Å ta imot er en kjærlighetshandling.

"For de fleste mennesker begrenser sjenerøsitet seg til det å gi.
Men å ta imot er også en kjærlighetshandling.
Den andre blir også lykkelig når jeg tillater ham å gjøre meg lykkelig."
(Paulo Coelho)

Det er ikke enkelt for gamle folk når de på grunn av helseproblemer, ikke lengre kan bidra til å hjelpe andre og seg selv. Helt plutselig er det ingen som spør dem om hjelp. Det kan ikke lengre arbeide som de tidligere gjorde. Det sitter på sidelinjen og ser på når andre bidrar til sine kjære og til samfunnet.

Tenk dere en mann som på eldre dar mister sin kone. Kjærligheten, selskapet, og nærheten forsvant. Det blir tomt. Han ønsker ikke være en belastning for sine barn. Tenk så viktig at barnen og andre kan be om hjelp, når de trenger det. De trenger ham og han har noe å gi til dem.

Tenk dere også på alle de som er så kronisk syke at de har nok med å ta hånd om seg selv, hvis de nå har kapasitet til det. En mor eller far kan ikke lengre følje opp sine barn som går i barnehage eller er i skolealderen. Barnen trenger dem, men de er for syke for å følje dem opp.

Alle ønsker å bety noe for andre, og å kjenne på at de har noe å gi til andre.
Det lyser om små barn når de får anledning å gjøre noe for noen annen, en overaskelse.

Det finns mange måter til å være sjenerøs på, hvis vi tenker.
Jeg husker når det var innsamling til ME forskning, med MeandYou. Det skjedde noe med folk. Kanskje de kunne gi noe penger. De kunne i hvert fall spre budskapet over sosiale medier. Andre gjorde ting som de kunne selge, og deretter gi pengene videre til MeandYou. På den måten kunne de bidra til ME forskningen på Haukeland sykehus.

Det er så viktig å være noen for andre.

Vi blir til når vi speiler oss i hverandre.

Det må vi aldri glemme!

Når jeg skrevet klart det her blogginnlegget, leste jeg gjennom hva mine bloggvenner har skrevet.
Bloggeren Huldras Liv og Leven er akkurat nå igang med en innsamling.
Den finner du her.

Jeg velger kjærlighetens veg 2.

Når jeg for over 20 år siden hørte Marianne Williamson snakke om a Course in Miracles i Oprah Winfrey show, ble jeg nysgjerrig å lære mer av hennes tanker. Jeg kjøpte boken "Tillbaka till kärleken" (Return to Love) og det hun skrev var en stor inspirasjon som for meg og er det fremdeles i dag. Av alle de bøker som jeg har lest, er det den her boken som har fått meg å reflektere mest. "A course in miracles" er for meg veldig abstrakt og ikke enkelt å ta inn når jeg sliter med oppmerksomhet og konsentrasjon. Det som gjorde inntrykk i Marianne Williamsons bok hvordan hun taler og hvordan hun inspirerer med å tenke hvordan vi har det psykologisk og eksistensielt.
Hun snakker om gud, men jeg tenker det også er interessant på en veldig jordnær nivå.

Hun snakker om gud og samtidig om den dypere indre kjærligheten som vi har snudd ryggen mot.
Man kan fokusere på to nivåer. Agerer jeg ut fra kjærlighet eller redsel? Hvordan kan jeg være mer kjærlighetsfull mot meg selv og andre?
Det er viktig med å gi likevel som å få. Hva bærer vi på for indre hinder, som kan hindre oss å få kontakt med den kjærlighetsfulle delen i oss?
Kan vi ta inn den varme og kjærlighet som vi får fra andre personer omkring oss?
Gjør vi nok for å skape et mer kjærlighetsfullt samfunn?
Hvordan kan jeg navigere videre for "å være mer kjærlighet" og spre varme for meg selv og andre?
Hva er det for samfunn vi lever i?
Vi lever alle i et sammenheng og jo flere som arbeider med å søke mot indre harmoni og varme desto  varmere blir samfunnet.
Vi lever i et samfunn og vi påvirkes av hvordan verden ser ut, og vi påvirker verden med hva vi velger å gjøre i vårt daglige liv. Med den innsikten blir det ekstra viktig å reflektere over hvordan vi lever våre liv.
Kjærlighet handler om hva som bygger, stimulerer liv og det som hjelper oss å vokse og å blomstre.
Hva kjærlighet ikke er, er destruktive krefter som er nedbrytende for liv, mennesker, dyr og natur.
Marianne snakker de som bare vil ha, som er gjerrige og bare tenker på seg selv og som cancer i samfunnet. I et samfunn der man mest fokuserer på individualisme, hva man kan få, kan samfunnet bli fordummet og faller da sammen fra innsiden.
Man belaster individer for ting som kan være store strukturelle problem i samfunnet, og når vi ikke setter ting i et sammenheng løser vi ikke noen ting.
Hva er egentlig vår natur? Hva er det vi trenger? Hvorfor sliter så mange i dag? Det er det mange som reflekterer over i dag, og det er helt nødvendig!
Barn føler på prestasjonspress, og mange sliter med psyken når de hadde behøvd å føle at de duger som de er.
De voksne sliter også med alt de opplever de skal oppnå. Det er som om mange har glemt at det er kjærlighet og relasjoner som er det viktigste i livet. Når så mange strever med å strekke til, har vi mindre ork til å være der for hverandre og mange blir ensomme og deprimert.. Hva blir vi da for rollemodeller for de barn dom vokser opp i dag?

Jeg snakker iblant med en pensjonert lærer i Tyrkia om hans muslimske tro. Han begynte å lære koranen når han var 5 år. Han sier islam handler om at vi skal åpne våre hjerter, og å hjelpe hverandre og å gi varme. Hvis man skal gjøre noe for verden kan vi for eksempel plante et tre. Treet vokser opp, og gir mat, blir en skygge å hvile i når det er for varmt, gir også arbeide til folk og deres levebrød. Hans tro på Islam handler om et varmt hjerte, og empati for andre. Vi er alle barn etter Adam og Eva sier mange muslimer. Vi er i samme familie. Han er kurder og ønsker ikke det minste bli assosiert med terrorister. Terrorisme er ikke en del av hans tro på gud.
Har hørt mange muslimer som mener at de som radikaliserer muslimer til å bli terrorister, lyver og manipulerer, og de kommer å bli straffet på dommedagen. Også her kan man skille mellom det som er en positiv kraft for liv og det destruktive som bryter ned.

Marianne Williamson er jødinne og arbeider med å bygge opp og stimulere livet og kjærligheten. Jeg ser forskjellige jøder på Twitter som arbeider med å støtte de Palestinere som lever i et helvete på Gaza.
Vi er mange her i Skandinavia som arbeider med seg selv for å åpne våre hjerter, og mot å få en indre fred.
Det er viktig vi finner hverandre over kulturgrensene alle vi som er på samme nivå, og som har valgt hjertets veg. Det her er ikke noe vi klarer alene.
Kanskje noen sier det her er naivt.
Hvis vi tenker oss 30 år frem i tiden og barna spør oss hva vi gjorde i 2015. Hva ønsker vi å kunne si da? Gjorde vi et forsøk? Noen kanskje skammer seg og tenker, "Jeg gjorde ikke noe, fordi de andre gjorde heller ingenting."

Jeg tenker reisen er like viktig som målet. Det her er et livsprosjekt. Vi prøver og snubler, reiser oss på nytt og prøver igjen, og slik fortsetter det. Det kan inspirere barna til også å prøve på kjærlighetens veg. Det er et godt eksempel på evolusjon.

Trening kan bygge nye spenninger ovenpå de gamle.

Tenker tilbake til en tid da jeg tålte hard trening og den gode avslapping det var etterpå. Det var en god følelse.
Men trening kan bli en strafferegime som leder til nye spenninger ovenpå de gamle.
Judith Orloff skriver i boken "Positiv Energi" om hvor viktig det er å lytte til signalene fra kroppens subtile energier. (For deg som ikke føler deg hjemme med begreper som subtile energier og energifelt, kan du tenke kroppens fininnstilte GPS)
Hvis man ikke lytter på kroppen når man trener, kan trening bli en selvplaging.
Hvis man lytter på kroppen, kan man tilpasse sin trening etter hva som virker og hva man tåler.
Det leder til en større indre harmoni og det øker muligheten til fremgang.
Judith Orloff er en psykiater som arbeider med energipsykiatri. Det handler om å spille på lag med kroppen, fokusere på subtile energier, energifelt og chakra. For de som ikke har opplevd å kjenne på det energi felt som er rundt våre kropper høres det her nok helt vilt ut.
Jeg tenker våre energifelt følger fysikkens lover parallelt med bio-kjemien i kroppen. Jeg tror ikke det er noe hokus-pokus men med fysikkens lover, som sagt.
Judith Orloff mener det er nødvendig å spille på lag med vår natur for å forebygge mot hjerte-kar sykdommer, stress, depresjon, søvnproblemer og så videre. Hvis man hardtrener for å gå ned til størrelse 36 noe man stresser seg til, skaper man negativ energi og utbrenthet.

Positiv energi  er i den her sammenhengen det som styrker kroppen, og negativ energi det som svekker.

Det innebærer det er viktig å lytte på kroppen for å finne den treningsmåte som passer en selv, og det blir en mer positiv syn på trening. Det innebærer også det kan være lettere å fortsette sin trening når man tilpasser treningen på den nivå man er i dag.

Hun snakker om tilstedeværelse, åndelighet og medfølelse ved treningspassen for å komme i balanse og harmoni for å styrke livskraften fra innsiden og ut. Hvordan man gjør det er veldig variert. Det er for meg å ta en tur ut. Det blir som en meditasjon i bevegelse og tankene går langsommere. Det er for meg motsatt til å gruble og å uroe seg. Det blir lettere å komme inn i en følelse av flow.
I meditasjon søker man mot vennlighet, og det er et viktig fokus ved trening.

Judith Orloff advarer mot  å drives av en piske på treninspassen. Man kan ha et mål mot å være sund. men forgifter sitt energifelt med en indre tirade som "jeg er for feit" eller "jeg springer ikke fort nok". Det er viktig å legge til et fokus som er medfølelse.
Om det oppstår negative tanker som svekker deg er det viktig å bytte fokus.

Hvis du har et virus, hvile. Hvis du har en kronisk sykdom eller smerte, prøv deg frem i langsom takt.
Det kan også være man trenger å sparke seg i gang for å begynne med trening. Man får prøve og se hva som skjer med den indre GPS.
Hvis man finner en treningsform som passer en selv, gir det positiv energi og frigjør fysiske og følelsesmessige toksiner.
Kriteriene for fremgang er mer energi, mer våkenhet og bedre forbindelse mellom kropp og sjel.

Stretching er en forsiktig måte å begynne å trene på, når en ikke har trent på lenge. Det frigjør stress og setter fart på energien. Den gjør oss mykere. Det er en meget fin bru mellom inaktivitet og trening, og tar minsker negativ energi og får deg å føle deg mer åpen.
Aerobisk trening er meget helsefremmende og får en å må bra både fysisk og psykisk. Hun skriver også om yoga, qigong og taichi og de helsegevinster som de gir oss.

Men tanken på trening kan ofte gi motstand som kommer fra sinnet, ikke intuisjonen, og kan komme av redsel for forandring. Allerede 5-minutters trening kan gi positiv forandring i de subtile energiene.

Men om man sliter med en kronisk tretthet eller smerte kan det være viktig å ta bittesmå skritt. Jo mindre, jo bedre. Det er gledende at Judith Orloff ser det her att de det mange som har bittesmå marginalere, og det betyr hun har lyttet på sine pasienter over tid. Hennes fokus er å få i gang energien i langsomt tempo. Når man får i gang en vane, en rutine, får man en energi rytme.

Hvis/når man får opp sin energi og orker mer, øker endorfinnivåene, noe som øker godfølelsene og energinivået.

Det kan være en fordel å variere ulike treningsformer, for å holde motivasjonen oppe for å trene.
Fysisk bevegelse er det naturlige for oss, og det er et savn å ikke klare av å trene. Men 5 - 10 minutter på en nivå som passer en selv, kanskje dans fritt til musikk eller for eksempel leke med en hund, kan gi stor glede. De som ikke klarer å stå på beina kanskje kan vifte med føttene og å fantasere om at det er herr og fru fot som danser. Med fantasi kan man finne mange veger.

Meditasjon

Jeg leser i "Nya självläkande människan" av Sanna Ehdin.

Det er spennende å lese hva hun skriver om meditasjon og de helsefremmende effektene det har på vår helse.

Det har blitt forsket mye på meditasjon og det er mye interessant som har blitt oppdaget.

Vagusnerven blir stimulert av avslapning, meditasjon og liknende metoder.

Vagusnerven regulerer immunforsvaret og med hjelp av meditasjon kan man med andre ord påvirker immunceller, minske på betennelser forebygge sykdommer og aldringsprosesser.

Man kan skape positive hjerte og hjernetilstander når man gjennom positiv avslapning stimulerer vagusnerven og på den måten også aktivere gener som  bidrar til å kontrollere inflammasjon.

Vi blir født med stamceller som kan modne og omvandles til lever-, tarm-, lunge- og hudceller. Disse stamceller styres også fra vagusnerven. Uansett alder kan vi altså hjelpe oss i en positiv retning.

Det er med andre ord mye å vinne på en fokusere på fokusert positiv avslapning - der vi søker oss mot en tilstand av ro, fred og stillhet. På den måten aktiveres stamcellene slik at de kan regenerere og fornye våre organ.

Meditasjon gjør hjernen større og mere effektiv!

Positiv fokusert avslapning balanserer også nervesystemet, styrker immunforsvaret, øker hjertets frekvensvariasjon, bedrer prestasjonsevne og gir mindre depresjon og stress.

Ehdin skriver:

"Din kropp har alla resurser och ett oändligt anpassningssystem att själv reglera, reparera, förnya och frodas. Det gäller bara att använda det. Att odla och ge näring åt kärleken, lugn, frid, ro och inre glädje - är helt avgörande för hälsa och livslängd."

Hun skriver også at alle kan skape positive hjernetilstand i kroppen gjennom å läre seg positiv, fokusert og dyp avslapning.

 











Jeg leste for mange år siden om hvordan en del jöder hadde overlevd Auschwitz. De hadde dagdrømt om gode middager, god musikk og liknende ting. Når man tenker på at hjernen ikke kan skille mellom hva som er fantasi og virkelighet var det sikkert ikke dumt. De måtte også observere hva som skjedde rundt også for å overleve. Det handler om balanse.

 



Når Christina Doctares bok "Hjärnstress - kan det drabba meg?" begynte jeg å undervise i hva stress gjør med oss, og hvorfor det er viktig å stimulere fred og ro systemet for å bli friskere.

Jeg hadde tidligere arbeidet sammen med en fysioterapeut som var spesialisert i basal kroppskjennskap, så betydningen med avslapning var egentlig ikke helt ny for meg.

Det gjorde att jeg selv søkte meg til en kurs i vegetoterapi (2 år) og det var meget interessant å fokusere så mye på enheten psyke og soma. Hvis man skal ha en bedre helse, da er det viktig å arbeide mot en god gjennomstrømning i kroppen. Om en behandling gir resultat ser man det på de vegetative funksjonene. Med å arbeide mye med pusten kan det väre lettere å slappe av.

Det her var naturligvis noe jeg tok med meg når jeg selv ble syk. Å slappe av, pusterom, og bedre gjennomstrømning i kroppen, meditere og så videre. For å få det bedre var det viktig å kose seg og å leve her og nå. Hvis man gjör omvendt forhindrer man sin egen tilfriskning.

Jeg håpet jeg skulle bli frisk med de her kunnskapene, men det var ikke så enkelt. Nå vet jeg bedre. Men det her har hjulpet meg til en bedre livskvalitet. Det er ingen tvil om det.

Min veg måtte bli en bedre holistisk syn på helse. Maten og tarmhelse er en utrolig viktig del av det udelte mennesket, akkurat som meditasjon, självkärlek, sjelsstyrke og andre spennende ting.
Vi lever i en meget spennende tid nå!

Jeg tror det er tydelig for leserne, når vi lärer om den her forskningen, hvordan det kan bli veldig feil å fjern diagnostisere folk som har blitt friske av stressmestring. Tror ikke vi når frem til legene og andre med den retorikken. Bedre å fokusere på samme symptomer - ulike sykdommer.
Ja, i tillegg til å informere om sykdom, erfarings basert kunnskap og forskning. Det er viktig!

Trenger 2 måneder for kroppen for å forandres bio-kjemisk.

Januar er en måned mange bestemmer seg for å forandre liv, begynne å trene og å spise sunt. Det går noen uker til mange slutter å trene, og å går tilbake til gamle mønstre.


Det kan være mange grunner til folk gir opp, og en av dem kan være å strekke seg for langt, i stedet for å forandre livet gradvis. Det tar to måneder for kroppen å gjøre en bio-kjemisk forandring, og da får man legge til en måned til for å bygge nye vaner. Kroppen trenger med andre ord tid for å stille om, og det må innebære at kroppen bruker energi i en slik prosess. Hvis man legger til den kraft som kroppen bruker energi på for å tåle den omstilling det er å begynne å trene, kanskje til og med hard trening, da krever det også energi.
Hvis man samtidig legger om kosten, krever det konsentrasjon og tankeenergi for å begynne med nye matvaner.
Samtidig skal man klare hverdagene med arbeide og annet som man skal rekke for å få alt til å gå i hop.


Det er kanskje ikke så rart hvis mange gir opp sine flotte planer om et bedre liv.


Det blir da kanskje mer realistisk med å forandre liv, bytte vaner i et roligere tempo. Kanskje er det bedre å ta en tur ut, noe som også innebærer store helsegevinster. Hvis en kombinerer det med å ta vekk raske karbohydrater fra kosten er det en god start på et nytt liv.
Men det er også sunt å meditere mere og ta seg tid og rom til å slappe av. Meditasjon har mange helsegevinster på mange nivåer og det innebærer en behagelig livsforandring som gir både harmoni og glede.

I det første eksemplet kan det likne en strafferegime, og den senere likner mere en nytemetode.
I hvilken av dem tror du gir størst sjanse til å lykkes?

Det kan se ut som når beslutningen for å forandre liv bare sitter i hodet, får prestasjon og store krav for stor plass.
Hvis hjerne, hjerte og mage er i kontakt med hverandre kan utfallet bli annerledes. hvis man har kontakt med sitt indre bedres sjansen for en mere realistisk plan for å forandre vaner. Men det er ikke nok. Med mere kunnskaper blir det enklere å navigere gjennom livet.

Hvis man i en tid har bearbeidet innsikten om at man burde ta vare på sin helse på en ny måte, da har tanken modnet frem til man kjenner tiden er moden. Da blir det lettere å gå inn i en ny utfordring i livet.

Vi påvirkes  av hvilke verdier og idealer som finnes i samfunnet. Det er lett å bli "forført" av idealer og bilder om hva som er et godt liv. Det er mye som ser bra ut og som setter fart på drømmene om det gode livet. Uten å reflektere over det er det lett å skape forventninger prestasjon som kanskje ikke er I tråd med hva man innerst inne ønsker. Når man ikke når opp til det man tror man ønsker er det fort gjort å bebreide seg selv og livet føles tungt.

Det kan være situasjoner i livet som forandres. Den som har vært mye syk lenge, og som begynner å bli friskere, er det fort gjort å strekke seg for langt. Man står i en situasjon der man skal forandre vaner, og hva er det man skal fokusere på, hva ønsker man å gjøre og hvordan?
Det blir en omstilling som må få modnes frem steg for steg. Man ønsker å sikte seg inn på et mål og hva blir det første, andre og tredje trinn mot det målet.
Det er viktig å gi seg rom for å prøve vingene for å se om de holder.

Det kan väre en hjelp å tenke over at kroppen trenger ca 2 måneder for å forandres bio-kjemisk, og deretter trenger man en måned til. Ting tar tid!

Man trenger i tillegg kontakt med hjertekraften. Hva fyller du ditt hjerte med? Hva ønsker du å fylle livet med? Er du der du ønsker å være?

Jeg hadde en nevrolog som sa at hjernen fungerer best om man gjør noe man synes er gøy.

Det innebærer for meg at man må lytte innover og å være sann mot seg selv. Å gjøre ting som kommer fra hjertet og de talenter som man har inne i seg, er med andre ord helsefremmende og hjelper en i tilfriskningsprosessen eller som en god mestring i livet.
Hva ønsker jeg egentlig å gjøre? Hva er mine talenter? Hva er jeg bra på? Hva ønsker jeg å lære meg?
Omstilling tar både tankeenergi og fysisk energi og en god kontakt med kroppen hjelper en til å gjøre bedre valg i livet på riktig tidspunkt.

Å arbeide med sin hjertekraft innebærer å være kjærlighetsfull mot seg selv, gjøre ting som man mår bra av, og å gi seg spennende utfordringer. Det innebærer også gode relasjoner med mennesker og dyr.

Hvis man tar seg tid til å gjøre ting som  man liker kanskje det blir lettere å møte livet på andre områder.

Et brev til kongen fra ME ungdommer

Jeg har tidligere blogget om ungdommer og barn som forteller om hvordan det er å ha ME. Nå synes jeg det er tid for det igjen. Martin og 58 andre ungdommer har sendt et brev til kongen. hvordan det er å leve med ME.

Jeg har tatt meg friheten å kopiere det hit:

Kjære Kong Harald!
Jeg skriver til Deg fordi Du er kongen vår og har vist at Du bryr deg om de svake i samfunnet. Jeg vet også at Du er opptatt av barn og unges situasjon i Norge og jeg skriver først og fremst på vegne av meg og min bror, men også mange andre barn og unge som lider av sykdommen ME eller myalgisk encephalopati. Etter å ha levd med denne sykdommen i største delen av livet mitt har jeg stadig oftere stilt meg spørsmålet:
Er Norge verdens beste land å bo i for alle?ME-sykdommen er forferdelig nok i seg selv, men det er ikke derfor jeg skriver til deg. Jeg skriver fordi særlig barn og deres foreldre med sykdommen ME i dag mistros på det groveste.
ME er en svært alvorlig sykdom som påvirker hele kroppen, men som det dessverre ikke er funnet årsaken til ennå. Det eneste som hjelper er ro, omsorg og smertestillende medisiner. Likevel er det i dag ansett av barnevernet at det kommer av overbeskyttelse fra moren. Ja, utrolig nok, mamma, som alltid tar hensyn og pleier oss når vi er på vårt dårligste, og det er ikke bare, bare..
Vi har foreløpig hatt to barnevernssaker og begge har heldigvis blitt henlagt uten tiltak. Mamma er lege og det har kanskje hjulpet, men for en påkjenning det har vært for oss alle sammen. Jeg, min bror og ikke minst min mor som kjempet masse mot uforstående mennesker som kun har tro på tiltak og omsorgsovertakelse.
(Dette var så langt jeg kom da jeg begynte å skrive et brev til Deg for 2 år siden. Siden da har jeg blitt gradvis dårligere og jeg har forstått at det er mange andre barn og unge med ME som sliter med de samme problemene som meg. Så nå jeg lyst til å fortsette på brevet og håper jeg klarer å komme i mål denne gangen.)
Jeg vil gjerne fortelle Deg litt om hva jeg har lært om MEME er en veldig komplisert sykdom som også rammer mange barn og unge i økende antall. Man antar at det er ca. 2000 barn under 18 år som er rammet av dennne sykdommen i Norge. Det er ofte mange som blir syke i samme familie, som broren min og jeg. Faktisk er også mamma ME-syk.
Dette er en sykdom som ”ikke tar livet ditt, men som stjeler det”, fordi kroppen på en måte ikke tillater deg å leve lenger. Det er nesten ikke en ting man kan gjøre uten at kroppen blir overbelastet og sykere. Det kan sammenlignes med å være overtrent bestandig eller som en ”sprengt hest”.
Det er dessverre mange som ikke forstår denne sykdommen. De tror at fordi de ikke finner noe galt i de vanlig prøvene våre, så er vi ikke syke på ordentlig. Noen sier også at det er en sykdom du kan tenke deg frisk fra.
Heldigvis er det mange i utlandet som forsker på hva som skjer i kroppen til ME-syke og de finner mange forandringer, spesielt i hjernen. De fleste tror nå det er en form for hjernebetennelse eller autoimmun sykdom og fordi mange med ME er veldig syke har en forsker kalt sykdommen for ”non-HIV AIDS”. Det synes jeg er en god beskrivelse, for det oppleves som kroppen vår er så skjør at den nesten ikke tåler noen ting. Noen er faktisk så syke at de må leve helt isolert i mørke rom, nesten som levende døde.
I starten av sykdommen opplevde jeg det mer som å ha ”kronisk influensa” med mye infeksjoner og smerter i kroppen. Jeg var nesten aldri helt frisk. i tillegg orket jeg veldig lite og ble mye fortere sliten enn andre barn. Jeg fikk også tidlig problemer med å sove, jeg fikk nesten ikke sove om kvelden og jeg fikk problemer med å stå opp om morgenen, og selv da var jeg aldri uthvilt. Etter hvert har jeg fått flere og flere symptomer og kroppen føles som om jeg skulle vært veldig gammel.
På Haukeland sykehus er det noen som forsker på en kreftmedisin som en behandling for ME, men den forskningen vil nok ta lang tid. Så inntil videre må vi leve med en sykdom det ikke finnes noen effektiv behandling for.
Hva er verst?Det verste med å ha ME, er ikke bare at man blir fratatt sitt gamle liv og må leve mesteparten av livet hjemme og bli passet på av foreldrene sine. Jeg synes faktisk det er enda verre når vi opplever å ikke bli trodd når vi sier vi er syke og kjenner det på kroppen. Det er vondt å ikke bli tatt på alvor og spesielt når leger ikke vil høre på oss, men heller fortelle hva de selv tror om denne sykdommen. Jeg skulle av og til ønske at disse legene kunne kjenne på kroppen hvordan vi har det før de begynner å spekulere i teorier og tro og synse så mye om sykdommen vår.
Jeg synes det er fryktelig skremmende når Norges ledende lege for ME-syke barn sier at han tror hjernen vår er opphengt i en stressreaksjon og at hjernen må ha ”gått i vranglås”. Det er det ikke mange i utlandet som tror på. Slike uttalelser oppleves som veldig krenkende!
For noen år siden anbefalte legen min på sykehuset meg et 3-dagers ” lynkurs” i å bli frisk, jeg skulle bare endre tankene mine og bestemme meg for å bli frisk. Dette kurset kalles LP eller Lightening Process. Selv om jeg ikke hadde noe særlig lyst til å gå på dette kurset, følte jeg meg presset og gikk sammen med mamma. Det var en merkelig opplevelse å være der og bli bedt om å si til meg selv om og om igjen at jeg var frisk selv om jeg ikke var det. På  kurset ble jeg også fortalt at det var min egen skyld dersom jeg ikke klarte å bli frisk og det synes jeg var en veldig alvorlig beskyldning. Det forundrer meg derfor at dette kurset blir anbefalt av norske leger. Jeg vet at det er flere som har blitt mye dårligere etter disse kursene og det har også forekommet selvmord. En 13 år gammel gutt ble for ikke så lenge siden reddet etter et selvmordsforsøk på grunn av skyldfølelsen han fikk etter å ha tatt LP-kurs og ikke ble frisk.
Skolen og vennerDet har vært et stort problem for meg å komme meg på skolen og nå er det flere år siden jeg har vært der. Det samme gjelder for broren min. Grunnen til at vi ikke kan gå på skolen er både fordi vi blir sykere av å være der og fordi hjernen vår ikke klarer å lære når vi er på skolen. Jeg vet at noen med ME klarer å gå noen timer på skolen og noen klarer å ha hjemmeundervisning. Det er litt forskjellig etter hvor hardt man er rammet av sykdommen.
Det er trist å ikke kunne leve som normalt og av og til savner jeg vennene mine. Men når jeg er så syk som jeg er nå klarer jeg nesten ikke tenke så mye på det for da har jeg mer enn nok med å overleve. Jeg bruker alle kreftene mine på å spise og sove og hvile. Og det er vanskelig nok når kroppen min ikke vil samarbeide. Når jeg har mye plager klarer jeg nesten ikke å tenke på noe annet. Men heldigvis har jeg broren min som også er syk så vi forstår hverandre og kan gjøre en del hyggelige ting sammen når vi orker. Det er nok mye mer ensomt for de som er syke alene.
På en måte er vi heldige som har blitt syke i “dataalderen” for da har vi TV og internett hvor vi kan lære mye og være litt sosiale uten at det koster oss så mye. Det finnes også et eget forum for ME-syke barn og unge på facebook.. Det er viktig å finne andre som forstår, for etter at jeg ble ME-syk har jeg nesten ikke opplevd at noen av de jeg kjente fra før har hatt tid til å bry seg noe særlig om meg. Men istedet har jeg har jeg knyttet nære og gode bånd til noen få og spesielt familien og det opplever jeg som minst like verdifullt. Det har vært en viktig lærdom å oppdage hvem som er mine virkelige venner og jeg synes ikke det er så viktig å ha så mange venner bare man har noen som virkelig bryr seg.
På den positive siden vil jeg også nevne at siden livet står litt stille har jeg fått mer tid til å tenke over hva som virkelig betyr noe i livet mitt og jeg har blitt mer opptatt av menneskelige verdier. Jeg får mer tid til å reflektere enn andre unge som hele tiden stresser og har for mye å gjøre. I gode perioder får jeg også tid til å gå i dybden i ting som jeg virkelig interesserer meg for og jeg synes derfor jeg får lært mye allikevel. Det er alt for mye som er overfladisk i dag og jeg håper at jeg en gang kan få brukt min erfaring som syk ute i samfunnet.
FremtidenJeg må innrømme at jeg bekymrer meg en del for fremtiden. Det er ikke bare helsen min jeg tenker på, men jeg er alvorlig redd for at det norske samfunnet ikke vil gi ME-syke som meg og broren min muligheten til å få et verdig liv som voksne. Når samfunnet hele tiden fokuserer på at det skal lønne seg å jobbe, viser det liten medfølelse og respekt for dem som faktisk ikke er i stand til det. Jeg savner rett og slett et mer medmenneskelig og likeverdig samfunn.
Mammaen min gjør en stor jobb sammen med flere andre ME-mammaer med å gjøre ME-sykdommen bedre kjent. De har dannet en ME-mammagruppe som har bloggen fryvil.com og de har skrevet flere brev hvor de klager på hvor dårlig vi blir møtt i helsevesenet og i samfunnet. Brevet mitt til Deg har blitt fremvist i ME-mammagruppen og 58 barn og unge med ME støtter opp om dette. De har også har bidratt med egne sitater og fotografier av seg selv som Du kan se i vedleggene.
Jeg håper at jeg med dette har klart å formidle at situasjonen for ME-syke barn og unge i Norge er bekymringsfull. Det er mitt håp at Du vil hjelpe oss med å oppnå større forståelse og respekt i det norske samfunnet for denne misforståtte sykdommen. Så kanskje Norge en gang kan bli verdens beste land å bo i også for ME-syke?
-
Til slutt vil jeg benytte anledningen til å ønske Deg og Din familie en Riktig God Jul og et Godt Nytt År!

Foto: privat

Med ærbødig hilsen
Martin Qvist Giercksky
(17 år, ME-syk i over 8 år)

Det her er sterkt!
Livet kan være en prøvning!
Det kan være både vanskelig og terapeutisk konstruktiv å sette ord på det som er vondt og sårt.
Det krever også mot til å stå frem offentlig med sine prøvelser i livet.
Det er ikke alle som våger, men det gjør du Martin!
Mitt i det vanskelige har du fått kontakt med din indre autoritet og bestemmer deg for å stå frem i Aftenposten med navn og bilde.
Det tror det er mange som er imponert over det du nå gjør!
Jeg leste en kommentar som stakkersliggjorde deg og spurte hvor dine foreldre var.
Den kommentaren mener jeg du kan legge vekk.
Personen kan ikke ha sett det hun hadde fremfor seg, nemlig din styrke og mot.

Det er en stor hjelp å ha familie og andre som tror på en og støtter en i de valg man gjør i livet.
Da er det lettere for å ha kontakt med sin indre styrke og "å gå ut i verden og prøve sine vinger".
Jeg får et bilde av at det på en måte det du gjør nå.
Jeg tror det er mange flere enn de 58 ungdommene som skrev under på det her brevet som er både imponert og som nå føler et stort takk!
Og alle dere som har skrevet kommentarer under brevet har gjort noe veldig viktig for å få folk til å få en mer nyansert bilde av det å leve med ME!
Jeg ser dere har fått god støtte av mamma gruppen, og det tror jeg kan gi en større trygghet for dere. Det er godt å ha sine foreldre ved sin side når det trengs.
Kanskje det sitter andre ungdommer rundt omkring i Norge som hjulpet deg å sette ord på ting i brevet og som vært en god støtte. Vi bygger nå nettverk på en annen måte enn det var mulig å gjøre før i tiden. Internett har åpnet en stor ny verden full av muligheter.
Jeg hadde ikke fått mulighet til å lære meg mere om hvordan dere har det hvis jeg ikke hadde hatt internett og sosiale medier.
Jeg tror det her brevet med alle underskrifter er noe som de fleste fagfolk er interessert i å lære mere om og derfor håper jeg dere kan nå ut til mange.

Noe som kan være interessant for dere å lære om er hvordan dere kan nå frem til fagfolkenes hjerter og ikke bare i hodet.
Når du forteller om noe som er nære hjertet og får med hvordan dere føler og tenker når dere frem til hjertet på den som skal lytte på dere.
Det er en kraftfull metode, og noe helt annet enn om dere bare formidler fra intellektet. Det kan være en stor kunnskap å kunne alt om den ME forskning som skjer i dag, og hvilke symptomer og sykdomsprosesser som skjer ved ME.
Men for å formidle den unike person som man er det bra om man kan forene hjerte og hode, og hvis hodet ikke vil følge med, med hjerte, følelser og tanker. Da er det lettere å få en lege eller psykolog til å våkne en stund mitt i stress og jag mellom alle pasienter. Det her er en metode som jeg selv bruker, og det går for det meste bra. Det verste man kan være med om er en lege eller psykolog som har sin bilde klar, men som ikke er tilstede og lytter. Det er en side av ME debatten som gjør meg bekymret. Derfor er det veldig bra når barn og ungdommer forteller om sine erfaringer, og når hjertet er med i budskapet gjør det noe med voksne folk.

Det tar en del energi for å tenke ut strategier til å nå frem til fagfolkene og jeg ser det finns mange kloke folk i miljøet. Alle kan bidra til å inspirere hverandre!

Dere som er unge kommer å se en spennende utvikling med nye muligheter som vi i min alder ikke kan drømme om. På livets veg kommer dere å lære dere å navigere videre.

Dere er super!

Lykke til!

Det å bli sett, hvordan er det?

Når jeg leste en så fin dikt på så fin bakgrunn fikk jeg mange assosiasjoner fra mitt yrkesliv som psykolog. Det her bildet har jeg nå kopiert fra en veldig bra blogg, ME-mammas betroelser , en blogg jeg varmt anbefaler andre å lese. Det er en gruppe kunnskapsrike og kreative damer som har barn som er syke i ME. Det står mye fint i den bloggen, og kanskje det kan være en inspirasjon for andre foreldre som har kronisk syke barn. Selv om situasjonen, sykdommens karakter, er ulikt, kan det styrke den enkelte til å ikke føle seg alene.

Det er viktig å føle seg sett, det er viktig å møte helsepersonell som ser hvordan man sliter, og det er en stor indre stress, når man ikke møter noen som ser den kamp som man må møte hver eneste dag. Man er veldig avhengig av å bli sett og akseptert av fagfolk, både fordi det er nødvendig med en god relasjon med fagfolk, og det påvirker både behandling og annet som følger av det å være syk. Enda viktigere må det være for ett barn å bli sett. De trenger gode relasjoner til å vokse opp til trygge voksne, og det er en stor nok byrde å være syke, skal de attpåtil ikke føle seg sett i helsevesenet? Det er et flott initiativ av den gruppe "ME-Mamma" som nå skriver ME-mammas betroelser .

Vi alle har behov av å føle seg sett. Når vi er syke og svekket er behovet enda større. I mitt arbeide som psykolog har jeg mange ganger hørt folk si at deres lege ikke forstår dem. Det første året jeg arbeidet som psykolog var det veldig forvirrende å høre om leger som ikke forstår. Det var så åpenbart at pasienten slet. Så legen virkelig ikke det. Så begynte jeg å spørre, "De du nå forteller for meg og på den måten du sier det her. Har du fortalt din lege det her?" Jeg fikk ofte svaret, "Nei, det har jeg ikke." Jeg har mange ganger sagt, "Det tror jeg du skal gjøre. Da tror jeg det blir bra."
Og det går bra som regel.

Det er ikke nok med at man er syk, man skal også sette ord på ting og det er ikke alltid man er tydelig for seg selv. Det hjelper å ha en fagperson som har erfaring av liknende fall som er likt mine helseproblemer.

Det kan være en stress og belastning å møte helsepersonell som ikke har kunnskaper om den sykdom som man sliter med. Omvendt er det en befrielse og en kilde til avslapning å føle seg sett og tatt på alvor.
Jeg har hørt fra pasienter at de kjenner at de legger problemene fra seg når de går ut fra mitt kontor. Pusten blir friere, man blir avslappet, og man frigjør energi til å bearbeide og å mestre hverdagen.
Jeg vil si det er da det begynner, noe som en ME-mamma signalerer i sin dikt. Det blir lettere å leve når man har noen som følger en og som ser. Selv om man akkurat nå ikke har en kur for å helbrede barnet, så er det viktig å ha noen som ser.

Det er ikke alltid vi i helsevesenet kan hjelpe/kurere. Det vi likevel kan gjøre er å si at det du sliter med er helt forferdelig/slitsomt/fortvilt eller noe annet som passer in.

Man kan være nysgjerrig å spørre, hvordan er det her for deg?
Hvordan har du det?
Hva har du prøvd for å mestre/håndtere situasjonen? Med det spørsmålet kan man få veldig mye informasjon av pasienten.

Det at noen ser, at det man sliter med er fortvilet, kan hos den syke frigjøre krefter til å fokusere på det viktigste, få mest ut av dagen.

Jeg leser ofte ME syke si, de møter fagfolk som ikke har kunnskaper om ME, men som tror seg vite. De forteller om behandlingsopplegg som gjør dem sykere.

Det som jeg undrer meg over er når tidligere syke tror seg vite hva som er best for andre syke. Jeg har sett kommentarfelt der personer som vært syke og som tror deres erfaringer om hva som virket er rett metode for andre syke. Iblant er det en tydelig ironisk tone når syke står fast ved hva som virker for dem. Det får meg å undre, hva er det som driver dem?
Bare fordi de oppfattet aktivitetstilpasning og energiøkonomisering som å bare hvile, må det ikke automatisk være slik andre oppfatter det.
De råd jeg fikk på Skogli var energiøkonomisering og å trene innen de rammer som kroppen tåler. På den måten har vegen langsomt begynt å gå oppover.
Tidligere før den skjulte tannrots betennelsen ble oppdaget og behandlet, var det aktivitetstilpasning som fungerte.

Det som jeg også undrer meg over er, hvordan de som etterpå oppdager at de hadde kapasitet til mer enn de trodde, tenker om seg selv. Den tone de har mot andre syke, får meg å undre, hvordan er det de føler og tenker om seg selv og hvordan de tidligere mestret sin sykdom? Jeg tenker det kan være viktig å se innover for å komme videre i livet. Når man blir oppmerksom på hva man bærer på, puster seg gjennom følelsen, kan det bli lettere å leve. Vi er ikke bare avhengige av at andre ser oss. Vi er også avhengige av at vi tar oss tid til å puste, for å se hva som kommer til uttrykk. Hva er det da man ser?

Hvis man tenker seg man får helseråd som ikke passer med den sykdom man har. Kanskje har man en sykdom som må behandles, men får kommentarer som begynn å trene, ut og spring. Man har prøvd å være fysisk aktiv, vært sosial, og annet som skal "gi energi", men det må man ikke frem med til psykologen/legen. Det leder til indre stress hos den syke, noe som fagpersonen ser og sier du må tenke positivt. Der stopper dialogen opp, fortvilelsen og maktesløsheten øker. Livet blir enda mere en kamp.

Det betyr ikke at legen/psykologen må være enig med pasienten i alt. Vi søker hjelp i helsevesenet av en grunn, og det er å møte fagperson som har kunnskaper/erfaring til å hjelpe oss med det vi ikke selv har kunnskaper om og innsikt i.

Iblant kan en vise si oss mye mer enn orden rekker til. Bjørn Eidsvåg har skrevet en fantastisk fin låt, "Eg ser"

Les gjerne dikten om igjen langsomt.
Hvordan føles det?

Tenk dere, den syke følte ikke skamfølelse lengre, da h#n ble sett. For en kraft som skjuler seg bak ordene og følelsen av å bli sett!

Finn ditt kall og vis deg frem.

Når jeg leser noe som er skrevet av Marianne Williamson forsvinner jeg ofte inn i tankeverdenen og øynene langt bort, der ordene lander dypt inn i meg.

Jeg fortsetter å lese boken "Gåvan att vara till" av Marianne Williamson:

"När vi väljer att inte vara änglar forsvinner de änglar som finns bland oss. I allmänhet är människor för oss vad vi har bestämt oss för att vara för dem. Det kan vara svårt att lysa över andra när vi inte känner att det finns ett ljus inom oss själva. Men det finns ett ljus, för Gud har skapat oss så. Vi kan se på dem som utvecklat ett høgre medvetande än sina samtida. De var inte gjorda av något annat material än vi, men de fattade andra beslut. Det var inte lätt för Abraham Lincoln att vara den Abraham Lincoln vi högaktar i dag, det var inte lätt att vara Susan B Anthony, eller Mahatma Gandhi, eller Martin Luther King Jr. De föddes, precis som vi, med potentialen att bli något storslaget, men förverkligandet avstorslagenheten är inte förutbestämd. De kunde ha bestämt sig for att vara på något annat sätt, för att göra på något annat sätt. Vilken andlig kraft det än var som rörde sig inom dem och lockade dem mot sin storslagenhet så finns den inom oss alla.

Det finns inget recept för storhet, för storhet är inte rationell. På den mystiska nivån blir människor storslagna när de, trots det motstånd de kanske känner inom sig, säger ja där andra skulle ha sagt nej. Rädslan stoppar dem inte, den hjälper till att forma dem. Någonting kallar dem från en högre dimension, och de svarar.

Är vi inte kallade av historien till att manifestera den storslagenhet som väntar inom oss? Vad som händer med jorden nu är vårt beslut. Vi kan förbli de vi är och sjunka djupare ner i det elände vi redan har skapat, eller också kan vi börja spräcka vårt eget skal som på kosmiska ägg och stiga ut som nya varelser - som vårt nya, sanna själv."

Det er spennende å føle på hva ordene gjør med oss både psykisk og fysisk. Hva er storhet? Vi trenger ikke å være Nelson Mandela for å vise storhet.  Det kan være så mye. Noen er kanskje gode med dyr. En annen er bonde og dyrker økologisk mat, noen annen er god mot barn, noen er bra på å skrive. Derfor er det viktig å finne sitt kall, enten den kommer fra en høyere dimensjon eller sin egen underbevistthet. Naturen har skapt oss til de vi er, våger vi være vår natur?

Mange sliter med å vise seg frem, våge å være bra på det vi er, tro på at vi har noe å tilby verden, og mange har allerede som barn ikke fått lære seg at de er bra nok som de er. Hvis man fått lære seg at man ikke duger, er verdt noe, blir det meget skummelt å stå frem slik en er.
Det er også slik mange har høye forventninger på seg selv, og når de ikke lever opp til dem, snakker de ned seg selve. Fantasi kan brukes på mange måter, og når selvbilde er lav, blir fantasi og tanker deretter.

Når man tviler på seg selv, og tenker over å vise frem sin storhet, kan det fort sette i gang med et angstvekkende tankespinn. Det er som å tro at hvis man ikke når den topp som man krever av seg selv, da raser tankene raskt ned i kjelleren.

Aksept er ikke alltid så lett å være i. Man ønsker, eller til og med krever, at man skal være et helt annet sted enn der en er akkurat nå. Hvis de livsbetingelser man er i ikke samsvarer med de krav man mener å ha i sitt liv, da sliter vi. Frustrasjon sammen med den indre sorgen kan gjøre mange dager tunge.

De perioder noen kan være i aksept, åpnes andre dører til en selv. Aksept gir ny tilstedeværelse å hvile i, og tilgang til åndelig kreativitet som går sammen med en friere pust. Pusterom gir oss en mulighet til å lande og å hente nye krefter.

I pusterommet møter vi oss selve og det i oss vi ønsker skal få mulighet å komme til uttrykk. I den stunden kan man finne sitt kall, det man brenner for og hva man kan ønske å dele med seg til verden. Når man får kontakt med sitt indre selv, finner man sin plass i livet, hvis man våger.

Hva er storhet? Det er vel opp til oss selv å avgjøre hva det kan innebære for oss selv. Det er fort gjort å undervurdere det man gjør. Hvis du ser barnet som ser på deg og ser opp til deg. Er ikke det stort?

Det er når vi finner oss selv der vi er akkurat nå, som vi kan finne ut hvordan vi kan bidra. Hva ønsker du å gi til verden?

Jeg velger humor!

Jeg er med på Twitter og der kan man lese mye interessante ting. Jeg følger flere som skriver om psykisk helse, og der er mange kloke personer. Flere skriver at de møter flere som har tro på enkle løsninger, som for eksempel mindfullness, til å kurere psykiske plager og psyko-sosial belastning. Jeg får er en bilde av at en del sliter med utmattingsdepresjon og i tillegg en vanskelig psykisk og sosial situasjon. Når en folk gir dem quick-fix råd, føler de seg enda mere alene og misforstått. Det kan de ha helt rett i. Det er ikke enkelt å forstå noe om de problem som man ikke selv har møtt i livet.

Jeg velger gleden er et tema som kan bli veldig feil for dem som sliter med traumatiske minner og det følelsesmessige kaos som følger minnene hånd i hånd. Det er veldig lett å la seg forføres inn i tenk positiv illusjonen, der realitetene følger med som en skygge som envises å følge med hvordan man enn vrider og vender seg.

Livskvalitet
Det blir mer realistisk å si jeg velger ting som gjør meg glad, for eksempel å leke med en hund valp. Tenk hvilken en stunds mental hvile det gir å leke med en kattepus, selv om man sliter med så mye annet.

Det kan også være å gjøre noe som interesserer en, og som får en å glemme tiden, kanskje lære seg noe nytt eller å ha en hobby.

Det kanskje være å ikke gjøre så mye og å være i ro. Jeg har hørt menn snakke om hobbyer som jakt og fiske kan gi ro og fred.

Leken og kreativiteten er viktig for voksne og små. Inspirasjon som kan få oss til komme til et uttrykk.

Nu synes jeg det er meget viktig med humor og latter, og vegene til å latter kan være mange.
Galgenhumor kan være et middel til å få distanse til oss selv.

Og så lenge det ikke blir så ille, som for dansken, som Johan Glans snakker om i den her youtube filmen så får man være fornøyd, eller hva sier dere?

                                                                    Baksmällan

Litt for mye.

Søndag for snart 2 uker siden gjorde jeg et forsøk på å gå 15 minutter på tredemølla i stedet for 10 som jeg pleier å gå. De ekstra 5 minuttene viste seg å være over tålegrensen. De to første dagene var jeg helt slått ut. Etter det har jeg vært meget forsiktig fordi jeg var ikke i god form. Hadde blant annet migrene i flere dager og andre symptomer som jeg ikke har hatt på lenge.
Alt husarbeid kommer på etterskudd og det er ikke så mye å gjøre med når kroppen sier fra. Vanlige meditasjoner bare minner en på hvor vondt man har det. Min løsning er da å lytte på radioprogram i en lav volum. Jeg må fremdeles være meget forsiktig, og å ta mange pauser. I dårlige perioder avleder jeg også oppmerksomheten med å være mye på internett og å følge med i de sosiale mediene. Da får jeg en mental hvile og jeg glemmer meg selv en stund. Akkurat nå leser jeg mye om det svenske offentlige sykeforsikringssystemet. Den er ikke hva den var en gang. Å være syk i Sverige betyr for mange en fattigdom som er meget vanskelig å ta seg ut fra. Vi får se hvordan det går i Norge.

Nå vet jeg hvordan jeg skal forholde meg fremover med aktiviteter og annet.
Marginalene er som sagt veldig små og det er lite som skal til for å kollapse og det må jeg bare akseptere.
Det viser også hvor viktig det er å planere inn møter med venner og familier, og det blir fort problemer med å være spontan. Jeg må som så mange andre planere mine aktiviteter i forveg slik at jeg er opplagt når jeg skal være sosial.
Derfor har jeg mange anledninger til å gå inn i våren med langsomme steg. Walking meditations. Så nå håper jeg på mange fine vår dager. :)


Jeg har på senere år lyttet en del på Andrew Johnsons meditasjoner. Har lastet ned noen apper slik at jeg kan lytte og meditere selv om jeg ikke er på internett. Iblant er det som å skru av en bryter i kroppen. Det er deilig å etter en kort meditasjon, stå opp som ny og fresh :) (Ja, innen noen grenser forstås)

Nyt dagen! (Hvis det er mulig.) Snart er våren her!

Å holde fokus. På hva?

Når jeg i dag våknet, følte jeg meg fremdeles slapp. Jeg hadde mine planer for i dag, men måtte planere om når kroppen sier i fra. I stedet ble det en halvtimes meditasjon, og en stunds mental hvile. Jeg prøver forskjellige metoder for å slappe av og å fylle hodet med noe behagelig og lett. Det er viktig til å ta seg tid til å få kropp og sjel til å kople ut fra hverdagsstress og urostanker hvis man sliter med det.

Men jeg merker også hvor viktig det er å ha fred og ro i sitt liv, for eksempel den økonomiske situasjonen. En trygg livssituasjon underletter de helsefremmende aktivitetene der vi kan påvirke vårt allmenntilstand. Frisk eller syk, det er mye å vinne på å ta seg tid til å ta vare på oss selv, til glede for oss selv og våre nære og kjære. Men våre forutsetninger er forskjellige, og det må vi huske på, både når vi tenker på oss selv og nå vi tenker på våre medmennesker.

Når jeg har fred og ro til å reflektere, tenker jeg at det finns mye å være takknemlig for. Det er ikke alle barn i verden som kan gå i skolen og å ta videreutdannelse. Det er ikke alle som har råd å spise seg mette, eller å gå til lege. Når noen i familien blir syke i lang tid, kan familien bli fattig og barn vokser opp i fattigdom. De eldre barnene må tjene penger for å forsørge sine familie.

Jeg ble født i et land der jeg kunne gå i skolen, ikke bare i grunnskolen, men også på universitet i flere år. Når jeg ble syk kunne jeg gå til legen, og når jeg måtte til sykehus, ble jeg ikke utfattig. Å ikke bare det, jeg har fått sykepenger når jeg er syk. Det fins ting som vi tar for gitt i vårt land, som kanskje ikke er en selvfølge.

Når jeg fokuserer på det i livet som jeg føler meg takksom for, skjer det noe i kroppen. Det føles godt!

Har dere tatt dere tid til å lytte/føle på kroppen, hvor i kroppen man kan føle på takknemlighet?

Hva skjer med tankevirksomheten når du mediterer.

Hvor mange tenker over den åndelige siden i deres liv?


I det svenske språket betyr åndelighet "andlighet".

Når svensken puster sier hen at hen andas.

"Andlighet" og å andas, to bra ord når vi snakker om å leve."

I det engelske språket er inpust og inspirasjon det samme ordet, "inspiration".

Et annet fint er når det snakker om "in spirit"

Fins det noen bedre sted til å føle seg levende enn i naturen? In spirit, åndelig og å puste inn livet og å være i det?

Når jeg tenker på åndelighet, tenker jeg på naturen og å våre relasjoner.
Finns noe annet i livet som er viktigere enn det?
Hva tenker dere på hva som er viktigst i livet? Luksusbolig og luksusbil?

Jeg mener at våre relasjoner og vår natur tilhører våre dypeste verdier. Når vi har det godt med oss selv og med hverandre, da har vi det bra. Da kan man føle seg harmonisk.

Jeg tenker ser livet som en åndelig reise i tillegg til en psykologisk og kroppslig reise. Vi har våre indre kjerneverdier som også er våre behov.

I vårt samfunn har vi fått så mye fokus på hva som skjer rundt oss, at våre indre åndelige behov ikke får så mye plass. Vi hører om økonomisk vekst, at vi fortjener de ting som man vil selge til oss. Det er lett å forføres til å fokusere på alle vakre ting, alle teknologiske nyvinninger, og andre fristelser. Det er lett å strekke seg for langt og å glemme seg selv. Men vi har fremdeles våre indre dypere behov. Hvordan har vi det hvis vi glemmer hva vi behøver og har en dypere glede av?
Det er på grunn av det her som gjør at jeg synes det er spennende å følge med på alle som tar en time out i vårt samfunn, for eksempel kjøpestopp. Når folk bryter en vane, og tar seg tid til å reflektere, er det noe annet som bryter seg frem. Da kommer refleksjonen om hva som er viktig i livet, og hva trenger man egentlig? Man får kanskje kontakt med andre sider av seg selv. Når jeg leser om personer som har kjøpestopp er det interessant å tenke over når de sier at de har fått mere ro og er gladere. Det fins også de som sier de har mere tid for sine barn.

Det er så lett å komme gå seg vill og å miste kontakten med seg indre! Hvis man over tid ikke tar seg tid å reflektere over seg selv og sitt liv, fortsetter man samme livsstil til sjelen banker på.
Hvis man glemmer å føle på hva som er de indre behovene og hva man innerst inne ønsker, er det kanskje ikke så rart at mange sliter med psykiske problemer i vårt samfunn. Hva skjer i kroppen hvis vi trykker ned våre behov og det vi ønsker i lang tid??? Hvor lenge kan man ha det slik?

Man kan kanskje si at våre dypeste ønsker og behov også er vår mening i livet. Hvordan har vi det når vi kan bidra med noe viktig både til oss selv og hverandre? Se på et barn når hen skal gi en overraskelse til noen annen, for eksempel sine foreldre. Det er så viktig å føle på at man har noe å gi til et annet menneske.

Hva skjer med folk hvis de har tid til å satse på materielle ting, men ikke så mye annet?

Vi har så mye å gi hverandre! Men så var det tiden forstås.

For en del år siden når jeg var veldig svekket, fikk jeg kontakt med en side av meg, jeg ikke visste jeg hadde. Jeg kaller det sjelsstyrke. Til tross for at jeg var svekket på mange måter, så var det noe som føltes intakt. Det bar jeg med meg videre. Det løste inga problemer, jeg var fremdeles syk, men livet fikk en ny dimensjon. Det var også en opplevelse av at det fins noe som er større enn oss. Vi er her til sammen, og det er viktig at vi hjelper hverandre videre. Vi har ansvar for våre liv, og vi har et samfunnsansvar. Det har fått meg til å stå frem i sosiale medier for å diskutere helsepolitikk og annet. Det er tanker som har vært med meg  mange år, men det tok tid før jeg var moden for det. Alt til sin tid.

Det er opp til oss hvordan samfunnet skal utvikle seg fremover. Hva er det for et samfunn som vi ønsker at kommende generasjoner skal leve i?

Det er opp til oss!


(Når jeg snakker om det som er større enn oss tar jeg ikke stilling til om det bare er en fysisk/psykisk opplevelse eller en realitet.)

Ja, forresten. Hvor føler du i kroppen når du tar det tid til å leve deg inn i de ting som du føler deg takksom over?

To brev.

Jeg kjenner at den stress og opplevd press har vært en belastning, selv om jeg formelt måtte gjennom det. Jeg er meget takknemlig over at jeg ikke måtte ut på en praksisplass. Det hadde ikke gått bra. Er ikke sterk nok til det. Jeg har gått med en indre uro over hvordan det kommer å bli for meg etter den siste februar. Jeg sendte likevel inn den informasjon med tilleggsopplysninger som NAV etterspurte. Til og med det var en stress og en belastning for meg. Det har vært en lang og livsforandrende prosess i alle de har jeg har vært syk. En gang for lenge siden studerte jeg på universitet i flere år.
Når jeg tenker på hvordan livet har blitt forandret på grunn av sykdom, da er det ikke noe rart at jeg føler på en stor sorg. Sorgen følger med aksept, og de går hånd i hånd.

For omtrent en uke siden kom et brev fra NAV. Det var om arbeidsevnevurdering. Der står at jeg vurderes å være varig ufør i forhold til ethvert arbeid. Mitt helsetilstand har ført til en betydelig nedsatt funksjonsevne som ikke anses å være forenlig med krav til arbeidstaker i stillinger aktuelle for meg i dagens arbeidsmarked.
Det var en enorm lettelse å lese det her, samtidig som det er trist at livet har blitt så begrenset. Det var ikke det her jeg drømte om men de her 8 år som jeg har vært ute fra arbeidslivet har jeg måttet innse realitetene. Det er ikke en lett prosess, ikke for meg og ikke for andre i liknende situasjon.

Dagen etterpå kom det et brev til fra NAV. De har innvilget videre AAP til ut juli, mens vi venter på utredningen for uføresøkneden skal bli klar. Det var så befriende å vite at jeg fremdeles får penger fra NAV. Ved kronisk sykdom når man har en betydelig svekket funksjonsevne, da trenger man trygghet, også økonomisk. Det er mye lettere å stå frem i sosiale medier og å diskutere helsepolitikk, enn det er å føle på uro over sin økonomi. Uro/stress er nedbrytende og man mister krefter.

På epikrisen fra Skogli kan man også lese om hvor viktig det er å få fred og ro slik at det blir lettere å balansere mellom hvile/avslapning og aktivitet. Stress svekker. Når en har fred og ro er det lettere å være i aktivitet. Jeg fikk på Skogli prøvd ut en nivå som er mulig å trene på. Etter Skogli går jeg regelmessig på tredemølla. Jeg går i et tempo som passer for meg i omtrent 10 minutter. Det har jeg kommet frem til er passe for meg akkurat nå, da jeg også gjør en del husarbeid og springer i trapper.
Jeg tenker å prøve og øke tiden på tredemølla når vi kommer inn i lysere tider og våren.
Jeg føler mere på vintertrøtthet og vinterdepresjon nå enn hva jeg gjorde for et år siden. Jeg tror det har å gjøre med den stress som jeg har følt på de seneste månedene i samband med kontakt med NAV.
Nå er det mye lettere å slappe av. Nå hører jeg veggklokkens tikk-takk-tikk-takk igjen.
Nå jeg har et roligere tempo får jeg mere gjort. Jeg har ikke like mange dager da jeg må legge meg i et mørkt rom på grunn av migrene.

Stress og stressmestring er et viktig tema å fokusere på. Kroppen arbeider mye bedre i et avslappet tilstand. Jeg har fått mange aha-opplevelser gjennom årene. Psykisk stress med fysiologiske reaksjoner er ikke noe nytt. Når jeg begynte med D-vitaminer følte jeg at kroppen ble fri fra en byrde i desember og januar. Lyslampe likeså. Det jeg ikke var beredt på var den kroniske periodontitten som ga en infeksjonsfølelse i mange, og hvor befriende det var å bli fri fra den betente tannroten, ja hele jekselen. Det er en kronisk stress som ikke må undervurderes.
Jeg kunne ikke tro at mine pustestopp på natten påvirket mitt allmenntilstand så mye som det må ha gjort. Det føles som en stor befrielse å begynne å puste med Cpap på nettene.

Etter en så stor indre alarmberedskap i mange i år sier det seg selv at det et meget viktig med fred og ro og avslapning. Vi har våre vaner der vi går på autopilot, og det kan også være likt med stressberedskap. Gjennom valg av aktivitet byter vi spor både når vi snakker om rutiner og fysisk væremåte.
Når vi snakker om motsatsen til stress, kommer vi til avslapning, inspirasjon, passe fysisk aktivitet, ha det moro, nyte livet der det er mulig. Jeg føler også på kroppen at det er viktig med et stabilt blodsukker for å føle på en indre ro. Det som jeg har som mål er å forbedre allmenntilstanden og å få et bedre liv. Jeg fokuserer også på hvordan man kan leve enklere til en bedre livskvalitet. Det er så lett å strekke seg for langt, komplisere ting og å fokusere på de ting som føles viktigere i livet.

Jeg tror man kan gjøre mye her og det kan være mye moro når en prøver seg frem. Det er viktig å arbeide mot forsoning og ikke kreve/forvente det som man ikke har forutsetninger å klare av. Det gir mere krefter å fokusere på hva man kan gjøre, Det er det man lett mister kontakten med når man må fokusere på sine vansker i kontakten med NAV. Nå håper jeg på mere ro i livet. Jeg har ikke gitt opp!

Gjennom alle mine år som kronisk syk har jeg arbeidet frem en mestringsplan for å håndtere hverdagen.

Alle kan ha nytte av mental trening.

Det finnes mye interessant å finne på Youtube. Her har jeg lagt inn en bra forelesning om mental trening.

 

Professor Tore C Stiles er en god foreleser som tar opp en del viktige punkter ved mental trening:

 

 

1. Økt selvforståelse. Det er viktig å se innover og å bli kjent med seg selv. Tar man tid til selvanalyse for å se hvem man er, hva man ønsker, hva man trenger, hvordan man har det i sin kropp, hva man føler også videre blir det lettere å sette mål for hva man skal strekke seg mot. Hva er viktig? Når man gjør et valg må man velge bort et annet. Da er neste spørsmål, er jeg villig til å betale den prisen?

 

Det man trener på blir man bedre på. Våre tanker påvirker kroppen og her kan man øke selvforståelsen om seg selv. Hvordan reagerer jeg i forskjellige situasjoner?

Det er ikke bra å trykke ned følelser/reaksjoner, fordi da styrer de oss. Det er en viktig grunn til hvorfor det er viktig å bli kjent med seg selv!

Kjenn etter! Observer deg selv! Hva skjer i kroppen? Hvordan reagerer/føler du i forskjellige situasjoner?

 

2. Mental restitusjon. Det er lett å komme i urytme når vi lever i dagens samfunn, med stress og å strekke seg til forskjellige situasjoner der man faktisk overstrekker seg.

Derfor er det nødvendig å ta seg tid til å kjenne etter for å finne sin egen rytme. Da er rutinene en god hjelp.

Det er viktig å veksle mellom å være i aktivitets/arbeids modus (påkoplet) og å være i avslapningsmodus (avkoplet), å være i aktivitet den ene stunden og ta en pause den andre.

Når vi for eksempel snakker om toppidrettsmenn så er for eksempel hvile/restitusjon den viktigste delen av treningen.

Når man tar seg tid til restitusjon, presterer man bedre i neste treningspass. Når vi slapper av, blir kroppen i form. Når vi trener, da sliter vi ut kroppen.

Det er også viktig å være mentalt i avslapning, ellers har man ikke en optimal restitusjon.

Hvis man er mentalt i aktivitetsmodus, arbeider hjernen hele tiden aktivt. Da sender hjernen ut signaler til kroppen, og sørger for at kroppen er i en aktivitetstilstand, hormoner, sympatisk nerveaktivitet og så videre. Da bruker kroppen mer energi enn hva som er nødvendig.

For å få et godt liv må vi bli flinkere til å restituere oss! Det kan være med hjelp at lettere aktiviteter som å se på "Hotel Cæsar", lese "Se & Hør og annet som får hjerne å fokusere på hvile.

 

3. Bekymringer. Uro, helseplager, symptomer og så videre, får hjernen til å sende ut signaler. De signalene får kanskje for eksempel hjertet til å sende ut signaler, symptomer. Det kan være det autonome nervesystemet der det sympatiske nerver aktiverer stress system som for eksempel hormonet kortisol. Når det er aktivt forspiller vi energi og vi får mindre kraft til det daglige livet.

 

Løsningen er å slappe av!

 

4. Lære seg selvmedfølelse. Det er så lett å være kritisk mot seg selv. Når man gjør det undergraver man sin selvbilde. Det tar kraft og da mister man sin energi. Når man arbeider med mental trening hjelper vi oss til bedre form.

 

Slik jeg oppfatter Tore C. Stiles, så skiller han mellom å lytte på viktige signaler/informasjon/symptom og det å arbeide med å slappe av å få mere ro i kropp og sjel. I feil sammenheng kan man oppfatte det som å ikke lytte på sine symptomer, men det finns informasjon/signaler/symptomer i kroppen som man skal ta på alvor. Så derfor tenker jeg at mental trening kan være bra for oss alle, frisk eller syk, men å gjøre en selvanalyse og å lytte på hva legen har å er nødvendig.





 

 Når en er kronisk syk så er det viktig å ta vare på seg. Jeg tror at mange med kronisk sykdom har lært seg å arbeide med mental trening, selv om man ikke vet at det er det man gjør.

Når man hører ordet mental trening er det lett å få oppfattelsen at det handler om å øke viljestyrker og å prestere mer. Da er forelesningen til Tore C. Stiles en viktig informasjon for oss alle, ikke minst de som lever et hektisk liv i dag. Det handler ikke om å tenke positivt og å velge å overse de signaler kroppen sender oss.

 

Jeg har mange ganger møtt personer som har vært i en ekstrem stress situasjon, som kollapser når de endelig er i trygghet og fred og ro. Noen av de sterkeste skjebnene var flyktninger fra Bosnia i 90-årene. Da forsto de ikke hvorfor de hadde det så vondt med seg selv. De hadde stått kvar på beina når de var i en forferdelig livssituasjon i krigens Bosnia der bosniske muslimer var med om ekstremt traumatiske forhold. De lyktes med å ta familien sin med seg å flykte til det fredelige Sverige. Når de endelig fikk sin oppholdstillatelse, eget hjem og barna begynt på skolen, da kom krasjen!

Men det kan også være voksne som har barn med spesielle behov, alvorlig sykdom og liknende.

 

Det kan være personer som levd i traumatiske forhold i lang tid. Når de har blitt hørt og sett av fagpersoner i helsevesenet, kanskje de slapper av. Foruten de psykiske/fysiske reaksjonene kommer kanskje også søvnbehovene øke. Hadde en pasient som sovnet når han kjørte bil i en slik fase. Som tur er, gikk det bra for både min pasient og hans medtrafikanter.

 

Det er så viktig å lære seg sin egen natur/rytme slik at man kan ta vare på seg på beste måte.

 

 Videon her under handler om forskning på mindfulness og meditasjon. Vi har all grunn til å kose oss og å slappe av slik at vi orker med å gjøre det som vi tenker er viktig for oss i dagliglivet. 

 

 

 

Nå skal jeg slappe av og se Bonanza på tv, slappe av og hvile, samtidig som jeg drikke en kopp te.

Kos dere og god søndag!

Hvordan få en god følelse i kroppen, puste rolig og der tankene flyter fritt?

Julen kom og gikk og selv om jeg gjorde det så enkelt som mulig var det mye nok å tenke på. For å hvile fra tanker om NAV og om julen, var det godt å skifte fokus.

Akkurat nå velger jeg å skrive. Det finns mange veger til fred og ro, og det er viktig å finne sin egen måte. Om noen timer er vi i 2014, et nytt år og nye muligheter. Nå kommer vi enda en gang lese om nyttårsforsetter og nye vaner, som ofte handler om prestasjoner. Det kan være å begynne på treningsstudio, slankekur, yoga, begynne med en ny diett, studere og så videre. Ofte handler de om å ta seg i kragen og å "ta ansvar". Man kan lure på hvor mye av de her nyttårsforsettene som kommer av å elske seg selv? Flere av nyttårsforsettene kan ha den her årsaken, men hvor ofte handler det om å være streng og å straffe seg selv?

Det snakkes mye om stressmestring for å få en bedre helse.
Det er helsefremmende å søke seg mot den meditative tilstanden, kontemplasjon, der man føler seg i fred og ro.

Når den svenske legen Christina Doctare ga ut boken "Hjernestress - kan det ramme meg?" ble jeg meget interessert i den nyere stressforskningen. Det her er kunnskaper som jeg tok med i mitt arbeide som psykolog og som mange hadde stor nytte av. Det er så viktig for alle å bli bevisst over hvordan de føler seg i kropp og sjel.
Når man innser hva stress kan gjøre i kropp og sjel, og bevisst over hvordan man har det, er det lettere å gjøre noe med det.
Det er i vårt samfunn så mye som vi forføres til å strekke oss etter, til vi blir både slitne og overmette. Vi er på sprang etter det ene og det andre, og jo mer aktive vi er desto mindre tid og rom har vi til å kjenne etter på hvordan vi har det. I den her situasjonen tror jeg det er mange som springer til helsekostbutikken for å finne den riktige helsekosten som skal gi oss bedre energi. Jo raskere vi springer, desto mere frustrasjon. Nå kommer også rubrikkene fra mediene om at man skal ta ansvar for sin helse. I den her situasjonen er det fort gjort å assosiere til forventinger om å prestere mere. Mer sund mat, mer fysisk aktivitet, mer yoga, mer mindfulness, ta seg i kragen og gå på arbeide og så videre.

 

Ordet forandring er lett å assosiere med prestasjon. Ordet prestasjon er lett å assosiere med motsatt til væren. Det er så vanlig i vår kultur i dag. Jeg lurer på hvor mange som har et nyttårsforsett der planen er å gjøre mindre og hvile mer?

 

Vi står på så forskjellige ståsted i livet, at det er nødvendig for hver og en av oss å ta oss tid til å lytte innover. Hvis man ikke tar seg tid til å fokusere innover, hvordan skal man da vite hvor man står i dag og hvilken retning man ønsker å gå videre? Det blir da ikke heller lett å vite hvordan man har det i sin kropp. Det er der man må begynne å lete for å se hvordan man har det med seg selv.

 

Når jeg fortalte mine klienter om at det er viktig å søke seg mot aktiviteter/situasjoner der man føler seg avslappet, føler seg vel og der tankene flyter seg frem som båten eller løv på vannet. Når jeg sa hvilken indre modus de skulle søke seg da visste de hva de skulle gjøre.

Det finns mange måter for å komme inn i et meditativt/kontemplativt tilstand, men våre veger dit kan være helt forskjellige.

Det som fungerer hos den ene kan være dårlig for noen annen!

Av den grunn vil jeg advare for oversolgte universalløsninger, hvor fin forpakningen enn kan være!

 

Man kan også si at det er bra å søke mot en god gjennomstrømning i kroppen for å få en bedre helse. Det handler blant annet om pusten, fordøyelsen, blodtrykket, og ja til og med tankene. Hvis man er meget aktiv, og ikke har tid til å tenke og kjenne kan det bli et problem når en går og legger seg. Da begynner tankene sin egen dans og det blir vanskelig å sovne. Hvis man ikke sover så bra, blir det ikke bra på dagen heller.

 

Hvis man er i stress, holder man igjen pusten. Hva skjer da i kroppen? Vi trenger pusterom for å puste med magen.

 

Man tenker heller ikke på at når vi puster med magen, da beveger seg mellomgulvet og da får tarmene massasje.

 

Man kan her assosiere videre og å tenke over hvordan man kan gjøre for å få det bedre med seg selv. Det finns mange forskjellige veger, og man får finne sin egen veg.

 

Jeg stusser over lesning om hvilket arbeide det er med å fremkalle godfølelse i kroppen. For meg er det en paradoks. Arbeide - prestasjon. Godfølelse - væren.

 

Vi er veldig flinke på prestasjon, mange av oss, og da er det viktig å søke seg til væren, og at vi er gode nok som vi er.

Det skal være lov å søke oss til det som lokker frem et smil, eller latter hver dag.

En dame som gikk i kognitiv terapi fikk i oppgave å gjøre 3 ting hver dag som hun synes er moro.

Når vi slapper av, da kan gleden komme på besøk.

 

Det er forskjell om man sier at man skal hugge ved, si og så mye skal være gjort til kvelden (prestasjon), og at man skal hugge ved så lenge det kjenns moro (mer væren)

 

Det tar tid til å kjenne på hva som er passe aktivitetsnivå da dagsformen kan variere.

Jeg har selv arbeidet mye med å skille mellom forskjellige slitenhetsfølelser. Når kunne jeg fortsette å gjøre noe her hjemme lite til, og når måtte jeg avbryte aktiviteten med en gang for å ikke krasjlande? Her kommer det å se innover og kroppsbevisstheten inn og det må ta sin tid.

 

Vi lever i en tid der perfekthetsidealene står frem tydelig i mediene, og jeg har begynt å bli skikkelig lei av det hele. Hvordan skal man gi seg selv eller noen annen ubetinget kjærlighet når det forventes det perfekte? Hvis det er det vi holder på å lærer de barn som vokser opp, da må vi virkelig ta oss en tenkepause! Er det da noe rart at fler og fler av barn og ungdommer sliter med psyken sin?

 

Hvem er det vi lurer når vi bygger fasader?

 

For noen år siden leste jeg en del interiørblad, men nå er det stopp med det. Nå leser jeg i stedet om Simple Living og om hvordan man kan forenkle livet sitt. Jeg følger med et stort interesse om kjøpestopp, og jeg ser det som noe som tvinger seg frem når indre dypere behov krever livets rett. Med kjøpestopp som tema, skaffer seg fler og fler en time-out, for å tenke over hva som egentlig er viktig. Helt plutselig føler de ro, har mer tid med familie og venner, mer penger spart og får en oversikt om de har hva de trenger. Ved bevissthet om man har hva man trenger, kan man ta det med ro og må ikke hele tiden være på sprang.

 

For mange som sliter med stress kan det være viktig med en time-out for å finne tilbake til seg selv. 

 

Så det er nok ingen dum ide å gjøre mindre og hvile mer!

 

Og da er det viktig å ta seg tid til å prioritere hva som er viktig akkurat her og nå, selv om der kan være ting som er moro. Man kan overstrekke seg når man har mye hyggelige ting i sin nærhet.

 

Det finns forstås en ting som er mer en glede enn et arbeide, og det er når man trener opp lattermuskelen!

 

Og en ting til: Det er ikke vår oppgave å være feilfrie i livet!

 

Husk på det når dere går inn i 2014!

 

Godt Nytt År!

 

 

 

 

 

... og så var det den her arbeidslinjen.

Det er litt over 3 uker siden jeg kom hjem fra et 3 ukers opphold på Skogli Helse og Rehabiliteringssenter AS.

Jeg har tidligere skrevet om mitt opphold i et tidligere innlegg  Om tredemølle og å møte seg selv i døra.

Jeg var sliten når jeg kom hjem, og trengte tid å lande. Jeg var på etterskudd her hjemme og nå er det tid for å ta frem advents og julepynt. Når jeg ser over våre julepynt ser jeg mere arbeide. Det er en god grunn til å sortere vekk julepynt for å gi det til veldedighet. Ting som jeg likte for 20 år siden er ikke like moro lengre. Når foreldre går bort får man arve deres julepynt også. Det blir for mye og jeg må tenke på å økonomisere mine krefter, og det er en god grunn til å utrensning. Julegardinene til stuen får være i kjellerforrådet den her julen. Kanskje jeg har bedre energi neste jul.
Det er for meg ikke aktuelt med å bake 7 sorters kaker, lage masse julemat og annet som kan bli for mye for hvem som helst. Julestemning må være et fokus på fred og ro sammen med familien.

Jeg planerer julegave innkjøp her hjemme sammen med mannen min. Når man allerede vet hva man skal gi bort, da man går inn i butikken, sparer man både tid og energi. Det liker jeg, og det er også helt nødvendig.

Den her måten å organisere på har vært en del av mitt liv i flere år. Det er viktig å skrelle vekk det som ikke er så viktig og å holde fokus på det mest konstruktive. Det fungere best.
Når jeg var på Skogli var det viktig å holde fokus, slik at jeg fikk best utbytte av oppholdet. Det ble likevel hardt og jeg gikk likevel i bakken. Jeg møtte mine egne begrensning og det føltes merkelig å delta i en gruppe som handlet om arbeidsrettet rehabilitering. Men jeg var der fordi NAV mente det var viktig å komme dit for en vurdering om funksjonsnivå.

Jeg gjorde mange refleksjoner den her tiden, da jeg hørte om arbeidslinjen flere ganger.
En dag satt vår gruppe i en refleksjonsgruppe, der vi skulle tenke over hva vi skal gjøre fremover. Vi fikk høre at tidligere ble man lettere uføretrygdet og parkert, og så enkelt er det ikke i dag. Nå viser forskning, sa hun, at arbeide har en helbredende effekt. Man må ikke vente til man orker med det eller det der hjemme. De har erfaring med pasienter med fibromyalgi, utmattelse og andre diagnoser. Kanskje man  kan velge et enklere arbeide, og det må kanskje ikke være så mange timer i uken.. Noen kunne kanskje begynne med praksisplass eller arbeid nå, og andre har kanskje et maratonløp fremfor seg. Den her arbeidslinjen var det nye og det handler om at alle som kan bidra, skal få en sjanse til å gjøre det.

Det her satte i gang mange tanker i hodet mitt. Jeg må smile når hun sa at noen kan ha et maraton fremfor seg. Jeg har hatt problem med helsa siden 1989. Det kaller jeg et maraton, og jeg vet ikke hvordan mitt liv ser ut fremover. Jeg har også tatt styringa over min helse, og hadde jeg ikke gjort det tro jeg at jeg hadde vært mye dårligere. Sollys på vinteren (lysterapilampe), D-vitaminer større delen av året, kuttet ut blant annet sukker, energiøkonomisering, sund mat, fred og ro aktiviteter, passe fysisk aktivitet, og så videre. Jeg har lest masse, og snakket med mange for å kanskje finne en veg for å bli frisk. Jeg ble ikke frisk. For et år siden fikk jeg vite jeg hadde hatt en kronisk  periodontitt i mange år og det kjørte ned både immunforsvar og allmenntilstand. Tannlegen fortalte at når en har en kronisk periodontitt kommer bakterier ut i blodbanen. På den måten kan man bli syk i hele kroppen. Han var ikke forbauset over at jeg hadde hatt ME-symptomer.
I dag blir jeg ikke sykere. Det ble jeg så lenge jeg hadde periodontitt. Jeg ble sykere og sykere og iblant følte jeg meg døende. Nå var jeg ikke så redd, men mer fortvilt. For en befrielse det var å bli fri fra både jeksel og periodontitt!

Men jeg er fremdeles syk og har en lav funksjonsnivå. Jeg lever med håpet om å bli frisk, men må samtidig være beredt på at det kanskje ikke er mulig.

Nå gikk jeg på Skogli å var bekymret over hvordan andre syke kunne oppfatte om den her arbeidslinjen, og den risiko for depresjon, angst, skyld og skam hvis de ikke klarer av å bli friske. Hvordan hadde jeg selv opplevd det hvis jeg kommet til Skogli for to år siden, med langt fremskreden periodontitt? Hvilken forskning refererer man til og for hvem? Hva med langtidseffekter? Jeg valgte å skrive til legen og fortelle om mine fortellinger. Jeg tror ikke jeg kommer med noe nytt, men det kunne kanskje være interessant med å lese om hvordan pasientene opplever hva som sies. Det er ikke alle som har så mye kunnskaper og er oppdatert som meg, og da er man mere sårbar.

Jeg trivdes med å arbeide, og det var godt å gå på forelesninger eller på arbeide selv om jeg ikke var frisk. Jeg slet etter et sjokktrauma 1989. Det var godt å gå på forelesninger selv om jeg slet med konsentrasjonen. Sjokktrauma er en enorm belastning for kropp og sjel, og tankene forfølger en. Med en slik belastning er det også lett å få andre helseproblem og det fikk jeg. Man kan si at jeg studerte på deltid. Det var noen delkurser som jeg gjorte etter min kursgruppe var ferdig med studiene. Jeg trengte min tid og jeg trengte fred og ro. Jeg ble ferdig med mine studier, fikk bra konsentrasjon og arbeidet som psykolog i flere år og det planerte å fortsette med det til pensjonen. Jeg kjente på at noe ikke fungerte som  det skulle i min kropp, men kunne arbeide på heltid i noen år.

Men livet fikk meg om igjen inn på andre veger enn hva jeg hadde tenkt meg. Det kom en dag når funksjonsnivået og allmenntilstanden var for lavt til å være i jobb. For et år siden fikk jeg, som jeg tidligere skrevet om, vite at jeg hadde hatt en tannrotsbetennelse i mange år. 
Det har ikke vært synlig på noen utredning og derfor har det ikke gått å behandle. Livet utsetter oss alle for prøvelser og vi kan ikke forvente oss å kunne styre på alt her i livet!
Vi får se på hva vi har å navigere videre fra det. Det er viktig styrke kropp og sjel på mange nivåer.

Jeg føler meg takknemlig for det jeg har i livet fordi det er ingen selvfølge.

Etter jeg kom hjem  fra Skogli sendte jeg en søknad om uføretrygd til NAV. Det kostet mye konsentrasjon og energi å fylle i søknaden. Jeg tenker på den forskjell det er i dag og den jeg var når jeg studerte på universitet i Lund for 20 år siden. Jeg er ikke den samme.
Noen dager senere ringer min saksbehandler fra NAV, som sett at jeg hadde sendt inn søknaden. Hun sa at det skulle jeg ikke gjort, fordi hun ikke har gjort en kartlegging om eventuell restarbeidsevne. Jeg hadde følt en lettelse for å ha fylt i søknaden og nå risikerer jeg at jeg må trekke tilbake søknaden en tid.
Jeg er ikke forbauset men det her sliter!
Dagen etterpå fikk jeg et brev fra de som arbeider med uføretrygdsøknader. De ønsker mere informasjon, blant annet om hvor jeg har bott i Sverige når jeg var yngre. Jeg husker ikke alle adressene. Nå sitter jeg her og føler på at hva som blir neste steg, blir krevende for meg, hva som nå enn skjer. Fy søren! Så mye som var så mye lettere når jeg var frisk.

Det er så viktig å skifte spor slik at jeg ikke bare fokuserer på NAV og hva som kommer å skje. Det er nødvendig med mental hvile og å gjøre ting som gir energi, som gir glede og hjertevarme.

Arbeidslinje får være arbeidslinje. Er jeg ikke frisk nok er det ikke så mye som jeg kan gjøre.
En ting er sikker. Jeg ønsket ikke å være syk! Det er ikke min feil at jeg er syk! Jeg har gjort så godt jeg kunne! Hvis man gjør så godt man kan da kan man ikke gjøre mer!

Jeg har til og med laget mine egne Mestringsstrategier ved kronisk sykdom.

Hva er det som gjør at folk tar det som en selvfølge at de skal være arbeidsføre hele livet?