Livskraft i hagen.

Vi har en fin periode å se frem til nå. Blomsterfrø er en fin veg til mye blomstring. Det regner i dag og det er bra for blomster. Det er kanskje ikke alle som ser. Vi vil ofte at ting skal gå raskt. Ting tar tid.



 



Det begynner som en drøm på våren. Hvordan vil jeg det skal se ut på terrassen eller i hagen. Når jeg sår frø eller setter løker, da er det koselig å se hva som skjer blant blomstene. Det blir ikke det samme å plassere ferdigblomst, når en har tid til å den langsomme vegen.

 

 

Det er like koselig hver eneste år når jeg ser at rosene har overlevd. De gamle rosenbladene er vekk, men nå kommer nytt liv, selv om det ikke ser så mye ut ved den her tiden på året. 

 

 

Hver eneste vår skjer det mirakel ute i naturen, og vi ser den kraften som er en del av årstidene.

 

Livskraften.







 

Litt blomster er fine å kjøpe i april, og de er med en stor del av sommeren. Det har mer livskraft enn hva man kan tro når ser dem.

 

Jeg har sett at våren har kommet mye lengre i sør. Vi venter fremdeles på at tulipanene skal lyse opp oss med sitt nærvær.





Enkelt liv som livsveg.

For en uke siden reiste vi til Frankrike for å være i solen, spise god mat og bare slappe av. Når man er langtidssyk har man bedre muligheter til rekreasjon i Syden enn om man lever alene og må betale alle regninger selv. Livet er urettferdig! Jeg husker en tid når jeg levde på en deltidslønn for å ha tid til å skrive hovedoppgaven. Det var en personlig slitsom tid. Mine helseproblemer hadde begynt og jeg trengte tid for meg selv. Hva det handlet om det har jeg skrevet om i andre blogginnlegg og det er et tema jeg kommer tilbake til iblant. Ikke i dag. ;)

 

 

 

Nå ble den her uken ikke riktig som jeg hadde tenkt meg. Første dagen etter ankomst hadde jeg migrene. Og følgende dager hadde jeg en virusinfeksjon som tok krefter fra meg. Jeg prøvde likevel på noen småturer for å oppleve St.Tropez, Gassin og Ste. Maxime. Ved den her tiden på året er det roligt der, da høysesongen for turister er over. Vi var en ettermiddag i St. Tropez, nede ved havnen. Det er ikke noen småbåter å se der, ikke som her ved Mjøsa ;)

Det er en annen verden, prisene ved kafeer og restauranter var også det. Vi kjøpte en kopp te og en kopp kaffe, og ikke noe annet. Det kostet 15 EURO!!! Det må ha vært utsikten de tok betalt for. Jeg tror ikke det var te eller kaffe, fordi det får vi MYE mere gode her på Hamar! Men det er ikke var dag man får se jet setternes luksusbåter.

Men det var noe annet som føll meg i smaken, og det var den klesbutikk som dere ser på bildet her over. De solgte klær i økologisk bomull, veldig godt materiale. Kjøpte den kjole som dere ser på bildet her under. Den er helt nydelig å ha på seg. Jeg liker å ha behagelige klær som passer både for mine dårlige og gode dager. Man må ikke gå omkring i pysj på de smertefulle dagene når man har behagelige klær. Jeg føler meg bedre når jeg har klær på meg som jeg assosierer til de bedre dagene. Det er en liten, men for meg, viktig detalj for å føle meg litt bedre selv om det er en dårlig dag. Det er viktig å ha aktiviteter og å skape en miljø som får tanker vekk fra sykdom og smerter, selv om det naturligvis ikke helt går å unnvike. De her tre hele dagene i Frankrike ga tid til mye refleksjoner ettersom jeg måtte hvile mye. Tanker går til det enkle liv, og hva som inngår i et enkelt liv. Hva er et enkelt liv for meg? Bildet her under kan være et bilde på hva enkelt liv kan være.

Kjolen er laget i økologisk bomull, og det kjenns at den er i god kvalitet. For 10 år siden kjøpte jeg et par sommerbukser i økologisk bomull og det er fremdeles fine. Det var i Ste. Maxime. Jeg tenker det fins mange fordeler med økologisk bomull. Et godt eksempel er arbeidsmiljøet for de som produserer bomull, og de som er med i fremstillingsprosessen til ferdige klær.  Man kan også lure på om de kjemisk fremstilte klærne gjør med vår egen helse over tid. Forskerne snakker jo om den usikkerhet vi har om kjemikalie cocktailen som vi alle kommer i berøring med.

Når vi var i Tyrkia senest gikk vi forbi en klesbutikk der de solgte økologiske klær. Jeg undrer om de har kommet lengre i det å tenke økologisk i Syd-Europa enn hva har her i nord? Nå bor jeg ikke i en storby. Det er kanskje slike klesbutikker i Oslo, Bergen og Trondheim?

 

 

 

Vesken i mønstret tøy er mitt nye handlenett, i stedet for plastposer, når jeg går og handler. Jeg finner ikke mitt gamle, og har begynt å tro at jeg har glemt det i en butikk når jeg har handlet. Det er dessverre slikt at det jeg ikke lengre ser, forsvinner fra tankeverden her og nå. Det er en av mine vansker, men det får ikke bli et hinder. Livet skjer uansett, og det gjelder å følge med så godt en kan.

 

Jeg må vel si at te er min passjon, og det er en selvfølge å ta med det i det enkle livet. Nå ble det litt luksus med Kusmite. Noen investerer i vin, og jeg i te. Nå nyter jeg et te som smaker viol. Himmelsk godt!

 

Når vi reiste hjem var det tid for Tax Free shopping på flyplassen i Nice. Der finnes det en butikk som bare selger hudpleieprodukter. Det er hyggelig med hverdags luksus og det synes familie og venner også. Det her er et godt tilfelle å kjøpe gaver til flere. Nå skal jeg tenke over hvem som skal ha hva. ;) Noen må vente til jul, og jeg sier ikke noe mer om det. ;)

Nå er det for meg også energiøkonomisering å passe på å kjøpe gaver til flere ved samme anledning.

Når jeg for noen tid skrev ukes logg til NAV, ble det veldig tydelig hvor mye jeg kalkulerer hvordan jeg skal økonomisere mine krefter. Det har blitt en vane.

 

 

Det finns så mange fristelser i Frankrike. Jeg testet en ny strategi, og spurte meg selv om den varen var forenlig med mitt enklere liv (simple living). Kjolen var det. Teen var det også. Men det var ikke de bokser med økologiske urter. Når jeg allerede har hva jeg trenger i skapet der hjemme, og mer enn det, blir det vanskelig å forene det med et enkelt liv. Det spiller ingen rolle hvor fine boksene var (og det var de virkelig!) Det finns så mye andre fristelser der, keramikk, duker, olivenoljer, annen pynt til hjemmet, men når man er 50 år da har man hva man trenger. Kjøper man noe nytt og fresht, hva må vi da ta vekk? Metallboksene med urter var meget vakre! Det var lett å tenke hvor fint det skulle være hjemme i kjøkkenet. Hvor ofte er det en "følelse" man kjøper, når man kjøper noe til hjemmet? Finnes det en annen metode å skape den følelse i hjemmet med de ting man allerede har? Det er tanker som jeg har hatt omgang med flere ganger den siste uken. Hvor mye tror vi at gresset er grønnere på andre siden, og strever med "forbedringer", når vi like så godt kunne slappe av hjemme og å bare ta vare på det som vi allerede har. Det er et spennende eksperiment som kan gi mange aha-opplevelser, og det er en god veg til å bli fornøyd med det man allerede har. Hvis vi bare fokuserer på "forbedringer" er vi hele tiden på sprang etter mere. Man blir ikke ferdig før enn man bestemmer seg for nå får det vare bra. Like så blir det på de personlig utviklingsprosjektene når man hele tiden søker seg til å bli bedre. Man blir ikke ferdig, ikke fornøyd med seg selv.

Det er først da man programmerer sin hjerne, altså bestemmer seg for at nok er nok, som man landa!

Derfor kan vi drite i alle ukeblad, og begrense personlig utviklingslitteratur. Jeg sier begrense fordi mange har glede av de her bøkene, også jeg. Tyngdpunktene for den reisen må være jeg og her står jeg, i stedet for å kopiere en modell og prøve å tilpasse seg den. Da går man seg vill.

 

 

Det ble ikke som vi tenkte oss i forrige uken. Det er en skuffelse. Jeg merker samtidlig at jeg paralellt gleder meg over til de små lyspunktene på reisen. Det er da jeg ser at jeg har lavere forventninger av livet enn hva jeg en gang hadde. Nå er det viktig å leve på de her minnene fra sommeren som en boost for å ta seg gjennom den mørke vinteren. Det tror jeg behøves på de mørkeste og kaldeste dagene. Det kan være godt å bli minnet på at det her går over. Våren kommer igjen. Vi skal bare ha litt jul først, om en stund. Nå er det høst!

 

Og, ja. Det hjelper å ta D-vitaminer. Takk og pris!

Du får Pelle, pappa!

Jeg var en 5-6 år gammel. Det var november og farsdag. Når de voksne skulle gratulere sine foreldre, da hadde de alltid kjøpt en gave som de gav sin mamma og sin pappa. Når det var morsdag og mai måned, da var det lett å plukke en blomsterkvast å gi den til mamma. Men hva kan man gi til en pappa i november, og det ikke var noen blomster der ute? Hvordan skulle jeg løse det? Det var langt til butikken og jeg hadde heller ikke noen penger. Hm!!! Hva kunne man gjøre? Jeg var ute på gården når jeg tenkte over det her problemet. Så fikk jeg syn på katten Pelle! Den kunne pappa få! :) Men han betalte jo allerede for maten til katten. Det ble litt feil det. Hm! Men den kunne jo mest være hans katt! Det kunne jeg gjøre. Men tanken om at det her ikke stemte helt, den var der. Men jeg kunne ikke finne noen annen løsning. Pappa kanskje ble glad likevel! Det ble han nok. Selv om jeg ikke fikk alt til å stemme inne i meg, gikk jeg bort til min 3 år yngre bror. Når jeg spurte lillebror om vi skulle legge Pelle i en kartong (uten lokk) og gi den til pappa i farsdags presang, lyste han opp. "Ja!" Det merkelige var at katten aksepterte at vi plasserte ham i kartongen og gikk med han til pappa. Det gjorde kattene aldri når jeg prøvde å legge dem i dukkevognen, og la dyne over dem. Da forsvant de raskt!
Pappa han holdt maska og sa:"Tack så mycket". Ja , det var et veldig lurt smil og man kunne gjette på hva han tenkte. Men jeg og lillebror vi strålte som tente lys!
Det her har pappa aldri glemt og han snakket om det fremdeles i forrige året. Hva de voksne ikke visste, det var at jeg skjønte ikke logikken i det her, men jeg holdt maska. Det ble morsomt! Og det ble bra, og pappa ble glad!

Nå tenker jeg at de er veldig viktig for barn og gi kjærlighet, ikke bare få. Da får man en følelse av at "jeg kan", og at "jeg betyr noe".
Den her situasjonen handlet også om et problem, eller utfordring som skulle løses. Det fantes et hinder på vegen og jeg måttet navigere om, og på en måte løste jeg det. Det er noe som andre unger også må, og det er bra. Det her er viktig for utviklingen på flere plan. Det gir en god selvfølelse og en følelse av "jeg kan".
Derfor er det bra om man ikke hele tiden curler for barn, men kanskje i stedet stoler på dem og viser at jeg vet du klarer det her!
Som barn er det mange situasjoner som de kommer opp i, og som gjør at de må navigere om, ikke minst med de andre barna.
Det fantes også andre utfordringer som ikke gikk å løse der og da. Da husker jeg veldig godt at jeg mange ganger tenkte, "Når jeg blir stor..." Tiden skulle hjelpe meg! Man trenger ikke å aktivere unger hele tiden. De har godt av å få pusterom, og da få tilgang til den kreative fantasien. Den kreative fantasien er så viktig. Det er med fantasien som man lærer seg å finne nye løsninger, og å drømme om fremtiden. Når man har kontakt med den kreative fantasien, kan man også ha kontakt med den indre roen. Hvordan skal barn få kontakt med den indre stillheten om de hele tiden er i aktivitet? Hvorfor har så mange barn problem med psyken idag? Er det på grunn av  høye krav? Hvor mye får de ro til å bare være? Barn har vel aldri fått ting servert så mye som de får idag? Tidligere generasjoner fikk arbeide tidlig, og Norge var fattig. Alle skulle bidra. Det var krig på 40-tallet, og folk var redd. De hadde god grunn til å være redd. Hvordan var helsesituasjonen for barna da?

Jeg har fremdeles nytte av min kreative fantasi. Den hjelper meg å finne nye løsninger, hvordan jeg må navigere om når det er hinder på vegen, og å se forskjellige mulige konsekvenser av mine planer. Den gir en indre trygghet og selvbilde. Jeg går så langt at jeg sier at den er en stor kilde til visdom.

Når jeg tenker på langtidssyke barn tenker jeg at den kreative fantasien sammen med å få gi kjærlighet er meget viktig i tilegg til å få kjærlighet. Ja, de kanskje ikke kan gå i skolen på flere år, og det skjønner jeg ikke er noe moro. Samtidig så kan man alltid ta igjen teoretiske kunnskaper. Men den emosjonelle og sosiale utviklingen er her og nå. Den kreative fantasien kan hjelpe dem å få en god selvfølelse, og den bærer de med seg hele livet.

Her tror jeg barn sliter, når de lever under svært traumatiske situasjoner. Når man går og er kronisk redd og i forsvarsberedskap, da er det kanskje ikke så lett å få kontakt med den indre kreative fantasien. Eller er det akkurat omvendt? Hva sier mine kloke lesere?

Hva er det som gjør at folk tar det som en selvfølge at vi og andre skal være arbeidsføre hele livet?

Jeg har nå kommet hjem fra 1,5 uke i Tyrkia. Det var en deilig tid med mye god sol, varmt vann i poolen, god mat, gode venner, og litt shopping. (Sommerklær) Jeg lekte litt med en 1-årig tyrkisk "prinsesse", og hun var en god hjelp til å bare være hær og nå. Til tross at jeg hadde hodepine hver dag i varierende grad, så koste jeg meg. Jeg er hellre i solen enn i det styrtregn som har vært her hjemme. Da får jeg heller mørkelegge soverummet, når migrenen blir for stor.
Badevannet holdt nok omtrent 30 grader de siste dagene. Jeg hadde litt vanngymnasikk i vannet, men brydde meg ikke om å telle meter som jeg svømmet. Jeg lyttet hellre på kroppen og nøt vannet. Det går an å bevege seg uten å tenke på prestasjon. Når vi lytter for mye på våre tanker kan det raskt glemmes å lytte på kroppen. Jeg liker å bevege meg litt, men liker dårlig å kollapse når jeg har gjort for mye. Når jeg var i Tyrkia i november, da prøvde jeg å ta en spasertur 1 time per dag. Jeg prøver iblant grenser for å se hva jeg tåler, og den gangen ble det for mye. Jeg fikk holde meg i leiligheten i noen dager. Min tyrkiske venninne ble urolig fordi hun ikke hadde sett meg på noen dager, så en dag ringte hun på døren for å høre om jeg hadde det bra. Hun er veldig søt! De neste dagerne såg jeg til å få bilskjuts hjem når jeg vært å handlet mat. Det måtte jeg ordne. Sult er en god drivkraft til å komme seg iveg, hehe!
Når jeg er så langt hjemmefra så har man tid og rom til å reflektere.
Jeg lurer på hvorfor rike land som Sverige og Norge ikke tar de langtidssykemeldte mer på alvor! At Tyrkia har problem er lett å se. Der hjelper folk hverandre når de har kommet i nød, hvis de har økonomisk mulighet til det. Jo mere jeg kommer inn i det tyrkiske miljøet desto mere seg jeg den delen. Tyrkerne er varme mennesker, men de sliter hardt. Det er ikke en selvfølge å ha råd med fasttelefon, internet, bil, spise kjøtt, ha råd å gå til legen og så videre.
I Skandinavien har vi aldrig hatt det så bra som nå! Hva er det med oss når samfunnet ikke kan ta langtidssykemeldte mere på alvor? Hvordan er temperaturen i vår kultur? Hvis det er varmt eller kalt, det avhenger av oss selv.
Vi er individer, men også en del av famlien, gruppen, samfunnet. Alle deler påvirker oss og vi påvirker delerne til en helhet.

Hvor vi enn bor og hvem vi enn er så trenger vi håp, ikke minst i vanskelige tider. Det samme er å ha en god forklaringsmodell å lute seg til. Det er viktig å har en tro på at det går bra, en tro på at man kan. Da jeg var på mitt dårligste var jeg full av tvil, og redd for å bli dårligere. Men jeg har en tro på at det finns en høyere kraft, noe som er større enn oss. Jeg tok meg tid å dyrke gledesmuskelen, å samle på gode minner. Det finns et ord som jeg savner i debatter om sykdommer og traumer og det er forsoning! Det er hardt å forsone seg med sin skjebne og sitt liv, men det underletter for å få en indre ro. Vi har ansvar for våre liv. Det er sant. Men vi styr ikke alt! (Hvis du tror på reinkarnation så tenker du kanskje slik. ) Det snakkes mye om hvor viktig det er å tilgi. Jeg tror det er bra for en hvis man kan det i betydning å gi slipp. Det jeg ønsker å advare for er å tilgi før man er moden for det. Det som da skjer er at man trykker ned seg selv, og man sliter enda mer! Det setter igang slitsomme og stressige prosesser hos individen, og kommer opp til overflaten før eller senere med store selvbebreidelser. Det er viktig å la indre prosess være indre prosess. Når tiden er inne for det ene eller det andre, det vet vi når vi er der. Da er det også en balanse mellom hode og øvrig kropp.

Det er ikke alt vi velger i livet. Ting blir oss tildelt, og vårt arbeide blir å prosesse mot forsoning. Det er et arbeide, men viktig. Når vi strider mot livet, da sliter vi enn mer. Det finns ting som er helt forferdelige å forsone seg med, for eksempel når et barn dør i kreft. Da handler forsoningsarbeidet om at ting også tar tid. Det er mye vi må forsone oss med i livet, det går ikke alltid på rels, selv om vi ønsker at det er slik.
Hva er det med oss som gjør at vi forventer at vi og andre skal være friske og arbeidsføre hele livet? Det er jo ikke realitiskt og jeg mener at det er naivt. Kroppen er et fininstilt kaossystem og er det rart om den kommer i ubalanse? Vi lever også i en miljø med mer og mer kjemiske stoffer, junk-food og så videre. Vi lever i et samfunn med mer stress der vi har mindre og mindre tid med hverandre. Hvordan kan det da være forbausende at vi har langtidssykemeldte?
Hva er det som gjør at så mange tror på enkle løsninger når samfunnet og mennesket er så komplekst?
Det er noe som skurrer her!

John Lennon sjøng at "Life is what happens,  while you make other plans." Det kan jeg skrive under på er også min livserfaring, eller hva sier du?
Jeg valgte ikke å bli vitne til en barnekidnapping, som ble et barnemord som rystet hele Sverige i flere år fremad. Jeg var bare ute på en spasertur. Jeg valgte ikke å få et sjokktrauma som på sikt også skulle ramme også min fysiske helse i fremtiden, men det er det som jeg fikk. Alle de som har opplevd krigen, har heller ikke valgt å betale med helsen. Jeg valgte heller ikke å slå meg i hodet så at jeg fikk en nakkeskade. De som döde av svineinfluensa hadde heller ikke bett om det. Det alvorlig syke i ME har heller ikke bett om det. Hvem er som kan tenke seg å ligge i et mörkt rum i lange tider. Hvilket barn velger å ligge i et mörkt rum i lange tider för å leke med andre barn?

Jeg var i 90-årene på en konferense i Stockholm, der vi fikk läre oss mere om psykologiske tester. Jeg er psykolog. Der var en psykolog som fortalte om sitt arbeide på en barnhabiliteringsklinikk. Hun sa at etter de hadde gjort om avdelningen fra behandlingsavdelning til utredningsavdelning, så hadde de fått bedre behandlingsresultat!!!

Utredning og diagnostikk er grunden til et godt behandlingsresultat. Det vet vi! Det bekymrer meg når ME syke blir plassert i et område og at det psykiske får en slik slagside. Hvis man tenker seg en egen foretakere kjører rovdrift på kroppen sin og får en hjerteinfarkt, da vet vi at det finns både psykologiske og sosiale faktorer. Likefullt behandler vi hjerteinnfarkten, med medisinsk behandling. Når jeg i begynnelsen av 90-årene ble bitt av en flått, og fikk en betennelse av den, da spurte ikke legen meg om jeg hadde jobbet mye den siste tiden.

Når man tror at ME syke har psykiske problemer og man sier til dem at de ska ta seg sammen. Da kan man lure på hvordan man ser på folk med psykiske problem? Hvis man dessuten tenker at noen trenger å jobbe med sine tanker for en bedre mestring, da må man hjelpe individen med å skaffe seg redskap for det. Det å forandre tanker er virkelig ikke bare å knipse med fingrene. Her er det også en del som skurrer for meg. Det er ikke rart at pasientene reagerer. Det har de en god grunn til hvis de opplever det slik.
(Nå finns det også mye forskning som viser at det er en somatisk sykdom.)

Er det noe en trenger når en er syk hva man enn sliter med, så er det gode mestringsteknikker og fred og ro, i tillegg til en god behandling..

Livet er ikke en selvfølge! Jeg føler takknæmlighet for at jeg lever, og at jeg har de støttespillere jeg har både privat, min lege og NAV. Jeg tar ikke noe for gitt. Livet har slått til tilstrekkelig mye for at jeg skal se det. VI trenger å stoppe opp iblant å se hva vi faktisk har! I morgen kan alt være forandret!

Vi kan alle komme i situasjoner der vi trenger hjelp fra andre, og hvordan ønsker vi da att livet skal være?

Jeg føler også takknæmlighet over at jeg nå orker å blogge, kommentere andres blogger, og å engagere meg helsepolitisk! Livet får en mening i det vi selv orker å skape.

Jeg synes også at jeg har en "kul" lege som støtter meg i det som jeg gjør her! :)
Det finns næmlig helsepersonal som også ser det som pasientene ser, og som har fullt arbeide med å ta vare på oss.

Den helbredende solen og D-Vitamin.

Etter en lang, kall og mørk vinter har vi nå fått sterkere sol og varme. Det er som om jeg ikke kan få nok av solen når vi har de lysere månedene på året. Jeg må bruke tiden vel til å ta vare på den lyse tiden, til september da sollyset blir svakere igjen. Det er på sommeren da jeg har de største mulighetene til helbredelse. På den mørkeste tiden øker alle symptomer og det er som om kroppen nesten gir opp. Jeg er veldig sliten, og smertene øker. Jeg føler en indre uro som jeg kan kopple til blant annet maten. Det er som om kroppen ikke får nok næring, selv om jeg spiser god mat. Jeg blir også lettere mere vondt i halsen og er ofte forkjølet. Det er en stress for kroppen å ikke få nok sol.
Hode, nakke, og ryggvondt er veldig sterk og det er vanskelig å finne en god smertestillende medisin, og jeg velger derfor oftest å holde det ut, gjennom mindfulness aktiviteter og mye hvile.
Jeg merker tydelig at jeg får mindre symptomer og mere energi når jeg er i sol og varme. Når jeg reiser til syden på vinteren er det som om det skjer mange indre mirakler på noen få dager. Jeg blir ikke frisk men det er mye lettere å leve. Prossessen fra solmangel til den helbredende solen går gjennom mere søvn. Det er som en stor byrde har sluppet taket fra kroppen og det er så deilig å slappe av i det her mye godere tilstandet.
Jeg tror at jeg mye fortere hadde blitt frisk, hvis jeg hadde bott ved middelhavet den mørkere delen av året, men synes ikke at jeg vil være fra min mann så lenge. Han må være hjemme å arbeide.
Den her følsomheten for solmangel er jeg nok født med. Allerede når jeg var baby ble jeg innlagt på sykehus fordi jeg var på veg å få den engelske syken. Jeg hadde ikke fått fiskleverolje (min mor hadde ikke fått informasjon om det), og en forkjølelse ville ikke gå over. En uke senere kunne jeg skrives ut igjen. Når jeg gikk i skolen var jeg den elev i min klass som hadde mest fraværstimer, på grunn av infeksjoner. Så var det også på videregående. En influensa kunne lede til streptokokker, ørebetennelser og annet. Jeg hadde hoste i ukevis etterpå. Jeg husker at en av mine lærere, en sjukepleier, sa flere ganger at hun var litt bekymret for meg og alle mine infeksjoner. Jeg søkte meg til å arbeide på en infeksjonsklinikk i flere å fordi jeg trodde at jeg kunne trigge mitt immunforsvar gjennom å arbeide i en slik miljø. Jeg vet ikke nå om det var bra eller dårlig, men det var meget interessante år da jeg traff mange spennende mennesker og lærte meg veldig mye. Jeg arbeide i en periode på en avdelning der vi hadde både intensivbehandling med respirator og ordinær sengeavdelning. Det innebær at vi kunne følge pasienterne fra intubering, respiratorbehandling, etterbehandling, til utskrivning.
For å hjelpe meg selv tenker jeg på å aktivere kroppens selvhelbredende prosesser, og følger med på forskjellig forskning. Forskningen rundt D-vitaminer, og hva D-vitaminmangel kan gjøre med helsaen er definitivt interessant. Det viser seg nå at vi trenger mye mer D-vitaminer enn hva man tidligere trodd. Den mengde D-vitaminer som anbefales her i Norge er defintivt for lite for meg. Derfor tenker jeg å følge med hva som skjer internasjonalt. Kan det her hjelpe meg å styrke allmenntilstandet i kroppen, så må det prøves.
Jeg har blant annet lest litt om D-vitaminer på den svenske legens blogg: http://www.kostdoktorn.se/d-vitamin
Bloggen Kostdoktorn er Sveriges største helseblogg. Nå kommer legen Andreas Eenfeldt til Norge. Boken "Matrevolusjonen" gis snart ut på norsk, og da regner jeg med at vi får høre en del om Eenfeldt her også.
Jeg er mye ute om dagerne, og lytter på lydbok mens jeg sitter i godstolen. Det er deilig med mindfullness i solen!

Dagen er solig!

Både igår og idag har det vært strålende sol på førmiddagen. Da måtte jeg bare ut! Idag var det omtrent 0 grader og jeg kunne sitte ved solveggen en stund. Det var godt å sitte er med en kopp grønn te og bare nyte solvarmen. Man kunne høre hvordan snøen smelte og barnen leke i lekeområdet her i nærheten. Snø er gøy for barnen og deres latter smitter av seg når de leker.
Dagens lyse timer er over 2 timer lengre nå enn ved juletid. Det er stor forskjell. Jeg føler det på kroppen allerede. Når det blir ennå sterkere sollys og varme på våren pleier det å være slik at det føles som om kroppen gir slipp på en byrde og jeg får liksom ikke nok av solen.
Det er en deilig tid på året som vi har fremfor oss. Vi skal bare gjennom det kalde februar først. Solen lokker frem et stort smil og det er ikke bare blomstren som blomstrer.
Jeg har litt planer fremover som jeg har begynt å forberede. Allerede når jeg tenker på det, føler jeg gleden.

Vi skal aldri slutte å drømme! Det begynner med en drøm og en tanke...