Barn som tolk?

Vi har fått mange sterke inntrykk fra Japan etter jordskelv, tsunami og katatrofen på kjernekraftverket i Fukoshima. Når jeg såg noen intervjuer av barn på tv, der de sa at de var redde fordi det kan bli flere katastrofer, får jeg assosiasjoner til andre katastrofer som jeg har hørt om. For ca 15 år siden arbeidet jeg i Oskarshamn i Sverige. På psykiatriske klinikken hadde man et prosjekt av et flyktingprosjekt der man skulle øke kompetansen på traumatiserte flyktinger i nærområdet. Det var samarbeidet med skoler, sosialkontor, politi og så videre. Jeg var den som gjorde en skriftlig vurdering av prosjektet og derfor var jeg med på flere aktiviteter. Vi hørte på en psykolog som arbeidet med barn fra blant annet krigens Bosnia. Hun fortalte om hvordan hun og andre med henne hadde forventet at de bare skulle tegne krigens realiteter. Barnen var ikke bare opptatt av krigen. De tegnet også huset de hadde bott i, hagen der de lekte og så videre. De var ikke bare traumatisert. De hadde også en sorg over alt de hadde mist i livet!
Når barnen lekte med sine venner så kunne man ikke se hva de bar på i sitt indre, men når de møtte noen som var beredt på å lytte, da kom det frem.
En venninne til meg fortalte om hvordan de bosniske barnen hadde blitt skremt når en helikopter hadde landet på skolegården. De fikk memoryflashbacks om soldater og kriget. Det kunne være slike triggers som satte igang traumareaksjonene igjen.
Når de kom til Sverige lærte barnen seg svenska mye raskere enn de voksne. Tilsynelatende gikk det bra, og de fikk nye venner på skole, barnehagene og i nabolagene. Hjemme hadde de en famlie som også slet med trauma, og som kanskje slet med både følelser og konsentrasjon. Når de voksne hadde mistet alt var barnen fremtiden! Barnen var håpet om en fremtid. De var sentrum i deres liv.
Jeg var på en annen forelesning som også handlet om barn fra krigen, som nå var i Sverige. Helt plutselig hadde de fått et stort ansvar som tolker for sine foreldrer. Jeg hørte eksempel fra helsevesendet, der barn fikk fungere som tolk mellom lege og mor. Legen hadde sagt til barnet at "Si til din mamma at hun har kreft!"
Man kan bare fantasere om hvordan det var for det barnet å fortelle en så forferdelig ting til sin mamma. Jeg bare lurer. Hvis et barn hadde oversatt feil hos legen, hvem hadde da tatt ansvar? Her fikk barnen mer traumer i sitt liv av helsevesendet, som om de ikke hadde nok allerede.
Et barn skal aldrig behøve å fungere som tolk hos legen!
De fortalte også at foreldrene mistet auktoritet hos sine barn når barnen fungerte som tolker. De fikk da vanskeligere å sette grenser for sine barn. En del barn utnyttet situasjonen til egen fordel. Når foreldrene prøvde å sette grenser for barnen, så sa barnen at i Sverige fikk foreldrer ikke fikk lov til å sette de her grensene. Foreldrene hadde mistet auktoritet og barnen hadde mistet den trygghet som foreldrer med auktoritet kan gi barnen. Det skjedde når de trengte den som mest.
Man snakker om at man trenger å lære seg det nye landets språk for å integrere seg i det nye samfunnet og for å få et arbeide. Kanskje er det viktigste for barnens trygghet å lære seg det nye språket, enten man for eksempel er hjemmefru fra Somalia og som bor i Oslo, eller svensk eller norsk famile  i Spania. Man kan være glad i sitt hjemland, samtidlig som man lærer seg en ny kultur.