refleksjoner over hvordan min fysiske miljø påvirker mitt indre og det er en bevisstgjøring som jeg setter pris på. Når jeg tar meg tid til å føle på hvordan min fysiske miljø påvirker meg fysisk og psykisk, blir jeg kreativ og det føles veldig godt.
Jeg legger ikke fokus på bagua og andre Feng Shui begrep, men tenker over hvordan interiør og annet kan påvirke en på en jordnær måte. Alle er vi forskjellige, og derfor er det viktig å finne sin egen veg, ikke bare følge hva som er modern akkurat nå hvis man ikke liker det.
Det blir som det skånska julebordet der jeg tar den mat som jeg liker og lar resten være, og slik gjør jeg på det meste som jeg leser om.

Utrensning og å gi rom for noe nytt.

Når jeg har trengt tid til fred og ro og meditative stunder har jeg ofte søkt meg til å arbeide med hendene. Når jeg for eksempel vasker opp for hånd, går mine tanker sine egne veger. Den seneste uken har vi renset ut ting vi ikke trenger lengre. Det forsvant en gammel fryseboks som ikke lengre gjorde jobben sin lengre. En gammel tv forsvant også til noen som trenger en tv.
Det er en spesiell opplevelse å gjøre av med ting vi ikke trenger. Det føles som at man samtidig legger det gamle bak seg. Det kan være ting som har vært positivt for meg en gang, men nå er jeg ferdig med det og nå samler det mest støv. Et veldig godt eksempel på det er bøker. Det som jeg likte å lese for 5-10-15 år siden er ikke nødvendigvis det jeg ønsker å lese i dag. Nå kaster jeg noen av den litteratur som jeg leste på psykologutdannelsen. Det har skjedd mye på forskningsfronten siden jeg var student i 80-årene, og blir jeg frisk en dag må jeg lese meg inn på den forskning som er aktuell i dag. Tiden flyr fort.
Jeg lever veldig mye her og nå og det føles som at jeg transformeres videre til nye livsfaser imens tiden går. Det gamle slipper taket, mens jeg er her og nå. Det har vært en veldig lang reise og den er ikke over. Jeg tror hvile, fred og ro er undervurdert som en helbredende reise. Alt skal gå så raskt som mulig nå fortiden. Vi dyrker fasader og prøver å være effektive. Men det er ikke alltid det beste, fordi vi som mennesker følger våre egne naturlover. Hvis vi ikke lærer å kjenne våre naturlover og aksepterer oss selv slik vi er skapt, da kommer vi ur balanse.
Det er spennende og kjenne på hvordan den indre verden påvirker hvordan man skaper sitt hjem. Når jeg sorterer bort ting her hjemme føles det som en befrielse og at jeg puster friere. Jeg blir også bevisst på hva jeg har og hva jeg trenger.
Når man føler på hvordan det føles å se på de ting som man omgir seg med og hvordan det kan påvirke energinivået blir det lettere å påvirke sitt hjem i en retning som man mår bedre av og trives med. Av den grunn er det bedre med naturbilder og engler, bilder med gråtende barn eller krigstilstander. Selv om man blir hjemme blind og ikke lengre tenker over på hvordan interiørene påvirker følelsesliv og energinivået, så tar vi inn inntrykkene i underbevisstheten.
Jeg prøver å organisere alt her hjemme slik det skal bli lettarbeidet. På de dårlige dagene blir det fort rotete i kjøkkenet, og bare det å se rotet minner meg på at jeg er dårlig og alt de enkleste tingene er tungarbeidet. Nevropatiske smerter eller migrene kan virkelig begrense handlingsfriheten.
Likeså blir det ryddig og alt kommer på sin plass når jeg har bedre dager og det symboliserer på sitt beste handlingsfrihet og å være i fase med seg selv.
Når jeg går gjennom hva jeg har, hva jeg trenger, og hva jeg ikke trenger, da skjer noe med meg. Når jeg for eksempel bestemmer meg for å sortere bort bøker for å gi bort eller selge, føler jeg på at jeg har mer enn hva jeg trenger. Når jeg ser at jeg har det jeg trenger, føler jeg roen spre seg i kroppen. Det er en befrielse å ikke strekke meg etter mere, og etter enda mere. Jeg kan slappe av. Det blir tydelig at når jeg tar meg tid til å reflektere og å bestemme meg for at det er bra som det er, da svarer kroppen med avslapning. Det får meg å undres over om vårt konsumpsjons samfunn er bra for vår helse, hvis våre handlinger gir vår underbevissthet forskjellige budskap. Er det noe rart at flere og fler søker seg til meditasjon, yoga og andre aktiviteter som hjelper oss å lande?
Nå har vi mange fordeler med å bo i Skandinavia, og jeg skulle ikke vilje byte bort det her livet. Samtidig kan det være en fordel med å bli bevisst snubletrådene vi har rundt om oss.
Det ser ut som om vår jakt etter mer, etter de seneste tekniske maskinene, kan lede oss inn i fokus på mangler i vårt liv. Omvendt ser det ut til at det å hoppe av fra kjøpesirkuset, og å være fornøyd med det vi har, får oss å fokusere på velstand. Det her er paradokser som det kan være bra å være bevisst over, ikke minst for de barn som vokser opp i dag.
Når man velger å fokusere på det man har, blir det viktig å ta vare på det. Fokuset går over til god og sund mat. Et annet fokus som jeg ser blant Simple Living blogger er å hjelpe andre som trenger hjelpe. Det kan se ut som om vi da kjenner på en åndelig rikdom der mening og livsdypet får en større plass.
Det er to nøkkelord som blir tydelige når jeg tenker over det her, og det er forsoning og aksept.

Jording som en mulighet for å finne tilbaks til sin indre balanse.

Jeg har diskutert mye på Twitter en tid, og for noen dager siden kjente det var tid for å flytte fokus fra hodet, og ned til resten av kroppen også.
Det kaller jeg for en form av jording. Jeg brukte flere metoder for det. Først gikk jeg ut i hagen og gjorde ingenting. Men det er vel ikke helt sant. Det var egentlig andre ting som jeg fokuserte på og det var egentlig mye, men pusten kom lengre ned i magen. Jeg har hørte fugler som sang, barn som lekte. Jeg så omkring meg på alt det grønne som har kommet frem den seneste tiden, nye blomster som titter frem, barn som leker, blå himmel, boligområdet jeg bor i. Jeg satte meg på en trapp, men en kopp te. Når teet tok slutt, da bare satt jeg der og bare var. Og der var jeg til jeg begynte fryse. Da var det tid for litt husarbeid i kjøkkenet. Jeg satte på litt musikk, og danset litt, mens jeg ryddet opp. Ja, det går veldig bra. Dansen vekker opp glede, og livsglede. I livsgleden kommer en følelse av sjelsstyrke, selv om jeg ikke er frisk.
I den frie dansen gir man sitt indre å komme til uttrykk. Den musikk man danser til kan variere til dagsformen. Det finns stunder for Sarah Brightman, og det finns stunder for hardrock. Intuitivt søker man seg til det som, ens indre ønsker å gi til utrykk. Den frie dansen kan med andre ord hjelpe oss å være mere oss selv. Hvis vi tørr.
I går kjørte jeg til et hagesenter for å kjøpe blomster til hagen. Blomster for meg betyr liv og skjønnhet. De setter i gang gode assosiasjoner, tanker, følelser, og det er en mulig hjelp å hvile fra andre sider av liver.
Å arbeide med vekster og jord, vekker til liv en roligere livspuls, der alt får ha sin gang og til sin tid.
Når vi opplever at ting står på stedet hvil, kanskje det ikke er sant. Hvis vi hemmer oss selv fra å utvikles kan det bli "stagnert" energi, men om kan tillate oss å være den vi er her og nå kan utviklingen gå sin gang.
Jeg tenker at kampen, prestasjonen, i en del fall kan lede til stagnasjon, og at vi ikke kommer videre med oss selv innerst inne. Det innebærer da at vårt prestasjonssamfunn kan hemme oss selv og vår indre utvikling.
I vegetative termer trenger vi ha en god gjennomstrømning i kroppen for å ha en god helse. Når vi snakker om pust, blodomløp og så videre er det lett å se at vi har det bedre.
Men hva gjør det med oss hvis vi har kjørt fast og våre tanker og følelser holder oss igjen? Det er interessant å følge blogger der folk arbeider med å forenkle livene sine, og gjør seg av med ting som de ikke lengre trenger. Det som jeg ofte leser er at mange føler seg mere avslappet og friere når de har gjort seg fri fra ting de ikke lengre trenger. Når de gjør seg fri fra det gamle/gamle ting de ikke trenger lengre, svarer kroppen/hele mennesket med en ny modus.
Da er det lett å få et bilde at psyke/soma/relasjoner/fysisk miljø henger sammen, og hvis man ønsker å påvirke sitt liv i en ønsket retning er det nødvendig med en bevisstgjøring på alle disse nivåer/områder.
I det fine været tar vi av oss strømper og skor og føler på gressplenen, sanden, asfalten, vannet, og får på den måten kontakten med jorden, som vi er en del av. Kontakten med naturen kan gi oss mye, ikke minst kan vi oppleve en stunds ro. Men da må vi gi oss tid, plass, og rom for at det som skal skje.

"Når faen blir gammel, da blir han religiøs".

Det heter at "Når faen blir gammel, da blir han religiøs". Jo eldre jeg blir desto dypere mening får det uttrykket. Når man blir gammel, kanskje er syk, og har god tid å reflektere, kommer minnene opp på overflaten. Minnene har flytevest, kommer opp på overflaten, og belyses med den erfaring, innsikt man har i dag, og det kan være et speilbilde som både gjøre godt og vondt avhengig av hvilke minner som kommer frem i lyset.

Hele livet er en modningsprosess og overforenklet kan man dele inn den i 3 faser:
1. Hva har rammet meg? Har noen skadet eller såret meg?
2. Hva gjør det med meg? Hvordan har det påvirket meg?
3. Hva har jeg selv gjort mot meg selv og andre?

Når man i det første fasen blir oppmerksom hva andre har gjort en, begynner man å bli observant på at man har egne grenser, og at man har rett til å beskytte seg. Da er det viktig å ha en medresenær som ser, lytte, kjenner og tar på alvor. Det krever tid og rom for å føle, se og innse.
I den andre fasen føler man på hvordan livet har påvirket en, man sørger, og lærer seg hvordan man kan leve for å styrke seg selv.
Når man får fred og ro og føler seg tryggere er det lettere å se hva man selv gjort i livet. Hva man gjorde eller ikke gjorde, og hva det gjorde med en selv og andre. Man opplever sorg, skyldfølelser og skam, men også kjærligheten.
Da møter man sin egen visdom, og det kan være en beskyttelse mot å bli bitter.

Jeg tenker at det her går man gjennom hele livet, og forhåpentlig får barn lære seg det her når de vokser opp. Det var en psykiater som sa at barn som ikke får grenser får sosiale problem. Jeg tenker det kan handle om å lære seg at man har rett til å sette grenser, og å lære seg hvordan man skal være mot andre. Hvis barnene driver med rampestreker eller ikke er snille mot andre barn, får de ikke lære seg hvordan de selv påvirker sine relasjoner. Hvis man tenker seg at noen barn gjør andre barn ille i for eksempel skolen, og foreldrene ikke tar inn hva læreren sier når han/hun ringer dem for å informere. Hvis barnene ikke får lære seg at de har gjort feil og fortsetter med det samme, begynner andre barn å trekke seg unna for å verne om sine egne grenser. Barnene kanskje ikke hva som skjedde, og selvbildet blir dårligere. Det kan bli konsekvensen av mangelfull vegledning.

Når ungdommer ikke får vegledning, må kanskje vennene oppdra hverandre.

Det kreves tid og rom for å reflektere og å se ting i nye lys. Grave og elte kan kanskje være et hinder her, da prosessen faller naturlig når en har pusterom i livet og tankene flyter frem som en båt på vannet. Man kan kjøre fast, og det kan være et indre hinder for å komme videre.

Men de som vært utsatt for mange traumer i lang tid kan det være helt nødvendig å gå gjennom hva som skjedde og hva det gjorde med en, for å bygge opp seg selv på nytt. I traumatiske relasjoner er det lett å trykke ned følelsene sine, samtidig som selvbildet blir lavere og lavere. Når man trykker ned følelsene trykker en ned seg selv og hvis det flettes sammen med en lav selvbilde, og hvis det her pågår over tid, kreves det tid for å løse opp de indre flokene. Da er det ikke nok med en terapi der man skal lære seg å forandre tanker og atferd. Man må begynne med grunnen som innebærer å bygge opp tilliten til et annet menneske og det kan ta tid.

Men det må ikke være traumatiske situasjoner som gjør at modningsprosessen stopper opp en stund. Det kan være nok med å ha et meget aktivt liv med mye stress, der man ikke tar seg tid for pusterom og et meditativt tilstand. Da er det lett for å komme i ubalanse, refleksjonene kring seg selv og andre  uteblir. Det er lett å gå seg vill i livet. Kanskje søker man etter å utvikle seg selv, men glemmer at seg selv finner man i sin egen kropp.

Når man blir kronisk syk får man også tid til å reflektere og å kjenne på hvordan livet føles. Da møter man seg selv på godt og vondt, akkurat som de gamle. Man får kanskje nye indre verdier, og det som man opplevde som viktig kanskje ikke var det likevel. Kanskje var de gode relasjonene det viktigste vi har, og kanskje ikke karrieren og materiell standard det viktigste likevel? Kanskje ønsket man å stått opp for seg selv og andre men ikke gjorde det? Kanskje hadde man en drøm, men ikke hadde prøvd?

Man snakker om å ta seg utenfor sin Comfort sone, men en del kanskje aldri har vært i en trygg situasjon? Da må de først få en sjanse til trygge omstendigheter, for å senere prøve vingene sine! Jeg har møtt ungdommer som har vært veldig slitne etter å hva levd med stress og traumer i flere år. Det som skjer når det får en trygg livssituasjon er at de trenger mye søvn! Det er ikke alltid lett å førene med skole å arbeide på heltid. De her ungdommene kan trenge hjelp og støtte fra NAV i lengre tid, hvis de har vokst opp i utrygge hjem. Jeg tenker vi skal akte oss for å dømme ungdommer som NAVer, fordi vi vet ikke hva de har vært med om.

Vi vet ikke hva folk har gått gjennom og hva som hindrer dem i sin livsutfoldelse. Det kan man ikke se på utsiden. Det er heller ikke alt man er interessert i at andre skal får vite.

Samtidig kan det være en veg å gå for å møte kjærlighet og forståelse.

Livsvegen er en modningsprosess mot visdom! Men vi er på helt forskjellige trinn i modningsprosessen, og det er der vi skal være. Enhver person gjør sin egen personlige reise. Vi er alle unike, og derfor er det ikke riktig at vi kopierer hverandre. Når vi fikserer oss for mye på hva andre gjør, da mister vi kontakten med oss selv. Det er en pris som er altfor høy!

Livet forandres og det er bare å følge med.

Når jeg var hos frisøren igår, og hadde jeg en interessant samtale. De senere 1-2 årene har håret mitt forandret seg fra rett hår til litt krøller. Det løfter seg fra hårbunnen, fra å tidligere hatt et hår som la seg helt platt. Det har forundret meg meget at håret på en måte har løft seg, i samme periode når jeg har vært skikkelig dårlig på grunn av den kroniske periodontitten. Det litt over siste året før jekselen knektes og sannheten kom frem i lyset, følte jeg at immunforsvaret ikke var på topp. Man får for eksempel ikke helvetes ild når man er full av vitalitet.
Hun som klipte meg hadde  vært med om det samme når hun selv var veldig syk. Helt plutselig hadde hun krøller i håret! Hun hadde hatt mange kunder som hadde vært med om det samme. Hun hadde forsøkt lese seg til en forklaring og sa det kunne være at hormonebalansen hadde forandret seg i sykdomsprocessen. 
Når jeg fortalte henne om at jeg i mange år hadde hatt en kronisk periodontitt og at det ikke gitt utslag på noen utredning, syntes hun det hørtes skremmende ut. Tidligere syntes jeg det var fortvilt å være så syk, uten mulighet til å få behandling i helsevesenet. (Før å få en behandling må legen vite hva som er feil. Nå må jeg gi henne rett! Det er skummelt at en kronisk peridontitt kan få utvikle seg i mange år (over 20 år.) og fra en innflammasjon i tannrota, har den fløttet seg opp i kjevebeinet. Bakteriene har fulgt med i blodbanen, og derfor kunnet sette spor i hele kroppen! Kan det være derfor jeg har et høyt kolesterol? Jeg vit ikke!

Iblant er jeg trøtt på å repetere meg selv gang på gang i de sosiale mediene. Samtidligt er det så alvorligt at det er min skyldighet til fellesskapet å informere slik at flere får opp øynene for at man kan være syk, selv om utredningen ikke viser noe. Det her er noe som kan skje hvem som helst! Vi har ikke kontroll over alt som skjer oss i livet.

Det er mange budskap idag om at vi skal ta ansvar for vår helse, og det høres fornuftig ut, så lenge det ikke likestilles med at man på den måten kan helgardere seg for sykdom og ulykker. Hvis man tror det er man ikke forberedd på livets realiteter. Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det, leser jeg ofte. Innen visse rammer så kan jeg være enig, men det kan også brukes som et argument for å ikke behøve å tenke på de som sliter vondt. Alle kan ha nytte av å lære seg å mestre ulike situasjoner i livet, men det løser ikke alt. Vi kan ikke mestre bort livets realiteter! Det er lov å reagere på livet! Man kan tenke på flere linjer samtidligt. Når jeg leser om personer som har vært med om mange traumer i mange år, lærer seg å forandre sine tanker og atferd, men ikke å fokusere på sitt lidende, da undrer jeg meg. Hvordan kom vi hit? Hvordan ble det så her?
Tørr man egentlig å møte personer med traumer og vonde erfaringer? Eller er det slik at det ikke finns nok tid og rom for det?

Hvis man på en arbeidsplass fokuserer på stressmestring og ikke hvordan du har det, kan det i verste fall lede til en ansvarsfraskrivelse fra en arbeidsmiljø som kanskje ikke er så heldig for de ansatte.

Hvis vi ikke tar oss tid til å se nyanserne i det her, er jeg redd vi får et kallt samfunn.

Det snakkes mye om sykdomsvinster i samband med sykdom, og det kan være folk som opplever det slik. Men det blir for enkelt å generalisere det til de fleste langtidssyke. Kan nok være godt å komme fra jobben iblant når man blir syk i kortere perioder, hvis en har et tungt jobb med mye stress.

Når jeg ser på min egen tid med sykdom over lang tid får jeg mye vanskeligere med å se den vinsten. Jeg fylles i stedet med en stor sorg! Det her var ikke noe jeg har valgt for noen vinnings skyld! Jeg hadde helt andre drømmer om min fremtid og mitt liv. Jeg satset flere år og penger i min utdannelse til psykolog, og hadde planer om videreutdanning. Som psykolog har man mange forskjellige muligheter til var man kan arbeide, og det er frihet for meg.

Man blir tildelt ting i livet, og en del ting kunne man gjerne avstå fra, hadde det bare gått. Jeg har i mange år år satset mye tid og penger for å komme ut ur sykdom til frisk. Men her har jeg også blitt klar over at vi ikke har kontroll over alt i livet. Det var en tilfellighet at min jeksel knektes i høst og at jeg på den måten fikk vite at jeg hatt en kronisk tannrotsbetennelse i mange år. Den hadde jeg virkelig ikke ønsket meg, men den fikk jeg likevel.
Det var heller ikke mitt valg å være kronisk syk, og å gå miste om alle år med alt hva livet kan gi en når en er frisk.
Det var heller ikke mitt valg å bli vitne til en barnekidnapping, da jeg forstod at det her var alvorlig allerede der og da. Jenta ble etterpå myrdet etter dager med grov vold og ingen mat og drykk. Jeg valgte faen ikke heller at vi alle måtte vente i 15 år til den skyldige ble tatt. Det var noe som slapp taket i meg når Helens myrder ble dømt i rettegangen, og det var nok slik at utryggheten satt i hele tiden, selv om årene gikk.
Jeg valgte heller ikke å slå i hodet på arbeidet, da jeg hadde et "minne" av det i flere år til jeg kom til min osteopat som løste opp det som kunne løses opp. Hun kjente en sterk kompresjon i de øverste nakkeknoklene, og bare det i seg selv kunne gi mange forskjellige symptomer.
Ja og så var det matintoleransen, som avslørte seg når jeg kuttet ut sukker og hvitt mel. Det viste seg at min feber forsvant og urolige tarmer roet seg når jeg ikke lengre spiste godterier, is, kaker, brus, rundstykker, pasta, pizza, pajer, piroger etc, etc, etc. Når jeg skjønte at jeg ble sykere av det her tok jeg konsekvensene av det.
Jeg har også levt parasympatiskt, meditativt og så videre, og jeg tror mine livsstilsvalg har hatt betydning. Det er ikke slik at jeg ble frisk, men at jeg nok kunne vært enda sykere hvis jeg ikke tilpasset min livsstil til mitt helsetilstand. Vi kan ikke helgardere oss fra livet!

Jeg tar meg også tid til å tenke over hva som kan være det smarteste valget for min helse idag. Hvis jeg ser tilbaks har jeg vært med om kronisk stress i mange år (over 20 år). Da tenker jeg ikke bare på psykisk stress, og psykiske traumer. Jeg tenker også på et immunforsvar i stor aktivitet i mange år, som det blir ved en kronisk bakterieinnflammasjon. Det er også stress. En kronisk kompresjon mellom nakkeknokler må man også se som en kronisk stress. Det blir det samme med matintoleransen og et blodsukker som svinger altfor mye. D-vitamin mangel er også et stresstilstand. For hver eneste ting som blir løst føler jeg en stor lettelse, ikke minst fysiskt!

Hva jeg aller minst trenger nå er mer stress. Hvis jeg skal bli bedre må jeg fokusere på å leve parasympatiskt og å søke meg mot meditasjon. Jeg har lest en del om de skader som kan skje i kroppen ved kronisk stress og det er ikke lite. Det påvirker psyken og fysikken, alle organ i kroppen ned til cellnivå. Da må man undres over om det går å bli helt frisk? Fokus må bli her og nå og ha det så bra som det går. Hvis stress kan skade kroppen ned til cellnivå, kanskje man tenke at mye meditasjon kan kan gjøre det samme fast omvendt. Jeg har noen ganger når fått spørsmålet om jeg tror at man via psykologiske teknikker kan påvirke fysikken. Ja, det tenker jeg og det er ikke noe rart i det.
Jeg tenker også at vi kan gjøre mye her for å få det bedre med oss selv og hverandre. Hva beroliger? Hva stimulerer? Hva gleder? Hva er meningsfullt? Hva styrker og hva svekker?
Hvordan er klimatet? Naturen? Miljøet? Arbeidsmiljøet? Familjen? Gruppen? Individen?
Hvem ser? Hvem hører? Hva er fokus? Det er mye som påvirker vår velvære og vår helse? Jo mere vi tenker over det, desto mere bevisste blir vi.
De menneskelige møtene har stor betydning og det må vi ikke glemme når vi arbeider med menneskers helse.

Men om jeg tror at man via stressmestringsteknikker og andre psykologiske metoder kan være den eneste løsningen for sekkediagnosen ME, så er mitt svar et tvekløst NEI. Det er heller ikke den eneste metoden for å aktivere kroppens friskprosesser. Det blir for naivt for min del.
Hvis bevisstheten og psyken har kraft til å styre hele vår helse, kropp og sjel, trengte leger ikke bekymre seg over bakterier som er resistente mot antibiotika. Myndighetene hadde ikke lagt tid på hjemmesiden Er det farlig på internet for å lære oss om kjemiske stoffer i vår nærmiljø som vi må passe oss for. Det finns også en grunn til at kostdoktorn.se er en av Sveriges største helseblogger. Selv om psyke-soma er =1 er det fremdeles mange faktorer å holde orden på. Jeg håper at oppdagelsen av vi med hjelp av tanker og valg av aktivitet kan påvirke vår helse blir en sovepute for å ikke ta tak i de miljøproblemer som vi står i idag. Det er viktig at vi tenker på dem som kommer etter oss og som skal leve med de konsekvenser av de valg vi gjør idag.

Foruten de psykiske mestringsmetodene som jeg bruker i praksis, må jeg komplettere med mat og drykk som styrker kroppen, og ikke aktiverer inflammsjonsprosesser. Jeg må også se til å få nok sol og vitaminer. Blodsukkeret må være så stabilt det går. Jeg må bevege meg samtidlig som jeg ikke overbelaster meg. Det er sunt! Jeg må sove godt om natten og dt gjør jeg nå etter jeg har begynt med CPAP på natten for å ikke ha pustestopp når jeg sover. (Det har naturligvis også vært en stress for hjernen) Man kan gå turer samtidlig som man driver med mindfullness, og det er en god studie i velvære. Og det er så viktig å føle seg vel, og å bli vant ved den følelsen. Jo mer vi arbeider med å føle oss vel her og nå, desto mer blir det en vane. Det er kanskje ikke noe man har vært vant ved når man er syk siden mange år. Det er en viktig vane som vi må ta alvorlig!

Jeg merker at leger blir stille etter å ha snakket med meg en stund, og det tar jeg som positivt. Det er det som er mitt mål. Hvis man kan stimulere leger til å tenke i andre baner så er det mye å vinne på det. Jeg er et levende eksempel på mye, ikke minst at man kan være meget syk, selv om det ikke går å se det i de prøver vi har idag. Jeg kan ta et eksempel  en lege jeg snakket med for et par uker siden. Vi snakket om at jeg trengte å trene. Jeg spurte om han trodde det hadde hjulpet med gradert trening for å bli frisk fra min kroniske periodontitt (hehe). Det trodde han ikke nei. Da spurte han man om ikke infeksjonsprøvene hadde markert infeksjon. Han fikk en fundersam blikk når jeg sa at det ikke hadde synts på prøvene.

Alle i ME sekken er ikke støpte i samme form, like lite som de med depresjoner, eller hjertesyke, eller kreft. Derfor ble jeg forundret da jeg nylig hadde en diskusjon med en lege på Twitter. Han så ikke noen vinst med å skille opp pasientene i ME sekken. Min tanke er at behandlingsmessig er mye å vinne på det, da vi er veldig forskjellige.
For meg som psykolog er det en selvfølge å se individen, historie, livssituasjon, symptomer, diagnose, helsesituasjon og så videre. Derfor blir det merkelig om det samme ikke skulle gjelde ME sekken. Jeg undrer meg over hvorfor noen har vanskelig å forstå hvorfor de ME syke og deres pårørende har synspunkter på det. Det er det minste å forvente at leger og psykologer skiller ut hvem som skal behandles med gradert trening og hvem som ikke tåler det.

Når man setter ME diagnosen har man utelukket andre sykdommer, men er det mulig å være så sikker på de tester vi har idag. Utredningen viste ikke noen annen sykdom på meg, mer en at symptomene tydde på ME. Det er en del som mener cbt/gradert trening er en bra behandling på ME diagnosen. Betyr det da at jeg skulle blitt behandlet med cbt i kombinasjon med gradert trening og blitt vegledd til å ikke lytte for mye på symptomene? Hvis behandlingen ikke viste noen effekt på meg, var det da jeg som var rigid og vanskelig for å forandre tankemønster? Hvis jeg da hadde protestert og sagt at den her behandlingen ikke fungerer for meg og at jeg i stedet måtte aktivitetstilpasse. Hadde det vært det samme som sykeliggjøring og somatisering? Hvis jeg hadde protestert mot flere behandlere som var sikre på sin sak, hva hadde jeg da fått for diagnose?

Nå har det ikke vært så ille for meg. Jeg har hatt behandlere med lang erfaring og som har sett mye i hele sitt yrkesliv. Men noen kommentarer på Twitter setter igang mange tanker i mitt hode...

Det er for meg med kunnskaper og livserfarenhet en selvfølge å føle samfunnsansvar og å bidra til felleskapet med det jeg har. Fellesskapet er vi alle og vi deler livet her på jorden.

Den 28/6-2011 skrev jeg bloggen Hva er det som gjør at folk tar det som en selvfølge at vi og andre skal være arbeidsføre hele livet? Da skrev jeg blant annet:

"Livet er ikke en selvfølge! Jeg føler takknæmlighet for at jeg lever, og at jeg har de støttespillere jeg har både privat, min lege og NAV. Jeg tar ikke noe for gitt. Livet har slått til tilstrekkelig mye for at jeg skal se det. VI trenger å stoppe opp iblant å se hva vi faktisk har! I morgen kan alt være forandret!"
 

 En måned senere skjedde katastrofen i Oslo og på Utøya!
Ta vare på dere selv og hverandre!
Vi behøvs!

Det er som det er!

Hvordan man på et konkret plan kan påvirke kropp og sjel er gjennom pusten. Pusten styres både med viljestyrte nerver og ikke viljstyrte nerver.
Når vi er i en situasjon som føles opprivende, er det viktig og huske på og puste dypt med maven. Når vi blir opprørt er det lett å puste overfladiskt, men hvis vi husker på å puste med maven kan vi komme tilbaks til avslappet tilstand. Det finns situasjoner der det her er lettere sagt enn gjort, men det er likevel en ferdretning å gå.
Når vi husker å puste med dypt med maven kommer vi inn i her og nå.
Når tankene fladdrer videre glemmer vi å være her og nå, og det kan gjøre at vi glemmer å puste.
Det er derfor det er så viktig å skaffe seg pusterom! Det er når vi har pusterom som vi er nær oss selv, og vi får kontakt med vår indre gps. Når vi har kontakt med vår indre gps, ser vi vår vi står her og nå, hvis vi er der vi ønsker å være, eller om vi skal gå videre i den ene eller den andre retningen.
Hvis vi for lenge har trykt unna våre egne ønsker og behov, kan det føles tomt.
Da er det høy tid for å gi seg selv pusterom, tenkrom og tid for å føle på hvordan vi har det.
Det her er et rom eller en kryssveg der kropp og sjel, psyke og soma kan møtes, noe som kan lede til nye innsikter, aha-opplevelser, og vegvalg. Kanskje man føler ro og harmoni og at man er på et godt sted i livet.
Man har kanskje trykt ned sine tanker og følelser gjennom altfor mange år og har et livs floker og byrder å begynne å nøste i.

Kan man hvile her og nå kan man for en stund føle letthet. Hviler man kjemper imot det som er her og nå, leder til at livet blir mere strevsomt.
Hvis man i stedet roer seg ned og føler på det som er nå kan det føles befriende for kroppen. Kanskje trykker tårene på, latteren, søvnen eller noe annet. Hvis vi får rom for det her er det lettere å komme videre.
Det blir så mye tyngre å trykke ned de her impulsene og å forsere videre. Hvis man tror det her er positiv tenking, gjør man et stort mistak!
Hvis du husker noen gang du har latt tårene komme, og gråten fått være der for en stund, kjenner du kanskje en lettelse etterpå. Jeg har ofte pustet meg gjennom følelser til avslappningen kommer og det blir som en livets pust.
Det snakkes om gradert trening for mange som er syke, og tanken er god. Men jeg tror at i en del fall er mere effektivt å oppleve det som er her og nå. Hvordan føles det å bli bedre fra en sykdom hvordan fremgangen nå enn kommer fra?
Når en har vært syk lenge kanskje det er viktigere å føle på at livet kan være litt lettere, og ikke bare er en kamp!
Livet kan lett oppleves som en kamp når man er svekker av sykdom i lang tid. Da tror jeg at "mindfull moments" viktigere for tilfriskning enn å gjøre, gjøre, gjøre så forbasket mye.
Det her kan være forskjellen på fremgang og motgang!

Det finns mye å vinne på å arbeide med tilstedeværelse og å observere de tanker og følelser som kommer frem i den livsfasen! De her tankene og følelsene kan være en hjelp til helbredelse.

Tror ikke noen tviler på at våre tanker og følelser påvirker vår fysiologi.
Spørsmålet for enhver av oss er hvordan!

Når man har vært syk lenge, er det så mye man ønsker å ta igjen. Da kan fristelsen være stor til å gjøre, gjøre, gjøre... Problemet er at vi ikke kan ta igjen alt som vi ikke har fått være med om. Sorgen er vår følgeslager og nyorientering er et nøkkelord. Da må vi fremdeles ta oss tid til pusterom.
Når vi tar oss tid til pusterom, da ser vi om vi er på veg å bli fartblinde, om vi er redde for å gjøre noe som helst. Det er når vi holder siktet innover, vi blir kjent med oss selv, den vi er her og nå.
Hvordan skal vi lære oss å elske oss selv hvis vi ikke har tid til å lytte på oss selv?
Hvordan skal vi få våre behov tilgodesett, hvis vi ikke tar oss tid til å lytte?
Hvordan skal vi holde oss friske hvis vi krampaktig holder kampen i gang, og vi ikke gir oss tid og rom til å puste?
Er det noe rart så mange føler seg på etterskudd?

Grensen kan iblant være hårfin mellom resurser og underskudd! Husk og pust!
Det å leve bevisst kan gjøre forskjell! Når vi lever bevisst, lever medvetet, er det lettere å navigere videre. Når ting er med i vetandet...

Tror noen leger må skjære gjennom illusjonen!

Jeg har både i mitt arbeidsliv i helsevesenet og som langtidssyk fått se og høre mye. Idag tenker jeg på noen legers store "tro" på de positive tankers kraft. For noen uker siden var jeg selv på en legetime for å hjelp med en ting. (Sier ikke hva og hvor, fordi hvem legen er spiller ingen rolle)
Han mente det var en fordel om jeg gikk ned i vekt, noe jeg kan være enig i. Jeg forklarte hvorfor det ikke hadde var så enkelt siden lang tid, med kronisk tannrotsbetennelse og det dårlige allmenntilstand jeg hadde hatt. Hvis jeg gjorde for mye ble jeg sykere, symptomer som sterke nevropatiske smerter gikk ikke å flykte fra. Infeksjoner som avslørte hverandre er ikke tidspunkten for å begynne å trene. Det var også en 3-4 år siden jeg sluttet med godterier (unntatt 70% mørk sjokolade), kaker, godterier og brus. Jeg såg på sykepleieren at hun godt skjønte hva jeg sa.

Jeg fortalte at jeg hadde gjort min egen behandlingsplan (mestring) som skulle styrke frisk prosessene i kroppen på mange plan.
Legen sa: Ja bare man tror på det. Det er viktigt å tenke positivt, da blir man friskere...
  Jeg husket på alle jeg har møtt som tenkte positivt til de kollapset.
Jeg svarte legen at, ja, det er bra å være positiv så lenge man er realistisk.
Vi snakket videre litt til å han hadde fremdeles sin tro på å være positiv og da kunne man bli frisk.
Da satt jeg å tenkte innom meg på når jeg bestemte meg for å bli frisk, og gikk ikke homeopatibehandling og kvantemedisinbehandling. Men de positive tankene hadde ikke noen effekt på hva jeg nå vit var en kronisk periodontitt.
Nei, det er ikke alltid, sa jeg.
Legen var trevlig, og han hadde en "besværlig" pasient som hadde hatt åresvis med egenstudier i akkurat det her emnet, hehe!
Ja, visst er det slik at våre tanker, følelser og valg påvirker, men det er mer komplisert enn som så. Livet er komplext!

En annen situasjon jeg husker er et annet sammenheng der jeg også er pasient, men det er andre som også er pasienter som snakker en dag. De undrer så mye over de legesamtaler de har med legen. Han sier til dem at de skal forandre sine tanker, sier de. De får fylle i blanketter. Ved neste legetimer får de også også fylle i blanketter om de mår bedre eller dårligere. Men hvordan forandrer man på sine tanker spør de meg. De vit ikke hvordan man gjør, og de føler seg bare dumme! Legen de snakker om er en koselig mann som helt tydelig mener vel. Det tviler jeg ikke på. Men jeg sa til damene at for å forandre sine tanker trenger man gode verktøy som skal tilpasses inidividet.
Jeg tror legen fikk en konfrontasjon etter det, men jeg så han er en stabil mann, som vært med mange vintrer før. ;)

Det finns en annen "illusjon" som en del leger kanskje trenger å gjøre opp med. Det er, som det kan se ut til, den "illusjon" som handler om når utredningene ikke viser noen bio-markører som kan vise mot noen sykdom. Leste en kommenta,r på Twitter, som sa at pasientene burde være glade når utredningene ikke viste på noen sykdom. Med andre ord skulle man kanskje være gla for et tilbud om cbt og kanskje en gradert trening? Hva vit jeg?

Da tenkte jeg på alle de undersøkelser jeg har vært med om, som ikke viste noe som helst, mer enn muligens litt høyt kolesterol. Jeg var likevel syk, men hvordan skulle jeg løse det?
Det var tydelig at det var jeg som måtte ta tak i det men hvordan skulle jeg begynne?
Akupunktur? Nei. Men homeopati da, og litt kvantemedisin? Nei.
Men om jeg spiser annerledes da? Kutter ut sukker, godterier, kaker, is og brus? JAA! Feberen forsvant, og tarmeaktivitetene ble helt annerledes! Var det da smertene i leddene forsvant? Tror det.

Prøvde osteopati. Kunne det være en hjelp?
Hun fann en sterk kompresjon mellom de overste nakkeknoklene, noe som kunne forklare alle symptomene. Behandlingen gav en deilig avslappning, men dessverre fikk jeg større problemer med de nevropatiske smertene. Nedoverbakken hadde begynt igjen, med helvetesild, nevroptaiske smertene og så videre. Helsekontroll viste ikke noe som helst, mer en litt høyt kolesterol.
Slik var det til jekselen knektes og den kroniske tannrotsbetennelsen kom frem i dagen.

Jeg har derfor litt vanskelig å være glad over at helsekontrollene ga utslag på noe av de her tingene.

Men hurra for internet, som gir inspirasjon til å søke informasjon og inspirasjon til å lete videre!
Det er for eksempel på internet jeg fikk inspirasjon til å prøve D-vitamin kapsler. Plus alt det andre!

Vi skal heller ikke glemme alle hyggelige mennesker som jeg har blitt kjent med på de sosiale mediene!

Sykdom gir en unik mulighet til utvikling. Den indre reisen er enorm! Det er mye unødvendigheter som rinner av en. Man lærer seg hva som er viktig for en selv, og står mer og mer stadigt på jorden. Det gjør man ikke når man er som dårligst. Tvil og håp slår følge og opp og nedturer følger hverandre. Man lærer seg selv å kjenne på godt og vondt, det som gjør godt og det som gjør vondt.

Man lær seg hva som virker i praksis og man lærer seg mengder med mestringstrategier hvis man ikke er for hardt mot seg selv. Og man gjør mistak!
Alt det her er en selv.

Den som tror at det bare er å bytte tanker, tenke de postive tankene, da løser det seg, lever i en illusjon!

Det er tid å våkne opp! Livet er ikke så enkelt!

Det er viktig å tenke konstruktivt!

Det jeg gjør idag har konsekvenser, og hva ønsker jeg skal være resultatet?

Det her er et arbeide som vi arbeider med hele livet.

Vi gjør ikke det her ensamme.

Livet er et fellesprosjekt!


Nå må jeg komplettere det her med å si at jeg har hatt positiv erfaring med å samarbeide med leger i alle år jeg har arbeidet i helsevesenet. Så derfor skriver jeg det her med glimten i øyet, og litt, litt alvor! ;)


Den 14 juli, 2011, skrev jeg en blogg om positiv tenkning og forskjellige nyanser av konsekvenser fra "positiv" tenkning, og hva som egentlig er positivt. Du finner det blogginnlegget her. VG tok inn innlegget på lesernes VG, og jeg fikk mange spennende kommentarer i samme tema. Vi trenger konstruktrive mål som leder til en bedre situasjon, og ikke virkelighetsflykt fra livets realiteter. Vi behøver møte livet på godt og vondt, og det gir oss bedre mestring til å møte det som er.

Stimulans for hjernen? Det kan trenges!

"Hjernen utvikles best når man driver med noe som er moro."

Det sa nevrologen min når jeg var ferdig med ME utredningen. Det var et enkelt råd som var lett å følge. Jeg har hatt mange inspirerende småprosjekt, som har vært en god stimulanse.
Det er viktig å ikke forsere for raskt og å ta seg seg vann over hodet. Det er lett å gjøre slike mistak når det er så mye som er interessant og moro. Jeg har sett til å ha en variasjon mellom aktivitene, for å ikke slite meg ut. 

"- Hjernen veier i overkant av en kilo og består av omlag 100 milliarder celler. Hver av disse kan ha forbindelse med så mange som 60 000 av de andre hjernecellene. Det å styrke og vedlikeholde disse forbindelsene er sannsynligvis det viktigste du kan gjøre for å ta vare på hjernen din. Det gjøres ved å gi hjernen utfordrende aktiviteter både fysisk og mentalt. Lær deg noe nytt, les bøker, spill sjakk, løs kryssord, svøm, gå, løp, hopp og balanser. Det er også vist at fysisk aktivitet får hjernen til å fungere bedre og beskytter mot hjernesykdommer og aldersdemens, sier Brean." (Overlege Are Brean, leder i Norsk nevrologisk forening )

Et av mange symptomer som er slitsomt med ME er den kognitive svikt som forandrer ens liv, eller mer sant, en selv.

Når jeg tenker tilbaks ser jeg en stor forskjell da og nå. Jeg hadde store oppmerksomhets problem, og nærminnet var heller ikke det beste. Jeg kunne spørre om det sammen flere ganger, til familjens fortvilelse. Jeg fortalte de samme tingene om og om igjen. Hadde glemt jeg allerede hadde fortalt. Det var vanskelig å sitte i en grupp og å følge med i diskusjonene. Var jeg sammen med venner en kveld følte jeg meg sykere, mer sliten, dårligere allmenntilstand. Likevel måtte jeg unne å være blandt venner ibland. I perioder kunne det gå en måned eller mer før jeg traff venner neste gang.
I perioder tok jeg meg inn til Hamar sentrum, satt på cafe, snakket med folk, hvilte før jeg orket ta meg hjem igjen. Den dagen jeg var sosial, hadde jeg ikke krefter til å dusje. Det handlet om å prioritere.
Til og med når jeg snakket bare med en person hadde jeg vansker for å fokusere på hva vi snakket om. Man kan likne med når vi er på internet, surfer til en ny side og da låser det seg. Da tar det tid før det begynner å kopple rett, og man kan surfe videre.
I mine dårligere perioder kjørte jeg ikke bil. Når oppmerksomheten er så dårlig, da har man ikke noe bak ratten å gjøre. Jeg tenker at her har vi et område der leger og psykologer burde være mere våkne.
Jeg hadde store problemer med å finne orden, og når jeg skulle si et ord poppet det opp et annet ur min munn.
Jeg hadde tidligere betalt mine regninger i tid. Men nå var jeg ikke lengre tilstrekkelig oppmerksom, og det kunne bli en del betalninger etter siste betalningsdag.
Jeg glemte noen tannlegetimer og kiropraktor timer. (Dyrt)
Matlagning var en veldig komplisert prosess for meg, på grunn av at det krever en del kognitiv kapasitet. På den måten var det lettere å støvsuge gulvene.
Kunne jeg mobilisere meg en stund hos legen, eller når venner kom på besøk, hadde jeg etterpå problemer med å fokusere når jeg snakket her hjemme.
Det er ikke alltid lett for utenomstående å se hvordan man sliter med det kognitive, fordi man gjør hva man kan for å holde fokus i et samtal. Det er de nærmeste som ser og hør. Men det har en del ganger vært meget tydelig hos legen, og det er viktig at sannheten kommer frem hos legen. Det er lett å skamme seg når hodet ikke er helt med, men det gjør det bare verre om man skal hemligholde en slik vanskelig situasjon. Det her er en del av livet, og det er ikke mye mer å gjøre enn å følge med.
Hvor mange ganger har jeg ikke glemt hva jeg drev med å begynte med noe helt annet.
En annen ting som jeg fremdeles sliter med er når jeg holder flere ting i hendene, så glemmer jeg det jeg ikke ser. Det kan for eksempel være i hagen på sommeren, da jeg klipper visne blomster og grener, I vænster hånd holder jeg saksen, og jeg plukker opp det som jeg har klippet vekk, og jeg går bort med allt til en søppelsekk. Når jeg ikke ser saksen har jeg allerede glemt at jeg har den i hånden. Da vit jeg ikke at jeg har den med meg under gresset, og alt kommer i sekken. Etterpå leter jeg etter saksen og lurer på hvor den er. Nå har det skjedd ved flere anledningen i noen år, og derfor kommer jeg på hvor det kan være lurt å lete.
Jeg har mange ganger gjort liknende ting innendørs også, og har en del ganger mist ting i gulvet da jeg hadde glemt jeg hold i noe under de andre tingene.
Jeg er nøye med å ha et system der ting har sine spesielle plasser, og å skrive ned ting jeg må huske på. Det spar meg på tid og energi.

En annen gang var for noen år siden da de kognitive vanskene var som verst. Vi var i Alanya, Tyrkia, og skulle kjøre en dagstur til Konya som ligger ca 4 timers bilkjørning norrover forbi Taurusfjellene. VI hadde våre tyrkiske venner med oss som skulle besøke sine foreldrer. VI hadde våre bestemte plasser hele vegen. Mange tyrkiske hjem er på en måte ME vennlige. Alle sitter på madrasser eller puter på gulvene. Der er det godt å legge seg ned å hvile en stund. Maten er fantastisk! Det var tu ur og inn i bilen flere ganger den dagen. På vegen hjem stoppet vi på halve vegen for å pause og å drikke litt te. Når vi gikk ut mot bilen igjen, husket jeg ikke ikke hvor i bilen jeg hadde suttet hele dagen! Det var skremmende! Holdt jeg på å bli dement, eller hva skjedde?

Selv om det var slitsomt med en utredning var det likevel godt å få uroen om demens ut ur tankesystemet. Det er ikke rart om man får tanker om ulike sykdommer, når man har så spesielle symptomer.
Når det var som verst kunne jeg ikke fokusere på en hel film. Det fikk bli 30 minutters humor, med reklamepaus i mitten. Det ble mange dager med Trinny og Susanna, interiørprogram og andre overfladiske program som hadde en god avledningseffekt fra sykdom. Det er meget viktig å se til å få den mentale hvilen. Man møter veggen så mye og så ofte når man er så dårlig, og det er viktig å få et annet fokus.
På den tiden leste jeg ingenting om sykdommer, heller inget om ME. Jeg fokuserte på bøker der jeg fikk inspirasjon til å holde fokus på det friske. Jeg ville ikke være syk, og tenkte satse på plaseboeffekten. Derfor søkte jeg meg til alternativ behandling. Hadde jeg blitt frisk av det hadde det ikke vært viktig om det var plaseboeffekten eller ikke. Bare jeg ble frisk!
Derfor har jeg lagt mye penger på alternativ behandling. På den tiden hadde jeg ingen aning om den kroniske periodontitten, og det var ingen plasebo som hjalp på det.
Jeg ble langsomt bedre likevel, til stor glede. Men det begynte å gå nedover igjen. De nevropatiske smertene ble vondere og vondere, oftere og oftere, til jeg var plaget av det dag ut og dag inn i månedsvis! Her var det inget annet å gjøre enn å bare følge med. Å kjempe imot gjorde det bare verre.
Det fikk meg til å begynne å lese om ME på internet, og jeg fant snart forskjellige ME-blogger. Jeg hører ME syke fortelle om at deres leger avråder dem å lese om ME på internet. Min personlige erfaring er at det har vært  bra å lese om ME på internet. Jeg har mange ganger møtt meg selv i dørren, og har funnet ro når jeg har lest hva Sidsel Kreyberg har å fortelle om ME på ME registret, på Facebook.
Det som kan tappe den ene på energi av å lese om sykdom, kan gi en annen ro og med det gi mer kraft.
Vi er ulike og reagerer ulikt på ting.
Vi er forskjellige i ME sekken, har symptomlikhet, men er syke av helt forskjellige grunner.
I mitt fall viste det seg at jeg hadde en kronisk inflammasjon som jeg har hatt i mange år.
Jeg hører om folk som etter lang tid får diagnoser som MS, borreliose, andre infeksjoner, kreft og mye annet. Vi er mange som også sliter med matintoleranser. Det er mange symptomer som er underkommunisert, og jeg tror vi har et arbeide å gjøre her.

Bloggeren SerendipityCat har skrevet et flott blogginnlegg om konsekvensene av kognitiv svikt: Uhøflig. Les, lær og kanskje kjenn deg igjen! :)

Kjøpestopp

Leser om 3 venninner som har bestemt seg for å ha et kjøpestopp i 2013. På deres blogg kan man lese mange kommentarer fra andre som har liknende tanker og prosjekt.:

"På en venninnetur til Berlin noen uker tilbake var aktivitetene delt mellom høy- og lavkultur, kunstmuseum og shopping, fin mat og falafel, COS og kafékos. Etter mye trasking i handlegater og rettferdiggjøring av nyinnkjøp over deilige frokoster satt vi butikktrøtte og lurte på om vi klarte oss uten alt dette. Ikke at vi ikke hadde kjøpt fine ting, det var kjempestas, og ting vi både ønsket oss og trengte. Eller? En gammel diskusjon opp: Har vi ikke egentlig en hel del klær vi allerede ikke bruker? Hvordan vil det være å ikke kunne kjøpe noe nytt – på et helt år?

Vi er fire venninner som har bestemt oss for å ha kjøpefritt år i 2013. Reglene er enkle, alt vi kan ta på oss eller pynte oss med er off limits. Kosmetikk og ting er lov, men det oppfordres til måtehold. Kontrakten ble høytidelig skrevet under mens vi enda var på tur"  (stopshop2013 )
 

På hegnar.no kan man lese om en ny kjøpestopptrend i Norge:

 

"Skap og skuffer er fulle

I den siste tiden har det dukket opp stadig flere artikler med folk som skal prøve seg med et års kjøpeforbud i 2013.

Lav rente og god lønnsvekst gjør at nordmenn har rekordfete lommebøker. Det er altså ikke økonomisk krise som får oss til å snurpe igjen forbruket.

Kanskje er det heller et eskalerende forbruk, som gjør at skuffer og skap er overfylte. Og muligens en følelse av vemmelse over at man forbruker så mye. Akkurat som vi hiver oss på mager mat etter fråtsingen i julen."
 

 På minmote.no forteller Jenny Skavlan om flere råd om hvordan man kan være kreativ når man har kjøpestopp. :

1. Reparer klærne dine
2. Vask klærne dine med omhu
3. Redesign
4. Dekorer klær med perler
5. Klær av tykke materialer er enklest å sy med
6. Lån og bytt klær med venninner

Jeg får tanker om at det her kan være positivt for ungdommer og unge voksne som fremdeles er i fasen å skaffe seg ting som de trenger, ikke minst for studenter.

Bloggeren Havheksa har også kjøpestopp i 2013, og hennes mål er å ha et bevisst forbruk.

Den kreative bloggeren Ida Victoria  ble trøtt på å kjøpe hjem unødvendige ting som hun ikke trenger, og hadde kjøpestopp i 2012. Hun tenker mye på miljøet, og å satse på miljøvennlige ting, brukt, eller ting som produserts på en miljøvennlig måte. Hun gjør også om gamle ting når det er noe hun trenger.

Bloggeren Solveig kjøper bare det nødvendigste i en periode når hun bruker den mat hun har på lager der hjemme for eksempel i fryseren.

I bloggen I det grønne huset satses det også på kjøpestopp.

Bloggeren Bibbi har også kjøpestopp, og har mange kreative ideer på hvordan man kan spare penger og bruke det man allerede har på nye måter.

Frøken Ij har et kjøpsstopps år bak seg. Hun tenker å fortsette å være bevisst på hva hun legger penger på.

Bloggeren De mange verdener. følger med på kjøpestoppstrenden og fokuserer på et enkelt liv og hva som er viktigt.

Bloggeren Ingrid opplever seg å ha mere enn nok og har nå bestemt seg for og ha et kjøpestopp i 4 måneder. Hun skriver:

"Herved innfører jeg kjøpestopp ut januar 2013 - altså 4 måneder.

Nå skal jeg bruke det jeg har (og jeg har MYE) - sortere, rydde, kaste det jeg ikke bruker og få orden i skapene/skuffene mine."

En blogger som kaller seg for shopaholic skriver i sin blogg kjopestopp, at hun skal ha kjøpestopp og planerer et betydelig mindre forbruk.

Bloggeren Maja Lindseth har bestemt seg for Kjøpestopp i 2013.  Hun skriver:

"Vi lever i et ekstremt materialistisk samfunn som har alt for mye fokus på hva du har og hvor mye det koster. Og DET har jeg fått nok av.

I tillegg er vel det faktum at jeg ikke vet hvor mange par sko, jakker eller vesker jeg har lenger enda en grunn til å rett og slett slutte å lengte etter den kortvarige lykken shopping gir meg.

Den svenske bloggeren   Ann-Christin hadde kjøpestopp i 2007, og har en fin blogg der man kan få mye inspirasjon til hvordan man kan leve enkelt og å bruke penger på en fornuftig måte. Hun har også gjestebloggere iblant, som forteller sine erfaringer med et enkelt liv.

Siri Rødstrumpe hadde Kjøpstopp i 2011. og blogget om hvordan hun opplevde å leve så enkelt som muligt i det her året. Det ser ut til at mange går gjennom en indre reise når lever så enkelt som muligt, som om de får mere tid til å reflektere om hva de ønsker å har ut av livet.
Det finns et stort pluss til ved kjøpstopp og det er mere penger på konto, noe som gir mere valgfrihet.

Vi må ikke glemme de som må leve enkelt hele året, når de må snu på hver eneste krone for å få endene å møtes.

Nordeas forbrukerøkonom Christine Warloe dropper shopping i tre måneder. Hun sier i dinside.no :

"– Min tanke er at dette kanskje er en motreaksjon mot overfylte skap og skuffer. Jeg vil jo også påstå at moteindustrien «påtvinger» folk å overforbruke gjennom stadige trendskifter. Noen og enhver kan føle å ta en pause fra den karusellen der. Så kanskje kan trendskaperne takke seg selv litt, skriver Warloe i en e-post til DinSide.no."
 

 Lei av kjøpshysteriet. :

 "Det er altfor mye kjøpehysteri. Vi skaffer oss ting vi verken har plass til eller trenger, sier Anne Nygård og Bente Halvorsen, som har innført selvpålagt kjøpestopp i år. Dersom mange nok følger etter, kan det ramme norsk økonomi."
 

"– Det er utrolig befriende. Jeg har bedre tid, mer penger, og slipper å stresse rundt i butikkene, sier Bodø-kvinnen Anne Nygård til NRK.no. "

Det har også blitt startet en  Stop shop gruppe, og der er mye aktiviteter.

 

Når jeg sommeren 2012 googlet på det her temaet, var det ikke like mange med her temaet i Norge.

Det ser ut som om det er en snøball som ruller og raskt vokser seg større og større.

 

Når jeg leser at kjøpestobb oppleves som befriende, mer tid og penger, og mer avslappnende, da undrer jeg.

Hvordan og når begynte vi å miste kontakten med oss selv?

Mere kjøpekraft er en faktor.

Velykkede reklamekampanjer: "Fordi du fortjener det!"

 

Fortjener hva? Aktivitetsstress og kjøpekarusell som snurrer raskere og raskere?

Å hele tiden bare fokusere fremover og ikke ta seg tid å nyte det man allerede har?

 

Med kjøpestopp får man mere tid til familjen, og det oppleves rofyllt og gledende!

Ikke minst finns det glade barn som får mer tid med sine foreldrer.

 

Mange har fått nok av den materialistiske livsstilen og lurer på om det finns en annen måte å leve på.

Er det sjelen som banker på døren?

 

Det blir spennende å se fortsettelsen!