Å ta imot er en kjærlighetshandling.

"For de fleste mennesker begrenser sjenerøsitet seg til det å gi.
Men å ta imot er også en kjærlighetshandling.
Den andre blir også lykkelig når jeg tillater ham å gjøre meg lykkelig."
(Paulo Coelho)

Det er ikke enkelt for gamle folk når de på grunn av helseproblemer, ikke lengre kan bidra til å hjelpe andre og seg selv. Helt plutselig er det ingen som spør dem om hjelp. Det kan ikke lengre arbeide som de tidligere gjorde. Det sitter på sidelinjen og ser på når andre bidrar til sine kjære og til samfunnet.

Tenk dere en mann som på eldre dar mister sin kone. Kjærligheten, selskapet, og nærheten forsvant. Det blir tomt. Han ønsker ikke være en belastning for sine barn. Tenk så viktig at barnen og andre kan be om hjelp, når de trenger det. De trenger ham og han har noe å gi til dem.

Tenk dere også på alle de som er så kronisk syke at de har nok med å ta hånd om seg selv, hvis de nå har kapasitet til det. En mor eller far kan ikke lengre følje opp sine barn som går i barnehage eller er i skolealderen. Barnen trenger dem, men de er for syke for å følje dem opp.

Alle ønsker å bety noe for andre, og å kjenne på at de har noe å gi til andre.
Det lyser om små barn når de får anledning å gjøre noe for noen annen, en overaskelse.

Det finns mange måter til å være sjenerøs på, hvis vi tenker.
Jeg husker når det var innsamling til ME forskning, med MeandYou. Det skjedde noe med folk. Kanskje de kunne gi noe penger. De kunne i hvert fall spre budskapet over sosiale medier. Andre gjorde ting som de kunne selge, og deretter gi pengene videre til MeandYou. På den måten kunne de bidra til ME forskningen på Haukeland sykehus.

Det er så viktig å være noen for andre.

Vi blir til når vi speiler oss i hverandre.

Det må vi aldri glemme!

Når jeg skrevet klart det her blogginnlegget, leste jeg gjennom hva mine bloggvenner har skrevet.
Bloggeren Huldras Liv og Leven er akkurat nå igang med en innsamling.
Den finner du her.

Jeg og min hjerne?

Den svenske psykiateren Åsa Nilsonne reflekterer om ny forskning og innsikter fra synet på mennesket og hvordan psyke og soma er en.

Jeg har gjort noen utklipp fra Fri tanke der du kan lese resten:

"Vilken eller vilka av nedanstående repliker skulle känns naturliga för dig?
– Jag går till gymmet för att träna.
– Jag tar min kropp till gymmet för att träna den.
– Jag går i behandling för spindelfobi.
– Jag tar min hjärna till psykologen för att träna bort min spindelfobi.
– Jag säger till min hjärna att den kan bråka så mycket den vill – nu har jag bestämt mig för att gå ner i vikt, så jag tänker inte bry mig om att jag är godissugen.
– Jag tycker det är viktigt att inte glömma själen.
Det som upplevs som ett naturligt sätt att uttrycka sig för en person kan kännas ovant för en annan eftersom vi fortfarande styrs av vår intuitiva och personliga syn på förhållandet mellan kroppen-­‐hjärnan och jaget-­‐själen. Så brukar det vara när kunskapen om en företeelse inte är så utvecklad – det blir fritt spelrum för skilda uppfattningar och synsätt.
Upptakten till detta Signerat är att senaste tidens neuropsykologiska forskning ger oss nya intressanta redskap för att tänka kring denna klassiska fråga. Min tes är att den nya kunskapen kommer att få dramatiska konsekvenser."

Nilsonne skriver videre:
"För Descartes var själen viljans säte, och den hade evigt liv så att vår personlighet kunde leva vidare efter kroppens oundvikliga död.
Vi känner alla igen den här modellen och även dess knepiga följdfrågor: Hur ska vi definiera mentala respektive fysiska tillstånd? Hur förhåller de sig till varandra? Hur kan de påverka varandra?
Det är här psykiatrin kommer in. Psykiatern har ibland kallats själsläkare, och psykologiska symtom har haft en särställning inom medicinen. Inte bara på grund av sin gåtfullhet – det har funnits många svårbegripliga tillstånd – utan därför att de på något sätt har ansetts höra till den själsliga, okroppsliga delen av människan. Så sent som i början av nittonhundratalet lär Alois Alzheimer ha blivit utskrattad när han presenterade tanken att demens kunde bero på en sjuklig förändring i hjärnan – alla visste ju att det var moraliskt förfall och onani som orsakade symtomen.
Detta har varit ett tragiskt mönster inom psykiatrin. Människor med psykologiska, eller själsliga, symtom har fått ta ansvar för sina bristande förmågor på ett annat sätt än människor med mer uppenbart kroppsliga sjukdomstillstånd.
– Jag har svårt att öppna skruvlock, kan reumatikern säga. Lösningen blir behandling, och/eller hjälpmedel som underlättar.
– Jag har svårt att kontrollera mina impulser; det yttrandet uppfattas på ett annat sätt, som om svårigheten sitter i ”jaget”, och att individen är personligen ansvarig för sin oförmåga på ett sätt som reumatikern inte är. Det uppfattas vanligen inte som skamfyllt att inte kunna vrida av ett lock, men däremot som ett personligt tillkortakommande att vara så impulsstyrd att det går ut över livskvaliteten."

Lengre ned skriver hun:
"Så vad vet vi i dag som vi inte har vetat tidigare? För det första vet vi nu med säkerhet att de funktioner som vi brukar uppleva som aspekter av vårt jag – våra tankar, våra minnen, våra värderingar, våra motoriska förmågor – sköts av olika delar av hjärnan.
Detta löser ett av de stora problemen, nämligen att om det psykiska uppstår ur processer i hjärnan borde vi inte kunna uppleva en konflikt mellan exempelvis vad vi vill (gå ner i vikt) och vad vi tror att hjärnan vill att vi gör (äter choklad). När vi betraktar hjärnan som en samlingsplats för olika motivationssystem, var och ett med sitt anatomiska och funktionella underlag, blir det oproblematiskt att hjärnan kan vilja två olika saker samtidigt.
Jag är övertygad om att vår alltmer sofistikerade syn på hur hjärnans olika delar samarbetar, eller misslyckas med att samarbeta, kommer att leda till ett paradigmskifte. Vi kommer att ersätta den dualistiska bilden av ”jag och min hjärna” med ”mina olika hjärnfunktioner varav upplevelsen av mitt jag är en”. Därmed kommer många till synes olösliga frågor om sambandet mellan kropp och själ att förlora sin relevans.
Och framförallt hoppas jag att vi nu äntligen får en avstigmatisering av människor vars olika hjärnfunktioner sviktar och att vi helt slutar att skuldbelägga personer för nedsatta funktioner som de inte kan påverka.
Då kommer den psykiatriska patienten äntligen kunna bemötas med samma respekt, medkänsla och realistiska krav som den som har vilken annan handikappande funktionsnedsättning som helst.
Hej då, Descartes!"

Åsa Nilsonne, psykiater

http://www.fritanke.se/jag-och-min-hjarna-2015/

Jeg gleder meg også over nye kunnskaper som kan hjelpe personer med psykiske lidelser å møtes av bedre forståelse og mer realistiske krav, noe de er i stort behov av. Når forståelse for psyke og soma er et og ikke kan separeres til "vondt i viljen" eller tro på at det bare er å slutte å tenke på det som vi tenker er negativt finns det nytt håp om å få aksept og adekvat hjelp.
Jeg tenker blant annet på de som vokser opp i hjem der vold og overgrep er hverdagen. Allerede når de begynner å bli voksne er de utslitt. Det kan fort tolkes som angst, noe det også er vanlig med tanke på hva de har blitt utsatt for i mange år. Når barn vokser opp i traumatiske forhold blir de i en kronisk tilstand av fight-flight reaksjoner. Når de senere blir pasienter i psykiatrien kommer de i en situasjon der fagfolkene er i en maktsituasjon og pasientene blir avhengige av fagfolkenes forståelse av deres problemer. Det trigger gamle sår og det kan veldig lett trigge gamle sår og dermed fight-flight reaksjoner hos pasienten. Det er fort gjort som helsepersonell å si noe som trigger flykt reaksjoner hos pasienten, som da raskt svarer med avstand og avvisning. Det kan fort oppfattes om splitting og da tanker man fort personlighetsforstyrrelse.
Med en ny forståelse for hjernen, hjernens utvikling, og hjernefunksjoner kommer man å utvikle nye metoder for å hjelpe pasienten videre. Akkurat nå undrer jeg om Marsha Linehans metode dialektisk atferdsterapi kan ha en forståelse for det her. Noen som vet?
Hvis pasienter og personell har en forståelse for hvilke reksjoner som er å forvente etter årevis med traumaer skulle man kunne ta inn den her forståelsen i behandlingssituasjonen. Kronisk stress kan lede til mye elende hos et menneske. Det påvirker hormonbalanse, immunforsvar, alle system i kroppen ned til cellnivå. Man kan med andre ord få både det vi i dag kaller for somatiske og psykiatriske sykdommer. Når et barnet blir skremt og utrygg kommer de inn i et stresstilstand, og prøver å håndtere det på den måten de der og da kan klare. Reaksjonen blir automatisert og jo lengre tiden går, jo mer årsaken til reaksjonen bli glemt. Da snakker vi om reaksjonsmønstre og når årsaken til dem blir glemt, knytes reaksjonen til nåtid. Når det skjer noe i nåtid, kan det være en grunn til å reagere, men nå blir det overreaksjon. Iblant blir det en reaksjon selv om man i etter klokskapens lys ikke var en grunn til det. Det er også slik at vi fagpersoner sier eller gjør ting som i refleksjoner etterpå viser seg å være uheldige. Da finns det gode grunner til å fortelle pasienten hva man har gjort og at det var feil. Hvis relasjonen holder, kan akkurat det lede til en dypere relasjon der pasienten blir tryggere på terapeuten som er trygg nok til å gjennomskue seg selv og å stå opp for sine mistak.

Når en person har blitt brent av personer omkring seg, kan det bli vanskelig å gå inn i en terapeutisk relasjon og det kan ta lang tid til å våge å åpne seg. Det kalles overføring, som betyr at vi overfør forestillinger fra tidligere relasjoner inn i den nye situasjonen. Med den forståelsen er det lett å se at det ikke trengs så mye som kan trigge gamle fight-flightreaksjoner. Det er jo det de har levd i siden lenge.
Traumer lengre frem i livet, som for eksempel dårlige opplevelser i helsevesenet, kan også lede til fight-flightreaksjoner , dessverre ikke uvanlig.

At motkraften er hjelp til å aktivere fred og ro systemene i kroppen, ser vi nok alle, men er det nok?

For å gjøre det hele vanskeligere er det mange flere faktorer som påvirker våre liv og vår helse. Både stress og mat som ikke er bra for oss kan gjøre oss syke. Alt henger sammen med alt og det er minst sagt en kompleks verden.

Det blir problem for folk når de er syke og man ikke finner noen bio-markører som hjelp til å få en behandling, noe som, jeg selv har vært med om. Iblant ser det ut som man i helsevesenet har for stor tro på våre prøver og utredninger, og dermed automatisk tenker psykisk. Jeg har hatt kontakt med mange som har fortalt de har blitt sykere av gradert trening eller en alternativ metode. Når de har fortalt om det hatt de fått en kommentar som gjør meg nysgjerrig. Jeg har i sosiale medier sett svar som "dere må innse at psyke og kroppen henger sammen". Eh...hva? Hva er det som skjer? Den syke forteller om at de ble syke og andre svarer på et annet spørsmål.
I alle år jeg arbeidet i helsevesenet lærte jeg meg at legene ordinerte medisiner og etter det observerte man pasienten for å se hvordan den syke reagerte på behandlingen. Da fikk man se om medisineringen/behandlingen var bra, og hvis den var det fortsatte man behandlingen, hvis ikke da fikk man tenke om. Hvis pasienten fortalte de be sykere av behandlingen sa ikke legene, du må innse psyken og kroppen er et.
Jeg har også observert folk som holder seg til psyko-somatiske skolen på for eksempel ME gå i forsvar for sitt syn når syke folk kun har sagt de ble sykere av en metode som gradert trening eller LP. Her er det en del projeksjoner oppe. I den situasjonen begynner en polarisert debatt når de som blir sykere av en behandling ikke blir hørt.

Det kommer mer og mer spennende forskning om stress noe jeg har vært interessert i mange år. Det spiller ingen rolle om man er frisk eller syk, sliter med psyken og eller kroppen. Her finns det mye som kan inspirere og gjøre oss bevist over. Alle kan ha nytte av metal trening, meditasjon, massasje, yoga, chi gong, også videre. Det handler om å finne sin egen metode til den helse man har.

Det er så mye viktig forskning i dag om mat som gjør oss syke, feil bakterieflora i tarmen, kjemiske stoffer rundt oss og mye mer. Jeg har ikke sett noen som er tilhenger av psyko-somatikken snakke om den her forskningen når vi snakker om ME. Hvorfor? Det her er ting som i aller høyeste grad påvirker det udelte mennesket! De kanskje snakker om det på kaffepausene, men jeg ser det ikke i mediene. Mens de fokuserer på en spennende stressforskning, får mange, mange av oss tenke på hva som påvirker det udelte mennesket i praksis og dermed søke informasjon på andre arenaer.
Jeg har som privatperson ikke noen problemer med å søke informasjon slik at jeg kan påvirke min helse i konstruktiv retning. Men som psykolog kan jeg ikke stilltiende aksepter  hva som ser ut til å skje. Det er viktig å setter lyset på det her.

Noen som jeg også stusser over er hvordan det nye synet kan fungere som overkjøring av pasientene.
Når de snakker om at de har en fysisk sykdom, får de høre at psyken ikke går å skille fra kroppen. De risikerer å få en stempel at de ikke tar innover seg at psyken også påvirker helsen. Tviler ikke på at personer i ME sekken er slik som de sier, men langt fra alle. Jeg er en stor tilhenger av det udelte mennesket men ikke på en måte der pasientenes erfaringer blir avvist. Ja, vi har sikkert mange i ME sekken som blir frisker av gradert trening, men de som blir sykere da? De risikerer å få en stempel på seg som ikke innsiktsfull og ikke lyttet til. I et slikt møte med helsevesenet, kan syke fort føle på avmakt. Og det er ikke bra for det udelte mennesket.

Jeg snakket med en dame som fikk høre av sin lege, at hun ikke hadde tro på ME diagnosen. Det hun mente var at damen hadde gitt opp og burde steg for steg øke aktivitetsnivået. Det legen indirekte sa var at hun ikke trodde på pasienten. Noen år senere tok damen kontakt med en klinikk der de utredde henne for matintoleranser og der fikk hun svar på hva hun ikke tålte og fikk nå håndfaste råd på hvordan hun skulle spise og ikke skulle spise.

Det er ikke lett for leger og for oss selv å vite hva som finnes bak symptomene når det kan være så utrolig mye bak. Jeg fikk etter mange år vite at jeg slitt med en kronisk periodontitt som raserte både immunforsvar, allmenntilstand og da forstås også rammet meg psykisk. Tenk dere selv å ha en infeksjon i kroppen og å ikke bli fri fra den på mange år! Det var en befrielse å få svar og å bli fri min
fra periodontitt.
Mange syke trenger også hjelp av god forskning for å få en riktig behandling. I mens de venter trenger de hjelp til mestring på den nivå klarer, ut fra det udelte mennesket.

Jeg observerer hvordan en del personer tar definisjonsmakten over ME diagnosen og tror det som har hjulpet dem er svaret for andre også. De "tolker" andres synspunkter som motstand og ikke ønsker å bli friske. De stresser syke folk med sitt syn på sykdommen, og liker ikke når de syke trekker seg unna. Det de gjør er å skape negativ energi hos syke folk, og det er det minste de trenger. Det her rammer naturligvis også det udelte mennesket negativ.
Jeg har i mange sammenheng sett akkurat det her, hvordan deres egen syn og erfaring på helse blir definisjonen på hva sykdom er. De kan gjøre mye skade.
Derfor mener jeg det er viktig å gå med åpne øyne og med ydmykhet for at vi alle er individuelle og at vi ikke kommer å finne noen universalløsning for å passe til alle.

Jeg har selv slettet ME diagnosen på min bloggprofil og på Twitter, fordi jeg ønsker å ikke bli en del av forvirringen og fordi jeg støtter god forskning.
Det betyr ikke jeg ikke har vært syk, men at det er viktig å skille ut det som passer inn til eksempel den forskning som man bedriver med på Haukeland.

Tillsats i mat gör oss sjuka och feta.

Det ser ut til forskning på tarmflora åpner opp en ny verden for oss.
Her er en svensk artikkel kost og tarmflora:

"En mycket vanlig tillsats i livsmedel kan orsaka kroniska inflammationer i tarmen och metabolt syndrom, med fetma och förhöjda blodsockernivåer som följd. Forskarna tror nu att fyndet kan förklara varför vi äter för mycket.

Miljoner människor världen över lider av kroniska tarminflammationer som ulcerös kolit eller Crohns sjukdom.

Sedan mitten av 1900-talet har antalet drabbade flerfaldigats. Även metabolt syndrom, som karakteriseras av fetma och förhöjda blodsockernivåer, har blivit vanligare.

– Det har skett en dramatisk ökning av dessa sjukdomar, trots att våra gener är desamma. Det tyder på att orsaken finns i miljön, säger Benoit Chassaing vid Georgia State University i USA.

Han och kollegan Andrew Gewirtz har nu i en serie djurförsök sett att emulgeringsmedel kan orsaka inflammationer i tarmen. Emulgeringsmedel används i nästan all färdigmat och i många andra livsmedel för att ge maten rätt konsistens.

Forskningen, som presenteras i Nature, visar att tillsatserna förändrar bakteriefloran så att tarmen lättare inflammeras.

Olika möss

I försöken matades olika sorters möss med de två vanligaste konsistensgivarna i motsvarande mängder som vi människor får i oss.

Möss med modifierat immunförsvar drabbades av kronisk tarminflammation. Djur med normalt immunförsvar fick en mildare inflammation i kombination med metaboliskt syndrom – de åt betydligt mer, fick förhöjda blodsockernivåer och blev feta.

Men sterila möss, utan några bakterier alls, var helt opåverkade.

Det visade sig att sammansättningen av bakterierna i djurens tarmar förändrades på så sätt att bakterierna kunde tränga djupare ner i tarmens slemhinna och orsaka inflammation.

– Det här är helt klart spännande och viktig forskning. Även om det är svårt att dra några säkra slutsatser, så kan man ifrågasätta om vi verkligen behöver alla de tillsatser som livsmedelsindustrin använder, säger Lena Hulthén, professor i klinisk nutrition vid Göteborgs universitet."

Pust ut, pust in.

Når man studerer sine erfaringer finner man nye innsikter.

Det kan handle om hvordan man forholder seg til det man gjør.

Tenk deg at du skal kløve ved. Du har en bunke ved i hagen som du skal fyre med på vinteren når det er kaldt. Kanskje du tenker at det her arbeidet skal være klart når kvelden. Du mobiliserer for å få gjort det du tenker. Du glemmer å føle etter om du har nok energi, og det blir for mye etterpå. Dubhar tatt deg ut.
En annen gang tenker du at du skal bli skal kløve ved så lenge kroppen sier det er ok, men ikke gå over tålegrensen. Du slapper av når du arbeider, ingen tidspress, og du puster friere. Kroppen arbeider godt når man puster fritt.
Vi som er kronisk syke ser snart hvilken forskjell det er mellom ønskninger oppe i hodet der man fort kan presse seg og å lytte på kroppen og arbeide i sitt eget tempo.

Det er lettere å ta vare på sin helse hvis man hver tar seg tid til å lytte på pusten og å kjenne etter hvordan man puster. Den sier mye om hvordan man har det her og nå. Det her er en god hjelpemiddel når man prøver seg frem hva man tåler og hvordan pusten sier noe om hva som er bra for en selv.
Den forteller om grad av avslapning og den har en viktig funksjon ved kondisjonstrening.

Pusten reguleres både bevisst og ubevisst. Pusten påvirkes av indre og ytre stress, og vi kan påvirke pusten med avslapningsøvelser. Vi har alle nytte av å bli bevist på hva som skjer kroppen gjennom meditasjon og avslapningsøvelser.

Hvis man føler på mye indre uro, er det viktig å finne sin egen eller egne veger til en bedre avslapning. Livet setter oss på prøver og derfor er det ikke så lett alle ganger. Metodene til avslapning kan være helt forskjellige på grunn av livsomstendighetene, og derfor er det viktig å selv prøve ut hva som fungerer der og da. Hvis det fremdeles er vanskelig kan det være bra å søke profesjonell hjelp. Kanskje man får hjelp å se andre mulige veger, eller  støtte for å få bekreftet av noen annen, at det du står i er helt naturlig med tanke på hva du står i der og da.
Bare det å få snakke ut til noen som lytter og bekrefter det du opplever, kan det i seg selv gi en bedre avslapning. Kan man legge fra seg sine byrder når man går fra legen eller psykologen, leder det også til en friere pust. Vi låser lett pusten når vi står i en vanskelig situasjon, eller opplever noe vanskelig. Når man holder igjen orden holder vi også igjen pusten.
Ibland kan det forstås være viktig å gjøre det, for å beskytte sine barn eller sine relasjoner. Et eksempel er meg selv. Det er ikke lett å være kronisk syk med en lavere funksjonsnivå enn ønskelig. Det er heller ikke lett å være pårørende til en kronisk syk person, det blir på en måte en never ending story. Jeg ønsker at min man ikke skal slite seg, og derfor må jeg finne andre veger med min frustrasjon. Min mann skal være min mann og ikke min behandler. Og det er vondt å være bevisst over hvordan sykdom påvirker det daglige livet.

Det første jeg tenker på her er å søke profesjonell hjelp hvis det blir for tøft.

Avslapningsøvelser kan gjøre dagen lettere.

Hvis man kan ha en hobby som får en glemme tid og rom hjelper det også til friere pust. Det er meget viktig å gi seg selv gode stunder der man gjør ting man liker.

Det er så viktig å gi seg den kjærlighet og varme som vi så vel behøver. Kjenn etter hva du mår bra av. Hva får deg å føle deg vel? 

Unner du det du trenger? God mat, søvn, tid med nære og kjære (kan også være et elsket dyr), dans, hjemmekos, gå tur, sitte i og kjenne varme fra solen, gjøre noe du er bra på, fysisk aktiv, lese en god bok, lære noe nytt og så videre.

Hvordan er det å bo i din kropp? Et spørsmål man kan repetere om og om igjen. Det er så lett å bli distrahert og glemme å ta vare på sine behov.

 

Det finnes mange veger til å møte livet, eller kanskje å mestre livet.

 

Tilgi deg selv.

For alt du gjorde og ikke gjorde.

For alt du sa og ikke sa.

For at du tenkte, eller ikke tenkte.

 

Det er ikke å komme fra å gjøre mistak i livet.

Før eller siden kommer ting, minner, opp på overflaten igjen.

Hvordan man kommer videre i livet er meget individuelt.

 

Når man kommer videre, da føles det på pusten, på skuldrer, en befrielse i kropp og sjel.

Andre ting er ikke mulig å komme vekk fra.

Det kan finnes situasjoner, minner som man må lære å leve med.

 

Forventninger om å tenke positivt og, halleluja, nå forsvant smertene, problemene, kan virke som en parodi. Det er ikke så enkelt for mange.

 

 

Livet er slik det er! På godt og på vondt. Det er realitetene.

Ta vare på deg! Det er du verdt!

Nå har jeg ikke vondt i ryggen lengre.

På mine arbeider på psykiatriske poliklinikker har jag møtt mange forskjellige personer med mange typer problemer. Man får mye inspirasjon til å reflektere over livet. Når jeg i tillegg da jeg var yngre arbeidet på sykehus fikk jeg også en stor bredde i hvordan livet kan være på godt og vondt. Man blir inspirert til å undres over psyke/soma hva er hva. Hva påvirker hva?
Livet har lært meg at det ikke er nok med psykologi for å få en helhetsbilde av et menneskes univers. Det er så mye rundt omkring oss som påvirker oss, ikke bare det psyko-sosiale. Vi kan ta styring men kan ikke ha kontroll over alt. Det er livets realiteter.

Men nå tenkte jeg fokuser litt på soma/psyke. En dag kom det inn en dame på kontoret, som sa hun hadde ryggsmerter så pass at hun hadde bestilt en time hos kiropraktor. I 45 minutter fikk hun øst ut sine frustrasjoner og sinne, og det var mye å reagere på. Livet er slik fra og til. Når timen var slutt, sa hun smilende før hun gikk ut: Nå har jeg ikke ondt i ryggen lengre.

Det var en dag for mange år siden når jeg følte meg sliten på dagen, og kom frem til at jeg skulle hvile en stund. Jeg kunne ikke sove, gikk opp igjen. Skrev en dikt, som oste av sinne. Når jeg skrevet ferdig var jeg ikke sliten lengre.

Når vi holder igjen følelser, holder vi igjen pusten, med hjelp av muskler holder vi igjen tanker og følelser. Da er det ikke rart vi kan føle oss slitne. Det hjertet er fullt av kommer ut gjennom munnen. Når vi snakker ut, kan vi puste ut. Den som har snakket med en psykiater, psykolog eller psykiatrisk sykepleier kan kanskje kjenne seg igjen i at etter å ha snakket ut, kan man legge problemene på kontoret og gå friere ut gjennom døren. Når man kommer ut kan man puste lettere ut, med friere pust kommer mere energi.

Hvis man i den situasjonen får råd som tenk positivt og legg det bak deg, kan resultatet bli omvendt og man tar ikke tak i det som man kanskje behøver. Reaksjonen isoleres og det kan gå bra lenge, men til sist kan det bli en kollaps. Den kan komme når en endelig puster ut, med friere pust, bedre kontakt med følelser.

Hvis man ikke er bevisst over slike sammenheng, og går med utmattelse over tid, hva kan diagnose bli da? Det finns mange veger til utmattelse, og det er trist om noen går med slike plager uten å få hjelp.

Jeg tenker på alle som er kronisk syke, som sliter og føler seg dømt av andre og seg selv. Man biter kanskje igjen og fortsetter samtidig som man trykker ned elendet. Man kan holde det gående en tid, men hvordan går det i det lange løp?

Hva nå enn som er grunnen til at man er syk, så blir man ikke noe særlig friskere av det her. Jeg tenker på de som forteller om at legen eller annen helsepersonell ikke tror på dem, at de skal tenke positivt så blir de snart friske. Det kan kanskje være sant for en del, men ikke for alle. Pasienten biter sammen, trykker ned sine problemer og holder det gående en stund til. Eller kommer de kanskje i ME sekken, begynner å søke helseråd, som hos den enkelte kan være helt feil. Det kan innebære man ikke får riktig behandling.

Utfordringen er å finne riktig diagnose, som leder til rett behandling. Det blir vanskelig i en sekkediagnose.

Det er et stort problem om en behandlingsmetode overselges og pasienten erfarer de blir sykere av den. Hvis lederskapet i helsevesenet ikke er optimalt, i det her fallet opprydning i sekken. Da må pasientene kjempe for å bli hørt, og snakker høyere og høyere for å nå frem. Det andre alternativet er vel å legge seg ned, og det leder jo feil. Hvilke utveger finns det da? Søke på internett? Det er å ta ansvar over seg selv og andre, men det hadde de ikke behøvd hvis helsevesenet rydde opp i sekken til hvem som skulle ha den ene eller den andre metoden.
Hvis vi tenker oss somato-psykiske reaksjoner, hvordan har pasienten det i en slik situasjon? Hva skjer med smerter, spenninger og energinivå? På den måten er det vanskeligere å bli friskere.

Hvis man skal bedre funksjonsnivå, og tilfriskning er det viktig med en kropp og sjel i fred og ro pluss andre viktige faktorer.

Et viktig mål er å arbeide mot fred og ro der tankene flyter som et løv på vannflaten. Hvordan kommer du dit? Hva er din veg? Kjenn etter. Når får du de stundene med indre harmoni? Du vet det allerede, selv om du har glemt det akkurat nå. Når jeg spurte mine pasienter kunne jeg får mange ulike svar, som fiske, hugge ved, gå ut med hunden, meditasjon, avslapningsøvelser, håndarbeid, male bilder, fotografering, baking, sitte ved et vann og bare oppleve hva som skjer, fjelltur, skriving, sitte på kafe og bare se seg omkring. Vegene er mange og man får finne sin egen veg. I de her aktivitetene er det en fordel å kaste ut prestasjonskravene gjennom døren. Hvis man tenker prestasjon er det vanskelig å slappe av. Når man ikke slapper av blir pusten ikke fri, som nå er målet hvis man skal være i ro.

Det er bra med utfordringer som tilpasses der man er i dag, men det er en annen ting.

Bytt til eko.

 

Det er tid for å tenke over hvordan alt henger sammen.

Noen gjør det allerede, andre behøver å komme etter.

Hvorfor forsvinner biene?

Marla Spivak tar opp et alvorlig tema om hvorfor biene dør og hvorfor. Den her forelesningen er saklig og informativ, og det er et tema som virkelig berør en. Den industrielle matproduksjonen har et pris både for dyr, natur og oss selv, og derfor trenger vi å ta oss tid til å reflektere kring hvordan vi kan gå videre med konstruktive løsninger. Spivak har sine tanker om det.

Maten som hjelpemiddel for en større balanse i kropp og sjel.

Jeg fortsette å tenke over hvordan maten påvirker vår helse. Når barn har vært på tur og på skolen etterpå skal skrive om det kommer det ofte med hva og hvor de spiste. Jeg vet en gutt som på skolen etter en helg skrev at helgen hadde vært kjempefin fordi de hadde spist søppelmat hele helgen. Det fins mange fristelser som på sikt kan få konsekvenser man ikke ønsker. Jo eldre jeg er desto mer tenker jeg på det. Det kan være mye følelser rundt maten, skyld og skam hvis man vet at man spiser feil.
Omvendt kan man bli glad og fornøyd etter en god måltid, ikke minst om man vet at maten man spiser er sund. Man føler seg fornøyd og harmonisk. Når vi snakker om hvordan vi opplever mat er det lett å føle at psyke-soma er et.
Det føler vi også når vi har lavt blodsukker. Da er det lett å bli irritert, noe som de rundt oss også kan føle på. Her kan jeg innrømme at det treffer meg veldig godt. Før jeg kuttet ut sukker og raske karbohydrater, var jeg veldig plaget av det  her. Jeg kunne få migrene når blodsukkeret ble for lavt, og fikk harmonien igjen når jeg hadde spist mat. Jeg hadde mandel i vesken slik at jeg kunne komme unna de verste blodsukkerfallen. Godterier gjorde bare vondt verre.

De her erfaringene har gjort at jeg tenker mer og mer over maten som en mulighet til indre balanse og harmoni. Hvis jeg har en bedre dag kan det være avslappende å lage mat. Man arbeider med hendene, ser på hva man gjør, og andre tanker kommer lengre bak. Man gjør en ting om gangen i tur og orden, så lenge man ikke stresser med å bli klar så raskt som mulig. Multitasking er heller ikke det optimale. Jeg kan tenke meg alle foreldre vet hva jeg mener. Når man lager maten kommer det dufter som vekker sulten og man ser frem til å spise. Man vet hva man har i maten hvis man lager fra grunnen, og bare det kan gi glede.

På den måten mener jeg at vi får kontakt med livsgleden både når man lager maten og etterpå når man spiser. Hvis maten er god blir alle rundt bordet stille, sier ikke mye, mens man nyter maten. Det må være den optimale situasjonen for kroppen for å fordøye maten og å dra nytte av næringen som finns i maten.
Hva skjer forresten i kroppen hvis man ikke liker det man spiser? Noen som vet?

 

Den godeste maten er når man kan gå ut og plukke den og spise den fersk. Det er livskvalitet! Og det kan ikke være helt feil næringsmessig. Mye av frukt og grønnsaker som vi spiser her i nord har blitt plukket før de var modne, blitt transportert langt, og har bli modne etterpå. Hvis man setter for eksempel kjøpetomater i kjøleskapet før man reiser bort er de fremdeles røde når vi kommer hjem, selv om man har vært borte en uke eller mer. Hva gjør vår håndtering av maten med vår likskraft og livsglede? Tenk å spise en nyplukket tomat som har vokst opp ved solveggen. Den både lukter og smaker annerledes!

 

 

Det må få konsekvenser på matkvaliteten for oss som bor oppe i høye nord. Vere må det bli om vi spiser halvfabrikat, og mat som har fått farge og smaktilsetting, slik at det være lettere å selge.

 



 

Skal vi ha en god helse må vi ha et fokus på kvaliteten på maten, og om hva vi blir sykere av.

 

Jeg tror ikke at alle sykdommer handler om maten, men at vi alle kan ha nytte av å spise mat som styrker allmenntilstanden, i stedet for mat som svekker det udelte mennesket.

 





 

Lengre frem kommer jeg å kjøpe boken "Ett sötare blod" av vitenskapsjournalisten Ann Fernholm. Det er mye som tyder på at de kostråd som vi tidligere har fått ikke er bra for mange av oss.

 

Det er en god grunn til at www.kostdoktorn.se er Sveriges største helseblogg.

 



Hvordan er det å være deg?

Det er godt å stoppe opp og å bare være.

Da har man tid til å føle på pusten.

Puster jeg med magen?

Eller puster jeg høyt oppe i brystkassen?

Hvordan føles det å puste i min kropp?

Hva skjer mens jeg bare føler på hvordan jeg puster?

Begynner jeg å puster roligere og dypere eller er det samme hele tiden?

Hvordan er det å bo i min kropp?

Er det lett å være oppmerksom på pusten?

Eller vandrer tankene sine egne veger?

Du behøver ikke prestere på noen måte,

det viktige nå er å observere hva som skjer.

Du trenger ikke søke etter deg selv,

fordi du er her akkurat nå,

sammen med deg selv

her og nå.

Hvordan føles det å være sammen med deg selv?

 

 

 

Mestringsstrategier ved kronisk sykdom

Å bli kronisk syk og ufør er ikke en lett situasjon, enten en sliter med psykiske og/eller fysiske plager. Det er en livskrise og det er en forandring i livet på alle plan. (Min personlige erfaring må tilegges.)
Når jeg ble sykemeldt tenkte jeg mye på at det kunne være en fordel å ha et program å følge, der man lærte seg å fokusere på hva som styrker det friske. Det spiller ingen rolle om man sliter psykiskt eller fysiskt, man har likevel nytte av å styrke kroppen på flere plan, både psykiskt eller fysiskt. Samtidlig må man tilpasse livet sitt etter den diagnose og den behandling som trenges.

Jeg har skrevet ner noen punkter:

- Hold håpets lys tent!

- Leve parasympatiskt, alltså gjøre ting som får en å føle ro, og der tankene flyter som et løv på vannet. Det meditative tilstanden. Da har vi en bedre gjennomstrømning i kroppen. Kroppen får lettere å reparere seg, og vi føler lettere harmoni. Vi får en friere pust, mag-tarmkanalen arbeider bedre, tanker og følelser er i bevegelse, og så videre.

- Fysisk aktivitet og stretching. Å strekke på kroppen aktiverer kroppens elektriske system.

- Kroppskontakt. Hvis man har en kroppskontakt med sine dyr og de nære og kjære, aktiveres velvære hormoner i kroppen og det er lettere å slappe av og føle glede. (Det forutsetter at det er en berøring som føles god for den enkelte.)

- Aktivitetsavpassning og energiøkonomisering. (Hvis man ikke klarer gradert trening) Noen av oss må tenke på helandehvile, noe som jeg selv har hatt glede av. Ikke alle tåler gradert trening, som er en flott metode for mange. Hva som passer den enkelte kan man snakke med legen sin, eller psykologen. I Sverige skiller man mellom ME og utmattningssyndrom og det er meget viktig av den grunn at de forskjellige gruppene trenger forskjellige behandlinger.

- Mat og drykk. Forskning har begynt å finne ut at raffinert, industriell mat gir oss betennelser i kroppen, ikke minst i tarmene. Lavgradig inflammasjonsprosess gir oss mye av de sykdommer, psykiske og fysiske, som vi sliter med idag, i følge Charlotte Erlanson-Albertsson, professor i Lund, Sverige. Hun er også skeptisk til de smakstilsatser som er vanlig i vår mat. Det finns mat som styrker vår helse, som motvirker betennelser. Mat påvirker også vårt psyke. Det kjenner man ikke minst når en har lavt blodsukker. Huff! Mat aktiverer søppelgener i følge immunolog Sanna Ehdin, som har skrevet mye om hvordan mat påvirker vår helse.

- Biodophilus styrker immuneforsvaret i magen. Vi trenger de gode tarmbakteriene. Det ligger nære til hands å tenke på å ta biodophlus når en går på antibiotika, har inflammasjonstilstand i kroppen og liknende. Men hvor mange har tenkt på å anbefale overleverne fra Utøya å ta biodophilus for å styrke kroppens immunforsvar. Traumer er en stor belastning på kroppen og svekker allmenntilstandet. Når jeg ser tilbaks 24 år i tid, når jeg var med om en sjokkopplevelse. Var vitne til en barnekidnapping. Hun var 10 år og ble brutalt myrdet. Vi fikk vente i 15 år før murderen ble tatt. 5 måneder etter han murdet jenta, myrdet han en voksen kvinne. Vi var mange som var redde, ikke minst jeg. Deretter hadde jeg en periode med diarre. Jeg er nå helt sikker på at jeg burde spist bio-dophilus. Vi må ikke undervurdere de somatiske konsekvensene av psykiske traumer.

- Gode relasjoner. Det her er ikke alltid så lett når en er syk og svekket. Men det er viktig å føle på hvordan våre relasjoner påvirker vår helse. Hva styrker og hva svekker? Vi har også behov av å føle at vi betyr noe for andre, samtidlig som vi har nære og kjære som er viktige for oss. Viktig å også se på hvordan vi selv er i våre relasjoner. Hvordan kan vi bidra? Det her gjør vondt nær man er veldig syk, når en føler en ikke kan bidra med det vi ønsker å gi. Men kanskje man kan bidra med litt likevel?

- Akseptanse og sorgeprosess. Det kan være et stort indre arbeide å akseptere det å ikke være den man ønsker. Når livet begrenses på grunn av sykdom. Man går gjennom en sorgeprosess, og den må man gjennom for å kunne nyorientere seg i den livssituasjon man er inne i. Vi reagerer på livet og det er slik det er. På vegen finner vi forhåpentlig andre deler av livet som gir oss glede. Et viktigt
nøkkelord her er trøst.

- Lytt på kroppen og den indre GPS! Det blir vanskelig når man bare fokuserer på det positive, eller bare på det negative. Hva gir energi og hva svekker? Jeg har hatt stor nytte av å lytte på kroppen, ikke minst når det handler om kosthold. For eksempel oppdaget jeg hvilke kroppsignaler jeg kunne ta det med ro og når det var tid til å bremse. Det har også vært en hjelp til å se over hvilke relasjoner som gir meg kraft og hvilke som svekker. Skulle kunne skrive mye om det her.

- Konstruktive mål. Det er mye bedre å tenke konstruktivt enn "positivt". For å arbeide mot konstruktive mål må man prøve å se det hele bildet og ut ifra det finne gode løsninger. For å løse et problem, må man begynne med å definiere hva som er problemet, for å siden se hvilke løsningsalternativer man har. Deretter velger man hvordan man skal gå videre.

- Positive hobbies og prosjekt. Her kan man bruke fantasien. Det er individuelt hvilke aktiviteter som gir mental hvile, sammen med trivsel og glede. Jeg ser mange gode eksempler på Facebook. Hva er det som inspirerer deg og gjør deg nysgjerrig?

- Sømn og hvile. Sømn er et vanskelig kapitel for oss med ME. Selv tok jeg lenge insomningstabletter for å få en bedre sømnkvalitet og mer ut av dagene. Nå har jeg en medisin mot de nevropatiske smertene og den hjelper meg også med sømnen. Takk og pris! Her finnes det mange veger til Roma, og forhåpentlig er det noe man kan snakke med legen sin om. Det er et eget helvete å ikke kunne sove. Jeg prøvde leeenge uten noe, men kom etter noen år frem til at jeg trengte insomningmedisin. Nevrologen som sendte meg på utredning, mente det var en fordel for meg for å kunne sove. Ble jeg avhengig var det noen jeg kunne ta tak i når jeg er frisk. Men det er min reise. Vi er forskjellige og kan finne vår egen løsning.

- Humor. En god latter eller et godt smil gjør dagen lettere. Morsomme bøker og morsomme filmer får en å glemme at livet har blitt begrenset for en stund.

- Forenkle livet! Prioritere! Hva er viktigst å fokusere på, og hva kan man ta vekk? Hva er viktigst i mitt liv her og nå?

- Symptomlindring! Det finns mye forestillinger om medisiner, ikke minst hos friske. Her må man stå med begge beina på landbakken og se hva som kan lindre. Her er det lett å være innbilningsfrisk, der man tror at man skal tåle hvor mye som helst. Sannheten er at det sliter oss ut!

- Passe seg for å være innbilningsfrisk. Var realist! Først da kan man bygge stein for stein. Ikke ha en kamp mot din egen kropp. Lev, ikke bare overlev!

- Pass deg for å uroe deg for mye!

- Tilstedeværelse her og nå. Mindful moments.

- Innse at du kommer til å snuble! That's life! Vi snubler. Gi deg rom for å hente deg inn. Prøv igjen!

Når vi lytter på kroppen har vi noen varsellamper. Å bare tilate seg "positive" tanker svekkes kontakten med den indre GPS, og det gjør det også når vi overfokuserer på det negative!
En overfokusering på det negative innebærer også en indre kronisk alarmberedskap, med andre ord en kronisk uro. Det sliter en ut.
Derfor blir det viktig å prøve å skille mellom hva som er intuition og hva som er uro.

Det her er allmenne holdpunkter. Vi må også forholde oss til den diagnose vi har og hva som er rett behandling for den enkelte. Tanken med de her punktene er å minne på at vi kan styrke vår helse på mange plan, noe som forhåpentlig leder til et bedre allmenntilstand. Jeg kjenner fremdeles på håpet om et annet liv en dag. Det er viktig å tro at det er mulig. Alt som er bedre enn det var, er helt underbart!

Ting tar tid!



17 mars 2013. Legger til et veldig fint innlegg som handler om Balansegang . Godt skrevet Dagens lille ME-glede!

Vilje og fornuft.

På fredagen i forrige uka var det blå himmel og fint vær. Jeg fikk impulser om å ta en spasertur inn til byen og å gå på shopping. Det var et gavekort jeg fikk i julegave som brente i lomma. Jeg følte på kroppen at det nok ikke var helt lurt. Men tankene maste og maste. Fint vær og deilig vær. Men kroppen sa: dunhar fremdeles hosta etter influensa og du hoster opp gørr. På mandagen hadde jeg vært en tur til byen, og det fikk jeg betale med 2,5 dagers aktiv hvile. Fredag er dagen før helg da min mann er fri. Hvis jeg gjorde for mye på fredagen var jeg nok ikke et så hyggelig selskap på helgen. Det mest fornuftige var å være hjemme og ordne ting hjemme og å lese i boken jeg fikk i julegave. Etter å ha hatt det tankemaset hele dagen ble det stille en gang på ettermiddagen. Romanen var bra. Leste Knut Faldbakkens krimroman "Natthagen". Hvis man tar vekk mord, incest og annet elende, så er hans bøker en god reklame for Hamar. Det er lett  å kjenne seg igjen. Hamar er en flott sommerby og har en strandveg der man kan spasere langs sjøen i flere kilometer.

Jeg tenker på det tankemaset jeg hadde på fredagen. Det er ikke alle impulser man skal følge, og det er viktigere nå enn når jeg var ung og frisk. Men når viljen strider med fornuften er det lett gjort å tråkke feil. På lørdagen fikk jeg skjuts til sentrum og jeg køpte mine nye skor.

Det har fått meg til å tenke over strategier, og at det kan være tid for å tenke disiplin på en ny måte. Tiden vi er inne i nu, med sterk kulde, har jeg ofte mye nevropatiske smerter  og migrene. Hvordan skal jeg møte det?
Nå er det viktig å klæ seg varmt, slik at jeg ikke belaster kroppen med for mye kulde og trekk.
Jeg har mine små prosjekt over tid. Går over hva vi har hjemme og sorterer ut litt som vi ikke trenger. Vi tenker i fremtiden leve enklere og å være litt mere mobile. PÅ vinteren kan det være sunt å være der det er varmt og soligt. For noen år siden var det tid for å kjøpe det man trengte og litt til. Nå er man materielt mettet, står i en vendpunkt, og det som var viktig tidligere er det ikke lengre. Bøker er et fint eksempel. Jeg ble en lesehest så fort jeg lærte meg å lese. Jeg kunne ikke lære meg fort nok, ikke minst når jeg såg på engelske tvprogram og ønsket å få med meg oversettelsen. Om og om igjen leste jeg, men i begynnelsen kom fortsettelsen for raskt. Husker dere? :)
Når jeg kom hjem til slektinger som hadde mange bøker i bokhyllen, da var det det jeg ønsket meg. I vår familje brukte vi bokbussen flitigt, et bibliotek på jul. Min mamma syklet til bokbussen hver eneste uke og lånte bøker til meg og min bror. På skolebiblioteket lånte jeg traver med bøker, som jeg bar til og fra skolen. Når jeg senere ble voksen var jeg med i forskjellige bokklubber. Mengden bøker ble fler gjennom årene. For 13 år siden kom den vendpunkten, der jeg begynte å sortere ut bøker som ikke intresserte meg lengre. Det her jeg fortsatt med siden da, men i høst gjorde jeg av med mange bøker. Tidligere tenkte jeg at jeg trengte en ny bokhylle. Det tenker jeg ikke lengre. Det finns grenser for hvor mye man skal samle på seg. Jo mere ting vi har, jo mere arbeide med husarbeide.
Det viktigste spørsmålet er, hva er viktigst for meg. Hva vil jeg fokusere på?

Det slår meg at jeg i mine småprosjekt tenker mye fremover og jeg tenker i lange linjer. Når jeg fokuserer fremover på den her måten ser man fremover med positive assosiasjoner.

Men det er ikke bare det jeg gjør. Har begynt å lese litt om feng shui for å inspirere hvordan jeg planerer mitt hjem her og nå, og også fokuserer på hvordan det påvirker meg og min mann. Det finns mye man kan gjøre for å fokuserer på noe som styrker, bare man har det noenlunde tryggt. Det er et grunnleggende behov å ha en trygg grunn å stå på. Det er det lettere å slappne av og det underletter kroppens arbeide til et bedre allmenntilstand og kanskje (lever på håpet) til å bli friskere.
Jeg ser på Facebook at det er mange kroniskt syke som har kreative hobbies, for eks male bilder, fotografere, lage smykker, scrapbooking, bake, skrive blogg, dykking, være i naturen, kose med hunder og katter, lese bøker, og så videre. Tenker det her er meget viktig for både syke og deres pårørende. Alle har godt av å være i ro, og det smitter.
Når jeg arbeidet på sykehus som pleiepersonell, hadde jeg ofte veldig rolige pasienter. Akseptanse og et vennligt møte er en stor hjelp.
Det er viktig å finne hobbies som inspirerer til engasjemang. Når jeg er engasjert i noe, da glemmer jeg å tenke på sykdom. Jeg får en mental hvile! Aktiviteter som inspirerer meg, og får meg å glemme det å ikke være frisk, kaller jeg for friskaktiviteter. Når jeg spiser sund mat, kaller jeg det for friskmat.
Men her er et stort men! Hvis man er så inspirert at man glemmer å lytte på kroppen, slik at man kjører over kroppens signaler, da er vi inne på ubevissthet, virkelighetsflykt eller i vært fall glemme realitetene her og nå. Når man er kroniskt syk er det i perioder lett å bli innbilningsfrisk, en "diagnose" som jeg har hatt en sleng av noen ganger. ;)

Det her er en god grunn til å regelmessig se over hvordan man legger fokus på her og nå. Vi må ibland teste grenser, for å se hvordan det ser ut her og nå. Det er samtidigt viktig å vege sammen resultaten på de forskjellige aktivitetene. Her er det mye beregninger som man må ta hensyn til, og det er viktig å være realist. Man er som man er her og nå og hva som er riktig akkurat nå kan variere over tid.

Enkelt liv for en meningsfull hverdag

Tredje advent idag. Det er ikke lenge siden det var nyttår! Hva skjedde?
Jeg har hatt et roligere tempo de siste dagene. Var litt for aktiv på tirsdagen. Gjorde et forsøk for å prøve og se hvor grensen gikk. Ibland må man gjøre det for å vite hvor man er i livet.

Siden jeg knakk jekselen, tok antibiotika og fikk vekk tannen, har jeg til min forbauselse, hatt det bedre på de gode dagene. Fast jeg klager ikke. ;)

Når jeg tenker tilbaks er det en tydelig vendpunkt når jekselen knakk. I et halvår hadde jeg hatt helvetesild, eksem, og mye hodepine og lysskyhet. Det gjorde meg ikke noe at sommeren regnet bort. Når man for eksempel har migrene tåler man ikke lys.
I høst har jeg ikke hatt like mange dager med hodepine, og dermed har jeg hatt en bedre livskvalitet. Fra å ha blitt sosialt isolert av alle smerter, trenger jeg nå bare hvile et par dager etter å ha møtt venner på lunsj i sentrum.
De her seneste dagene har jeg levd langsomt, og det er behagligt. Jeg leser Simple Living blogger, og inspireres av hvordan fler og fler tar seg tid til å tenke over hva som er viktig i livet. Man tar seg tid til å tenke over hva som er det viktigste i livet, og hva man ønsker å sortere ut. Veldig mange begynner å rense ut blant sine ting og slutter å shoppe uten å tenke over hva som egentlig trengs. Man går over alle deler i sitt liv mens man samtidlig ser over hva man egentlig har. Det blir en indre prosess samtidlig med den yttre.

Flere spørsmål blir i den her prosessen viktige:
Hva trenger jeg?
Hva gjør meg glad?
Hva inspirerer meg?
Hva gir meg kraft?
Hva får meg å føle harmoni?
Hva gir meg ro?

Det blir med andre ord en bevissthets reise for å få et grunnlag til å gjøre gode og konstruktive valg, for å gå videre i livet. Det innebærer også å velge bort ting som man ikke har godt av.
Hva tapper meg for krefter?
Hva får meg i ubalanse?
Hva gjør meg nedstemt?

Hva er en passe nivå for mine aktiviteter?
Hva er en passe mengd at ting, hobbies, engasjemang, arbeide etc?

Existentielt:
Hva er viktigt i livet?
Hva gir mitt liv en mening?

Det ser ut som om mange har fått en metthetsfølelse av ting, aktiviteter, inntrykk med mere.

Det her er spørsmål som ikke minst er viktig for oss som er syke i langt tid. Hvordan skjermer vi oss for altfor mye stimulanse? Hvordan kan vi forenkle våre liv til en behaglig mivå?
Jeg har lest blogger der man foreslår ta vekk 10 ting i uken, eller 1 ting om dagen. Noen gjør av med flere ting enn hva som kommer inn i hjemmet.

Det er vanlig folk forteller om at de følelsemessig slipper taket i samme fart de gjør seg av med ting. Den indre og ytre reisen henger sammen.

Det er spennende å se hva som skjer med folk når hopper av aktivitetskarusellen, med shopping, arbeide og alt det som ofte går på autopilot.
Det blir en indre reise som påvirker valg i vår fysiske verden.
Hvordan påvirker mine valg min omgivning?
Hvordan påvirker mine valg naturen?

Jeg har lest litt om Feng shui i høst, der man fokuserer på hvordan den ytre miljø påvirker hvordan vi mår på innsiden. Hva er det for eksempel vi føler når ni ser bildene på veggen? Blir jeg glad eller gjør det meg nedstemt?

Kinesene snakker om yin og yang, og hvor viktig det er å ha en balanse for å holde oss friske. Man kan si mange som er utbrent har hatt for mye yang i aktiviteter og tankevirksomhet.
Vi lever i en aktivitetskultur, der mange føler stor stress. Vi har glemt verdien av en hviledag der tankene får fløde mer fritt. Når tankene får fløde i sin egen takt, da får vi kontakt med oss selv og hvordan vi har det.
Skal vi påvirke våre liv og vår helse i en positiv retning da er det her vi må begynne!

Man kan ha en betennelse i kroppen, selv om det ikke vises i blodprøvene.

Vi har idag mye spennende forskning på stress, stressmestring og hvordan våre tanker og følelser påvirker vårt velbefinnende og helse. Det var en tid da jeg selv tenkte at lang tids stress var grunnen til at jeg var ufør, og hvis jeg bare slappet av, mediterte, pustet riktig skulle jeg bli frisk en dag. Jeg har søkt forskjellige behandlinger som skulle hjelpe meg med å løse opp blokkeringer og muskelspenninger. Jeg ble mer avslappet av behandlingene, men samtidlig fikk jeg mere og sterkere symptomer den tid jeg gikk i behandling.
Jeg har hatt mye inspirasjon fra immunologen Sanna Ehdin og hennes bøker om holistisk helse. Jeg tørr ikke å stå opp for alle de alternative metoder som hun skriver om, men når hun skriver om hvordan man kan påvirke friskprosessene i kroppen på mange plan da er jeg med. Det finnes mange grunner til å påvirke allmenntilstandet i kroppen enten en er frisk eller syk. Den tid man er opptatt med å støtte opp friskprosessene i kropp og sjel, da avleder man oppmerksomheten og får en stunds hvile fra det å være syk og at livet begrenser en. Jeg tenker at når man har realistiske forventninger og ikke forventer "mirakler" da behøver en ikke å bli skuffet når man ikke blir frisk.
Man kan være både realist og å arbeide mot positive, og ikke minst konstruktive mål. Det her er en måte å se på sin helse som godt kan kombineres med vårt helsevesen. Jeg har stor tro på at vi kan ha mye å tjene på at leger får mere utdannelse på kost og næring, og hvordan kjemiske stoffer påvirker vår helse.

Jeg har prøvd mye på stressmestring, pusteteknikker, mindfullness og meditasjoner, og når det som best har hjulpet meg til en bedre livskvalitet, har jeg begynt å fokusere på fysisk helse. De seneste året har jeg slitt ekstra mye med allmenntilstandet. Det har sett ut til at immunforsvaret har vært svekket. Jeg fikk for eksempel helvetesild i april, og i sommer har jeg hatt mye smerter i hode, nakke og rygg, og vært følsom for lys. I sluttet av august knakk jeg en jeksel ned til pulpa. Prognosen for den jekselen var dårlig og det viste seg at det ikke gikk å redde den. Men før den diagnosen måtte tanne renses og få en provisorisk fyllning. To dager etter det første tannlegebesøket fikk jeg smerter fra helvete og det var en betennelse som fikk behandles med antibiotika.

Den uken jeg tok på antibiotika ble på en måte en vendpunkt. Jeg fikk litt mere energi, og hode, nakke og ryggsmertene forsvant! I over en måned var det rolig på den fronten, selv om jeg hadde dager når jeg måtte hvile mye for å lade batteriene. Når smertene kom tilbaks etter 5-6 uker, da var jeg sikker på at jeg har en infeksjon i kroppen. Det var bare noen dager til vi skulle reise til Tyrkia, min fastlege hadde høstferie, men på VOLVAT hadde de en time på kort varsel. Det ble en helsekontroll, med blodprøver, ekg, puls, blodtrykk og annet. Det var inga markører som viste på infeksjon. Nå kan man ha en infeksjon som ikke viser seg på de vanlige prøvene. Det fikk meg å undres. Kanskje jeg også skulle ta en borreliatest, som sendes til Tyskland?

Jeg ser det som min livsglede og livskraft at jeg søker meg svar på mange plasser, for å bli frisk. Jeg skjønner godt alle de som protesterer mot helsevesenet og vander seg mot andre kreative "løsninger". Det å være syk er et frihetsberøvende! Det er også en fattigdomsspiral, selv om vi lever i et fantastiskt flott land. Er det noen som tror at det lønner seg å være syk og uføretrygdet, burde gå noen runder med seg selv. Hvis du er frisk og arbeider, vet du hva som kan skje deg økonomiskt hvis du blir ufør? Alle kan vi bli syke og da er det ikke nok med en sterk vilje! Tro meg, jeg vet! Men det er et annet innlegg.
Igår kveld var jeg hos en tannlege som skal hjelpe meg med en ny tann. Han tok en røntgenbilde og og sa at jeg hadde en kronisk betennelse under jekselen og det har jeg gått med lenge! Det hadde begynt å bli en cyste der betennelsen var, den nedbrytende prosessen hadde gått så langt at jekselen hadde blitt sprø, og derfror knakk den.
Det er ikke rart jeg har hatt et dårlig allmenntilstand i kroppen! Det er mye blodkar i det området og når bakteriene kommer i blodbanen kan mye skje. Det her er ikke noe å leke med, og det gjør det ikke lettere når inga markører avslører at her er en betennelse!!!
Jeg har god kontakt med kroppen og har mye hjelp av min intuisjon. Det er en meget viktig funksjon som vegleder hvordan man skal ta vare på seg når en ikke er frisk. Jeg har følt at kroppen har slitt veldig når jeg har hatt de dårlige dagene.
Nå tenker jeg ikke at det her er hele grunnen til at jeg er ufør, men det er en viktig nøkkel for å få et bedre allmenntilstand. Det er viktig for å gi kroppen god nok miljø for å stimulere selvhelbredelse.

Det bekymrer meg veldig når jeg tenker at man har gjort en sekkediagnose av symptomet utmattelse, og at cbt/get "i følge forskning" er behandlingen, og at man ikke skal legge så mye oppmerksomhet på hvorfor man er syk. Huff! Grusom å tenke på hvordan det kan gå med folk som ikke ska trenes opp, men som må energiøkonomisere for å ta vare på seg. Det er så viktig å ta seg tid til å lytte på pasientene, og å se hvem man har fremfor seg.

Jeg håper nå få litt mere energi, mindre symptomer i vinter med hjelp av at betennelsen forsvinner fra der jekselen satt, og den gode dosen med D vitaminer som jeg har tatt det seneste året. Hver eneste skritt fremover føles som mirakel!

"Quick fix" kan lett lede til sykere pasienter.

Det er ikke sjelden at personer med psykiske lidelser føler seg presset til å begynne å arbeide langt før de føler seg klare for det. Hvordan blir hvis noen skal bearbeide traumer og å tørre å åpne opp i en samtaleterapi, etter å ha flere traumatiske relasjoner i sin historie. Når de vonde følelsene og angsten trenger seg på, kan det ta all energi og oppmerksomhet. Det rammer både kropp og sjel. Det er jo i kroppen som følelsene bor. Kanskje har hjemmesituasjonen vært så vond at den traumatiserte har vært i et kroniskt alarmberedskap i flere år. Det er ikke sjelden jeg har hørt voksne personen fortelle om sin oppvekst, der de har vært redd mellom de ganger som far eller noen annen forgrep seg på dem. Den indre forsvarsberedskapen var på topp da de lurte på, når kommer han neste gang? Hvis det var flere vonde relasjoner, kanskje barnet fått lære seg at her må man være forsiktig. Kan man stole på noen? Dertil kom skyld og skamfølelser, og spørsmålet om jeg fortjener det her. Hva er jeg verdt? Den indre stressen er stor. Fight-flight reaksjonene er mange.
Jo lengre tid som det går før hjelpen kommer, jo vanskeligere blir det å behandle. Når den indre stressen fortsetter i mange år blir kropp og sjel sliten og kan lede til mange sykdommer, og også utmattelse. Hvordan det kan lede til utmattelse, kunne vi lese i dr Christina Doctares bok "Hjernestress - kan det ramme meg?. Det er en meget lettlest og informativ bok som tydelig forklarer hvordan kronisk stress og og rovdrift av kroppen i mange år kan lede til et alvorlig tilstand i kroppen. Den her boken ble mye diskutert i både Sveriges radio og tv når den kom ut i 2000. I Norge var det stille. Jeg brukte den ofte den her boken på arbeidet. Det var var mange mange av mine klienter som kjente seg igjen. Det var gledende å høre at leger var interessert i å lære seg om det som Doctare skriver om i boken. En psykolog sa at det som står i boken gir en logisk forklaring på hva man ser i kontakt med pasientene.
Livet kan være tøfft. Når traumatiserte barn blir voksne, har de med sine reaksjonsmønstre som begynte med en overlevelseskamp når de var små. Hvis de ikke har fått hjelp da overlever de så godt de kan. De grenser som ble nedtrampet når de var barn, er ikke reparert. Det innebærer at det kan bli slitsomme relasjoner når de er voksne. Det finns mange grunner å bli skeptisk til andre mennesker.

En dag presser seg det indre livet frem, med vonde følelser, tanker og angst. Det går ikke lengre å holde igjen, og nå tar det all kraft. Den psykiske forsvarsmekanismen isolering, handler om at følelsen trykks ned i kroppen, blir frusne, og en dag klarer kroppen ikke å holde igjen lengre. Kanskje har livet blitt roligere, og da tiner det frusne opp. Når følelsene trenger seg frem, ofte sammen med angst, da er det i ubearbeidet form. Det kommer alltså opp i den form som det ble trykket ned. Det tryktes ned da følelsene ble altfor vonde å holde det ut.

Hvis vi nå tenker oss at den her personen begynner i psykologsamtaler, kommer det fler faktorer inn i bildet. I psykodynamisk terapi møter pasienten sine tidligere vonde erfaringer av relasjoner inn i terapirommet. Man overfører tidliger erfaringer i terapeuten. Er man skeptisk og har dårligere erfaringer med seg i livet, da er det lett å bli redd for at psykologen skal synes det samme om han/henne som tidligere viktige personer tenkte. Det er en forsvarsberedskap, der man er beredt på å ikke bli tatt på alvor, å bli dømt og å bli oppfattet som å ikke være noe verdt. Det er et viktig arbeide man gjør i terapien, der man arbeider med sine indre hinder som handlingslammer.

Når man vet det her er det ikke vanskelig å skjønne at det motvirker behandling når man fra NAV sin side presser på med forskjellige tiltak. Da møter personen en forhøyd stressnivå både i forhold til NAV og i forhold til terapien, som om det ikke var nok med det indre helvetet som allerede var på plass. Det øker muskelpanseret, i stedet for å lette opp som er viktig for å møte sine indre sår.

Nå snakkes det mye om kognitiv terapi, exponering og å forandre tanker. Det finns tanker om at det er viktig å være aktiv, og derfor settes det igang med tiltak. Det innebær mobilsere seg, og oppmerksomheten vendes bort fra behandling og å møte de indre sårene. Hvis nå pasienten allerede er utmattet, tar det krefter som kunne  ha brukts til å styrke helsa. Da har vi igang en negativ spiral som går nedover. Samfunnet bruker penger til behandling og tiltak, men pasienten risikerer å bli dårligere. Kunne det ikke være bedre å bruke NAV sine resurser mere konstruktivt? Barn, ungdomer og unge voksne sliter. Hadde det ikke vært bedre å satse på dem, slik at det ikke går for langt? Det er mye lettere å behandle personer som ikke har slitt altfor lenge.

Da kunne godt voksne få en bedre mulighet og ta vare på sin helse i sin egen takt! Stress medfor motsatt resultat enn hva samfunnet ønsker. Når den indre alarmberedskapen og fight-flight reaksjonene har vært aktive lenge, da er det akseptans og å leve parasympatiskt som er viktigt.
Hvis det parasympatiske nervesystemet skal bli mere aktivt, er tid og rom for fred og ro den beste medisinen. En god terapeutisk allianse der pasienten kan få ro til å åpne opp er viktigt. Man må også tenke på at har pasienten mange vonde relasjoner bak seg, da trengs det tid til få tillit til behandleren. Det er ikke noen som kommer med en gang og det er ikke bare å snu tankene. Det her er en prosess som tar tid!

Det er ikke noen selvfølge at pasienten får tillit med behandlere direkt. Man må som behandler vise at man fortjener det fortroendet, og det er lett å tråkke feil ikke minst i begynnelsen. Hvis man sier noe som trigger pasientens fight-flight reaksjoner skal det ikke mye til at pasienten trekker seg tilbake. Men håller relasjonen over tid da kan terapiprosessen bli meget spennende!

Hvordan er helseopplysningene i Norge, og hvordan er det med kvalitetssikringen på de kroniske lidelsene?

Det er ikke sjelden som man diskuterer statistikk på langtidssykemeldinger og uføretrygd i de sosiale mediene. Man synes at det er kostnader som man ønsker å få ned, samtidlig som man bruker ordene at alle skal få være med i felleskapet, og alle som kan skal bidra. I de samme diskusjonene lyser folkehelse og kvalitet på helsevesenet som en reproduksjon av arbeidskraft.
Så lenge som man ikke ser på de her sammenhengene, kommer man ikke å løse problemene. Man får flere uføretrygdede eller fler som er utenfor systemet, der privat personer må tråkke til med penger og pleie av sine familiemedlemmer og eller slektinger. Vi behøver bare å fulge med på hva som skjer i Sverige, i deres "alle skal være med i fellesskapet og å bidra" politikk. Hvor mange i Norge tenker idag over at sykdom kan være begynnelsen på en fattigdomsspiral?
Hvis man velger å fokusere på "symptomet" langttidssykemelding og uføretrygd, kommer man å få mere av det som man ikke vil ha. For å forbedre folkehelsa, må man gi tid til å studere hva som gjør folk syke. Hva skal til for å løse det her, og hvordan kan vi forbedre det offentlige helsevesenet?

Vi sitter ikke på alle svarene. Det er ikke alt som vi kan behandle, men hvordan kan vi gå videre? Da blir det for meg interessant å tenke over hvordan man gjør for å reprodusere abeidskraft i de kulturer der man ikke har et like godt offentlig trygghetsnett som her i Norge.

Når jeg er i Tyrkia og jeg treffer mine tyrkiske venner, får jeg gang på gang høre at deres leger har skrivet ut recept på medisiner, samtidligt som de har fått beskjed om hvilke vitaminer og mineraler de skal ta, når de er syke. Så sent som i forrige uken snakket jeg med en pensjonert lærer, som sa at det var en selvfølge at legen informerer om den næring som trengs ved forskjellige sykdommer. De tyrkiske myndighetene har informert om at man skal skylle av frukt og grønnt veldig nøye, på grunn av besprutningsmidler. De har grenseverdier på hvor mye kjemiske midler som får lov til å brukes, men at de ikke har en sjanse til å kontrollere alle småprodusenter. Derfor går de ut med den her folkeopplysningen i Tyrkisk TV.
De norske myndighetene har siden http://www.erdetfarlig.no/. Jeg lurer på hvor mange nordmenn som er bevisst på den siden. De norske myndighetene og vitenskapsmennene  informerer om at vi har mye kjemiske stoffer overalt idag. De bekymrer seg for coctail effekten. Vi vet for lite om hva som skjer i våre med psyke og soma som konsekvens av det her. Jeg mener det ikke er nok med den her hjemme siden. Det her må det informeres om regelmessig slik at det fastner i folkets bevissthet.
For oss som har studert sosiologi, har blitt opplært til å se at det finns klassforskjeller når vi kommer til kunnskaper og bevissthet om hvordan vi påvirker vår helse. Samtidlig har vitenskapsmenn og helsemyndigheter gjort mange mistak ved helseopplysning. Det innebærer at folk med høyskole respektive universitetsutdannede har måttet forholde seg til  feil helseråd.

Et meget godt eksempel på det er den svenske legen Annika Dahlqvist som ble frisk og slank etter at hun begynte å spise mye mindre karbohydrater, og betydelig mere naturlige fetter. Hun hadde tidligere vært plaget av irritert tarm, ledd og muskelsmerter i tilegg til utmattningsdepresjon. Når hun tidligere hadde fulgt med på myndighetenes kostråd hadde hun bare blitt sykere og sykere. Den svenske legen Andreas Eenfeldt er i Sverige en populær lege som blogger om kost og helse. Han har også gitt ut boken "Matrevolusjonen". Både han og den norske legen Sofie Hexeberg har skrevet om de betydelig helseforbedringer deres pasienter har hatt etter kostomleggning. Jeg har ved flere anledning lest at svenskene ikke lengre blir tyngre og tyngre, men istedet har begynnt å gå ned i vekt. Skulle være interessant å se den her statistikken. Svenskene velger nå oftere å spise smør og å drikke helmelk. Det har resultert i at margarinindustrien har begynnt med tv reklame for å selge sitt margarin. Den reklamen kan man også  se på norsk tv.
Annika har fortalt om at mange helsebevisste, ikke minst kvinner, har tatt sitt ansvar for sin helse, og fulgt myndighetenes kostråd, og dermed blitt syke.

Mine tyrkiske venner i Tyrkia, viser gang på gang, hvor mye de vet om hvordan forskjellig mat, urter og annet påvirker helsaen. Nå snakker jeg ikke om alternativt interesserte tyrkere, men vanlige tyrker med forskjellige typer arbeide. Det blir en stor kontrast mot hvordan det er i Skandinavien. I boken "Matrevolusjonen" forteller dr. Andreas Eenfeldt om at man på legeutdannelsen i Sverige kun har en 2 ukers kurs i mat og ernæring! Kanskje tid for å se over legeutdannelsen slik at den kan fulge med i utviklingen? Hvor mange leger, psykologer og sykepleiere har kunnskaper om den forskning i utlandet som viser på inflammasjons fremmende mat, og mat som motvirker innflammasjoner?
Det er lett å si at folk skal ta ansvar for sin helse når ikke fagfolk har tid til å oppdatere seg?
Det symptomebildet blir diffus for helsepersonell, da plasseres pasienten ofte i funksjonelle lidelser boksen. Det betyr at man mener pasienten har en psykisk lidelse, og som derfor skal anbefales gradert trening og kognitiv terapi. Det mener man er en helhetlig syn på mennesket. Psykisk stress gir fysiske symptomer. Hvis man ønsker å arbeide med stressforskning er det veldig bra. Det trengs, og det er mange som har nytte av slike behandlingsformer.

Samtidlig undrer jeg over om de samme forskerne har hørt tales om de somatopsykiske effektene av for eksempel hvordan maten påvirker kroppen. Det kommer mer og mer forskning om hvordan mat påvirker helsaen. Det finns for eksempel fler og fler studier som viser hvordan D-vitamin påvirker vår helse, og slår av og på gener. Mangel på D-vitaminer kan gi mange forskjellige sykdommer, ikke bare osteoporose. Det kan også lede til depresjoner, diabetes, hjerte-kar sykdommer, autoimmune sykdommer, hormonelle sykdommer, innflammatoriske sykdommer og forskjellige krefttyper. Det burde være en billig, men samtidligt en effektiv løsning å ta en blodprøve på syke mennesker for å se om de har mangel D-vitamin. Alt som styrker allmenntilstanden hos individen, styrker folkehelsaen på sikt. Hvis man ikke samtidlig tenker over de psyko somatiske reaksjonen i tilegg til de somato-psykiske, da mener jeg man ikke har en helhetssyn verdt navnet.

For ca 15 år siden arbeidet jeg periodevis sammen med en pensjonert psykiater. Hun hadde i yngre år også arbeidet som distriktslege. Hun fortalte engasjert om en studiereise hun hadde gjort sammen med andre leger til Kina. Der fikk hun lære seg at kinesene har sykehus med spesialisering på tradisjonell kinesisk medisin parallellt med den medisinske sykehus likt de sykehus vi har i vest. De hadde ikke de offentlige trygghetssystem som vi har, men det var samtidlig viktig å ha folk i arbeide.

Det var grunnen til at man kombinerte det beste fra 2 helt ulike tradisjoner, som kunde komplettere hverandre.
Nå mener jeg ikke at vi skal ha kinesisk medisin her. Det som er interessant er tanken om helsevesen som reproduksjon av arbeidskraft, på en praktisk nivå!

En annen dame jeg snakket med for en del år siden er en kinesisk dame som hadde butikk i nærheten av der jeg bodde. Jeg gikk ofte inn og snakket med henne, om den kinesiske måten å tenke på. Jeg var veldig fortjust i et rosete som hun solgte. Hun fortalte om studenter som likte samme te veldig godt, og derfor ofte var inne og handlet av henne. Hun sa at man ikke bare skal fokusere på en sak, selv om man likte det veldig godt. Det var viktig å tenke på yin og yang for å en balanse i kropp og sjel. Det svenske ordet "lagom" var et bra eksempel på balansen mellom yin og yang, ettersom det gikk ut på at man ikke skal overdrive i noen retning.

Helsevesenet i det tidligere Sovjetunionen kan også være interessant å lære mere om. Det skjer mye interessant forskning i det store landet i øst, men hvor mye vet vi om dem? En dame som for over 20 år siden bodde i Sibir, fortalte om at myndighetene, når hun bodde der, informerte om at sukker har mange skadelige effekter på kroppen, og de hadde nøye informert hvilke sykdommer som kunne bli resultatet. Det var allerede da mye mer enn overvekt og diabetes. Soppinfeksjoner trivdes for eksempel i en miljø der det var mye sukkerspising.
Idag vet vi i vest mye mere om sukker og inflammasjonsprosesser, svekket immunforsvar også videre. Kan anbefale dr Robert Lustig sin forelesning "The bitter truth" på You Tube. Det er alvorlige ting som han har å fortelle om.
Professor Charlotte Albertson-Erlanson er en dame som skriver bøker og underviser ofte på svensk tv4, om hvordan mat påvirker vår helse. Hun sier at den industrielle moderne raffinerte mat som vi har idag gir oss mange typer av sykdommer som vi har idag. Det leder både til psykiske og fysiske lidelser. Mat er i følge henne signalsubstanser og informasjon til hjernen.

Det betyr, for meg, at her må legene mye mer på banen, enn hva de er idag. Det holder ikke at det så altfor ofte er legemiddelsindustrien som gir utdannelse til legene. Hvem gransker legemiddelsindustrien? Man må ikke glemme at legemiddelsindustrien er vinstdrevne  foretak, og dermed ikke har råd med velgjørenhet. Hvis vi ikke tar tak i et folkehelseproblem, kommer legene få fullt opp med brannslokking, men hva skjer epi-genetiskt?

Når det gamle bondesamfunnet  ble forandret til industrisamfunnet, møtte vi nye utfordringer. Kirken mistet sin makt og vitenskapen ble den nye "kirken". Nå skulle man gå til legen og få utskrevet medisin. Legene hadde vitenskapens auktoritet, og avviste den gamle folkemedisinen som folk hadde hatt bruk for i generasjoner. Det er ikke alle i de eldre generasjonene som skrev ned sine kunnskaper om urter og mat. Først nå er forskningen på banen og forteller om matens effekt på kropp og sjel.

Min farmors farmor var veldig godt innsatt i urtekunnskap. Hun hjalp veldig mange som på 1800- tallet bad om hennes hjelp. Så sent som på 1980-tallet fanns det folk som var i livet, som fått hjelp av henne når de var barn. Min faster fortalte meg om det. Min farmor visste også en del, som hun må ha lært seg av sin farmor. Det er ikke skrevet ned på papir. Min faster fortalte en gang om når hun var barn, at hun og søsknene lekte der hjemme. Foreldrene var ikke hjemme akkurat da min farbror hadde stått ved vedkomfyren, der det stod en stor kjele med klær i kokhett lut. Min farbror hadde tatt tak i den store sleven som var i, tok den av den varme kjelen og fikk det varme lutvannet over seg. Min faster beskrev hvordan hun hadde tatt ut sin bror på gårdplassen, til brønnen, der hun pumpet opp vann for å kjøle ned brannskaden så godt det var mulig. Når deres foreldrer kom hjem, tok moren hånd om brannskaden. Hun hadde gjort et omslag med hjelp av en hinne fra en slaktet gris. Hva det var for hinne skrev jeg aldri ned, og nå er det for sent til å spørre noen.

Jeg tenker at helsemyndighetene har gjort mange mistak i mange år, samtidlig som akutt og intensiv behandling har utviklets på en helt fantastisk måte.

Når jeg i de sosiale mediene gang på gang leser om "Vil du ta ansvar for din helse? og liknende ting samtidlig som man ensidig forteller om stressmestring og liknende ting, tenker jeg at det her blir bare overfladiskt og dumt!

Jeg er psykolog og har også utdannelse i vegeto-terapi. Stress forskning og kroppslige funksjoner om stress systemet og fred og ro systemet, er noe jeg selv har informert om i noen år før jeg hørte om Ligtning prosess. Det er interessant, men man må huske på at det er bare en av mange faktorer, som påvirker det fininnstilte kaos system som kroppen, og ikke minst, mennesket er.

Det er kjempeflott når folk får hjelp av stressmestringsteknikker. MEN det blir store etiske og veldig uvitenskapeligt når man underkjenner en somatisk diagnose, kupper den til psyko-somatikken, og utvanner diagnosen med å mest fokusere på "symptomet" utmattelse. Hvordan er det da med den vitenskaplige metoden? Hvordan er det med avgrensningen til å ha så få variabler som mulig? Hva er den for differentialdiagnostikk? Man gjør ME til en sekkediagnose, og arbeider med teorien stress, kognitiv terapi, gradert trening og LP. Er det noe jeg lærte av de psykologer, spesialister i kognitiv atferdsterapi, som jeg har samarbeidet med, så er det at diagnose og symptomebild er veldig viktig for å bestemme hvilken behandling som pasienten skulle få. De er mer nøye med diagnosen enn hva vi som har utdannelse i psykodynamisk teori og metode er. Er det noe de definigt ikke skulle gjøre så er det å føre sammen "epler og pærer, katter og kaniner"!!!

I mitt arbeide som psykolog har jeg aldri i behandlingssituasjonen hatt noen som helst problemer med å få pasientene/klientene til å se at psyke og soma hører sammen, og heller ikke deres fastleger! Tvertimot så ble de veldig interessert i hva jeg hadde å lære ut. Hvis psykosomatikken har problemer med å kommunisere med de ME syke som blir dårligere av gradert trening, så er det psykosomatikken sitt eget problem!
Vi andre holder oss til det fremragende arbeide som Sidsel Kreyberg har lagt ned for å kartlegge ME diagnosen i flere år! Hun gjør forskjell på ME og CFS. CFS tilsvarer den svenske diagnosen Utmattningssyndrom, som er en konsekvens av psykisk stress. Jeg har aldri lest noen artikkel i de sosiale mediene der psyko-somatikken rydder opp i deres egen ME sekk. Det må gjøres for å øke kvalitetssikringen og deres egen troverdighet.

Etter at Live Landmark gav meg et svar i Hamar Arbeiderblad (HA) på fredagen så regner jeg med at både Live og leger og psykologer i den psyko-somatiske skolen har begynnt å følge med. Til dere ønsker jeg velkommen i den mangdimensjonelle verden som livet selv faktiskt er! :)

Den som leser min blogg ser nok veldig raskt at jeg ikke banger for å si at jeg har en psyke og jeg har en kropp, og at begge lever sammen i et fantastiskt samspill, som naturen har skapt oss. Man kan være et helt menneske selv om man er syk! Selv om jeg ikke er frisk, så elsker jeg livet. Jeg er takksam for alt det gode jeg har, og at jeg bor i et flott land. Jeg lever og så lenge det finns liv så finns det alltid håp. Vår store oppgave i livet er forsoning og akseptans av den vi selv er. Da er vi en positiv stimulans for andre også. Det er IKKE vår oppgave å være feilfrie!

Tenke positivt, ikke alltid så positivt?

Det har blitt modernt å mene at positive tanker gjør oss friskere, men det er ikke all forskning som viser det. I stedet kan det bli et umenneskelig krav å leve opp til. Jeg har hørt mange syke fortelle om hvor mye stress det leder til når de får høre fra omgivelsen at de skal tenke positivt slik at de blir friskere. Jeg leste en interessant artikkel på Facebook om akkurat forskning og tenke positivt.

"Try to stay positive . . . it’s become a common call to those who are ill as the belief has grown that having a positive attitude will not only help you get through illness, but make you better quicker.

But is it true? In fact, there’s no evidence that teaching yourself to have a positive attitude makes you physically healthier. A recent study of cancer patients in Finland and Sweden found no association between survival rates and whether people were positive or negative in their outlook.

The study, in the American Journal Of Epidemiology, looked at 4,600 people with cancer over 30 years, and found that whether they were extrovert or neurotic, their attitude to life had no relationship with how long they survived their illness.

It’s not an isolated finding. An analysis of research by Dr James Coyne, professor of psychology at the University of Pennsylvania School of Medicine, found that there were no good quality studies showing that ‘positive psychology’ had any effect on physical health.

In one of his own large studies, he found that the sense of emotional wellbeing of cancer patients had no effect on how long they lived.

Yet self-help gurus such as Louise Hay, whose book You Can Heal Your Life has sold 35 million copies worldwide over the past 20 years, says that ‘science is now confirming that we can’t allow ourselves to indulge in negative thinking. It’s making us sick and it’s killing us’.

British researchers and health staff are becoming concerned that American lifestyle gurus who urge us to ‘be positive and live longer’ may be doing more harm than good.

Claire Murrell, head of nursing at the Barts and the London Hospital Cancer Unit, is concerned that too many people are being urged to ‘be positive’ after a cancer diagnosis, when they need to be realistic and realise they will experience emotional lows.

‘I think that some people with cancer do come down with a bump when they realise that, for all their positive attitude, they haven’t been cured,’ she says. ‘I’ve come across people who feel a lot of pressure to be positive, sometimes from family and friends, at a time when they really don’t want to.’

Her words echo those of film star Michael Douglas, who last year spoke of his concern for his wife Catherine Zeta-Jones when she was reported to have mental health problems.

 He said she broke down under the stress of his battle with throat cancer because she tried to put on a brave, positive face all the time. He may have been right.

As one patient recently wrote on an internet forum for cancer patients: ‘Keeping up with the positive thinking is very hard, particularly in front of friends and family. Sometimes I just feel like screaming at the world.

‘For me, remaining positive is sometimes harder than dealing with the chemo side effects and having cancer.’

Things can be even harder if you expect positive thoughts to make you better. In her book Smile Or Die: How Positive Thinking Fooled America And the World, Barbara Ehrenreich quotes a woman who had been following the healing advice of mind-body guru Deepak Chopra.

The woman wrote to Chopra: ‘Even though I follow the treatments, have come a long way in unburdening myself of toxic feelings, have forgiven everyone, changed my lifestyle to include meditation, prayer, proper diet, exercise and supplements, the cancer keeps coming back. Am I missing a lesson here that it keeps reoccurring?’

The problem is research findings are diverse and complex, so the science is ambiguous enough to allow lifestyle gurus scope for claiming it backs their teachings. There are studies indicating that people with a positive attitude cope better with illness — even if they don’t get better quicker.

Indeed, relaxation and emotional support are extremely important in helping people with life-threatening illness get on with life.

And how stressed people are (as opposed to how positive) does seem to predict how some conditions such as heart disease progress — stress affects the body’s immune and hormone systems.

There are also some studies suggesting that people who are born with, or develop early in life, an ability to dwell on what can be done, rather than what can’t, may be healthier.

Research on 1,000 people attending the famous Mayo Clinic in the U.S. over 30 years found that those classified as optimists had a 19 per cent higher chance of still being alive than pessimists.

But this is all different from saying that taking a positive attitude makes you healthier. "

Simon Crompton, Daily Mail

Når jeg i juli 2011 skrev en blogg om kroppens visdom, og hvordan "positive tanker" kan brukes på feil måte, med skadelige konseikvenser, kom innlegget på  lesernes vg . Det kom en rekke med spennende kommentarer, og det var tydelig det er et tema som engasjerer.
Det som vi trenger er egentlig en viktigere ting. Vi trenger å bli hørt ,sett og å bli tatt på alvor! Vi trenger også høre, se og ta oss selv på alvor. Når vi trykker ned våre følelser, da trykker vi også ned oss selv. Det gjelder ennå mere nå vi er syke. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt at de kunne legge fra seg sine vonde følelser når de gikk ut gjennom dørren fra mitt kontor? Det er  en stor kraft i å tale ut hva hjertet er fullt av til någon som lytter, ikke bare med hodet, men også med hjertet!
I vårt samfunn skal alt gå så raskt, og det er lett å ty til enkle raske løsninger. Nå skal vi via tankene programmere om hodet, slik at vi på ny er tilpasset enn i samfunnet.
Men det er ikke alle som passer inn i den modellen. Skal vi få lov å være våre autentiske selv, da må vi ha kontakt med hele følelsesregistret. Fremfor alt trenger vi tid til å finne tilbaks til de blomstrende individer vi egentlig er. Får man den akseptans og ro som muliggjør en god blomstringsprosess som er vi, uten noen som helst "programmering" Vi skal også ha akseptans for at alle ikke kommer dit, og vi vet heller ikke alt. Derfor er det viktig å følge med i forskningen, også på den somato-psykiske.
Det finns mye ønsketenking både bland privatpersoner og helsepersonell, men den ønsketenkingen kan faktisk innebære en avvisning for den som trenger hjelp.