Å holde fokus. På hva?

Når jeg i dag våknet, følte jeg meg fremdeles slapp. Jeg hadde mine planer for i dag, men måtte planere om når kroppen sier i fra. I stedet ble det en halvtimes meditasjon, og en stunds mental hvile. Jeg prøver forskjellige metoder for å slappe av og å fylle hodet med noe behagelig og lett. Det er viktig til å ta seg tid til å få kropp og sjel til å kople ut fra hverdagsstress og urostanker hvis man sliter med det.

Men jeg merker også hvor viktig det er å ha fred og ro i sitt liv, for eksempel den økonomiske situasjonen. En trygg livssituasjon underletter de helsefremmende aktivitetene der vi kan påvirke vårt allmenntilstand. Frisk eller syk, det er mye å vinne på å ta seg tid til å ta vare på oss selv, til glede for oss selv og våre nære og kjære. Men våre forutsetninger er forskjellige, og det må vi huske på, både når vi tenker på oss selv og nå vi tenker på våre medmennesker.

Når jeg har fred og ro til å reflektere, tenker jeg at det finns mye å være takknemlig for. Det er ikke alle barn i verden som kan gå i skolen og å ta videreutdannelse. Det er ikke alle som har råd å spise seg mette, eller å gå til lege. Når noen i familien blir syke i lang tid, kan familien bli fattig og barn vokser opp i fattigdom. De eldre barnene må tjene penger for å forsørge sine familie.

Jeg ble født i et land der jeg kunne gå i skolen, ikke bare i grunnskolen, men også på universitet i flere år. Når jeg ble syk kunne jeg gå til legen, og når jeg måtte til sykehus, ble jeg ikke utfattig. Å ikke bare det, jeg har fått sykepenger når jeg er syk. Det fins ting som vi tar for gitt i vårt land, som kanskje ikke er en selvfølge.

Når jeg fokuserer på det i livet som jeg føler meg takksom for, skjer det noe i kroppen. Det føles godt!

Har dere tatt dere tid til å lytte/føle på kroppen, hvor i kroppen man kan føle på takknemlighet?

Hva skjer med tankevirksomheten når du mediterer.

Hvor mange tenker over den åndelige siden i deres liv?


I det svenske språket betyr åndelighet "andlighet".

Når svensken puster sier hen at hen andas.

"Andlighet" og å andas, to bra ord når vi snakker om å leve."

I det engelske språket er inpust og inspirasjon det samme ordet, "inspiration".

Et annet fint er når det snakker om "in spirit"

Fins det noen bedre sted til å føle seg levende enn i naturen? In spirit, åndelig og å puste inn livet og å være i det?

Når jeg tenker på åndelighet, tenker jeg på naturen og å våre relasjoner.
Finns noe annet i livet som er viktigere enn det?
Hva tenker dere på hva som er viktigst i livet? Luksusbolig og luksusbil?

Jeg mener at våre relasjoner og vår natur tilhører våre dypeste verdier. Når vi har det godt med oss selv og med hverandre, da har vi det bra. Da kan man føle seg harmonisk.

Jeg tenker ser livet som en åndelig reise i tillegg til en psykologisk og kroppslig reise. Vi har våre indre kjerneverdier som også er våre behov.

I vårt samfunn har vi fått så mye fokus på hva som skjer rundt oss, at våre indre åndelige behov ikke får så mye plass. Vi hører om økonomisk vekst, at vi fortjener de ting som man vil selge til oss. Det er lett å forføres til å fokusere på alle vakre ting, alle teknologiske nyvinninger, og andre fristelser. Det er lett å strekke seg for langt og å glemme seg selv. Men vi har fremdeles våre indre dypere behov. Hvordan har vi det hvis vi glemmer hva vi behøver og har en dypere glede av?
Det er på grunn av det her som gjør at jeg synes det er spennende å følge med på alle som tar en time out i vårt samfunn, for eksempel kjøpestopp. Når folk bryter en vane, og tar seg tid til å reflektere, er det noe annet som bryter seg frem. Da kommer refleksjonen om hva som er viktig i livet, og hva trenger man egentlig? Man får kanskje kontakt med andre sider av seg selv. Når jeg leser om personer som har kjøpestopp er det interessant å tenke over når de sier at de har fått mere ro og er gladere. Det fins også de som sier de har mere tid for sine barn.

Det er så lett å komme gå seg vill og å miste kontakten med seg indre! Hvis man over tid ikke tar seg tid å reflektere over seg selv og sitt liv, fortsetter man samme livsstil til sjelen banker på.
Hvis man glemmer å føle på hva som er de indre behovene og hva man innerst inne ønsker, er det kanskje ikke så rart at mange sliter med psykiske problemer i vårt samfunn. Hva skjer i kroppen hvis vi trykker ned våre behov og det vi ønsker i lang tid??? Hvor lenge kan man ha det slik?

Man kan kanskje si at våre dypeste ønsker og behov også er vår mening i livet. Hvordan har vi det når vi kan bidra med noe viktig både til oss selv og hverandre? Se på et barn når hen skal gi en overraskelse til noen annen, for eksempel sine foreldre. Det er så viktig å føle på at man har noe å gi til et annet menneske.

Hva skjer med folk hvis de har tid til å satse på materielle ting, men ikke så mye annet?

Vi har så mye å gi hverandre! Men så var det tiden forstås.

For en del år siden når jeg var veldig svekket, fikk jeg kontakt med en side av meg, jeg ikke visste jeg hadde. Jeg kaller det sjelsstyrke. Til tross for at jeg var svekket på mange måter, så var det noe som føltes intakt. Det bar jeg med meg videre. Det løste inga problemer, jeg var fremdeles syk, men livet fikk en ny dimensjon. Det var også en opplevelse av at det fins noe som er større enn oss. Vi er her til sammen, og det er viktig at vi hjelper hverandre videre. Vi har ansvar for våre liv, og vi har et samfunnsansvar. Det har fått meg til å stå frem i sosiale medier for å diskutere helsepolitikk og annet. Det er tanker som har vært med meg  mange år, men det tok tid før jeg var moden for det. Alt til sin tid.

Det er opp til oss hvordan samfunnet skal utvikle seg fremover. Hva er det for et samfunn som vi ønsker at kommende generasjoner skal leve i?

Det er opp til oss!


(Når jeg snakker om det som er større enn oss tar jeg ikke stilling til om det bare er en fysisk/psykisk opplevelse eller en realitet.)

Ja, forresten. Hvor føler du i kroppen når du tar det tid til å leve deg inn i de ting som du føler deg takksom over?

Det er en gave å kunne gi!

Det har blitt veldig lite på internet de siste ukene. På juldagen fikk jeg influensa, da jeg fremdeles var i Sverige hos min skånska familje. Min mann hadde allerede vært syk i noen dager. Da var det bra vi hadde bestillt båtbiljett Køpenhamn - Oslo, slik at vi kunne hvile på reisen hejmover. Med paracet i kroppen  kunne vi ta oss til og fra de begge havnene.
Vel hjemme har vi hvilt og fokusert på våre interesser. For meg har det vært mye lytting på radio, "Vetenskapsradio Historia", på Svensk radio. Det får meg å glemme alt som handler om sykdom. Lengre frem ble det en enkel roman, "Kaffe och musik", av Karin Brunk Holmqvist.

Om man bare følger flødet, alltså bare slapper av, hviler, drikker vann og koser seg så godt det går, får kroppen en bedre mulighet til å arbeide med infeksjonen.

Det var bare jeg og min mann som ble syke. De andre hadde vaccinert seg mot svineinfluensa, og kanskje er det det vi hadde. Det hadde vært bra fordi da har vi byggt opp en immunitet mot den influensaen. Det verste har vært hostaen som kommer langt nedfra i magen. Det har surklet litt i brystkassen og derfor har jeg vært nøye med å få ut det som skal ut. Det går å bruke pusteteknikker for å få opp gørr fra luftvegene, i tilegg til det som kommer opp med hosta. Febrig og å være trøtt er ikke noe nytt for meg, og når det er influensa da vet en det går over.

Når vi var noen dager i Skåne hørte og leste vi om en økt fattigdom i Sverige. Det finns 3 punkter som kan lede til fattigdom i Sverige. Det er sykdom, separasjon, og arbeidsledighet. Det har blitt en del utforsikringer i Sverige når de syke ikke har blitt friske raskt nok.
På morgennyhetene den 20/12 fikk vi vite om barnen i Landskrona som samlet inn brukte klær og brukte leketøy for å gi til fattige barn i Landskrona. De vet om at de er priviligert, og deler med seg av det som de ikke trenger. Noen trenger deres hjelp og de betyr noen for noen annen.
Vi hørte på svensk radio om svenske barn som ønsker seg en økonomisk donasjon til fattige, i julegave.
I avisa kunne vi lese om den skam som fattige svensker opplevde for sin fattigdom, og at det skulle veldig mye til for å få dem til å søke hjelp i for eksempel kirken.
Papirløse flyktinger var så fattige at barnen risikerte å gå sultne i juleferien, når skolene var stengt og de ikke fikk skolemat.
Fattigdomen har økt i Sverige. Det er økonomisk krise i verden, men det sosiala trygghetsnettet er ikke som det var.

Det er en gave å kunne ge. Det kan bety at vi har det som vi trenger, og kan betale regningene og spise seg mett. Når man kan det, da er det mye å være takksam for! Det gjør noe med oss når vi gir til noen annen. Det blir en følelsemessig belønnig allerede når vi gir. Vi forteller vårt indre at verden er generøs og at det finns håp!

Derfor er det viktig med julen når vi kan fokusere på det å gi. Det er for meg mer viktig å gi, istedet for å få, selv om jeg liker å få gaver.

Hvem som helst kan komme i en situasjon der man blir fattig. Alle kan bli syke i lang tid. Alle kan bli syke.

Det burde gjøre noe med oss alle! Det gjør noe med de svenske barnen! Jeg er imponert over den generasjon som vokser opp nå! Det skal bli spennende å følge dem!

Det er viktigt å si at det er like viktig å ta imot en gave, som det er å gi. Det handler om balanse. Men det ene kan dominere over den andre i ulike faser i livet.
Jeg tenker det er viktig å vise takksamhet når gamle folk gir en gave. Mange får store helseproblemer og kan ikke bidra på den måten som de kunne når de var yngre, og sørger det. Hvis de føler at de kan gjøre noen glad, da er deres dag god.

Ta vare på dere! Alle betyr noe for noen annen! Dessverre er det ikke alle som ser det! Tender et lys for alle dem!

Hva er det viktigste i livet?

Hva synes du?

Hvordan lever du?

Lever du meningsfullt?

Hva setter du fokus på i livet ditt?

Barnets hjertelige latter,

har du det kvar?

Miste du det på vegen?

Når åpnet du latterdøren helt åpen sist?

Har du noen gang hatt en slik latter at du fikk vanskelig å stoppe?

Lo du slik at tårene rant?

Hvor ofte får omgivelsen se latteren, lekfullheten, og det rampete i dine øyne?

Har du forstivnet, eller lever fremdeles det leende barnet opp i deg?

Hva tror du din familie og dine venner ser i dine øyne?

Hvor mye kjærlighet har du energi til å gi dine nære og kjære?

Lever du i praksis som du ønsker i ditt indre?

Den indre pilgrimsreisen.

Jeg har idag lest ut en bok av Kristin Flood. Den heter i "Frans av Assisis fotspor". Hun forteller om sin egen personlige indre reise når hun reiser omkring i Italia får å få vite mere om vem Frans av Assisi kan ha varit.

I sammenheng med dette gjør hun en pilgrimsvandring i Italia.

Det vekkes en indre ro hos meg når jeg leser boken, og helt plutselig kommer jeg på at jeg gjør en indre pilgrimsreise på min egen måte. Når man blir syk er det mye i livet som snus på hodet. Ved en utmattelse og energimangel er det mye som taes ifrån en, ikke bare jobb. Man ser da lettere hva som er viktig i livet, og man får dypere verdier. Jobben kanskje ikke var så viktig, kanskje ikke allt man drømde om heller. Eller var det det? Helt plutselig får man mye fri tid til å tenke og å kjenne. I begynnelsen blir det en stor sorgereaksjon, men den omvandles til noe annet til noe dypere. Det setter igang en indre reise, og den reisen blir til mens man går. Vart den leder får fremtiden vise, for det finnes ingen bevisst plan. Det kan det ikke gjøre ettersom vi vet ikke hva som finns i vårt indre. Derfor får man bare gi seg ut på vandring, på oppdagelsesferd. På den ferden må vi gi oss tid til å lytte og observere hva som skjer i oss og rundt oss. Det som vi finner på livets vandring viser oss videre.

Man har tid til å reflektere rundt seg selv og sitt liv. Gamle minner kommer opp på overflaten, og flyter videre på livets elv. Det som var låst inn i kroppen kommer frem og flyter videre. Det gjør at man møter mange sider hos seg selv, også dem som gjør eller har gjort vondt. Det beste er å omfavne dem og trøste seg selv, før man siden slipper taket om dem. Det var som det var og ble som det ble. Det kommer også gode minner og morsomme minner. Livet er så mangt, og det er nå jeg lever.
Jo mere man møter hos seg selv, og legger av det gamle som gamle klær man ikke trenger lengre, desto friere som menneske blir man.

Det er når vi strever imot vårt indre og vår skjebne som vi får problem. Når vi gjør motstand setter vi igang en indre strid som sliter på oss. Det har et pris.

Men reisen er lang og den fortsetter gjennom livet. Det tar ikke slutt, like lite som vi kan pusse tenner idag og tro at det rekker for resten av livet.

Det er en kunst å møte sine redsler og å bryte egne barriærer. Det får ta den tid det tar. Man får selv velge hvordan man skal gå videre.

Den her indre reisen er en egen rikedom og man trenger bare å gi seg tid og rom for å gjøre den.

Den går helt utenfor det materielle og er til for oss alle, vis vi ønsker.

Livet er så mye større enn hva vi ofte tenker oss. Det finns ikke bare en måte å leve på. Det finns så mye mere. Det finns mange fler verdier enn hva man tenker når man er frisk og går i innvante spor.
I livsdypet finner vi en ny mening med livet, en mening som ikke er lett å sette ord på.
Det må oppleves!

Det å leve er en kunst. Livskunst!