Jeg leste enda en fin blogg på Marias Metode: http://mariasmetode.wordpress.com/2011/03/05/diskurs-og-definisjonsmakt/
I blogginnlegget, "Diskurs og definisjonsmakt" begynner hun med:
"I ord er det makt. Mye makt. Definisjonsmakt. Den som behersker diskursen og innehar definisjonsmakten fremstår som premissgiver og vinner. For slik er det; det du betrakter meg som, blir jeg. For deg.
Når noen stiller spørsmål ved deg, gjelder det å følge med.
Taperen vil tape, uansett hvor mye taperen har rett. Når taperen taes fra retten til å definere situasjonen eller verden, mister taperen kontroll. Hva vi legger i et ord eller et begrep er noe som endrer seg over tid. Er det vi, pasientene, som gruppe, som bestemmer hva et begrep skal inneholde?"
Vi kan kjenne det her igjen i mange områder i samfunnet, men det som skjer i helsevesendet, er noe som jeg velger å fokusere på. Når vi blir syke, blir vi avhengige av andre for å få den hjelp som vi trenger. Fra å ha vært autonome og selvhjulpne, er vi nå sårbare for hvordan andre oppfatter oss. Blir vi sett? Blir vi sett som hele mennesker? Ser man bare våre styrker eller bare våre svakheter? Har vi en diagnose som det er mye stigmatisering rundt? Blir man sett som latsabb og slabbedask, eller innbillningssyk? Blir man sett som en som har arbeidet hard og som fått mer enn nok belastninger? Kommer jeg å klare av å formidle hva jeg sliter med? Kommer undersøkelsene å avsløre hva som er mitt helseproblem? Sammen med dette har vi identitetskrisen når vi er syke, sorgen over hva vi ikke klare å gjøre lengre, skyldfølelser for våre pårørende og kanskje skammen for å ikke være frisk. En del lidelser har mye stigma rundt seg.
Det er ikke alle somatiske sykdommer som avdekkes i det ordinarie helsevesendet, og da er man veldig avhengig av å ha en god dialog med sin lege. Hvis ikke blir det bekymringer både i helsevesendet og på NAV. Mange psykiatriske pasienter opplever stigmatisering, og det gjør også de pasienter som sliten med en del somatiske lidelser. Det er mye rart som jeg gjennom årene har fått høre og nå leser jeg en del triste fortellinger på blogger og på internet.
Jeg var selv bekymret når jeg måtte sykemelde meg. Jeg har hørt mye om hvordan pasienter med "diffuse symptomer" blir behandlet og nå var jeg enda en pasient med "diffuse symptomer". Nå vil jeg poengtere at symptomene var alt annet enn diffuse for meg. De var veldig påtaglige og gikk ikke å flykte fra. Men symptombildet gjør det vanskelig for en lege, spesiellt når de ikke får en forklaring på prøvene. Hvordan skal man da finne hva for behandling som skal til, og hva blir diagnosen? Hvis man møter en sliten lege eller en lege med mye fordommer, da sitter man i en veldig stressende situasjon. Det blir veldig vanskelig å nå frem! Da skal man være glad hvis man har en god kommunikasjon med sin lege under en lengre tid. Uansett er det veldig raskt gjort for legen å ta på seg depresjonsbrillene.
Det er lett å få en stempel på seg om dialogen ikke er god og om man sliter med en diagnose med mye stigmatisering. Ikke samarbeidsvillig, besværlig, innbilningssyk, følger ikke opp behandlinger og så videre, er ting som man som pasient ikke vill ha på seg. Samtidlig vil man stå på seg hvis man ikke føler seg forstått. Det er jammen en balansegang å gå, ikke nok at man er syk, skal man behøve å gå på line også. Ja man må arbeide med å bli en god "ballerina". Men det er ikke alle som er vane ved å bruke ord å beskrive hvordan de har det. Noen kan ha med seg en inlærd hjelpesløshet der de har lært seg at det ikke er lønt å si noe. "Det er ingen som tar meg på allvor allikevel."
Jeg har hørt mange historier om hvordan folk har følt seg øverkjørt på NAV også, og som har gått på akkord på seg selve fordi de ikke turte å risikere å gå miste om rehabiliterings og attføringspenger.
Det er mange som har synspunkter på hvordan syke mennesker skal leve. Jeg forstår på bloggene at det er mange ME syke som ofte får høre at de skal tenke positiv og at de skal forandre tankerne sine. Skulle noen si til noen som er på veg å drukne at de skal tenke positivt? For meg høres det ut til at flere alvorlig ME syke har erfaret akkurat det.
Jeg er intressert i å lese om positive tanker, fordi det kan gi oss mer livskvalitet. Men de boter ikke ME, og kan dessuten brukes til å benekte vår livssituasjon her og nå. Vi trenger også realitetstilpasning og kroppsbevissthet! Nå man har problem med helsen, må vi trene opp vår ferdighet til kroppsbevissthet, ellers går det rett vest.
Det snakkes mye om tankens kraft nå, og jeg synes det er interessant, men vi får ikke glemme at vi er både energi og materie! Hvorfor drikker folk ellers alkohol om helgene? Hvorfor blir mange gladere når de ser solen? Har man hørt om virus og at de kan være både høy- og lav virulente. Hvorfor skal vi vaccinere oss når vi reiser til forskjellige plasser i utlandet? Hvorfor har http://www.kostdoktorn.se blitt Sveriges største helseblogg?
Det finns forskning om matens konsekvenser på kroppen. For eksempel kan sukker og annet gi betennelser i kroppen, og vi kan bli syke av fettmangel.
Dessuten er den her Wyller stressteorien veldig spesiell. Den her løveteorien har jeg mange tanker om. Hvis man som syk har mye psykisk stress i kroppen, må man få hjelp med det. Problemet som jeg ser det er at mange av oss har kollapset når løven forsvant i livet! Jæmfør med at mange blir syk på ferien, når de slapper av og stresshormonene synker. Kroppen har holdet tilbake infeksjonen til individet slappet av. Langvarig stress kan gi vilke sykdommer som helst, til og mer hjernesskader. Når kroppen har blitt syk, så strekker det ikke til å ta vekk stressen. Det må annen behandling til også.
Det er merkelig at det ikke begynner å ringe flere bjellrer hos for eksempel myndighetene, når fler og fler ME pasienter får hjelp med antibiotika behandling. Enda flere bjellrer burde ringe når så mange pasienter på Lillestrøm Helseklinikk tester positivt på retroviruset XMRV!
De her “positive tankene” kan være en intellektuell konstruksjon, men under overflaten styrer våre naturlover, og vår helse sier noe annet, enten det handler om individet eller samfunnet. Hvis vi ikke "pyser ut" våre frustrasjoner fra og til, holder vi igjen mye energi. Det er normalt å reagere på livet og iblant trenger man å tale ut. Hvis noen da får høre at de må tenke positivt, kan det føles som en ren avvisning!
Jeg har møtt mange høypresterende som har tenkt positivt til de kollapset i alvorlige somatiske lidelser, ikke bare ME. Folk skal passe seg for å være arrogante og skråsikre, for det kan raskt vise seg at de ikke følger med i tiden, med andre ord, ny vitenskap.
Det er også interessant at individet får kle skott for noe som også er et økologiskt og et samfunnsproblem. Vi har økende miljøproblemer i verden, og våre tanker kan ikke øverstyre alt det. Nei, vi får nok ta konsekvensene av det her og agere deretter. VI har fremdeles våre naturlover å følge. Mange som er friske tror at de er beskyttet og tror at når de er syk så finns det allerede god hjelp. Fler og fler våkner opp når virkeligheten er noe annet. Blir du ikke syk selv kan noen i din nærhet bli det.
En interessant ting er at hjernen trenger å kategorisere for å fungere optimalt. Hvis vi av sykdommer og traumer ikke klarer det, har vi alvorlige problemer. Vi deler inn virkeligheten i kategorier, for eksempel, møbler, dyr, mat, frukt og grønt, og så videre. Vi kategoriser mennesker også. Problemet er når man for eksempel kategoriserer, definierer mennesker, og definisjonen begynner å leve et eget liv, som en bestående sannhet. De definisjoner som for eksempel gjordes på middeltiden, kom til med hjelp av de kunnskaper og troer de hadde på den tiden. Definisjoner oppdateres i den takt som vi lærer oss mer om livet. Ikke noe er hugget i sten. I 1980-årene hørte jeg en teori om autistiske barn. Man tenkte at barnen var autistiske på grunn av tilknytningsproblemer med moren. Idag leser man om forskning som viser på at autister har matintoleranser og "leaking gut syndrom"!
Vi gir ord verdiladninger. Ordene kopples da til forskjellige følelser. Tenk sitron, og hva skjer da i deg. Tenk matforgiftning, og da få du andre reaksjoner. Definisjoner om mennesker får også verdiladdninger, og her kan det bli problematiskt når det handler om diagnoser. I det her sammenhenget mener jeg at pasientorganisasjonene gjør et flott arbeide for å bevisstgjøre oss for hva definisjonene gjør med oss.
Som sagt er inget hugget i sten, og definisjonene kommer å forandre ladning, jo mere vi oppdaterer oss og lærer oss mer.
Jeg tror at med internet kommer definisjonsmakten forandre sted. Endelig kan man snakke sammen, lete informasjon, byte informasjon, slipe argumenter, støtte hverandre og så videre. Det styrker oss og gir oss selvmakt, selvkraft, selvfølelse, selv inspirasjon....
Men....ting tar tid...
Vi utvikles gjennom at vi speiler hverandre, derfor er det viktig å skaffe seg et bra speil! Et bra speil hjelper oss å blomstre!
Det er bare jeg som skal definiere meg! Ingen annen! Ikke faen!
Stå på deg! ;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar