Peace is more than absence of war.

"Peace is much more than the absence if war and violence; it is a condition unto itself.

Our goal at this point must be the creation of peace. Without love, their is no peace. Where love is absent, war of some kind is uneviteable."

(Marianne Williamson)

 

 Det er uro, vold og krig på forskjellige steder i verden. Nå har vi også trussel om terror i Norge. Det er ikke mye vi kan gjøre med det, og det kan være frustrerende.
Uro vekker uro og hvis mange på samme gang er urolige og sinte (fight-flight reaksjoner) kan det fort bli enda verre.
Det er da ekstra viktig å målbevisst arbeide med å skape en egen indre ro.  (Ikke så enkelt for de som tidligere er traumatiserte, men viktig å prøve så godt en kan.)

Jeg tenker det kan være viktig å bygge en felles vision, der barn får vokse opp i en fredelig verden. Å arbeide mot et felles mål og å sette oss selv i førersetet, gir mål og mening i våre liv.

Når man føler at man lever i et samfunn der man arbeider mot et felles mål, kan det gi følelser av håp. En motsatt ferdretning der man ikke gjør noe, føler maktesløshet, og som taper oss for energi, og hvordan blir det da for de som vokser opp idag?

Uro setter fart på stressmotoren i kroppen. Det er viktig å gjøre bevisste valg, føle etter hvordan man har det for å navigere videre i hverdagen.

Når vi voksne arbeider med vår egen indre frid,  lir det lettere å gi barna trygghet. Ro gir ro og uro gir uro.

Det er viktig å kose seg sammen med nære og kjære, være sammen med dyr og natur. Naturen har sin egen puls, der vi kan finne inspirasjon og ro til en god tilstedeværelse.

Det er ikke sunt å følge med på nyhetene på tv, radio, og sosiale medier hele tiden. Det taper oss for krefter som vi trenger å ha når vi skal leve dag for dag sammen med oss selv og hverandre.

Da jeg for snart 20 år siden var på forelesninger om ondskap, var det kjærlighetsfull eldre dame, Hanna, som overlevd Auschwitz som gjorde et stort inntrykk på meg. Hun sa at det er kjærligheten som bryter ned ondskapen. Etter hun hadde kommet fra konsentrasjonsleiret og til tryggheten i Sverige, var det stor omstilling til å ta inn over seg at hun faktisk skulle leve. Hun hadde i sitt indre forberedt seg for å dø!

Hun sa at hun slet med depresjon og psykosomatiske reaksjon i 20 år! Hun ble psyko-terapeut, autorisert tittel, og folk sto på venteliste i flere år for å gå i terapi hos henne. Hun fortalte at når hun var på Auschwitz, følte hun medfølelse for de tysker som arbeidet på konsentrasjonsleiret. Hun visste at det her var feil og at det skadet dem selv i den her prosessen.

Når jeg for litt over 20 år siden var på ferie i Israel snakket jeg med en ung palestiner. Han fortalte at han på en måte hadde forståelse for jødenes agerende mot palestinerne, men samtidig var det meget slitsomt å kontrollert og forhørt presis overalt. At palestinerne ble kontrollert og forhørt var jeg selv vitne til den her uken. Han fortalte om en familiehistorie om å ha blitt kjørt ut fra sine hjem under trussel om vold og død. Han drømte om Sverige som var et land som hjalp sine innbyggere og ikke brukte så mye penger på våpen. Så var det inte i Israel.

En desemberdag 1991, reiste jeg på en dagstur til Jerusalem. Når jeg vandret omkring og søkte meg frem til det gamle Jerusalem, tenkte jeg på intifada og på unge palestinske menn som kastet stein på de unge jødiske menn som skjøt tilbake. Jeg gikk forbi en krater og tenkte på hvordan Irak, Saddam Hussein, sendte raketter til Israel i begynnelsen av samme år. Hvordan er det å leve med så sterke trussel i år etter år? Når skulle de få fred i Israel?

Jeg tenkte på den familiehistorie som israeler og palestiner har måttet leve med i generasjoner. Da skyllet sorgen over meg, fordi det ble tydelig at det her er en veldig vanskelig situasjon for å få løst. Det har vært så mye smerter, redsel, sinne, sår og fortvilelse på begge sider! Hva skjer med folk som i så mange år lever med så sterke traumer? Det er lett å bli oppgitt i en slik situasjon.

Kan det finnes håp likevel? Jeg tenker på Nelson Mandela og folkene rundt ham. Jeg tenker på de hvite folkene som hadde makten i Syd Afrika som ga fra seg kontrollen. De måtte ha et stort mot for å tørre å gi slipp på kontrollen og å ta inn Mandela og andre i varmen! Det er så lett å male seg inn i et hjørne og å ikke vite hvordan man skal ta seg ut, ikke minst når fortrykket har vært hverdagslivet i generasjoner. Det her er for meg veldig stort og vekker stor beundring.

Jeg tenker også på Hanna Dahlgren (tidligere Wasserman) som fortalte om at hun kunne føle medfølelse for de som arbeidet på Auschwitz, selv om hun selv var i en meget farlig situasjon. (Kan muligens være Stockholmssyndromet, men tror ikke på det. Hanna var en meget spesiell dame.)
Jeg tenker også på den unge palestineren som både kunne forstå jødene og se sin egen situasjon. Hvordan har han det i dag?

De her vidsynte individene finns og hvordan kan vi hjelpe dem som lever i Israel og i Palestina?

De har levd i redsel, og hatt grunn til det, i så lang tid. Når skal de få en real sjanse til å helbredes?

Har vi noen indre fred å utstråle fra våre indre, eller blir det sinte utbrudd og uro som skal få dominere? Som det indre, så og det ytre...

"Det er kjærligheten som bryter ned ondskapen"

Hanna Dahlgren

Nå har jeg ikke vondt i ryggen lengre.

På mine arbeider på psykiatriske poliklinikker har jag møtt mange forskjellige personer med mange typer problemer. Man får mye inspirasjon til å reflektere over livet. Når jeg i tillegg da jeg var yngre arbeidet på sykehus fikk jeg også en stor bredde i hvordan livet kan være på godt og vondt. Man blir inspirert til å undres over psyke/soma hva er hva. Hva påvirker hva?
Livet har lært meg at det ikke er nok med psykologi for å få en helhetsbilde av et menneskes univers. Det er så mye rundt omkring oss som påvirker oss, ikke bare det psyko-sosiale. Vi kan ta styring men kan ikke ha kontroll over alt. Det er livets realiteter.

Men nå tenkte jeg fokuser litt på soma/psyke. En dag kom det inn en dame på kontoret, som sa hun hadde ryggsmerter så pass at hun hadde bestilt en time hos kiropraktor. I 45 minutter fikk hun øst ut sine frustrasjoner og sinne, og det var mye å reagere på. Livet er slik fra og til. Når timen var slutt, sa hun smilende før hun gikk ut: Nå har jeg ikke ondt i ryggen lengre.

Det var en dag for mange år siden når jeg følte meg sliten på dagen, og kom frem til at jeg skulle hvile en stund. Jeg kunne ikke sove, gikk opp igjen. Skrev en dikt, som oste av sinne. Når jeg skrevet ferdig var jeg ikke sliten lengre.

Når vi holder igjen følelser, holder vi igjen pusten, med hjelp av muskler holder vi igjen tanker og følelser. Da er det ikke rart vi kan føle oss slitne. Det hjertet er fullt av kommer ut gjennom munnen. Når vi snakker ut, kan vi puste ut. Den som har snakket med en psykiater, psykolog eller psykiatrisk sykepleier kan kanskje kjenne seg igjen i at etter å ha snakket ut, kan man legge problemene på kontoret og gå friere ut gjennom døren. Når man kommer ut kan man puste lettere ut, med friere pust kommer mere energi.

Hvis man i den situasjonen får råd som tenk positivt og legg det bak deg, kan resultatet bli omvendt og man tar ikke tak i det som man kanskje behøver. Reaksjonen isoleres og det kan gå bra lenge, men til sist kan det bli en kollaps. Den kan komme når en endelig puster ut, med friere pust, bedre kontakt med følelser.

Hvis man ikke er bevisst over slike sammenheng, og går med utmattelse over tid, hva kan diagnose bli da? Det finns mange veger til utmattelse, og det er trist om noen går med slike plager uten å få hjelp.

Jeg tenker på alle som er kronisk syke, som sliter og føler seg dømt av andre og seg selv. Man biter kanskje igjen og fortsetter samtidig som man trykker ned elendet. Man kan holde det gående en tid, men hvordan går det i det lange løp?

Hva nå enn som er grunnen til at man er syk, så blir man ikke noe særlig friskere av det her. Jeg tenker på de som forteller om at legen eller annen helsepersonell ikke tror på dem, at de skal tenke positivt så blir de snart friske. Det kan kanskje være sant for en del, men ikke for alle. Pasienten biter sammen, trykker ned sine problemer og holder det gående en stund til. Eller kommer de kanskje i ME sekken, begynner å søke helseråd, som hos den enkelte kan være helt feil. Det kan innebære man ikke får riktig behandling.

Utfordringen er å finne riktig diagnose, som leder til rett behandling. Det blir vanskelig i en sekkediagnose.

Det er et stort problem om en behandlingsmetode overselges og pasienten erfarer de blir sykere av den. Hvis lederskapet i helsevesenet ikke er optimalt, i det her fallet opprydning i sekken. Da må pasientene kjempe for å bli hørt, og snakker høyere og høyere for å nå frem. Det andre alternativet er vel å legge seg ned, og det leder jo feil. Hvilke utveger finns det da? Søke på internett? Det er å ta ansvar over seg selv og andre, men det hadde de ikke behøvd hvis helsevesenet rydde opp i sekken til hvem som skulle ha den ene eller den andre metoden.
Hvis vi tenker oss somato-psykiske reaksjoner, hvordan har pasienten det i en slik situasjon? Hva skjer med smerter, spenninger og energinivå? På den måten er det vanskeligere å bli friskere.

Hvis man skal bedre funksjonsnivå, og tilfriskning er det viktig med en kropp og sjel i fred og ro pluss andre viktige faktorer.

Et viktig mål er å arbeide mot fred og ro der tankene flyter som et løv på vannflaten. Hvordan kommer du dit? Hva er din veg? Kjenn etter. Når får du de stundene med indre harmoni? Du vet det allerede, selv om du har glemt det akkurat nå. Når jeg spurte mine pasienter kunne jeg får mange ulike svar, som fiske, hugge ved, gå ut med hunden, meditasjon, avslapningsøvelser, håndarbeid, male bilder, fotografering, baking, sitte ved et vann og bare oppleve hva som skjer, fjelltur, skriving, sitte på kafe og bare se seg omkring. Vegene er mange og man får finne sin egen veg. I de her aktivitetene er det en fordel å kaste ut prestasjonskravene gjennom døren. Hvis man tenker prestasjon er det vanskelig å slappe av. Når man ikke slapper av blir pusten ikke fri, som nå er målet hvis man skal være i ro.

Det er bra med utfordringer som tilpasses der man er i dag, men det er en annen ting.

Alle kan ha nytte av mental trening.

Det finnes mye interessant å finne på Youtube. Her har jeg lagt inn en bra forelesning om mental trening.

 

Professor Tore C Stiles er en god foreleser som tar opp en del viktige punkter ved mental trening:

 

 

1. Økt selvforståelse. Det er viktig å se innover og å bli kjent med seg selv. Tar man tid til selvanalyse for å se hvem man er, hva man ønsker, hva man trenger, hvordan man har det i sin kropp, hva man føler også videre blir det lettere å sette mål for hva man skal strekke seg mot. Hva er viktig? Når man gjør et valg må man velge bort et annet. Da er neste spørsmål, er jeg villig til å betale den prisen?

 

Det man trener på blir man bedre på. Våre tanker påvirker kroppen og her kan man øke selvforståelsen om seg selv. Hvordan reagerer jeg i forskjellige situasjoner?

Det er ikke bra å trykke ned følelser/reaksjoner, fordi da styrer de oss. Det er en viktig grunn til hvorfor det er viktig å bli kjent med seg selv!

Kjenn etter! Observer deg selv! Hva skjer i kroppen? Hvordan reagerer/føler du i forskjellige situasjoner?

 

2. Mental restitusjon. Det er lett å komme i urytme når vi lever i dagens samfunn, med stress og å strekke seg til forskjellige situasjoner der man faktisk overstrekker seg.

Derfor er det nødvendig å ta seg tid til å kjenne etter for å finne sin egen rytme. Da er rutinene en god hjelp.

Det er viktig å veksle mellom å være i aktivitets/arbeids modus (påkoplet) og å være i avslapningsmodus (avkoplet), å være i aktivitet den ene stunden og ta en pause den andre.

Når vi for eksempel snakker om toppidrettsmenn så er for eksempel hvile/restitusjon den viktigste delen av treningen.

Når man tar seg tid til restitusjon, presterer man bedre i neste treningspass. Når vi slapper av, blir kroppen i form. Når vi trener, da sliter vi ut kroppen.

Det er også viktig å være mentalt i avslapning, ellers har man ikke en optimal restitusjon.

Hvis man er mentalt i aktivitetsmodus, arbeider hjernen hele tiden aktivt. Da sender hjernen ut signaler til kroppen, og sørger for at kroppen er i en aktivitetstilstand, hormoner, sympatisk nerveaktivitet og så videre. Da bruker kroppen mer energi enn hva som er nødvendig.

For å få et godt liv må vi bli flinkere til å restituere oss! Det kan være med hjelp at lettere aktiviteter som å se på "Hotel Cæsar", lese "Se & Hør og annet som får hjerne å fokusere på hvile.

 

3. Bekymringer. Uro, helseplager, symptomer og så videre, får hjernen til å sende ut signaler. De signalene får kanskje for eksempel hjertet til å sende ut signaler, symptomer. Det kan være det autonome nervesystemet der det sympatiske nerver aktiverer stress system som for eksempel hormonet kortisol. Når det er aktivt forspiller vi energi og vi får mindre kraft til det daglige livet.

 

Løsningen er å slappe av!

 

4. Lære seg selvmedfølelse. Det er så lett å være kritisk mot seg selv. Når man gjør det undergraver man sin selvbilde. Det tar kraft og da mister man sin energi. Når man arbeider med mental trening hjelper vi oss til bedre form.

 

Slik jeg oppfatter Tore C. Stiles, så skiller han mellom å lytte på viktige signaler/informasjon/symptom og det å arbeide med å slappe av å få mere ro i kropp og sjel. I feil sammenheng kan man oppfatte det som å ikke lytte på sine symptomer, men det finns informasjon/signaler/symptomer i kroppen som man skal ta på alvor. Så derfor tenker jeg at mental trening kan være bra for oss alle, frisk eller syk, men å gjøre en selvanalyse og å lytte på hva legen har å er nødvendig.





 

 Når en er kronisk syk så er det viktig å ta vare på seg. Jeg tror at mange med kronisk sykdom har lært seg å arbeide med mental trening, selv om man ikke vet at det er det man gjør.

Når man hører ordet mental trening er det lett å få oppfattelsen at det handler om å øke viljestyrker og å prestere mer. Da er forelesningen til Tore C. Stiles en viktig informasjon for oss alle, ikke minst de som lever et hektisk liv i dag. Det handler ikke om å tenke positivt og å velge å overse de signaler kroppen sender oss.

 

Jeg har mange ganger møtt personer som har vært i en ekstrem stress situasjon, som kollapser når de endelig er i trygghet og fred og ro. Noen av de sterkeste skjebnene var flyktninger fra Bosnia i 90-årene. Da forsto de ikke hvorfor de hadde det så vondt med seg selv. De hadde stått kvar på beina når de var i en forferdelig livssituasjon i krigens Bosnia der bosniske muslimer var med om ekstremt traumatiske forhold. De lyktes med å ta familien sin med seg å flykte til det fredelige Sverige. Når de endelig fikk sin oppholdstillatelse, eget hjem og barna begynt på skolen, da kom krasjen!

Men det kan også være voksne som har barn med spesielle behov, alvorlig sykdom og liknende.

 

Det kan være personer som levd i traumatiske forhold i lang tid. Når de har blitt hørt og sett av fagpersoner i helsevesenet, kanskje de slapper av. Foruten de psykiske/fysiske reaksjonene kommer kanskje også søvnbehovene øke. Hadde en pasient som sovnet når han kjørte bil i en slik fase. Som tur er, gikk det bra for både min pasient og hans medtrafikanter.

 

Det er så viktig å lære seg sin egen natur/rytme slik at man kan ta vare på seg på beste måte.

 

 Videon her under handler om forskning på mindfulness og meditasjon. Vi har all grunn til å kose oss og å slappe av slik at vi orker med å gjøre det som vi tenker er viktig for oss i dagliglivet. 

 

 

 

Nå skal jeg slappe av og se Bonanza på tv, slappe av og hvile, samtidig som jeg drikke en kopp te.

Kos dere og god søndag!

Dagens latterterapi.

Jeg husker godt når hele familien samlet seg fremfor tv:n for å se Marve Fleksnes, en veldig morsom og populær tv-serie i Sverige i 70-årene. Nå finnes ikke Rolv Wesenlund hos oss lengre, men vi har mange gode minner etter ham. Takk for alt du gav oss! R.i.p!
Den her videoen viser når Fleksnes er tatt for fyllekjøring i
Sverige. Damen heter Birgitta Andersson som var vår Teskjekjerringa i julkalender for lenge siden.

Søke seg mot fred og ro, for å styrke seg selv.

Jeg har i flere år lest immunologen Sanna Ehdins bøker om holistisk helse, der hun beskriver hvordan man kan påvirke sin helse positiv på mange plan. Så lenge sykdomsprosessen ikke har gått for langt, kan man snu utviklingen til en positiv retning. For meg er det positiv lesning om hvordan man kan arbeide seg mot et bedre allmenntilstand, enten man er syk eller frisk. Sanna Ehdin har skrevet mye om hvordan mat påvirker vår psykiske og fysiske helse. Hun er meget kunnskapsrik på det her området, og har mye å fortelle om hvordan kjemiske stoffer påvirker vår helse.

Hun har skrevet et interessant blogginnlegg om Metamedisin. :

"Metamedicinen integrerar alla områden: traditionell-, komplementär- och alternativ- medicin. Det är en plattform för samarbete mellan de olika behandlingsområdena. Alla terapier har gåvor för olika delar i sjukdomsprocessen. Grundtanken är att förstå den biologiska processen och välja terapier och behandlingar som stödjer det naturliga läkandet."
 

 Sanna skriver videre:
"1. Synkroniserad enhet: Vi består av kropp, sinne, själ och omgivning – för att ett problem kan bara existera i relation till något eller någon i omgivningen. Tänker vi positiva tankar om det som händer på verkar det varje cell i kroppen, tänker vi negativt så blir det en helt annan reaktion och resultat i kroppen.
2. En konfliktchock är starten på varje sjukdomsprocess. En chock är inte förutsägbar, och när den drabbar oss kan det kännas som en blixt som slår ner. En konfliktchocken är oväntad, starkt känslomässig och dramatisk samt påverkar personligheten. Den leder ofta till att man isolerar sig från andra för att man inte kan eller vill prata om händelsen.
Konfliktchocken påverkar hjärnan i samma ögonblick som den inträffar, vilket är synligt som ringformationer på en datortomografiröntgen. Det som skapar ringarna är frekvensförändringar i det område i hjärnan som påverkas av chocken. Det leder i sin tur till en urladdning neråt i kroppen genom nervbanorna, som har fokus på de organ som står i förbindelse med det träffade stället i hjärnan. Processen löper simultant på alla nivåer, det vill säga kropp – hjärna – sinne, från och med ögonblicket för konfliktchocken till dess att konflikten är löst och läkningen är fullbordad.
3. Ens egna subjektiva upplevelse avgör hur ens kropp reagerar på det som händer i omgivningen. Dvs. den betydelse vi ger händelsen och vad vi upplever inom oss precis när händelsen inträffar (konfliktögonblicket), avgör i vilken del av hjärnan ”blixten slår ner” och därmed vilket organ som påverkas.
Ett exempel är en kvinna får reda på att hennes man har varit otrogen och en konfliktchock uppstår. Beroende på hur hon uppfattar det inträffade blir det helt olika resultat med symtom på olika ställen i kroppen:

1. Subjektiv mening ”Jag är sexuellt inte tillräckligt bra” –> inverkar på Storhjärnmärgen och visar sig i bäckenet.
2. ”Jag kan inte smälta det” –> inverkar på hjärnstammen och visar sig i magen.
3. ”Det blir separation” –> inverkar på storhjärnbarken och visar sig i bröstet (duktal - körtelgångarna)

4. Sjukdom är en process, som består av två faser – konfliktfasen och återhämtningsfasen.
I konfliktfasen aktiveras det sympatiska nervsystemet (kämpa eller fly-systemet) för att ge oss mer resurser att lösa problemet. I stället för vila på natten grubblar man på lösningar, varvid reserverna inte byggs upp för nästa dag. Organen som styrs av det sympatiska nervsystemet (hjärta, muskler och hjärna) arbetar för högtryck, och det kännetecknas av kallare händer och fötter, ökad puls, spänd muskulatur. Det är aktiverat på dagen mellan kl 06.00-20.00.
På sikt ger konfliktfasen en negativ spiral som laddar ur våra batterier. Det känns som om luften går ur en och en otrolig trötthet kommer. Lika länge som vi har laddat ur våra batterier behöver vi tid att ladda upp dem igen.
Konfliktfasen kännetecknas av ett ständigt grubblande över konflikten, vilket leder till:

• att inte kunna slappna av; spänd muskulatur, sömnproblem, kalla händer och fötter.
• påverkan av blodcirkulationen; blodkärlen drar sig samman vilket ger ökad puls (högt blodtryck), hög glukoshalt, högre adrenalinhalt.
• påverkan av ätande och vikt; minskad matlust, går ner i vikt eftersom man samtidigt har högre förbränning.
• att konflikthärden blir synlig som ringar på den del av hjärnan som konflikten gäller.
• celltillväxt, cellnedbrytning eller en rubbning av organets, vävnadens eller kroppsdelens funktion. Vilken processen som aktiveras beror på vilket hjärnlager som påverkats av konflikten och organet.

Återhämtningsfasen domineras av de organ som styrs av det parasympatiska nervsystemet (alla matsmältningsorgan och utrensningsorgan såsom mage, lever och tarmar). Det kännetecknas av varmare händer och fötter, minskad puls, avslappnad muskulatur (aktiverat mellan kl. 20.00 - 06.00).
Nu börjar det drabbade organet att återhämta sig genom celltillväxten och de ”hål” där det skett cellnedbrytning blir utfyllda igen. Detta blir ofta feldiagnostiserade som snabbt växande tumörer. De tid och djup som återhämtning tar är proportionerligt till den genomgångna krisen, och sen kommer man åter till normalt tillstånd.
Återhämtningen kan snabbas på genom terapi, vilket hjälper till att snabbare frigöra konfliktmassan i konfliktfasen. När negativa känslor frigörs från cellminnen blir det enklare för kroppen att återhämta sig."

Sambandet psyke og soma er meget interessant! Det er ikke vanskelig å føle på at følelser er fysiske og kroppen påvirkes av hvilke følelser man lever med til daglig. Hvis vi ikke tar oss tid til pusterom, for å gire ned slik at kropp og sjel kan selvregulere seg til en bedre balanse, der man puster friere.
Det innebærer også at den som lever i følelsemessig vanskelige omstendigheter, langsomt brytes ned, blir meget sliten og sliter mer og mer med helsa.
Det innebærer også at den som er syk, får vanskeligere for å helbredes hvis omgivningen ikke tar sykdommen på alvor, har kronisk uro, eller lever i stress på andre måter. Det blir også en situasjon som kan stresse de pårørende.

Det man kan gjøre er å søke seg mot aktiviteter som gir fred og ro, der vi puster friere. Jeg ser mange på Facebook som søker seg til aktiviteter som gir ro, som strikking, scrapbooking, lage smykker, male bilder, fotograferer etc. Det ser ut til at mange intuitivt søker seg til aktiviteter som er bra for akkurat de selv. Det finns mye man kan gjøre for å avlede oppmerksomheten fra de å være syk. Det har man likevel god tid til å føle på.
Nå er mange ME pasienter i en vanskelig situasjon, der de ikke blir tatt på alvor. Haukelandstudien fikk ikke innvilget forskningspenger det her året. Det er mange som har reagert med fortvilelse og sinne. Det her er ikke enkelt når skuffelsene kommer gang på gang. Det er ikke lett å beskytte seg da.

Det er en utfordring hvordan man som syk skal beskytte seg i den situasjonen, og løsningene er nok like mange som antall syke.
Spørsmålet må likevel bli, hvordan man skal bli mer avslappet mitt opp i det hele, slik at kroppen får hjelp til å bygge seg opp, til tross for alt.
Det finns mange meditative øvelser og mindfullness aktiviter som gir en bedre ro. Pårørende kan nok påvirke til det positive hvis de selv søker seg til meditative øvelser. Hvis de har mer ro i kroppen, kan den syke få bedre ro, og det blir en vinn-vinn situasjon for hele familjen.

For en del er det nok å ta vare på seg selv i fred og ro i lang tid, og andre må vente på god forskning. Jeg velger å ta ting med ro, skulle det rekke for meg, hadde det vært gledende. Må jeg vente på forskning, da må jeg gjøre livet så godt som mulig her og nå.

Det er ikke alltid lett, men man får prøve likevel.

"Quick fix" kan lett lede til sykere pasienter.

Det er ikke sjelden at personer med psykiske lidelser føler seg presset til å begynne å arbeide langt før de føler seg klare for det. Hvordan blir hvis noen skal bearbeide traumer og å tørre å åpne opp i en samtaleterapi, etter å ha flere traumatiske relasjoner i sin historie. Når de vonde følelsene og angsten trenger seg på, kan det ta all energi og oppmerksomhet. Det rammer både kropp og sjel. Det er jo i kroppen som følelsene bor. Kanskje har hjemmesituasjonen vært så vond at den traumatiserte har vært i et kroniskt alarmberedskap i flere år. Det er ikke sjelden jeg har hørt voksne personen fortelle om sin oppvekst, der de har vært redd mellom de ganger som far eller noen annen forgrep seg på dem. Den indre forsvarsberedskapen var på topp da de lurte på, når kommer han neste gang? Hvis det var flere vonde relasjoner, kanskje barnet fått lære seg at her må man være forsiktig. Kan man stole på noen? Dertil kom skyld og skamfølelser, og spørsmålet om jeg fortjener det her. Hva er jeg verdt? Den indre stressen er stor. Fight-flight reaksjonene er mange.
Jo lengre tid som det går før hjelpen kommer, jo vanskeligere blir det å behandle. Når den indre stressen fortsetter i mange år blir kropp og sjel sliten og kan lede til mange sykdommer, og også utmattelse. Hvordan det kan lede til utmattelse, kunne vi lese i dr Christina Doctares bok "Hjernestress - kan det ramme meg?. Det er en meget lettlest og informativ bok som tydelig forklarer hvordan kronisk stress og og rovdrift av kroppen i mange år kan lede til et alvorlig tilstand i kroppen. Den her boken ble mye diskutert i både Sveriges radio og tv når den kom ut i 2000. I Norge var det stille. Jeg brukte den ofte den her boken på arbeidet. Det var var mange mange av mine klienter som kjente seg igjen. Det var gledende å høre at leger var interessert i å lære seg om det som Doctare skriver om i boken. En psykolog sa at det som står i boken gir en logisk forklaring på hva man ser i kontakt med pasientene.
Livet kan være tøfft. Når traumatiserte barn blir voksne, har de med sine reaksjonsmønstre som begynte med en overlevelseskamp når de var små. Hvis de ikke har fått hjelp da overlever de så godt de kan. De grenser som ble nedtrampet når de var barn, er ikke reparert. Det innebærer at det kan bli slitsomme relasjoner når de er voksne. Det finns mange grunner å bli skeptisk til andre mennesker.

En dag presser seg det indre livet frem, med vonde følelser, tanker og angst. Det går ikke lengre å holde igjen, og nå tar det all kraft. Den psykiske forsvarsmekanismen isolering, handler om at følelsen trykks ned i kroppen, blir frusne, og en dag klarer kroppen ikke å holde igjen lengre. Kanskje har livet blitt roligere, og da tiner det frusne opp. Når følelsene trenger seg frem, ofte sammen med angst, da er det i ubearbeidet form. Det kommer alltså opp i den form som det ble trykket ned. Det tryktes ned da følelsene ble altfor vonde å holde det ut.

Hvis vi nå tenker oss at den her personen begynner i psykologsamtaler, kommer det fler faktorer inn i bildet. I psykodynamisk terapi møter pasienten sine tidligere vonde erfaringer av relasjoner inn i terapirommet. Man overfører tidliger erfaringer i terapeuten. Er man skeptisk og har dårligere erfaringer med seg i livet, da er det lett å bli redd for at psykologen skal synes det samme om han/henne som tidligere viktige personer tenkte. Det er en forsvarsberedskap, der man er beredt på å ikke bli tatt på alvor, å bli dømt og å bli oppfattet som å ikke være noe verdt. Det er et viktig arbeide man gjør i terapien, der man arbeider med sine indre hinder som handlingslammer.

Når man vet det her er det ikke vanskelig å skjønne at det motvirker behandling når man fra NAV sin side presser på med forskjellige tiltak. Da møter personen en forhøyd stressnivå både i forhold til NAV og i forhold til terapien, som om det ikke var nok med det indre helvetet som allerede var på plass. Det øker muskelpanseret, i stedet for å lette opp som er viktig for å møte sine indre sår.

Nå snakkes det mye om kognitiv terapi, exponering og å forandre tanker. Det finns tanker om at det er viktig å være aktiv, og derfor settes det igang med tiltak. Det innebær mobilsere seg, og oppmerksomheten vendes bort fra behandling og å møte de indre sårene. Hvis nå pasienten allerede er utmattet, tar det krefter som kunne  ha brukts til å styrke helsa. Da har vi igang en negativ spiral som går nedover. Samfunnet bruker penger til behandling og tiltak, men pasienten risikerer å bli dårligere. Kunne det ikke være bedre å bruke NAV sine resurser mere konstruktivt? Barn, ungdomer og unge voksne sliter. Hadde det ikke vært bedre å satse på dem, slik at det ikke går for langt? Det er mye lettere å behandle personer som ikke har slitt altfor lenge.

Da kunne godt voksne få en bedre mulighet og ta vare på sin helse i sin egen takt! Stress medfor motsatt resultat enn hva samfunnet ønsker. Når den indre alarmberedskapen og fight-flight reaksjonene har vært aktive lenge, da er det akseptans og å leve parasympatiskt som er viktigt.
Hvis det parasympatiske nervesystemet skal bli mere aktivt, er tid og rom for fred og ro den beste medisinen. En god terapeutisk allianse der pasienten kan få ro til å åpne opp er viktigt. Man må også tenke på at har pasienten mange vonde relasjoner bak seg, da trengs det tid til få tillit til behandleren. Det er ikke noen som kommer med en gang og det er ikke bare å snu tankene. Det her er en prosess som tar tid!

Det er ikke noen selvfølge at pasienten får tillit med behandlere direkt. Man må som behandler vise at man fortjener det fortroendet, og det er lett å tråkke feil ikke minst i begynnelsen. Hvis man sier noe som trigger pasientens fight-flight reaksjoner skal det ikke mye til at pasienten trekker seg tilbake. Men håller relasjonen over tid da kan terapiprosessen bli meget spennende!

Overgrep utløser sykdom.

Interessant artikkel i Nordlys idag:

"– Vi har gjort to hovedfunn. Det ser ut til å være en klar sammenheng mellom det å ha vært utsatt for negative livshendelser, og da spesielt vold, og det å få en rekke spesifikke somatiske sykdommer som voksen, sier Ole Kristian Hjemdal hos Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress til VG.

En rapport Hjemdal har vært med på å utarbeide, viser at over halvparten av de som har blitt utsatt for vold eller overgrep som barn, mener de har dårlig helse som voksne. Rapporten viser også at denne gruppen oftere er sykmeldt og bruker medisiner hyppigere enn andre.

I undersøkelsen kommer det også fram at om man har blitt utsatt for vold eller overgrep som barn, har man større sjanse enn andre for å utvikle sykdommer som kronisk bronkitt, astma, infarkt og diabetes som voksen."

Det burde ikke være noen overraskelse. Kronisk stress reduserer og allmenntilstanden går ned. Det finns mange grunner til å forbedre barns levevilkor. Og det er viktig å være bevisst om at personer med psykiske lidelser også kan få somatiske lidelser.

Vitenskapsvokterne

Det får for faen finnes grenser!
Ikke sant? Eller?
Er i tenkemodus. Lurer på... Hmmm!
Finnes det for leger/psykologer/skribenter noen grense mellom "stolthet" og medmenneskelighet/medfølelse?
Ja, jeg bare lurer.
Jeg sitter å leser en bloggpost av dr. Maria Gjerpe, To underlige ledere i Tidskriftet

Maria har ME, og engasjerer seg for de langtiddsyke. Hun er aktiv på sin blogg Marias Metode, og skriver iblant kronikker i aviser. Hun har også blitt intervjuet i radio og tv.
I år har hun og andre ME bloggere blitt omtalt i Tidskrift for norsk legeforening.

Jeg siterer fra hennes innlegg To underlige ledere i tidskriftet:

"Mitt store engasjement for å få mere forskning for denne pasientgruppen har møtt motstand og jeg ble mistenkeliggjort gjennom leder i Tidsskriftet kalt «Maktskifte». Mine reaksjoner var sterke. Jeg vet at jeg aldri har vært en del av en konspirasjon eller har samarbeidet i en slags gerilja. Til tross for at jeg ble kalt for «bloggermakt» og tar akkurat det som en hedersbetegnelse og et bevis på at andre mener jeg behersker sosiale medier, liker jeg ikke å bli utsatt for synsing eller bli beskyldt for noe jeg ikke har gjort. Integritet har vært og er viktig for meg, også fordi jeg er Fritt Ord-blogger. I tillegg; hvilken «makt» har jeg til å styre informasjon,mot redaktører av det desidert mest leste fagtidsskriftet for leger i Norge?

Motsvar

 Det ble selvsagt skrevet behørig motsvar, selv om plassen å «forsvare og forklare» seg på et relativ liten i forhold til den tendensiøse lederen, fikk jeg og andre avfeid usannhetene som oppspinn. Jeg skrev om reaksjonene i posten «Konspirasjonsteorier og kunnskap»

Charlotte Haug, Tidsskriftets redaktør, kom senere med en leder som skulle forklare den første, men som ikke opplevdes mindre tendensiøs. Hun kalte den «Meningsvokterne». (Hvor vanlig er det å skrive to ledere i ett og samme nummer av et fagtidsskrift?)"

Det som Maria skriver om her var noe jeg også reagerte på, og virkelig ikke kjente meg igjen i.

I lederen  Maktskiftet brukes ord som organiserte pressgrupper, kampanjejournalistikk, og bloggmakt.

 Jeg siterer:

"Bloggerne har sørget for viral spredning av Fluge og medarbeideres artikkel, på samme måte som de gjør med annen informasjon som støtter deres synspunkter. De har ingen profesjonsetisk forpliktelse eller tradisjon for å fremme en nyansert debatt, slik aktører i etablerte medier har. Der man både i vitenskapelig publisering og undersøkende journalistikk har metoder for kvalitetssikring og avdekking av interessekonflikter, står bloggerne fritt til å fremme ett syn. Kombinasjonen kampanjejournalistikk og bloggmakt har bidratt til bredt gjennomslag for ett syn på en kompleks sykdom ingen kjenner årsakene til, og har gitt ett forskningsmiljø vind i seilene. Strategene bak høstens kampanje har bevist at folket har makt til å sette politisk dagsorden, definere hvordan en sykdom skal forstås og påvirke fordelingene av forskningsmidler."

Skribenten skriver navnet på noen bloggere, og av de tre som navngis, kjenner jeg til två av dem. Den ene er lege og den andre er sosiolog og forskere.
Det som tydelig går frem er at ME miljøetangivelig velger ett syn på en komplex sykdom. Kanskje det kan se slik ut for den som er på utsiden. Like vel kan man ønske at redaksjonen på Tidskriftet hadde gransket det her mye mere.

Jeg siterer videre:

"I januar 2011 publiserte Lillebeth Larun & Kirsti Malterud en metaanalyse av randomiserte, kontrollerte studier om treningsbehandling ved kronisk utmattelsessyndrom i Tidsskriftet (5). Artikkelen konkluderer med at tilpasset treningsbehandling kan gi mindre utmattelse hos disse pasientene, og forfatterne finner ikke holdepunkter for at dette er skadelig. Vi produserte et innslag til Tidsskriftets YouTube-kanal (6), spredte artikkelen i sosiale medier og sendte ut pressemelding om den. Den ble møtt med taushet.

19. oktober 2011 publiserte Fluge og medarbeidere i PlosOne resultatene fra en liten klinisk studie om rituximabbehandling av pasienter med kronisk utmattelsessyndrom (7). Studien antyder at sykdommen er autoimmun. Den dukker opp på nett, blir samtidig hovedsak i TV2-nyhetene (8) og omtales som et gjennombrudd. At den er i en tidlig fase, omfatter kun 30 pasienter og at vi vet lite om langtidsvirkninger og bivirkninger, er tonet ned. Alle som intervjues, uttaler seg positivt. Det stilles få eller ingen kritiske spørsmål til intervjuobjektene."

Når skribenten skriver "Vi produserte et innslag til Tidskriftets YouTube-kanal" lurer jeg på om hvem vi er. Er "vi" detsamme som redaksjonen på Tidskriftet, eller noen annen?
Hvis det er redaksjonen, da lurer jeg på om de også har produsert et innslag om Riituximab studien på YouTube kanalen. Det forbauser meg uansett at de jæmfører en metastudie og en randomisert studie likt. Jeg får en bilde av at de to studiene jæmføres likt en arbeidsplasskonflikt, mens det som er viktig i den er situasjonen er hvilken studie som som har mest vitenskaplig tyngde.
Forskningen på ME og Rituximab er i en tidlig fase. Likevel er den oppsiktsvekkende, fordi det gir mange ME syke og deres pårørende et håp om en lysere fremtid.
Jørgen Jelstad gir ved den tidspunkten ut boken "De Bortgjemte", noe som i lederen beskrives som en del av kampanjejournalistikken.
Jeg lurer på overskriften "Maktskiftet". Hvem synes de mister makt når forskningen går fremover, og bloggere og journalister engasjerer seg hva som skjer i forskningsverden på internasjonal basis?

Det var ikke bare bloggere som reagerte på ordvalget i Tidskriftet. Snart hadde flere fagpersoner skrevet motsvar på lederen. De var Lisbeth Myhre, tidligere ansatt på Helsedirerktoratet, professor Saugstad, dr Mella, dr. Fluge, dr Maria Gjerpe, journalist og forfatter Jørgen Jelstad, tv2 journalist Korsvold, og Anette Gilje, ME foreningen.

Den eneste av disse, som fikk motsvar fra redaksjonen, var Anette Gilje for ME foreningen. Svaret var Nødvendig maktskifte? Der kritiseres brukerstemmene fordi de reagerte på lederartiklene. Det ble tolket som en bekreftelse på at den første lederen skulle være riktig. Jeg lurer på om redaksjon i det hele hadde lest HVA de ME syke skrev om og ikke bare så at de reagerte.
Jeg lurer på hvorfor det bare var ME foreningen og dermed de ME syke som fikk svar og ikke noen av legene. Kan det være slik at det er vanskelig å kritisere legers ekspertise, men lettere å gi seg på de syke når man selv har gått inn i en situasjon, der det viser seg at man ikke har satt seg nok inn i det som man skriver om?

Det skrevs en ledere til i Tidskriftet. Den har navnet "Meningsvokterne". Den her lederen gir en bilde av de ME syke som ikke er særlig pen. Les selv: " Meningsvokterne

"Det mest særegne i diskusjonen om mulige årsaker til og behandling av kronisk utmattelsessyndrom er de voldsomme emosjonene og den polariserte debatten - samt et inntrykk av at noen pasientorganisasjoner er villige til å gå langt for å fremheve forskningsresultater som går i én bestemt retning og undertrykke andre. «ME-kampen har preg av religionskrig. En del av debatten minner mer om kamp enn om meningsutveksling,» uttalte Bjarte Stubhaug til Finansavisen i desember 2011 (5). Stubhaug er psykiater med doktorgrad på feltet. En annen psykiater, professor Simon Wessely ved King´s College i London, får såpass eksplisitte trusler at posten hans rutinemessig gjennomlyses. Ifølge BMJ er han ikke alene (6)."

Den her lederen gir et bilde av ME miljøet som jeg ikke kjenner meg igjen i. Naturligtvis finns her grupperinger og og forskjellige meninger som iblant kan uttrykkes veldig sterkt. Samtidligt vil jeg spørre: Hvilken arbeidsplass er uten konflikter fra tid til annen? Er det noen som forventer seg at det ikke skulle være følelsesuttrykk og debatter i en pasientgruppe som ikke har fått noen særlig hjelp i helsevesenet? Hva er det for mennesker som velger å prøve å stigmatisere en pasientgruppe?

 Ser de ikke at de stigmatiserer seg selv i det lange løpet?

Hvilke  er det som har hatt så stor tro på sine teorier om ME, at de ikke har engasjert seg i ME forskningen på internasjonal nivå??? Hvordan føles det når bloggere syner dem i sømmene?

Jeg er like lite interessert i å bli assosiert med de som angivelig har sendt trusler til en engelsk psykiater, som jeg tror nordmennene er i å bli assosiert med Breivik.

For noen dager siden fikk jeg tips om dr. O Brubakk sitt innlegg, To underlige lederartikler  i Tidskriftet. Han har lest de to lederne i Tidskriftet og reagert så sterkt at han har tatt sig tid til å sette ord på det her slik at vi alle kan kan lese det.

Han skriver blant annet:

"Stine Bjerkestrand (1) forstår ikke hvorfor Larun & Malteruds artikkel ikke fikk samme oppmerksomhet i mediene som Fluge og medarbeideres studie (5). Hun beskriver den som en liten klinisk studie der det antydes at sykdommen er autoimmun og hevder at det er tonet ned at studien er i en tidlig fase og at vi vet lite om langtidsvirkninger og bivirkninger. Hun harselerer over at en forfatter har fulgt forskerne tett og at bloggere har omtalt studien samtidig som den ble publisert. Verst av alt er at Fluge og medarbeidere har fått 2 millioner kroner til videre forskning.

I en ny leder beroliger Charlotte Haug (2) med at Tidsskriftet ikke har tatt parti i «ME-striden». Lederen starter med en fiasko, nemlig at viruset XMRV ble antatt å være årsak til utmattelsessyndrom, men viste seg å være et sannsynlig laboratorieskapt artefakt - i tillegg til at det er påvist uredelighet og juks i artikkelen. Hva har dette med denne saken å gjøre? Er det for å antyde at forskerne bak rituximabstudien kan ha tatt feil, eventuelt jukset? Hun mener det trengs mer og bredere forskning, fortrinnsvis utført av en uavhengig gruppe. Uavhengig av hva? Av Haukeland universitetssykehus, som har finansiert studien?"

Ordvalget i de to lederne signalerer en mistenkeliggjøring av både fagpersoner og ME syke. Hva de to skribenterne har hatt for avsikt med de her lederne kan man ha store fantasier  om, og egentlig bryr jeg meg ikke om det. Det som jeg reagerer på er signaleffekten av det som har blitt skrevet i de to lederne plus motsvaret til ME foreningen.

Jeg reagerer også på at bloggerne blir redusert til ikke reflekterende meningsvoktere som bare viser frem sitt syn på ME forskningen.
Sannheten er at flere av bloggerne har en høyere akademisk utdannelse, med utdannelse i vitenskaplig teori og metode. Vi har støtte fra andre akademikere som støtter oss, i kommentarrekken. Selv om flere skriver anonymt så gir det en god inspirasjon.
Når vi ser på motsvaren fra blant annet professor, leger, og andre, da ser jeg ikke noen forskjell mellom hvordan de tenker og hvordan for eksempel Maria Gjerpe, Cathrine Eide Westerby, og jeg selv tenker om det her.

Du kan lese her om hvem som skrivet motsvar i Tidskriftet: Maktskiftet møter motstand

På bloggen ME-nyheter , kan du lese mere om hvordan forskjellige personer tenker om lederne i tidskriftet.

Dr Fluge og dr. Mella skriver i Tidskriftet:

"Flere hundre mottatte sykehistorier fra pasienter som ønsker å delta i kliniske studier viser at dagens etablerte behandling etterlater en stor gruppe mennesker med elendig livskvalitet og små håp om bedring. Kanskje Tidsskriftet burde uttrykke glede over et nytt behandlingskonsept som kan gi innsikt i sykdomsmekanismene og håp til dem som over år lever med patologisk utmattelse, smerter og kognitive symptomer, og der de hardest rammede er i en nærmest vegetativ tilværelse?"

Jeg synes ærlig talt at redaksjonen på Tidskriftet burde be om unnskylning til de ME syke og alle de fagfolk som er navngitt i de to lederne!

Jeg byter også ut ordet meningsvokterne til et mye mer passende ord, og det ordet er:

VITENSKAPSVOKTERNE!

Jeg kan skjønne at de som ikke har god kontroll over sin vitenskaplige metodikk, blir slitne av å bli gransket av ME pasienter som velutdannet, intelligente og interessert i vitenskaplig metode og internasjonal forskning.
Jeg kan skjønne om det er fristende å "sparke nedover", men jeg aksepterer det ikke!

Det rammer levende mennesker, levende unger og deres familier! Frem med empatien folkens!

En sterk vilje kan sabotere for den som er syk!

Når jeg var yngre da trodde jeg naivt at hvis jeg hadde mye vilje, kunne jeg klare veldig mye. Jeg hadde lett for å få infeksjoner, men de gikk raskt over. Det var en del av mitt liv helt fra tidlige skoleår. Det som jeg ikke regnet med var at jeg skulle bli langtidssyk. Nei, jeg hadde andre planer, som jeg arbeidet hardt for å få til. Jeg skulle bli psykolog og deretter skulle jeg videreutdanne meg. Da har man ikke tid til å bli langttidssykemeldt. Men det er ikke alt man har kontroll over. Livet slår til og man får prøvninger som forstyrrer det som man hadde planert. ;) Man planerer ikke å bli langtidssyk, ikke jeg. Det finns det som er morsommere, og jeg hadde likt å delta på konferanser der jeg kunne lære meg mer om det menneskelige psyken.
I stedet kom jeg i en situasjon der jeg måtte lære meg mer om et holistisk syn på mennesket. Hvordan er mennesket skrudd sammen, med kropp og sjel?
Når jeg ble vitne til en barnekidnapping og fikk sterke sjokkreaksjoner hadde jeg allerede lett for å få infeksjoner. Et halvår etter barnekidnappingen hadde en til ung dame blitt myrdet og funnet naken i en svart søppelsekk. Redseln var stor og kroppen fordøyde ikke maten, og luktet fortsatt oppkast etter å gått gjennom hele tarmkanalen. Stress kan virkelig påvirke kroppen. Det har jeg vært med om. Psykisk stress blir også biologi. Men det er også omvendt. Den mat vi spiser blir også biologi og psyke, altså somato-psykiskt.
Det er det somato-psykiske som jeg har fått lære meg mere om. Året etter at fordøyelsen hadde kommet i ubalanse, fikk jeg en halsbetennelse og deretter ble jeg fatigue. Det var jeg hele resten av utdannelsen, men til tross for det klarte jeg å bli ferdig med utdannelsen. Når motivasjonen er sterk, da klarer man mye. Og jeg kunne arbeide i flere år. Jeg trivdes veldig godt med mitt arbeide. Pasientkontaktene opplevdes meget meningsfulle. Men stressen rundt omorganisasjoner tok energi, for meg som ikke hadde helsaen på topp. Jeg skjønte at noe var feil i kroppen, men hva var det som skjedde?
Det er ikke noen selvfølge å vare frisk, tverimot. Hvorfor skulle akkurat jeg være et unntak? Eller du, eller du, eller du..
Når man blir syk i lang tid er det mye som man går miste om. Hvis man satser tid og penger på en akademisk utdannelse, har man en drøm. Drømmen om jobb, karriære, sosialt nettverk på jobb, og god økonomi får seile sin egen sjø, og livet som man har fått går i en annen retning. Når man leser i media om at skal lønne seg å arbeide, da tenker jeg at slik er det allerede. Når man er langtidssyk er det mye i livet som man går miste om. Det er ikke bare drømmen om jobb som går tapt, det er omgang med venner, reiser, og hobbies som man ikke lengre har kapasitet å klare av. i sommeren som var hadde jeg for eksempel mulighet til å reise til USA, til Forks i staten Washington, og på hos avlegsne slektinger. Det var en for lang reise og derfor alt for krevende. Periodevis er jeg redd for å ikke har krefter til å reise til vårt Tyrkiaparadis. Det er ikke noe som er en selvfølge lengre.
Når man er frisk, da er det enkelt å mobilisere ekstrakrafter til ting som man liker og synes er gøy. Det ser ikke slikt ut når man har ME eller andre sykdommer som svekker. (Jeg hadde tidligere en nabo som var hardt rammet av KOLS. Det er en også en sykdom som kan slå forferdelig hardt) Hvis man bruke viljestyrken for mye kan priset bli veldig høyt. Det beskriver bloggeren Serendipitycat veldig tydelig her. Jeg siterer litt fra hennes blogg:

"For det er jo sånn man er opplært til å tenke, at den positive opplevelsen er verdt det. Det å kunne delta, møte folk, være med på ting, det er verdt å bli litt dårlig etterpå.

Litt.

Hvis det bare hadde vært snakk om litt så.

Jeg tror mye av æren for at alvoret i dette faktisk gikk opp for meg må tilskrives Dr. Barbara på ME-senteret på Aker. Da hun satt ved sengekanten min der oppe i oktober og rynket pannen og øynene hennes gnistret mens hun fortalte meg hvordan disse smellene gang på gang i verste fall ville gjøre meg sykere og sykere, eller hindre at jeg ble friskere, gjorde det noe grunnleggende med min holdning til aktivitet og hvile også." serendipitycat

Det å ha en sterk vilje kan ha en pris når en er syk. Det kan bli dyrt! Det svekker allmenntilstanden i kroppen og man blir dårligere. Det hindrer de selvhelbredende prosessene i kroppen.

Når man sitter med de her kunnskapene, blir det ekstra ille når man får høre eller å lese at det skal lønne seg å arbeide. Det gjør allerede det. Det er positivt for alle de som kan arbeide at få hjelp av NAV til å komme videre. Der har NAV et kjempeviktig arbeide. Men for oss som er syke blir det helt feil. Hvis vi skal komme ut i arbeidslivet igjen, da må vi ha en god behandling. Hvis vi skal ha en bedre folkehelse, er det der vi må begynne. For å få en riktig behandling, må vi diagnostiseres. Det er betenkelig at man i Norge har satset så mye på psyko-somatikk på sykdommer man ikke vet hva de er. Jeg hadde en gang en rådgiver på bank som sa, at man skal ikke legge alle eggene i samme kurv. Man skal kke satse hele kapitalet på samme sted. Det er bedre å spre kapitalet for å trygge vinsten senere. Likeså vinner kognitiv terapi altmer terreng, og tar plass, slik at de pasienter som ikke opplever å få hjelp av kognitiv terapi ikke får andre alternativer. Kognitiv terapi og psykodynamisk terapi er to forskjellige behandlingsmetoder som kan komplettere hverandre. Ikke heller her burde man legge alle eggene i samme kurv.
Når jeg arbeidet i psykiatrien i Sverige var vi nøye med at pasientene skulle få en rask time. Jo raskere man fikk hjelp, jo bedre var det. Det var ikke sjelden som sengeposten som tilhørte vårt distrikt hadde ledige plasser. Slik såg det ikke ut i Norge når jeg kom flyttet hit. Det var mer en situasjon der mange trengte innleggelse og når de skulle skrives ut var det ikke alle som automatisk fikk en time på poliklinikken. De hadde næmlig fullt. Når en person ikke får tidlig hjelp risikerer han/hun å bli mye dårligere. Det er en sannhet som også berører barn som sliter.
Karin Andersen skriver i Dagbladet. :

"Folk som tror at folk velger sykdom og dårlig råd, framfor jobb og selvstendighet og som bruker alle anledninger til å gå løs på inntekten til uføretrygdede må stoppe den uverdige hetsen. Og endringer må skje i hodene på de som aldri ser kvalifikasjoner, evner og mulighet, men stirrer seg blind på problemer, rullestoler og forutinntatte holdninger. Hvis Fasting og andre kunne bruke energien på å bryte barrierer og fordommer mot folk som ønsker jobb, framfor å bygge opp under dem, har vi mulighet til å lykkes. "

Det blir feil når friske og resurssterke skal vurdere hva som skal prioriteres i samfunnet, hvis man ikke lytter på de sykes erfaringer. Vi er mange langtidssyke som skulle kunne bidra veldig mye i samfunnet, hvis de friske vil lytte. Vi har god tid til å tenke på hvordan samfunnet fungere, og jeg er ikke i tvil om at det kommer mange konstruktive forslag från oss som kjenner det på kroppen.
Det ikke få ganger som jeg har tenkt over hvorfor man ikke informerer folk mer om hva som svekker allmenntilstandet og hva som styrker oss. Slik det er nu får vi selv lete opp informasjon og tiden går.
Når negative holdning får styre for mye, da løser vi ikke et folkehelseproblem. Det er ikke ideologier som gjør syke mennesker frisk. Det er reelle fakta om hvordan kropp og sjel fungerer og hva som gjør oss friske, altså vitenskap! Når det handler om ME, psykosomatikken og den bio-kjemiske forskningen, da er det ikke nok å tenke at sannheten nok ligger noensted i mitten, som om det handler om en vanlig arbeidsplass konflikt. Det handler om hvilke studier som mest holder mål!
Jeg undrer om det finns noen studier som viser hvilke pasienter med "fatigue" som har bruk for gradert trening, og hvilke som blir dårligere av det. Jeg snakket for noen år siden med en nevrolog som sa at det er mange sykdommer som gir fatigue, og det vanskelige er å skille ut de forskjellige pasientgruppene.
For meg blir det da feil å føre sammen de her her pasientene i samme gruppe og ordinere alle i den her gruppen cbt og kognitiv trening. Hva blir det for holisme, kvalitetssikring og god forskning av det?

Vitenskaplig metode og ME

Overlege Sidsel Kreyberg skriver i ME registeret:

"ME-REGISTERET OPPRETTHOLDER STRENGE KRAV TIL METODE

Enkelte velger å bruke udokumenterte behandlingsresultater for somatisk sykdom som argument for at ME er en reell fysisk sykdom. Det er en helt unødvendig omvei å gå, det spiller på følelser og ønsketenkning, og det holder heller ikke mål som vitenskapelig metode.

For at eksperimentell behandling skal kunne si noe om sykdomsårsaker og sykdomsmekanismer, må resultatene ha statistisk signifikans i randomiserte, kontrollerte studier. Videre må kriteriene for deltagelse være så klare at diagnosen på forhånd oppfattes som "sikker" selv i fravær av en objektiv test.

Målgruppen for den opplysningsvirksomheten som drives her, er den delen av helsevesenet og pasientmassen som ønsker å bygge på et vitenskapelig grunnlag. Da holder det lenge å innta et metodeperspektiv i vitenskapelig forstand til å avsløre psykosomatikken og dens innflytelse på hele helsevesenet.

Grunnmuren for naturvitenskapene er observasjon, beskrivelse og tolkning - i den rekkefølgen. Gjennom eksperimentell forskning kan riktigheten av ens tolkninger etterprøves. I mangel av eksperimentelle bevis, blir tolkninger av det man finner ved å beskrive sine observasjoner systematisk det nærmeste man kan komme en vitenskapelig sannhet. Det benevnes erfaringsbasert viten.

Psykosomatisk metode appellerer til alminnelige menneskekunnskap (som alle mener at de har), men krever ingen form for hypotesetesting eller evaluering av virksomheten. Hver enkelt pasient vurderes individuelt.

Psykosomatiske diagnoser bygger på modeller som går i ring. En tolkning eller påstand legges inn som grunnlag for ens observasjoner, hvoretter informasjon som ikke passer i modellen siles ut (eller sies å være irrelevant) fordi den ikke bekrefter tolkningen som er lagt inn på forhånd. Psykosomatiske diagnoser bygger på tolkninger og fordommer og har ingen plass innenfor medisinen.

Ved å beskrive de objektive, kliniske sykdomstegnene som er felles for alle med ME, uansett psykososial bakgrunn og/eller personlighet, kan man etablere diagnosen som en fysisk, om enn uforklart lidelse. Om den skal klassifiseres som nevrologi eller noe annet, er helt underordnet.

Kjernen i sykdommen danner grunnlaget for den kliniske diagnosen basert i kriterier som omfatter subjektive symptomer og objektive tegn. Dette må man holde fast ved uavhengig av den enkeltes private sykdomsopplevelse og eventuelle effekter av intervensjon." (Les mere  her. )

Jeg husker fra min tid som psykologstudent i Lund når vi leste om vitenskaplig metode. Hvordan skulle man måle ting og målte man de ting som man tenkte å måle? Det var viktig å avgrense det man skulle studere, for å få så tilforlitlige data som mulig.
Jeg lurer på hvordan forskning som det blir av å studere symptomet utmattelse, og ikke ta så mye hensyn til kriterier. Jeg husker hva en neurolog fortalte meg for noen år siden. Han sa: "Det er mange sykdommer som gir fatigue." Hvis nå psykosomatikken ikke skiller mellom de forskjellige fatiguen, hvordan skal de da vite hva som er hva? Jeg har også lagt merke til at når psykosomatikken forsvare sin standpunkt, går de ikke inn på sine svake punkter om kriterier og hva som studeres. De har vært flinke til å reklameføre sine teorier, og behandling med kognitiv terapi og gradert trening.
Nå er dert mange med ME som har rapportert at det ikke hjalp med de her metodene, og det finns de som har  blitt dårligere etterpå. Jeg har ikke sett at psykosomatikken har svaret på den her kritikken og nyansert når det ene eller det andre har fungert. Det ser for meg ut til at de ikke har avgrenset faktorene, og derfor ikke vet det selv. Ellers skulle de vel ha fortalt det?

Det har vært sterke følelser hos de ME syke når det har debatterts rundt psyke og soma. Det er folk som har dårlige erfaringer av LP, kognitiv terapi og gradert trening. Når psyko-somatikken har markedført de her behandlingsmodellene, har mange syke andre erfaringer. De har prøvd å motbevise med studier i bio-kjemisk forskning og prøvd å finne forklaringer i det her området. Det har vært hete diskusjoner om for eller imot LP og andre ting. Mange har fokusert på deres egne erfaringer og hatt det som en forklaringsmodell. Mange kjemper for å få en verdighet til tross for at de er syke. Det har psyko-somatikken brukt som vann på egen forklarings mølla.
 C Haug skriver om det her på lege tidskriften, i kronikken "Meningsvokterne". Det er interessante gruppeprosesser hun beskriver. Det hun ikke kommer inn på er hva som ligger bak de her gruppeprosessene. Hva er det som de reagerer på? Hun skriver blant annet: "En annen psykiater, professor Simon Wessely ved King´s College i London, får såpass eksplisitte trusler at posten hans rutinemessig gjennomlyses. Ifølge BMJ er han ikke alene".
Det er interessant at hun henger ut en stor gruppe ME pasienter når enkelte har agert kriminelt. Skal en hel gruppe dømmes etter enkelte kriminelle i gruppen? Blir ikke det som å henge ut en hel invandrergruppe fordi noen er kriminelle?
Jeg er helt enig i at det skal være forskning som studerer fra et brett grunnlag, og det kanskje vi kan få i Norge nå. Kanskje vi da kan få svar på hvem som har et godt resultat av kognitiv terapi og hvem som blir dårligere av det, og hvorfor. Kan psykosomatikken svare på det eller må det bio-kjemisk forskning til? Kanskje begge deler?
Så lenge metodikken i praksis ikke fungerer på en gruppe pasienter, blir teorien fremdeles en teori, paradigmeskifte eller ikke.
Kanskje vi da kan se annerledes resultat ved neste SINTEF rapport. Den som lever får se!

Jeg vet hvordan det føles når trygghetens broer brennes!

Vi  har opplevd terror i Norge, og får katastrofen inn i våre stuer.  Vi blir påvirket. som vitner reagerer vi på det som vi ser. Hjernen kan ikke skille mellom fantasi og virkelighet. Derfor er det lett å føle det her fysisk på kroppen. De av oss som har opplevd egne katastrofer blir påmint om våre egne traumatiske minner.  Det gjør også jeg. Det som skjedde på Utøya berører meg veldig. Jeg minns hvordan jeg selv lyttet etter stegen og hvor redd jeg var. De på Utøya opplevde det her i mange lange minutter og var virkelig i livsfare. Det må ha vært et helvete på jorden. Når jeg var vitne til barnekidnapningen opplevde jeg det som å være mitt inne i en skrekkfilm. Forskjellen var at her kunne jeg ikke stenge av filmen. Jeg måtte bare gjennom det. De på Utøya kunne heller ikke stenge av filmen. Livet kan slå til når vi er minst berdde på det og på noen sekunder er alt forandret. Jeg husker hvor livredd jeg var og hvordan alt som skjedde tatoverte seg på netthinnen. Jeg husker sjokket etterpå og den handlingslammelse det ble. Jeg husker godt de kraftfulle følelsesutbrudd som kom etterpå når jeg var trygg. Det var mange sterke følelser og tanker som jeg ikke visste at jeg hadde. Jeg tenkte på 10 årige Helen som fikk et helvete på jorden i flere dager etter hun ble kidnappet. Hun ble grovt mishandlet og voldtatt til døds. Hun fikk ikke noen mat og ikke noe vann. På wikipedia kan man lese om Helenmordet og der har man skrevet sexualsadistiskt mord. Jeg hadde en venninne som arbeidet med rettsobdusentens dotter. Hun hadde fortalt at hennes far hadde blitt hjemme 3 dager etter at han hadde obdusert Helen. Hvis det her er sant, det vet jeg ikke. Det jeg vet er at alt jeg hørte gjorde dype inntrykk på meg. Alt ble plassert i minnesbanken. Det ble en uhyre belastning også for kroppen. Jeg ble forferdelig sliten, men holdt fast ved den normale dagen så godt jeg kunne. Likevel hadde jeg mange fraværstimer og jeg hadde forferdelig vanskelig å konsentrere meg. Tankerne ledet seg tilbake til den her kvelden. Jeg hadde flere samtaler med politiet. Jeg følte på fight flight reaksjoner. En side av meg hadde et stort behov av å fortelle, og en annen ville flykte fra altsammen. Det er en typisk post traumatisk stressreaksjon.
Dessverre hadde jeg ikke bilmerke, bilnummer og farge på bilen. Men jeg gravde og gravde i minnene for å minnes så mye som mulig, for å kunne hjelpe politiet. Den farlige mannen gikk fremdeles fri og derfor var jeg nøye med hvem som jeg snakket med. Jeg var redd at den farlige syke mannen skulle få høre om mig og at jeg da skulle være neste som døde. Å snakke med journalister var i det ikke snakk om. Det var en mareritt!
Det skulle ta 15 år før Helens mørdere skulle bli tatt. Vi gikk lenge i uvisshet. Selv om livet går videre så er den indre alarmberedskapen der, men man venner seg. Man blir veldig observant. Det koster å gå med et høyt indre beredskap i mange år.
Vi vet mye mer om traumer og kronisk stress idag. Kronisk stress svekker hele kroppen. Vi kan få både fysiske og psykiske sykdommer, alle organ påvirkes ned til cellnivå! Derfor reagerer jeg på den debatt som har varit i Norge om ME. Har den kroniske stressen pågått i mange år, da er det ikke bare å skru av stressbatteriet. Alt som har skjedd med kroppen all den tid som den har vært stresset kan ha ledd til mange sykdommer som ikke går å løse med en quick fix.
Nå tenker jeg på alle de er rammet av store traumer etter Oslo bomben og Utøya katastrofen. Jeg håper at de får ordentlig god og kompetent hjelp. Jeg håper at de får føle seg trygge nå. Jeg håper de får grunn til å smile snart. Jeg håper at de snart får en normalisert hverdag igjen. Den skyldige er tatt, og finns det fler håper jeg snart at de blir tatt.
Jeg håper de ikke får høre at de skal snu sine tanker, men kanskje få hjelp til å se lyset igjen.
Jeg håper de ikke bare får høre at de skal tenke positiv, men i stellet får et godt og positivt bemøtende.
Jeg håper at de får mye trøst og kjærlighet.
Jeg håper noen klarer av å være til stede når de trenger å snakke om det som har skjedd.
Jeg håper at de får hjelp til å få ned stressbatteriet inne i seg. Jeg vet hva det koster hvis de ikke gjør det.
Mine allre varmeste tanker går til dem som har det vondt etter den her katastrofen.
Må alt gå dere vel!

Følelsenes biologi.

Den 10 februar 2010 skrev Sanna Ehdin, dr. i immunologi, et interessant inlegg i sin blogg.


Den heter Hvorfor uttrykke følelser? Hvorfor er det så viktig for helsa?
Hun skriver at vi trykker ned oss selv når vi trykker ned våre følelser. Man går akkord på seg seg og man setter igang en kamp. Livet blir en strid og det tar krefter. Når følelsene trykkes ned, setter de seg i kroppen, og da gir det på sikt blokkeringer og et nedsatt fløde i kroppen. Det handler om psykosomatikk.
En følelse som ikke uttrykkes reser langs nervbanene, utifra og inn. Hvis vi ikke uttrykker våre følelser trengs det energi for å holde dem igjen. Dette kan skje både bevisst eller ubevisst.
"I kroppen finns hämmande molekyler och impulser för att hålla känslorna och informationen ”nere”. Det är proteinmolekyler som binder sig till receptorerna och hindrar deras koppling till peptiderna. Detta medför att outtryckta känslor kan finnas lagrade överallt i kroppen. De kan till exempel finnas i huden, långt nere i ett organ, i tarmarna eller i nervknutorna vid ryggmärgen." (Sanna Ehdin)

Dette er grunnen til at følelser som ikke uttrykkes kan lede til sykdommer. Hvis man blokkerer sine følelser så blokkerer man det fløde av neuropeptider som trengs for å holde cellenes funktion ved det normale. Receptorene er blokkert og da fungerer ikke flødet av peptider og nervesignaler som de skal. Det skaper blokkeringer på cellenivå og dette viser seg også på organnivå. På lengre sikt kan det gi nedsettelse av kroppslige funksjoner og sykdommer. Da har det blitt en bio-ubalanse.
"Om man trycker ner sina äkta känslouttryck kommer de i stället få utlopp i falsk glädje – i alkohol, droger, sex, matfrossa, nya prylar och kläder etc. Men det leder tyvärr inte till någon äkta glädje utan bara kickar för stunden. Ett bra sätt att veta om det är äkta glädje är att den äkta glädjen ger ingen baksmälla!" (Sanna Ehdin)
Sinne er viktig når man trenger å sette grenser, beskytte seg eller når man må si ifra. Men Ehdin mener at det ikke finns noen studier som viser at vi blir av med aggresjoner når vi skriker, krangler eller gir utløp for dem. Motsatt viser flere studier at det kan lede til økt vrede, av aggresjonsutbrudd og ukontollert sinne.
Når vi løser opp følelsemessige blokkeringer får vi mer kontakt med livsglede og livskraft. De positive følelsene får komme fram i lyset. Redsel hemmer kjærligheten, sorgen som ikke sluppet ut legger en hinne over livsgleden, og sinne stryper det positive flødet og den seksuelle energien.
Sanna Ehdin skriver på bloggen og i sine bøker på en tydelig måte hvordan kropp og psyke henger sammen og at det derfor ikke går å skille de 2. Når vi forstår hvordan det henger sammen blir det lettere før oss å søke nye konstruktive løsninger. Det blir også tydelig hvor helsevesendet henger etter.
Sanna Ehdin skriver blogg på http://www.passagen.se/
Det er lett å google henne. Hun har skrevet flere bøker. Bare 2 stykken er oversatt til norsk. Hun har også hemmeside http://www.ehdin.se/
Jeg mener det er tid for flere oversettelser til norsk!

Hvordan er det idag?

Allerede gamle Sigmund Freud
I slutten av 1800-tallet skrev Freud en interessant artikel om traumer. Når han lyttet på sine pasienter, satte de selv sine symptomer i samband med de traumer, extrem stress, sexuelle overgrep, grove krenkninger, de hadde blitt utsatt for. Han beskrev i artikelen om de forødende konsekvenser overgrepen hadde på pasientenes psyke. For å overleve i en extrem situasjon splittet kvinnene opp kontakten mellom det bevisste og ubevisste delene. De fortrengte og og benektet det bevisste minnet av det som traumatisert dem. På det ubevisste planet levde traumene sitt eget liv. Kvinnene var i følge Freud ikke bevisst om hva som var orsaken til deres symptomer, de fysiske og psykiske. Freud mente at de her pasientene hadde vært utsatte for et eller flere overveldende, allvarlig traumer tidligere i livet, ofte som barn eller unge kvinner. Fordi de levde i en miljø som var uforstående eller til og med benektende, la de i steden skylden på seg selv og fortrengte sine sår. De trykte ned sin sannhet og dermed seg selv og betalte med sin helse. Hysteri var en reaksjon på pasientens fortrengning og ubevissthetens svar på det her. Allerede da var Freud inne på at helbredelsen besto i å bearbeide de minner som gjorts bevisst. Dermed gjorde man det mulig for pasienten å finne nye måter til mestring for å kunne leve med sine minner.
Dessverre var omverdenens reaksjoner så sterke at Freud begynte selv å benekte sin innsikt. I steden begynte han å snakke om penisavund, og at kvinner derfor fantiserte om sex med familjemedlemmer og så videre.
Freud var egentlig langt føre sin tid, og det hadde et pris ikke bare for ham selv. Det er synd at han ikke klarte å stå fast ved sine tidligere oppdagelser, men han var også ikke mer enn et menneske.

Hvordan er det egentlig idag?
Nå vet vi mye mer om traumer, og mange har stått frem og fortalt om at de vært utsatt for incest og andre sexuelle overgrep. Bevisstgjøringen har vært stor de seneste årene.
Likevel har vi fremdeles en lang veg å gå. De forskjellige Sentrene Mot Incest gjør et stort arbeide her i landet. Det jeg lærte meg når jeg hadde samarbeide med dem er at de sliter med å få inn penger til sitt arbeide, og at de gjør et stort arbeide med å støtte sine medlemmer, brukere. For meg ser det ut til at de som er rammet av incest fremdeles sliter med å bli hørt og forstått i samfunnet, også i psykiatrien. Har jeg rett?nJeg spør meg: Klarer psykiatrien som det gamle hierarkiske system det er å gi de traumatiserte incestutsatte den beroligende trygge hjelp som de så vel trenger for å arbeide seg igjennom sine traumer? Hvordan ser det ut idag? Får de den tid som de trenger for å komme gjennom sine sår? Jeg har selv arbeidet i psykiatrien og møtt mange fine medarbeidere som gjør så godt de kan i de omstendigheter de arbeider under. Det som jeg undrer over er systemet psykiatrien, som også styres av politikere. Opplever pasientene at personalet har fått nok utdannelse om traumer og hva trengs mer av for å øke personalets kompetanse. Hvordan er det med resurser? Når jeg for 12 år siden ardeidet på Sanderud sykehus, var jeg daglig vitne til det pasienttrykk som var på sykehuset. Mange trengte hjelp, hvor skulle man finne sengeplasser til dem. Vilke kunne man skrive ut? Den psykiatriske poliklinikken hadde lang ventetid. Fanns det noen annen som hadde tid å møte de hjelptrengendet? Jeg fikk på morgenmøtene på avdelningen assosiasjoner til tv-serien Lucy show der Lucy og hennens venninne arbeider i en sjokolodefabrikk. Når det løpende båndet går i normal takt, gikk det bra, men desto raskere tempo desto vanskelige å hinne med. Til sist gikk det inte. På tv var det moro, men det var ikke moro å sitte med den assosiasjon i hodet på morgenmøtene. Vi diskuterte mye hvordan det her kunne løses og hvordan gikk det med pasientene? På sommeren når en sengepost var stengt, så ble det i realiteten slik at pasientene tevlet om å være mest suisidal for å fortsette å være innlagt. Vi likte det ikke verken personal eller pasienter.

Kommentarer?
Det skulle være interessant å få kommentarer om det her. Hvordan er det å leve med traumer i HelseNorge 2011? Hvordan er det å arbeide med traumatiserte pasienter i HelseNorge 2011? Hvordan ser fornedringspotentialen ut? Hva mer trengs? Har vi råd med traumatiserte mennesker?

Følelsenes biologi

Den 10 februar dette år skrev dr. i immunologi Sanna Ehdin en interessant blogg.

Den heter Hvorfor uttrykke følelser? Hvorfor er det så viktig for helsaen?

Hun skriver at vi trykker ned oss selv når vi trykker ned våre følelser. Man går akkord på seg seg og man setter igang en kamp. Livet blir en strid og det tar krefter. Når følelsene trykkes ned, setter de seg i kroppen, og da gir det på sikt blokkeringer og et nedsatt fløde i kroppen. Det handler om psykosomatikk.

En følelse som ikke uttrykkes reser langs nervbanene, utifra og inn. Hvis vi ikke uttrykker våre følelser trengs det energi for å holde dem igjen. Dette kan skje både bevisst eller ubevisst.

"I kroppen finns hämmande molekyler och impulser för att hålla känslorna och informationen ”nere”. Det är proteinmolekyler som binder sig till receptorerna och hindrar deras koppling till peptiderna. Detta medför att outtryckta känslor kan finnas lagrade överallt i kroppen. De kan till exempel finnas i huden, långt nere i ett organ, i tarmarna eller i nervknutorna vid ryggmärgen." (Sanna Ehdin)

Dette er grunnen til at følelser som ikke uttrykkes kan lede til sykdommer. Hvis man blokkerer sine følelser så blokkerer man det fløde av neuropeptider som trengs for å holde cellenes funktion ved det normale. Receptorene er blokkert og da fungerer ikke flødet av peptider og nervesignaler som de skal. Det skaper blokkeringer på cellenivå og dette viser seg også på organnivå. På lengre sikt kan det gi nedsettelse av kroppslige funksjoner og sykdommer. Da har det blitt en bio-ubalanse.


"Om man trycker ner sina äkta känslouttryck kommer de i stället få utlopp i falsk glädje – i alkohol, droger, sex, matfrossa, nya prylar och kläder etc. Men det leder tyvärr inte till någon äkta glädje utan bara kickar för stunden. Ett bra sätt att veta om det är äkta glädje är att den äkta glädjen ger ingen baksmälla!" (Sanna Ehdin)

Sinne er viktig når man trenger å sette grenser, beskytte seg eller når man må si ifra. Men Ehdin mener at det ikke finns noen studier som viser at vi blir av med aggresjoner når vi skriker, krangler eller gir utløp for dem. Motsatt viser flere studier at det kan lede til økt vrede, av aggresjonsutbrudd og ukontollert sinne.


Når vi løser opp følelsemessige blokkeringer får vi mer kontakt med livsglede og livskraft. De positive følelsene får komme fram i lyset. Redsel hemmer kjærligheten, sorgen som ikke sluppet ut legger en hinne over livsgleden, og sinne stryper det positive flødet og den seksuelle energien.

Sanna Ehdin skriver på bloggen og i sine bøker på en tydelig måte hvordan kropp og psyke henger sammen og at det derfor ikke går å skille de 2. Når vi forstår hvordan det henger sammen blir det lettere før oss å søke nye konstruktive løsninger. Det blir også tydelig hvor helsevesendet henger etter.

Sanna Ehdin skriver blogg på http://www.passagen.se/

Det er lett å google henne. Hun har skrevet flere bøker. Bare 2 stykken er oversatt til norsk. Hun har også hemmeside http://www.ehdin.se/

Jeg mener det er tid for flere oversettelser til norsk!