Forgiftet innenfra

Det kommer mye interessante tanker fra forskning på tarmflora og sykdommer. Det er interessant å se på helse og sykdommer fra mange perspektiv.
Det snakkes mye om stress og psyko-somatikk. Jeg ønsker å få frem et annet perspektiv, og det er somato-psykisk. Maten vi spiser påvirker ikke bare kroppen, men også psyken, hvordan skulle det kunne være noe annet når psyke og kropp er et?
Jeg leste et innlegg i forskning.no . Et utklipp fra innlegget:

"Ideen om autointoksikasjon – altså en forgiftning fra innholdet i tarmen – er slett ikke ny. Den er faktisk så gammel at den har vandret langt ute i vanryets utmarker i nesten hundre år.

Men nå står den altså nok en gang ved døra, ledsaget av tre norske tarmforskere.

I de siste åra har det nemlig dukket opp stadig flere forskningsresultater som antyder at tarmfloraen kan ha mye å si for helsa vår.

Våre millioner av tarmbakterier mistenkes ikke bare for å spille sentrale roller i tarmplager som tarmkreft, irritabel tarm (IBS) og inflammatorisk tarmsykdom (Crohns sykdom og ulcerøs colitt). Forskere mener vi også kan finne årsaker til lidelser som fedme og autisme blant beboerne i tarmen.

Kanskje har de også en finger med i spillet i fibromyalgi og kronisk tretthetssyndrom, mener Jørgen Valeur, Arnold Berstad og Tore Midtvedt, som nylig skrev om ideen i Tidsskriftet for Den norske legeforening.

Men dette dreier seg ikke nødvendigvis om invasjoner av slemme bakterier som vi må knekke med antibiotika. Det kan snarere være omvendt.

Vårt samliv med bakterier og en rekke andre faktorer kan forstyrre et fint innstilt økosystem av mikroskopiske samarbeidspartnere. Det kan være disse forstyrrelsene som gjør oss syke.

Forgiftet av tarmen

- Dette er vyer, mer enn fakta, sier seniorforsker Arnold Berstad ved Unger-Vetlesens institutt ved Lovisenberg Diakonale Sykehus.

Han forteller at det er kjent at bakteriene i tarmen kan produsere eller stimulere produksjonen av bioaktive stoffer – altså substanser som kan påvirke kroppen. I noen tilfeller kan slike bioaktive stoffer virke som en slags gift.

- Jeg tror lidelsene kan skyldes at disse bakterieproduserte stoffer av en eller annen grunn kommer over i blodet.

Stadig flere resultater kobler ulike lidelser, som fibromyalgi og IBS, til en kronisk, lavgradig betennelsesreaksjon i kroppen. Berstad tror nettopp stoffer fra tarmen vil kunne forårsake en slik betennelse.

Hvorfor de slipper inn i kroppen er et annet spørsmål. Kanskje produserer bakteriene mer giftstoffer? Eller kanskje stoffene lettere trenger igjennom tarmveggene?

- Det har vært mye snakk om såkalt lekkasje fra tarmen i forbindelse med ulike sykdommer, men det er ganske håpløst å få gjort ordentlige målinger av dette.

Undersøkelsene som er gjennomført antyder at grupper av mennesker med disse sykdommene har mer gjennomtrengelige tarmer enn friske, men dagens målemetoder er alt for upresise til å undersøke hvordan dette virker hos hver enkelt pasient.

Så var det kanskje heller ikke detaljinnsikt i tarmfunksjonene som først fikk forskerne til å undre på om fordøyelsen kan henge sammen med mange uforklarte plager.

Magepasienter med ME

For Berstad var utgangspunktet egne erfaringer fra arbeidet med mage- og tarmpasienter.

- Av alle pasientene som er blitt henvist til meg på grunn av matoverfølsomhet har 70 prosent også fibromyalgi og/eller kronisk utmattelsessyndrom (ME), forteller han.

Og Berstad er ikke alene om slike observasjoner.

- Vi har vært på samlinger for folk med ME og bedt de som også har mage- og tarmplager om å rekke opp hånda. Nesten alle hendene kommer i været, forteller Ragna Lind fra Universitetet i Bergen.

Hun har forsket på sammenhengen mellom irritabel tarm (IBS) og psykiske symptomer som angst og depresjon.

- Pasientene gråter

- Dette er en misforstått og forsømt pasientgruppe, mener Berstad.

Kanskje også mistrodd.

- Jeg har pasienter som gråter på kontoret mitt fordi de ikke blir trodd. En voksen mann med innvandrerbakgrunn i fortvilelse fordi han opplever at folk tror han er en unnasluntrer.

- Når pasientene forteller legen at de har andre symptomer i tillegg til mageplagene, blir konklusjonen at det dreier seg om psykiatri."

Det farlige sukkeret

Vitenskapsjournalist Ann Fernholm fortsetter å fokusere på det skadelige sukkeret. Det er viktig å bli mer bevisst hvordan det vi stopper i oss gjør med vår helse. Vi må stå i det her med åpne øyner for å gjøre gode valg i hverdagen.
Jo mer jeg lærer meg om hva sukker gjør med kropp og sjel, jo lettere er det velge en sukkerfri veg.

Det trengs penger til kost forskning. Legemiddelsindustrien skal være vinstdrivende og kommer ikke å satse på  forskning som kan resultere til at de ikke kan selge medisiner.

Det her sier Ann Fernholm på kurera.se:

"En som vill ta upp kampen mot sockret – och en gång för alla utreda vilken inverkan det har när det gäller uppkomsten av olika sjukdomar – är vetenskapsjournalisten och författaren Ann Fernholm.

 

Det är dags att vi börjar ta sockrets skadeverkningar på allvar, menar hon. Och ger samtidigt tips på hur vi på mest effektiva sätt kan minska – eller helt bli av med – vårt sötsug.

Vi svenskar blir mer hälsomedvetna – men skär ner särskilt mycket på sockret, det gör vi inte.

Hela 45 kilo får vi i oss per person och år. Men vad gör socker egentligen med våra kroppar – och varför är det så onyttigt för oss? Ann Fernholm har svar på tal.

– De nya teorier som växer fram handlar om att stora doser av sockerarten fruktos drar igång en farlig fettbildning i levern. Det vita sockret, sackaros, består av fruktos och glukos. Fruktos finns också i frukt, men i lägre doser, berättar hon.

Allt fler får fettlever

Hon fortsätter:

– När vi äter mycket vitt socker är det lätt att vi överkonsumerar fruktos. Det verkar i längden kunna leda till att levern blir förfettad. Enligt vissa rapporter från USA har i dag 1 av 10 ungdomar sannolikt fettlever. Tidigare drabbade fettlever nästan bara alkoholister.

Grogrund till många sjukdomar

Hennes bok “Ett sötare blod” handlar om hur ett högt blodsocker och en hög nivå insulin i blodet sannolikt driver flera av de sjukdomar som är kopplade till bukfetma: hjärt-kärlsjukdom, demens och cancer. Många forskare menar att en hög insulinnivå i blodet är en orsak till varför bukfetma ökar risken att drabbas av vissa cancerformer, till exempel bröstcancer och tarmcancer. En del forskare menar även att Alzheimers sjukdom borde kallas för typ 3-diabetes eftersom hjärnan bland annat har blivit insulinresistent.

– En kost som sänker blodsockret kan utifrån ett rent teoretiskt biokemiskt perspektiv dämpa utvecklingen av dessa sjukdomar, men detta är aldrig undersökt med bra vetenskapliga metoder, säger Ann Fernholm.

Kräver högre kvalitet på kostforskningen

När Ann Fernholm, i sitt jobb som vetenskapsjournalist och författare, gör research har hon ofta granskat kostvetenskapen och hon säger sig ofta bli enormt frustrerad över bristen på bra kostforskning. Därför har hon nu varit med och grundat en fond för kostforskning: Kostfonden. Det är dags att en gång för alla utreda sockrets skadeverkningar, menar hon.

– Målet är en högre kvalitet på kostforskningen och att fler studier genomförs som kan komma patienter till nytta. Det är viktigt att utreda till exempel om en insulinsänkande kost kan hjälpa till att bromsa cancertillväxt.

– Det är dags att vi börjar ta den forskning som visar att sockret sannolikt skadar kroppen på allvar."

Barndommen setter dype spår som kan lede til kronisk sykdom i voksen alder.

Når jeg for omtrent 15 år siden leste boken "Hjernestress - kan det ramme meg" av Christina Doctare, ble det en "naturligvis opplevelse". Selvfølgelig er kronisk stress ikke bra for helsa, men vi snakket ikke nok om det. Jeg begynte å informere mine pasienter og skrev om den her forskning i erklæringer til leger og til NAV. Med en slik kunnskapsbase var det enklere for pasientene å bli sett og forstått.
Kronisk stress rammer hele kroppen, psykisk og fysisk, immunforsvar, hormonbalansen, med mere enda ned til cellenivå. Det er forferdelig slitsomt for voksne, hvordan er det da ikke for barn som ikke er ferdigutviklet i kropp og sjel?
Jeg har hatt mange pasienter som vokst opp med incest, og voldelige foreldre. Derfor har jeg lärt meg at det ikke kun er når overgrepene skjer, de opplever stress og utrygghet. Det er en trygghet de går med hele tiden.

Det er ikke alle barn som får næringsrik mat der hjemme. Hva gjør det med en kropp som vokser?
Det skjer mye forskning på traumaer i oppveksten og hvor mye det setter spår på helsa i voksen alder.

"Toksisk stress

Forskning viser at hele nervesystemet vårt formes og organiseres av erfaringer vi har tidlig i livet, sier psykologen.

– Man kan si at en tøff barndom setter hjernen i overlevelsesmodus. Det innebærer et svakere nevralt apparat til å beskytte deg mot senere belastninger og sykdommer. Og sånn får du igjen dårligere beredskap i forhold til ulike livsstilssykdommer.

I fagmiljøer snakkes det i dag mye om toksisk stress.

Dette er negative erfaringer som «setter seg i kroppen».

– Her er det mye vi foreløpig ikke vet, men det som synes klart, er at hvis man lever i et miljø med psykisk stress over lang tid, får man en forstyrrelse i utskillelse av stresshormoner som kan ha en nedbrytende effekt på de områdene av hjernen som er viktige for reguleringen av følelser og atferd.  

Nylig fant forskere ved Uni Research ut at evnen til å regulere nivået av stresshormonet kortisol er ute av funksjon hos de deprimerte, og at det kan henge sammen med hukommelsesvikt.

Kortisol er et avgjørende hormon for god helse, men det skal også regulere atferden vår.

– Dette er et stort forskningsfelt i dag, men det er et svært komplisert felt å forske i, forteller Nordanger.

Trygghet er en god investering

Nordanger er glad for at den store amerikanske ACE-studien blir bekreftet i andre populasjoner.

– Å få mer kunnskap om barndom er enormt viktig. Det å gi barn gode oppvekstvilkår er den beste investering, både i fremtidig helse og økonomi.

Trygghet er nøkkelordet, mener psykologen.

Hvis du slipper å bruke hjernekapasitet på å beskytte deg selv i barndommen, har du de beste tenkelige betingelsene for god helse i Norge.

– Vi er gode på behandling både av fysisk og psykisk helse her i landet. Men vi har fortsatt mye å gå på når det gjelder å sikre at barn har det trygt i oppveksten sin."

Les mere  her.


Jeg har med interesse fulgt med på diskusjoner med personer som beskriver en lang traumatisk barndom, og hvordan de opplever kognitiv terapi. De sier de fölte seg som en feilvare som skulle rettes til. Jeg vet naturligvis ikke noe om de terapier de har gått i, men det vekker opp fantasier. Det er heller ikke alle som sier de bedriver kognitiv terapi som har tilstrekkelige kunnskaper for å bedrive terapi på andre.

En meget traumatisk oppvekst innebærer en indre kronisk alarmberedskap, og för et barn som ikke er ferdigutviklet setter det dype sår ikke bare i tankesystemet. Tankene er ikke skilt fra kroppen, man må også tenke hva som har skjedd i kroppen, for å navigere videre. Det her må naturligvis inn i terapien, den som er rammet trenger å bli sett for å föle seg tatt på alvor og föle seg verdifull. Noe annet blir som en avvisning og med de opplevelser som den enkelte individen sitter med.
Jeg har mött ungdomer som värt utslitt i videregående. Da er det ikke nok å forandre tanker. Det trengs også fred og ro, slik at den som er rammet får tid til å restituere seg. Dermed er det viktig å se  hvem man har fremfor seg for tilpasse behandlingsplanen for den enkelte.
Da er det näre til å bli avhengig av NAV. Det finnes triste skjebner bak statistikken.

Din hjerne tar varig skade av hasj.

Har hört folk si de får dårlig minne av hasj. Her er en dansk artikkel om forskning på bruk av hasj.

"Man husker dårligere, og intelligenskvotienten falder markant. Man får også sværere ved at planlægge og at lave flere ting på en gang, hvis man ryger meget hash, før man er fyldt 20 år, viser ny undersøgelse. Det skriver videnskab.dk.

 

Mange år efter man har kvittet cannabissen, fungerer hjernen stadig dårligere end normalt, konkluderer det internationale forskerhold, der har fulgt over 1000 personer i 38 år - fra de blev født i 1972-1973 til i dag.

Testpersonerne kommer fra byen Dunedin på New Zealands syd-ø.

Hjerneforskerne fik de newzealandske testpersoner til at løse en intelligenstest, da var 13 år og endnu ikke havde prøvet at ryge hash. Mere end 20 år efter, da de var fyldt 38 år, målte forskerne igen deres intelligenskvotient.

Afhængige teenagere

Nogle af testpersonerne røg så meget hash, mens de var teenagere, at de blev afhængige, før de fyldte 20 år. Andre begyndte først at ryge som voksne. Resten har sjældent eller aldrig inhaleret en joint. Og undersøgelsen konkluderede:

• Intelligenskvotienten (IQ) var i gennemsnit faldet med 6-8 point hos dem, der røg hash flere gange om ugen, før de fyldte tyve år.
• IQ var ikke faldet hos personer, der først var startet med at ryge hash, efter de var fyldt tyve år.
• Testpersoner, der røg mange joints før de fyldte 20 år, havde stadig en lavere IQ som 38-årige, selv om de for længst havde kvittet cannabissen.

Husker dårligt som voksen

Hampen skader også andre vigtige hjernefunktioner, viser den nye undersøgelse: De testpersoner, der havde et hashmisbrug som teenagere, husker dårligere og har sværere ved at multitaske som voksne, fandt forskerne ud af ved at interviewe deres tætte venner og familiemedlemmer.

- Det er forskere, der tidligere har leveret banebrydende resultater, og man kan roligt sige, at de her folk, de tjekker deres ting. Det er første gang en så omfattende undersøgelse viser, at intelligensen tager varig skade, hvis man ryger hash som teenager, siger Anders Gade, der er lektor i neuropsykologi på Københavns Universitet i en kommentar til undersøgelsen."

Fasta og lavkarbomat kan dempe farlig inflammasjon.

Vitenskapsjournalist Ann Fernholm har bloggen Ett sötare blod.

Hon har blant annet skrevet 2 bøker, "Ett sötare blod" og "Det sötaste vi har".
I "Det søtaste vi har" skriver hun om hvordan sukker og søppelmat leder blant annet til forstyrret tarmflora og gir problemer på lever og hjerne. Hun har disputert i molekylær bioteknikk ved Uppsala Universitet, og jeg har sett den svenske legen Andreas Eenfeldt henvise til hennes blogg flere ganger. Jeg har mange bøker her hjemme som jeg ikke har lest, men jeg tror jeg kommer å lese de her begge bøker lengre frem i år.

"Fasta och lågkolhydratkost kan dämpa farlig inflammation

Många av våra stora folksjukdomar, bland annat typ 2-diabetes, hjärt-kärlsjukdom och alzheimer, är kopplade till en tyst inflammation i kroppen. Av någon anledning är immunförsvaret aktiverat och detta driver sannolikt på sjukdomen. Nu visar forskare vid Yale School of Medicine att beta-hydroxybutyrat – ett ämne som frisätt i kroppen under fasta och vid en strikt lågkolhydratkost – verkar kunna lugna den farliga inflammationen. Här är ett pressmeddelande kring upptäckten: Anti-inflammatory mechanism of dieting and fasting revealed.

Fettförbränning – nyttigt tillstånd för kroppen

Normalt använder vår hjärna glukos som energikälla. Men när vi fastar eller äter extremt lite kolhydrater utvinner hjärnan istället energi från så kallade ketonkroppar och beta-hydroxybutyrate. Dessa börjar tillverkas i levern när kroppen slår om till fettförbränning. Vad Yaleforskarna har upptäckt är att beta-hydroxybutyrate verkar hämma effekten av ett molekylärt komplex, inflammasomen, som driver inflammationen i kroppen.

Detta är ännu ett tecken på vad jag har skrivit om tidigare: att det är viktigt att ge kroppen tid att då och då bränna fett. De kostråd som vi har fått – att äta mycket kolhydrater var tredje timme – leder tvärt om till att fettförbränningen hela tiden stängs av."

Les videre på bloggen  her.

Ett sötare blod

Jeg har investert en stund til å lytte på vitenskapsjournalist Ann Fernholm sin meget interessante forelesning om et søtere blod i dag. Det er så mange sykdommer som man i dag knyter til sukkerforbruk, høyt blodsukker, høyt insulin, metabolt syndrom og sykdommer. Det er ikke bare diabetes og hjerte-karsykdommer, men også depresjon, fibromyalgi, Alzheimer og så videre. Man undre seg om Alzheimer er en type 3 diabetes!

På Ann Fernholm sin blogg Ett sötare blod presenterer hun seg selv:

"Jag har arbetat som vetenskapsjournalist sedan 2001, då jag disputerade i molekylär bioteknik vid Uppsala universitet. Mina texter har synts i bland annat DN, SvD, San Francisco Chronicle, Fokus, Forskning och framsteg, Ny Teknik, Dagens Medicin, Läkemedelsvärlden och Kemivärlden."

"Mitt mål som journalist är att granska forskarvärlden på samma vis som politiker granskas. Forskare har makt över vår hälsa och vårt välmående. Min tid i forskarvärlden har lärt mig att många drar långtgående slutsatser med bräcklig vetenskap som grund. Detta har bland annat lett fram till den fettkontrovers som vi har i samhället idag."

Det her er vel investert tid og det finns mye spennende inspirasjon å hente.

Sveriges største helseblogg.

Det her er en forelesning med dr. Andreas Eenfeldt, som har Sveriges største helseblogg  kostdoktorn.se.

Han har skrevet boken "Matrevolutionen" som handler om hvorfor mange av oss trenger å spise mindre karbohydrater og mere fett - LCHF eller lavkarbo. Han mener det har gjorts mye mistak når myndighetene og helsevesenet har ført frem helseråd om lavfett-dietter. Når de her anbefalingene kom begynte en fetma og diabetesepidemi i vestverden. Når folk spiste mindre fett begynte de å spise mere karbohydrater. Det satte i gang en prosess med høyere blodsukker og høyere insulin, som er kroppens største fettlagrende hormon. Det setter i gang mange sykdomsprosesser, som diabetes, hjerte-kar sykdommer, demens og mye mer.
Socialstyrelsen i Sverige har godkjent LCHF som forenlig med vitenskap og bevist erfaring for effekt for vektnedgang og for diabetikere. Dr. Andreas Eenfeldt foreleser på den her youtube filmen om LCHF, og han forteller på en enkel måte om forskning og erfaringer i praksis.
Vi er mange som har god nytte av hans kunnskaper og søker hans informasjon på bloggen hans.

 

 

Min kroppstemperatur gikk ned en hel grad når jeg kuttet ut sukker og hvitt mel! Det var andre symptomer som ble lindret, ikke minst muskel og leddsmerter. Sukker og hvitt mel satte med andre ord i gang en betennelses (inflammations) prosess. Jeg hadde også symptomer på IBS, som i en del miljøer behandles med CBT. Jeg foretrekker å kutte ut den mat som setter i gang slike betennelser i kroppen.

 

 

Jeg har flere ganger blogget om LCHF, det finner du her. Jeg har fått mange aha-opplevelser når jeg har lest om de nye kostrådene, og hvorfor de gamle ikke var bra for meg.



Man blir hungrigare av kolhydrater och mättare av fett.

Martin Ingvar deltar aktivt i lavkarbo debatten, og den her gangen i http://www.svd.se/ .

Her er en del av artikkelen:

"Han menar att den medicinska professionen borde inta en ödmjuk hållning till vad folk stoppar i sig.
– Vi har medverkat till att folk äter lightprodukter som innehåller en massa korta kolhydrater. Drickyoghurt som marknadsförs som nyttig kan innehålla lika mycket socker som en läsk.
Han håller med de fem läkarna i mycket av det de skriver, men inte när det gäller fett och kolhydrater. Enligt Martin Ingvar äter vi i dag så mycket kolhydrater att vi blir metabolt störda vilket leder till högt blodsocker och diabetes.
– Om man äter så mycket kolhydrater som Livsmedelsverket rekommenderar blir man hungrig. Man blir hungrigare av kolhydrater och mättare av fett. Vill man reglera sin vikt ska man minska på kolhydraterna och öka på fettet, säger han.
Det viktigaste är att man inte köper förpackningar med fler än två eller tre e-nummer utan lagar mat från grunden."


Jeg tenker det er trist for alle syke folk som har fulgt myndighetenes anbefalinger og dermed blitt sykere. Når man står med et forhøyet kolesterol får man lese seg inn, og det er mye å lære. Man kan bare gjøre så godt en kan. Det er godt med alle fagpersoner som står frem og retter opp i alle mistak som har gjorts. Det har vært litt av en jobb å gjøre, og det har kostet for de leger som begynte å informere om lavkarbo. Vi er mange som føler takksomhet for det arbeide som de har lagt ned.

LCHF er ingen religion!

Det har på senere vært en debatt i svenske aviser om lavkarbo og andre dietter, og på senere tid har den svenske vitenskapsjournalisten Ann Fernholm engasjert seg i debatten. Hun har en doktorgrad i molekylær bioteknikk, har har arbeidet som vitenskapsjournalist sedan 2001. Hun har skrevet boken Ett sötare blod , en bok som jeg planerer å lese i høst. Jeg følger hennes blogg "Ett sötare blod"
med stort interesse. Mitt inntrykk er at det her er en dame som vet hva hun snakker om.

Du kan lese hennes debattinnlegg her. Jeg har kopiert en del av innlegget som du kan lese her:

"När en person med typ 2-diabetes går över till en lågkolhydratdiet, tappar 40 kilogram i vikt och blir symptomfri från sin diabetes handlar det inte om religion utan om en rent fysiologisk reaktion på en tidigare felbehandling. Det finns helt enkelt ett rätt och ett fel. Det handlar inte om tro, tyckande eller ens om en placeboeffekt. Sveriges över trehundratusen diabetiker har länge fått kostråd som kräver medicinering. Många dör i förtid. Diabetesvården står för runt 0,5-1 procent av Sveriges totala BNP. Det handlar om amputerade fötter och ben, skadade njurar och ögon, behov av dialys och blindkäpp. Men journalister förminskar problemet och behandlar det som om det enbart var en fråga om hur de själva ska äta. Det råder stor förvirring och förmågan att navigera i sak är närmast obefintlig.
I Expressen börjar en ledare: ”Hur ska man äta för att bäst främja hälsan? Bör man skippa potatisen? Sockret? Saltet? Smöret? Allt bröd, eller bara det vita? Allt kött, eller bara det röda? Det tycks finnas hur många teorier som helst.” Med bra medicinjournalistik hade vi fått reda på vilka av dessa teorier som står på en stabil grund, och vilka som är just bara lösa teorier eller ren lobbying.
Vi kan ta rött kött som exempel. När det kommer en vetenskaplig studie som visar att rött kött är farligt för hälsan, slår larmet igenom. SVT skriver till exempel den 12 mars 2012 om en amerikansk studie: ”Bara en portion obearbetat rött kött om dagen ledde till 13 procents ökad risk att dö i cancer och hjärt-kärlsjukdomar.”
Ingenstans står att typ 2-diabetes ökar risken för hjärt-kärlsjukdomar med 200-300 procent. Sju av tio personer som drabbas av hjärtinfarkt har typ 2-diabetes eller prediabetes. Det är utan konkurrens den största riskfaktorn för hjärtsjukdom. Olika larm sätts sällan i sitt sammanhang och de saknar ofta proportioner.
Dessutom saknas kritik av de vetenskapliga studierna. Till exempel visar studier av rött kött i Kina att mycket kött i kosten skyddar mot hjärtinfarkt (något svenska medier aldrig har rapporterat om) medan studier av rött kött i USA visar en ökning av antalet hjärtinfarkter.
Den enkla förklaringen kan vara att i Kina äter man rött kött med grönsaker, medan en stor del av konsumtionen i USA sker på hamburgerrestauranger där köttet serveras med läsk och pommes frites.
Det finns starka intressen i den medicinjournalistik som bedrivs. Det handlar om läkemedelsföretag, livsmedelsindustrin och forskare som behöver finansiering till sin forskning. Alla vill sätta agendan. Att flera av Sveriges största nyhetsredaktioner sätter rookies på att bevaka detta snåriga område är därför allvarligt."

Når jeg kuttet ut sukker og hvitt mel fra maten, fikk jeg en stor aha-opplevelse når jeg fikk tydelige symptomlindringer.
Jeg ser med stor forundring når dietter stilles imot hverandre som om det er en ideologisk kamp, når jeg samtidig leser om folk med diabetes og hjertekarsykdommer som kunne slutte med medisiner ved en kostomlegging. Her kan diabetikere minske ned på medisiner og kanskje til og med kutte ut sine diabetesmedisiner, og det er revolusjonerende med tanke på hvor alvorlige helseproblemer som følger i sporene av tidligere kostråd fra myndighetene. Selv på Twitter ser jeg at leger ikke riktig følger med på forskning på lchf (lavkarbo) På Facebook fikk jeg en kommentar om at det var antivitenskapligt å anbefale folk å spise lchf. Det forbauset meg først, men når jeg fikk tenkt meg om ser jeg at det trengs informasjon. Lchf/lavkarbo betyr ikke null karbo, og det innebærer heller ikke å spise mengder av fett.  Det finns mye bøker om lchf/lavkarbo i dag, og jeg tenker det er viktig å sette seg inn i hva det innebærer. Ann Fernholm skriver også i sin blogg at hver og en må prøve seg frem til hva som er riktig mat for den enkelte. Noen må være mer forsiktig med karbohydrater enn andre. Vi må regne med at det fins individuelle forskjeller.
Sveriges største helseblogg er www.kostdoktorn.se, og det er interessant å reflektere kring hvorfor. Hva tror du?

Behandling av søvnapne forbedrer blodsukkernivåene

"En av de sjukdomar som är kopplade till högt blodsocker är sömnapné, då man har långa andningsuppehåll när man sover. Både sömnapné och högt blodsocker är också kopplat till en högre risk för hjärtsjukdom. Nu rapporterar forskare från en internationell thoraxkonferens i Philadelphia att:

”Behandling av sömnapné förbättrar blodsockernivåerna vid prediabetes”

När personer med prediabetes fick sova med en andningsmask som håller ett lätt övertryck (så att luftvägarna är öppna hela natten) förbättrades deras blodsockerkontroll. I pressmeddelandet står att så många som två tredjedelar av alla personer med typ 2-diabetes förmodligen lider av sömnapné." (Fra bloggen "Ett sötare blod".) 

Der kom et til sammenheng til blodsukker og helse.  Har brukt CPAP i 2,5 måned, og det er en befrielse. Det er først nå jeg selv ser hvor mye pustestoppene har påvirket meg, noe som jeg ikke har tatt så alvorlig tidligere. Der har jeg forandret standpunkt. Har fått litt bedre livskvalitet nå og nå passer jeg på og lærer meg mere om hvordan maten påvirker oss, hva jeg må passe meg for og hvilken mat som styrker kropp og sjel.
Det finns diskusjoner om hva som er riktig kost, og kanskje det er individuelt. Hva de har til felles er at de advarer for raske karbohydrater, og poengtere at det er forskjell på hvilke fetter man kan spise.
Jeg tenker at man får prøve seg frem og se hva som skjer. Det går også å be om en regelmessig helsekontroll, for å være på den sikre siden, hvis fastlegen synes det er fornuftig.
Jeg håpet for en del år siden at det var nok å "meditere" meg frisk, selv om jeg hadde mine tvil. Synes det er mye hyggeligere å drive med stressmestringsteknikker, enn å forandre kostholdet. Men kroppen har gitt beskjed og jeg følger den vegledningen. Når jeg sluttet med sukker og hvitt mel, ble kroppstemperaturen en hel grad lavere! Andre symptomer som vondt i ledd, hetetokter, og irritabel tarm forsvant.
De raske karbohydratene er vekk for min del. Spiser litt frukt. Når vi er på restaurant spiser jeg iblant ris. Når jeg tok vekk de raske karbohydratene, måtte jeg finne annen mat i stedet, og det ble helt naturlig mere grønnsaker og fisk. Hva det blir lengre frem, det får jeg se. Jeg får akseptere at det her er noe jeg må leve med. Det finns diabetes 2 i slekten, og at jeg kan være i risikosonen må jeg ta på alvor. Jeg synes det er bedre å tilpasse kosten til min helse allerede nå, i stedet for å vente på diagnose og medisiner. Hvis jeg trenger medisiner senere får jeg leve med det også, men det er smartere å ikke belaste kroppen med mat som jeg blir syk av.
Jeg er syk nok som jeg er i dag.

Det finns en god grunn til at www.kostdoktorn.se er Sveriges største helseblogg! Det finns ikke noen tvil hos meg om det!

Lytt på kroppen, og ta vare på deg så godt du kan!

Du er både verd det og du behøver det!

Fibromyalgi - en innflammasjon i det sentrale nervesystemet?

Det har gjort en spennende studie på fibromyalgisyke i Sverige. På nrk.no
kan man blant annet lese:

"Forskerne har i en pilotstudie funnet forhøyede verdier av signalstoffet IL8 (interleukin8) i ryggmargsvæsken hos pasienter med fibromyalgi. Forskerne sammenlignet 15 fibromyalgipasienter med 15 pasienter som har leddsykdommen revmatoid artritt (RA).

Kan forklare smerter

Undersøkelsen av ryggmargsvæsken og blodet til de 30 pasientene viste at de med fibromyalgi hadde betraktelig høyere verdier av IL8 enn de med revmatisme."

Det finns med andre ord, nå et større håp blant både pasienter og deres leger for å finne løsninger for diagnostikk og behandling. Det skal bli spennende å følge det her videre.
 

Den besværlige pasienten som tenkte selv!

Professor Gøran Sjøberg, har en kronikk, i Lege Annika Dahlqvists LCHF blogg.
Fra forskerens opplevelse og beskrivelse av sitt møte med svensk helsevesen.
"När är man frisk och när är man sjuk?" Les selv!

"Jag försökte fråga honom om han inte tyckte det var anmärkningsvärt att en patient som 14 år tidigare drabbades av en väldigt allvarlig hjärtinfarkt och som då tackat nej en inbokad bypassoperation och dessutom inte hade tagit några hjärtmediciner över huvud taget under alla dessa år, ändå satt där och såg oförskämt frisk och pigg ut och dessutom på så gott humör.

Men nej! Han var inte det minsta imponerad av detta, snarare tvärtom! Detta rubbade därför inte det minsta hans grundmurade tro på de dogmer som är etablerade inom hjärtmedicinen. Att kosten skulle ha någon betydelse för utvecklingen av hjärtsjukdomen var helt ointressant och hade i hans ögon uppenbarligen bara ett löjes skimmer över sig. Jag hade i själva verket bara haft tur! För mig låter inte ointresse som en speciellt vetenskaplig attityd och egentligen var detta ointresse rent ofattbart i mina forskarögon. Men som han uttryckte det så ”ska vi väl inte bli ovänner för det”. Han lyckades i alla fall göra mig så irriterad, och frågan om detta var meningen, att han fick upp mitt blodtryck till 150/90 som han dessutom mätte under ultraljudsundersökning och var inte heller intresserad av det faktum att mina blodtrycksvärden vid vila stadigt ligger under 110/60 och senast häromkvällen på 103/56. För att uttrycka det milt så fanns det här en total brist på nyfikenhet över huvud taget inför min så kallade patientberättelse. Det är förstås specialisten som själv VET och patienterna är därför mer betraktas som tomflaskor som på ett löpande band ska fyllas med en standardcocktail av mediciner varav blodtrycksmediciner är en av ingredienserna oberoende av om patienten, som i mitt fall, har ett jättelågt blodtryck eller inte. I mina ögon, i sanning skrämmande!

En patient som stör den etablerade bilden måste förstås, som vanligt inom den medicinska världen, bara bli en helt ointressant anekdot för annars skulle ju läkaren själv tvingas att ifrågasätta de etablerade doktrinerna och hamna i samma läge som en präst som börjar ifrågasätta guds existens. Och ve den läkare som ifrågasätter dessa doktriner och försöker tänka självständigt på grund av sina egna kliniska erfarenheter."

Min personlige reise med ME

I oktober begynte jeg å være på Twitter for å informere og å bli informert. Twitter viste seg å være et sted som passer meg veldig godt da jeg liker å ha kontakt med mye folk, og å være med der det skjer mye.

Jeg har også kommunisert med en kjent LP coach og har opplevd det meget givende. Vi har et felles interesse på stress og stressmestring. Det var et område jeg fokuserte mye på allerede år 2000, og underviste mine pasienter om det til jeg ble sykemeldt i 2005. Når LP coachen skriver om stress er det de som kom til meg for psykologsamtaler som jeg tenker på. Men når vi kommer til ME diagnosen slik jeg ser den (somatisk og beskrives godt av dr Sidsel Kreyberg) da kjente jeg meg ikke ikke igjen! Jeg ble flere ganger forbauset når vi diskuterte ME, fordi vi oppfatter ME diagnosen så forskjellig.

Helt plutselig klarnet bildet. Det hun beskrev, det er psyko-somatikkens syn på ME diagnosen. De ser ME som en stress lidelse, og for å sette en ME diagnose, skal alt somatiskt være utelukket. Derfor har de en ren psyko-somatisk syn på ME. Da faller det seg naturlig å mene at cbt og gradert trening er metoderne som skal hjelpe folk å bli friske.
Hadde det bare vært så enkelt! Problemet er at ikke alle ME pasienter er godt nok utredde, og det er ikke alt som viser seg i en helseutredning. Det er jeg selv et levende eksempel på! Men det er logiskt fra deres perspektiv å tenke at hvis pasienten ikke blir frisk har de motstand mot å bli frisk, ikke mottakelig for å forandre tankemønster, og kanskje heller ikke er motivert til å bli frisk. Det kan på overflaten se ut som en mangel på ansvarstakende. Problemet er at de har feil når vi snakker om de somatiskt syke ME pasientene! Det avslører en stor tro på på dagens undersøkelsesmetoder, og en tro på at vi idag har oppdaget alle bio-markører og alle sykdommer som er å finne. Men en slik tro vokser skråsikkerheten. De pasienter som har godt resultat på cbt/gradert trening eller LP bare bekrefter teorien. Det blir et stort problem for pasienten, med somatisk sykdom, om resultat uteblir eller blir dårligere av disse "outstanding" metoder som cbt/gradert trening og LP. "Skylden", årsaken legges på pasienten, noe det nok kan være i en del fall. Men når mengden pasienter og pårørende vokser med sin kritikk av sykdomstolkning og motstand mot psyko-somatikkens metoder som de opplever seg å bli dårligere av, kan det være høy tid å tenke over hvis det finns andre årsaker til pasientenes reaksjoner. Når pasientene prøver å fortelle om sine erfaringer av psyko-somatikkens metoder, møter de fagfolk med stengte ører. Det er slik det blir når behandleren er "skråsikre" sin teori. MEN hvor finns den vitenskaplige nysgjerrigheten.

For litt over et år siden ble boken "De Bortgjemte" av Jørgen Jelstad utgitt. Der får vi lese at internasjonal forskningsmiljø for over 20 år siden hadde lagt fra seg teorien om at ME er en psyko-somatisk tilstand. I boken Beskriver Jelstad om hvordan psyko-somatikken kuppet en somatisk diagnose ME og gjorde den til sin, samtidigt som de vannet ut diagnosen gjennom å ikke ha så strikte kriterier. Det var en katastrof for de,, ME-syke som slet med en somatisk sykdom. De råd som ME pasientene fikk av psyko-somatikken var cbt og gradert trening. Det er fine råd for den som ikke har en somatisk sykdom, men en katastrof for de som har en somatisk sykdom. Det ble naturligtvis stridigheter av det. Når de syke og deres pårørende konfronterte legene med at de ble dårligere av cbt og gradert trening, fikk de en stempel som umotiverte, innsiktsløse og besværlige.
Det er en naturlig konsekvens at det ble en konflikt om ME er en psykisk eller en fysisk sykdom. Egentlig er temaet psykisk eller fysisk sykdom feil fokus, da den ene utelukker fysisk sykdom, og den andre gjør fysiologiske funn. Det er for meg veldig tydelig at det er helt forskjellige sykdommer man diskuterer. Det her beskriver Jelstad veldig bra i boken "De Bortgjemte"

Jeg har hatt en personlig reise da jeg selv har slitt med ME symptomer i flere år. Jeg håpet jeg hadde cfs, utmattningsyndrom eller som psyko-somatikken kaller for cfs/ME. Vi kan alle kjenne oss igjen i opplevd stress, og alle har vi en personlig historie på godt og vondt. Jeg til og med tok kontakt med en psykologspesialist for å bearbeide det som eventuelt trengte å bearbeides. Psykologens reaksjon var at det er noe som ikke stemmer her. Du har ikke en vanlig depresjon eller utbrenthet. Hun mente jeg trengte mere utredning. Hennes vurdering var at jeg hadde ME og da mente hun i somatisk betydning. Jeg skulle ikke gå på dypet med min livshistorie, men å snakke om det som var oppe der og da. Det viktige for meg mente hun var at bare være. (Et godt råd fordi da lever man parasympatiskt, noe som underletter for kroppen å helbrede seg selv)
Neuro-psykologen mente også at han ikke fann noen psykisk uhelse hos meg, jeg var ukomplisert i kontakten, og symptomerne stemte overens med ME)

Etter å ha tatt vare på meg selv og blitt noe bedre etter få år, begynte jeg å bli dårligere igjen. Fra å tenkt at jeg bare skulle tenke på morsomme friske ting og å fokusere på det friske, begynte jeg nå lese ME blogger og etter hvert også overlege Sidsel Kreybergs kunnskaper på ME registeret har jeg gang på gang på gang møtt meg selv i døren. Det har vært vært vondt samtidigt som det var veldig bra, og det er mange pusslebiter som har fallit på plass. Når cbt og gradert trening, eller LP ikke har gjort folk friske er det mange som søker seg til Sidsel Kreyberg for å lære seg hvordan man kan mestre sykdommen for å snu en negativ trend i en positiv retning. Akkurat nå tenker jeg at Kreyberg er den beste vi har i Norge, når vi skal lære oss om den somatiske sykdommen ME og å forstå sykdommens dynamikk.
Psyko-somatikkens forståelse av ME har ikke noe å tilby oss. Når det er sagt synes jeg deres stressforskning er viktig og som kan hjelpe mange som sliter med stresslidelser. Stress og uro kan også være en tileggsbelastning ved alle sykdommer.

Allerede i 90-årene merkte jeg at det var noe som ikke stemte i kroppen min, men hva var det? Jeg ble dårlig etter trening. Når jeg gikk på antibiotika pga bihulebetennelse eller liknende, merkte jeg at jeg følte meg mye bedre at den slitenhet jeg følte på hele tiden. Noen dager etter antibiotikakuren var slutt, kom slitenheten tilbaks. Noen år tidigere begynte allergien, og jeg fikk også vondt i høyre bihule. Høsten 1999 kollapset jeg første gang, begynte å arbeide 1,5 år senere. Nå har jeg vært ute ur jobb siden 2005. Jeg har prøvd akupunktur, homeopati, kvantemedisin, osteopati, med mere. Jeg gikk til og med på en 2 årig kurs i vegetoterapi, for å kanskje finne en løsning på mine egne helseproblemer. Jeg lærte meg kjempemye, selv om jeg ikke fikk de svarene jeg trengte. Jeg har søkt meg til VOLVAT i forhåpning å få en second oppinion. Hyggelige folk, men jeg fikk ikke svar der heller. Jeg har til og med tatt opp det med min tannlege, da jeg vet man kan få alvorlige  helseproblemer hvis tannstatus er dårlig. Det kom ikke frem noe der heller. Jeg har vært på ME-utredning, og fikk ikke noe svar der heller. Når den, ene helseundersøkelsen etter den andre ikke viser noen bio-markører, følte jeg at det ikke var så hyggelig å mase om helseundersøkelser når de likevel ikke viste noe. Når jeg ble dårligere ble det i stedet min mann som maste på meg at jeg skulle ta kontakt med lege for helsesjekk. Senest i oktober 2012 var jeg på VOLVAT, da jeg lurte på om jeg hadde en infeksjon i kroppen. Undersøkelsen viste ingenting foruten litt høyt kolesterol. to uker senere var jeg hos min nye tannlege som trakk ut rester av en jeksel som jeg knekte i slutten av august.
Han sier at jeg har hatt en kronisk peridontit i MANGE, mange år! Han er ikke forbauset at det ble ME av det her. Allmenntilstandet blir dårligt og det er ikke bra når bakterier farer runt i blodbanen i år etter år!
Det føles som om jeg får svar på mange spørsmål nå, og pusslebiter faller på plass.
Det har vært andre ting som jeg har oppdaget på 2000-tallet, som D-vitamin mangel og matintoleranse. Det er derfor snart 3 år siden jeg spiste kaker, is og godterier. (Sjokolade, 70% unntatt, noen grense får det være på sundheten.) Osteopaten sa jeg hadde en sterk kompresjon mellom de øverste nakkeknoklene. Jeg slo hodet i et veggskap på jobben en gang i begynnelsen av 90-årene. Jeg reiste meg opp og slo i hodet på issen underfra i skapet. Fy hva det gjorde gjorde ont! Livet setter mange spor!
Jeg var også med om et sjokktrauma i slutten av 80-årene, og det var helt forferdelig. Det svekket naturligvis allmenntilstandet. Med min historie kan det være lett å tenke psykiskt, men det kan være en sovepute. Kropp og sjel hører sammen og det går i alle retninger.

Jeg har søkt mange svar på hvordan jeg skulle finne løsninger for å bli frisk, og steine løftes etter stein. Kunne jeg finne noen løsning noensted? På nettet har jeg truffet andre personer som også søker etter løsninger, for å bli friskere. Når man er så syk som jeg har vært, og andre er og kanskje enda sykere, da mobiliserer man alle resurser man har. Det mener jeg er en overlevelsesinstinkt! Spør mange som er meget syke, så kommer du å finne mengder med mestringstrategier. Når jeg var frisk en gang da trengte jeg ikke tenke så mye på hvordan jeg skulle mestre ting, selv om jeg var en strateg allerede da.
Jeg tørr å si at jeg er en strateg. Finner jeg et hinder på vegen, tenker jeg over hvordan jeg kan navigere videre. Det tror jeg ikke jeg er ensom om.
Fagpersonen i meg har arbeidet i den tid jeg har vært syk, og jeg har satt ihop Mestringstrategier ved kronisk sykdom.  Det er ikke enkelt å være syke, men ikke vite hva det er. Min tanke er at enten man er psykiskt og fysiskt syk så kan det være muligt å påvirke allmenntilstanden på flere nivåer.  De har jeg på bloggen til å brukes av alle som føler de kan ha bruk for det.
Nå mener psyko-somatikken at det ikke er bevist at de ME syke må aktivitetstilpasses, men det er vel ingen lege som tror at cbt/gradert trening hadde vært den rette metoden for meg etter å ha lest det her blogginnlegget.
Jeg har kontakt med folk med ME som senere har fått bekreftet de har borreliose, også på norske sykehus. En dame fikk diagnosene ME, borreliose, inflammasjon i ryggsøylen og opp, etter å ha vært syk i 10 år. På 10 år var hun veldig syk men ble ikke tatt på alvor i helsevesenet!
Tenk dere hun hadde støtt på en cbt/gradert trening fundamentalist, og hvordan det kunne ha gått.
Tenk dere om det hadde vært et barn med samme diagnoser, og leger, psykologer og barnevern hadde bestemt det var psykiskt og at det var problem hjemme.
Tenk dere et barn som VET at h#n er syk, men ingen vil se det! Det synes jeg er veldig skremmende!!!

Vi MÅ skille på den psyko-somatiske definisjonen på ME og den somatiske. Den psyko-somatiske grenen tenker at det gjør folk sykere av å lese om sykdommer og det passer bra på engstelige pasienter. Men ME foreningen og ME blogger kan bety alt for ME syke som ikke passer inn i den psyko-somatiske modellen. Det er der vi får lære oss å mestre sykdommen, og snu en negativ trend til en positiv!

For å illustrere hvordan kriteriedebatten tar jeg med et sitat av  Jørgen Jelstad forfatter til boken "De Bortgjemte":

"Når nær halvparten av pasientene i Lancet-studien i løpet av et år rapporterer at de føler seg betydelig bedre uten behandling, kan det stilles spørsmål om hva slags pasienter som er undersøkt. En systematisk oversiktsartikkel på prognose fra 2005 viser at slik spontan bedring ikke er normalen for ME-pasienter.

De som har forsket på kognitiv terapi og ME har ofte brukt vidtfavnende diagnosekriterier i sin forskning, hvor de tar med pasienter så sant de har følt seg utmattet lenge nok. Ifølge psykologiprofessor Leonard Jason har symptomet kronisk utmattelse en forekomst i befolkningen på 5–10 prosent, mens flere studier viser at forekomsten av ME er helt nede på 0,2-0,4 prosent. Jeg har intervjuet Jason, som er den personen i verden som har forsket mest på ulike diagnosekriterier for ME, og han sier at det å gi en ME-diagnose til alle som har uforklart kronisk utmattelse, vil føre til en massiv overdiagnostisering. Ledende ME-eksperter, som Harvard-professor Anthony Komaroff og immunologiprofessor Nancy Klimas, er klare på at med skikkelig diagnostisering, så er ME en nokså klart definert lidelse. De er heller ikke i tvil om at det er en fysisk lidelse."

Her en link til
Daily Mail om "Why critics are wrong denying the existence chronic fatigue"


Det var en person som sendte den her til meg.

"The UK MRC states -

"There is now preliminary evidence supporting the view that inflammatory mechanisms in the brain and spinal cord may underlie the pathophysiology of some severe disease CFS/ME phenotypes. Biobanks are now becoming available and create a unique opportunity for interrogation."

Fra Invest in ME sitt nyhetsbrev Januar 2013.

MRC har jo i mange år nesten utelukkende gitt penger til psykosomatikerne."

Link til MRC, Medical Research Council finner du her.
 

 Bloggeren mhj har en fin blogg der vi kan finner mye interessant i Naturvitenskaplig ME-forskning. Jeg tror det kan være en spennende blogg for leger å følge med på. Jeg har fremdeles kognitive problemer, selv om det er mye mindre nå enn det var. De kognitive problemene er de symptomer foruten utmattelsen som jeg har opplevd å det være mest vanskeligste.

Med alle mine erfaringer er det ikke vanskelig å se at det må bli et skille mellom psyko-somatikkens definisjon av ME, og somatikkens definisjon av ME. I psyko-somatikken har man utelukket andre somatiske diagnoser. I somatikken studerer man det somatiske og gjør funn. Jeg skjønner ikke hvordan et samarbeide mellom psyko-somatikken og somatikken skal se ut når man ikke har en felles definisjon og forståelse av ME diagnosen! Det er for meg tydelig at det ikke er samme sykdom! Det føles derfor veldig rart og meget feil å lese på Twitter at studier har vist at cbt hjelper mot ME. Jeg har sett slike uttalelser fra både leger og LP coach. Vi må få frem at virkeligheten er ikke så enkel.


De som blir friske med hjelp av cbt/gradert trening er heldige. Det kan gå veldig ille om et ME sykt barn (somatisk) blir presentert en metode som hjelper psyko-somatiskt syke barn. De blir presentert en metode som overhodet ikke kan kurere et somatiskt syk barn. Hva gjør det med barnen?
Det er vondt å lese om den 13 årige gutten som etter en Lightning Process kurs. :

"På slutten av kurset ble gutten i følge faren spurt om han var frisk.

– «Nei, men jeg er blitt mye bedre», svarte han.

Etter endt kurs opplevde gutten en liten bedring, men to uker senere kollapset han. Moren fant sønnen på rommet en morgen hvor han hadde forsøkt å ta sitt eget liv.

– Han klarte ikke å bli frisk, og følte det var hans egen skyld. Han var fortvilet over at han ikke hadde greid å gjennomføre selvmordet, forteller far."

Det finns en risiko å selv bli stigmatisert når man skriver om ME. Det spiller ingen rolle. Kan jeg på den her måten hjelpe de ME syke barnen, da er det vært alt sammen mange ganger om!"
 

Så her kan det går når psyko-somatiskt syke og somatiskt syke blandes sammen i en sekkediagnose. Phil Parker utviklet sin metode for å hjelpe folk til å "slå av stressbryteren". Jeg har vanskelig å tro at det var for å helbrede alle i ME sekken. Hvis man tenker at ME er en stresslidelse så kan jeg gjør min ME erstattes til jeg gjør stress, eller jeg stresser. Hvis man snur om så kan man slutte å gjøre ME, slutte å gjøre stress, eller å slutte å stresse. Hvis det er det som man sliter med er det logiskt å tenke at det her er n oe alle kan klare hvis de gjør metoden riktig.
Men når en ME pasient med en uoppdaget borreliose prøver denne metode går det helt feil, og det føler at de har mislyktes. Da blir betydningen  av; jeg gjør ME til, jeg gjør borreliose, alltså en umulig situasjon. Det blir like ille å si: Ønsker du deg et perfekt liv? Jeg slutter å gjøre ME, alltså borreliose.
Det er ikke noe rart at det har blitt en splittring mellom de som hadde nytte av ME, og de som ikke hadde det!
Siden kan man tenke at personer med (somatisk) ME og som hadde uro som tileggsbelastning, kan ha hatt glede av LP.
Jeg legger ikke noen vurderinger på de som  har hatt nytte av LP. Hva som enn hjelper en syk person, må sies underbart, hvilken veg enn nå går. Derimot kan jeg ikke anbefale LP, fordi jeg vet for lite om det. Når jeg har arbeidet sammen med fysioterapeuter som har spesialisert seg på psyko-motorisk behandling og basal kroppskjennskap har jeg lært meg at det er viktig med en individuell bedømning før man begynner å behandle. Ulike personer må ha individuelt tilpassede behandlinger. Det samme gjorde osteopaten min når jeg gikk i behandling.

Det finns mye spennende å lære seg om hvordan psyke og soma hører sammen, men når man er syk da er man mest interessert i hva som fungerer i praksis.

Her finner du Jørgen Jelstad sin blogg om ME.



Jeg selv klarer ennå ikke å følge med på den naturvitenskaplige forskningen på ME, på grunn av at jeg fremdeles ikke har god kognitiv kapasitet, selv om det var mye bedre enn det var. Det har for min del vært størst belastning å ha så store kognitive vansker som jeg hadde. Utmattelsen har naturligvis også vært et hinder, sammen med helvetessmertene. Nå forstår jeg hvorfor!
Jeg er glad og takksam fordi jeg har god kontakt med kroppen og stoler på min egen intuisjon. Ting kunne vært så mye verre. Jeg har god hjelp fra helsevesenet og fra NAV, og det er en trygg base. Derfor føler jeg at jeg har et godt liv. Det ønsker jeg at fler skal ha, ikke minst de ME syke barnen. Derfor fortsetter jeg å skrive om ME i de sosiale mediene. Det trengs en oppryddning av ME diagnosen.
Først nå kan det være aktuelt å øke aktivitetsnivået bit for bit. Tidigere har det ikke vært mulig med en aktiv innflammasjon i kroppen og infeksjon. Leger må passe seg for å være skråsikre på cbt/ gradert trenings fortreffelighet. De finns de som blir mye sykere av det, og det kan bli en høy pris å betale for den som er syk. Derfor er det viktig å se hvem man har fremfor seg.

 

Vitenskapsvokterne

Det får for faen finnes grenser!
Ikke sant? Eller?
Er i tenkemodus. Lurer på... Hmmm!
Finnes det for leger/psykologer/skribenter noen grense mellom "stolthet" og medmenneskelighet/medfølelse?
Ja, jeg bare lurer.
Jeg sitter å leser en bloggpost av dr. Maria Gjerpe, To underlige ledere i Tidskriftet

Maria har ME, og engasjerer seg for de langtiddsyke. Hun er aktiv på sin blogg Marias Metode, og skriver iblant kronikker i aviser. Hun har også blitt intervjuet i radio og tv.
I år har hun og andre ME bloggere blitt omtalt i Tidskrift for norsk legeforening.

Jeg siterer fra hennes innlegg To underlige ledere i tidskriftet:

"Mitt store engasjement for å få mere forskning for denne pasientgruppen har møtt motstand og jeg ble mistenkeliggjort gjennom leder i Tidsskriftet kalt «Maktskifte». Mine reaksjoner var sterke. Jeg vet at jeg aldri har vært en del av en konspirasjon eller har samarbeidet i en slags gerilja. Til tross for at jeg ble kalt for «bloggermakt» og tar akkurat det som en hedersbetegnelse og et bevis på at andre mener jeg behersker sosiale medier, liker jeg ikke å bli utsatt for synsing eller bli beskyldt for noe jeg ikke har gjort. Integritet har vært og er viktig for meg, også fordi jeg er Fritt Ord-blogger. I tillegg; hvilken «makt» har jeg til å styre informasjon,mot redaktører av det desidert mest leste fagtidsskriftet for leger i Norge?

Motsvar

 Det ble selvsagt skrevet behørig motsvar, selv om plassen å «forsvare og forklare» seg på et relativ liten i forhold til den tendensiøse lederen, fikk jeg og andre avfeid usannhetene som oppspinn. Jeg skrev om reaksjonene i posten «Konspirasjonsteorier og kunnskap»

Charlotte Haug, Tidsskriftets redaktør, kom senere med en leder som skulle forklare den første, men som ikke opplevdes mindre tendensiøs. Hun kalte den «Meningsvokterne». (Hvor vanlig er det å skrive to ledere i ett og samme nummer av et fagtidsskrift?)"

Det som Maria skriver om her var noe jeg også reagerte på, og virkelig ikke kjente meg igjen i.

I lederen  Maktskiftet brukes ord som organiserte pressgrupper, kampanjejournalistikk, og bloggmakt.

 Jeg siterer:

"Bloggerne har sørget for viral spredning av Fluge og medarbeideres artikkel, på samme måte som de gjør med annen informasjon som støtter deres synspunkter. De har ingen profesjonsetisk forpliktelse eller tradisjon for å fremme en nyansert debatt, slik aktører i etablerte medier har. Der man både i vitenskapelig publisering og undersøkende journalistikk har metoder for kvalitetssikring og avdekking av interessekonflikter, står bloggerne fritt til å fremme ett syn. Kombinasjonen kampanjejournalistikk og bloggmakt har bidratt til bredt gjennomslag for ett syn på en kompleks sykdom ingen kjenner årsakene til, og har gitt ett forskningsmiljø vind i seilene. Strategene bak høstens kampanje har bevist at folket har makt til å sette politisk dagsorden, definere hvordan en sykdom skal forstås og påvirke fordelingene av forskningsmidler."

Skribenten skriver navnet på noen bloggere, og av de tre som navngis, kjenner jeg til två av dem. Den ene er lege og den andre er sosiolog og forskere.
Det som tydelig går frem er at ME miljøetangivelig velger ett syn på en komplex sykdom. Kanskje det kan se slik ut for den som er på utsiden. Like vel kan man ønske at redaksjonen på Tidskriftet hadde gransket det her mye mere.

Jeg siterer videre:

"I januar 2011 publiserte Lillebeth Larun & Kirsti Malterud en metaanalyse av randomiserte, kontrollerte studier om treningsbehandling ved kronisk utmattelsessyndrom i Tidsskriftet (5). Artikkelen konkluderer med at tilpasset treningsbehandling kan gi mindre utmattelse hos disse pasientene, og forfatterne finner ikke holdepunkter for at dette er skadelig. Vi produserte et innslag til Tidsskriftets YouTube-kanal (6), spredte artikkelen i sosiale medier og sendte ut pressemelding om den. Den ble møtt med taushet.

19. oktober 2011 publiserte Fluge og medarbeidere i PlosOne resultatene fra en liten klinisk studie om rituximabbehandling av pasienter med kronisk utmattelsessyndrom (7). Studien antyder at sykdommen er autoimmun. Den dukker opp på nett, blir samtidig hovedsak i TV2-nyhetene (8) og omtales som et gjennombrudd. At den er i en tidlig fase, omfatter kun 30 pasienter og at vi vet lite om langtidsvirkninger og bivirkninger, er tonet ned. Alle som intervjues, uttaler seg positivt. Det stilles få eller ingen kritiske spørsmål til intervjuobjektene."

Når skribenten skriver "Vi produserte et innslag til Tidskriftets YouTube-kanal" lurer jeg på om hvem vi er. Er "vi" detsamme som redaksjonen på Tidskriftet, eller noen annen?
Hvis det er redaksjonen, da lurer jeg på om de også har produsert et innslag om Riituximab studien på YouTube kanalen. Det forbauser meg uansett at de jæmfører en metastudie og en randomisert studie likt. Jeg får en bilde av at de to studiene jæmføres likt en arbeidsplasskonflikt, mens det som er viktig i den er situasjonen er hvilken studie som som har mest vitenskaplig tyngde.
Forskningen på ME og Rituximab er i en tidlig fase. Likevel er den oppsiktsvekkende, fordi det gir mange ME syke og deres pårørende et håp om en lysere fremtid.
Jørgen Jelstad gir ved den tidspunkten ut boken "De Bortgjemte", noe som i lederen beskrives som en del av kampanjejournalistikken.
Jeg lurer på overskriften "Maktskiftet". Hvem synes de mister makt når forskningen går fremover, og bloggere og journalister engasjerer seg hva som skjer i forskningsverden på internasjonal basis?

Det var ikke bare bloggere som reagerte på ordvalget i Tidskriftet. Snart hadde flere fagpersoner skrevet motsvar på lederen. De var Lisbeth Myhre, tidligere ansatt på Helsedirerktoratet, professor Saugstad, dr Mella, dr. Fluge, dr Maria Gjerpe, journalist og forfatter Jørgen Jelstad, tv2 journalist Korsvold, og Anette Gilje, ME foreningen.

Den eneste av disse, som fikk motsvar fra redaksjonen, var Anette Gilje for ME foreningen. Svaret var Nødvendig maktskifte? Der kritiseres brukerstemmene fordi de reagerte på lederartiklene. Det ble tolket som en bekreftelse på at den første lederen skulle være riktig. Jeg lurer på om redaksjon i det hele hadde lest HVA de ME syke skrev om og ikke bare så at de reagerte.
Jeg lurer på hvorfor det bare var ME foreningen og dermed de ME syke som fikk svar og ikke noen av legene. Kan det være slik at det er vanskelig å kritisere legers ekspertise, men lettere å gi seg på de syke når man selv har gått inn i en situasjon, der det viser seg at man ikke har satt seg nok inn i det som man skriver om?

Det skrevs en ledere til i Tidskriftet. Den har navnet "Meningsvokterne". Den her lederen gir en bilde av de ME syke som ikke er særlig pen. Les selv: " Meningsvokterne

"Det mest særegne i diskusjonen om mulige årsaker til og behandling av kronisk utmattelsessyndrom er de voldsomme emosjonene og den polariserte debatten - samt et inntrykk av at noen pasientorganisasjoner er villige til å gå langt for å fremheve forskningsresultater som går i én bestemt retning og undertrykke andre. «ME-kampen har preg av religionskrig. En del av debatten minner mer om kamp enn om meningsutveksling,» uttalte Bjarte Stubhaug til Finansavisen i desember 2011 (5). Stubhaug er psykiater med doktorgrad på feltet. En annen psykiater, professor Simon Wessely ved King´s College i London, får såpass eksplisitte trusler at posten hans rutinemessig gjennomlyses. Ifølge BMJ er han ikke alene (6)."

Den her lederen gir et bilde av ME miljøet som jeg ikke kjenner meg igjen i. Naturligtvis finns her grupperinger og og forskjellige meninger som iblant kan uttrykkes veldig sterkt. Samtidligt vil jeg spørre: Hvilken arbeidsplass er uten konflikter fra tid til annen? Er det noen som forventer seg at det ikke skulle være følelsesuttrykk og debatter i en pasientgruppe som ikke har fått noen særlig hjelp i helsevesenet? Hva er det for mennesker som velger å prøve å stigmatisere en pasientgruppe?

 Ser de ikke at de stigmatiserer seg selv i det lange løpet?

Hvilke  er det som har hatt så stor tro på sine teorier om ME, at de ikke har engasjert seg i ME forskningen på internasjonal nivå??? Hvordan føles det når bloggere syner dem i sømmene?

Jeg er like lite interessert i å bli assosiert med de som angivelig har sendt trusler til en engelsk psykiater, som jeg tror nordmennene er i å bli assosiert med Breivik.

For noen dager siden fikk jeg tips om dr. O Brubakk sitt innlegg, To underlige lederartikler  i Tidskriftet. Han har lest de to lederne i Tidskriftet og reagert så sterkt at han har tatt sig tid til å sette ord på det her slik at vi alle kan kan lese det.

Han skriver blant annet:

"Stine Bjerkestrand (1) forstår ikke hvorfor Larun & Malteruds artikkel ikke fikk samme oppmerksomhet i mediene som Fluge og medarbeideres studie (5). Hun beskriver den som en liten klinisk studie der det antydes at sykdommen er autoimmun og hevder at det er tonet ned at studien er i en tidlig fase og at vi vet lite om langtidsvirkninger og bivirkninger. Hun harselerer over at en forfatter har fulgt forskerne tett og at bloggere har omtalt studien samtidig som den ble publisert. Verst av alt er at Fluge og medarbeidere har fått 2 millioner kroner til videre forskning.

I en ny leder beroliger Charlotte Haug (2) med at Tidsskriftet ikke har tatt parti i «ME-striden». Lederen starter med en fiasko, nemlig at viruset XMRV ble antatt å være årsak til utmattelsessyndrom, men viste seg å være et sannsynlig laboratorieskapt artefakt - i tillegg til at det er påvist uredelighet og juks i artikkelen. Hva har dette med denne saken å gjøre? Er det for å antyde at forskerne bak rituximabstudien kan ha tatt feil, eventuelt jukset? Hun mener det trengs mer og bredere forskning, fortrinnsvis utført av en uavhengig gruppe. Uavhengig av hva? Av Haukeland universitetssykehus, som har finansiert studien?"

Ordvalget i de to lederne signalerer en mistenkeliggjøring av både fagpersoner og ME syke. Hva de to skribenterne har hatt for avsikt med de her lederne kan man ha store fantasier  om, og egentlig bryr jeg meg ikke om det. Det som jeg reagerer på er signaleffekten av det som har blitt skrevet i de to lederne plus motsvaret til ME foreningen.

Jeg reagerer også på at bloggerne blir redusert til ikke reflekterende meningsvoktere som bare viser frem sitt syn på ME forskningen.
Sannheten er at flere av bloggerne har en høyere akademisk utdannelse, med utdannelse i vitenskaplig teori og metode. Vi har støtte fra andre akademikere som støtter oss, i kommentarrekken. Selv om flere skriver anonymt så gir det en god inspirasjon.
Når vi ser på motsvaren fra blant annet professor, leger, og andre, da ser jeg ikke noen forskjell mellom hvordan de tenker og hvordan for eksempel Maria Gjerpe, Cathrine Eide Westerby, og jeg selv tenker om det her.

Du kan lese her om hvem som skrivet motsvar i Tidskriftet: Maktskiftet møter motstand

På bloggen ME-nyheter , kan du lese mere om hvordan forskjellige personer tenker om lederne i tidskriftet.

Dr Fluge og dr. Mella skriver i Tidskriftet:

"Flere hundre mottatte sykehistorier fra pasienter som ønsker å delta i kliniske studier viser at dagens etablerte behandling etterlater en stor gruppe mennesker med elendig livskvalitet og små håp om bedring. Kanskje Tidsskriftet burde uttrykke glede over et nytt behandlingskonsept som kan gi innsikt i sykdomsmekanismene og håp til dem som over år lever med patologisk utmattelse, smerter og kognitive symptomer, og der de hardest rammede er i en nærmest vegetativ tilværelse?"

Jeg synes ærlig talt at redaksjonen på Tidskriftet burde be om unnskylning til de ME syke og alle de fagfolk som er navngitt i de to lederne!

Jeg byter også ut ordet meningsvokterne til et mye mer passende ord, og det ordet er:

VITENSKAPSVOKTERNE!

Jeg kan skjønne at de som ikke har god kontroll over sin vitenskaplige metodikk, blir slitne av å bli gransket av ME pasienter som velutdannet, intelligente og interessert i vitenskaplig metode og internasjonal forskning.
Jeg kan skjønne om det er fristende å "sparke nedover", men jeg aksepterer det ikke!

Det rammer levende mennesker, levende unger og deres familier! Frem med empatien folkens!

Tenke positivt, ikke alltid så positivt?

Det har blitt modernt å mene at positive tanker gjør oss friskere, men det er ikke all forskning som viser det. I stedet kan det bli et umenneskelig krav å leve opp til. Jeg har hørt mange syke fortelle om hvor mye stress det leder til når de får høre fra omgivelsen at de skal tenke positivt slik at de blir friskere. Jeg leste en interessant artikkel på Facebook om akkurat forskning og tenke positivt.

"Try to stay positive . . . it’s become a common call to those who are ill as the belief has grown that having a positive attitude will not only help you get through illness, but make you better quicker.

But is it true? In fact, there’s no evidence that teaching yourself to have a positive attitude makes you physically healthier. A recent study of cancer patients in Finland and Sweden found no association between survival rates and whether people were positive or negative in their outlook.

The study, in the American Journal Of Epidemiology, looked at 4,600 people with cancer over 30 years, and found that whether they were extrovert or neurotic, their attitude to life had no relationship with how long they survived their illness.

It’s not an isolated finding. An analysis of research by Dr James Coyne, professor of psychology at the University of Pennsylvania School of Medicine, found that there were no good quality studies showing that ‘positive psychology’ had any effect on physical health.

In one of his own large studies, he found that the sense of emotional wellbeing of cancer patients had no effect on how long they lived.

Yet self-help gurus such as Louise Hay, whose book You Can Heal Your Life has sold 35 million copies worldwide over the past 20 years, says that ‘science is now confirming that we can’t allow ourselves to indulge in negative thinking. It’s making us sick and it’s killing us’.

British researchers and health staff are becoming concerned that American lifestyle gurus who urge us to ‘be positive and live longer’ may be doing more harm than good.

Claire Murrell, head of nursing at the Barts and the London Hospital Cancer Unit, is concerned that too many people are being urged to ‘be positive’ after a cancer diagnosis, when they need to be realistic and realise they will experience emotional lows.

‘I think that some people with cancer do come down with a bump when they realise that, for all their positive attitude, they haven’t been cured,’ she says. ‘I’ve come across people who feel a lot of pressure to be positive, sometimes from family and friends, at a time when they really don’t want to.’

Her words echo those of film star Michael Douglas, who last year spoke of his concern for his wife Catherine Zeta-Jones when she was reported to have mental health problems.

 He said she broke down under the stress of his battle with throat cancer because she tried to put on a brave, positive face all the time. He may have been right.

As one patient recently wrote on an internet forum for cancer patients: ‘Keeping up with the positive thinking is very hard, particularly in front of friends and family. Sometimes I just feel like screaming at the world.

‘For me, remaining positive is sometimes harder than dealing with the chemo side effects and having cancer.’

Things can be even harder if you expect positive thoughts to make you better. In her book Smile Or Die: How Positive Thinking Fooled America And the World, Barbara Ehrenreich quotes a woman who had been following the healing advice of mind-body guru Deepak Chopra.

The woman wrote to Chopra: ‘Even though I follow the treatments, have come a long way in unburdening myself of toxic feelings, have forgiven everyone, changed my lifestyle to include meditation, prayer, proper diet, exercise and supplements, the cancer keeps coming back. Am I missing a lesson here that it keeps reoccurring?’

The problem is research findings are diverse and complex, so the science is ambiguous enough to allow lifestyle gurus scope for claiming it backs their teachings. There are studies indicating that people with a positive attitude cope better with illness — even if they don’t get better quicker.

Indeed, relaxation and emotional support are extremely important in helping people with life-threatening illness get on with life.

And how stressed people are (as opposed to how positive) does seem to predict how some conditions such as heart disease progress — stress affects the body’s immune and hormone systems.

There are also some studies suggesting that people who are born with, or develop early in life, an ability to dwell on what can be done, rather than what can’t, may be healthier.

Research on 1,000 people attending the famous Mayo Clinic in the U.S. over 30 years found that those classified as optimists had a 19 per cent higher chance of still being alive than pessimists.

But this is all different from saying that taking a positive attitude makes you healthier. "

Simon Crompton, Daily Mail

Når jeg i juli 2011 skrev en blogg om kroppens visdom, og hvordan "positive tanker" kan brukes på feil måte, med skadelige konseikvenser, kom innlegget på  lesernes vg . Det kom en rekke med spennende kommentarer, og det var tydelig det er et tema som engasjerer.
Det som vi trenger er egentlig en viktigere ting. Vi trenger å bli hørt ,sett og å bli tatt på alvor! Vi trenger også høre, se og ta oss selv på alvor. Når vi trykker ned våre følelser, da trykker vi også ned oss selv. Det gjelder ennå mere nå vi er syke. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt at de kunne legge fra seg sine vonde følelser når de gikk ut gjennom dørren fra mitt kontor? Det er  en stor kraft i å tale ut hva hjertet er fullt av til någon som lytter, ikke bare med hodet, men også med hjertet!
I vårt samfunn skal alt gå så raskt, og det er lett å ty til enkle raske løsninger. Nå skal vi via tankene programmere om hodet, slik at vi på ny er tilpasset enn i samfunnet.
Men det er ikke alle som passer inn i den modellen. Skal vi få lov å være våre autentiske selv, da må vi ha kontakt med hele følelsesregistret. Fremfor alt trenger vi tid til å finne tilbaks til de blomstrende individer vi egentlig er. Får man den akseptans og ro som muliggjør en god blomstringsprosess som er vi, uten noen som helst "programmering" Vi skal også ha akseptans for at alle ikke kommer dit, og vi vet heller ikke alt. Derfor er det viktig å følge med i forskningen, også på den somato-psykiske.
Det finns mye ønsketenking både bland privatpersoner og helsepersonell, men den ønsketenkingen kan faktisk innebære en avvisning for den som trenger hjelp.

 

D-vitamin: Gamla och nya aspekter på ett unikt vitamin

Det her er en meget bra forelesning  av Mats Humble, psykiater og overlege,
Klinisk neuro vitenskap, Karolinska Institutet i Stockholm.  Han foreleser om forskning på D vitaminer og hvordan mangel på D vitamin kan påvirke helsa. Jeg har sett på den her forelesningen flere ganger, fordi jeg får en bilde av at det nå finns forskning på Hormonet vitamin D, som virkelig skulle kunne påvirke folkehelsa. Hvis man virkelig vil at befolkningen skal ha en bedre helse, da kunne det være et interessant prosjekt å ta en prøve på alle som går til legen om de har mangel på vitamin D. Hvis det er slik at man finner mange med de her manglene, kunne det være et meget interessant initiativ.
Man kan veldig ofte lese i forskjellige medier om  at man vil ha flere tilbaks til arbeide, og ikke så mange uføretrygdede. I de samme artiklene savner jeg tanker om hvorfor folk er syke, og hva man kan gjøre for å få folk friskere. Hva er det som gjør at kritiske stemmer av vårt trygdesystem velger å se bort fra at folk er syke, og det alltid kommer å være folk som er syke.
Vi kommer ikke å løse et folkehelseproblem med ideologier. Her må vi ned på jordnære fakta, som hvorfor er folk syke? Hvilke sykdommer har de? Hvilke muligheter har vi til å hjelpe folk?
Viktige spørsmål er også hva er helsefremmende og hva gjør oss syke?
Det er vanskelig for friske å tenke seg inn i hvordan det er å være syk, og enda mere hvordan det er å være syk i lang tid. Hvis man er frisk kan man strekke seg lengre selv om man er litt sliten. Det går an å gå på vilje, hvis man er forkjølet og likevel er på arbeidet. Det er lett å tenke at vil man riktig mye, da klarer man det meste. Vi som er langtidssyke, har også vært der.
Når man er frisk, er det lett å tenke at langtidssyk, det rammer ikke meg. Det har mange av oss som er langtiddsyke kanskje også tenkt.
Sannheten er at vi kan alle bli syke, og hvorfor skulle akkurat jeg, eller akkurat du være et unntak? Sykdom kan ramme oss alle!
Vi har en høy levealder idag. Flere barn lever opp idag enn de gjorde for 150 år siden. Helsevesenet har en flott  medisinsk akutt og intensivbehandling. Med bra medisiner kan våre gamle leve lengre.
Når vi lever lengre idag, betyr det ikke det samme at alle de vi kan redde livet på er friske.
Hele samfunnet tjener på om vi lærer oss mer om hva som styrker kropp og sjel, og hva skal unnvike for å holde oss friske. Det er mye mer enn psykisk stress som kan gjøre oss syke. Stress er en av flere variabler i det kompliserte kaos system som vår kropp og sjel er byggd opp av.
Forskningen på D vitaminer og helse er et flott eksempel på hva som kanskje kan lønne seg både i det mennesklige kapitalet og samfunnsøkonomisk.

"Förbättrade analysmetoder och ökande kunskaper om D-vitaminets fysiologi och status i olika populationer ger nu stöd för att även mindre uttalade bristtillstånd kan öka risken för ohälsa. Här gäller det inte bara skelettsjukdomar som osteoporos utan även maligniteter, autoimmuna, inflammatoriska och metabola sjukdomar samt infektioner och neuropsykiatriska tillstånd. Till stor del rör det sig om epidemiologiska samband där kausaliteten inte säkert kan avgöras; dock finns ett stort antal klarlagda mekanismer för hur D-vitaminbrist skulle kunna bidra till dessa åkommor.

Att i klinisk rutin upptäcka och behandla D-vitaminbrist skulle kunna ha oanade folkhälsoeffekter."    Mats Humble, psykiater. 

Den vitenskaplige nysgjerrigheten som leder oss inn på ukjente nye veger.

Vitenskapsmennen og kvinnerne sier,
"We must be humble, we don't know everything yet!"

Forutsettelsesløs forskning er ikke enkel. Vi har alle fordommer som vi trenger å arbeide med. Det er en fristelse for en forskere å prøve å bevise at deres teori er rett. Det er enkelt å forstå det når man tenker på en person som har lagt mange år og prestisje på sin teori og metodikk. Man må være veldig open-minded og trygg i seg selv for å klare det.  Jeg tenker at når det handler om å forske på mennesker og sykdommer, da har forskeren mange utfordringer å ta tak i.  Vi er langt fra en-dimensjonelle, og det er mange variabler å ta hensyn til. Hvordan skal man avgrense studien for å vite hva det er man egentlig måler?.
Vi ønsker å tro at vitenskapen har kommet så langt så at vi kan få hjelp med våre sykdommer når vi søker hjelp. Mange møter en smertefull virkelighet.
Forskerne har et vanskelig dilemma når det er mange systemer i kroppen som er i ubalanse, spesielt når man ikke finner noen markører. Det er enkelt å si at sykdommen er psykisk eller psykosomatisk. Sannheten er at vi ikke vet, det er en tolkning, rett eller feil. Det blir da veldig uvitenskaplig å låse forskningen i en retning. Den forutsettelsesløse forskningen handler om at vi ikke vet, og derfor trenger vi å forske i et brett spektrum, en type scanning. Jeg forundrer meg over ordbruk som at det her er ikke bevist vitenskaplig, så derfor finns det ikke. Hvordan vet man? Uttalelsen kan være riktig, men kanskje er det noe viktig som vi ikke har avslørt ennå. Før jeg leste om vitenskaplig teori og metodikk på universitetsnivå, var jeg mer vitenskapstroende enn hva jeg ble etter de her kursene. Her kreves en kritisk tenkning og granskning over hvordan studiene er gjorde og så videre.
Likeså reagerer jeg på den polarisering jeg kan se mellom den alternative bransjen, hva nå det er for noe, og kritikerne. Jeg er skeptisk til når alternative behandlere lover gull og grønne skoger. Healere som lover helbredelse for kreft, og tankefeltterapueter som lover bot mot malaria tar jeg avstand fra. Jeg ser forskjellige terapiformer der man sier at behandlinger hjelper mot forskjellige diagnoser. Naturligvis skal man forske forutsettelsesløst på de her behandlingene. Det kreves forskere som er økonomisk uavhengige, og derfor kreves det offentlige penger som finansierer slikt. Jeg funderer kring at noen kan avferde bestemt at alle anekdoter fra alternativ behandling er effekter av plasebo, så lenge man ikke har bevist det vitenskaplig. Det kan så vare, men vet vi det? Det kan kanskje i noen fall være noe man enda ikke vet.
Når man er syk, så er vi interessert i hva som virker i praksis. For meg har alternativ behandling vært en veg mot mer avslappning, plasebo eller ikke. Når fred og ro systemet jobber i kroppen kommer de selvhelbredende prosessene igang. Legen min er hele tiden informert, og han vet at jeg er en person med mye markkontakt.
For en del år siden tilhørte yoga og chi gong den alternative bevegelsen. Nå kan man møte de her treningsformene på treningssentere, å ikke føle seg "eksotisk" når man trener for eksempel yoga. Det er fler og fler som mediterer idag, enn hva det var for 20 år siden.
Jeg har møtt mange som har søkt alternativ behandling, og det som kommer igjen er, enten det er plasebo eller ikke så er det viktigste for meg at jeg er bedre nå. Plasebo er egentlig et interessant område.
De som jeg møter i hverdagen, som er interessert i alternativ behandling, går også til legen.
De har markkontakt.
Men når noen mister markkontakten og idelogi blir til fundamentalisme, da har man et stort problem. For å motvirke det her tror jeg det blir feil å polarisere. Jeg har mer tro på nyanserte diskusjoner, ellers skjyver man vekk hverandre. Vi trenger brobyggere!