Jeg har nå kommet hjem fra 1,5 uke i Tyrkia. Det var en deilig tid med mye god sol, varmt vann i poolen, god mat, gode venner, og litt shopping. (Sommerklær) Jeg lekte litt med en 1-årig tyrkisk "prinsesse", og hun var en god hjelp til å bare være hær og nå. Til tross at jeg hadde hodepine hver dag i varierende grad, så koste jeg meg. Jeg er hellre i solen enn i det styrtregn som har vært her hjemme. Da får jeg heller mørkelegge soverummet, når migrenen blir for stor.
Badevannet holdt nok omtrent 30 grader de siste dagene. Jeg hadde litt vanngymnasikk i vannet, men brydde meg ikke om å telle meter som jeg svømmet. Jeg lyttet hellre på kroppen og nøt vannet. Det går an å bevege seg uten å tenke på prestasjon. Når vi lytter for mye på våre tanker kan det raskt glemmes å lytte på kroppen. Jeg liker å bevege meg litt, men liker dårlig å kollapse når jeg har gjort for mye. Når jeg var i Tyrkia i november, da prøvde jeg å ta en spasertur 1 time per dag. Jeg prøver iblant grenser for å se hva jeg tåler, og den gangen ble det for mye. Jeg fikk holde meg i leiligheten i noen dager. Min tyrkiske venninne ble urolig fordi hun ikke hadde sett meg på noen dager, så en dag ringte hun på døren for å høre om jeg hadde det bra. Hun er veldig søt! De neste dagerne såg jeg til å få bilskjuts hjem når jeg vært å handlet mat. Det måtte jeg ordne. Sult er en god drivkraft til å komme seg iveg, hehe!
Når jeg er så langt hjemmefra så har man tid og rom til å reflektere.
Jeg lurer på hvorfor rike land som Sverige og Norge ikke tar de langtidssykemeldte mer på alvor! At Tyrkia har problem er lett å se. Der hjelper folk hverandre når de har kommet i nød, hvis de har økonomisk mulighet til det. Jo mere jeg kommer inn i det tyrkiske miljøet desto mere seg jeg den delen. Tyrkerne er varme mennesker, men de sliter hardt. Det er ikke en selvfølge å ha råd med fasttelefon, internet, bil, spise kjøtt, ha råd å gå til legen og så videre.
I Skandinavien har vi aldrig hatt det så bra som nå! Hva er det med oss når samfunnet ikke kan ta langtidssykemeldte mere på alvor? Hvordan er temperaturen i vår kultur? Hvis det er varmt eller kalt, det avhenger av oss selv.
Vi er individer, men også en del av famlien, gruppen, samfunnet. Alle deler påvirker oss og vi påvirker delerne til en helhet.
Hvor vi enn bor og hvem vi enn er så trenger vi håp, ikke minst i vanskelige tider. Det samme er å ha en god forklaringsmodell å lute seg til. Det er viktig å har en tro på at det går bra, en tro på at man kan. Da jeg var på mitt dårligste var jeg full av tvil, og redd for å bli dårligere. Men jeg har en tro på at det finns en høyere kraft, noe som er større enn oss. Jeg tok meg tid å dyrke gledesmuskelen, å samle på gode minner. Det finns et ord som jeg savner i debatter om sykdommer og traumer og det er forsoning! Det er hardt å forsone seg med sin skjebne og sitt liv, men det underletter for å få en indre ro. Vi har ansvar for våre liv. Det er sant. Men vi styr ikke alt! (Hvis du tror på reinkarnation så tenker du kanskje slik. ) Det snakkes mye om hvor viktig det er å tilgi. Jeg tror det er bra for en hvis man kan det i betydning å gi slipp. Det jeg ønsker å advare for er å tilgi før man er moden for det. Det som da skjer er at man trykker ned seg selv, og man sliter enda mer! Det setter igang slitsomme og stressige prosesser hos individen, og kommer opp til overflaten før eller senere med store selvbebreidelser. Det er viktig å la indre prosess være indre prosess. Når tiden er inne for det ene eller det andre, det vet vi når vi er der. Da er det også en balanse mellom hode og øvrig kropp.
Det er ikke alt vi velger i livet. Ting blir oss tildelt, og vårt arbeide blir å prosesse mot forsoning. Det er et arbeide, men viktig. Når vi strider mot livet, da sliter vi enn mer. Det finns ting som er helt forferdelige å forsone seg med, for eksempel når et barn dør i kreft. Da handler forsoningsarbeidet om at ting også tar tid. Det er mye vi må forsone oss med i livet, det går ikke alltid på rels, selv om vi ønsker at det er slik.
Hva er det med oss som gjør at vi forventer at vi og andre skal være friske og arbeidsføre hele livet? Det er jo ikke realitiskt og jeg mener at det er naivt. Kroppen er et fininstilt kaossystem og er det rart om den kommer i ubalanse? Vi lever også i en miljø med mer og mer kjemiske stoffer, junk-food og så videre. Vi lever i et samfunn med mer stress der vi har mindre og mindre tid med hverandre. Hvordan kan det da være forbausende at vi har langtidssykemeldte?
Hva er det som gjør at så mange tror på enkle løsninger når samfunnet og mennesket er så komplekst?
Det er noe som skurrer her!
John Lennon sjøng at "Life is what happens, while you make other plans." Det kan jeg skrive under på er også min livserfaring, eller hva sier du?
Jeg valgte ikke å bli vitne til en barnekidnapping, som ble et barnemord som rystet hele Sverige i flere år fremad. Jeg var bare ute på en spasertur. Jeg valgte ikke å få et sjokktrauma som på sikt også skulle ramme også min fysiske helse i fremtiden, men det er det som jeg fikk. Alle de som har opplevd krigen, har heller ikke valgt å betale med helsen. Jeg valgte heller ikke å slå meg i hodet så at jeg fikk en nakkeskade. De som döde av svineinfluensa hadde heller ikke bett om det. Det alvorlig syke i ME har heller ikke bett om det. Hvem er som kan tenke seg å ligge i et mörkt rum i lange tider. Hvilket barn velger å ligge i et mörkt rum i lange tider för å leke med andre barn?
Jeg var i 90-årene på en konferense i Stockholm, der vi fikk läre oss mere om psykologiske tester. Jeg er psykolog. Der var en psykolog som fortalte om sitt arbeide på en barnhabiliteringsklinikk. Hun sa at etter de hadde gjort om avdelningen fra behandlingsavdelning til utredningsavdelning, så hadde de fått bedre behandlingsresultat!!!
Utredning og diagnostikk er grunden til et godt behandlingsresultat. Det vet vi! Det bekymrer meg når ME syke blir plassert i et område og at det psykiske får en slik slagside. Hvis man tenker seg en egen foretakere kjører rovdrift på kroppen sin og får en hjerteinfarkt, da vet vi at det finns både psykologiske og sosiale faktorer. Likefullt behandler vi hjerteinnfarkten, med medisinsk behandling. Når jeg i begynnelsen av 90-årene ble bitt av en flått, og fikk en betennelse av den, da spurte ikke legen meg om jeg hadde jobbet mye den siste tiden.
Når man tror at ME syke har psykiske problemer og man sier til dem at de ska ta seg sammen. Da kan man lure på hvordan man ser på folk med psykiske problem? Hvis man dessuten tenker at noen trenger å jobbe med sine tanker for en bedre mestring, da må man hjelpe individen med å skaffe seg redskap for det. Det å forandre tanker er virkelig ikke bare å knipse med fingrene. Her er det også en del som skurrer for meg. Det er ikke rart at pasientene reagerer. Det har de en god grunn til hvis de opplever det slik.
(Nå finns det også mye forskning som viser at det er en somatisk sykdom.)
Er det noe en trenger når en er syk hva man enn sliter med, så er det gode mestringsteknikker og fred og ro, i tillegg til en god behandling..
Livet er ikke en selvfølge! Jeg føler takknæmlighet for at jeg lever, og at jeg har de støttespillere jeg har både privat, min lege og NAV. Jeg tar ikke noe for gitt. Livet har slått til tilstrekkelig mye for at jeg skal se det. VI trenger å stoppe opp iblant å se hva vi faktisk har! I morgen kan alt være forandret!
Vi kan alle komme i situasjoner der vi trenger hjelp fra andre, og hvordan ønsker vi da att livet skal være?
Jeg føler også takknæmlighet over at jeg nå orker å blogge, kommentere andres blogger, og å engagere meg helsepolitisk! Livet får en mening i det vi selv orker å skape.
Jeg synes også at jeg har en "kul" lege som støtter meg i det som jeg gjør her! :)
Det finns næmlig helsepersonal som også ser det som pasientene ser, og som har fullt arbeide med å ta vare på oss.